Skole og opplysning
«Gud Allene Ære» står som motto over den «Skolefundats» sokneprest Hans Angell foreslo og fikk kongelig konfirmasjon på i 1721. Da denne fundas visstnok er den første på landsbygda i hele Norge, fortjener den en nærmere omtale. Når en husker hvor aktiv og initiativrik Angell var på det reint kirkelige område, er det heller ikke så unaturlig å tenke seg at han ville prøve å forbedre skoleopplæringa, som vel kan sies å være kirkens ektefødde datter. Han nevner da også i innledningen til fundasen at han lenge har tenkt på å opprette en skole, «men atskillige vanskeligheter foruten de innfallende langvarige og besværlige krigstider har vært hinder i, dette kristelige verk. Nu har jeg i Guds navn, med Deres Høyærverdighets Hr. biskop Deichmans gode rådføring resolvert å fortsette samme kristelige verk på den beste måte som her i landet, særdeles i dette prestegjeld, skje kan.»
I sjølve fundasen, som består av 8 «paragrafer», foreslår Angell at det blir opprettet en fast skole for Lier på Holmen (Klokkerholmen). Gården tilhørte prestebolet, men «som samme plassens huse er ganske forfalne», tilbød han seg å gi 100 rdlr. til en ny skolebygning, mens noen av de «beste og formuenste» bønder hadde latt seg overtale til å sette uthusa i forsvarlig stand. Skoleholderen skal være fri å betale landskyld for avlinga på plassen, og da det ikke fins skog eller gjerdefang der, skal han til brenneved årlig nyte 6 skilling danske av hver fullgård, 4 skilling av en halvgård og 2 skilling av en ødegård. For lærdom og undervisning skal han få 6 skilling ukentlig for hvert barn, men ingenting for de fattige. «Og som prestegjeldet er av den vitløftighet at det strekker seg i lengden over 3 mil» skulle skoleholderen fra St. Michaels dag (29. sept.) til påske dra rundt i bygda og undervise «på bekvemme steder» den ungdom som ikke kunne komme til fastskolen. Faga var lesning, skrivning og regning, og undervisningen skulle legges opp etter mønster fra de danske ryttergodsskoler. Sokneprestens medhjelpere hadde å «passe på at der ingen forsettlig forsømmelse finnes hos foreldrene», enten det nå gjaldt barns og tyendes skolegang eller å «betjene seg av skoleholderen i deres egne huse». Presten sjøl fikk som oppgave å kontrollere om undervisningen holdt mål, og fant han noen som syntes «bekvem til å være skoleholder, skulle han «forsende» vedkommende til biskopen til overhør. «Henfaller derimot læreren til drukkenskap eller annen liderlighet, eller og forsømmer ungdommens undervisning, bør soknepresten ham i medhjelpernes overværelse alvorligen å straffe, og hvis det ikke kan hjelpe, da bør han å anklage ham for biskopen, som uten videre prosess setter ham av med sitt skoleembete.»
Fundasen er datert «Bragnes d. 10. okt. 1721» og fikk kongelig konfirmasjon og stadfesting den 17. nov. samme år. Dessverre kjenner vi ikke nøyaktig til hvorledes disse storslåtte og framsynte planene ble realisert. Tidligere antok de at skolen ikke kom i gang i det hele tatt, men ifølge et brev fra sokneprest Jerne av 17. august 1739 kan vel ikke det syn være riktig. Brevet (i Kristiania Stiftsdireksjon pakke 42) gir svar på flere spørsmål om skoleforholdene i bygda, og i punkt 12 heter det bl.a.: «Her i Lier finnes en skole fundert etter allernådigste approbasjon datert Frideriksberg 17. nov. 1721, av salig mag. Hans Angell.» Videre nevner han skolehuset, «der er oppsatt på et stykke jord Holmen kallet, hvilket ble tatt av prestegårdens jorde dertil, der skal ikke ha vært noen skoleholder en tolv års tid på stedet, men det skal et par års tid være brukt av min salig formann, herr Lorentz Angell selv, siden bortleid til andre imot 10 riksdaler årlig avgift.» Akkurat da bodde en tambur der. Etter disse opplysningene må en ha lov til å tru at det virkelig ble holdt skole på Holmen noen få år fra 1721 av, samtidig som vedkommende lærer brukte plassen og nøt de foreskrevne rettigheter der. At denne eventuelle skolegangen ikke kom til å vare så lenge, kan ha mange årsaker, f.eks. økonomiske. Det var slett ikke sikkert alle bøndene med glade hjerter ytte de pålagte bidrag til skoleholderen og den «lærdom og undervisning» han ga. Om det har noen sammenheng med Hans Angells død i 1728, er vel mer tvilsomt, men ikke utenkelig.
