Veidefolk på vandring
Før 6-7000 år sida strakte Drammensfjorden seg i en smal arm inn gjennom den nederste delen av Lier-bygda nesten til Egge. Om vi den gangen kunne ha fulgt denne fjordarmen innover til foten av Fosskollen, ville vi kanskje ha truffet på noen av de aller første menneskene i Lier. Inne i ei lun vik tett ved fjordkanten hadde på den tid en steinaldermann slått seg ned med sin familie.
Vi skulle gjerne hatt en prat med disse menneskene, og vi skulle gjerne ha hørt dem fortelle om hvordan deres liv artet seg, om deres fangst og deres ferder; og aller helst hadde vi lyttet til deres beretning om forfedrenes vandringer. - Men om menneskene tier, har forskerne tvunget tingene til å tale. Derfor får vi vite ikke så lite om disse fangstfolkene, og også om tida før den lille flokken slo seg ned for kortere eller lengre tid på steinalderboplassen på Gommerud.
Da den siste storisen tok til å smelte vekk langs kyststrøkene i landet vårt, fulgte arktiske planter og dyr den vikende brekanten hakk i hæl. Ikke langt etter fulgte også de første menneskene; de var reinjegere, og var vant til å sanke sitt livsopphold i arktiske omgivelser.
Disse første fangstfolkene er det funnet spor etter på forskjellige kanter av landet. Bl. a. er det i Østfold gjort funn i strøk som ligger omkring 170 meter over havet. Sannsynligvis har de hatt tilhold her på en tid da strandlinjen gikk så høyt, og det var ikke så lenge etter at isen smeltet vekk. Det kan nok tenkes at de samme folkene også har sankt til Lier-traktene, men da må de i tilfelle ha holdt seg i strøk som nå ligger i tilsvarende høyde, 170-200 m.o.h. Under denne linjen gikk havet inn, slik at mesteparten av Lier stod under vann.
Utsikt fra Fosskollen.
Men klimaet ble stadig mildere og isen trakk seg lenger og lenger tilbake samtidig som landet hevet seg. I det tørre og varme klimaet som man hadde i tida fra 7500 til 5500 f. K., bredde skogene seg over Østlandet, og med dem kom også skogsdyrene. Landet bød dermed på gode vilkår for fangst og fiske. I den følgende tida treffer vi derfor stadig på spor etter flokker av fangstfolk rundt om i landet. Om det er etterkommere etter de første innvandrerne, eller om det er seget inn nye innvandrerflokker er ikke godt å si. De har fått navnet Nøstvet-folkene etter det stedet hvor det først ble funnet en boplass etter dem, Nøstvet i Ås, Follo.
Den lille flokken som vi har møtt ved Fosskollen der Gommerud seinere ble ryddet, tilhørte Nøstvet-folkene; de av dem som hadde sitt tilhold i Lier, vil vi kalle Gommerudfolkene.
Det kan ikke ha vart mange mennesker her i landet på den tid, og det må ha vart milevide strekninger fra den ene flokken til den andre. De kunne derfor velge temmelig fritt hvor de ville holde til, og de stilte sikkert store krav til det stedet hvor de skulle slå seg ned for en tid. Men området ved Gommerud fylte altså kravene. Her fant de en lun, solrik vik, hvor skog og åser ga godt ly mot nord og øst. Rett utafor strakte den smale, grunne fjordarmen seg til to kanter, og rommet sikkert et yrende liv av sjøfugl, fisk og skalldyr. Litt lenger inne, i den trange skorta ved Grøtte, spratt laksen i fossen, den gang som den har gjort i årtusener seinere. Og rundt omkring i de endeløse skogene lokket edelt vilt som elg og hjort, mens småvilt og fugl skapte et vrimlende liv som vi knapt kan forestille oss, vi som bare kjenner de stille skogene hvor menneskene på det nærmeste har utryddet dyre- og fuglelivet.
En del av disse rikdommene kunne veidefolkene skaffe seg uten hjelpemidler av noe slag. Langs strandkanten kunne de samle mengder av skjell, som har vart en viktig del av kostholdet; det viser undersøkelser på boplasser som har vart noenlunde godt beskyttet mot var og vind. I skogen sanket de bar, planter og røtter, som erfaringene sa dem at de ikke kunne unnvære. Tok de noen enkle hjelpemidler i bruk, kunne det snart bli større utbytte. - Kanskje brukte steinaldermannen samme metoden som Rasmus Lurtopp på Åssida brukte ennå for 60-70 år siden for å fange fisken i bekken i gangstida om høsten; Rasmus satte opp « slea» under små fosser, det vil si at han bygde et stativ og på det la han kavler tett i tett, slik at vannet rant gjennom mens fisken ble liggende igjen på kavlene. Det er ingen grunn til å tvile på at slike og lignende fangstmetoder har vart i bruk i årtusener. En ruse flettet av pilekvister er sikkert også et eldgammelt fangstmiddel.
Det viktigste hjelpemiddel i fisket var likevel fiskekroken, som ble laget av bein. Like viktig for jakten var pilespissen som ble laget av stein eller bein. Gommerudfolkene har sikkert også benyttet en harpunspiss av bein eller horn, likesom de også må ha hatt en mengde andre hjelpemidler laget av tre, bein eller horn. Alle disse redskapene og alt annet utstyr av organisk materiale er selvsagt oppløst og forsvunnet etter så mange tusen år på denne åpne boplassen. Men undersøkelser på andre boplasser eller fangstplasser som har vart bedre beskyttet, viser at de har hatt et betydelig utstyr utover det som er bevart på Gommerud.
