Ut fra disse tallene kan vi lett se at formuesforholdene blant bøndene straks etter 1700 var temmelig jamne idet over halvparten av boene faller i rubrikkene 0-200 daler.

Stoler fra Ødegården, Huseby.

 

Det rikeste bo når opp til 609, mens det fattigste med sine 4 daler såvidt greier å holde seg på den solvente sida. I den andre perioden får vi en mye større spredning både i positiv og negativ retning, med blant annet 2 fallittbo. Til gjengjeld kan Reier Jensen, borger på Bragernes og eier av Øvre Sandåker, etterlate seg hele 8152 blanke dalere til eventuelt trengende slektninger. Men den virkelige store differensieringen opptrer først i tredje perioden, da alle skalaens trinn unntatt det øverste er belagt. Fallittboenes tall er steget til 6, og rekord her har Øvre Mørk med en udekt passiva på 1956 daler, for det meste kjøpmannsgjeld.

Av de 125 undersøkte bo var i alt 13 insolvente. Enda om vi tar den sterke prisstigningen med i bildet, er det klart at større rikdom blant bøndene også førte til at noen skilte seg ut som virkelige kakser. Riktig velstandsgårder må Saue, Helgerud, Søndre Meren, Nedre Brastad og Søndre Haskoll ha vært, for ikke å snakke om Nordre Egge, der Gunder Christensen Meren residerte inntil 1795. Med en nettoformue av 4985 daler står han som den typiske representant for en dyktig og driftig bonde som i en utviklingsrik tid svinget seg opp til å bli litt av en liersk Krøsos.

Det siste var det ikke noen fare for kunne times husmennene, noe skiftene også kan fortelle om. Fra perioden 1700-1809 er undersøkt 52 husmannsbo med en gjennomsnittlig nettoformue på litt over 38 daler. Av disse 52 boene er hele 16 insolvente, riktignok med bare noen ganske få dalere som 2, 4, 6, 8 og oppover til 49. Ja, i ett bo måtte til og med formuen angis i skilling, nemlig 2. Noen husmenn var sikkert så fattige at ikke skifte ble holdt i det hele tatt. Både hus og løsøre nådde oftest særdeles beskjedne takstsummer, det skulle f. eks. plassen Bekken under Hval være et talende bevis på med stuebygning til 6, lade og låve til 2 og fjøs til 1 ¹/₂ daler.

Dette var i 1750-åra, men også i førstningen av neste århundre hersket de kummerligste forhold blant husmennene. Ikke så reint sjelden hendte det at de manglet penger til begravelser, og riktig ille for de barnerike familiene ble det når han far sjøl vandret bort i forholdsvis ung alder og enka satt kanskje igjen med 4-5 «nøgne børn» - eller flere - i en hytte så ussel og falleferdig at den egentlig hadde verd bare som brenneved. Symbolsk nok het også en av de plassene hvor forholdene var så triste, Kniben, og den forsvarte navnet sitt med glans. Det hendte også at små husmannsjenter måtte bruke klærne til sin avdøde far i dennes begravelse, for de hadde ikke noe annet de kunne skjule sine lemmer i for folk. (Se gårdshistorien).

De aller fleste husmannsbarn måtte sjølsagt ut og sørge for sitt eget daglige brød straks de var store nok til det, og vel ikke så sjelden enda tidligere. Stort mer enn mat og klær ble det sikkert ikke den første tida, før de vokste ordentlig til, og seinere fikk de heller ikke noen lønn å skryte av iallfall. Atter en gang er tingbøkene en god kilde, for ikke så sjelden røk husbond og tjener uklar om lønna, og da måtte retten avgjøre. I 1737 stevner tjenestedreng Ole Olsen sin bestefar Håkon Olsen Egge fordi «Ole har vært der på gården fra hans alders 1¹/₂ år og inntil han var 25 år fulle, og i all den tid ikke har nytt noen lønn uten blott sine klær.» Håkon, som nå er en «høy aldrende mann imot sine hundre år,» har oppfostret gutten og mener at han ikke skylder sønnesønnen noen penger, men vil likevel godvillig gi ham 18 daler i fosterlønn. Dette er ikke Ole fornøyd med og forlanger 1¹/₂ daler årlig fra sitt 12. til 16. år, 4 daler fra 16. til 20. år og 6 daler årlig etter han ble skikkelig voksen, i alt 52 daler. Retten fant ut at Ole var for ublu i sitt krav mot den eldgamle bestefaren og satte summen ned til akkurat halvparten.

