Tingbok og forliksprotokoll forteller
Når vi nå atter tyr til vår uunnværlige kilde tingboka, som fra 1797 blir supplert med forliksprotokollen, mener kanskje noen at de snart har hørt nok om liungenes gale streker. For noe annet enn bygdefolks synderegister er det vel ikke som blir rullet opp der i den strenge rett. Denne innvending kan nok ha litt for seg, men vi kommer iallfall ikke bort fra at trass i mange ubehagelige avsløringer, gir tingbøkene oss fremdeles de beste opplysninger og de klareste bilder av det vi med et tøyelig begrep kan kalle folkelivet, og da ikke bare det reint kriminelle og nedbrytende. Nei, gjennom de utførlige vitneforklaringer får vi ofte levende samtidshistorie, og vi ser tydeligere for oss hvordan menneskene tenkte og handlet, sleit og strevde. Ja, det kan sogar hende at vi føler mer medlidenhet enn strengt tatt «anstendig» for slike ulykkelige i all deres skrøpelighet, som for eks. med en stakkars Daniel Svendsen. Nå skal det sies til liungenes ros at tallet på grovere misgjerninger som drap, stygg legemsbeskadigelse med kniv eller andre farlige våpen og overfall er mye mindre utover 1700-åra enn tidligere. Uten å kunne vise til noen nøyaktig statistikk kan det slås fast at iallfall kniven satt fastere i slira nå enn den hadde gjort hos fedrene og bestefedrene. Derfor ble det heller ikke så mange drap, noe som kanskje også den strenge forordning om grove forbrytelser av 7. jan. 1749 bidro til. Men akkurat det året inntraff en av de uhyggeligste begivenhetene i bygdas kriminalhistorie, en hending som skaket opp sinnene slik at den har levd på folkemunne helt ned til vår tid. At den levende tradisjonen her stort sett var riktig, har nå nylig tingbok nr. 52 for Lier, Røyken og Hurum bevist.
Hoverpersonene i bygdedramaet var legdegutten Daniel Svendsen og tjenestejenta Karen Nielsdatter, som begge arbeidet hos Kristiane Drag. Om vinteren lå de i hver si seng på kjøkkenet, og om sommeren flyttet de sitt natteleie uti stabburssvala. Det gikk da ikke bedre enn at han ble «hennes fosters fader», og hun forsøkte å «persvadere» (overtale) ham til å ekte henne, hvis ikke, klaget hun til presten. Den siste truselen gikk hardt inn på den tjueårige Daniel, som for 5. eller 6. gang gjorde fortvilte anstrengelser for å slippe gjennom det nåløyet som het konfirmasjon. Kom det så opp at han i sin ukonfirmerte stand hadde besvangret ei jente, skulle ikke det gjøre situasjonen bedre. «Da rente det ham i sinne at han skulle drepe henne,» hva han også gjorde en søndagsmorgen bak fjøsveggen mens de andre på gården var i kirken.
Mordvåpenet var en kniv, og ugjerningen skjedde på en temmelig brutal måte. Det hjalp ikke Daniel at han la kniven i handa på den drepte, for ingen trodde på noe sjølmord likevel. Derfor tilsto han forholdsvis fort sin brøde, og dommen ble den aller hardeste: «Daniel Svendsen bør etter at han udi sin salighets sak er blitt tilfulle opplyst, straffes etter forordningen av 7. january 1749, nemlig først 3de ganger mellom hans fengsel og retterstedet av skarpretteren knipes med gloende tenger, dernest hans høyre hånd hugges av ham levende med økse, og endelig hovedet likeledes med økse, deretter bør hans legeme av nattmannen eller folk, legges på steile, og hovedet tillike med hånden festes på en stake ovenover legemet, og med hans henrettelse forholdes det i øvrigt som samme forordning allernådt foreskriver, derforuten bør hans hovedlodd være til kongen forbrutt, om han noget er eiende. Betreffende det drepte kvinnemenneske Karen Nielsdatter, da bør hun ved almuemenn av den grav opptages, hvor hun nu ligger på gården Drags eie, og igjen nedgraves udi sognets neste kirkegård med kristelig skikk og sedvane.»
