Skogsdrift, sagbruk og trelasthandel
Gjennom alle generasjoner på 1600-tallet hadde høylydte veklager over rovhogst strømmet fra embetsmann og borger på land og i by. Skulle en tro halvparten av alle disse jeremiadene, måtte det vel - ifølge professor Sverre Steen - bare være igjen noen stakkars busker og pinner i det fordums så skogrike Norge.
Heldigvis fans det ennå noen få litt mer voksne trær her og der, slike som de både kunne få planker og bjelker av. Ja, de rovgriske, snauhoggende bønder hadde til og med spart enkelte riktig kjempestore eksemplarer, verdige til å tjene som kraftige master på seilende skip. Likevel fortsetter klagesangene over «skogenes slette forhugning» også i det nye århundre, særlig hver gang den «fattige almue» allernådigst og ditto underdanigst sender en supplikk til de «høyvelbårne, høyedle og velbyrdige Herrer» i en eller annen «Saug og Skoug-Commission». Enda så ydmykt de undertegnet seg som «ringeste Tienere og Skattebønder», var det sjelden de ble bønnhørt, hvor gode grunner de ellers kunne ha å føre i marka.
Ofte kom de sagende og trelasthandlende borgere med motgrunner og motbeviser, hvor de kanskje hevdet at det ville føre til landets skade og deres egen ruin om de strenge restriksjoner skulle oppheves eller lempes på.
Den mest omfattende av disse merkantilistisk pregede bestemmelser var, som nevnt før, sagbruksreglementet av 6. september 1688, som kom til å bestå i over 100 år. Trelastmatadorene i byene, og da ikke minst på Bragernes-Strømsø, fikk snart herredømmet over de viktigste sagene rundt i skogsdistriktene, noe som sikkert var meningen med den stramme reguleringen og rasjoneringen. Men bøndene i enkelte bygder, bl.a. Lier, hadde en utvei til å unngå denne avhengigheten, og det var å hogge bjelker. Derfor kan en med ikke liten rett si at utnyttinga av skogen på 1700-tallet ofte arter seg som en kamp mellom «bjelkehoggende bønder og sagende bymenn». Som regel lå de første under i striden, da de sistnevnte både hadde kapitalmakt og oftest styremakt på sin side. Slike motsetningsforhold merker vi ikke minst i ei bygd som Lier, så nær som den lå plankebyen Bragernes.
Lier-bygda var etter reglementet av 1688 blitt tildelt et svært beskjedent bordkvantum, 9300, fordelt på 7 sager. Dermed ble skuren på hver sag så ubetydelig at bøndene sjøl fikk pusle med den uten noen særlig innblanding av de mer storskjærende borgere. Seks av disse sagene fortsetter med samme kvantum helt til sjølve kvantumbestemmelsene ble opphevet i 1795, men Øvre Asdøl sag innstilte virksomheten allerede i 1735. Grunnen til det var at den daværende eier, Niels Christensen, fant det mer lønnsomt å overføre det tillatte kvantum her- 900 bord - til Vinter og Hobbelstad sager på Eiker. Han hadde i alt 6 sager med en tillatt skur på 14000 bord, fordelt i Lier, Eiker og Sigdal, og nå søkte han om å «rasjonalisere» driften slik at han fikk skjære samme kvantum på bare to sager. Søknaden ble innvilget, og med det var de priviligerte sager i Lier redusert til seks. Men den sjuende hadde ikke vært i bruk på mange år, så noe egentlig tap for skogbruket i Lier var det knapt. En tidligere eier av Øvre Asdøl sag, Paul Simensen Justad, hadde søkt om å få flytte den til sin «egen beboende gård Justads grunn» i 1730, og anfører da at saga har stått ubrukt i lengre tid, men sagskatten var betalt. Han fikk avslag på høyeste hold, enda sagkommisjonen ikke hadde noe å innvende. Like strenge var de styrende mot Andreas Walløe, som 5 år tidligere hadde søkt om å få opprette en priviligert sag på Øvre Justad med en årlig skur på 8000 bord. Han byr 400 riksdaler for en eventuell sagkonsesjon, og «nedlegger for kongens føtter sin allerunderdanigste supplikk», men den ble ubønnhørlig avslått. Nesten samme ublide skjebne led 47 liknende søknader om utvidet skur, noen av dem ble riktignok delvis imøtekommet, men bare 3 andre ble innvilget fullt og helt. Vi skjønner således at det skulle kraftige argumenter og sikkert gode forbindelser til for å få den «kongl. allernådigste approbasjon» på endringer av det bestående reglement. Enkelte år kunne de nok lempe litt på bestemmelsene og øke kvantumet mer eller mindre. I 1700 ble således kvantumet for Buskerud forhøyet med 6,4 % og for Oslo med det tidobbelte, 64,5 %. 