Sogneselskapet
Den 16. juli 1810 utgikk en innbydelse fra fut Johan Collett på Gilhus om å danne et selskap til fremme av åkerdyrking, fedrift «huskunst, manufaktur- og fabrikk-flid». Som medlem av det forholdsvis nystiftede «Selskab for Norges Vel» - fra 29. desember 1809 - hadde han fått oppfordring til å stifte «District Selskab» i Drammen og omegn. Og det så ut til å gå ganske lett, for den ene kjente person etter den andre meldte seg inn. «Med fornøyelse inngår jeg i det selskap», skriver både Casper og Gabriel von Cappelen sammen med mange andre, og de vil gladeligen betale sin kontingent. Noen få forbeholder seg riktignok rett til å utebli fra selskapets møter på grunn av svakelig helbred. Collett hadde nemlig tatt seg den «frihet å innbyde de herrer embetsmenn samt den hederlige almuestand i det meg allernådigst medbetrodde fogderi». Selskapet skulle således omfatte Røyken og Hurum foruten Lier, og ikke få bønder meldte seg også inn, særlig fra sistnevnte bygd. Sorenskriver Tandberg og Røyken-presten Holst er de første medlemmer, men en stund etter kommer Lier-bøndene Ole Gjellebekk, Aage Sandager, Christoffer Hellum, Håkon Hennum og Mads Justad.
Noe ordentlig møte ser ikke ut til å være holdt før den 8. juli 1811 på Gilhus. Collett talte da høytidelig til den «meget ærede og hederlige forsamling» og la fram planene for og hensikten med distriktsselskapet, som skulle fremme jorddyrking, husflid, sedelighet og opplysning. Møtet valgte først Collett, Holst og kjøpmann Iver Holter til lovkomite, og etterpå «den som menneske, som borger, som religionens lærer, som agerdyrker liåe udmerkede olding» sokneprest Holst til formann. Kontingenten ble fastsatt til 5 daler årlig for medlemmer utenfor bondestanden og 2 daler for «almuesmannen». Men ved siden av denne obligatoriske sum var det høve til å tegne seg for frivillige bidrag, noe finange gjorde. I selskapets protokoll, som heldigvis fins bevart, står oppfØrt over 40 bidragsytere, og 12 av disse skreiv seg for 100 daler hver. Og «driftskapital» kunne nok saktens trenges, for det var ikke få og små oppgaver selskapet skulle prøve å ta opp og løse. Ved premier ville det gjerne oppmuntre til allslags «flid», enten det - nå gjaldt veving, korgfletting, verktøy-laging, nydyrking eller felling av rovdyr. Den som greidde å nydyrke 20 mål jord, skulle belønnes med 100 daler, mens de som nøyde seg med 10 eller 5 mål, fikk respektive 50 og 25 daler. Etter all sannsynlighet gikk rovdyra i disse bygdene ei farlig tid i møte nå, og flere får premier for å ha «ødelagt» rever, således Hans Kjenner og Torger Ellingsen Vefferstad. I 1812 har hver av dem 5 på samvittigheten, men året etter greier den førstnevnte å kverke 7 av den lure Mikkel-art. Kvinnene gjorde seg også gjeldende på det mer huslige område, og i 1812 ble lagt fram attest for at «Anne Johansdatter af Røgen sogn» har vevd 212 alen vadmel, en prestasjon som styret honorerer med 25 daler. Et kraftig initiativ tok selskapet i 1813, da det bygde potetkjeller på Gilhus-stranda. Ifølge regnskap, lagt fram av Jens Kirkgaard, kostet den 1691 daler 40 skilling. Enda den kom på såpass mye, måtte de 7 år seinere bevilge penger til en «hovedforbedring». Men da hadde den daværende formann, sorenskriver Kjerulf, fått overlatt «den fremtidige befordring av selskapets potatos».
