Spredte glimt fra folkelivet i bygda
Når vi tidligere har hørt at i 1845 fikk over tredjeparten av befolkningen i Lier fattigstemplet på seg, måtte det vel bli særdeles mye hverdag og tilsvarende lite helg i ei slik bygd. Ikke båre de 2267 fattige, men også de resterende 3993 sjeler ble trolig så hardt engasjert i kampen for det daglige brød at noen stunder til en så luksuriøs foreteelse som høytid og fest knapt forekom. Det litt forslitte uttrykket «striskjorta og havrelefsa» hadde nok en atskillig bitrere realitet den gangen enn i vår moderne velferdsstat, da de to eksempler på henholdsvis bekledningsgjenstand og næringsmiddel så å si er avskaffet i virkeligheten og lever videre bare i ordspråket. Men for 100-150 år siden spilte nok begge de to nevnte vareartikler en viktig rolle i den nøysomme lierske folkehusholdning, som fremdeles var basert på sjølforsyning i ikke liten grad. Riktignok kom pengene stadig sterkere inn i bildet, særlig fra midten av århundret, i samband med en delvis omlegging av jordbruket. Likevel var det lierske samfunn mer statisk enn dynamisk langt ned i århundret trass i sterkere påvirkning utenfra og visse tegn på uro og utferdstrang blant almuen. Fremdeles var det et typisk bondesamfunn med en stedegen befolkning som kjerne. På mange århundregamle ættegårder satt fremdeles «son etter faren» og førte livsverket og tradisjonen videre. Oftest var det da en æressak å levere gården fra seg i enda gildere stand enn den ble mottatt. Under slike rolige forhold med en fast tilknytning til fortida hadde også gamle seder og skikker, tru og tenkemåte lettere for å hevde seg i kampen mot alt nytt. At mye av dette nedarvede levde i beste velgående langt ned i forrige århundre, kan vi forvisse oss om ved å gå til de uunnværlige kilder, enten nå disse heter kirkebøker, tingbøker, forliksprotokoller, skifteprotokoller og futens kopibøker, eller de sorterer under det ofte mer sprudlende slaget av muntlig tradisjon.
Brudgomsvest av silke, brukt av Bernt Henriksen Funnesdal ca. 1825.
Noen av de sikreste kildene er alltid kirkebøkene, som i bokstavelig forstand følger trofast et menneske på dets livsferd fra vogge til grav - for å holde seg til det tradisjonelle ordtak. Denne påliteligheten gjelder også i høy grad kirkebøkene i Lier, for de har vært svært nøyaktig ført av påpasselige prester. Skal vi så prøve å finne ut litt om folket i denne perioden ut fra disse bøkene, kan det vel høve å begynne med dem som gikk inn i den påståtte lykkelige ektestand, da denne institusjon dannet det legale grunnlag for samfunnets videre beståen og eventuelle blomstring. I alt vandret 2076 ektepar opp til altrene i Lier-kirkene fra 1816 til 1865, og det skulle gi et årlig gjennomsnitt på 41-42 par for denne 50-årsbolken. Det mest ekteskapsfattige året er 1829 med bare 24 par, mens kronåret 1857 kan vise til hele 70. La oss så studere litt nærmere tallene for det første og siste år i perioden. De 47 brudgommene i 1816 hadde en gjennomsnittsalder av 291/4 år, men individuelt varierte den fra 65 til 20 år. Et halvt sekel seinere lå gjennomsnittet for de 40 brudgommene såpass høyt som 311/2 år, mens variasjonen nå innskrenket seg til fra 50 til 20 år. De kvinnelige partnere - brudene - kan vise til tall som ligger enda litt høyere, 301/2 år i 1816 og 32 i 1865. Mens den eldste brud i 1816 såvidt hadde rundet de femti, ble i 1865 den 66-årige Marthe Marie Andersdatter Røine smidd i hymens lenker, og den andre lenkebundne het Hans Olsen Røine, 24 år gammel. Den yngste brud begge disse åra hadde opplevd 20 somrer, men den aller yngste i hele perioden var bare 171/2 år da hun tren fram for alteret i 1848. Enda et halvt år yngre var Johannes Andersen Vefferstad, som i 1832 knyttet sin skjebne til en mer voksen kvinne på 24. Ikke så reint sjelden går aldersforskjellen opp i 30 år eller vel så det, men da nesten alltid med mannen som den mer alderstegne partner. Svært ofte gjelder det da enkemenn, som vel syntes det falt trist å vandre alene videre på livsveien. Ikke sjelden kommer slike både fra Modum og Røyken og erobrer en forholdsvis ung brud, for ikke å snakke om den 56-årige enkemann og skipperborger Andreas Hansen, som bortførte den 21-årige Maren Aslesdatter Mehren om ikke til fjerne farvann, så iallfall til Drammen. Ellers hørte ikke få av brudgommene heime i de nærmest liggende bygder som Asker, Eiker og Norderhov, men lenger ut i århundret opptrådte også flere svensker som mannlige hovedaktører ved lierske brudevielser. Alt i alt utgjorde disse utabygds erobrere av lier jentenes gunst over femteparten av de ektevigde menn, og dermed må en vel ha lov til å tale om en heller frisk blodblanding, som garderte mot et altfor sterkt inngifte mellom slektene i bygda eller grenda. Men fremdeles mente minst 3 av 4 lier-bruder at det var tryggest å seile på livets ofte opprørte hav sammen med en traust liung trass i fristende tilbud både fra rike skippere i Drammen og spretne svenske skorsteinsfeiere.
Typisk for både kvinner og menn på denne tida er den voksne ekteskapsalder. I våre dager da det stadig økende tall av purunge bruder og brudgommer holder på å utvikle seg til et skjebnesvangert samfunnsproblem, kan det muligens :ha sin interesse å høre at bare 6 menn - eller gutter - og 40 jenter av de 2076 var under 20 år. Men så holdt gjerne ekteskapet gjennom hele livet, for et høytidelig løfte gitt ved alteret til prestefar, kunne ikke brytes. Derfor hørte skilsmissene fremdeles til de reine unntak, og da måtte noe aldeles ekstraordinært inntreffe, som f.eks. sterk drikkfeldighet, brutalitet eller direkte utroskap. Slike saker med krav om separasjon og eventuell skilsmisse kom til Forligelsescommissionen, som forsøkte å mekle, noe som lyktes stundom. I 1817 innkalte en hustru sin mann med krav «om separasjon fra bord og seng og deling av deres felles bo, da han utenfor ekteskap har avlet et barn».