1724 var det reine jubelår for sageierne, idet skuren ble gitt fri, men året etter hersket atter de vanlige restriksjoner. Den nærmeste tida etter den store nordiske krigen var vanskelig med stillstand og nedgang på mange områder, også på trelasthandelens. Men fra ca. 1740 blir det atter mer fart i omsetningen, og fra 1734 får de priviligerte sager tillatelse til å skjære 30 % mer enn det bestemte kvantum. For å kunne kontrollere produksjonen måtte sagmesterne ifølge Interimsplakat av 8. desember 1733 hvert år avlegge ed på hvor mange firskårne bord de skar. På tinget i februar 1735 troppet 5 sagmestere fra Lier opp og forklarte høytidelig hvor mye de hadde skåret året før. Etter oppgavene utgjorde totalskuren ca. 9000 planker og bord, mest av gran, men også litt furu. Solberg-saga produserte mest det året, 2600, men av det var 1000 «ordinaire bord». Nå var det sjølsagt et stort og ubesvart spørsmål om noen sageier i det hele tatt holdt seg strengt til det tillatte kvantum. All sannsynlighet taler for at de aller fleste hadde praktisert en personlig bestemt overskur uten noen nådig sanksjon, og det var vel ikke få bord - og bjelker med - som unndro seg den kongelige tiend. Denne måtte de fra først av betale etter det offisielt oppgitte antall bord. Men fra 1740 måtte eierne betale tiend for hele det bevilgede kvantum, enten de hadde skåret det eller ei, og denne bestemmelsen ble naturligvis en kraftig stimulans til iallfall ikke å sage mindre mengder enn tillatt. For hovedstadens vedkommende var en slik overskur rundt 1790 på 47 %, og i Drammen på minst 60 %. Omtrent midt på 1700-tallet begynner den regulerende merkantilisme litt etter litt å miste sitt jernharde tak på den økonomiske politikk rundt omkring i Europa og blir etter hvert avløst av den såkalte fysiokratiske tankegang med en sterk betoning av et fritt og ubundet næringsliv. At dette måtte få betydning for skogbruket som en av de virkelige «fruktbare» næringsveier, var bare rimelig. Litt etter hvert blir det derfor lempet på de strenge bestemmelser om hogst og skjæring, således i 1791 med en lov om fri bjelkehogst og endelig i 1795 med avskaffelse av kvantumsrestiksjonene fra 1688. Heretter skulle skuren på de priviligerte eksportsagene gis fri, slik at hver sageier kunne skjære så mye han lystet. Denne friheten ble utnyttet i sterk grad, for i Europa hersket krig, og trelast var en ettersøkt og høyt skattet artikkel nå. I den nesten sammenhengende ufredsperioden fra 1792 til 1814 kunne de nøytrale land selge sine varer til svimlende priser, og «tvillingrikene» Danmark-Norge var så heldige å holde seg utenfor storoppgjørene helt til 1807. Derfor blir det ikke bare jamt god fortjeneste på trelasthandelen disse åra, men rett og slett jobbing.
At det økonomiske reguleringsklima var blitt mildere også i Lier, ser vil bl.a. i innvilgelsen av en søknad fra Friderich Christian Hansen i 1792 om å få opprette en ny priviligert sag på Vivelstad med en skur på 2000 bord. Hansen var fra Bærum, men hadde fått bygselsbrev på 11 lispund av ødegården Hauger under Vivelstad, utstedt av sokneprest Brønlund Bloch. Søkeren argumenterer med at sagbruket ville bli til stor nytte for befolkningen, da han har passende skog og «vannfall» sjøl. Dermed blir det lettere for bøndene i omegnen å skaffe seg det nødvendige trevirke enn å måtte hogge på avsides steder eller kjøpe trelast fra Bragernes.