Daniel søkte kongen om benådning, men fikk nei. Om retterstedet hersket uenighet mellom futen som ville ha det ved Svangstrand og sokneprest Gjerdrum, som mente det var «beleiligst ved veien på Kirkeruds eiendom.» Ifølge tradisjonen foregikk henrettelsen i delet mellom Drag og Kirkerudmarka, det som nå kalles Gampedalen, så presten fikk nok sitt ønske oppfylt. Han hadde sjøl sett ut et passende eksekusjonssted ved bygdeveien, men da kom beboerne rundt omkring «og især kvinnene overmåte grædende» og bad han om at det ikke måtte bli der i nærheten «ti så fikk ingen tjenestefolk, især drenger, der idelig fører føringer for opplenderne fra Bragnes og derfor forbi retterstedet må fare såvel om natten som om dagen, ti især de unge drenger om natten ville bli forskrekket for å fare der forbi, og så måtte deres næring fare i denne brødløse og pengeløse tid og de bli ruinert. Jeg måtte da love dem på deres megen bønn og især formedelst quindernes utålmodighet og store hylen å forestille Deres Exc. om det var muligt at når misdæderen var henrettet, at hans legeme, hoved og hånd da enten ved Svangs- eller Engermoen eller på et annet sted ved en mer offentlig allfarvei kunne bli opptatt og opplagt til dess mer avsky liksom de misdædere i København der blir på skafottet henrettet, blir førte utenfor Vestre port og der oppsatte. Hermed disse utålmodige og grædende mennesker var til freds om så kunne skje.» Dette skjedde likevel ikke, skal en tro den muntlige tradisjonen. Den kan fortelle at Daniel ble ført naken fra Drag og til retterstedet. Langs denne via dolorosa var gjort opp nyinger, bl.a. ved Steinbrugrinda og Madsesletta, og i ilden glødet de så tengene som han ble knepet med. Etter at eksekusjonen var fullbyrdet, slo de hodet på en stolpe som de plaserte oppe på haugen over retterstedet til skrekk og advarsel for «hylende» kvinner og mørkredde drenger. Denne haugen fikk seinere navnet Steglehaugen.
At denne makabre hending likevel var omfattet med en ikke liten interesse, viser følgende dramatiske replikk - på bygdemål - av Berte Persdatter Drag: «Småguttane satt i grantoppane og såg på halshøgginga. Da skarpretter'n høgg hue a'n Daniel, ramla døm ner a bare forskrekkelse.»
Heldigvis har vi ikke andre eksempler på en slik grov overlagt udåd, men drap som mer eller mindre ble begått av vanvare, kunne nok forekomme. Sommeren 1761 blir husmann Ole Olsen arrestert, «fordi han den 17. mai skal etter innkomne klager ha slaget på gastgivergården Hennum en annen husmann av 78 års alder, navnlig Lars Larsen, således at han dagen deretter måtte kjøres derfra, siden holde sengen til 27. ditto han ved døden avgikk.»
Overfall og slagsmål derimot var fremdeles ingen sjelden foreteelse, ofte under påvirkning av brennevin. Men retten reagerte vanligvis strengt på slik sjøltekt og voldsferd, så det ble en dyr fornøyelse for delinkventene. Det fikk bl.a. Halvor Pedersen Meren føle i 1716 da han hadde overfalt ei ung jente og tildelte henne så mange hogg og slag at hun måtte til sengs. Straffen for Halvor ble «trende 6 lodd sølvs bøter», 6 daler til jenta og 4 daler i saksomkostninger. Likevel slapp han billig fra det sammenliknet med Ole Fredriksen Stokkerud (under Vestre Egge), som i 1785 uten grunn overfalt regimentsbøssemaker Jonas Berg i Paradisbakkene og forfulgte ham et langt stykke med en diger gardstaur. Ole dreiv og utbedret veien og forlangte derfor drikkepenger av Berg, «en fordring som ikke sjelden høres ved alle møtende leiligheter av sådant veiarbeid, og som er ikke annet enn en uskikk, men som ikke desto mindre ei sjeldnere foruleiliger de reisende i alminnelighet, og allermest når fordringen som her ledsages tillige med vold og overlast.» Foruten å betale saksomkostninger måtte Ole punge ut med hele 60 daler til kongens kasse. At gemyttet hans ikke hørte til de mest saktmodige, skjønner vi lett ut fra en annen stevning mot ham for uanstendig oppførsel og overfall på sine nærmeste granner.
