Spredte trekk fra folkelivet på 1500- og 1600-tallet
Hvilken makt hadde så prestenes nidkjære og ortodokse forkynnelse på de mer eller mindre ydmyke og mottakelige sinn? Var liungene stort sett fromme og gudfryktige mennesker, som «både lærte vel og levde vel», eller var de for å tale med Peder Claussøn Friis om telemarkingene - «nogle uforskammede Dieffuels Kroppe med Hor, Mord. Manddrab, Ketterij, Løsleffnet, Slagsmaal oc andre hoshengende Laster oc Ulemper?» Holder en seg ensidig til tingbøkene fra de siste tiåra av 1600-tallet, kunne en være fristet til å utvide den strenge prestemanns fordømmelse også til å gjelde St. Hallvards sambygdinger. For tingbøkene kan fortelle oss både det ene og andre om slagsmål og villskap, kiv og krangel, drukkenskap og drap, ekteskapsbrudd og leiermål, tyveri og helligbrøde. Som før nevnt, gir de ofte et dystert bilde av folkelivet, som kunne arte seg temmelig vilt og usivilisert. Også lensregnskapene kan ved siden av de tørre tall gi oss glimt av umoral som kronen tjente penger på. Under posten «Sagefaldt» (bøter) av «Oslo proustig» 1560 står Mathis Opsall av Lider oppført med 1 daler i bot for «frillelefnit», mens Tord Sandager må svare samme beløp «for frillelefnit for sin dreng.»
Særlig merker 1660- og 1670- åra seg ut med tallrike slagsmål, mye knivstikking og mange drap. Folk reagerte ikke alltid så strengt på om en mann av større eller mindre vanvare skulle komme til å kjøre kniven litt for langt inn i sin nestes liv. Heller ikke tok de det alltid så nøye om en eller annen lettsindig person beveget seg på «vildsomme veier» utenfor ekteskapslovgivningens skarpt opptrukne grenser. Riktignok måtte misdæderen både skrifte og betale leiermålsbot, men noen almen fordømmelse av menigmann var han knapt gjenstand for til vanlig. Ikke få var nok i samme situasjon som Ellef Sandaker. Han betalte i 1644 sikten «formedelst hans quinde kom noget for tidlig med sin foster.» Ja, i 1671 kom sogar en forordning som gjaldt slike straffer for «landmilitien udi Norge», og den bestemte at «de utskrevne soldater skal være fri for skriftemål og bøter, men skal straffes etter obristens anordning i jern eller på kroppen».
Stjeling derimot reagerte folk fra gammelt av strengt mot som simpelt og uverdig, derfor skulle det ikke stort tyveriet til før dødsstraffen hang truende over den skyldige. En «Compan», Erik Nielsen fra Vang på Hedmark, var tidligere grepet for tyveri, dømt til døden, men benådet til å gå i jern på Akershus i 11/2 år. Etter løslatingen stjal han så litt igjen, og den ubønnhørlige rett mener da at han bør straffes på livet, «nemlig til galje og gren, andre slike skjelmer til eksempel og avsky». Men et par karer som ville utove privat justis og gikk løs på ham, ble også stilt for retten. Lovlig beskyttelse skulle til og med forbryteren ha!
Reaksjonen mot arbeid på søn- og helligdager var også streng. Futen stevner i 1677 Laurids Ellevog og hans kvinne, «formedelst de skal have understått seg at grave og krafse udi en bråte i seneste nådigste påbudne bededag.» Det var Halvor Eriksen skomaker «tilholdende på Vefferstad» som «provet» at han hadde sett begge to grave i kornbråten da han gikk forbi på vei til Vefferstad. To timer etter kom han tilbake, og kona dreiv ufortrødent på ennå. Et annet vitne hadde også observert den iherdige kvinne, derfor ble hun dømt til å betale «udi sikt for sådan hennes hellige brøde - 3 ort. og saksomkostniger». Mannen derimot - som kanskje hadde dovnet seg litt mer på hvile-dagen - gikk fri, da bare skomakeren hadde sett ham, og «laugens ord er at en manns vitne er som ingen vitne.»
Foruten straff på liv og lemmer, strenge festningsopphold og store bøter, kjenner vi også fra Lier en parallell til det som vanligvis kaltes gapestokken, nemlig halsjernet ved Frogner kirke. I 1666 hadde en kvinne fra Ramnes ved navn Kirsten Halvorsdatter vart så formastelig å opptre i mannsklær på forskjellige steder, hva nå grunnen til denne ytre forvandling kunne være. Futen vil ha henne «straffet til kagen», men lagretten på Valle tingstue så litt mildere på forseelsen og tok blant annet hensyn til at jenta var ung. Den dømte henne derfor til «å stå udi halsjernet ved Frogner kirke en dag når der sammesteds bliver prediken, alt mens predikenen varer og overøses med tre spanner vann, andre slike lettferdige mennesker til eksempel og avsky og siden forvises her av Akershus.»
Å bli satt slik i gapestokken og utsatt for latter og hån - ja kanskje spytting med - fra aktverdige kirkegjengere var sikkert en straff som sved hardt for alle mennesker med litt av sin ære i behold. Og ærekjære var de den gangen også, det har kildene mange bevis på. En slik følelse er det som i 1669 driver Knut Grøstad til en ydmyk søknad om at hans salig far må begraves i kristen jord. Denne faren var en gang tidligere i drukkenskap kommet «udi manns skade og derover landet entviket.» Men seinere hadde han fått «hans kongl. majestets pardon» og var vendt tilbake. Ved hans død nå vil futen «ei tilstede hannem vied jord at nyde», og dette synes sønnen er urettferdig. Det samme mener stattholderen, som innvilger søknaden. Urettferdighet hevder også Ouden Jonsen (Gullaug?) av Lier å være ute for, da han i 1662 klager over at soknepresten på Bragernes ikke «vil annamme ham til sakramentet formedelst et lost kvinnfolk haver utlagt ham for barnefar, som aldri skal kunne bevises.» Nå ber han om å «måtte til rette forhjelpes så han sin uskyldighet måtte nyde.» Men her blir supplikanten henvist til bispen, som skal «holde over kongelige forordninger og kirkeordinansen udi sådanne poster.»
