Telegraf og telefon gjør avstandene mindre
«Den 1. januar 1855 kom noen få unge menn sammen i et hjørneværelse i sorenskriver Holmsens gård, Prinsensgt. 2, Kristiania.
I første etasje til børsbygningen i Drammen innfant seg samtidig et par ungdommer. De var samlet i et spesielt ærend på denne nyttårsdagen, den offisielle åpningen av landets første regulære telegrafstasjoner. Det forunderlige skjedde at disse to gruppene kunne på øyeblikket meddele seg til hverandre, ord til ord. Takket være et system av elektriske signaler som forplantet seg over den 42 km. lange jerntråden mellom hovedstaden og dens naboby, kunne allslags meldinger krysse uhindret fram og tilbake». Slik skildrer Thorolf Rafto telegrafiens - eller for å nytte datidas terminologi «den elektromagnetiske's» - debut her i Norge.
«Telegrafrapport» fra 1855.
Helt riktig er kanskje ikke denne betegnelsen, for jernbanen hadde allerede 19. desember 1853 ekspedert den aller første telegrafdepesje mellom Strømmen og Kristiania, og fra mars 1854 fikk også private nytte telegraflinjen. Men denne kom bare til å spille en underordnet rolle, og fart i sakene ble det først med de «ordentlige» statlige telegraflinjer fra 1855 av. Fart er kanskje et sterkt ord når vi hører at over Drammens-linjen gikk daglig 8-10 telegram hver vei den første tida, enda det kostet bare 6 skilling (20 øre) for inntil 25 ord pluss 4 skilling for ombæring «inden Staden». Drammen hadde noen flere ekspedisjoner enn Kristiania, men den nyutnevnte driftige telegrafbestyrer - seinere direktør - Carsten Tank Nielsen, syntes likevel det gikk for smått. Derfor prøvde han å stimulere trafikken ved å tillate «muntlig korrespondanse». «Folk fikk møte opp på stasjonene og føre «telegrafsamtale» med hverandre med telegrafisten som tolk. Betalingen var etter antall ord de brukte - med lempelig kontroll. Intet under at folkevittigheten forvansket telegrafen til «talekraften»!»
Om noen liunger gjorde bruk av denne nymotens talekraften i dens tidligste barndom, kjenner vi ikke til, men usannsynlig er det slett ikke. I alle fall har en mann med et typisk Liernavn æren av å være omtalt i det eldste oppbevarte telegram, nemlig, «Opsynsmand ved Telegrafledningen fra Drammen til Paradishøiden, Niels Hexbroe». Denne «Telegraf-Rapport» ble sendt fra Drammen til direktør Tank Nielsen den 21. mai 1855 med oppgave over diverse arbeid som oppsynsmannen hadde utført.
Men menneskeånden som hadde greidd å pønske ut den sindrige fjernskriveren - telegrafen - kunne og ville ikke gi seg med denne erobring. Nå gjaldt det å utvide dette fjernsambandet til også å gjelde det muntlige ord, talen. Dermed ga kloke hoder seg til å tenke, eksperimentere og konstruere inntil den eventyrlige innretningen telefonen - fjerntaleren - så dagens lys i 1876, skapt først og fremst av A. G. Bell. Allerede om sommeren året etter kunne de vise fram den første «talende og syngende Telegraph» her i landet. Men det var Kristiania og Drammen som også her fikk æren av å gjøre det første forsøk på et fjernsamband, idet de den 14. august 1877 forbandt to telefoner med hver ende av telegraftrådene mellom de to byer. Prøven falt svært heldig ut, og de tilstedeværende var forundret over at de ikke bare kunne høre hva de sa på telegrafkontoret i Drammen, men de «endogså kjente kolleger igjen på stemmen og kunne, si hvem det var, der fra Drammen hilste kolleger her, et stykke «Drammens Tidende» der oplestes i Drammen, hørtes og kunne i det samme fortelles her», beretter «Aftenposten» den 20. august. Trass i dette oppmuntrende resultat kom de foreløpig ikke lenger enn til noen enkeltstående eksperimenter, og