SLUTNINGER
Slutning 5
Skal en så til slutt ta et raskt overblikk over den økonomiske utviklingen i bygda fra 1700 og til førstningen av 1800-tallet, viser det seg tydelig at jordbruket spiller fremdeles den dominerende rolle i næringslivet. Men innen modernæringa får vi et større skille mellom de egentlige bønder og den stadig økende husmannsklasse. Mange bønder dyrket gårdene sine bedre opp, fikk dermed større avlinger og kunne selge korn og andre produkter med god fortjeneste. Husmennene derimot, som gjennom denne perioden ble omtrent dobbelt så tallrike, dyrket altfor lite korn på de skrinne plassene til å brødfø sine familier, og manglet derfor ofte det mest nødtørftige. Riktignok fikk de ofte arbeid hos bøndene, eller de dreiv som håndverkere og skogsarbeidere. Likevel ble det oftest smalhans, for lønna var lita og arbeidet hardt, slik at mange sleit seg ut i ung alder. Noen få kunne få jobb ved marmorbruddene på Gjellebekk, ved Sjåstadhammeren eller de mindre industrielle bedriftene, som fra tid til annen ble satt i gang. Hovedfeilen ved alle disse tiltakene var de ustabile arbeidsforhold, som førte med seg at ingen kunne føle seg trygg på ikke å bli overflødig her en vakker dag. tinder visse «høykonjunkturer» derimot ga de arbeid til mange, ikke bare de fast ansatte, men også til hesteeiende bønder, som ofte tjente en god slant på å transportere produktene til nærmeste utskipningshavn. Kjøring ble etter hvert en svært innbringende bisyssel for mange liunger, særlig av tømmer og trelast, men også av varer for de bragernesiske kjøpmenn. Disse betydelige ekstraskillingene hjalp sikkert mang en bonde til å bli sjøleier, kanskje fra først av med en stor pantegjeld, som litt etter litt minket i takt med den økende velstand. Et annet trekk i jordeiendomsbildet danner Drammensborgerne, som stadig blir mer landbruksinteressert og kjøper mange av de beste gårdene i bygda, fortrinnsvis i nærheten av byen. Dette skulle tyde på at de hadde en viss forretningsmessig baktanke med det, og at det ikke bare skyldtes romantisk begeistring for Rousseaus fengende slagord om å vende tilbake til naturen. Sikkert er det at noen av dem - ved siden av enkelte embetsmenn - dreiv sine gårder bedre enn de mer tradisjonsbundne ekte bønder. Men at også disse tok til å våkne opp av sin . hundreårgamle «driftssøvn», vitner bl.a. «Sogneselskabet» fra 1810 om. Dets virke, som hører et seinere tidsrom til, fremmet nok jordbruket i Lierbygda i likhet med hva tilsvarende foreninger gjorde andre steder i landet.
Nå hadde vel den økonomiske framgangen gjort bøndene mer sjølbevisste og stolte både når det gjaldt forholdet til myndighetene, og kanskje særlig for Liers vedkommende - deres holdning til byborgerne. At en slik selvhevdelse kunne gi seg mer latterlige utslag som å ri overende både mennesker og dyr i gatene, bortforklarer ikke det faktum at mange av bøndene ikke lenger følte seg så underlegne overfor borgerne - trass i tapte privilegier. Med ei slik sjølkjensle kunne de også ha muligheter for å gjøre seg gjeldende også når det gjaldt såpass viktige ting som samfunnets styre og stell, ting som århundret før hadde vært tabu for fattige og uvitende bønder. Takket være en markert framgang også på det kulturelle område med bedre skoler og fastere opplæring, gikk både fattigdommen og uvitenheten smått om senn tilbake blant bøndene. Dermed hadde de lettere for å kunne hevde seg overfor de andre samfunnsklasser. Og et levende bevis på at de virkelig var med på å bestemme landets fremtidige skjebne, fikk også liungene da de søndag 25. februar 1814 i Frogner kirke pekte ut sine valgmenn, som så atter skulle velge representanter til Riksforsamlingen på Eidsvoll.
