Viking og bureiser
Vi tar oss en tur ned til fjorden en vårdag i begynnelsen av 800-tallet. Utenfor den vanligste landingsplassen, Laðhella, eller Lahell som stedet nå heter, oppdager vi at et stort, nybygd seilskip, som ennå glinser av tjære, glir fra land med dragehodet kneisende høgt over vannet. Langs relingen lyser det i nye skjold. Ved årene sitter rekker av væpnete menn. Over dem fylles seilene langsomt av brisen som skal føre skip og menn ut mot det ukjente, ut til eventyr, rikdom og ry.
Berømte ble vikingene, og beryktet. Gjennom et par hundre år herjet de langs Europas kyster med ild og sverd uten stans, og var fryktet og hatet hvor de viste seg. Men når da båtene ség innover fjorden mot hjembygda igjen seinhøstes, var de tungt lastet med alskens bytte. De eventyrlige tingene som de hjemvendte røverne kunne fortelle om, lokket snart andre ut for å friste eventyret. Derfor gikk det snart en stadig strøm av vikinger fra hele Norden utover Europa. De gjorde seg stadig mer gjeldende, først som røvere, seinere ved at de bosatte seg og grunnet vikingriker i vest.
Navnet «viking» betyr egentlig en som er fra Viken, d.v.s. traktene rundt Oslofjorden. Folk herfra må altså ha vært nokså sterkt representert blant vikingene den første tida, og vi har ingen grunn til å tvile på at Liungene også prøvde lykken. Sagnet forteller forresten at en av de mest sagnomsuste vikinger, Ragnar Lodbrok, bygde to svare skip i Lier før han dro ut på sin siste vikingferd.
Trefliket kvinnesmykke fra Tranby. Spennen er ornert i Borrestil.
Stort sølvskattefunn fra Lahell.
Rikt mannsgravfunn fra Sjåstad.
Det var gjennom denne voldsomme kraftutfoldelse folkene i Norden gjorde seg mest bemerket i samtida. Men vi som skal følge Liers historie, må først og fremst vende blikket mot det som foregikk i selve bygda i vikingtida.
Vi har nettopp nevnt de to mest iøynefallende minnene fra denne tid, de to svare gravhaugene på Huseby. I hagen på Frydenlund, som før var en del av Huseby, er det også spor etter to gravhauger. Dette er de eneste sikre gravhauger i denne fjerdingen, Flatbygdfjerdingen som vi vil kalle den i samsvar med de gamle kildene. I Reistadfjerdingen på den andre sida av elva finner vi en liten gravhaug fra vikingtida på Gullaug og dessuten et felt med 8 hauger øst for husa på Auvi. En haug på Søndre Stokke kan ifølge arkeologene kanskje være en naturdannelse, så den regner vi ikke med. På Sørum ble det gravd ut en liten haug fra vikingtida i 1861, og funnene er registrert. I Oddevall-fjerdingen finner vi først en haug på Jaren; den ligger på fjellskrenten rett ovafor Saue. Videre finnes det en haug i Frognerhagen. Mest kjent er de 4 gravhaugene som ligger på toppen av Egge-morenen. På Øksne fins det en haug som likner på en gravhaug, men det er ikke fastslått med sikkerhet at det er gravhaug. Tranby har de fleste gravhaugene. I første rekke må nevnes et stort gravfelt med mange hauger på Hennum. 2 hauger på Buttedal ligger tett ved Hennum-delet, og kan nok ses i sammenheng med Hennum-feltet. På gården Tranby er det en mindre haug. Dessuten finnes det en del hauger oppe på Lierskogen, nemlig 4 på Eikeberg, 6 på Rype og 3 på Øvre-Stabekk. Endelig finner vi i Sylling en gravhaug på Hørte.
I hele bygda har vi dermed konstatert gravhauger på 13 gårder, hvorav 1 i Flatbygd-fjerdingen, 3 i Reistad-fjerdingen, 3 i Oddevall-fjerdingen, 5 i Tranby og 1 i Sylling.