Trass i en slik brøde endte det med forlik, for den syndefulle lovde bot og bedring. Året etter måtte en annen liersk ektemann av den mindre mønstergyldige type «forbinde seg til å opphøre med sitt hittil førte utesvevende levnet, og aldeles forsake drikk og svir og igjen å leve med sin hustru som forlikelige ektefolk. Men skulle han nogensinde i fremtiden svike dette sitt løfte, da forplikter han seg å give sitt samtykke til at han bliver gjort umyndig og betages rådighet over sitt gods».
Slike sørgelige eksempler kunne nok nevnes noen flere av, men i sannsynligvis minst 99 av 100 tilfelle levde brudgom og brud som forlikelige ektefolk - tilsynelatende iallfall. Og synlige resultat av slikt fruktbart samarbeid lot heller ikke vente på seg. ja, stundom gikk det kanskje i forteste laget når odelsgutten meldte sin ankomst to-tre måneder etter bryllupet, eller sogar enda tidligere. Likevel ble han mottatt med stor stas, for «tronfølgen» var sikret. Ved dåpen fikk han da nesten alltid farfarens navn, hvis ikke mora hadde vært odelsjente, for i så fall måtte morfaren oppkalles først. At skikken med oppkalling etter bestefedrene holdt seg levende i Lier også gjennom forrige århundre, har vi sikre beviser for. Av 62 gutter døpt i 1816, fikk 21 samme navn som farfar og 14 som morfar, til sammen 35. Ikke fullt så mye oppkalling finner vi i 1865, for da er de tilsvarende tall 29 gutter med bestefars-navn av 85 døpte, altså fremdeles over tredjeparten. Om samme strenge navneskikk også gjaldt for jenter, er vanskeligere å bevise, for bestemødrenes navn står ikke oppført i kirkebøkene. Men sannsynligheten taler for at bestemødrene ble kalt opp like tradisjonsbundet som bestefedrene, og de satte sikkert sin ære i at yngre generasjoner bar navnet videre fram.
Empirekjole, kjøpt på auksjon etter fru Grauer på Stoppen.
En viss tradisjonsbundethet merker vi også når det gjelder sjølve navnene utenom de oppkaltes rekker. I 1816 står Ole fremdeles øverst på lista blant guttene, og hele 8 fikk dette vel mest typiske av alle norske mannsnavn. Tett etter fulgte 7 som ble døpt Hans, og så kom Anders, Andreas og Nils med 4 hver, mens Johannes, Lars og Peder måtte greie seg med 3 hver, Halvor, Johan, Gulbrand og Markus med 2 hver. Bakerst i rekka står en mengde navn brukt bare 1 gang, for det meste slike som brukes i dag også, f.eks. Jens, Jon, Jørgen, Elling, Erik og Paul. En spesiell liersk utgave må Ellen være som mannsnavn, men det dreier seg vel her om en avledning av Erlend. Pussig nok blir ei jente også døpt Ellen i 1816.
Går vi så framover til 1865, merker vi en større spredning av guttenavnene, men fremdeles ble 7 døpt Ole. Nå må imidlertid de 6 Hansene finne seg i å dele annenplassen med Johan og Carl. Det siste ser ut til å være blitt reine motenavnet, noe som trolig hang sammen med både den sagnomsuste Carl Johan og den daværende joviale og folkekjære monark Carl XV. Særlig gromt måtte dette ha lydt for de ugifte mødre, for ikke mindre enn 3 av dem kalte sine gutter opp etter kongen. Ellers holdt stort sett de samme navn seg som et halvt århundre før, men flere nye er kommet til, som Edvart, Bernhart og Reinhart, Harald, Oluf og Torvald. En, riktig sjelden blomst i navnefloraen som Marinius støter vi også på, og Aksel Sophus var heller ikke dagligdags kost i bondebygda Lier. Tidligere hadde dobbeltnavn vært det reine unntaket - og da helst hos de såkalte fine -, og i 1816 ble bare 3 gutter blant dåpsbarna så luksuriøst utstyrt. Men i 1865 kom tallet opp i 9, og enkelte hadde en høyst majestetisk klang som Gustaf Adolf og Carl Johan.
Blant jentene kan vi ikke snakke om en slik beskjedenhet, for her smykket 17 seg med dobbeltnavn i 1816 og hele 25 i 1865. Om det skulle tyde på noen større foreldreforfengelighet overfor døtrene enn sønnene, skal være usagt, hvis det da ikke bare var en motesak. Stort sett brukte de samme navn som tidligere, men enkelte nye trengte inn etter hvert. I 1816 ble 8 jenter døpt Anne, 6 Maren, 4 Karen og Gunhild, 3 Birte, Eli, Ingeborg og Helle. Så fulgte mange moderne navn representert 1 eller 2 ganger, som Dortea, Grete, Ellen, Johanne, Marie, Oline og Siri. Noen få eksklusive manglet heller ikke: Petronelle, Sille, Larine og Karine ved siden av de mer heimlig norske Mari, Kari og Randi.
Standur fra Nordal, laget av Hans Olsen Tandberg 1820.