Godtar vi Jernes opplysninger, som det burde være god grunn til, er vel Lier ei av de første norske bygder som har hatt en viss form for ordnet skolevesen, bortimot 20 år tidligere enn enevoldskongens allfaderlige opplæringsreformer. Disse kom etter at konfirmasjonen var innført 1736. Først fikk tvillingrikene forordninger om undervisningen for landsungdom i 1739, og så fulgte «Plakat og nærmere anordning angående skolene på landet i Norge» fra 5. mai 1741 som et supplement og en delvis tillemping. Myndighetene hadde nemlig i mellomtida sendt brev rundt omkring til prestene i riket med forespørsel om daværende skoleforhold og om framtidsutsiktene. Svara de mottok fra de ærverdige og trolig skoleinteresserte prelater, var ofte alt annet enn oppmuntrende. Således skriver sokneprest terne i det ovennevnte brev at «I hvor hjerteligt man måtte ønske at visse skolehus kunne oppbygges til ungdommens undervisning, så dog finnes det umulig i henseende til gårdenes vitløftige distanse.» Et annet problem var å skaffe duelige lærere. Riktignok fans en «studiosus theologiæ» med karakteren haud, Nils Bache, men før han aksepterte, ville han vite lønn og bopel. I Brastadfjerdingen har Enevold Bertelsen, en ustudert mann, med «frukt og nytte» undervist ungdommen et halvt års tid. En annen habil kandidat er den ustuderte Peder Henriksen, som ofte har vært «substitutt» (vikar) for sin gamle far, klokkeren. Presten kjenner ikke noen som kan overta stillingen i Tranby, men menigheten i Sylling ønsker Christian Paulsen, som i lang tid «med frukt» har undervist ungdommen i soknet. En husmannsplass under Østre Enger ville være et høvelig bosted for ham. Klokkeren, Henrik Larsen, ser seg ikke i stand til å holde skole, da ett av hans mange gjøremål er å ledsake presten til Sylling, og dit må de dra om fredagen «formedelst confitenternes mangfoldighet og de slette veier.» Så må han undervise gamle «vanvittige» (vankundige) folk i «børnelærdommen», slik at de får nyte alterens sakramente.
Forordningen av 1739 stilte ikke akkurat små krav til opplæringa. Alle bonde- og husmannsbarn i alderen 7 til 12 år skulle heretter være skolepliktige, og de burde ha minst 3 måneders undervisning årlig i 3 år. Bygdene skulle opprette faste skoler der det på noen måte lot seg gjøre, ellers måtte de nøye seg med omgangsskole. Lærerne måtte være lese- og skrivekyndige, og burde helst bo i bygda slik at de kjente de lokale landsens forhold. Ellers fikk hvert prestegjeld rett til å ordne skolevesenet på beste måte. Futen, presten og lensmannen sammen med de 4 kyndigste menn i bygda skulle fastsette de nærmere regler, eller den såkalte fundas.
På grunnlag av den kongelige forordning og ditto plakat ble så skolefundasen for Lier utarbeidd i Frogner prestegård den 21. mai 1742. Sokneprest Jerne og kapellan Grønbech deltok sjølsagt i møtet, ved siden av dem var lensmennene Ambrosius Vivelstad og Lars Mortensen Eeg med, foruten «dannemennener Elling Eriksen Røed, Jon Larsen Opsal, Nils Buttedal og Peder Brevik. Futen derimot hører vi ikke noe om. Fundasen begynner med de samme ydmyke ord som sokneprest Angells, og den sistnevnte har nok på mange måter tjent som mønster ved utarbeidinga.
Prestegjeldet ble delt opp i 4 skoledistrikter, og hvert distrikt i 4 fjerdinger. En lærer skulle dekke et helt distrikt og undervise 3 måneder i hver fjerding. Det ble omgangsskole med en ukes undervisning på hver gård. De obligatoriske faga var lesing, katekismus og forklaring, men ved å betale litt ekstra til læreren kunne han gi dem frivillig opplæring i skrivning og regning. Den «regulativmessige» lønn til lærerne var 30 daler årlig pluss kost og losji på gårdene der de holdt skole.
Når vi leser om at mange andre steder måtte lærerne greie seg med 5-10 daler i årlig «apanasjen - og i Valle i Setesdalen bare med maten uten noen kontanter - skulle ikke ungdommens oppdragere i Lier være de mest nødstedte. Som en mer lokal sammenlikning kan nevnes at i Hurum fikk hver av de to lærerne 20 daler. Den nyopprettede skolekasse fikk sine inntekter på den måten at alle voksne, bortsett fra tiggere, måtte betale en viss skatt, som utgjorde 1 riksort for en gårdbruker, 8 skilling for husmenn og tjenestefolk, mens tjenestejentene slapp med 4 skilling. Dessuten måtte hver nattverdsgjest punge ut med minst 1 skilling, og Ønsket noen å gi frivillige gaver til kassa, var det rikelig høve til det. For 1744 viste regnskapet dessverre et underskott på over 18 daler, idet utgiftene var 109 daler 2 ort, mens inntektene ikke nådde høyere opp enn til 91 daler 19 skilling. Kassereren forsynte seg da av en eller annen ukjent kassabeholdning for å få balanse i regnskapet, og det kunne tyde på at Lierbygda hadde hatt omgangsskole før ordningen av 1743.