Disse tallene kan i første omgang virke overraskende. Den delen av bygda som har de fleste eldre gårdene, har færrest gravhauger, mens de avsidesliggende gårdene på Lierskogen er sterkest representert. Men årsaken til dette er i virkeligheten klar. I områder hvor mesteparten av jorda har vært under kultur sammenhengende i århundrer, er de aller fleste gravminnene utslettet for lang tid tilbake. Der er det bare enkelte hauger som på grunn av gunstige omstendigheter er blitt bevart til vår tid. De haugene vi finner i den sentrale delen av bygda, .har slike dimensjoner at de vanskelig har kunnet jevnes ut; det gjelder haugene på Huseby og på Egge. Eller de har ligget slik til at de har fått vare i fred; det gjelder f. eks. haugen ovafor Saue og delvis haugene i hagen på Frydenlund. I vanlig dyrket mark fins det ingen gravhauger i denne delen av bygda. I utkantstrøk derimot har det vært større sjanse for at haugene kunne bli bevart. Det er grunnen til at det store gravfeltet på Hennum og haugene på Lierskogen er i behold.
Det fins imidlertid også andre gravminner fra vikingtida enn disse haugene. Riktignok er det som for nevnt ikke foretatt systematiske utgravninger i Lier, men det er likevel gjort en del tilfeldige funn. I Flatbygdfjerdingen er det ikke funnet annet enn en rund steinsetning på Viulstad. I Reistad-fjerdingen er det registrert flere funn fra vikingtida. Mest kjent er det store funnet som ble gjort på Lahell i 1879. Noen meter fra strandkanten fant de 26 sølvgjenstander som til sammen veidde over 1 kg. Noe av det har en gang vært smykker, men den gang det ble gravd ned, omkring år 1000, var det nok betraktet som betalingssølv alt sammen.
I den samme fjerdingen er det registrert små vikingtidsfunn på vikingtidsgårdene Kovestad, Reistad og Brastad, og på den eldste gården her, Stokke. Det funnet som ble gjort ved utgravningen av en haug på Sørum i 1861, er nevnt før.
I Oddevall-fjerdingen er det registrert funn av en jernøks fra vikingtida på Egge og av et sverd fra vikingtida på Eriksrud. På Meren er det gjort et par funn fra samme tid; det ene besto av 3 sverd, en stor øks, spydspiser, piler, hestemunnbit og annet. Det andre funnet her besto av sverd, spyd, øks, skjold og piler og dessuten rester av seletøy. Liknende ting er funnet på Sjåstad og Svere.
Av gårdene i Tranby er det Hennum som kan oppvise flest funn fra vikingtida, som rimelig kan vare; det største gravfeltet i Lier ligger som for nevnt her. Det er registrert 42 gjenstander herfra. I nær sammenheng med dette står et funn på Buttedal. Fra den førnevnte gravhaugen på Tranby stammer noen smykker. Videre er det registrert små vikingtidsfunn på Nordal, Skjeggerud og Gjellebekk. I Sylling er det gjort funn fra vikingtida på Enger, Svangstrand, Hørte og Brevik. I alt er det dermed registrert gravhauger eller funn fra vikingtida på 2 gårder i Flatbygd-fjerdingen, 8 i Reistad-fjerdingen, 7 i Oddevall-fjerdingen, 9 i Tranby og 4 i Sylling, til sammen 30 gårder. Fra den tidligere del av jernalderen er det hittil ikke registrert mer enn ett sikkert funn i hele Lier, nemlig hellerfunnet på Sørum fra tidsrommet 600-800. Vi skjønner av det at det må ha vært atskillig større aktivitet i Lier i dette tidsrommet enn i noe tidligere tidsrom, selv om vi må regne med at forandringer i gravskikkene kan gjøre sitt til at forskjellen er så stor. Men en oversikt over rydningen av nye gårder i vikingtida kan best fortelle om den økende aktivitet.
Vi har i forrige kapitel gjennomgått alle de gamle gårdene i bygda samlet og så vidt mulig datert dem. Her kan vi derfor nøye oss med en rask gjennomgåelse av sannsynlige vikingtidsgårder fjerdingsvis.