Slutning 6
Etter nå å ha fulgt Liers historie gjennom perioden 1814-1914 kan en trygt slå fast at den var mer begivenhetsrik enn i noen tidligere hundreårsbolk, akkurat på samme måte som i landet ellers. Folketallet hadde økt fra 4322 i 1815 til 8863 i 1910, enda en del av Åssiden i dette tidsrom var avstått til Drammen. Men viktigere enn den sterke folkeveksten var den fullstendige endring av leveviset.
I førstningen av 1800-tallet hadde rundt regnet 90% av liungene vært knyttet til jorda enten som bønder, husmenn, tjenestefolk eller dagleiere. Et hundre år seinere kan en halvere denne prosenten, men samtidig gir da håndverk og industri brød til omtrent 1/3 av befolkningen, og forholdsvis nye næringer som handel, omsetning og samferdsel beskjeftiger bortimot tiendeparten. Bonden i 1914 dreiv også sitt yrke på en mer rasjonell og framfor alt mer effektiv måte enn oldefaren hadde gjort. Med maskiner av ulike slag kunne han både så, slå og høste det mangedobbelte av det som de dyktige onnekarene på åker og eng hadde greidd hundre år tidligere. Han laget heller ikke redskapene sine sjøl, men kjøpte dem fra fabrikker for penger som han hadde tjent ved salg av korn til mølla, av kjøtt til slakteriet, melk til meieriet og frukt til vitaminhungrende byboere. Noen leiekjøring var det heller ikke snakk om lenger, for her hadde jernbanen overtatt så å si all landverts varetransport, dessuten ville han heller ikke hatt stunder til slikt tidheft dersom han skulle dyrke jorda så intensivt som mulig. Kona fant det heller ikke lønnsomt å spinne og veve lenger nå da hun kunne få kjøpe godt og billig fabrikktøy til hele familien i nærmeste butikk. Stundom hadde hun ikke engang tid til å bake brød heller, men bestilte det like godt hos landhandleren, som ellers kanskje forsynte dem både med sukker og kaffe, margarin og amerikansk flesk. Den gamle bondekosten, basert vesentlig på sjølforsyning, hadde veket plassen for et mer sammensatt kosthold, grunnlagt på innkjøp av råstoffer fra ulike verdenshjørner. Den såkalte naturalhusholdning hadde måttet gi tapt overfor den mer lettvinte og moderne pengehusholdning.
Nå gikk nok ikke utviklingen for seg med samme fart gjennom hele denne perioden.
Det politiske frihetsåret 1814 skapte således ikke noe klart skille mellom den nøds- og trengselstid som hadde gått like forut og den som skulle komme. Dårlige avlinger både før og etter 1820 og helt ut i 1830-åra førte sult og savn med seg, og når så skattene tynget uforholdsmessig som i 1817-1818, måtte det nødvendigvis bli trange tider. Heldigvis hadde Lier sitt bygdemagasin, som hjalp med såkorn der det trengtes aller mest. Men det kunne nok forekomme helt ned til svartåret 1837 at folk fremdeles måtte ty til barkebrødet når nøden grein dem aller verst i møte. Likevel dyrket de nokså mannjamt den hardføre potetplanten, som ikke sviktet så lett, om våren kom seint og høsten tidlig. Det beste bevis på at leveforholdene bedret seg betydelig, iallfall fra midten av århundret, har vi i opphevelsen av Lier Bygdemagasin i 1862. Da hadde både almen på Brastad og andre barkerike tre i bygda for lengst utspilt sin velsigningsrike forsyningsmessige rolle i den lierske folkehusholdning. Likevel kunne flere mennesker livberge seg nå enn en mannsalder tidligere.