Enda ekteskapslovgivningen var streng, har vi eksempel på at de myndige prelater tillot skilsmisse når forholdene var ekstraordinære. Og det må kunne sies om Grøe Christensdatter og hennes fordums ektemann Laurits Søfrensen, som rett og slett hadde rømt fra henne og ikke latt høre fra seg på 9 år. Etter å ha fått attest fra sokneprest «Christophers i Lire» for at hun har «erligen både levd og næret seg» og skriftlig vitnesbyrd fra 6 «dannemends» (lagrettemenn), blir hun skilt fra sin bortrømte Lauritz og kan nå «give seg i ekteskap igjen med hvilket erlig mannsperson Gud vil henne tilføye.» Helt idyllisk kan ikke familielivet på Øvre Opsal heller ha vært i 1680-åra, skal vi tru tingboka. Den forteller at Halvor Halvorsen sto tiltalt for å ha slått og mishandlet sin gamle, bedagede kvinne slik at hun om natta måtte rømme ut i kulde og frost og gjemme seg i kirsebærhagen. Seinere løp hun til grannen Laurits på Nedre Opsal for å søke tilflukt og beskyttelse der. Foruten opplysningene om krigstilstanden mellom ektefellene, får vi her et forvarsel om den framtidige fruktbygda Lier, idet ordet kirsebærhage er nevnt, enda det står i en såpass upomologisk sammenheng som skjulested for ei vettskremt og hutrende husmor.
Når forholdet stundom ble så spent mellom mann og kone, som ifølge skriftens utvetydige ord skulle elske og ære hverandre, kunne en ikke alltid vente det beste mellom mennesker som sto hverandre mer fjernt. Kristendommens store bud om at du skal elske din neste som deg selv, hadde nok like vanskelig for å vinne innpass i liungenes hjerter som i andres. Følte de seg forurettet eller ble fornærmet over et hardt ord, nøyde de seg ikke med å klappe sin bror kristelig på kinnet, men de slo gjerne hardt til, dersom de da ikke foretrakk å stikke. Samtidig nyttet de gjerne et gloseforråd som iallfall ikke harmonerte med bibelens skriftsteder, saftig som det var i sine injurierende uttrykk og brennende påkallelser av en viss person. Derfor virker det litt uvant med en replikk som «Du stakk meg, min bror,» midt i en slagsmålsscene, men Aslak Jonsen skal virkelig foreløpig ha nøyd seg med denne milde irettesettelse til «stikkeren» Jakob Linnes, samtidig som han holdt gjerningsmannen rundt livet.
Nei, da er det atskillig mer fynd og klem over replikkene mellom de to finner Jørgen Jakobsen på Toverud og Anders Eriksen på Pilterud i Modum. Den første hadde solgt rug til den siste, men kvaliteten var litt tvilsom, noe Anders kritiserte. Jørgen svarte da at han ikke kunne levere bedre rug enn «Gud haver givet meg.» Og så lar vi tingboka fortelle: «Da sa Anders finne: «Du er en falsk hund.» Jørgen sa: «Ingen haver kalt meg en falsk hund her til, hva I vil gjøre, råder I for.» Deretter sa Anders finne, som død ble, til Jørgen igjen: «Du est falsk, det fanden fare i deg, nå skal jeg give deg et slag så du skal kjenne det i margen også.» Dermed tok Anders finne opp kniven og stakk etter Jørgen finne med bare kniven så Jørgen måtte give seg fra bordet på gulvet, og alt søkte Anders finne etter hannem med samme kniv som han da var på gulvet. Så kom Jørgen Jakobsen hannem imot med en blott kniv i sin hånd og stakk så imot forne Anders mange sting med kniven, og imidlertid da så han at Anders finnes kniv falt av hans hånd på gulvet. Da satte han sin hand imot bordet, bukkede og ville ta kniven opp, og var da ikke mektig det at opptage, og dermed lagde seg på benken i stuen og sagde: «Nu haver jeg fått nok.» Dermed tok Jørgen Jakobsen Anders Eriksens bøsse og gikk sin kås, og så han at Anders finne var blodig på sitt brøst.» Dette drapet skjedde i Lauritz Bjørnsens hus på Svangstrand 14 dager før jul i 1674 etter at de to finnene hadde «drukket tilsammen». Men gjennom «vigliusningsvidne», som drapsmannen skaffet seg, får vi høre at han «grad og klaget seg» over ugjerningen.
Hvor stor innflytelse alkoholen hadde på dette og liknende drap, er umulig å si. Men det er rimelig å anta at svært mange slagsmål, delvis med dødelig utgang, foregikk mens kamphanene var i mer eller mindre drukken tilstand enten i et lag, i et gjestgiveri eller i et mer privat gilde. Fra gammelt av styrket de seg med kraftig øl, men på 1500-tallet kom også brennevinet til, og dette oppkvikkende ildvannet stiftet nok også mangen liung bekjentskap med, enten han kjøpte det på Bragernes eller lærte å lage det sjøl. Særlig gikk nok store mengder øl og brennevin med i brylluper, som vel artet seg omtrent på samme måte i Lier som andre steder ved at enkelte gjester gikk i en sammenhengende rus «trio heile dagar til ende.» Men både gildet og ølet tok en gang slutt, og da var det nok mang en som måtte «reparere» litt på hjemveien, for heldigvis fans det øl andre steder enn i bryllupsgården. Når så mange i så lang tid hadde «kysset bollens rand» og styrket seg med væsken som kom fra «tønnetutens gap», var det ikke underlig om stemningen ble litt høy. Enkelte ville kanskje nå i sin modige tilstand måle krefter, andre hadde et eller annet uoppgjort, og dermed røk de sammen med hogg, slag og - knivstikk. I et bryllup på Haskoll 1666 tilføyet således Pål Haslum Ole Olsen Haskoll begge de sistnevnte kategorier.