Som nevnt, delte denne prestegjeldet inn i 4 skoledistrikter. Til det første hørte Assid-, Lian-, Valle- og Eik-fjerdingen med i alt 64 gårder, til det andre Reistad-, Brastad-, Tranby- og Grøstad-fjerdingen med 68 gårder, til det tredje Sørsdal-, Enger-, Øvre- og Nedre Skogs- og Solberg-fjerdingen med 58 gårder og endelig til det fjerde Oddevald-, Sjåstad-, Øvre Ås- og Midtre Ås-fjerdingen med 51 gårder. Lærere i de forskjellige distrikter var i samme rekkefølge som nevnt ovenfor: Nils Bache, Phedro Lindahl og Jonas (Johannes) Risting. Det fjerde distrikt ble uten lærer første året, og da delte de tre nevnte personer det mellom seg. Men alt i mai 1744 fikk det sin egen lærer, som hette Holger Rist, og dermed hadde bygda sine «fire omløbende skoleholdere.» Dessverre kjenner vi for lite til både personene og skoleforholdene i Lier på denne tida til å gi noen samlet pålitelig karakteristikk av dem. Det vil i tilfelle bare bli noen spredte glimt. Men det skulle kanskje ikke være for dristig å anta at sjølve vilkåra både for lærere og skolen i det hele lå litt bedre til rette her i bygda enn mange andre steder i landet. Iallfall gir både biskop Dorph og prost Paludan ved visitaser 1744-45-46 pene attester for »ungdommens gode forfremmelse i Guds kunnskap», og biskopen mener at det vitner om «lærernes og foreldrenes omhyggelighet for sjelene og børnene.» Prosten nytter enda sterkere uttrykk for denne framgangen, som «er et lysende tegn på lærernes flittighet i embedet.»
Bortimot en mannsalder seinere derimot er ikke den daværende prost, Lumholtz, så fornøyd. Etter en visitas 30. mai 1774 skriver han blant annet at bare «en liten andel av menighetens ungdom var forsamlet, iblant hvilke jeg fant noen vel opplyst, men den øvrige del vankundig, dets årsak jeg så meget mer tilynske dem megen nåde til å vokse i Guds kunnskap og Vår Herres Jesu Christi erkjennelse.» Da prosten kom på visitas knapt 2 måneder seinere «fantes en ynskelig forandring hos den da tilstedeværende store mengde av ungdommen å være skjedd.» Den søndagen avla de unge «velsignede prøver på at Herrens ord var av deres rettsindlige lærer bieven ved oppbyggelig katekisasjon prediket for dem.»
Rundt omkring i landet ellers var det iallfall ikke alltid så rare greiene, det kan noen og hver forvisse seg om ved å lese den utførlige og interessante «Norsk Skulesoga» av dr. Torstein Høverstad. Her får vi levende inntrykk av de kummerlige kår som skolen og lærerne levde i særlig på 1700-tallet, men også langt ned i neste århundret. Mange er klagene over interesseløshet og vrangvilje hos bøndene, om «genstridige børn og tjenestefolk» og om uvitenhet og uduelighet blant skoleholderne. Standen var enkelte steder - visstnok særlig på Østlandet - så ringeaktet at ordtaket «Dugde du til noko anna, vøre du kje skulemeister», innebar nok en viss bitter realitet. Noen få vanføre valgte yrket, og for dem ble det ofte en beisk lagnad å «humpe med skuleskrinet all si tid.» For de fysisk friske og sterke lokket kanskje fritakinga fra militærtjeneste, men det skulle noe til å oppveie all hån og flir, ydmykelse og forsmedelse de risikerte å bli utsatt for i sin skoleholdergjerning med det karrige utkomme. Således jamrer f.eks. biskop Arentz i Bergen seg over at ingen vil være lærere nå for den usle lønna de blir budt, (1770). Det var ingen sak «dersom man blant vanføre, halte krokryggede og ellers små og uanselige personer kunne finne bekvemme skoleholdere, og samme ville la seg dertil preparere og anta». Men så kommer, nærmest lik et sukk, at slike slipper militærtjenesten likevel. At ikke så få husmannssønner slo seg på yrket, skulle heller ikke akkurat øke dets anseelse.
Mange av disse hadde ved stor flid heime gravd seg gjennom Bibelen og Snorre fram til «Fandens 7 Døtre». I enkelte bygder ble lærerne rett og slett sammenliknet med legdslemmer, og det hendte ikke så sjelden at de hadde med seg ett eller to fattigbarn når de dro rundt på gårdene. Derfor er det vel heller ingen tilfeldighet at skole- og fattigstellet hørte under samme styret. For å skjøte på den vesle lønna tok lærerne seg gjerne arbeid rundt omkring på gårdene når de ikke holdt skole. I et skifte på Berskog fra 1750 står således oppført blant utgiftspostene: «Enken anmeldte at hun har måttet leie fra seg skolemesteren i bøygden en uke, som sto til rest for den tid hennes salig mann levde, og derfor er hun skyldig en riksdaler.» Dette må vel forstås slik at skolemesteren tjente hos enka og at han så ble beordret til en annen gård for å arbeide inn gammel gjeld som salig Henrik husbond hadde stiftet. Slike forhold skulle vel heller ikke akkurat hjelpe til med å høyne respekten for den - i dobbelt forstand - omløbende skoleholder.