Denne produksjonsveksten hang også sammen med en mer moderne driftsmåte. Flere bønder fikk bedre opplysning om hvordan de skulle drive jordbruk på rasjonell vis. Liungene var her så heldige å ha kunnskapsrike og innsiktsfulle jordbrukseksperter og foregangsmenn i sin nærmeste midte, derfor fikk de også en av de første landbruksskoler i Norge. Sannsynligvis var det også mer enn et slumpetreff at den første landbruksutstilling i Buskerud - 1858 - ble holdt nettopp i Lier, året etter at Lier Landboforening kom i gang. Når så straks etter jernbanen og de bedre hovedveier kom, lettet det salgsmulighetene for jordbruksvarene sterkt. Bonden fikk mer kontanter mellom hendene og kunne dermed investere kapital i moderne jordbruk med dyrking av kunstig eng, mer variert såing av høvelige kornsorter og bedre fôring av utvalgte husdyr i større og luftigere fjøs. De fleste bønder fulgte nå såpass med at når de fant korndyrking mindre lønnsomt rundt 1870 på grunn av det billige præriekornet fra Midt-Vesten i USA, la de likså godt om drifta med hovedvekt på feavl. Også når det gjaldt foredling av melk, var Lier tidlig ute med sitt første meieri i Sylling i 1865, nå landets eldste igangværende meieri. Denne mer rasjonelle utnytting av melka gav etter hvert dødsstøtet til den eldgamle og mer romantiske seterdrifta, som med få unntak knapt opplevde vårt eget århundre. 100 år tidligere derimot hadde bjølleklang og kuraut lydt fra over 50 setrer i bygda.
Viste det mer tradisjonelle jordbruk med dyrking av åker og eng sterk framgang, kan det i enda høyere grad gjelde fruktavlen. Selv om «Haugevæsenet» i Lier går mye lenger tilbake enn til 1814, er det først fra 1850-åra at det blir en mer systematisk dyrking av frukttre. Og i 1870-åra kommer det virkelig store oppsving da fruktdyrkerne ikke lenger nøyer seg med å rekvirere et visst antall epletre, men blir kresnere i valg av sorter. Samtidig begynner de - fra 1879 av - å konkurrere på hagebruksutstillinger for å vise de flotte resultater av en systematisk drift. Som en av de første bygder i landet fikk Lier sin egen herredsgartner allerede i 1900. Et virkelig stolt resultat av dette målbevisste arbeidet gav jordbrukstellinga i 1907, da Lier med sine 71920 frukttre sto som nr. 2 av rikets herreder. Bare Ullensvang i Hardanger lå foran. Og i jubileumsåret 1914 blomstret bortimot 100000 frukttre i omtrent 1000 hager, som også gav sine eiere 200-300000 kroner i klingende mynt.
Et typisk trekk ved utviklingen i siste halvpart av forrige århundre er det stadig økende bondesamvirke ved innkjøpslag, handelslag, assuranseselskaper og andre kooperative institusjoner. Gjennorm felles opptreden og solid samhold kunne de oppnå både rimeligere innkjøp av kontrollerte varer og bedre betalte gårdsprodukter. Dermed ble det mer igjen til nye investeringer i nødvendige hus, maskiner, dyr og planter. Strakk så ikke kontantene til, åpnet kanskje en mulighet seg til lån i Lier Sparebank eller i en av jordbrukets kredittinstitusjoner, som det etter hvert ble flere av. For dem som ikke satt trygg på sin mer eller mindre sjøleide gard, men som måtte tjene sitt brød hos andre, bød også den nye tid rikere sjanser enn før. Husmenn, innerster, fattige tjenere og dagleiere sto ikke lenger i slikt avhengighetsforhold til de nærmeste bønder som de hadde gjort rundt 1814. Fra ca. 1840 åpnet veien seg til det økonomisk forjettede land i vest med sine enorme utviklingsmuligheter. Og mange dro ut, slik at tallet på emigranter bare fra Lier i denne hundreårsbolken må skrives med 4 sifrer. Noen få kom tilbake til heimbygda etter å ha tjent seg noen dollars, men de fleste slo rot i den nye verden og var med på å skape norske settlementer der.