At lidenskapene under sådanne omstendigheter kunne komme i ekstra kok, er forståelig, om ikke unnskyldelig. Verre var likevel direkte brutalitet granne mot granne, og særlig ille når dette skulle gå utover mer eller mindre vergeløse kvinner og barn. I 1671 blir Pål Li med kone og datter overfalt og slått fordervet av Lars Berskog og Torkjell Viulstad. Vitnene Arne Landfall og Kjell Myre fortalte
at da de kom dit, lå Pål og kona i senga, mens datteren lå i benken, alle slått fordervet. Mannen hadde fått slag under armen og hull i hodet, kona var slått i hodet så «blodet med frohatt sto gjennom kledet», og hva dattera angikk, så de at «blodet løp igjennom hennes kjever.» Heldigvis har vi ikke mange eksempler på slik umenneskelig råhet, men de fins. En alvorlig anklage for drap og vold ble i 1664 rettet mot Tor Grøstad fordi han skulle ha slått ei mor og hennes 14 dager gamle spebarn slik at barnet døde. Mishandlingen foregikk først i huset hos Tor, deretter jaget han mor og barn ut i vinterkulden og belgmørke ved nattetid for så å sette etter dem til Gjellebekk og slå dem til barnet ikke tålte mer. Mora derimot hadde selvfølgelig større motstandskraft, men hun ble både blodig og blå. For sin voldsomhet måtte Tor bøte den vanlige sikt - 8 ørtuger og 13 mark sølv - til kongen. Likevel går det bare et halvt års tid så er samme karen atter stevnet, og denne gangen for å ha tilføyet en sersjant flere knivstikk. Men nå får Tor tingsvitne på at han handlet i nødverge. Det var sersjanten som hadde opptrådt utfordrende, svunget sin kårde vilt rundt seg og dermed skadet Tor. Dette dramatiske opptrinn foregikk hos «Hans Henriksen ved broen», og et av vitnene, Svend Meren, som ifølge egen bekjennelse satt i skorsteinen og var «heel drucken», kommer med den interessante språklige opplysning at han ville «drikke en pipe tobakk med sersjanten.»
Ellers er det ikke helt enestående at samme person med kort mellomrom opptrer som anklaget i forskjellige saker. En krigersk kar har Albert Sandaker sikkert vært, for han må betale sikt for knivstikk både i 1621 og 1623. Første gang gjaldt det Oluf Unnelsrud, mens andre gangen var valplassen Brakerøya, hvor «Christen veffuer» fikk kjenne det kalde jern.
Enda om slagsmål og drap er de forseelser og forbrytelser som liungene oftest gjør seg skyldig i, har vi eksempel på andre alvorlige lovbrudd. også. I 1672 blir den 15-årige Ole Nielsen dømt til døden på grunn av «crimen bestialitatis». Gutten «synes å være meget tåpelig, uforstandig, ja snart ganske vanvittig.» Retten finner likevel ut at han «billigens bør at straffes på livet, nemlig til bål og brann, .... med mindre den høye øvrighet formedelst hans ungdoms og vanvittighets skyld vil ham benåde, at han først kunne komme under sverdet og siden kastes på ilden.»
Ja, til og med noe så spennende som en hekseprosess kan bygda oppvise på 1600-tallet. Som nevnt i gårdshistorien, ble Ingeborg Stiensdatter på Lille Landfall dømt fra livet «formedelst trolldoms kunster hun har vart forbeskyldt at skulle have med omgået». Dette hendte så pass seint som rundt 1627, nesten 100 år etter innføringen av reformasjonen, så ennå var det livsfarlig å få trolldomsmistanken rettet mot seg. Derfor ser vi også fra tingbøkene at folk reagerer sterkt når de blir beskyldt for å befatte seg med slik styggedom. «Trollkjerring» og «trollkjette» er således nevnt i ei rettssak, og det var slike grove skjellsord som kvinner ikke på noen måte kunne ha sittende på seg.
Denne trua på at enkelte mennesker kunne med enn sitt Fadervår, hang - i Lier som ellers i landet - naturligvis sammen med en utbredt almen overtru. Her som andre steder trudde de på tusser og troll, på nisser og haugfolk, på nøkk og sjøorm, som forresten viste seg skinnbarlig i Dramsfjorden 1687 ifølge den lærde prest Jonas Ramus' påstand. På kyrne satte de tjærekors når de slapp dem ut om våren, ett kors over ene sida av lendene og ett i hodet. Når kunnskapene jamt over sikkert var både små og få, måtte den åndelige horisont nødvendigvis ikke bli noe særlig vid. Riktignok foregikk en viss katekismeopplæring, særlig ved klokkeren, og det fans - som antydet tidligere - rundt om på enkelte gårder noen personer som «lerrer børn» eller «leser for børnene her i menigheten.» Folketellinga i 1665 nevner i alt 4: På Nedre Brastad er Wilhelm Friedrichsen fra Børestad i Sjelland, på Brurberg husmann Hans Jensen, 40 år, på Nordal dreng Peder Andersen, 20 år, og på Gunnerud dreng Albert Nielsen, 14 år. Noen andre slike «skolemestere» har vi også spredte vitnesbyrd om. Jon Svendsen Hennum, som i 1735 lå på sykesenga, fortalte da til lensmannen og to andre menn at «for ungefæhr 76 år siden gikk vitnet i skole på Justad hos gamle Ole Justad.» Fra 1664 hører vi at «Anne Johan skolemesters som tilforn holdt til på Grette,» skylder en annen kvinne 3 ½ ort, og i 1690 er Nils skolemester på Meren omtalt.