ordentlige telefonanlegg fikk vi ikke før i 1880 med «Internationale Bell Telephon Comp. of New York». De offentlige instanser brydde seg i førstningen ikke så mye om telefonen og overlot derfor initiativet til private - sogar til utlendinger. De anla da telefon både i Kristiania og Drammen, der det tegnet seg henholdsvis 169 og 20 abonnenter ved starten i 1880. Årskontingenten beløp seg til 100 kroner, en ikke ubetydelig sum den gangen. Likevel økte tallet på abonnenter forholdsvis raskt, for Drammens vedkommende til 110 i 1883 og til 139 i 1889. Likevel syntes mange at utbygginga av telefonen burde skje i nasjonal regi, og allerede i 1880-åra ble ASS Drammens oplands telefonselskab stiftet. Dette selskapet la så etter hvert telefonlinjer rundt i Buskeruds bygder, og dermed kom turen også til Lier. Men det var et annet selskap, visstnok kalt «Drammen telefonselskab», som opprettet den første sentral ved Lier stasjon (Heggsbro) hos portør Johannes Johnsen. I 1895 begynte så det førnevnte «Drammens oplands telefonselskab» å legge linje fra Lier stasjon langs Vestsideveien oppover mot Sjåstad-Sylling og sannsynligvis på østsida utover mot Lier stasjon. Den første sentral ovenfor Heggsbro ble opprettet på Egge, men 2 år seinere flyttet til Lyngås, der den har holdt til siden. Omtrent samtidig fikk alle meierier og handelsforeninger telefon.
Etter hvert begynte staten å interessere seg mer for drift av telefon, og den overtok snart flere private linjer, således det nyss nevnte Drammens-selskap i 1908. Fem år seinere opprettet den en stasjon i Sylling, som etter ganske kort tid fikk 55 abonnenter, noe som skulle peke på et tydelig behov. Stasjonen på Lyngås hadde 41 abonnenter på samme tid.
Fra først av ble vel telefonen betraktet nærmest som litt av en innretning for overklassen, såpass dyr som den var i drift. Ja, noen hevdet sogar - som direktør Bang i Drammen - at den bare var et morsomt leketøy uten praktisk betydning.
Derfor holdt abonnenttallet seg lenge på et særdeles beskjedent nivå, spesielt ute på bygdene. Son et typisk eksempel her kan nevnes Gol i Hallingdal med bare 16 telefoner i 1913, mens Hønefoss samtidig kunne vise til 432. Heller ikke i Lier holdt de telefon i utrengsmål, for det tok tid før den for alvor slo igjennom. Allerede i 1895 fikk bankdireksjonen fullmakt til å legge inn telefon. Tidligere har vi hørt at de folkevalgte ikke sløste med kommunens midler da det blant annet gjaldt søknad fra presten om å nyte godt av denne revolusjonerende innretningen. Derimot mente de at ordførerens arbeid burde lettes og bevilget ham 50 kroner til innlegging av telefon i mars 1897. En måneds tid etter viste de seg også rause mot jordmor Elise Walstad og ga henne et årlig telefonbidrag. De vise bygdefedre mente vel at knapt noen andre yrkesutøvere hadde mer bruk for fjerntaleren enn nettopp jordmødrene hvis de ikke skulle risikere å komme for seint til sin folkemottakende gjerning. Da hadde det vel ikke sånn brennhast med sjelesørgeren, som oftest kom tidsnok fram uten telefon. Likevel varte det ikke mange år før herredsstyremedlemmene så med litt blidere øyne på prestens telefonsøknader også, og innvilget dem iallfall delvis. I det hele tatt gikk ikke så mange tiår før folk forsto at denne tilsynelatende enkle innretningen kunne lette tilværelsen for noen hver. Hvorfor da ikke nytte denne i størst mulig utstrekning når en muligens kunne spare en hel dagstur bare ved å si noen setninger i denne «taletuten», og dermed utføre sitt ærend på noen få minutter. Her måtte vel slagordet «Tid er penger» gjelde i enda høyere grad enn ved noe annet sambandsmiddel.