På Åssida ble nå Tveiter og Strøtvet ryddet fra Braker, og Berskog, Landfall og Li fra Myre. Ved Lierstranda ble Nøste og Høvik ryddet, og langs Sandakerelva kom sannsynligvis den forsvunne gården Brokke nå, og dessuten Åby, Kjelstad, Haug, Sandåker, Viulstad og Stein. Samtidig ble nok Grette nord for Sandåker ryddet. Dermed var det blitt ca. 15 nye gårder i denne fjerdingen i tillegg til de 10-12 som fantes for. Sannsynligvis ble Valle todelt på denne tid, slik at vi må regne med i nærmere 30 gårder i denne fjerdingen ved utgangen av vikingtida.
I Reistad-fjerdingen blir Lahell, Mørk og Kovestad ryddet lengst i sør nær grensen mot Røyken. Mellom Sørum og Stokke kommer de nye gårdene Viker, Reistad og Solstad. Mellom Nordre og Søndre Stokke ryddes Brastad. Nær ved Fosskollen gror det fram et par gårder, Borge og Skafstad, som nå er forsvunnet begge, og dessuten Foss. I hele Reistad-fjerdingen kom det dermed opp ca. 10 nye gårder i vikingtida, i tillegg til de 6-7 som lå her før. Samtidig var trolig Sørum og Gullaug blitt todelt, slik at tallet på gårder var nærmere 20 i denne fjerdingen ved slutten av vikingtida.
I Oddevall-fjerdingen kom nå de første gårdene mellom Eik og Egge, nemlig Kvakstad, Renskog, Ask og Justad. Mellom Egge og Meren ble Torstad og Øksne ryddet, og nord for Meren ble Hakaval, som nå er forsvunnet, Åmot og Mørk ryddet. På samme tid kom det trolig et par gårder til opp her; den ene hette Li, og den andre var en -stad-gård hvor første ledd i navnet er uvisst. Nord for Glitra vokste gårdene Justad, Gifstad, Vefferstad og Svere fram. Dermed var det kommet opp ca. 15 nye gårder i tillegg til de 2-3 gamle. Også her må vi regne med at et par eldre gårder, nemlig Egge og Meren, ble delt på denne tid, slik at tallet på gårder i denne fjerdingen kan settes til ca. 20 ved midten av 1000-tallet.
I Tranby ble de første gårdene på Lierskogen ryddet nå; nemlig Ulven, Onstad, Grøstad og Stabekk. Mer sentralt i forhold til eldre Liergårder lå Haverstad, Hallingstad og Stustad. Nordover mellom elva og åskanten ble trolig en seinere oppstykket gård Dal og dessuten Sørsdal og Opsal ryddet. I denne perioden regner vi med at den gamle, sentrale gården Lyngås ble delt, og de nye gårdene fikk navnene Hårberg og Tranby. Sannsynligvis ble også Hennum todelt. Vi kommer altså til at det i tillegg til de 5 gamle gårdene i denne fjerdingen kom ca. 10 nye, og dessuten ble et par eldre gårder delt. Også i denne fjerdingen var det dermed sannsynligvis bortimot 20 gårder ved slutten av vikingtida.
I Sylling ble Ski eller Skei, som seinere er forsvunnet, ryddet nær Solberg i vikingtida. Samme tidsrommet tilhører Valstad nær gården Sylling og Holtsmark lenger sør. På Øverskogen kan vi datere Drag, Eik, Horn Røyne, Brevik og Skustad til vikingtida. I Sylling ble det altså ca. 10 nye gårder i vikingtida i tillegg til de 5 eldre, slik at gårdstallet kom opp i ca. 15 i denne nordligste fjerdingen.
I hele Lier finner vi dermed at tallet på gårder økte fra ca. 30 omkring år 800 til ca. 100 omkring 1050, da vikingtida tok slutt. Gårdstallet ble altså vel tredoblet på 250 år. Det ble med andre ord gjennomsnittlig tatt opp en ny gård hvert fjerde år i Lier denne tida. Hele tidsrommet har fått navn etter den voldsomme aktiviteten som nordiske krigerflokker utfoldet utenfor sine hjemland. Tidsrommet kunne med like stor rett ha fått navn etter den virksomhet som tusener av bureisere utfoldet i sitt eget land.