Men skal det bli noe greie på læring og lesing, må det bøker til. Heller ikke dem var Lierbygda helt tom for, går det fram av en rettssak som priviligert bokhandler i Akershus stift, Hans Hoff, i 1676 anla mot Erik Bølling, Nils Tulle og Svend Skredder, alle fra Bragernes. De tre saksøkte hadde solgt bøker og dermed krenket herr Hoffs privilegium. Ikke mindre enn 5 liunger sto da fram og vitnet om sin åndelige hunger, som hadde gitt seg utslag i følgende bokkjøp: Kristian Kjøsterud og Peder Holtsmark hver sin almanakk, Herman Hennum en «Abescet», som kostet 8 skilling, Søren Rød og Kirsten Nilsdatter Nordal hver sin «catechismus». Og året etterpå blir fortalt om Haldor Eriksen skomaker på Vefferstad at han tok ei bok og leste i på bededagen. Dette skulle vitne om stor kunnskapstørst, for bededag og andre helligdager var det vel strengt tatt forbudt å lese i bok. Som vi ser, er katekismen og almanakken de mest «utbredte» bøker, men «Abescet» blir også nevnt seinere og da i flertall «Abesetter.» Likevel er det vel tvilsomt om disse og eventuelt andre skrifter og bøker kunne være med og formilde sedene i noen nevneverdig grad. Litt gjorde de nok, særlig da katekismeopplæringa. Men det er nok riktigst å anta at de fleste liunger - lik andre nordmenn - var analfabeter på 1600-tallet, og at en mer almen leseferdighet blant almuen hører et seinere tidsrom til. På den andre sida ville det være ruskende galt å dømme hele befolkningen ut fra den mindre pene buketten vi har plukket fra tingbøkenes tvilsomme flora. Trass i alt var det bare en liten brøkdel av folket som fikk sine navn risset inn der, og ofte skjedde det av rein vanvare, ja kanskje uforstand og vel sjeldnere av bevisst vondskap. Til dagligdags kamperte de nok noenlunde fredelig sammen i tappert og hardt strev for seg og sine.
Enda om jorda i Lier ga mer enn de fleste andre steder og sjansene for lønnsomt ekstraarbeid også var større, levde nok de aller fleste svært enkelt og nøysomt. Riktignok påstår Essendrop at «bondens levemåte, såvel som øvrige oppførsel hos mange i dette prestegjeld er fra tid til tid blitt mer på kjøpsted enn bondevis innrettet. Den gamle og høysttjenlige tarvelighet har vel her lenge vart i avtagelse, dog ikke så kjennelig som på noen tid, da han således har begynt å forsvinne, at alene en levning derav kan sies å være tilbake hos de mindre formuende.» Dette er skrevet i 1761, og vi har lov til å tru at på 1600-tallet levde ikke så lite «tarvelighet» igjen. Fra gammelt av var bøndene vant med at årsveksten kunne svikte når som helst, derfor gikk det ikke an å flotte seg i «utidig yppighet» om avlinga en høst skulle slå ekstra godt til eller bordkjøringa til Bragernes ga uventet blanke dalere. Enkelte år gikk det nå helt galt med avlinga, som i 1551, 1589, 1601-1603 og 1629. Det sistnevnte året døde mange av sult og pest rundt omkring i landet, men i Lier var muligens forholdene noe bedre enn de fleste andre steder. Videre satte det inn med flere sammenhengende uår i siste halvpart av 1600-tallet, således 1673-75, 1685-87 og 1691-93. De tre siste blir betegnet som «skinår», og så kom 1695 som det «store frostår». Dessverre er kildene for mangelfulle til å fastslå graden av misvekst og nød i Lier, men sannsynligheten taler for at de også gjorde seg gjeldende her. I slike trange tider kunne det gå på livet løs, og mange bukket nok under for sott og sykdom som de ellers ville ha greidd. Nå var det ikke bare en eventuell underernæring som ga frodig grobunn for farsotter og sykdom ellers, men også trange og usunne boliger, hvor reinhold og vask vel ikke hørte med til dagens orden. En ting er iallfall sikker: At all reinslighets svorne fiende - lusa - hadde sitt trygge tilholdssted også i Lier. I en farskapssak fra 1667 står å lese at saksøkersken, Ingeborg Nilsdatter, forleden sommer hadde lysket den gamle kona Karen Utengen. Om samme Ingeborg var en slags kommunal avlusingsekspert som dro rundt og befridde sine medsøstre for det blodsugende utøy, eller behandlingen var mer tilfeldig, tier kilden.
Kjone fra Sylling.