Slik voldsferd gikk stundom utover familien også, og bygda kan oppvise både koneplageri og usømmelig opptreden mot foreldre, noe som oftest skjedde under påvirkning av alkohol. De angrende syndere lover stadig bot og bedring, og ved første gangs anklage er retten gjerne så human at den gir de tiltalte en sjanse, f.eks. Nils Asdøl. Han møtte i tukthusretten, beskyldt for uskikkelig levnet, fyll og mishandling av kona, Anne Sebjørnsdatter. Men fri slapp han denne gang. Nesten like billig kom Kristoffer Gundersen Egge fra en lovstridig og uskikkelig oppførsel mot sin kjødelige mor, enka Guri Engebretsdatter. Forliket gikk ut på at han «forbinder» seg til å betale 2 daler til Lier Fattigkasse som en ringe bot for sin oppførsel, som han erkjenner og «fortryder», samtidig som han hellig bedyret at noen slik galskap ikke skulle gjenta seg. Nå ga ikke alltid slike personlige motsetninger seg så håndfaste utslag - eller rettere sagt slag - men kunne stundom nøye seg med stygge og grove skjellsord, som kanskje ikke var stort bedre. Iallfall gikk det ofte på æra løs, som når f.eks. Paul Holter kaller landsfiskal Nicolay Helm for «rottefiskal», et økenavn denne ikke på noen måte vil ha sittende på seg. Fornærmende mot sorenskriver Thams er det å kalle en dom av ham for svikaktig og falsk, noe som Søren Jonsen Rød dristet seg til i 1749. Enda styggere uttrykk brukte samme person om Tore Mortensen, møller ved Sjåstadkvernene. Et vitne fortalte i retten at Søren hadde kalt Tore en horhund, men da protesterte denne og sa at han ikke måtte kalle ham det, «men han kunne si en horkald.» Hvilken gradsforskjell det skulle være mellom disse lite smigrende betegnelser, er vanskelig å forstå i dag, men kanskje datida hadde en mer nyanserik gradering mellom forsyndelser mot det sjette bud. Grunnen til at Tore likevel kunne gå med på en såpass tvilsom karakteristikk, var trolig en tidligere farskapssak, som han riktignok ble frikjent i.
Men ikke alle var så heldige i liknende tilfelle, og da måtte den skyldige fader både bøte og betale oppfostringsbidrag til mora for «deres sammen avlede barn.» Bøtene for leiermål var fortsatt svært høye, 12 daler for mannen og halvparten for kvinna, men lovde de å ekte hverandre, slapp de gjerne med 3 daler, 1 ort og 12 skilling. Greidde de ikke å betale, kom de i gapestokken til offentlig spott og spe, eller den kvinnelige partner fikk føle straffen på sjølve kroppen, hvis de da ikke måtte sone en straff på 3 ukers vann og brød. En slik forordning kom i 1716, og fra 1755 truet «kagstryging» dersom ei kvinne hadde 3 barn - eller flere - med like mange fedre, og de kunne sendes på tukthuset. Denne siste straffemetoden hadde forresten vært brukt før også, for vi kjenner den fra Lier i 1748. Det året ble Toline Gulbrandsdatter, tjenestejente på Horn, fruktsommelig, og da den mannlige partner var en gift soldat, måtte Toline vandre i lensmannsarresten, der hun fødte barnet. Sju uker seinere møtte hun i retten, og fikk da det skussmål at hun hadde ført et svært forargelig og ugudelig levnet med en gift mann, derfor «hendømtes» hun til å arbeide udi Christiania Tugthus.. . . » «Og som hun haver ett spett drengebarn ved brøstet, det hun vel ikke til tukthuset kan bringe med, så får lensmannen sige av fogden og sognets fattigforstander at barnet kan enten bli av dets fader eller på fattigkassens bekostning oppdraget.»
Ellers utmerker krigsåra fram til 1720 seg med mange leiermålssaker, og det hender at svenske fanger må vedkjenne seg farskapet. I 1715 tilstår Susanne Knutsdatter at hun har latt seg «besove 6 ganger.» For sin «ublu løsaktighet og forargelige levnet» dømmes hun til kagen, «å piskes av 7 ris, av hvert ris 3 slag, andre likesinnede quindemennesker til eksempel og avsky.»