At bygda i disse nødsåra også fikk sitt «potetmagasin», bidro sikkert til å sette fart i dyrkinga av denne matnyttige og hardføre planten. Ettersom tida gikk, meldte seg stadig flere oppgaver på ulike arbeidsområder. Allerede i 1815 innstiftet selskapet premie for lang og tro tjeneste, og alle som med plikttroskap hadde arbeidd hos samme «vingårdsmann» i minst 12 år, fikk sin belønning, og det var mange Den mangslungne og særdeles aktive Aage Sandager skulle - sammen med Elias Smith - i 1816 prøve å skaffe bolig til -en «jordemoder» i Lier. De «kloke koners» gylne tidsalder holdt nemlig på å ebbe ut nå, enda det fremdeles fans enkelte som sverget blindt til dem og ikke ville vite noe av disse nymotens grillene. Året etter drøftet de tanken om den kollektive trygd i tilfelle brann, og skreiv da til et assuranseselskap i Sande. Men sandesokningene forhastet seg ikke, iallfall ikke fagyr de ble purret flere ganger. Svaret som endelig innløp, må vel ha --ært ganske oppmuntrende, for det resulterte i en forberedende komite med Holst, oberstløytnant Finne, oberauditør fut Harboe pluss tre «aktverdige almuesmenn» som medlemmer. Dessverre beretter ikke protokollen om utfallet av deres eventuelle bestrebelser.
Selskapet dreiv også en viss forsøksvirksomhet, om enn i beskjeden målestokk. I 1819 kjøpte det inn 1 tønne rug av en bestemt sort for å prøve om den ville trives og gi mange foll i Liers feite jord. Et par år etter vedtok det å kjøpe en stamhest, og lensmann Bjørn ville fore den. Men enda medlemmer - som sikkert var kyndige nok - besøkte både Kristiania og Drammen markeder, fant de ingen som egnet seg til å foredle den lierske hesterase.
Fra først av kom medlemmene gjerne sammen 4 ganger i året på såkalte kvartalsmøter. Tilslutningen da var sikkert god, og en streng lags-disiplin må ha hersket, for på kvartalsmøtet 8. juli 1812 ble ikke mindre enn 14 medlemmer mulktert rett og slett på grunn av «skulk», bl.a. byfogd Werner. Men både møtevirksomheten og interessen ser ut til å dabbe av etter at den første iver og g1ød liksom kjølnet. I perioden 1816-21 holdt de bare 2 årlige møter, og siden nøyde de seg sogar med 1, som de avviklet om sommeren. Den 27. august 1823 møttes så noen medlemmer på Rådstua i Drammen og dette er det siste protokollførte møtet. Vi må anta at hele selskapets virksomhet gikk i stå på grunn av manglende interesse, for til det vanlige sommermøte i juli samme år kom så få medlemmer at de ikke kunne vedta noen ting. Den siste formann for det felles sogneselskap var dr. ridder J. Miinster, valgt i 1822. De Øvrige formenn hadde - foruten sokneprest Holst - vært Collett, kjøpmann Iver Holter og sorenskriver Kjerulf. Den «udmerkede olding» Holst var forresten blitt utnevnt til æresmedlem på møtet den 14. juli 1813. Hva kunne da denne plutselige slappheten komme av som førte til at dette fordums så blomstrende selskap visnet bort bare 12-13 år gammelt? Noe helt fyllestgjørende svar er vel umulig å gi, men om det kan være røykenbøringene, huringene og liungene til noen trøst, så hendte det samme andre steder også. Ja, til og med sjølve «Selskapet for Norges Vel» førte en mye mer beskjeden og tilbaketrukken tilværelse utover 1820- åra enn 10-15 år tidligere. Hovedårsaken var kanskje en innstilling hos folk flest om at nødvendigheten av slike organisasjoner ikke lenger var der i så høy grad som før, for uåra herjet ikke lenger så uhyggelig, og politisk frihet hadde vi også fått på en måte. Og dermed sovnet Sogneselskabet for Lier, Røyken og Hurum sødeligen inn sammen med en riktig stor søskenflokk. Men noen hundreårig Tornerosesøvn ble det heldigvis ikke.
Allerede 10 år etter - den 23. februar 1833 - innbød to interesserte menn, kaptein Staib og kjøpmann T. O: Bache, til dannelse av et sogneselskap for Lier. Initiativet kom vel egentlig fra «administrasjonen» for Buskerud amts landhusholdningsselskap, og formålet var først og fremst «Landvesenets oppkomst». Innbyderne håpet at et slikt selskap «ei vil være uvelkommen for flere av Liers opplyste og patriotiske menn, såvel av den ene stand som av den annen». De ville «foranstalte en sammenkomst» når minst 10 interesserte meldte seg. En viss startkapital fans også, nemlig 30 daler, som sto trygt i Drammens Sparebank, og et kvantum poteter. Begge deler tilhørte det «en gang i tiden bestående sogneselskab» for de tre tidligere nevnte bygder, og det skulle være rimelig grunn til å anta at iallfall en bestemt del av pengene og potetene kunne overføres til den nye sammenslutning. Til glede både for initiativtakerne og andre kom det nye selskapet i gang, enda det tok tid. Først i mars 1834 kunne de kåre sine ledere, men da valgte de i samsvar med lovene 2 formenn: Staib med 12 stemmer og kirkesanger Hilsen med 11. Disse stemmetallene skulle forresten ikke tyde på noen overveldende tilslutning.