Høyryggede stoler, opphavlig med gyldenlær, fra Ødegården, Huseby.

 

Fra en rettssak i 1784 mellom Jakob Herbrandsen Berfløt og Erik Larsen, «oppholdende seg på plassen Eikenga», går det fram at de var «accordert» om 4 daler årlig. Videre opplyses at «lønn for en voksen karl pleier dog almindelig være i minste 4 rd. årlig foruten klær, helst hos bonden hvor de må være idelig i tungt arbeid såvel vinteren som sommeren.» Og at «kvinder selv stod opp og strede», har vi flere beviser på. I 1733 hadde Kirsti Ambrosiusdatter fra Viulstad stedd seg som tjenestjente hos underbyfuten på Bragernes, monsr. Smidt, og mottatt i festepenger en hel riksort. Noen uker før påske leverte hun pengene tilbake og ville ikke være der lenger.

Da et bud senere kom til henne på Viulstad med pengene, nektet hun å ta dem, og med «smelden og skjelden på sitantens bak» erklærte hun at hun ikke ville tjene hos «noen fanter som hun ikke fikk noe av». Imidlertid må hun trolig ha mottatt både festepengene og 6 daler i lønn, for hun blir dømt til å betale tilbake de førstnevnte og ¼ av lønna. Men ikke nok med det: For sine «slemme og utidige» ord måtte hun bøte 1 daler til de fattige i Frogner ved siden av 3 daler i saksomkostninger, så det ble sannelig en dyr tjeneste for den impulsive jenta. Lønna som er omtalt her, 6 daler for 4-5 måneder, var nok atskillig større enn den tjenestejentene oppnådde hos bøndene. Essendrop oppgir den vanlige årslønna for ei jente til 5-6 daler og for en voksen kar til 10-12 daler. Ofte fikk de en del av dette i klær og sko og resten i kontanter. Klærne var nok oftest av simpleste sort, lagd av tjukt vadmel og stivt strie for det meste.

Slike forhold skulle ikke akkurat virke særlig tillokkende på den «tjenende stand», og det er lett å forstå at de stundom prøvde å finne annet arbeid som kunne kaste mer av seg. Men det var farlig ikke å ha fast tjeneste, for da kunne lensmannen komme og stemple dem som «løsgjængere». Dermed havnet de kanskje på tukthuset i Kristiania, som var opprettet i 1741 blant annet med det formål å få tak i «den store mengde av motvillige, vanartige, sterke og fremmede betlere, såvelsom av ulykkelige og gjenstridige tjenestefolk, løsgjengere og dem som sitter på deres egen hånd og ikke vil tjene for årlig kost og lønn, men etter deres makelighet alene vil la seg leie i dagevis til bondestanden og landets svekkelse.» I 1780-åra hadde det ikke alltid vært så lett å skaffe arbeidskraft til bøndene i de typiske jordbruksbygdene, da folk heller tok bedre betalte jobber i bergverk og ved sagbruk, dersom slike fans i nærheten. Derfor var denne perioden lykkeligere for småkarsfolket enn de tidligere hadde vært, enda deres yrkesvalg fremdeles kunne være temmelig begrenset. Myndighetene derimot var interessert i at jordbruket først og fremst fikk den nødvendige arbeidskraft, og hvem skulle være nærmere til å hjelpe det opp en bygdas egne barn? Denne «skomaker bli ved din lest» - mentaliteten skapte da de strenge regler om fast tjeneste med festedag på helst et år. Med tukthustruselen rett over hodet skremte det nok mange til å ta arbeid de ellers hadde vraket. Å bli stemplet som «løsgjænger» var lite hyggelig, og et opphold på Kristiania tukthus fristet ikke. Enten de så kom dit på grunn av lediggang, betleri eller tyveri, måtte de oftest arbeide der så lenge «de høye herrer direktører for godt befinner», som det står i referat av en justissak fra Lier. Enkelte av disse omflakkende personer uten fast arbeid var langveisfra, det ser vi blant annet av en sak i 1782 mot Lars Kristoffersen fra Gausdal. Han hadde vandret rundt blant liungene i lange tider, men ifølge den ubønnhørlige lov må han nå gå den tunge gang til tukthuset. At bygda ikke satte noen særlig pris på slike løse fugler, har vi et kraftig bevis på fra 1772. Det året ble vedtatt å innføre bestemte forholdsregler mot løsgjengeriet. Dessverre kjenner vi ikke ordlyden av disse forskriftene, for de er ikke innført i Lier kalls kopibok, som meningen var. Men at de ikke har vært av de aller mildeste, må en kunne få en berettiget mistanke om ved å lese følgende påtegning i kopiboka: «For å befordre innbemeldte av velærverdige hr. Kreydal (c: soknepresten) til god og nødvendig ordens handhevelse, og til det så skammelige som skadelige løsgjengeris og omstreiferis innekrenkelse og avskaffelse ansøkte og på loven samt videre allernådigste anordninger grunnede foranstaltning, har lensmannen i Lier prestegjeld, Johannes Schultz, såvel å opplese og bekjentgjøre av kirkebakkene sammes innhold til erindrende etterretning for de samtlige almuer både av Frogner hovedsogn og av anneksene, som og selv presisement å holde seg samme etterrettelig».