På samme måte som hos guttene finner vi et større utvalg av navn på jentene et halvt sekel seinere. Av de 69 dåpsbarna fikk 5 hvert av navnene Ingeborg, Karen og Maren, 4 Elise, Olava og Thea, mens bare 3 ble døpt Anne. Enkelte forholdsvis nye navneutgaver opptrer, som Matilde, Tilla, Henriette, Anette, Julie, Helene, Birgitte, Emilie og Christiane. Til gjengjeld forekommer ennå mer gammaldagse eksempler som Randine, Tolline og Martine. De riktig heilnorske typer som Hilda, Inga og Ragne manglet heller ikke denne gangen. Dermed har vi en broket blanding av navn, helt fra de gamle, tradisjonsrike, brukt gjennom århundrer, til de hypermoderne, som de bare så vidt hadde hørt om eller kanskje sett på prent i et eller annet blad, men som hadde en så aparte klang. Alt i alt døpte Lier-prestene i denne 50-årsperioden 7896 barn, 4004 gutter og 3892 jenter. Sammenlikner vi så dette tallet på nye borgere med dem som måtte si verden farvel, vil vi straks finne hovedgrunnen til at liungene stadig ble flere. Det samlede antall dødsfall i samme tidsrom utgjorde 5128, noe som skulle gi et fødselsoverskudd på 2768. Ifølge folketellingene bodde i Lier (minus Åssiden) 3868 mennesker i 1815 og 6401 i 1865, og dette svarer til en økning av 2533 individer. Når denne stigningen ikke er like stor som fødselsoverskuddet, har det sin enkle årsak i at flere hundre mennesker i mellomtida hadde sagt farvel til heimbygda for å søke sin lykke i det forlokkende Amerika eller andre steder. Tallet på utflytterne var mye større enn denne differansen mellom fødselsoverskudd og folkeøkning, og det skulle fortelle oss tydelig om en ikke ubetydelig innvandring til Lier fra andre bygder og eventuelt byer. Således kom ikke få fra Drammen. Bare i tidsrommet 1845-65 utgjorde tallet på innflyttere langt over 700, av dem 34 utlendinger, mest fra Sverige, men også noen få fra Sveits og Tyskland. For å vende tilbake til tallet på fødte og døde, så lå det første over det siste hvert eneste år i dette tidsrommet. Det var slutt på de uhyggelige «dødsår» som vi har hørt om tidligere, f.eks. 1773 og 1809. Vi må ha lov til å tru at misvekst med skrøpelige avlinger ikke lenger hadde så stor innvirkning på mortaliteten (dødeligheten) som i tidligere tider. Til og med «koleraåret» 1853, med 6 dødsfall av pesten, viser ikke noe unormalt høyt tall. Ellers ser det ut til at bygda slapp forholdsvis lett fra denne forferdelige sotten. Heller ikke hardåret 1837 ga noe ekstra utslag i dødsstatistikken. Det laveste fødselsoverskudd har 1844 med bare 3, (123 og 120), deretter kommer 1848 med 5, (117 og 112). Merkelig nok finnes det aller laveste tall på døpte såpass seint som i 1853 med bare 105 barn, mens 1863 representerer det høyeste med over det dobbelte, 236. Når det gjelder mortaliteten, danner 1823 og 1862 ytterpunktene med henholdsvis 58 og 140 begravde. Skulle vi prøve å komme fram til en anslagsvis fødsels- og døds-prosent for perioden, kunne vi ta det årlige gjennomsnittet for døpte og begravde, 158 og 102 1/2 og deretter dele med et beregnet gjennomsnittsfolketall på ca. 5000, noe som slett, ikke burde være så av veien. Vi får da en fødselshyppighet, nativitet, på 31-32 ‰ og en mortalitet på litt over 20 ‰ Sammenliknet med tidligere tiders dødshyppighet, markerer det siste tall en gledelig framgang. Nativiteten derimot holdt seg sannsynligvis omtrent på samme høyde som før, hvis den ikke viste en liten nedgang.
Studerer vi dødsårsakene litt nærmere, finner vi at de aller fleste vandret bort på grunn av alderdomssvakhet og vanlige sykdommer. Til den første kategori kan vi sikkert regne de 4 liunger som i denne perioden oppnådde å runde 100 år: Fattiglem Christoffer Nilsen Sørumeie, død 100 år gammel i 1831, legdslem Ole Svendsen Svangseie, 103 år, død 1835, enke Mari Andersdatter Rødseie, 100 år ved sin død 1857 og endelig den aller eldste, Johanne Catrine Olsdatter Justadeie, som hadde passert 104 år før hun la sin vandringsstav ned i 1860. Merkelig nok har alle disse navn som ender på -eie, noe som skulle tyde på at heller ikke de to kvinnene hadde akkurat hørt til overklassen i bygda. For mennenes vedkommende taler tittelen sitt tydelige språk. Desto mer respektabelt var det at de så seigt holdt ut i livskampen.
Stundom forekom nok dessverre en mer voldsom avslutning på livet, enten i form av ulykker eller sjølmord. Ikke få druknet, særlig i Lier-elva, men også på sjøen, således matros Christen Nilsen Huseby, som falt «overbord ved Danmarks kyst». Noen brant inne, og enkelte var ute for ulykker i sitt daglige arbeid. Peder Halvorsen Fuglerud omkom under et vedlass, og svensken Johannes Nilsen ble drept av en stein ved minering. Elleveåringen Erik Torgersen døde «ved hugg av en ljå, der av vanvare ble ham tilføyet», og Ole Rasmussen «ble stukket med kvist av trerot i låret». Et uhyggelig endelikt fikk inderst Ingebret Iversen: «Søndermalt ved kvernen i Asdøldalen», lyder de nifse ord i kirkeboka. Larine Steffensdatter «omkom ute på veien hjem fra Modum», men om det skyldtes noen slags trafikkulykke, eller om det kom av utmattelse, sterk kulde eller andre årsaker, forteller ikke kildene. Aller uhyggeligst virket det når noen tok sitt eget liv, men det forekom heldigvis sjelden. Måten de da oftest valgte å forlate den uutholdelige jammerdalen på, var hengning, men det hendte nok at noen brukte skarpere redskaper også til å snitte seg i halsen med.
Både i samband med ekteskapsstifting, barnedåp og gravferd holdt gamle skikker seg langt ned i århundret, og kanskje enda lenger. Belaget - eller bea-laget - var fremdeles levende både i glede og sorg. Ved gravferder måtte hele bearlaget inviteres, og det foregikk på en særdeles høytidelig måte: «Da det behagede Gud den allmektige sist onsdag den 4. mai å henkalle fra det jordiske min elskede kone Aase Trulsdatter Haugerud, så er det hermed min ærbødigste begjæring til etterfølgende slekt og venner at de ville vise meg den tjeneste å møte her på Haugerud førstkommende onsdag den 11. mai klokken 10 formiddag for å ledsage det jordiske til sitt siste hvilested, og deretter å følge tilbake til sørgehuset for å motta de bevertninger som huset i denne henseende kan tilveiebringe, og for hvilke jeg en lignende henseende vil være forbunden til gjentjeneste.
Ole Pedersen Steen med kone og børn.
Tørger Ellefsen Seuve med kone og børn.
Deretter oppregnes 23 andre familier fra gårdene Stein, Sauve, Tormodsrud, Gåserud, Eik, Haugerud, Katterud, Jaren og Helgerud. «Til å møte tirsdag ettermiddag å legge den avdøde i kiste bedes etterfølgende å møte: Maria Bentsdatter Seuve, Johanne Andersdatter Haugerud, Elie Andersdatter Eeg, Marthe Nielsdatter Gaaserud, Sirie Eriksdatter Steen, Johanne Jacobsdatter Tormersrud. Til (å) uttage liket: Hans Jørgensen Steen, Jørgen Hansen Steen, Hans Torstensen Haugerud, Johannes Jahren, Ole Johanessen Helgerud, Anders Olsen Helgerud.
Haugerud d. 9. may 1831.
Reier Steengrimsen.
Fra gammelt av hadde gjestene med seg sending når de skulle i bryllup eller begravelse. I Lier brukte de ofte å skikke den av sted kvelden før hovedbegivenheten. Tidligere hadde sendinga bestått av blant annet smør ved siden av diverse brødmat, men seinere på 1800-tallet innskrenket den seg visstnok vesentlig til kaker og sukkerbrød. Som oftest gikk tjenestejenta eller ei ung datter på gården med sendinga, og ikke noe gledens eller sorgens hus med respekt for seg sjøl kunne la disse gå igjen uten traktement. I den nærliggende planke-byen hadde de også sine bestemte skikker ved dødsfall og gravferd, enda de avvek nok noe fra bearlagets. «Drammens Tidende» for 29. september 1818 har iallfall følgende annonse: «Udi Drammens Liig-Societet er anmeldt Dødsfald nr. 104, Kjøbmand Christian Holst. Interessentene ville behage at indkomme med deres Sammenskuddspenge.