Forordningen av 1739 hadde bestemt at læreren skulle ha en såkalt «prosteeksamen» og klokkeren «bispeeksamen», men det ble visstnok ikke tatt så høytidelig i denne «lærernødens» tid, og derfor lyder ofte klagene over at lærerne er uvitende og uskikket som ungdommens veiledere. «Tjent i 18 år. Gift og forsømmelig», skreiv en bisp i visitasboka om en lærer. Stundom forekom at noen skjøtte på skolemesterlønna med å drive en putrende heimebrenningsindustri, blant andre Rasmus Bårdsen Kleven udi Lier. Han ble stevnet for retten, og får en fin attest for å være en lærd skolemester, og «tillike nogenledes fast i å collegere bibelens språk, men det var å ønske at han hadde etterlevet hva udi bibelen befaler, så hadde han ikke vært øvrighetens foranstaltninger overhørig.» Han fikk bot, som han søker om fritaking for. Hans økonomiske status kan ikke ha vært god, for i 1765 er «husmann og skoleholder Rasmus Bårdsen» for fattig til å betale ekstraskatt.
Dette med en viss spiritualiserende oppkvikker er forresten nevnt i et brev fra Solum i Telemark. Her blir uttalt ønsket om at lærerne må årlig få 30 daler + 10 daler «til en liten forfriskning med å holde seg en leskende drikk, øl og et godt brød undertiden fra kjøpstaden, ti hos bunden er sjelden øl og intet uten havrebrød å bekomme.»
Bygda er heller ikke snauere enn den kan oppvise flere eksemplarer på vrangvillig ungdom som forsøker å lure seg unna hele skolegangen. Men dem går det oftest ille, og de må i beste fall love bot og bedring hvis de da ikke havner på tukthuset. I 1753 sto 3 drenger, Peder Olsen, Erik Helgesen og Anders Nilsen Krylling tiltalt for tukthusretten, da de hadde nektet å søke skolen. Peders husbond, Hans Nordal, forklarte seg om drengen sin, som nå var 18 år, at han ikke kunne lese noe. «Ti var det i avvigte høst at vitnet gikk til sin nabo for å låne en ABC bok til drengen å lese udi på samme tid da skolemesteren var i vitnets hus til den ende for å lære ungdommen, men bemeldte dreng Peder Olsen ville på den tid ikke lære å lese, men gikk grædende bort og gjemte seg, siden har han vel sagt at han ville lære å lese, men til denne tid er det dog ikke skjedd.» Likevel håper vitnet at drengen ikke blir tatt fra ham og ført til tukthuset, for det ville han være ille tjent med. Han «indstillede» derfor øvrigheten at gutten burde få enda en sjanse til å komme på skole og etterpå til Guds bord.
Erik Helgesen, som også er 18 år gammel, ser ut til å være kommet litt lenger på bokstavkunstens kronglete vei, for han kan lese litt og «går mellem stunder hos presten å informeres til konfirmasjon». Han er i tjeneste hos Brynhild Hennum, som vitnet at han stundom har vært «selvrådig og gått bort om søndagen, ja og torde give nesvis munn når vitnet som husbond derfor har tiltalt ham.» I retten lovde Erik bot og bedring, og både han og Peder slapp fri nå, men truselen om tukthuset hadde de hengende over seg til vårtinget, akkurat som en slags betinget dom. Verre gikk det med Anders Krylling, som forresten ikke viste retten så pass respekt at han møtte opp der. Men vitner kunne fortelle at han var en «slem og overgiven dreng som verken vil lese eller skrive eller tjene hos noen mann stedig eller være hos sin far», enda han er 14 år. Faren så gjerne at dette ulydige og trossige barn «til tukthuset måtte bli henført og der straffet til forbedring og lydighet.» Og dommen imøtekom dette ikke akkurat fromme faderlige ønske. «Bemeldte dreng Anders Nilsen bør så snart han antreffes, pågripes og til Christiania Tukthus å innføres, der å straffes og forbli så lenge de høye herrer Direktører det for godt befinner.»