Det gikk ikke alltid like glatt å skyve farskapet over på en bestemt, hvis det fans flere liebhabere i faresonen. I 1721 oppga tjenestejenta Gunhild Arnesdatter sin husbond Ansten Pedersen Meren som barnefar. Hun påsto at han hadde tatt «henne på sine armer ut og inn og sagde hun skulle ingen skade derav eller nauve noget.» «Og når han gikk fra sin kone om natten for å late sitt vann, så kom han til henne i kammeret.» Derfor er hun villig «med opprakte fingrer» å gjøre sin ed på at Ansten er den rette barnefar, «så som hun ikke hadde med Rasmus Rasmussen å bestille enten før eller siden uten en gang.» Men denne ene gangen la nok retten stor vekt på, for den frikjente husbonden, sikkert av den grunn at Gunhild tidligere hadde oppgitt Rasmus som den skyldige.
Enda myndighetene som oftest reagerte strengt mot sedelighetsbrudd, kunne de stundom vise mildhet og reint menneskelig forståelse. 1776 ble Ole Nilsen Vefferstad og Barbara Knutsdatter arrestert for leiermål. I retten forklarte de at de hadde «stått i den tanke etter hva de har hørt si at det ikke skulle være mot Guds lov eller kongens vilje at de jo måtte komme i ekteskap sammen, så har de i det håp og tro gitt hinannen ekteskapsløfte, hvorunder deres kjærlighet for hinannen har brakt dem til sammenleie, hvorav nu barnet er avlet.» De ber nå så tynt om «i ekteskap å inntrede», men i sin fattige tilstand eier de ingenting til å løse kongelig bevilling for, derfor må de høye dommere vise overbærenhet. Det gjør de, og alt ender som den reine solskinnsfortelling med kongelig velsignelse samme sommer for Ole og hans Barbara.
Umoral og sedløyse kan vanskelig uttrykkes gjennom noen nøyaktig statistikk, selv i vår skjematiserte og rubriserte tidsalder. Men Essendrop har en tabell over fødte og døde i Lier fra 1710 til 1759, og her har han også tatt med de såkalte «uægte» barn. Av 1787 fødte i 25-årsperioden 1710-34, var 147 produkter av «leiermål», altså ca. 8,2%. De neste 25 år, 1735-59, viser en stor økning av fødte, 2468, mens tallet på de «uekte» barn er gått ned til 145 og utgjør dermed bare ca. 5,9%. Dette skulle peke mot en gledelig framgang i moraliteten, og sammenliknet med mange andre steder hadde Lierbygda ingenting å skamme seg over her, snarere tvertimot.
Respekten for den personlige eiendomsrett må vel sies å være dypt forankret i nordmennenes sinn fra lengst henfarne tider. Derfor veit vi også at den som forgrep seg på nestens gods, ikke akkurat Økte sin anseelse ved en slik tvilsom transaksjon. Forakt, avsky og strenge straffer ventet gjerne dem som forsøkte å berike seg urettmessig i strid med det sjuende bud. Nå kunne det finnes unnskyldelige momenter for slike langfingrede «misdædere» den tida også, - ja, kanskje flere enn i vår særdeles gjennomregulerte og overmette velferdsstat. Den gangen leid ikke få mennesker direkte nød, særlig i uår, men ellers også, de både sultet og frøs, og da kunne det være fristende å ta bittelite grann fra dem som hadde litt mer av livets allernødvendigste goder. Derfor ser vi også at de fleste tyverisakene fra bygda gjelder mat, og delinkventene er oftest fattigfolk. Noe direkte forbrytersk sinnelag hos de skyldige merker vi sjelden, og nesten alltid er det tomme hyller og slunkne mager som er drivfjøra. Stundom hendte det nok at bygda fikk besøk av mer profesjonelle tyvebander, unnvekne slaver og andre suspekte individer, men da var øvrighet og almue på vakt. Sommeren 1799 spredte rykter seg om at slike «komplotter» var sett på Øksnekollen, «hvor de noen tid om nettene har hatt sitt tilhold, og ved Asker sognedele, hvor en har funnet levninger av slaktede kreaturer.» Bandene har også operert rundt om på gårder og sætrer, og når disse siste snart blir forlatt, vil trolig tjuvpakket forlegge sitt virkefelt til mer sentrale bygder og kjøpsteder. I sin frykt foreslår derfor amtmann Lange en alminnelig løsgjengerjakt i hele stiftet.