Selskapets virksomhet ble heller ikke nå ensidig innskrenket til fremme av jordbruket, som f.eks. utdeling av frø til medlemmene, men utvidet til flere andre områder også. Allerede stiftelsesåret omtales «løsgjengeriet som overhåndtagende» i bygda, og et par år seinere drøftes husflidsspørsmålet. Da ble 2 par tresko innkjøpt i Kristiania, og de lå til «beskuelse» på Hegg gjestgiveri, men det fans visst ingen i sognet som ennå «oppmuntredes» til å «ettergjøre» de samme. De skulle også kjøpe 2 par av en premiert treskomaker i «Norderhoug». Om den siste transaksjon hjalp mer enn den første, forteller ikke protokollen noe om, men så vidt vites, ble Lier aldri noen treskoklaprende eller treskoeksporterende bygd.
I 1836 flyttet Staib til Trondheim, og pastor Julius Aars inntok hans plass som den ene formann. Samme år, den 28. januar, oppretter de en boksamling for Lier prestegjeld, og de vedtar hele 20 lovparagrafer. Lånetida skulle være 4 uker for folk fra Frogner og Tranby, mens de leselystne i Sylling fikk lov til å fordype seg i de selvsamme bøker 6 uker. Disse bestemmelsene hadde vel sin reint praktiske «avstandsårsak» og bunnet vel ikke i noen mistanke om de gode Syllingboeres mindre utviklede leseferdighet. Beholdt låntakerne bøkene lenger enn den fastsatte frist, ble det ubønnhørlig mulkt. Året etter besto boksamlinga - eller biblioteket - av 110 nummer, og av disse var 75 innkjøpt, mens bokinteresserte liunger hadde «skjenket» 35. Even Heg sto for utlånet som bibliotekar, og han kunne berette at boksamlinga «befandtes flittigere benyttet enn overholdelse av lovene».
Vi får også et visst inntrykk av hva slags bøker han kunne by de leselystne gjennom en fortegnelse av nylig innkjøpte bøker (1837): «Omgang med mennesker» av Knigge. «Erfaringsskole», «Norges historie» av Faye, «Dansk synonymik» av Sporon, «Haandbog for mindre godseiere og samtlige jordbrugere» av Elsner, Dyrlegebok og 12 hefter av «Vikingen». Seinere hører vi om geografi og forfatningslære ved siden av forfatternavn som Edvard Storm, jens Kraft og- Gustav Peter Blom. Den sistnevnte var - som kjent - amtmann i Buskerud fra 1831, og i likhet med Jens Kraft ga han ut flere bøker av økonomisk - statistisk innhold. Da formannskapslovene trådte i kraft 1838, drøftet de for alvor om selskapet hadde noen hensikt lenger, eller om det burde oppløses. I 1839 valgte de å holde fram, men fra nå konsentrerte virksomheten seg først og fremst om boksamlinga. Kontingenten satte de ned til 24 skilling årlig istedenfor den tidligere som lød på 24 til Sogneselskabet og Læseselskabet hver for seg. Kvinner kunne også bli medlemmer på samme vilkår som menn.
Med en så beskjeden kontingent kunne det naturligvis ikke bli noen særlig rommelig økonomi til innkjøp av nye bøker. For å hjelpe på dette sendte de søknad om bidrag fra «Oplysningsvæsenets Fond til Liers Almuebogsamlings Forøgelse». En annen måte var å spare lønn til bibliotekaren, idet de mente at medlemmene kunne greie seg sjøl ved å la bøkene sirkulere annen hver søndag. Denne ordningen må sikkert ha vist seg å være svært mangelfull, for allerede året etter ble gjestgiver Otter Svendsen atter bibliotekar med den ikke akkurat fyrstelige apanasje av 2 daler pr. år. Likevel hadde mange bøker en merkelig evne til å forsvinne, og nye innkjøp måtte til. Kjente diktere og forfattere som Wergeland, Ingemann, Dickens, Marryat, P. A. Munch, Andreas Munch, Asbjørnsen og Moe er representert ved siden av mye jordbrukslitteratur. Således finner vi både «Håndbok i svensk landbruk» og «Forhandlinger paa danske Landmandsmøder». Den mer dypsindige filosofiske genre mangler heller ikke: «Anvisning til et lykkeligt liv» av en viss herr Dahl og «Epikuræeren». Geografisk og historisk litteratur er det heller ikke så lite av, således finner vi i begynnelsen av 1850-åra både Wilses bok om Spydeberg og - sjølsagt, kunne en kanskje si - Essendrops Lier-beskrivelse.