Denne strenge beskjeden, undertegnet av amtmann Fjeldsted, nevner også «omstreiferiet», som sikkert var en stor plage i datida. Fra høyeste hold var utgått ordre noen år tidligere om at «Skøyerpakket eller fantepakket» skulle jages og utryddes. Ja, det ble til og med antydet en bestemt dag, f. eks. 26. januar 1761, til en felles storjakt på fantene. Etter en eventuell anholdelse skulle så de mistenkelige sendes på tukthuset eller behandles på «andre måter». Hva de to siste, litt ubestemmelige ordene betydde, ble ikke nærmere angitt, men en ting er iallfall klar: Noen total utrydding av skøyerne oppnådde ikke makthaverne, verken nå eller seinere. Og enda de nidkjært prøvde å «ruinere all utukt» ved å skaffe mindre innsatsvillige individer både «arbeid, tukt, brød og bolig», var det alltid en hel del som viste å lure seg unna denne statlige forkjærlighet for deres velferd. Ikke få mennesker «hatet tukt for armod og skam», som det stod over Tukthuskirkens port i Trondheim stad ved kong Kristian VI's besøk der i 1733, og da måtte det bygges egne anstalter for slike, hevdet de strenge formyndere. Rundt omkring i bygdene etablerte de også et mer lokalt vakthold ved de såkalte fantefutene, eller stodderkongene, som hadde til oppgave å holde bygda fri for fant. Kom det så inn noen mistenkelige reisende, gjaldt det å skysse dem over grensen til grannebygda før de hadde fått utøvd noen av sine eventuelle svartekunster eller plaget folk på andre måter.

Hovedtankegangen i de fleste tilfelle var vel nærmest snever lokal og gikk i all sin enkelthet ut på at bygda hadde sannelig nok med å fø på sine egne fattige, og ønsket ikke å bli utsugd av fremmede elementer, som rett og slett kom til å snylte på den fastboende befolkning. For innfødte fattige, om en kan nytte et slikt uttrykk, hadde bygda i rikelig mon, det viser blant annet et tall fra 1742. I desember året før kom nemlig fattigvesenet i Akershus stift inn i fastere former, takket være den energiske biskop Hersleb i første rekke. Pleie og underhold av de virkelige fattige og nødlidende skulle heretter være samfunnets sak og ikke lenger være avhengig av tilfeldig privat veldedighet. Unge, friske og arbeidsføre tiggere derimot måtte ta seg anvist tjeneste, ellers var veien kort til tukthuset i hovedstaden. Akershus stift ble inndelt i fattigkommuner, som fulgte grensene for de vanlige kommuner i by og på land. En fattigkommisjon sto i spissen for hver kommune, og den bestod av prosten, presten og futen, seinere også av lensmannen pluss prestens medhjelpere, dessuten 4 mann, såkalte quartermestere, som var «adjungert» (tilknyttet) presten i skolesaker.

Dragkiste fra Ødegården, Huseby, merket «D. O. D.1782 »

 

På landet ble hvert sokn delt inn i legder, som bestod av en eller flere gårder. Hver legd måtte så ta imot en fattig, som gikk på omgang rundt om på gårdene. Stundom hendte det at han eller hun kunne oppholde seg 3 måneder på samme gård før de ble kjørt videre. Barn under 16 år ble fritatt for å gå på legd, de skulle settes bort til folk til oppfostring. Bare bønder var forpliktet til å ta slike fattige i huset, men folk i andre stender skulle gi en nærmest frivillig gave til fattigkassa. Husmenn og tjenere derimot måtte punge ut med en fattigskatt på 8-16 skilling årlig.