Når det gjelder sjølve husa på en gård, var de iallfall mange, om ikke så store. Bonden med familie bodde i en bygning som vel oftest hadde ei stor stue med et mindre «kammers», eller «kove». Kjøkken var ennå ikke svært vanlig rundt om på de vanlige gårdene, det var nok forbeholdt embetsmenn og kanskje noen storbønder. De andre måtte nøye seg med å koke i stua, der det sto en stor skorstein. Fra gammelt av hadde de åpne sperrestuer, men på denne tida var sikkert mange gått over til bjelkestuer med himling eller loft over. Disse bygningene, «fremhuser», som Essendrop kaller dem, var alltid bygd av solide tømmerstokker, opptil 20 alen lange. Etter å ha stått en stund og sunket ble de «med bretter utvendig bekledd, hvilket her heter å sy veggene». Til takmateriale brukte de mye spon av gran eller furu på omtrent en alens lengde, andre kunne også nytte hun, som ikke var så solid. Et tredje materiale dannet halmen, men det anvendte de først og fremst til «de hølader som settes i engene.» Den for nevnte rettssaka mellom sokneprest Jens Nielsen og Nils Sebjørnsen Buttedal gir oss visse opplysninger om bygningene på en daværende gård og de forpliktelser som oppsitterne på et bygslet bruk hadde. I 1613 måtte Sebjørn Buttedal «gjøre til åbot et fehus, holde de andre hus, gård og grunn etter 6 manns måte», og 3 år etter skal han ta ned «stegerhuset» (bryggerhuset) og legge under det. Noen år tidligere var også bygd ny «skorstenstue», et fehus med 9 båser og ei ny «nattstue». Ifølge Essendrop hørte gjerne et bryggerhus til på hver gård, og det lå tett ved hovedbygningen. I en viss avstand fra disse sto da stall og fehus, hvor hester, kyr og småfe holdt til i mørke rom uten vindu, og hvor møkka ble kastet gjennom en glugge ut i fri luft. Så var det korn- og høylåver, ofte med tilbygde skjul, «skygger» kaller Essendrop dem, men i bygdemålet het de skyku. Disse kunne tjene som vedskåle eller til oppbevaring av halm og høy. Litt lenger borte lå tørkehus eller kjone til korn- og malttørking og til røyking av flesk og spekemat. Av brannhensyn luftet de den gjerne på berg, og betegnelsen Kjoneberg går igjen på flere gårder. Kornet oppbevarte de helst i ei stolpebu. Stabbur var derimot sjelden å finne i Lier. Hadde bonden flere engstykker langt borte fra det egentlige tunet, satte han gjerne opp ett eller flere utenglader. Mange gårder hadde også kvernhus, ofte flere bønder sammen, hvor de mol sitt eget korn, og noen få eide sagbruk, eller «saugmølle» etter daværende språkbruk. Sæterfjøs og sæterbu hørte og til en del bruk, men det var langt fra alle. Enda om vi ikke regner de sistnevnte bygningene med, blir det en pen samling hus på en gård, kanskje både 10 og 12. Verdien av disse sto nok ikke i forhold til det anselige tallet, for bygningene var ofte både små og primitive, særlig uthusa. Professor Holmsen anslår takstverdien for alle hus på en vanlig Eidsvoll-gård til omkring 200 dlr., og det kan trolig høve for Lier også. Noen luksuriøst utstyrte hus var det iallfall ikke den vanlige liung bodde i på denne tida.
Og som bygningene var, så også innboet. Fra gammelt av var det meste veggfast, både bord og benker, senger og skap. Etter hvert blir enkelte møbler løsnet fra veggen, og vi får mindre benker og krakker, ja kanskje en stol eller to også, ofte såkalte kubbestoler. Kister trenger stadig mer inn, og i boet etter den førnevnte Ingeborg Stiensdatter på Lille Landfall og hennes gjenlevende mann Amund Sørensen finner vi ikke mindre enn fire pluss et fint beslått skrin. Da denne utførlige registreringen gir oss et levende bilde både av alt slags innbo og mange redskaper til utendørs og innendørs bruk, får vi her nøye oss med å henvise til den i detaljer.
Nå var Amund på Landfall en velstående bonde, derfor ble også taksten på innbo og redskap ca. 200 dlr., og tar vi buskapen med, kom det over 300 dlr. Spesielt godt utstyrt synes den henrettede «heks» å ha vært med sengetøy, både dundyner, tepper, laken og putevar til en verdi av 80-90 dlr. Riktig flott må hennes flamske sengeklede til 10 dlr. ha vært, når vi tenker på at «Brunen» på gården og ei vanlig god ku til sammen ble taksert for nevnte beløp. Stort sett lå nok takstene atskillig lavere både for innbo og redskaper. De sistnevnte var ofte svært primitive, enten de skulle brukes ute eller inne. Til jordarbeidet var plog og harv de viktigste hjelpere, begge laget av tre når vi ser bort fra skjæret og ristilen. Også på harva hadde de fra først av trepinner som var festet i firkantede stokker, «branner», men vel omtrent på denne tid blir disse ombyttet med mer solide jerntinner. Noen av de mest «moderne» bønder hadde kanskje velte, trommel eller rullestokk, i Lier gjerne kalt kokstokk. «Såvel til at pakke den løse sandjord som at knuse til dels den hårde ler». Ellers besto den enkle gårdsredskapen i grev, økser, ljåer, sigder, slipestein (stundom med jernsveiv), sleder, ridesal, kløvsaler, meiser og arbeidsseler. Bofortegnelsen fra Landfall nevner også en kvinnesal, som ble brukt når den rike og stolte hustru skulle ri til kirke eller andre sammenkomster. Husfaren hadde kanskje også en fin kirkeslede dersom han hørte til de bedrestilte, som han da kunne glimre med for almuen på prekesøndagene. En slik helligdag opptrådte både mann og kvinne i sine fineste «kirkeklær», han kanskje i flott, blankknappet vadmelskjole - bonjour - og hun med tettsittende snørliv og vidt skjørt under en staselig kåpe, kjøpt hos en aktverdig borger på Bragernes, hvis da ikke mannen hadde tusket til seg det fargespraglende