Slike episoder danner nok bare unntak fra regelen, for vanligvis var det fattige mennesker - gjerne husmannsfolk - som i rein fortvilelse kom til å naske litt korn eller mel for å stille den verste hungeren. At tallet på tyveri- eller naskerisaker steig når avlingene slo feil, er bare naturlig, for da kunne det virkelig gjelde livet. Rikelig med beviser på dette har vi fra nødsåra 1807-14 også i den typiske bonde-
Autorisasjon av forhørsprotokoll for Lier, Røyken og Hurum sorenskriveri 1810 med amtmann Wedel Jarlsbergs underskrift.
bygda Lier med et forholdsvis bra åkerbruk. I august 1813 kom kona Berte Bentsdatter på det vesle bruket Dokka under Nordal i forhør på grunn av korntjuveri. Hun tilsto at hun tidlig om morgenen den 10. august «gikk ut fra sitt hus mens hennes mann ennu sov, for å rispe noget korn, da hun var i yderste mangel på fødemidler.» Hjemmefra hadde hun tatt med seg en pose, og etter å ha vadet over elva, satte hun straks kursen mot en av åkrene til Nils Meren. Her tok hun «aksene av bygget i samme aker hvor der var sådd blandkorn. Da hun således hadde funnet en del i sin medhavende pose, gikk hun straks hjem dermed uten at hun lot seg avskrekke av Isak Øde-Øksne som hun så gikk og slo på sitt jorde, og hun forsikrer ikke å ha villet ta mer enn det hun fikk i posen, da hun syntes dette var tilstrekkelig for den dag, og hvormed hun var tilfreds.» Straks etter kom et par bønder fra Meren og hentet de stjålne byggaksa, og Berte måtte pent vandre i den ukoselige lensmannsarresten, enda hun hadde et spebarn på 10 uker ved siden av en datter på 6 og en sønn på 9 år.
Og samme dag som Eidsvollsfedrenes sagnomsuste frigjøringsverk ble fullbyrdet - 17. mai 1814 - sto en fattig 14-årig liung tiltalt for meltjueri fra sjølveste lensmann Sax. «I går morges, da hans foreldre intet hadde å leve av og disse var på gården Renskog i arbeid, tok han på egen hånd en pose, gikk opp til gården Eriksrud med og bad om litt mel, og da han intet fikk, falt det ham inn å gå til lensmann Sax' kvernhus hvor han fant en tilje i kvernhusets gulv å være løs, den han løitet opp og derigjennom krøp inn i kvernhuset og der fylte i sin pose av omgjersmel, hva posen omtrent kunne rømme.» På tilbakeveien var han så uheldig å bli oppdaget, og det bar lukt til melets eiermann. I retten forklarte mora at dagen før hadde deres barn «litt potetes og noget melk til føde». Men hun frala seg ethvert ansvar for sønnens dumdristige påfunn.
Når folk virkelig sulter og lider nød, kan iallfall en flink advokat stable på beina et visst moralsk forsvar for at de tar seg sjøl til rette. Verre blir det vel når de nasker høy fra grannens fjøs- eller stalltrev for å mette sine sultefora husdyr, som to bønder på Viulstad beskyldte hverandre gjensidig for å gjøre. Her var det enkelt å si som sånn at hadde de ikke nok for til å holde liv i krøttera gjennom den lange, kalde vinteren, fikk de værsågod slakte noen. Det måtte være bedre enn å seigpine dem slik at de knapt orket reise seg opp, hvis de da ikke en vakker dag ganske enkelt lå daue i de skitne fjøsene. Men så var det den tradisjonsbundne prestisjen som fulgte med å ha et respektabelt antall beist på båsen!
At retten kunne reagere svært strengt på forholdsvis ubetydelige forseelser, fikk Mads Pålsen Brastadhaugen føle da han i 1776 ble dømt til å miste sin hud, ha sin hovedlodd forbrutt og erstatte verdien av det stjålne sengetøy i sætra til Hans Mikkelsen Stokke og Mikkel Brastad. Verdien var ikke høyere enn 1 daler, så noe virkelig kupp gjorde han ikke. Og stakkars Anders Skjeggerud måtte «gå i arbeid 2 måneder på Akershus slott, andre til eksempel og avsky,» fordi han ikke rapporterte at kona hadde solgt en soldatuniform som ble oppbevart på gården. Uniformen var forresten seinere kjøpt tilbake, men det hjalp ikke Anders stort.