I den lokale fattigkommisjon kom prost Weggersløff, sokneprest Jerne og fut Hochhaussen, og disse hadde sitt første møte på Frogner prestegård 30. juni 1742 i nærvær av almuen.

Det viktigste de foretok seg, var «å regulere og innlede de fattige i legder, til forflegning på sognets almue», står å lese i forhandlingsprotokollen. I hele prestegjeldet fans det da 103 fattige, som kommisjonen anviste legdskvarter i bygda. Samtidig ansatte den 3 bygdevektere, som skulle «være forpliktet å sette i gapestokken etter kommisjonens foranstaltning de vanartige fattige, hvilke er ufornøyd med vertenes kost eller etterladne og motvillige til det arbeid som de formår å forrette, samt dem som begår andre forseelser.»

Kiste fra Skjeggerud, nå på Ødegården, Huseby. Merket "G.K.D.S. 1784"

 

Noen uker tidligere hadde presten fra stiftsprosten fått tilsendt protokollene og de såkalte gavebøkene, og i de sistnevnte skulle innføres alle «der er av den alminnelige almue, både geistlige og verdslige. Alle kontribuere det første år til de fattiges kasse.»

Hele fattigvesenet i bygda var dermed kommet i faste og velordnede former, og de ulykkelige, som ikke greidde å sørge for seg sjøl, fikk iallfall en tryggere stilling enn før. Om de fikk det direkte godt, kan være vanskelig å svare på, for bøndene måtte nok stundom den nye ordningen med alt annet enn varmhjertede følelser, og det hendte vel også at de prøvde å sabotere hele greia ved å jage legdslemmene bort. Dessuten sto fra gammelt av betlere og omstreifere ikke i noen høy sosial kurs, og vurderingsbarometeret steig vel heller ikke noe nevneverdig første tida etter denne forordningen trådte i kraft. Men enda det oftest var en ulykkelig skjebne å bli legdekall eller legdekjerring, hadde de det tryggere enn før uten fast oppholdssted. Da måtte de kanskje allerydmykest søke myndighetene om rett til å tigge enten rundt i bygda eller ved kirken, og selv med et slikt tvilsomt privilegium var tilværelsen temmelig usikker. Fra tingbøkene kjenner vi flere slike søknader om betlerirett, særlig fra kvinner. Helt slutt på omvandrende tiggere ble det nok ikke med forordningen av 1741 heller, særlig i nødsår, og ennå så seint som i 1801 finner vi i folketellingslistene «omvandrende betler Ingebret Larsen med kone Marte Trulsdatter og 2 barna. I alt står oppført 106 almisse- og innleggslemmer pluss 9 som delvis lever av almisse og delvis av betalt arbeid. Forholdet forandret seg således ikke nevneverdig på disse 60 åra, og det ser ut til at bygda hadde en fast fattigstab på 2-3 prosent av befolkningen, et tall som ligger litt i overkant av andre bygders på samme tid.

I Eidsvoll f. eks. var almisselemprosenten 1,8. Trass i ordnet fattigstell og en del omvandrende tigging var det sikkert mange som sultet og leid bitter nød. Stundom gikk det så vidt at de tok seg sjøl til rette for å spe litt på til det magre daglige brød. Men ofte gikk det galt, og synderen fikk sin strenge straff. Likevel hender det at den ubøyelige dommer viser en viss menneskelig medkjensle og forståelse som peker langt framover mot moderne rettsoppfatning.

Det går klart fram i en justissak mot enka Guri Larsdatter som en gang i 1776 hadde krøpet opp gjennom et hull i kvernhuset på Hval og stjålet en melsekk. Retten kommer til det resultat at innbrudd kan det ikke kalles, da delinkventen har krøpet opp langs kvernkallen. «Leilighet gjør som oftest tyv, og den som for føde og livs opphold er trengende så yderlig at han betler brødet, utstår den største fristelse for å ta seg samme hvor han finner leilighet dertil, helst når man vet at den bedende må vandre vide før han får samlet så meget at han ei skal gå hver dag. Man vet og at næringsveiene for den store mengde fattige landet har, er meget manglende om han enn formår å arbeide». På bakgrunn av slike formildende omstendigheter finner den kloke rett ut at «den fattige enke og betlerkvinne» bør være fri for tyvs straff, men innbringes på Kristiania tukthus for sin «begangne tyvaktige forseelse.»