tøyet hos en eller annen utlending. Til helg og høytid bar både kvinner og menn hvite fine linskjorter, men til hverdags måtte de nok pent nøye seg med striskjorta i egentlig forstand og grovt vadmelsstoff, enten det nå gjaldt trøyer, bukser eller skjørt. Kvinnene nyttet vel også verkensstoff til skjørt og forklær og sydde hverdagsserker av grovt lin. De visste sikkert å tilberede linet, og både skakastol, hekle og spinnerokk var nok vanlig inventar rundt på gårdene. Ellers ble alle disse arbeidsklærne laget hjemme, og snittet var sikkert av enkleste slag, enten nå husmora og døtrene sto for det, eller en av de få bygdeskredderne risset opp, klipte og sydde. Desto gjævere måtte det være å få de gilde stasplagga på seg til kirkegang om søndagen eller til gjestebud og bryllup i grannelaget. Slikt kvikket opp i det ellers grå og nøysomme hverdagslivet, hvor gledene og fornøyelsene til vanlig var verken mange eller store. Derfor er det lettere å forstå at liungene - i likhet med andre landsmenn - både likte å pynte seg til fest og å slå seg litt løs når høvet bød seg. Og hadde de råd til det, så hvorfor ikke kjøpe et pent sølvsmykke til kona eller styrke seg med noen riktig voksne drammer av sterkt brennevin eller en bolle skummende øl. Slike væsker til vederkvegelse og oppkvikking behøvde de slett ikke å reise til Bragernes for å nyte om øltønna og brennevinskaggen hjemme på gården skulle ha rent tomme. Nei, fra 1660-åra hører vi om gjestgivere «av den høye øvrighet forordnet», således Rasmus Kristensen ved Svangstrand. I disse gjestgiveriene - også kalt krohus - kunne folk komme inn for å «drikke en pipe tobakk eller en pott øl», ja gjerne to. Etter alt å dømme må denne gjestgiverivirksomheten ha vært temmelig lønnsom, og fra tingbøkene kjenner vi flere eksempler på at folk blir dømt for ulovlig ølsalg. De priviligerte «øltappere» voktet som smeder på at ikke noen uverdige gikk dem i næringen. Egentlig skulle disse nye «etablissementene» først og fremst være til hjelp for de langveisfarende, som her kunne finne hvile for sine trøtte føtter og næring for sin tørste og sultne kropp. Men gjestgiveriene blir snart et yndet samlingssted også for tørstige innfødte, og det varer heller ikke lenge før de danner hovedskueplassen for livlige slagsmålsscener ifølge tingbøkene. Myndighetene ville derfor gjerne holde litt justis og kontroll, og fra 1685 har vi en slik «autorisasjon» for Liers vedkommende. På den tid fans 5 «gastgeber» i bygda, nemlig Christopher Linnes, Hans Henriksen ved Heggsbro, Rafuel Svendsen og soldat Lars Jensen ved Gjellebekk og endelig Jens Hansen ved Svang. Fire av disse får attest for at de kan «vedblive» med sin tørststillende geskjeft «om ellers nådigst behages». Men Lars Jensen, tar seg ølsalg til uten bevis, og skatter ikke en skilling til hans kongelige majestet, da han som soldat hevder å ha rett til fritt salg. Når det så «undertiden holdes et slemt hus» hos den selvsamme Lars, lyder det ikke overraskende at futen Johan von Cappelen mener dette gjestgiveriet «noksom kunne avskaffes». Det skulle vel greie seg med ett på Lierskogen ved siden av de to i Frogner og det ene i Sylling.
Himmelseng av furu, bjørk og eik med 4 kuledreiede, svartmalte stolper. Sannsynligvis fra 2. halvdel av 1600-tallet. Fra Heggsbro, nå på Drammens Museum.
Trafikken gjennom Lier har sikkert vært stor, både i vinter- og - sommerhalvåret. Den økte nok mye utover 1600-tallet etterat sølvgruvene på Kongsberg og sagbruksvirksomheten omkring Hønefoss tok et kraftig oppsving. Fra og til det nye Kristiania gikk også ferden for mange, og med bygdene i Vestfold var livlig samkvemme, det skulle postsambandet med Sande tydelig bevise. Ja, stundom slo liunger seg ned i Vestfold-bygdene eller skaffet seg jord der. Ikke alle veifarende var Guds beste barn den gangen heller, skal en tro vår rike kilde tingboka. I rettsreferatene får vi høre om en fattig «enhending» som brukte å reke gjennom bygda, og folk kunne ikke være trygge for at han nasket med seg en matbite eller et stykke tøy i et ubevoktet øyeblikk. En junidag i 1667 blir han så funnet død ved «Lindenes Elff», naken og blodig. Sannsynligvis var han slått i hjel, men da en fattig stakkar ikke sto så høyt i sosial kurs, ble forhøret ikke noe særlig alvorlig. Myndighetene overanstrengte seg heller ikke med å få karen i kristen jord, enda lensmannen fikk beskjed om å sørge for kiste og «forskaffe nogle husmenn til at bære hannem opp til Frogner kirke». Videre hører vi om Ane Olsdatter, som er «besovet av en løsgjenger» og nå har rømt sammen med ham. Fantetrafikken i Norge økte utover 1600-tallet, og Ringerike ble et gjennomgangsstrøk for disse rotløse reisende. Holeværingene ville til slutt ikke finne seg i denne landeveisplagen, og hver bonde der tilbød i 1674 1 setting korn til en stodderfogd, «ståtakonge», som kunne jage vekk de uvelkomne gjester. Og Lier-jenta Maren Danielsdatter Vefferstad hadde utferdstrangen drevet til «saugene» på Ringerike med det sørgelige resultat at hun satt igjen med et farløst barn. Da hun prøvde å oppsøke den sannsynligvis mest skyldige, var han dratt til sitt hjemsted i Gudbrandsdalen, og så langt torde ikke unge Maren fare. Dermed anga hun Rasmus Christensen, borger i Christiania og bosatt på Bragernes, som far, noe denne protesterte kraftig mot. I det hele tatt gikk det livlig og løssloppent for seg ofte oppe ved sagbrukene på Hønefoss, derfor kunne nok jenter lett komme «ut i ulykka» enda om de ikke hørte til «den lette brigade», som de mest lettsindige der ble kalt.