Og her er vi inne på et livsviktig spørsmål for bøndenes vedkommende: Hvordan skulle de greie å skaffe seg de nødvendige materialer til reparasjoner og nybygging av hus, til inventar og redskaper, ja til en så makaber ting som ei likkiste? De kunne naturligvis gjøre det på den gamle, - men ikke gode - måten og gå løs på tømmerstokken med øksa og kløyve 2-3 ujamne og tjukke bord av den istedenfor å få 5-6 slette og pene bord dersom de hadde skåret stokken. Eller de kunne henvende seg til nærmeste priviligerte sageier med en ydmyk bønn om å få sage noe hos ham. Dette siste forekom nok ofte, men sageieren visste som regel å ta seg blodig betalt for umaken.
Når skjæringsforholdene var så ugunstige for bøndene, er det ikke rart at de klager og mener seg urettferdig behandlet. Som en slags imøtekommelse av deres krav er det så at de såkalte bygdesager eller bondesager blir opprettet. Disse hadde lov til å skjære bare for bøndene og ikke til eksport. Derfor ble gjerne bare det dårligste tømmeret reservert for disse sagene, som vindfall, topper eller annen kassert vare. Borda skulle være «enskjæringer», slik at alle sammen ble vankantet, for de fikk skjære bare to bakhuner av hver stokk i motsetning til de priviligerte sagene som skar fire og dermed presterte vankantfrie produkter.
Hvordan det forholdt seg med slike bygdesager i Lier, er ikke helt klart, men at de har eksistert, skulle være utvilsomt. Reglementet av 1688 reduserte tallet på sager i bygda så betraktelig, at behovet for flere enn de priviligerte skulle være åpenlyst. Derfor varer det heller ikke lenge før supplikkene om nye sager strømmer inn, og helst da på slike steder som hadde hatt dem tidligere. I 1705 søker Embret Vefferstad, Erik Ellevog, Mikkel Sylling, Svend Gifstad, Hågen-. Brurberg, Rasmus Svere, Jens Svere, Kristoffer Kornerud, Jon Skjeggerud, Torger Holtsmark, Rasmus Gunnerud og Hans Sylling om å få bygge opp ei sag i Syllingdalen på et sted som heter «Schiema eller Schiema». (Skremme). Formålet var å skjære tømmer av egne skoger til husbruk, da de ellers ikke kunne få vedlikeholdt husa sine. Etter all sansynlighet ble søknaden avslått, for vi hører ikke om noen sag der seinere. Går vi derimot tilbake til 1650-åra (s. 168) finner vi nettopp her den saga som betalte størst skatt av alle sager i Lier, 12 daler, derfor var det sikkert et rimelig krav fra de nevnte 12 bønder.
I 1731 er den utrettelige Paul Simensen Justad atter ute med en søknad, og denne gang om en «Bøide-Saug» på Justad, «hvorav de seg kunne betjene til hus og bygningsfornødenhet». Både Justad og de nest hosliggende Svere-gårder er dragonkvarterer og trenger både vedlikehold og «istandsettelse etter den derpå for noen tid siden skjedde ulykkelige ildebrann». Han fikk tingsvitne på at de trengte ei slik sag, da det i nærheten bare var priviligerte sager som sendte borda til Drammen «at føres av landet».
Det er mulig at supplikanten ble bønnhørt nå, for i en «Designation om bygdesagene 1732» (i Generalforstamtets arkiv) står anført 2 sager i Lier: på Linnes og Justad. Om den første får vi vite at den eies og brukes av «velbårne Niels Tordenstierne og Halvor Amundsen Lindenes». Denne «ringe» sag er oppbygd i 1728 - etterat den har ligget øde i 40 år - «til eiernes påboende og brukende 3de fulle dragonkvarterer, Lindesnæs, Sørum og Mellom Gullow, og den adelige setegårds Gullows husbehov og uomgjengelige fornødenhet, at derved kan spares den ringe skog som finnes til ditto gårder, der ellers til bord måtte tegles og desformedelst i kort tid ganske ødelegges». På spørsmålet om hvor de får tømmeret fra, lyder svaret: «Sagtømmeret som til denne sags skur årlig fornødiges og forbrukes, hugges og fremdrives av sagens eieres egne odelsskoger. Og som de iblant for sine naboer kan skjære noen ospestokker, der i særdeleshet brukes til teknings spon, og annet ringe sagtømmer til deres husfornødenhet, så hugger og anskaffer naboene det selv til dels av egne skoger, og til dels tages det i denne sags eieres odelsskoger, likesom de trengende enten har liten eller ingen skog, til sine gårder, hvilket siste følger mest de gårder som i denne egn er beliggende». Etter dette skulle en ha lov til å tru at på denne bygdesaga skar de også bord av skikkelig tømmer, og ikke bare sekunda vare. Men så var da den ene eieren adelig og kunne vel ikke nøye seg bare med vrakgods.