I den typiske bondebygda Lier bodde også noen få som i rang hevet seg høyt over den gemene hop, nemlig de såkalte «kondisjonerte». Folketellingslistene fra 1801 fører opp 16 personer som en må ha lov å regne til denne stand, og med familiemedlemmene blir tallet 68. Ved siden av amtmann, sorenskriver, prest og kapellan pluss flere offiserer kan bygda prale med å ha både kanselliråd, justisråd og prokurator innen sin midte.

Kjøpmenn er det ikke mange av, for de bodde vanligvis i Drammen, enda mange hadde store gårder i Lier. Disse byborgere var ofte velstående, og det hendte nok ikke sjelden at de behandlet bøndene - som de gjerne skyldte sin rikdom - temmelig nedlatende. Et visst spenningsforhold hersket vel også fremdeles mellom partene, særlig på grunn av de evindelige handelsstridighetene. Stundom gikk den stride natur over den svake opptuktelse, og det resulterte kanskje i skjells- og unnsigelsesord med etterfølgende rettssak.

Også med offiserene hendte det at enkelte bønder sto på krigsfot. Fra gammelt av fans mange dragonkvarterer rundt omkring i bygda, og disse skulle visiteres med visse mellomrom av gjerne en løytnant og et par underordnede. På en slik visiteringsrunde i 1745 ble løytnant Christian Sveder antastet av Rasmus Svang, som i bedugget tilstand brukte både grov munn og slag i bord for å uttrykke sin komplette mangel på respekt for den bolde krigerstand: «Jeg mæter ikke oberisten -, oberstløytnanten eller løytnanten». «Ja, mæter du ikke slike rangspersoner som du nå rører ved, så skal jeg lære deg det,» lød løytnantens svar. Heldigvis ble det ikke noe av med lærdommen, men sinte var de begge to. Muligens var det såkalte tilbaketrengte komplekser som fikk sin voldsomme utløsning på grunn av hans alkoholstimulerte mot. Kanskje var han sjøl eller noen gode kamerater blitt eksersert og hundset vel hardt av brølende og arrogante offiserer? Sikkert er det iallfall at et visst spenningsmoment hersket vel også her, men vanligvis torde nok ikke bondeguttene mukke mot så høye rangspersoner som en oberst eller major.

 

 

Liungene i stadig kamp for sine handelsrettigheter.

Gjennom så å si hele 1600-tallet hadde rast en forbitret kamp mellom borger og bonde om handelsprivilegiene, særlig på trelastens område. (Se forrige hovedkapitel). Bøndene sto som den tapende part mot de kapitalsterke borgere med landsfaderens allmektige bistand, men de ga aldri helt opp. Enda de ble drevet fra skanse til skanse i denne ulike handelskrigen, nyttet de høvet til små framstøt når de strategiske forholdene tilsa dem det. Dette skjedde særlig i krigs- og nødstider, for da gjaldt det først og fremst å redde befolkningen fra hunger og nød, og da måtte handelen foregå så praktisk og lettvint som mulig. Men gjenerobring av de virkelige privilegier kunne det ikke bli tale om, det eneste måtte være å få kjøpe de viktigste nødvendighetsartiklene direkte fra skip som lå i nærmeste by.

Men selv dette var vanskelig å oppnå, det fikk bøndene i Eiker og Lier erfare da de i 1702 «repeterte sin supplikasjon om å kjøpe en del viktualier (matvarer) ombord på skuter i Drammen.» Amtmann Paul Glud «Rekommenderer» søknaden, men visestattholder Gabel mener at de har tapt dette privilegium siden «Bragernes ble innrettet til en by, og at det var best bønder ble bønder og borgere borgere. Er resolveret at det forblir ved erklæringen». Bøndene gir seg imidlertid ikke, og bare to år etter kommer en ny supplikasjon - med samme negative resultat. De påberoper seg mangel på føde «formedelst egen skarphet hvor de bor», men like lite hjelper det: «Deres privilegier lyder ellers inntil vi annerledes tilsigendes vorder». Samme året klager dragonene i Eiker, Lier, Røyken og Hurum fogderi over at de ikke får kjøpe på skutene i Drammen, men må handle hos borgerne, hvor det koster dem mer. Derfor ber de om rett til å kjøpe på skip «til deres huses fornødenhet», og av hollenderne så meget krutt som de til kongens tjeneste behøver». Om den strenge øvrighet viste større velvilje mot de krutthungrende dragoner i disse krigens dager, veit vi ikke, men det er vel lite sannsynlig.