Ved siden av overfall, slagsmål og tyveri skaffet ofte ubetalt gjeld de ærverdige herrer dommere mye å bestille. Ikke sjelden tørnet her by og land sammen, og da kunne en viss standsmotsetning også gjøre seg gjeldende. I en slik gjeldssak anlagt 1782 av kjøpmann Endre Ingebretsen mot Paul Jakobsen Brurberg, blir bondestanden i alminnelighet og Paul i særdeleshet lest teksten både kraftig og tydelig: «Det er mer enn skammelig og dristig at en bonde nekter det han bona fide (i god tro) av en kjøpmann blir kreditert, sådant må ufeilbar virke hos de handlende en redsel og frykt for å kreditere bondestanden i alminnelighet noe uten mot forskrivelse for det dem selges, om de ikke skal se seg bedragne.» Likevel er ikke Paul mer skvetten av seg enn at han vil avlegge benektelsesed, noe dommeren ikke kan sette seg imot.
Om et liknende spent motsetningsforhold mellom land og by har virket på Jon Rasmussen Røds handlemåte samme år, skal være usagt. Han ble iallfall saksøkt for å ha kjørt på ei kone i Drammen i markenstida. Nå kan det tenkes at forsiktig og hensynsfull kjøring ikke hørte til liungenes allerfremste dyder, enten det nå gjaldt markensuke eller andre tider på året. Tvertimot har vi utsagn som tyder på at bygdas kjørende sønner følte seg som et slags eneherskere på de smale veiene når de fartet til og fra Bragernes. Derfor måtte nok mangen forskremt reisende ut i den djupe snøhaugen når han slumpet til å treffe den sjølbevisste lierske utgave av de Asbjørnsenske plankekjørere. Både Claus Pavels, Jens Kraft og - seinere - E. M. Færden mente at all kjøringa hadde utviklet et visst stribart lynde hos liungene, som ikke virket udelt sympatisk.
En slik stribarhet gir seg kanskje utslag i de mange sakene som den nyopprettede Forlikskommisjon fikk til behandling, og som den dessverre svært ofte måtte henvise til retten. «1 Guds og Kongens navn åpner Forligelses Commissionen første gang hos meg amtmann Lange på gården Frydenlund, etter den forplikt og forskrift som Hans Majestets landsfaderlige lovgivning av 20. januar d. å. (1797) inneholder.» Etter tillysing fra prekestolen kom kommisjonen sammen første gang den 8. mai, og da møtte «gårdmann Hans Braaset av Røgen sogn med den ervervede kallsseddel av 27. april, lovlig forkynt for hans tilstedeværende vederpart Hans Sørsdal av Lier.» Saka gjaldt ei skinke, og «meglingen ble avhandlet» med forlik. De to første forlikskommissærene i bygda var kanselliråden på Stoppen og soknepresten, som måtte undertegne det «befalte edsformular.» «Jeg kanselliråd Wilhelm August Thams og jeg prost samt sokneprest for Lier menighet Peder Dybdahl, som er blitt valt og utnevnt til forligelseskommissarier i Lier prestegjeld, lover og sverger at vi med ytterste krefter skulle si minnelig forening mellom partene i denne sak, som for bemeldte kommisjon er innkommet, og at vi dertil skulle bidrage med all mulig nidkjærhet og redelighet etter våre evner, samt etter vår beste overbevisning og samvittighet. Så sant hjelpe meg (oss) Gud og hans hellige ord.»
Side fra Forliksprotokoll nr. 1 for Lier. Navnet Aage Sandager finner vi både her og på mange andre sider.