A. Borchmann,
Bogholder.»
Et visst fellesskap finner vi her også, men ellers står det ikke til å nekte at det klinger atskillig mer fornemt med byens «Liig-Societet» enn med bygdas enkle bearlag.
Også når det skulle feires - eller tures - bryllup, foregikk ofte innbydelsen etter et bestemt ritual. «Kjøgemesteren» hadde som oppgave å fare rundt og be inn gjestene. Før han leste opp lista over de heldige, deklamerte han med høytidelig stemme: «Nest Guds nådige bistand lader herr N. N. avholde bryllup for datter», og så fulgte alle navnene på gjestene. Om sjølve festlighetene fremdeles varte «trio heile dagar til ende», er vel tvilsomt, men over minst to dager måtte bryllupet strekke seg før folk kunne si at gutten og jenta var blitt ordentlig gift.
Nå hendte det ikke bare i brylluper at ungdommen - og de eldre med - kom sammen til leik og dans. Den gamle skikken med lauv-, slåtte-, skur- og potet-domninger holdt seg fremdeles, og etter at dagens eller kveldens harde arbeid lykkelig var unnagjort, vanket ikke bare rikelig traktering av fast og flytende føde, men ofte også en svingom på låven til slutt. Ellers samlet ungdommen seg stundom om søndagskveldene hos en eller annen vennlig sjel med både husrom og hjerterom, som for eksempel den gamle skomakeren «oppå Justadtaje, Hans Taje». Mot å betale ham noen få skillinger fikk de danse i den forholdsvis rommelige stua hans. Og ikke nok med det, men den musikalske skomakeren strøk opp den ene slåtten mer feiende enn den andre på fela si, både vals, reinlender, hamburger og fingerpolka til ungdommens store fornøyelse. Særlig likte han en bestemt vals, som han spilte så flittig at den fikk navnet «Tajevalsen».
Skapsofa fra Kittelsrud. Empirespeil fra Meren.
I lyse sommerkvelder dro de stundom på utflukt uti naturen. Ungdommen fra Ask, Justad og der omkring feiret således fremdeles jonsokkvelden oppe på Storsteinsfjellet med bål og dans. Ellers fant mange unge stor fornøyelse i den svære rundhuska på Huskehaugen på Ask, for fortsatt mente de fleste at den beste moro var den som de lagde sjøl.
På de fleste av disse sammenkomstene ute på bondebygda gikk det gemyttlig, men fredelig for seg, for alle kjente hverandre og var gjerne granner, venner og frender. Litt annerledes ble forholdene da det i 1858 skulle «etableres» en offentlig «Dandsesal» ved Ørenberget, «på landets grunn, men i nærheten av byen». Ordfører A. G. Egge er svært betenkt i et skriv til futen, og mener at det bør være oppsyn med de «påtenkte danselystigheter», ellers vil det titt og ofte komme til å herske uorden, støy og spetakkel, frykter naboene. «Jeg nærer den samme frykt - mindre med hensyn til folk fra landet enn med hensyn til personer fra byen, som når dansesalene i denne lukkes kl. 10 om aftenen formodentlig ofte i beruset tilstand ville begi seg til hin nærliggende dansesalong på landets grunn og der drive kommers på en rolighet, orden og fred forstyrrende måte». Derfor bør kjøpstadslovgivningens alminnelige bestemmelser om «gateuorden og rolighetsforstyrrelse, samt om offentlige til dans, kortspill eller annen lystighet foranstaltede samlingers opphør til et bestemt klokkeslett om aftenen» gjøres gjeldende for den del av Lier som ligger nærmest Drammen. Det samme mente kommunestyret i møte den 10. september dette år og argumenterte stort sett som ordføreren. «Hvis det ikke legges noen bånd på slike etablissementer, kan en vente det vil bli flere, og når dansehusene i byen lukker, vil gjestene dra til slike etablissementer på landet. Om de enn der ikke kan få den fullstendige kvantitet bayersk øl og vin, så vil enkelte medbringe drikkevarer, og de vil fremkalle politiuorden på tilbakeveien. I byens nærmeste omegn bor mange arbeidsfolk, og blant disse er det visstnok mange som titt og ofte ikke iakttar god skikk og orden». Liknende vedtekter gjaldt for Skoger og Eiker. Den 10. november samme år «behaget det nådigst Hs. Kgl. Høihed Kronprindsen at resolvere» at de skulle gjelde for den del «av Liers tinglag som omfatter Drammens landsogn, Åssiden kallet, og den del av Frogner sogn i Liers prestegjeld som begrenses mot nord av Sandakerelven, mot øst av Lierelvens hovedstrøm og østre arm, mot syd av Drammensfjorden og mot vest av kjøpstaden Drammen».
Lensmann Alme fikk så i oppdrag å bekjentgjøre dette «til distriktets avkroker» ved budstikker, oppslag og opplesning på kirkebakken. Videre ville det nærmest påligge ham å få bestemmelsene overholdt. Men selv om det nå gikk pent og pyntelig for seg på disse «bygdedansene» - om en kan bruke et slikt ord - var det vel ikke alle som likte at ungdommen moret seg med dans og leik i det hele tatt, da de nærmest regnet det som syndefullt. Noen av de strengeste på det religiøse området var - som kjent - haugianerne, og dem fans det en del av i Lier, om ikke så mange. I 1840 uttalte Lier formannskap seg om Konventikkelplakaten av 1741, som det mente burde oppheves. Samtidig oppgav det at i bygda bodde 9 haugianske familier med 29 medlemmer av «ensidig og streng karakter». De går sjelden til kirke, men nyter regelmessig alterens sakrament. Stundom besøkes de av omreisende botspredikanter og holder da gjerne møter om søndag ettermiddag, men vinner ikke flere tilhengere. I sin ferd er de rolige og vinnskipelige (arbeidsomme) samfunnsborgere. Formannskapet er ikke redd for å tillate legmannsforkynnelse når bare presten får kontrollerende myndighet. Derfor bør ingen ha lov til å «anstille gudelige forsamlinger» utenfor den menighet han hører hjemme uten å melde fra til presten. Når det gjelder omreisende botspredikanters virksomhet, er den mer å frykte i et prestegjelds fjerne distrikter enn «lige under prestens øyne», fordi befolkningen i de førstnevnte står på et lavere trinn av opplysning.