På Justad derimot er det ikke rare greiene, enten det så gjelder sjølve saga eller råstoffet til den. «Denne sag består ikkun av et ringe og lite vassdrag, er nestleden år til dragonkvarteret Justads og omliggende gårders og kvarterers husfornødenhet oppbygd, da på samme sted for en 40 år siden har stått en liten bekkesag». Om materialet heter det: «Sagtømmeret som oppbrukes til denne bygdesag, består kun av topper og vindfall samt annet ringe tømmer, hvilket hugges i Justadskogen og andre denne oppsitters egne skoger, for så vidt til egen og grandenes behov og fornødenhet betreffer, som dertil trenger, alt til gårdens reparasjon, likkister og deslike mer. Og hva dette betreffer, som til dels kan skjæres til bygdens fornødenhet, da anskaffer vedkommende det erfordrende tømmer av sine egne skoger, til det tall av deler som de kunne ernødige».
Bygdesaga på Justad er ikke nevnt i andre kilder enn Generalforstamtets, derfor er det antydet i gårdshistorien (se denne) at det kan foreligge en feil her. Det er mulig, men det er vel heller ikke utenkelig at den driftige oppsitteren på dragonkvarteret, herr Powell, virkelig har bygd saga som det også står i nevnte dokument, og at den så er blitt drevet en tid og seinere kanskje nedlagt. Essendrop nevner at i 1761 fins 8 «Sav-Møller, som ved fossene, eller vannets fall over fjellene drives», 4 av disse er priviligerte eller kvantumsager og 4 «Huus Fornødenhets-Save» uten kvantum og med tillatelse bare til å produsere «Giennemskiærings-Bord» til sin egen og soknets tjeneste. «Disse bygdesager er heller ikke forsynt med mer vann enn eierne kan hjelpe seg selv og undertiden noen sine naboer, eller andre trengende som av sin egen skog kan få gjennomskåret noen stokker».
Bare 4 priviligerte sager må sannsynligvis være feil, for i en oppgave fra 1784 over sagmesterskatt betaler de samme 6 sager som før denne skatten, som fremdeles er 1/2 daler pr. 1000 bord. Derimot passer totaltallet 8 sager godt, og da skulle det ikke være helt usannsynlig at 2 av «husfornødenhetssagene» nettopp er de på Linnes og Justad. Tenkes kan det også at ei bygdesag på Hval er regnet med i dette tallet. Her skal seinest fra 1760 ha stått ei bygdesag i elva (Se gårdshistorien). Fra 1799 overtar imidlertid Casper von Cappelen alle vannrettighetene, og i 1801 får han etter kongelig resolusjon lov til å flytte den priviligerte Grøttesaga til det sted hvor Hvals bygdesag har stått. Flere bygdesager i Lier hører vi ikke noe om, derfor skulle en tro at det ble altfor snautt til å dekke behovet i bygda.