Nå var det sjølsagt ikke bare fattigfolk, lauskarer og fruentimmer av mer eller mindre tvilsom moralsk slag som ferdes på de smale, bakkete og sikkert humpete veiene i bygda. Nei, standspersoner av sivil og militær art var ofte på farten, og det med desto større brask og bram til høyere graden var. Tidligere har vi hørt litt om bisp Jens Nilssøns reiser, men enda mer prominente personer beærte Lier med sitt besøk i denne perioden og skranglet gjennom bygda i sine flotte ekvipasjer. Den 18. november 1589 overnattet således kong Jakob 6. av Skottland (som i 1603 også ble konge av England) hos futen Mikkel Nilsen på Valle. Han kom vestfra og dro til lands gjennom Vestfold. Reisens endestasjon var Oslo, der majesteten skulle vies til sin brud, prinsesse Anna av Danmark, kong Kristian den fjerdes søster. Egentlig skulle hun ha reist til sin ventende brudgom i Skottland, men på grunn av sterke høststormer i Nordsjøen landet hun i Oslo. Kong Jakob hadde slikt hastverk på turen at han ikke fikk tid til å spise frokost hos sin gjestfrie vert på Valle, men dro på fastende hjerte helt til Asker. Her skal han visstnok ha inntatt nevnte måltid hos presten, herr Peder Johansson, men lenge kan det ikke ha vart, for klokka 4 om ettermiddagen var han hos sin bortdrevne brud. Kongen glemte likevel ikke sin vert på Valle, og han fikk et flott gullkjede, som fulgte gården framover til 1850-åra eller vel så det.
Den flittige Norges-turist kong Kristian IV har kanskje reist gjennom Lier. Han gjorde nemlig flere turer fra Akershus til Eiker eller Kongsberg, to i 1602, to i 1624 og en i 1635, men det er rimelig at han valgte sjøveien mellom hovedstaden og Bragernes. Så er det ikke helt umulig at Frederik III la reiseruta gjennom Lier i 1648, svært sannsynlig at Kristian V gjorde det samme i 1685 og helt sikkert at Frederik IV beskuet den fagre bygda på sin ferd fra Kristiania til Bragernes 12. juni 1704. Noen nærmere opplysninger om disse fyrstelige besøkene har vi ikke, men det skulle vel ikke være for dristig å tro at det ikke var helt folketomt langs veien når sjølveste landsfaderen fra København med sitt strålende følge kjørte i firsprang ned Paradisbakkene.
Ei bygd som lå så pass sentralt til med rike naturlige ressurser skulle en kanskje ha trodd ville spille en viss rolle i rikshistorien. Men rollen blir i denne perioden bare stort sett statistens, og først i neste århundre inntar den en mer dominerende plass og blir til og med sentrum for begivenhetene i en hektisk krigstid.
Bygda er nok ofte omtalt i de forskjellige offentlige dokumenter og erklæringer, spesielt i samband med skatter og avgifter, plikter og ytelser, en ære som den sikkert må dele med mange andre norske bygder. Men det er kanskje ikke så mange andre som kan rose seg av å figurere under så høyst forskjellige og tallrike navn som nettopp Lier. Som kjent het bygda på gammalnorsk Hliðir med dativformen Hliðum. I slutten av mellomalderen finner vi Lidhum, Liidum og Lidir, mens vi på 1500- og 1600-tallet har en enda mer variert og blomstrende navneflora i formene Liider (1514) (også liider), Lyder, Lijder, Lidere, Lijer (1542), Lydere, (1595), Lider, Lidum, Lyre (1616), Lidre (1625), Lidre (1658), Liedr (1663), Liehr (1664). Dermed nærmer vi oss den moderne variant av navnet, som ser ut til å få en mer stabilisert skrivemåte fra slutten av århundret. Men allerede tidligere er Lier brukt, således i den store supplikasjon fra 1648.
Armstol fra ca. 1700 på Stillesholmen.
Det var heller ikke små summer bøndene betalte til den verdslige og geistlige øvrighet gjennom denne perioden, men de fant seg lojalt i de ofte strenge pålegg og restriksjoner. De klaget nok, ja murret også stundom, men bare en gang i disse to hundreåra gjorde de virkelig opprør, nemlig som deltakere i urolighetene etter Knut Alfsons drap i 1501. Ellers levde liungene sitt strevsomme og fordringsløse liv stille og ubemerket, for det meste iallfall, i likhet med folket i de fleste andre norske bygder. De hadde sin eldgamle årsrytme i nær kontakt med dyr, gård og natur med faste tider og betegnelser for de mange gjøremål som hørte til bondeyrket. Enda de nå bodde så nær en oppvoksende by med tallrike impulser og påvirkninger utenfra, holder nok tradisjonen seg godt også utover 1600-tallet. Sannsynligvis ble den bedre bevart til lenger den kom fra «polyppen ved Dramsfjorden» med sine «sterke sugeskåler», som en temperamentsfull bygdehistoriker fra Eiker noe uærbødig har karakterisert Drammen. Ennå kunne de ha en annen betegnelse for måneden enn den offisielle, som når Anne Klausdatter vitnet i en rettssak 1677 at hun «i sætermåned i sommer kom til Tveiten».
Forholdet mellom liungene og deres nærmeste naboer i bygdene rundt omkring var trolig temmelig bra, iallfall hører vi ikke om noen alvorlige feider. Riktignok forekommer et par grensetvister i 1660-åra med Modum og Asker, og de blir avgjort ved rettens hjelp. Ellers var det nok ikke alltid så lett å avgjøre grensene i de store skogene, der det kanskje var for ulendt til en tydelig markering av skillelinjene. På den andre sida kunne det være greitt med litt skog og stygg mark mellom bygdene så kom ikke innbyggerne unødig nær innpå hverandre. Dessuten var det bønder som dyrket jorda i Eiker, Modum og Asker også, derfor var det naturlig å leve i fred med sine yrkesbrødre bortafor bygdegrensene. Nei, skal en snakke om motsetningsforhold. måtte det være mellom bonde og borger, da den siste med landsfaderens velsignelse prøvde å trenge inn på den førstnevntes enemerker. Og enda om striden var avgjort før 1700, var vel ikke ergrelsen og bitterheten mot de seirende borgere helt borte i det nye århundret. heller.