De folkevalgte i bygda uttrykte med dette sin store tillit til presten, og de gjorde seg da sikkert til talsmenn for de fleste av soknebarna. Enda liungene vel ikke hørte til de aller flittigste kirkegjengere, møtte de iallfall tallrikt opp på de store høytidsdager og ofret kanskje rikelig på alteret til han far. Dyperegående vekkelser var det fremdeles lite og ingenting av, og det er vel riktigere å kalle deres tro for «oppdragelseskristendom» med sterke nedarvede tradisjoner og stor aktelse for kirkelige handlinger. Derfor forekom heller ikke så mange dissentere. I Lier kalls «Copibog» kan vi riktignok i 1859 lese følgende:
«Meddelt at vel enkelte mormonpredikanter haver gjort forsøk på å skaffe seg inngang her, men uten hell, og at kun 2 dessuten forut utflyttede individer av disse menigheter er overgått til mormonismen og reiste til Amerika, så at for tiden ingen mormonere antas å oppholde seg innen prestegjeldets grenser». At bevegelsen likevel ikke hadde utvandret for godt, viste seg iallfall i 1890-åra, da den fikk en viss tilslutning blant befolkningen på Lierstranda. Til støtte for seg hadde presten sine medhjelpere, og det skulle ligge nær å tru at de fleste liunger betraktet det som en stor ære å bli utpekt som sådanne og kunne ta plass foran i kirken.
I 1854 klager sokneprest Kaurin over at han har for få medhjelpere: «En av de vesentligste betingelser for at medhjelperinstitusjonen skal kunne bringes til nogenlunde å svare til sin hensikt, å yde presten virksom medhjelp såvel for kirken som for skolen, er formentlig at hver enkelt medhjelper ikke har et større distrikt å føre tilsyn med enn at han med nogenlunde letthet kan overta. Av hensyn hertil tillater jeg meg ærbødigst å andrage hos den høye Stiftsdireksjon om at medhjelpernes antall i Liers prestegjeld må bli forøket med fire, så at der i hovedsognet blir seks medhjelpere og i hvert anneks to, i stedet for at der nu i hovedsognet kun er fire og i hvert anneks en». Soknepresten likte heller ikke at en av medhjelperne, Nils Larsen Reenskaug, samtidig satt i formannskapet. Dermed ble han i «Dobbelt egenskap» medlem av skolekommisjonen, og altfor mye oppdynging av tillitsverv på samme person virket uheldig. En noen og sytti år gammel lærer ved en av fastskolene bør også «avgå», da han «tilbringer nesten sin hele tid henimot en mil borte fra sitt medhjelperdistrikt, hvilket også synes mindre passende». Stiftsdireksjonen sa seg enig med presten i å skifte ut formannskapsmedlemmet og læreren, men gikk visstnok ikke med på å utvide tallet på medhjelpere i hovedsoknet.
Om ikke liungene så mannjamt vandret på kirkevei hver søndag, helligholdt de iallfall hviledagen. Spredte eksempler på «sabbatsovertredelser» kan naturligvis futeprotokollene nevne, særlig i førstningen av århundret. Glemme skal vi heller ikke at bygda da hadde den påpasselige Thorbjørn Lechve som prest. Vanligvis fikk overtrederne mulkt av amtet for «begangen helligdagsbrøde», enten de nå hadde «fordristet» seg til å kjøre bord fra Svangstrand, eller det gjaldt forskjellig arbeid heime på gården, som høy- eller kornberging. Likevel slapp synderne stundom fri, som da Lechve klaget over at Ole Gjellebekk «avvikte søndag arbeidet på marken med 12 á 16 mennesker, uaktet der var ringt til gudstjeneste». Etter å ha innhentet erklæring fra den anklagede «resolverede» Amtet at «Ole Gjellebekk i anledning av presten hr. Lechves klage ei kan ansees straffskyldig fordi han søndag 18. august berget høy».
Lykt fra Stoppen.
Den kristne lære stilte også mange andre krav, som det stundom kunne være vanskelig å oppfylle for en skrøpelig menneskeslekt. Nå som tidligere viste det seg særlig brysomt for enkelte i sitt levnets førsel ikke å støte an mot det sjette bud. I 1850- og 60-åra fartet den utrettelige forsker Eilert Sundt rundt omkring i Norge for å studere sine landsmenns levevis, og et av de mange emner han tok opp til vitenskapelig drøfting, var «Sædeligheds, Tilstanden». Ikke mindre enn tre grundige beretninger ga han ut om denne, og ved en imponerende rekke tall og statistiske tabeller beviste han at forskjellen i de moralske begreper kunne variere temmelig mye fra det ene distrikt til det andre. Særlig inngående behandler han fødselsstatistikken og forholdet mellom barn født i ekteskap og dem utenfor, eller de såkalte «uekte». Dessverre viste tallet på de sistnevnte seg å stige midt i forrige århundre, og aller verst sto det til med ærbarheten i Indre Sogn, der det i ei bygd som Lærdal var 107 uekte barn pr. 100 ektevigde par. Til en mer beroligende sammenlikning kan nevnes at i Drammen prosti lå det tilsvarende tall på 25,6, omtrent det samme som i Lier, mens landsgjennomsnittet viste 30,8. Uttrykt på en annen måte, var i 1850-åra omtrent hvert 11. barn født av ugift mor her i landet. Lier kunne også her peke på mer smigrende tall, idet bare omtrent hvert 16. barn hadde den lite pene etikett «uekte». Ifølge vår pålitelige kilde kirkebøkene ble i 50-årsperioden fra 1816 til 1865 i alt 505 barn av 7896 født utenfor ekteskap, eller uttrykt i prosenter: 6,4. En svak stigning i usedeligheten finner vi også her i dette tidsrommet, idet prosenttallet for de første 25 år, 1816-40, viser 6,2, mot 6,6 for det siste kvartsekel, 1841-65.