Nå kan det vel ikke herske tvil om at skylden for utilstrekkelig skolegang med tilhørende analfabetisme ofte lå hos foreldre eller husbondsfolk. De så reint praktisk på tingen og mente det ville bli for stort økonomisk tap å sende store, sterke barn fra seg midt i travleste onnetidene bare for å lære mer eller mindre uforståelige tegn, som ikke på noen måte kunne gi mettende mat i munnen. Denne uviljen mot skolen som en arbeidsheftende faktor merker vi tydelig i Lier langt ned på 1800-tallet. Eller hva skal en si til en forsømmelsesprosent på ca. 80, som den første fastskolen i bygda, Vivelstad, kunne skilte med i 1810? Så mange barn manglet ikke klær og sko, eller var vanføre, halvblinde, tunghørte eller «tossete», som det sto i merknadsrubrikkene. Skulle bare omtrent femteparten av barna være i så pass fysisk og psykisk form at de kunne krabbe seg til skolen, ville det sannelig ha sett mørkt ut for Liers framtid i førstningen av forrige århundre. Utviklingen seinere må ha bevist at fullt så legemlig og åndelig defekte kunne de alt annet enn håpefulle elever ikke ha vært i voksen alder iallfall.
Nei, de gode liunger var nok i likhet med de fleste av sine landsmenn svært forsiktige før de slapp fra seg daleren og skillingene til noe såpass tvilsomt - for ikke å si unyttig - som skolevesenet. Da bygda fikk sin store opplæringsreformator i sokneprest Lechve og denne foreslo å opprette 2 faste skoler, Lier og Tranby, ba almuen så pent om å slippe utgiftene til bygging av skolehusa. Den ville heller lønne de 8 omgangsskolelærerne som var i bygda og ha det på gamlemåten. Derfor er heller ikke soknepresten nådig i karakteristikken av sin «hjord» i brev til stiftsprost Lumholtz: «Liers Almues vedvarende selvrådige og trossige motstand mot enhver gagnlig innretning gir meg lite håp om at min skoleplan til fast skoles opprettelse vil vinne fremgang. Av frykt for at skoleplanen forrige gang skulle gå gjennom, var det at en stor del av almuen ved hjelp av bygdens vinkelskriver inngikk med tvende klager over meg. Herav tok almuen anledning til å forminske alle mine inntekter så jeg måtte ansøke om å få det Modumske regulativ utstraks til Lier, hvilket ikke innvilgedes.»
Var bygdefolket tregt og uvillig stemt mot de framsynte planene til Lechve, fikk han snart en både forståelsesfull og mektig hjelper i ridder Casper von Cappelen, som eide bl.a. Viulstad og Søndre Sandaker. Ved gavebrev av 12. mars 1807 var han så raus å skjenke «min eiende og på min gård i Vivelstad i Lier stående våningsbygning tillikemed et ved nordre side av samme værende uthus .... til fast skoles opprettelse i Lier hovedsogn. Men da disse bygninger ikke står på beleilig sted for meg når det blir holdt skole, så skjenker og giver jeg til bemeldte bygnings bortfrelse 200 - skriver to hundrede riksdaler dansk kurant - samt derhos overlater fornødne tomter til fri bruk for skolebygningene på min annen gård, Søndre Sandaker, på det dertil anviste sted.»
Det eneste forbehold den rike donator tok, var fri undervisning for to av barna til forvalteren på hans bruk i Vivelstaddalen pluss det samme «for et subjekt som jeg selv kjenner iblant mine arbeideres barn i Lier å være særdeles skikket til å ta mot mer undervisning og dannelse enn mange andre». Her opptrer Cappelen nærmest som en faderlig formynder for dem han har i sin tjeneste, noe som var svært vanlig i datida. Et visst patriarkalsk forhold mellom en ansvarsbevisst arbeidsherre og de helt avhengige arbeidere besto den gangen, og ansvarsfølelsen hos den førstnevnte fikk ikke sjelden sitt uttrykk gjennom opprettelsen av skoler på verk og bruk eller i nærheten av dem. Cappelen tilbyr seg også å være livsvarig medlem av Lier skolekommisjon. Ellers er den eneste lønn han «attrår for sin oppofrelse» at skolen må fremme ungdommens oppdragelse i soknet da mange barn «høylig behøver dannelse», og at hans uegennyttige hensikt vil vinne ikke bare «alle rettsindige ungdomsvenners gode bifall, men endog under duelig og rettskafne læreres årvåkne bestrebelse og ved almuens velvillighet og nødvendige bidrag med tiden vil bringes til forønsket fullkommenhet.» Til slutt håper han at soknepresten i bygda vil lage en god plan for skolen.
Og det skulle vel Torbjørn Lechve være akkurat den rette til. Da skolen kunne settes i gang 1810, med 87 elever i alderen 7 til 19 år, forelå derfor grundige og utførlige planer, som viser både pedagogisk teft og klokskap hos opphavsmannen. Til skolen soknet 25 fullgårder, 7 halvgårder og 4 ødegårder, men fattigbarn fra andre deler av bygda kunne også søke dit. Ved siden av den teoretiske undervisning skulle elevene få opplæring i praktisk arbeid i Industrihuset til Cappelen. Av reint praktiske grunner burde de eldre barna gå på skolen vinter, vår og høst, mens sommertida ble forbeholdt de yngre, som ikke gjorde noe synderlig nytte for seg i jordbruket.
