GRANNELAGET ASK- JUSTAD
Både på Ask og Justad kan folk ennå fortelle om gamle skikker som viser at de to gårdene har utgjort et grannelag. Inntil for et par hundre år sida lå skogen i sameie, og dette røper et gammelt fellesskap, hvor forresten også Eriksrud hørte med. Men ellers var det først og fremst ved forskjellige former for samarbeid at grannelagsordningen gjorde seg gjeldende.
I slåtten var det vanlig at Ask- og Justad-bøndene hjalp hverandre. Det foregikk helst etter kveldstid, og det kunne da bli 5-6 mann som gikk etter hverandre og slo, forteller Nils Ask. Etterpå var det traktering, og det var da helst noe bedre kost enn vanlig hverdagskost som kom på bordet. Riktig langt tilbake hendte det også at det ble en svingom til slutt, sier Anders A. Justad. Disse slåttedomningene varte til slåmaskinen kom til grenda omkring 1900. Også når det skulle samles lauv til for, var det vanlig å få i stand domning, og Anders Justad kan minnes slike domninger fra han var barn. For det meste hakket de av lauvkvistene og bandt dem sammen til kjerv, eller kjervet lauv som de kalte det. Men lauvet kunne også rispes av, og Nils Ask forteller at Martin Ottersen Arka brukte å binde på seg en sekk og rispe rett i sekken. Men ellers var det nok helst kjerringene som var med på lauvdomningene. Ved potetdomninger, som også forekom, møtte nok både store og små; Anders Justad har selv vært med på potetdomning som liten, sier han. Ut over dette var domning lite brukt. Men selvsagt gjorde de ofte byttearbeid, for eksempel når det gjaldt å dra treskemaskinen.
Belaget synes å ha vært mindre av utstrekning enn det grannelaget som deltok i domningene. Ved begravelser skulle alle i Justad-grenda bes, forteller Anders Justad, men fra andre gårder var det bare slektninger som ble bedt. Om skikkene ellers forteller han: «Dom skulle ha med sending når dom skulle i begravels. Den sendte dom kvelden før, og det var enten tenestjenta eller dattera på gården som gikk med sendinga.» Sendingskosten var i eldre tid smør o. l., men seinere helst sukkerbrød.
Ungdommen i grannelaget søkte sammen for å more seg. Om dette forteller Anders Justad: «Det budde en gammal skomaker oppå berja, Hans Taje hette han, og litt bortafor budde Kristen Vinter. Dom spelte fele begge to. Far fortalte at mens han var ung, var dom ofte hos Tajen og dansa; han hadde nokså stor stue, og så betalte de litt for å få lov å danse der om søndagskveldene. Han spelte reinlender, hamburger og vals. Far tralla ofte på «Taje-valsen» da vi var små», forteller Anders Justad. Nils Ask minnes at de danset i bryggerhuset hos gamle Torger Ask. Sankthanskvelden var samlingsplassen gjerne Storsteinsfjellet eller Huskehaugen; der var det rundhuske, og der brukte de å brenne bål.