Den strenge moralist Sundt fordømte i kraftige ordelag «fjøsnatteleie» og «natteløben» som gamle fordervelige skikker, vel egnet til å fremme utukt med mange «uekte» barn som det sørgelige resultat. Mange Østafjelske distrikter som Solør, Østerdalen, Hedmark og Gudbrandsdalen «utmerket» seg her på en mindre smigrende måte, mens i Drammen prosti hørte det til unntakene at jentene lå i fjøs og fehus og fikk nattlige visitter av tilbedende kavalerer der. I sin beretning fra 1864 konstaterer Sundt med glede at skikken - eller rettere uskikken - er «kommet sterkt på glid», og tar det som et tydelig tegn på stigende kultur. Tidligere hadde det vært bare så som så med farens forsørgelsesplikt mot det barn som den ugifte mor påsto var hans. Fra forliksprotokollene hører vi om forlik der faren kanskje slapp med noen ganske få daler pluss et par tønner havre, og så fikk mora vær så god sørge for resten til å holde liv i ungen. Seinere i århundret vokste samfunnets ansvar for de «uekte» barn, og det kom såkalte «oppfostringsresolusjoner», der fedrene ble tilpliktet å betale for fruktene av sine illegitime fornøyelser. Vanligvis opphørte ikke denne bidragsplikten før barnet fylte 15 år. Noen astronomiske tall representerte ikke disse resolusjonsbeløpene, gjennomsnittlig rundt 100 daler for hele oppfostringa inntil 15-årsalderen, eller 6-7 daler årlig. Fra 1860-64 har vi 25 slike resolusjoner i Lier til et samlet beløp av 2663-daler, som gir 106-107 daler i gjennomsnitt. Trass i slike beskjedne bidrag fikk «lausungen» til de ugifte mødrene en litt tryggere stilling enn før, enda levemåten fremdeles kunne bli karrig nok, samtidig som deres sosiale posisjon heller ikke var av den mest glimrende, fillete og skitne som de ofte gikk. Det siste var de sikkert ikke alene om, noe Eilert Sundt også kan fortelle vår tid om.
I likhet med de moralske forhold studerte han «Renslighedsstellet i Norge» og fant fort ut at mange steder sto det ikke rart til med det. Ikke en gang hver lørdag vasket de stue- og kjøkkengolv i alle bygder, iallfall ikke i Sunnfjord, men nøyde seg med å sope rusket borti ei «sorpkrå» mellom døra og ovnen. «Subbehaug» het det i enkelte distrikter, og det må vel sies å være et svært betegnende uttrykk. Bygdene rundt omkring Drammen - og da sikkert medregnet Lier - kunne vise til en «mer fremskreden tilstand» hva reingjøringa angikk. Derimot forsømte folk vanligvis å lufte rommene, og atmosfæren ble deretter. Som belysningsmiddel brukte de nå i innlandet petroleumslamper, iallfall på større gårder, mens småbønder og husmenn kanskje fremdeles måtte greie seg med talglys eller sogar tyristikker. Rundt Kristianiafjorden var det i 1860-åra blitt forholdsvis vanlig med privet eller «avlukke» på hver gård, men i Lom og Skeaker (Skjåk) med 5-6000 mennesker fans ikke så mye som 10 «veslehus». Når det gjaldt den personlige hygiene, lå også flatbygdene østpå lenger framme enn andre distrikter. Her byttet folk skjorter hver fjortende dag, noen til og med oftere. De brukte også undertøy, men en slik luksus unngikk de fremdeles i de mer gammeldagse - eller skal vi kalle dem gammalnorske - bygder, hvor hardhausene også sov splitter nakne under lodne skinnfeller. I de sørlige og østlige deler av landet slumret de gjerne under mer eller mindre bløte fjærdyner, iført en eller annen form for «linnet», for å nytte Sundts uttrykk. østpå vasket mange kvinner seg til og med daglig, mens mennene gjerne ventet til lørdagskvelden med slik luksus. Hos enkelte fattigfolk kunne slik vasking være forbundet med ekstra problemer, da de ikke eide håndklær. For å fjerne skitten fra ansiktet og hender og til klesvask brukte de såpe, lut, sauelaug, saup (kjernemelk) og fiskesodd, mens de mer robuste tvettet seg med urin av egen eller andres produksjon. Å bade hele kroppen hørte til sjeldenhetene, da mange betegnet det bare som leik og fjas, upassende for voksne folk. At dette var den gjengse innstilling også blant liungene, har vi et tydelig vitnesbyrd om hos Sundt, som siterer følgende uttalelse nettopp fra Lier:
«Hele legemet bliver for de flestes vedkommende aldri vasket, så som det er en sjeldenhet at nogen bader seg som er kommen over ynglingealderen. Det å bade seg ansees som en blott forlystelse eller endog uanstendighet, der kan gå an for smågutter og unge mennesker, men ikke for eldre folk. Badning bliver av den simple mann ikke ansett som noget der styrker legemet, men heller som noget hvorved man kan pådrage seg forkjølelse og sykdom». Men sykdommer meldte seg iallfall titt og ofte nok, også hos dem som påpasselig unngikk den farlige badinga. Mange av disse plagene kom jo nettopp av den samvittighetsfullt gjennomførte skittenferdigheten, som f.eks. skabb og skurv. Til vanlig var skabb lite utbredt i Kristiania stift mot vestpå, men i 1862-63 raste en forferdelig skabbklåe over store deler av Østlandet, og Lier slapp visst heller ikke unna.
Enda bygda nå hadde fått kyndig lege, fortsatte folk ofte med å doktere seg sjøl. Ikke noen medisin med den fineste etikett slo ut universallegemiddelet brennevin. «Brennevin og salt hjelper for alt», lød ordtaket, så inngrodd var kullsviertroen på denne styrkedrikken. Erik Kleiva ble en gang bitt av en hoggorm og gikk så til den «kloke» kona Marte Dokka og bad om hjelp. Hun sendte ham fluksens til Gjellebekk for å kjøpe akevitt. Deretter ga hun ham en dose av denne til innvortes bruk, samtidig som hun leste et eller annet mystisk over ham. «Noe brennevin hadd'a vel på såre, au», mente Erik. «Men kurert ble jeg». Dessuten samlet mange på legeråd og urter, enten det nå dreide seg om røykt karve mot tannverk, salvie mot forkjøling eller en patentmedisin mot giktfeber, forordnet av en lokal naturlege på Lierstranda. Men at motstandskraften mot alvorlige sykdommer som f.eks. tuberkulose, ikke ble styrket proporsjonalt med de mange legemidler, beviser jo dødeligheten, som bare gikk svært langsomt nedover. Statistikken viste også at ikke få vernepliktige liunger slapp militærtjenesten på grunn av legemsfeil og svak konstitusjon. Stundom opptrådte farlig kolera- og tyfus-pest, og da måtte folk passe seg. Alarmerende lød gjerne også meldingene om en eller annen person befengt med venerisk syke. Da var det gjerne lensmannens plikt å få vedkommende transportert til Amtssykehuset på Kongsberg hurtigst mulig før den farlige smitten fikk bre seg.
Også når krøtter skulle kureres, gikk folk til «signekoner» som Marte Dokka. Ifølge tradisjonen lånte hun nøkkelen til Tranby kirke av Ole kirketjener hver julaften, gikk så opp i tårnet og skrapte vekk noe av klokkene. Denne blandinga av metall og rust ga hun så til kyr som hadde vondt for å kalve. Tydelige spor etter denne avskrapinga skal være observert så seint som for en mannsalder siden.