Grunnen til denne voldsomme aktivitet hjemme og ute er det ikke lett å si noe sikkert om. Vi kan gjette på at klimaet har bedret seg betraktelig, slik at vilkårene for å drive jordbruk ble bedre. Temmelig sikkert synes det å vare at tilgangen på metall ble rikeligere, slik at det ble lettere å skaffe seg både redskap og våpen. Tørrere klima kan ha gjort det lettere å få tak på myrmalm i myrene, og bedre metoder for utvinning av jernet kan også ha gjort sitt. De mange gravfunnene røper da også større metallrikdom, og forteller om bruk av jern ikke bare til våpen, men også til redskaper. På Sjåstad er det f. eks. funnet både ljå, sigd og ardjern fra vikingtida.
Fra vikingtida kjenner vi navnet eller tilnavnet på 16-17 Liunger. Det kommer av at de nye gårdene ofte fikk navn etter den som ryddet gården. Eldre gårdsnavn røper aldri hvem som hadde æren for rydningen. Det var heller ikke å vente, for som vi har sett, hadde de eldre gårdene mer preg av å være ættegårder, og det var derfor sikkert heller ikke en enkelt mann som hadde ansvaret for rydningen av disse gårdene. Men det ble tydelig annerledes i vikingtida. Da var det en enkelt mann som tok fatt som bureiser for seg selv; Ketill ryddet Kjelstad, Bratt ryddet Brastad og Reidar ryddet Reistad, osv. De nye gårdene var enkeltmannsgårder i motsetning til de eldre gårdene som var storfamiliegårder. Vil vi søke grunnen til denne forandringen, må vi igjen tenke på lettere vilkår for jordbruk og bedre redskaper.
Denne overgangen - som førte til at enkeltmannsgården ble den vanligste, måtte få en inngripende betydning for hele samfunnets oppbygning. I det eldste bondesamfunnet var det atten som i fellesskap la det økonomiske grunnlag for tilværelsen, og ætten ga den enkelte rettslig beskyttelse. Vi har sett at samfunnet etter hvert overtok en del av ættens oppgaver. Overgangen til enkeltmannsgård i stedet for storfamiliegård måtte ytterligere svekke ættens makt og myndighet gradvis. Følgen måtte bli at de nye samfunnsmessige institusjoner til ivaretakelse av rettslige og religiøse oppgaver fikk stadig større betydning og innflytelse. En gradvis oppløsning av det gamle ættesamfunnet ble altså en viktig følge av bureisinga i vikingtida.
De mange bureiserne kom også på annen måte til å gi samfunnet en forandret karakter etter hvert. De eldre gårdene, som lå i de beste jordbruksstrøkene, var store og nokså jevngode. De nye gårdene hadde også et jevnt, solid preg, men de kunne likevel gjennomgående ikke måle seg med de eldste gårdene. Bureiserne i vikingtida måtte ofte nøye seg med jord som var mindre lettdreven enn den som var tatt i bruk før, som f. eks. leirjordstrøket mellom Saue og Sogna og de bratte bakkene langs Glitra, eller de måtte søke lenger mot utkantene, som til Lierskogen eller Øverskogen. Disse gårdene kunne ikke gi bonden slike økonomiske vilkår som de gamle gårdene. Noe skarpt skille var det ikke mellom eldre og nye gårder, verken med hensyn til størrelse eller kvalitet. Men forskjellen var så vidt stor at medlemmene av dette bondesamfunnet sikkert ikke rangerte likt sosialt sett.
De liungene som eventuelt tok del i vikingferdene, kan ha samlet rikdommer som for en tid satte dem i en særstilling i dette bondesamfunnet. Vikingtidsgravene på Meren med sverd, spyd, skjold, øks og piler kan kanskje vare minner om slikt. Men det er neppe grunn til å tro at liungenes deltakelse i vikingferdene spilte så stor rolle at rikdommer som stammet fra slike ferder, satte varige spor i samfunnsstrukturen. Større betydning i så måte kan vi nok nettopp her i Lier tillegge den fredelige handel. Klare vitnemål om handel i vikingtid er det før nevnte store funnet av betalingssølv på Lahell og dessuten gårdsnavnet Lahell som har betydningen lasteplass for båter. Noen annen bakgrunn for et slikt navn enn regulær handel kan ikke tenkes. Vi må da spørre om det var naturlige vilkår for handel og handelsveier i Lier.