Etter hvert som næringslivet ble mer differensiert, fant de virksomme lettere bra betalt arbeid i gamlelandet også. Et typisk trekk i strukturendringen danner således den raske utviklingen innen forskjellige industrigreiner, særlig fra 1860-70 åra. Da får vi dampsager og andre faser av treforedlingen, som gjorde seg så sterkt gjeldende i Drammensdistriktet, riktignok mindre i Lier enn i bygdene ved Storelva. Omkring 1900 var ennå 4 dampdager i drift på Åssiden. Men skogsproduktene i bygda ble iallfall bedre utnyttet enn før, kanskje særlig i de svære Sjåstadskogene. En bedrift som Tronstad Bruk betydde ikke lite for bygdeøkonomien. Og selv om ikke storindustrien ellers med sin millionkapital fant veien til bygda, skjøt iallfall såpass mange mindre bedrifter og fabrikker opp at en må ha lov til å snakke om en ny klasse - industriarbeiderne - også her. Dessuten fant ikke få av disse beskjeftigelse i det nærliggende Drammen med sin vel utviklede industri. Denne hadde også så smått tatt den nye vidunderkraft elektrisiteten i bruk rundt 1914, mens liungene foreløpig måtte nøye seg med noen beskjedne elektriske lyspærer i de sentrale deler av bygda.
Denne stadig voksende arbeiderklassen visste også etter hvert å gjøre seg mer gjeldende når det gjaldt samfunnets styre og stell, særlig fra 1898 av, da alminnelig stemmerett for menn ble gjennomført. Da loven om det kommunale sjølstyre ga liungene bestemmelsesrett i eget hus, våget ikke bøndene med en gang å sette en av sine egne på fremste hedersplassen, men valgte for sikkerhets skyld en prest til ordfører. Uti 1850-åra derimot vokste sjølbevisstheten såpass hos den herskende stand at den utpekte en ekte bonde til dette krevende hedersvervet, noe den fortsatte med siden. Enten det nå satt en prest eller bonde i det kommunale høysetet, gikk det forholdsvis fredelig for seg i bygdestyret helt fram til de stormfylte 1880-åra med sitt markerte topartisystem. Men om nå de folkevalgte bekjente seg til den konservative eller liberale læren, hørte de aller fleste til den jorddyrkende stand, og mange av dem eide gjerne en riktig gild gard. Med sunt såkalt bondevett ledet de bygda på en rolig og forsiktig måte uten noen særlige slingringer bort fra en stø, økonomisk kurs. Uttrykket «på minst bekostelige måte» fra 1850-åra fins riktignok ikke i protokollene fra vårt eget århundre, men det spørs om det ikke fremdeles hadde en viss innflytelse på mange avgjørelser. Riktignok var de ikke lenger redde for å ta et økonomisk krafttak når det virkelig gjaldt, som f.eks. til Lierbanen og det vakre kommunehuset på Haugestad. Men kommunen sto seg godt Økonomisk, det viser en status fra 30/6-1913 tydelig. De samlede aktiva i form av fast eiendom, aksjer og rein kapital utgjorde på det tidspunkt kr. 1022850,30, mens gjelden beløp seg til omtrent akkurat fjerdeparten, kr. 254878,95.
Litt mer luft ble det nok i den bygdepolitiske luka da arbeiderrepresentantene - sosialistene - kom med i styret fra 1907, men heller ikke den begivenheten førte til revolusjon eller uhygge av nevneverdig art. I Lier som andre steder viste det seg at mer lokalbetonte spørsmål stundom skapte størst røre og sprengte gjerne de partipolitiske grenser, som f.eks. forslaget om delingen av kommunen i 1907 eller aksjetegningen i Lierbanen noen år før. Den lokalpatriotiske natur hadde da lett for å gå over den partiideologiske opptuktelse.