Men ved siden av disse århundregamle motsetninger var det også utover 1600-tallet dannet en stor kløft innen sjølve bondesamfunnet. en kløft som tilsynelatende både utvidet og fordypet seg i takt med den stadig økende befolkning. Derfor er bondesamfunnet i Lier ved år 1700 på ingen måte så ensartet - homogent - som 200 år tidligere i og med at bygda har fått en forholdsvis tallrik tjener- og husmannsklasse, som stort sett lever i kummerlige kår sammenlignet med de jordelende bønder. Denne utviklingen som skaper større ulikhet og standsforskjell, fortsetter med nærmest forøket fart også etter 1700 Sammen med mange andre problemer av sosial, økonomisk og kulturell art setter den sitt preg på det nye århundre, også i Lier-bygda.
Kilder:
Nyrydding, gjenrydding, jordbruk og jordeiendomsforhold: Skattelister og manntall (fra 1500- og 1600-tallet), bl. a. 1577, 1593, kvegskatt 1628 og 1657, koppskatt 1645, tiendemantall 1666 og 1690, Landkommisjonen 1661, folketellingen 1665, lens- og futeregnskaper. Av jordebøker er særlig nyttet: Stiftsjordeboka 1575, adelsjordebok 1624-25, odelsjordebok 1624, Lier prestegjelds mensalgods 1624, Lierkirkenes gods 1624, Frogner prestebols jordegods 1628-29, Geistlig jordegods i Lier 1628-29, Christoffer Urnes jordebok 1639, Oslo Capitels jordebok 1595, Oslo Lagstols gods 1601, Sehesteds jordebok 1648-51, jordeiendomsforhold 1690. S. Skappel: Husmandsvesenet i Norge. (Videnskabsselskapets skrifter 1922 2. b.). Erik Pontoppidan: Norges Naturlige Historie. O. Chr. Orning: Finnemarka (i Drammen og Opland Turistforenings årbok 1923). Brev fra Johan v. Cappelen i Dansk kanselliskap 15. Pakke 125 G. (R. A.)
T. H. Aschehoug: Statistiske studier over folkemengde og jordbruk i Norges landdistrikter i det syttende og attende aarhundrede. S. Hasund: Vårt landbruks historie. O. A. Johnsen: Norges Bønder. Sverre Steen: Det norske folks liv og historie. V. Andreas Holmsen: Eidsvoll I. Tord Pedersen: Drammen 1. og 2. del. A. B. Rustad: Skogerboken. Reinton: Folk og fortid i Hol I.
Skog- og sagbruk, fiske, jakt, håndverk og andre næringer: Lensregnskaper fra 1612 og utover. Almuens Supplikation udi Lier Præstegjeld 1648. (I «Samlinger til Det Norske Folks Sprog og Historie. S. A.) Oppgavene over sagmesterskatt 1670 fra Amtsregnskapet. Striden om tømmerhandel i distriktet bygger stort sett på Tord Pedersens framstilling. Landkommisjonens oppgaver fra 1661. Opplysninger om kvantumsagene i «Norske aabne breve 1688 (R. A.). Supplikasjonen fra «Almuen i Aske sogn» 1663 står i Stattholderskapets ekstraprotokoll I, s. 411-12. Andreas Ropeid: Hønefoss. Fortellingen om bøddelen i Jemtland fra «Drammens Tidende» 31/12 1958.
Kampen om handelsprivilegiene: Tord Pedersen: Drammen 1. og 2. bind. Norske Rigsregistranter II, III, og IV. Stattholderskabets ekstraktprotokoll 1662-69 I. Tingbok for Lier, Røyken og Hurum, særlig X og XIII.
Militærvesenet: Supplikasjonene tatt fra Stattholderskabets ekstraktprotokoll 1662-69. Krigsordinansen 1628 fra «Norske Rigsregistranter VI s. 6. Ellers mange opplysninger fra tingbøkene. Rentekammeret. Besiktigelse av militsens gårder 1681. Ryttergodsbesiktigelse 1698-91.
Offentlige tyngsler: Amts-og lensregnskaper, tingbøker.
Rettsvesen: Når det gjelder sjølve lagrette- og bygdetingsordningen, har professor Andreas Holmsens framstilling i Eidsvoll I stort sett tjent som mønster. Alle referat av rettssaker fra forskjellige tingbøker. Navnene på futer, sorenskrivere og lensmenn for det meste tatt fra lensregnskaper og tingbøker. A. Olafsen: Våre sorenskrivere. Skilsmissesaka omtalt i Oslo kapitels kopibok 1606-1618.
Kirke og geistlighet: :Mange opplysninger om prester og kapellaner fra klokker B. Svendsens manuskript (S. A.). Tord Pedersen: Drammen 2. b. Bisp Jens Nilssøns visitasreiser. Frogner kirke gjennom 250 år. E. W. Orholt: Sogneprester i Lier gjennom 250 år. Tiendemanntall.
Folkeliv, moral, skikker, redskaper: Kildene her er vesentlig tingbøker og skifter. Brevet om gjestgiveriene fra 1685 i Stattholderarkivet 1572-1771, Ymse pakkesaker 28. J. Essendrop: Physisk og Økonomisk Beskrivelse over Lier Præstegield, 1761. Noen av de kongelige besøk omtalt av professor Halvdan Koht i Bærum historie. Bygdenavnet bl. a. i Diplomatarium Norvegicum, Røde bok, Norske Riksregistranter, Stattholderskapets Ekstraktprotokoll foruten mange jordebøker.
Ellers er mange enkeltopplysninger hentet fra så pass ulike kilder at det vil føre altfor vidt å regne alle opp her. Men bygdebøkene om Strømm, Botne, Eiker, Asker, Bærum og Hole bør nevnes, da de har vært til god hjelp.