Johanne Sverresetra het en annen kvinnelig liung som kunne mer enn å røyke si kjære krittpipe. Ryktet fortalte at hun var i stand til å trolle, binde hvepsen og velte de største kampesteiner om de så lå bleggende fast i jorda. Det påståtte sterke kjønn hadde også enkelte representanter som bygdefolk søkte hjelp og trøst hos når noe manglet mennesker eller dyr. En gang da en hest på Buttedal fikk vondt i et øye, sendte de bud etter Kjeppe-Tørkjel. Denne undersøkte hesten først, tok seg deretter en kraftig tobakksskrå, sa 3 ganger «Gud Fader, Sønn og Helliånd» og spyttet en svær klyse rett i det sjuke øyet. Om dette saftige legemiddel hjalp, forteller ikke historien, men vi får håpe det.
Brannsprøyte fra Lier.
Trøstet liungene seg til Gud Fader, fryktet sikkert de fleste den skinnbarlige sjøl, som folketradisjonen tro stundom beæret bygda med sitt besøk, om enn reint sporadisk på grunn av den særdeles ugjestfrie mottaking han fikk. Således, forteller sagnet, hendte det en gang i begynnelsen av 1800-tallet at noen karer satt og spilte kort i ei stue på Lierskogen. Plutselig oppdaget en av spillerne «den svarte», som hadde plassert sine velutviklede klør rundt den ene bordfoten. I hui og hast budsendte de Røyken-presten, svartebokeksperten Holst, og det var gutt som visste råd. Ubønnhørlig måtte hans infernalske majestet ut gjennom et bitte lite hull i vindusblyet, enda han bad så pent om å få nytte det forholdsvis rommelige nøkkelhullet. Men trang og varm måtte iallfall utgangen ha vært, for det både freste og hveste i smeltende bly.
Ifølge vanlig folketru fans det også andre vonde makter, troll og underjordiske som det gjaldt å passe seg for. Helt til 1850-åra iallfall malte liungene digre tjærekors over fjøsdørene særlig ved juletider eller hengte opp en hestesko med 3 søm. For sikkerhets skyld smurte de også kyrne i nakken mellom «hønna». Etter den siste vannhentinga julaften skulle en kaste en rusten spiker i brønnen.
Det hendte også stundom at enkelte kom i nærmere berøring med de underjordiske, f.eks. huldra. Denne forlokkende skapningen måtte en ung bonde en dag i skogen ved Oksal-(Opsal)sætra, men hun var alt annet enn hyggelig mot ham. Hun ga ham grei beskjed om at det skulle brenne tre ganger hos ham, og siste gangen ville han sjøl stryke med. Fullt så ille gikk det ikke, enda husa virkelig brant tre ganger, men den oppskaka karen berget iallfall livet. Ikke noe bra gikk det med den 20-årige dattera til Hans Knipen heller. Hun skrantet ei tid, og forsvant så helt sporløst en dag. En stor manngard lette i «lier og hål», men fant ingenting. Så plutselig dukket hun opp etter tre dager og kunne fortelle at hun hadde vært «på den andre løkka» hos noen folk der som hun ikke likte enda de hadde budt henne traktement. Etter noen uker gjentok det samme seg med like uforståelig forsvinning og tilbakekomst. Idet hun atter la seg til sengs, fortalte hun foreldrene at hun skulle bli borte en gang til og så dø. Da hun kom heim for tredje gang, sa hun. «Nå er jeg fri!» tilføyet så at hun ikke hadde lenge igjen å leve, noe som også slo til. Med fullt krav på pålitelighet blir det hevdet at en daværende lege i Drammen så til henne og kjente tilfellet. Om ikke folk svært ofte så de overnaturlige vesnene som de trudde klippefast på, syntes iallfall ofte merker etter dem der de en gang hadde vært på ferde. Oppe på åsrygger og utpå bratte stup lå ofte veldige klippeblokker, og noen av dem var plassert slik at en kunne velte og rugge litt på dem trass i en tyngde på flere tonn. Slike «ruggesteiner» og andre merkesteiner måtte skrive seg fra den tid da spreke troll prøvde styrken og kasteferdigheten sin fra det ene fjellet over dalen til det andre.
Vandret en så på veier og stier gjennom skogen opp til heia eller fjellet, kunne en flere steder passere noen snurrige steinhauger. Her hadde atter trolske makter drevet sitt spill i en fjern fortid, og ingen som ønsket seg hell på turen, kunne gå forbi ei slik kasterøys - også kalt steinvarp - uten å «ofre» en kvist eller stein. Særlig jegere, fiskere og bærplukkere «auka på steinhopen», så den vokste seg stor. Slike offersteiner fans - og fins - flere av i Lier, f.eks. ved skogsveien fra Eik til Eiksetra, like før Storheidalen, der de har «Presten» og «Klokkeren» på hver sin side, likeledes ved Landfallbrenna på vei mot Myresetra.
Alt i alt fans nok ikke så lite gammel tradisjon i Lier, enda den kjente folkeminnesamleren Andreas Faye påsto at bygda hadde bare tre sagn, nemlig om en angivelig konge på Foss, en småkonge på Hørtekollen og om gravhaugene på Huseby, der bror til Olav den hellige skulle ha bodd. Denne siste feiltakelsen må vel bero på en forveksling mellom bonden Vebjørn og kona hans. Som kjent, var hun en nær slektning av helgenkongens mor. Nå eksisterte ikke bare mer eller mindre eventyrliknende sagn fra eldgamle dager, men folk likte gjerne å fortelle historier om episoder og personer fra en nærmere fortid også, ja kanskje sogar fra deres egen samtid. Hadde en eller annen liung utmerket seg i siste svenskekrig, ble iallfall bragden ikke forminsket ved å gå på folkemunne gjennom bygda. Riktig populære lød beretningene om sterke menn som med største letthet slengte en stor rugmelssekk på ryggen og bar den kilometervis opp bratte bakker og heim til lengselsfullt ventende unger og ei stolt kone. Enda festligere var det kanskje å fortelle om den sterke og mannhaftige kvinne Karen på Hellum, som kom til «Sletta» for å kjøpe bygg. Hun ble møtt av en litt nedlatende handelsbetjent med følgende ord: «Hvis du ørker denne byggtynna, skal du få'a». Dermed greip Karen tønna og bar den pent ned til vogna og lempet den oppå. Så fortalte de beundrende om ruggen Trond Enger i Sylling, som skilte iltre slåsskjemper ved å ta en i hver neve og «klinke dem sammen og huske dem» til de ble snille gutter. Bygdeberømt var også rappfoten Per i Væla (Verden), som slo den raskeste hest. Han gikk med post for drammensgrossistene helt nedover til Larvik, og på en slik tur bad han om å få sitte på med en kjører, men fikk tvert nei. Per fulgte så hesten «kviling for kviling» til ergrelse for kjørekaren, som til slutt bød ham å sitte på da de nærmet seg målet. Men da sa Per stoltelig nei med replikken « Je ska væra i byn føre dei» og flaug så fra hest og kusk. En annen gang bad han om å få fly føre noen venner som han kjørte sammen med i retning Drammen. Da disse seint om sider nådde byen, traff de Per full der. Stor respekt hadde de også for sambygdinger som hadde vist mot og djervhet eller utmerket seg på andre måter. Noe Carnegies heltefond eksisterte ikke den gangen, men tapre redningsmenn kunne stundom få sin belønning likevel. Bonde Jon Pedersen Gilhus og tjenestedreng Peder Larsen reddet i 1811 to mennesker fra drukningsdøden og kunne derfor «tilståes den ved plakaten av 14. september 1798 utlovede premie, 10 riksdaler for hver». Bygda hadde også en Dannebrogsmann i sin midte, Hans Mathisen Tveten, som staten beæret med en pensjon.