Framstillingen av redskaper av bein og horn har på sin side skapt behov for redskap til å bearbeide dette materialet. Her tok de steinen til hjelp. De valgte helst flint, som de kunne finne i løse stykker her og der; det var isen som hadde båret den med seg. Men oftest måtte de nok nøye seg med simplere stein. Når de hadde funnet et passende emne, formet de det ved å slå stykker av det til det fikk en slik form
Nøstvetøkser fra Gommerud.
Prikkhogget trinnøks fra Gommerud.
at det kunne tjene deres formål, enten de nå skulle skave, skrape, skjære eller bore. Til slutt kunne de så slipe eggen skarp mot en sandstein. I sin form er disse redskapene så primitive at de nesten kan forveksles med naturlig stein. Slike enkle steinredskaper er det funnet mange av både på Gommerud og andre boplasser fra Nøstvet-tida, og ,særlig fins det store mengder av avfall etter framstillingen. Alt dette hørte med til det selvsagte utstyret for Gommerud-folkene, og det samme utstyret hadde veidemannen brukt også lang tid for. Men Gommerud-folkene og de andre Nøstvet-folkene hadde ett nytt redskap som de eldre fangstfolkene ikke kjente; det var steinøksa.
Når vi ser på de øksene som er funnet på Gommerud, finner vi at et stort sett er to hovedtyper. En del av øksene barer tydelig spor av tilhogging som er foregått på den måten at de planmessig har slått stykker av emnet til det har fått den formen de ønsket redskapet skulle ha. Til slutt har de så slipt eggen skarp. Disse øksene eller hakkene har på den måten fått en meget primitiv form, og minner svært lite om det vi forestiller oss med en øks.
Den andre øksetypen er derimot framstillet med atskillig mer omhu. Det ser ut til at den rå tilhoggingen har foregått på samme måten for begge øksetyper. Men så har de i enkelte tilfelle fortsatt bearbeidingen av det rått tilhogde emnet ved å knuse vekk alle skarpe kanter. Derved fikk de en øks med nesten rundt tverrsnitt. Til slutt slipte de den glatt over alt. Det hendte selvsagt at steinaldermannen slo emnet i stykker, så han måtte slenge det fra seg. Men måten han har behandlet steinen på, viser at han har kjent de forskjellige steinsorters egenskaper godt, og han har hatt stor ferdighet i å behandle steinen. Dermed kunne han skaffe seg redskaper som var effektive for hans formål. Vi synes kanskje at en steinøks må være et ubrukelig redskap, og tenker da på at en øks skal brukes til tømmerhogging o. l. Men steinaldermannen brukte nok sjelden øksa til tømmerhogging. Både øksene og hakkene kunne selvsagt tas i bruk til litt av hvert, men må vel først og fremst ha vart brukt til jakt og i kamp.
Med slike redskaper drev steinaldermannen sin jakt. Til og med storviltet i skogene kunne han ta kampen opp med, og den dyktige jegeren fikk sikkert sitt bytte. Men han kjente også en annen framgangsmåte som kanskje kunne skaffe ham byttet lettere: det var å drive dyrene utfor bratte stup så de slo seg halvt ihjel. Dermed kunne jegeren bare gå løs på de lemlestede dyrene med steinøksa.
På denne måten må vi anta at Gommerud-folkene har skaffet seg mat i gryta, klar av skinn på kroppen og skinn til båten. Kanskje har de også brukt skinn til telt, men det må vi bare gjette oss til, for vi vet ikke hvordan Nøstvet-folkene bodde. Endelig fikk de emner til redskap av bein og horn, og senene kunne brukes til å sy med.
Disse gamle fangstfolkene fikk nok for det meste dekket sine behov ved jakt og fiske. For veidemannen visste mye om fiskens gang i vannet, om fuglenes flukt og om viltets vei i skogen. Når jaktlykken fulgte ham og det lyktes å drive en dyreflokk utfor stupet, kunne han fråtse i kjøtt og fett, i innmat og marg i dagevis. Men det hendte nok også at storviltet uteble, at fisken ikke ville bite på kroken og at skogen var tom for bær. Da kunne sulten skrike i tarmene, og da var gode råd dyre. Kanskje dro veidemannen da bort til en fjellvegg hvor viltet pleide å ha sitt trekk. Kanskje var det da han ristet inn i fjellveggen figurer av dyr som han ønsket å felle. I traktene omkring Lier er det funnet mange slike ristninger. Dyrekroppen er fylt av underlige linjer og figurer, som de fleste forskerne tolker som magiske, dvs. at de ved trolldom skulle gi jegeren makt over dyret så han kunne felle det, men samtidig skulle de gjøre dyret fruktbart så det kunne formere seg og dermed gi jegeren et rikere bytte. Hendte det så at jaktlykken snudde seg etter at mannen hadde ristet sine hemmelighetsfulle figurer i fjellet, så var mannens magiske evner og figurens trolldomskraft bevist. Mannen måtte bli den ubestridte leder i flokken.
Helleristning fra Åskollen i Skoger.
Kilder
Bøe, Johs.: Fangstmann og bumann. Norsk Kulturhistorie I. Oslo 1938.
Engelstad, Eivind S.: Østnorske ristninger og malinger av den arktiske gruppe. Inst. for smlg. kulturforskn. Oslo 1938.
Gjessing, Gutorm: Norges Steinalder. Oslo 1945.
Hagen, Anders: Lier i oldtida. Utrykt manuskript tilh. Lier Bygdeboknemnd.
Holmsen, Andreas: Norges Historie. Bd. 1. Oslo 1949.
Det er foretatt en arkeologisk registrering i bygda i samarb. med bygdebok-nemnda og Universitetets Oldsakssaml. Registreringen ble utført i 1944 av Erik Hinsch.