Dessverre ble det ikke alltid «minnelig forening», enten det nå dreiet seg om uoppgjort gjeld, grannestrid, farskapssaker, grenselinjer eller annen uenighet som oppsto. Det viser tydelig en «summarisk ekstrakt» for året 1801 med i alt 271 «foretagne» saker. Av disse oppnådde de forlik i 103 tilfelle, 3 saker utsatte de, men resten - 165 - måtte henvises til retten. Ved årets utgang var likevel bare 41 innstevnet der, så det ser ut til at mange hissige gemytter hadde slått seg til ro etter den riktignok mislykte meklingen i forliksrådet. Kanskje partene ved nærmere og roligere ettertanke likevel hadde funnet hverandre slik at en eventuell dyr og opprivende prosess kunne unngås. Da hadde iallfall meklerne oppnådd sin hensikt til slutt. Et par år etter virker ikke liungene så kranglevorne, for da behandler kommisjonen bare 127 saker, forliker 47 og utsetter 1, mens 79 blir «til retten henviste». Denne fikk foreløpig ikke flere enn 19 til behandling, så tendensen der er den samme som før. Etter at den dansknorske stat hadde gjort en slags bankerott den 5. januar 1813 og i navnet redusert den gamle pengeverdien til sjetteparten, mens den i gagnet vel svarte bare til ca. niendeparten, da fikk forlikskommisjonene en ny sort saker å ordne opp i. Hva med gjeld som var stiftet i gammel mynt, den såkalte kurantdaler, hvorledes skulle den omskrives i den nye mynt, riksbankdaler sølvverdi? Om dette ble mye strid, og den gjenspeiler seg også i Forliksprotokoll nr. 1 for Lier. Den 8. mai 1813 behandler således kommisjonen to saker, som begge gjelder vekselobligasjoner utstedt året før. Ved minnelig overenskomst blir partene enige om å omskrive den gamle verdien med 30%, og alle forhold tatt i betraktning burde vel særlig kreditor være fornøyd med det, enda Hans Sørdal nå bare får 150 nye dalere av Jakob Olsen Kroft istedenfor de lånte 500.
Den nye meklingsinstitusjonen hadde også fått en viss domsmyndighet i mindre betydelige saker og kunne således ilegge den tapende part bøter til Lier fattigkasse. Høsten 1801 innkalte enka etter avdøde stadsmusikant Hundt på Bragnes Engebret Torstad og Kristen Larsen Brastadenga. Den førstnevnte liung hadde «gjort inngrep i hennes tjeneste med å spille i Hans Heggsbrus bryllup, og den siste, hos hvem bryllupet stod, for uberettiget å ha antatt den første dertil». Hver av de innkalte måtte betale 2 daler til madame salig Hundt, dessuten 1 daler til bygdas fattigkasse. Slike bøter skremte likevel ikke bygdefolket fra å bruke sine egne upriviligerte spillemenn, og den samme dame kasserte inn atskillige dalere av menn som var dumdristige nok til å «musisere udi forefalne brølloper og andre vertskaber» uten kongelig velsignelse. For verken myndighetene eller fru Hundt tålte noen slinger i den monopoliserte vals. Denne favoriseringen av byens «instrumentister» på bygdespillemennenes bekostning gikk helt tilbake til slutten av 1600-tallet og var et ledd i den herskende regulerings- og kvotepolitikk. Dersom denne bestemmelsen skulle håndheves strengt, måtte den vel kvele all musikkinteresse og eventuell spilleferdighet på landsbygda. Når den ikke gjorde det, kom det trolig av at bøndene - iallfall i Lier og sikkert de fleste andre steder også - aldri respekterte den fullt ut. De betraktet den som urettferdig og ydmykende for bygdefolket og holdt seg derfor ofte til sin egen krets når de trengte en «bierfiedler» (spillemann), som det litt nedsettende het i en stevning fra den autoriserte musikant Johan Brogner (seinere kalt Brøchner) i 1723. Allerede i 1688 stevner Didrich Grøtter (eller Grøffer) ikke mindre enn 5 liunger «formedelst de seg haver understått udi deres brølloper og vertskaber imot Hans Kongelige majestets brev brukt andre til å spille for dennem». Hos en av de tiltalte hadde «mester Didrichs dreng møtt opp og ville «leege» (spille) men verten svarte at han «ingen spillemann ville ha og ingen skjøttet han om». Likevel gikk det fram av vitneforklaringene at «om syndag kveld og om mandagen hadde de Hans Jensen i Svangstrand til å spille». Til et annet bryllup var ikke tinget noen spillemann, men så dukket Abraham trommeslager opp, «og der forble å spille så lenge hannem løsted». Dette falt vanskelig for stadsmusikanten å påtale, da det var «mester Didrichs vilje og tillatelse som har forunt en trommeslager over dragonene», nemlig den selvsamme Abraham. Derfor endte også hele greia med forlik.
Levninger av en harpe fra Gullaug.