Skolen var så pass stor at den ble delt i 3 klasser. I den nederste lærte smårollingene «bokstavkjenning, som dog helst ønskes ble lært hjemme. Stavning, såvidt mulig etter regler. Først rentlesning. Tallkjenning. Denne klasses undervisning i skolen skjer dels ved hjelp av bøker og dels ved den i skolen innførte lesetavle. Under hele undervisningen vennes barna til nøye å høre og beskue, samt til ren og bestemt uttale. Likeledes bør deres oppmerksomhet og ettertanke vekkes, ved sanselige gjenstande ledes og hukommelsen øves, hvortil denne undervisning giver noen anledning.» Ja, dette er vel delvis så hypermoderne og aktuelle ideer den dag i dag at sjøl den mest heilhuga forkjemper for den niårige ungdomsskolen kunne vedkjenne seg dem.
Fullt så moderne lyder kanskje ikke fortsettelsen, som gjelder mellomste klasse. Den skal drive videre med rentlesning i bok og «med bibelhistorie begynnes således at barnet vennes til å fortelle ordentlig innholdet av en flere ganger gjentatt og gjennomlest historie. Tallskrivning og regning på tavle og av hovedet de såkalte 3 spesies. Ved enhver undervisning forbindes forstands og hukommelses øvelse.»
I øverste klasse bør eleven kunne lese med «riktighet og ferdighet». «Moral og religion etter Luthers katekismus og etter læreboken i den evangelisk kristelige religion bør med all flid forklares barna og idelig innprentes dem. Især bestreber læreren seg for å gjøre virksom religionskunnskap likså behagelig som nødvendig og viktig for de unges hjerter gjennom deres hele liv. Skrivning fortsettes, samt øvelse til en noenlunde ordentlig stil og tankeforbindelse og ortografisk riktighet.» Regning omfattet her de 4 spesies «i benevnte og ubenevnte tall på tavle og i hovedet.»
Også de flinkeste disiplene hadde planleggeren ekstra omsorg for, idet disse kunne få frivillig undervisning i geografi, fedrelandshistorie og i deler «av landbruket og haugevesenet». Som praktisk undervisningsområde i sistnevnte fag tjente skolehagen. «Det være hovedformålet for denne skoles hele undervisning å danne de tinge mennesker til opplyste, gode og dyktige der stedse frykter Gud, ærer deres konge og gavner deres fedreland,» slik lyder det en kan kalle planens formålsparagraf. Skolekommisjonen hadde til plikt å kontrollere forsømmelsesrubrikkene og bestemme eventuelle mulkter for syndernes foresatte. Opptil 4 daler kostet det første gangen, men ved gjentatte forsømmelser ble det dobbelt så dyrt. Mulktene gikk til skolekassa, som brukte pengene svært fornuftig, idet den kjøpte bøker til de fattigste barna for dem. Skoledagen var lang, særlig i de lyse månedene mai-september med undervisning fra klokka 7 til 11 om formiddagen og fra 2 til 6 om ettermiddagen. Ellers om året skulle de, lese fra kl. 8.30 til 12 og fra 2 (14) til 5 (17) unntatt i månedene november-januar, da skoletida burde være sammenhengende fra 9 til 2 (14), «på det at børnene i de korte dager kunne nå hjem før det blir mørkt». Da det ville bli for stridt å sitte i ro så mange timer i trekk, «foruntes» barna midt i undervisningen ½ times «frihet til legemets bevegelse og Øvelse i den frie luft, såvel for- som ettermiddag, alt under en lærers oppsyn.»
Feriene var atskillig snauere den gang enn i dag: 14 dager i jula, 10 i påsken og det samme i pinsen pluss 3 uker i hundedagene. Straks før denne siste ferien holdt de eksamen for alle elevene etterat menighetene fra prekestolen var innbudt til å bivåne begivenheten.
Vivelstad skole - «Cappelens Minne, sannsynlig utseende før 1857.
For å trygge skolens drift økonomisk måtte hver fullgård betale 6 riksdaler i skolepenger og levere 2 favner granved årlig. Den siste ytelse var de mindre gårdene fritatt for, men skolepenger betalte de i forhold til størrelsen på eiendommene. Cappelen ytte alene 100 daler årlig, derfor var gårdene hans fritatt for å utrede skolepenger. På lærerlønninga merker vi tydelig at inflasjonsspøkelset flagret i gamle Norge da. Den ene av de to lærere skulle være første kirkesanger i prestegjeldet, og nyte sine bestemte inntekter som sådan, men andrelæreren ble honorert med 300 riksdaler pr. år ved siden av at de begge hadde rett til fri bolig i skolehuset, «om de det forlange».
Når det gjelder orden og disiplin, viser også planleggeren en viss humanitet, tidsforholdene tatt i betraktning. Kom en elev for seint på skolen uten gyldig grunn, måtte han sitte igjen 1 time om kvelden. Korporlig avstraffing burde skolekommisjonen eller presten bestemme, men fant en lærer ut «at den legemlige straff på et barn straks bør utføres, må han ikke skride dertil førenn han har tatt sin medlærer med på råd. Strafferedskapet er ris i hendene for de yngre og en tynn tamp for de eldre. Men disse strafferedskaper gjemmes alltid på et avsides, skjult sted i skolen.» Om søndagen måtte barna møte opp i kirken sammen med lærerne, og dagen etter repeterte de gjerne på skolen det presten hadde talt om. Hadde noen vist dårlig oppførsel under gudstjenesten, ble dette strengt påtalt.