En mannsalder seinere - i nødsåret 1741 - fikk derimot almuen rett til å kjøpe korn og feitevarer direkte på fartøyene, noe den sikkert nyttet seg av. Det varte heller ikke lenge før borgerne både i Bragernes, Kristiania og Moss klaget bitterligen over dette privilegium, som vil ruinere dem. Likevel er det ikke lutter solskinn over forholdet mellom de norske bønder og de handlende danske menn heller. I 1743 klager både liunger, eikværinger og moinger over altfor høye priser på korn og andre varer som de kan få kjøpt på danske skuter. Derfor kunne bøndene tenke seg å renonsere på den frie handel med fartøyene. Men hovedfeilen ved borgerskapet er at det selger bare mot kontante penger, og nekter å motta trelast eller andre varer i bytte. I resolusjonen blir almuen gjort oppmerksom på retten den har til å handle direkte med danskene, men det står den fritt også å kjøpe hos borgerskapet. Det siste lyder ikke så lite ironisk når en tenker på at det nettopp var borgerskapets handelsherredømme den prøvde å frigjøre seg fra.

Flere ganger seinere - både i 1756, 1757 og 1758 blir denne plakaten fra 7/7 1741 om bøndenes kjøp av matvarer på danske skip fornyet, og minst likeså ofte jamrer kjøpmenn i Drammen og andre byer seg over sin snarlige ruin, samtidig som det vil «geråde Hs. Majestets Cassa til Skade». Men nå ser det ut til at alumen har de styrendes bevåkenhet slik at den beholder sitt beskjedne privilegium. Ellers var regjeringen svært uvillig til å gi noen felles handelslov for bygdene, men nøyde seg med å gi særskilte kongebrev, hvor forholdene tilsa det. Disse tillatelsene gjaldt bare absolutte «fornødenhetsvarer», noen overdådighet eller luksus skulle være bannlyst på landet. Derfor burde alle kramkarer - eller bissekremmere - utryddes, og heller ikke landkremmerne i Akershus var såpass nyttige vesener at de hadde noen livsrett, mente øvrigheten.

Akkurat det samme syn har - naturligvis - kjøpstedene i stiftet i et brev til stiftamtmann Vogt 1735. Her synger de den gamle visa om hvor skadelig landkremmeriet vil virke for byene, derfor ble det også forbudt ved en kommerseforordning av 16/4 1681. «Skulle det bli tillatt med kremmeri i hver bygd, ville kjøpstedene gå til grunne, for slike kremmere finner nok utvei til å furnere (forsyne) seg med varer på annen måte enn gjennom kjøpmennene og borgerskapet». Et par år seinere kan futen, Hans Nielsen, rapportere at i Lier, Hurum og Røykens fogderi fins ikke landkremmere, «og ingen som omstripper med kram, er attrapert».

Det trenges heller ikke noen krambuer her, da de lengst fraliggende har høyst 1,2 á 3 mil til de nærmeste kjøpsteder. Den samme dom feller amtmann Fjeldsted i et promemoria fra 1785 om landhandlerier:

«Det gives i det meg allernådigst betrodde Buskerud amt ingen landkremmere, og ingen behøves her. Erfarenhet har lært at de ikkuns tjener til å forderve levnetsmåten og især kvinnekjønnet ved å forsyne dem med atskilligt og mange slags av sådan pynt som den ingenlunde tiltrenger. Forblendede av forfengelighets- og overdådighetsvare forkaster almuene deres og sognenes gamle og nasjonale drakter, setter seg i gjeld for å klede seg på kjøpstedsvis og kvinnfolkene, som især av stads bedårede, forsømmer landets nyttige husfabrikker. Dersom en eller annen av bondemannen måtte tiltrenge noe utenfor det som både av ullent og linnet virkes i bygdene, kjøpes det rettest i kjøpsteder, når bonden i markedstiden der avsetter sine og landets vare.» Synet her er det typiske faderlige og formynderaktige: Almuen i bygdene skulle vær så god leve nøysomt og tarvelig uten skadelig innflytelse av urbane moter. I parentes sagt burde disse være forbeholdt borgerne og sjølsagt embetsmennene. Derfor driver de stundom rein jakt på slike som løper rundt på landet med ulovlige varer, enten det består av medisiner eller vanlige kramvarer. Noen kommer i heisen, og andre prøver å vri seg unna, således den sagnomsuste og litt vidløftige Åge Sandaker. I 1778 stevner Drammens privilegiedirektører ham for å ha drevet handel med «etende og drikkende varer» på Hegg. Men Andreas Robsahm, som eier Hegg og har gjestgiverprivilegium, kommer ham til unnsetning og vitner at Åge har handlet som hans tjener. Enkelte gjestgivere hadde nemlig rett til å omsette visse nødvendighetsartikler.

Som nevnt i amtmann Fjeldsteds brev ovenfor, hadde bonden rett til å omsette sine produkter på de såkalte markeder i nærmeste by. Bragernes fikk sitt marked i 1739, men på Strømsø hadde de vel hatt ett helt fra 1662. I et brev fra oberinspektør Kielmann til stiftamtmannen (11/8-1739) nevner han en kongelig resolusjon om at Bragernes og Strømsømarken skal flyttes fra 24. februar til 20. mars og holdes på den tid hvert år. Et slikt handelsstevne varte gjerne flere dager, og omsetningen kunne de vel ikke klage over. Det var den tids praktisering av det forenende motto: «By og land hand i hand», enda det vel ikke bestandig forløp så helt fredelig og idyllisk når brennevinet gikk til hodet på sterke og spreke karer. Hadde de da noe uoppgjort med en byfant, var det sikrest at denne kom seg unna i tide, ellers vanket kanskje juling. Disse markedene kunne være reine folkeforlystelser i en ellers fornøyelsesfattig tid, derfor søkte folk dit, ikke bare fra nærmeste omegn, men også fra fjernere bygdelag som Numedal og Hallingdal. Og når de så ved siden av atspredelse og moro hadde med seg klingende dalere heim, kan en ikke fortenke dem i at de stundet til neste marked, til ny tidtrøyte og ny fortjeneste.

En annen form for handel unndro seg også borgernes allmektige herredømme, og det var omsetningen av husdyr. Fra uminnelige tider har ku- og hestedrifter gått over Øst-Modum, gjennom Øverskogen og ned Lier-dalen. Disse krøtterhandlerne - eller dreftebøndene, som de helst ble kalt - kom gjerne med flokkene sine i september, og da kunne liungene få kjøpe gode livdyr fra Sogn, Voss, Hallingdal og Numedal. Dette årlige tilsig utenfra gjorde sikkert sitt til at ikke innavlen blant husdyra i Lier ble altfor stor. Derfor var driftekarene med på å fremme husdyrbruket i bygda, om det enn sikkert ikke hadde vært deres hovedhensikt. Men det var ikke bare avlsdyr utabygds folk kom hit med heller, Kirkebøkene fra 1759 forteller at Hans Andersen Rutlin fra Sogndal døde på Auvi i september, og da var han her med slakt. At Liungene også kjøpte importerte slaktedyr, hendte vel forholdsvis sjelden, og denne handelen spilte nok en underordnet rolle sammenliknet med importen av levende kyr og hester.

Noen moderne storhandel på denne tida var det sjølsagt ikke tale om, og all omsetning antok nok særdeles beskjedne former, av lett forklarlige grunner. For det første levde bøndene fremdeles i naturalhusholdningens tidsalder og var i en temmelig sterk grad sjølforsynt med varer og tjenester, dessuten hadde de svært få kontante skillinger å rutte med, hvor stor lyst de enn kunne ha på ei gild ku eller et fristende klesplagg. Skulle de greie de faste skatter, avgifter og andre plikter som hvilte på dem, ble det oftest ikke råd til noen lettsindige økonomiske transaksjoner utenom det absolutt nødvendige til livets sparsomme underhold. Samfunnet stilte nemlig stadig større krav til sine borgere, ikke minst til bønder, derfor var det ikke lite de måtte ut med årligårs i form av penger, arbeidsytelser og tjenester.

Gårdsregister

Innhold