Behovet for bytting og handel må ha dukket opp tidlig. Bøndene i innlandet måtte ha salt, og i bytte kunne de gi skinn og kanskje jern som det ofte var vanskelig med langs kysten. Klebersteinsgryta fra vikingtidsfunnet på Meren er et minne om handel og handelsveier på denne tid; gryta er vel helst kommet fra Gudbrandsdal. Slike minner om handel er det mengdevis av i fortidsfunn. Ofte roper funnene utenlandske handelsforbindelser, slik som sølvet på Lahell. Takket vare funn på Opplandene f. eks. kan det konstateres at disse bygdene har hatt handelsforbindelse med utlandet. Spørsmålet er så hvilke veier den handelen har fulgt, og da kommer straks Drammens-fjorden og Lier inn i bildet. Her kunne varene enten tas i land ved Lahell og føres oppover Lierdalen til Tyrifjorden; den veien har varene gått helt opp mot vår tid. Varene kunne også føres langs Drammenselva opp til Tyrifjorden. I så fall ble trolig varene tatt i land og eventuelt lastet om ved Brakerøya eller kanskje ved Nøste (Naustar); det er ikke utenkelig at de båthusene, naustene, som dette navnet forteller om, kan ha hatt en sammenheng med handel i forhistorisk tid. Fra Tyrifjorden var det lett å ta seg fram langs vassdragene og de store innsjøene til alle opplandsbygdene.
Vi har tidligere nevnt at bygdene omkring de store innsjøene fra Hedmark ned til Drammensfjorden og videre nedover langs vestsida av Oslofjorden kanskje ble samlet under ett og samme småkongedømme på 700-tallet. Det kunne vare nærliggende å spørre om det ikke eventuelt var et viktig formål med erobringstoget å trygge en viktig handels- og ferdselsvei. I alle fall er det ikke tvil om at en mulig samling av småriker her under en kongeslekt var av betydning for denne handelsveien. Det måtte vare atskillig vanskeligere å ta seg fram til Opplandsbygdene om man seilte inn til bunnen av Oslofjorden. Her gikk veien gjennom to forskjellige riker, Vingulmork og Raumarike, før den nådde Mjøsa og bygdene der omkring. For den som skulle dit opp, kunne det kanskje vare sikrere å følge en av rutene fra Drammensfjorden. Den voksende handelsvirksomheten i denne tida måtte også komme Lier til gode, og tør nok ha satt enkelte i stand til å samle rikdommer og dermed sosial anseelse ut over gjennomsnittet.
Den nye bureisinga førte til at bosetningen ble mye tettere enn før. Ofte ble de nye gårdene ryddet på jord som eldre gårder hadde hevd på «fra arilds tid» som det hette, eller bureiserne trengte seg inn med havning og forsamling på områder som var hevdet ved bruk gjennom mannsaldrer. Det er innlysende at dette måtte føre med seg grensetvister og grannestrid. Et annet trekk ved bosetningen var at den bredde seg mot utkantene av bygda, noe som måtte føre med seg kontakt med nabobygdene, Eiker, Modum, Hole, Asker og Røyken. Også her må vi regne med at kontakten ikke alltid var av fredelig art. På samme måte kunne det økende samkvem med nabobygdene som handelsferdene førte med seg, skape muligheter for tvist og strid.
Under disse omstendigheter fikk sikkert de gamle bygdetingene stadig større betydning. Men når de stridende parter soknet til hver sitt bygdeting, var tinget maktesløst. Da trengtes det en instans som nådde ut over bygdegrensene, et felles ting med en felles lov for et større område. En slik instans kunne de stridende parter også trenge når det ikke lyktes for bygdetinget å forlike. En slik utvikling av tingområdene kan vi nok regne med i denne tida.
Men en ting var å avsi dom, en annen ting var å sørge for at dommen ble overholdt. Til det trengtes det en som hadde makt og myndighet over hele området. Bøndenes ønske om rettssikkerhet fører i neste omgang til behov for en sterk kongemakt som kunne sørge for at lov og rett ble fulgt og for at lovbrytere ble straffet.