Lier var heller ikke helt fri for original bygdediktning, enda disse åndsproduktene ikke fikk æren av å bli foreviget på trykk. Men mange av disse mer eller mindre improviserte versene levde på folkemunne gjennom generasjoner, ja noen lever sogar ennå i dag. Den mest kjente av disse «bygdedikterne» - eller kanskje rettere rimsmedene - var husmann Hans Syversen på Øvre Snarum under Nordre Renskog. Tradisjonen tro hadde han både stor formell evne, skarpt vidd og lun humor slik at versene rett og slett ynglet titt og ofte. Han mestret de vanskeligste situasjoner enten han sto foran presteenka madam Jerne med en ydmyk bønn, eller han fikk skrubb av en morsk rotemester på grunn av for seint frammøte til veiarbeid. En gang han skulle «stå skrøft» (skrifte) for sokneprest Lechve på grunn av beruselse og kvalm, sa han fram følgende angerfulle kvad:
«En søndag jeg svirret - en mandag gikk med.
I uorden at leve er kun til fortred.
Om forlatels jeg beder madame Lechve,
jomfruer og prester jeg her monne se.
Jeg håper i nåde I giver mig til.
Mitt forsett det er: jeg omvende mig vil».
Idet den botferdige synder forlot prestens kontor, snudde han seg i døra og utbrøt: «Men det kan ikke bli før jeg får klara på Eik». Bygdepoeten skal nemlig også ha vært fortrolig med kunsten å brenne brennevin og utøvde visstnok denne geskjeft omkring på gårdene. For øyeblikket hadde han altså ei «brenning» på Eik, hvor «klaringa» sto igjen. Gjetordet om hans improvisasjonskunst nådde også Drammen, og en dag han avla besøk i en bondehandel på Bragernes, ville betjenten absolutt ha Hans til å rime. Denne vegret seg, men fikk ikke fred av den andre før han sadlet sin Pegasus:
«Jeg får gjøre et forsøk
og begynne med litt spøk».
Diskenspringeren gledet seg sikkert over at han endelig hadde fått den trege husmannen på glid, men gleden ble sannsynligvis kortvarig og overlevde knapt fortsettelsen, som lød:
«Hvis du ikke hadde alt det raue håret,
ga du gjerne ut 100 daler om året.
Og holdt du det ikke så glatt og blankt,
skulle du aldri sett styggere fant».
Som vi ser, er både rim og rytme i skjønneste orden, og sammen med det halvt injurierende innholdet egnet verset seg utmerket til å bli sitert blant humrende og flirende liunger, særlig siden det gikk utover en «byfant». Nå hersket vel ikke noe direkte motsetningsforhold mellom by og land, mellom borger og bonde, men en liten stikkpille hadde iallfall den andre parten så inderlig godt av, som vel ikke så sjelden trudde å tilhøre en finere rase enn den som grov og rotet i Liers svarte jord. Et annet «bevinget ord» blant liunger i førstningen av 1800-tallet skal ha lydd slik:
«Når vi bare tok oss i vare
for lensmann Sax og prokurator Skare,
så hadde vi ingen fare».
Opphavsmannen til dette 3-linjers åndsverket skal ha vært en Morten glassmester. Men ellers kunne nok tenkes at slike treffende småvers med skarp og tydelig brodd ble laget av ikke bare ett, men flere vittige hoder, som la seg i «bløt». Vi har noe som kalles folkevittighet, og den ga seg tydelig utslag i Lier, ikke bare i morsomme og halvt ironiserende vers, men også på annen måte, f.eks. i rammende ordtak eller malende navnebruk. «Hvor jeg linder min Grime, spør jeg efter min Hest», skal Gregers Stoppen ha sagt i retten på slutten av 1700-tallet. I en mer bygde-dialektisk utgave har det muligens lydt slik! «Der je finner grima, spør je etter mærra».
Når det gjaldt navnebruk, tok ikke folkevittigheten alltid de tilbørlige hensyn til det reint vitenskapelige ordslektskap, eller det som med et fremmedord kalles etymologi, men holdt seg gjerne til en mer unøktern og fantasifull fortolkning. En tyrker ved navn Fezaro arbeidde i sin tid på kalkverket ved Buttedal, og han bodde på en husmannsplass ved Gunnersbråtan innafor Hennum. Da han døde, fikk plassen hans navnet Fisarud, en fornorsking så tvilsom at vel ingen av våre tallrike språklige fraksjoner kan godta den uten videre, trass i den heilnorske ending på -rud.
Disse spredte glimt fra liungenes liv til hverdag og høytid, i arbeid - og fest, viser oss først og fremst et typisk bygdesamfunn som fremdeles befinner seg i stor ro og balanse. Fortsatt er de fleste knyttet til jorda med sterke røtter og fast forankret i gammel sed, skikk, tru og tenkemåte. Ennå fans vel riktige heimføinger som praktisk talt ikke hadde satt sine bein utafor bygdegrensene, når vi ikke regner med en tilfeldig tur til «Branes» i «markensveka». Ellers levde de hele sitt strevsomme liv i bygda mellom de to fjorder og de mange koller, hvor de fant sitt utkomme, om det stundom kunne bli temmelig magert. Men -folketallet økte, ikke seint og sikkert, men raskt og regelmessig, slik at albuerommet stadig ble mindre for den enkelte. Ikke alle jordløse kunne eller ville rydde seg en skrinn husmannsplass heller og dermed dømme seg sjøl til sannsynligvis livsvarig avhengighet og armod. Nei, da måtte det trass alt være bedre å søke lykken utenfor Liers åser og koller hvor det ikke var så trangt om livsrommet og hvor skillingene kunne tjenes atskillig lettere. Akkurat et slikt gull-land - eller bortimot det - lokket tusenvis av utferdslengtende nordmenn til seg på denne tid. Og lik andre landsmenn fant liungene veien mot vest da denne for alvor åpnet seg bortimot midten av århundret.