Når det kommunale sjølstyre virket godt og gagnlig både i Lier og andre norske bygder i denne perioden, må vel en stor del av æren for det falle på den økte folkeopplysning. De «råbarkede» bønder vokste med oppgavene og gjorde embetsmennenes dystre spådommer grundig til skamme. Men så hadde utviklingen på skolefronten vært såpass kraftig at den fullstendig beseiret analfabetismen., Så å si alle normalt utrustede liunger i alle aldrer kunne både lese og skrive i 1914, mens bare en brøkdel av slekten fra 1814 kunne tillate seg en slik åndelig luksus. Et særlig krafttak i opplysningens tjeneste hadde Lier gjort rundt 1860 og de nærmeste åra etter, da hver krets i tur og orden fikk sitt faste skolehus. Og da mange av disse bygningene etter vel en mannsalders flittig bruk ble både for små og gammeldagse, måtte de vike plassen for større og moderne skoler i samsvar med de stigende undervisningskrav.
Slik kunne en fortsette å sammenlikne forholdene på det ene området etter det andre og komme til akkurat samme resultat.
Utviklingen på 1800-tallet hadde gått mye raskere enn i noe tidligere kjent hundreår. Derfor levde også liungene i 1914 under helt andre sunne og rommelige forhold enn oldefedrene i 1814 hadde gjort, enten det nå gjaldt det materielle eller åndelige plan.
Mens den gjennomsnittlige levealder rundt 1814 lå på 32 - 33 år, kunne slekten fra 1914 gjøre regning på å få leve 20 - 25 år lenger Det forholdsvis statiske lierske bygdesamfunn fra 1814 var blitt temmelig dynamisk 100 år seinere. Og denne strukturendringen fortsatte med kanskje like stor kraft etter 1914 også, så derfor kan en ikke si at dette året danner noe markert skille på samme måte som det gjør i den krigerske verdenshistorien. Likevel er det ikke tvil om at også Lier i høy grad fikk merke følgene av denne blodige krigen som kom til å endre og omkalfatre så mangt og mye både i økonomi og styreform, i tankegang og levevis. Derfor er det ikke så unaturlig å avslutte den historiske framstilling nettopp i året med det forhåpningsfulle hundreårsjubileum for vår politiske frihet, men også med de bekymrede framtidsperspektiver under verdensbrannens herjinger. En annen viktig grunn for å sette sluttstrek her er betenkeligheten ved å føre framstillinga helt ned til vår egen tid i et forholdsvis lite, avgrenset bygdesamfunn. «Når alle de handlende personer i historien fremdeles lever og er aktive i samfunnet, når alle motsetninger og stridsspørsmål fremdeles volder strid, da kan en historiker ikke oppnå å gi mer enn en rent foreløpig og temmelig overfladisk oversikt. Skulle bygdehistorien føres helt fram til i dag, måtte den siste mannsalderen nødvendigvis behandles på en mye mer ufullstendig måte enn den eldre historien. Og en slik uferdig og utilfredsstillende framstilling kunne lett bli stående og stenge for at emnet, ble tatt opp på ny og gitt en bedre behandling. Derfor lar det seg iallfall forsvare at bygdehistorien stopper et stykke bakenfor dagen i dag».
Disse kloke ord av Edvard Bull i Eidsvolls historie gjelder også i høy grad Lier. Derfor får vi overlate til kommende generasjoner å skrive liungenes saga i det skiftende, men særdeles spennende halvsekel som fulgte etter det både gledens og sorgens år 1914.
Vi får nøye oss med å si takk for behagelig følge med tusenvis av liunger gjennom 6-7000 år, helt fra steinaldermannen i sin primitive hule på Gommerud og fram til den trygge bonden i sin rommelige stue på sjøleid gård og grunn i en av landets mest blomstrende bygder.