Skolen skulle styres av en kommisjon, sammensatt av de gjæveste menn i bygda: Ridder von Cappelen, soknepresten, futen, sorenskriveren (om dise to bodde i soknet og erklærte seg villige), doktoren. lensmannen og de to medhjelperne i Frogner.
Kommisjonen måtte møte opp ved eksamen og gi elevene karakterer, «hvortil den eksaminerende lærer også avgiver sin stemme.» Den bestemte hvilke var verdige til å flyttes opp, og førte resultatene inn i en protokoll som de først underskrev, og deretter gjemte «under lås, hvortil en av medlemmene i kommisjonen tar nøkkelen til seg».
Planen ender med et fromt framtidsønske: «Hell og velsignelse hvile over denne skole og dens verdige lærere.» Og dette må en vel si gikk i oppfyllelse, for skolen kom virkelig i gang, ikke på Sandaker, men på Viulstad. Dyktige lærere fikk den også. Den første var sannsynligvis Hans Eriksen, som hadde vært omgangslærer i Vivelstaddalen siden 1804. Han stammet fra Horn, og ble i ung alder kalt «den flinke gutt med det lange håret». Lechve anbefalte ham varmt som skoleholder, og stiftsprosten eksaminerte ham og fant «objektet» duelig. I oktober 1815 sa han opp stillinga, kanskje på grunn av uoverensstemmelser med soknepresten, men seinest i 1817 var han atter på sin gamle arbeidsplass.
Forholdene ved festskolen kan vel betegnes som bortimot mønstergyldige sammenliknet med dem som hersket i bygda ellers. Her trasket læreren framleis rundt fra gård til gård og måtte drive på med det i lange tider ennå.
Først 60 år seinere, i 1867, hadde alle kretsene fått skolehus, og den siste var Gullaug.
De fleste av disse omgangsskolelærerne, særlig fra 1700-tallet og førstninga av det neste århundret, er nokså anonyme personer. Riktignok kjenner vi en del navn fra skattemanntall, kirkebøker, tingbøker, skifter og folketellingslistene fra 1801. I de siste står følgende oppført som klokker, skoleholder eller ungdomslærer: Hans Evensen (Stoppen), Ole Evensen (Sandaker), Ole Amundsen (Eriksrud), Hans Didriksen (Sylling). Så finner vi «Studiosus» Michal Gamberg Knudsen på Renskog, som er sykelig, og studiosus og ungdomslærer Severin Meydal Ploug på Auvi. Andre navn fra kirkebøkene litt tidligere er Rasmus og Christian skolemester, død henholdsvis 1734 og 1741. Martinius Nikolai (1751), Christoffer Nielsen (1776), Peder Brun (1790), Frederik Luth (1800), han blir betegnet som «forrige skoleholder i Sylling», og Torkil Jensen (1804). Den siste bodde på Landfaldenga, som tilhørte prestegården. Stedet der huset hans sto, ble kalt Torkils-tomta helt ned til våre dager. Rasmus Bårdsen Rød var skoleholder i Tranby 1770, men vi kjenner ikke til om han hadde noen forbindelse med den eventuelle skolen ved marmorverket som er nevnt i 1764. Fra 1810 fins også en fortegnelse over de daværende 6 skoleholdere, som med ett unntak - Hans Didriksen - er forskjellige fra dem i 1801. Her står også anført både alder og tjenestetid for lærerne og ingen kan iallfall beskylde dem for å være avfeldige oldinger, da den eldste Halvor Jonsen, var 43 år og gjennomsnittsalderen litt over 34. Navnene på de fire andre var: Jens Torkildsen, Otto Fredrik Winter, Hans Eriksen og Salomon Nilsen. Dessverre manglet bygda 2 lærere, for behovet blir oppgitt til 8, noe som skulle tyde på at yrket fremdeles ikke rangerte blant de mest ettertraktede.
Hvordan skoleholdernes åndelige habitus fortonet seg for biskop Bech, gir visitasmeldingene beskjed om. I 1807 sier han at de «mangler kunnskap og riktig metode, hvilke mangler soknepresten lovet å avhjelpe». 6 år seinere er dommen mildere. De to lærere i Vivelstad «fortjener ros, likesom de øvrige skoleholdere er ei uduelige menn». Og innberetningen for 1816 slår fast at «skoleholderne er upåklagelige, deres dannelse er ganske god, og presten har lovet å danne dem videre». Ungdommens kunnskap betegnes som god, og det er ingen ting å utsette på almuens forhold til skolen. Det siste stemmer forresten ikke helt med Lechves strenge ord fra 1805 til prost Lumholtz, men kanskje prestens utrettelige arbeid for en bedre skole i mellomtida har båret sine frukter og skapt liungene om til mer kunnskapselskende individer.