Som regel slapp ikke de tiltalte så lett fra det, men måtte ut med erstatning, enten nå instrumentistene het Johan Kaths, monsieur Johan Wilhelm Heufsner, Jørgen Hognesen Sinsen, Ole Bech eller Hans Henrich Hundt. Disse måtte atter allernådigst ha bevilling fra en musikantmester i Kristiania eller Akershus stift til «med forsvarlig folk ved instrumentmusikk å betjene Bragnes og Strømsø innvånere, så vel som alle og enhver udi Eger, Modum, Hurum, Lier og Røgen prestegjeld som hannem til brylluper, barseler og andre samkvemme mot billig betaling forlanger og spill behøver». Den musikalske stormester i hovedstaden kunne også forlange avgift av slike bevillinger til de mer lokale utøvere i provinsbyene. Så kunne disse atter leie folk til å spille for seg.
De mest kjente «stadsmusici» - også kalt musici instrumentales - i Kristiania var fra 1660-åra og utover: Paul og Peter Røder, Charles Barroyer, Henrik Meyer, Peter Høeg og F. C. Grotli. Enda så strengt dette musikkmonopolet var, hendte det likevel at retten frikjente folk som hadde latt høyst upriviligerte bryllupstoner lyde. I den nevnte stevning fra 1723 ble Østen Torstensen Opsal anklaget for å ha avvist «de innstallerede Stads Musici» og «igjen antaget andre birfeitlere». Han sa tydelig fra at han «ikke ville danse etter musikantenes spill, og ikke heller skal hun danse som brud er. Men jeg vil ha en av mine kamerater, nemlig Torgeir Olsen, der kan holde meg en løstig aften». Den høye rett gransket så musikantenes dokumenter nøye og fant i sin visdom ut, at da ingen hadde bedt bykarene om å spille, var ingen urett vederfaret dem. Dermed frikjente den først Østen og ved en seinere behandling de to «Bierfiedlere». Det skulle ikke være urimelig å anta at liungene koste seg over en slik dom som for en gangs skyld gikk de mektige byinteresser imot, for den var sikkert i samsvar med deres rettsoppfatning og rettferdskjensle. En viss musikalsk sans og smak må ha vært utviklet i bygda allerede tidlig, etter de inntrykk en sak fra 1751 gir. Den innstevnte Peder Henriksen Tormodsrud benektet å ha sendt bort musikant Sinsens spillemenn, som hadde troppet opp og ville musisere i et bryllup. Derimot innrømmet han å ha uttrykt ønske om at musikerne kunne spille på « Hautboye» (obo), og det instrumentet mestrer ikke Sinsens folk, «derfor hadde han bedt sin kamerat om å spille med». Denne kameraten; som vi da må gå ut fra trakterte sin «hautboye», var sannsynligvis Hans Bjørnsrud, for ifølge vitneutsagnene spilte han og broren Nils i gildet. Verten kunne forsikre at noen lukrativ affære for tonekunstnerne var det ikke. De «fikk ei annen betaling enn hva de dansende kunne gi dem etter fattig leilighet på en tallerken som omgikk; der kunne være et par skilling til manns undertiden, og anderledes fikk de heller ikke betaling av brudgommen».
Fløyte, krus og luktevannhus fra Solberg.
Instrumentet «Hobøy» er også nevnt i en søknad 1749 fra den blinde bondegutten Åge Larsen Ask til stiftamtmannen om å få «tjene almuen på landet med spill i gilder og brylluper». Han har øvd seg til å handtere både «viol» og «hobøy» etter at han mistet synet i barnekoppene. Derfor kan han ikke tjene penger på noen annen måte enn ved å «nyte en slik bevilling alene med tiltagen hjelp». Vi kjenner ikke til om hans bønn ble hørt, men det er nok tvilsomt, for det var slett ikke alltid at en stor legemlig skavank hjalp noe. Det fikk iallfall den vanføre Jakob Krylling føle som 1778 hadde krenket privilegiene til Hundt ved å «oppvarte» i et bryllup på Svere og i flere gjestebud. Den ubønnhørlige dom lød på 2 daler i bot pluss saksomkostninger for den fattige stakkaren. En slik kjennelse var snautt i samsvar med bygdefolks syn, og den økte sikkert ikke de priviligerte instrumentisters anseelse blant almuen på landet. Den syntes nok det var både ergerlig og urettferdig å måtte be en bymann om lov når de en sjelden gang riktig skulle more seg med leik og dans i lag og gilde. Så pass personlig frihet og sjølbestemmelsesrett burde bøndene ha til å friske opp og skape litt fest i den lange, harde og oftest ensformige hverdag.