Vi har sett at Lier kanskje alt på 700-tallet ble en del av et temmelig omfattende småkongedømme. Omkring 900 ble Vestfold-riket, som Lier var en del av, utgangspunktet for det første forsøk på å samle de mange norske småkongedømmene til ett rike. I tida etter Harald Hårfagre falt som kjent de forskjellige deler av hans rike fullstendig fra hverandre igjen, og samlingstanken møtte mye motstand helt fram til Olav Haraldson falt på Stiklestad i 1030. Fra den tid var behovet for en rikskonge erkjent og rikskongen ble godtatt. Dessverre mangler vi midler til å følge Liers sikkert meget skiftende skjebne i de over 100 år lange kamper som pågikk før rikskongedømmet var fast etablert.
Det nye rikskongedømmet måtte selvsagt bygge på den bestående samfunnsordning. Men på det religiøse området førte det nye rikskongedømme til brudd med det gamle.
Hedendommen holdt seg fullt levende ut gjennom vikingtida. Et klart vitnemål om det er gravhaugene. Skikken å gravlegge de døde i haug sammen med en mengde gravgods slo gjennom for alvor først i vikingtida. Grunnen til denne framgangsmåten må vare forestillingen om liv etter døden. Den døde skulle ha med seg det han trengte, slikt som de vanlige våpen og de nødvendigste redskaper. Utstyret i gravene varierer selvsagt sterkt med den dødes økonomiske stilling i levende live, og av samme grunn varierer også størrelsen på haugene, fra haugene med høvdingpreg på Huseby til de nokså uanselige haugene på Lierskogen.
Gravhaug på Huseby.
Dødstroen i den hedenske religion har altså satt klare spor etter seg i Lier. Det samme kan man ikke si om trosinnholdet ellers i denne religion; også fra vikingtida har vi få minner om hedensk religion i Lier. Heller ikke når det gjelder den religiøse organisasjon, kan vi trekke sikre slutninger. Magnus Olsen har påpekt i bygd etter bygd at sokneinndelingene fra kristen tid går tilbake til en liknende religiøs inndeling i hedensk tid, altså en inndeling i hovsokn. Hvordan det nå enn kan vare med dette for Liers vedkommende, må vi kunne gå ut fra at hedendommen har vært fast forankret i Lier i vikingtida og at den trolig har hatt en fast organisasjon i hovsokn.
Kristendommen kan likevel ikke ha vært ukjent i Lier i dette tidsrommet. Noen hadde vært med på vikingferder og hadde stiftet bekjentskap med kristendommen. Det skal også ha vært sendt noen misjonærer til Viken i denne tida. Men det er ingen grunn til å tro at den nye religionen var i ferd med å fortrenge den gamle da kristendommen ble innført ved maktbud for vel 900 år sida. De synlige spor og de ytre seremonier som hørte hedendommen til, ble på kort tid avløst av den kristne religions ytre apparat. Men i det skjulte vendte nok de fleste seg ennå til sine gamle guder når det røynet på, og det varte nok lenge før hedensk forestillingsliv ble avløst av tro og tanker som var preget av kristne idealer. Ikke desto mindre betegner kristningsverket et viktig skillepunkt i bygdas som i landets historie: en gjennomgripende omskapning av kulturlivet tar til, og på det økonomiske og politiske området må vi etter denne tid regne med en ny maktfaktor av stadig økende betydning: Kirken.
Kilder
Hagen, Anders: Lier i oldtida. Utrykt manus tilh. Lier Bygdeboknemnd. Dateringen av oldfunnene bygger i sin helhet på Hagens manuskript.
Holmsen, Andreas: Eidsvoll Bygds Historie, bd. I.
Norges Historie, bd. 1.
Muri, A.: Utgreiing om gårdsnavn i Lier, utarbeidet til bruk for bygdeboka.
Olsen, Magnus: Ættegaard og Helligdom.
Rygh, O.: Norske Gaardnavne. Bd. V. Buskerud Amt.
Dateringen av gårdene står for forfatterens regning.