Enda bokutvalget etter datidsmålestokk måtte sies å være både godt og allsidig, ble det etter hvert stadig vanskeligere å drive «Læseselskabet». Det hjalp ikke hvor mye de mange dyktige og iherdige formenn strevde, interessen dabbet likefullt av. De fleste av disse formennene hørte nemlig til de mest kjente i bygda, f. eks. sorenskriver Kjerulf, proprietær Christensen, lærer Christopher Brastad, bøndene Ole Foss, Lars Eeg, Simen Svendsen, Chr. Helgerud, Johannes Olsen Helgerud og Peder Olsen Steen. Til «halvårsmøtene» kom gjerne formann, kasserer og bibliotekar, og var de riktig heldige, innfant gjerne 1 «menig» medlem seg i tillegg til disse. Men i 1853 skulket også en av de tre tillitsmennene, så da kunne vel ikke interessen være stort skrøpeligere. Derfor meldte spørsmålet seg om å selge bøkene, men forslaget ble forkastet i mars 1856. Seinere på året vedtok de derimot å overdra dem til kommunen på nærmere fastsatte vilkår, bl.a. at denne skulle betale bibliotekar og kasserer, noe som «Communebestyrelsen» godtok i møte den 16. januar 1857.
Sokneprest Kaurin, Ole Olsen Foss og Torger Holtsmark kom med i styret. For å gjøre det lettere for folk i Sylling å få lese bøkene, bestemte de at det skulle være utlån både på Hegg og Asdøl. De to bibliotekarene her, Otter Heggs enke og H. Blichfeldt, kom nok ikke til å nyte beskyttelse av noen arbeidervernlov, for ifølge de folkevalgtes vedtak kunne bøkene «erholdes utlånte samt innleverte til enhver tid på dagen med unntagelse av de tider da gudstjeneste holdes». Likevel må en ha lov til å anta at de ikke
Ole O. Foss. Medlem av kommunestyret I 49 år og av Lier Sparebanks styre I 44 år.
overanstrengte seg, for interessen for «Læseselskabet» var fremdeles dalende også etter at kommunen hadde overtatt den økonomiske «drift». 1 1863 står bare 15 medlemmer igjen, og på det siste protokollførte møtet den 14. desember, underskrevet av sokneprest Rode, A. G. Egge og Ole Olsen Foss, foreslår -. de å flytte hele boksamlinga til Sylling «i det minste for 1 år». Hvordan det gikk med det, forteller protokollen ikke noe om, for - i parentes bemerket - fortsetter den på neste side med referat av et mote i Øvre Frogner misjonsforening den 1. juli 1894, og det kan naturlig nok ikke hjelpe oss til å fastslå almuebibliotekets skjebne 30 år tidligere. Således sovnet i tur og orden både Sogneselskabet og Læseselskabet sødeligen inn. Men før de gjorde det, hadde de sikkert utført gagns gjerning på ikke få områder. Hvor stor innflytelse de hadde hatt på utviklingen i bygda, er vanskelig å si. Men at de virket stimulerende både på jordbruk og andre næringer, kan vel ikke herske tvil om. Selskapene ble ledet av de mest initiativrike og fremskrittsvennlige menn, enten de nå tilhørte embetsstanden eller almuen, som gjerne slo inn på nye veier uten å være altfor sterkt bundet av nedarvet tradisjon og gamle fordommer. Det beste eksempel på en slik foregangsmann på jordbrukets område er vel proprietær Christensen, som vi skal høre mer om i en annen sammenheng. Og når Lierbygda står blant de beste i Amtmennenes femårsberetninger (fra 1830 av), kom vel det ikke bare av at jorda var forholdsvis fruktbar og lett å dyrke, men det skyldtes nok i en viss utstrekning dyktige yrkesutøvere også.