En ting må vi iallfall ha lov til å gå ut fra som en kjensgjerning: Den såkalte folkeopplysning i bygda var atskillig bedre i førstningen av 1800-tallet enn 100 år tidligere, dels på grunn av mer systematisk opplæring og dels på grunn av dyktige lærere. Hvor stor lese-, skrive- og regneferdigheten var til de forskjellige tider, er umulig å fastslå sikkert. Men det skulle vel ikke være for optimistisk å tru at de fleste yngre voksne mennesker i bygda kunne lese litt omkring 1814, og svært mange - av mennene i allfall - greidde sannsynligvis å skrive navnet sitt. Det viser tydelig forliksprotokoll nr. 1 fra 1797 og utover. Ikke få menn har her egenhendig skrevet under de oppnådde forlik, ikke akkurat med noe kaleografisk mesterskap, men iallfall sånn noenlunde forståelig. En annen gruppe har måttet nøye seg med «å holde i pennen», mens den tredje flokken har overlatt hele den innviklete skrivegreia til en «kommisjonær». Til den siste «med påholden penn» -kategorien hører særlig kvinnene, men også noen av dem har våget seg til å riste sine sjølstendige runer, stundom med stort hell. Også i tidligere tider hadde nok mange bønder kloret navnene sine - eller noe som lignet det ned på viktige dokumenter, men kvinnene var det ofte ikke så farlig med om de levde i analfabetismens åndelige mørke. Ja, enkelte, som futen Wiel i Hallingdal, hevdet 1743 at de burde det, for dersom de lærte å lese og skrive, gjorde den «megen lærdom dem uskikket til å stelle kreaturene». Fullt så konservativt var nok ikke gjennomsnittssynet, men det kan vel ikke være tvil om at et visst snusfornuftig nyttehensyn her virket «diskriminerende» på jentenes opplæring langt ned i forrige århundre.
Skrifttyper fra Forliksprotokoll nr. 1 for Lier. Peder Larsen Mørch og Arne Laheld holdt i pennen, mens Elen Olsen Mehren trenger temmelig stor plass til sitt navnetrekk.
At ikke få Liunger kunne lese allerede på 1700-tallet, har vi tallrike bevis på i bøker som blir oppgitt i skiftene rundt omkring. (Vi går da ut fra at bøkene ikke bare sto der som veggpryd). De flittigste gjengangerne er naturligvis bibel, salmebok og huspostil, særlig dr. Müllers (Möllers?) og Madts Pedersøn Rostocks, men også Jesper Brochmands. Så finner vi mange andre religiøse skrifter, prekensamlinger, som f.eks. Ole Rosenspors «Liig Prædichen», barnebøker, forklaringer, «Den Christelige Husholdning», «De retvises sovekammer», «Syndernes Speiel» og mange andre. Noen få mer verdslige betonte dukker opp hist og her, som Christian 4.'s lov, Holger Danskes Krønike, Kong Christian 5.'s Krigs Articulers Instruction, Regnetavle, Norges beskriffuelse, Huus og Reisebog. Det fins også eksempler på at ei bok hadde to eiermenn. I skiftet 1720 etter Nils Anstensen på Sørsdal nedre søndre står oppført flere bøker blant det rikholdige løsøret, f.eks. «Aandelig Hovednøgel til Himmelen», Thomas Kingos Siunge Cor, og så til slutt «den halve part med Povel Justad udi den Norsche Lovbog».
Blant den som samlet seg litt av et «bibliotek» etter datidens målestokk, må nevnes husmann og klokker Peter Henriksen Holm med 20 bøker (1775) og Kristen Larsen Kvakstad på Haugerud (1726) med 13. Den siste hadde bl.a. i sitt eie «Hør Danske Mand», Den Trojanske krig med en del viser (indbunden), Tidsfordrif, Doct. Fauste Historie, Siungende Tiidsfordriv.
Likevel blir dette småtterier dersom vi går over til de kondisjonertes rekker og undersøker de samme forhold der. Ved skiftet etter amtmann Fjeldsted i 1788 var sjølve katalogen over de frambudte litterære skatter litt av ei bok på 60 sider og kostet 11 daler.
Men en viss forskjell skulle det være mellom stendene også når det gjaldt opplæring og danning, mente iallfall den konservative Ove Høeg Guldberg, som var den sterke mann i rikenes styre fra 1772 til 1784. Hver stand burde ha sin tilmålte kunnskapskvote, hevdet han, «det mere gjør drukken». En slik åndelig drukkenskap var det sjelden noen fare for rundt i Norges bygder på den tida, og heller ikke i Lier, etter det vi nå har funnet ut. Men det forbedrede skolevesen hadde iallfall gitt en sjelelig stimulans og ført til større opplysning for almuen, noe som virkelig kunne trenges, da overtru og seige fordommer ennå hadde et fast tak på folk.