Men nå var skogeierne her fremdeles heldigere stilt enn i andre distrikter når det gjaldt bjelkehogsten. Da denne ble regulert og delvis forbudt i 1683, kom - som før omtalt - Lier med i en slags frisone, og bøndene her kunne hogge så mye bjelker de ville av trær under en viss størrelse. Denne ekstra lisensen til skogeierne i Drammensdistriktet var en kraftig torn i øyet på sagbrukseierne og trelasthandlerne i det selvsamme distrikt. Derfor gjør de sin innflytelse gjeldende hos makthaverne, og den 20. august 1726 kommer en forordning som forbyr utførsel av bjelkelast, da tømmeret skal nyttes til planker og bord. Dette var både liungene og andre bjelkehoggende bønder alt annet enn begeistret for, av den enkle grunn at det ville lønne seg mye dårligere med salg av skurlast enn av bjelker. Det gamle motsetningsforholdet borger - bonde eller sagbrukseier - skogeier dukker atter opp, og verken eikværinger, liunger eller de andre i distriktet ville gi seg uten sverdslag. Og det utrolige hender at Majesteten er nådig, idet han tillot utførsel av bjelker som allerede var hogd før forordningen kom. Men Lier-bøndene er ikke fornøyd med det heller, og i et hyperunderdanigst brev i denne underdanighetens blomstringsperiode ber de om å få lov til fortsatt bjelkehogst. Skrivet er datert Hegg den 8. marti 1727, og forklarer først at skogene i Lier ikke ligger slik til at sagbrukene på Eiker og Modum kan dra noen nytte av dem. «etterdi tømmeret ikke kan lønne bekostningen at føre over fjellene til Modums vannfar, om det enn var gjørlig at kunne frembringes». Derimot «igjennom Liers prestegjeld faller en aparto elv i Dramsfjorden udi hvilken de få sager med sitt tillatte kvantum som der beliggende, haver både sine egne skoger og hugst til fornødenhet og ellers av de øverste gårder i annekset Syllingdalen kallet, kan blive stedse forsynt». Derfor fordrister de seg til «at måtte allernådigst tillatelse og forunnes bjelkelastes hugst og forhandling fremdeles av våres skoger etter loven underdanig og allerydmygst at utbede Eders Excellences og Samtlige Høye Herrers Comitterende allerunderdanigste forestillelse for Deres Kongl. Maj.ts derom til allernådigst påfølgende resolusjon for oss fattige bønder av dette prestegjeld hvis skoger, som forhen forklart er, ikke av den beskaffenhet at de noensinne sagbruket kan komme til nytte mindre være sagene præjudicerlig ved det bjelkelast der udi bliver hugget og fremdrenen tidl forete Dramsfjorden. Likesom vi ei ingen annen drift til skatter og kontribusjoner, at fortjene haver enn sådan hugst, som dog ikke være videre enn vi årlig til Deres Majts skatter og andre utredelser fornødiger». Forat ingen skulle fatte noen tvil om riktigheten av opplysningene, har de fått sageierne i Lier til å underskrive brevet, nemlig Hans Hansen på Horn, Christen Sørsdal (Nedre Asdøl), Ole Øksne (Grøtte), Bernt Holtsmark (1/4 av Kittelsrud) og Otto von Cappelen (Solberg). Dessuten undertegnet Bjørn Olsen Solberg, Ellev Svere, Hans Solberg og den ikke ukjente supplikant Paul Justad.
Det velskrevne, ordrike innhold sammen med den krumbøyde underdanighet gjorde kanskje inntrykk på «de høyedle herrer». Iallfall kom en ny forordning den 7. oktober 1728, som tillot bjelkehogst i bl.a. Røyken, Hurum, Lier og Eiker nedenfor Kverkhengslet. I mellomtida hadde forresten 12 skattebønder i Lier sendt en tredje søknad, hvor de gjentar stort sett de samme argumentene, viser til sitt første brev fra november 1726 og ber om en snarlig avgjørelse. Gjennom loven av 1728 fikk skogeierne i Lier faktisk de samme rettigheter som tidligere, og de beholdt dem, men ikke uten kamp med trelasthandlerne. Det kom forskrifter om at bjelkene skulle måle minst 11 sjellandske tommer eller 1 fot i toppen på den første, det vil si minst 8 alner fra rota. Lengden varierte sterkt og lå for Liers vedkommende i 1740-åra gjerne på 18 og 24 fot, men vi hører om skutebjelker på 30 fot, og i forskrifter og brev er nevnt både 16 og 18 alninger, (altså 32 og 36 fot).
De aller sværeste ble kalt loddbjelker, og de skulle være så store at en kunne lage master av dem. Dersom de målte over 30 alner (60 fot), måtte de betale toll som for master. Alexander Bugge forteller i «Trelasthandelens historie» at de fleste loddbjelker og master kom fra Drammen, og da skulle det kanskje ikke være ubeskjedent å gjette på at noen av disse stammet fra Lier-skogene.
Iallfall er det helt sikkert at bjelkehogsten ga en betydelig biinntekt til bygda. I Generalforstamtets arkiv fins oppgaver over trelastleveransen fra de enkelte bønder i Lier i 1740-åra. Enkelte år utgjorde bjelkene over 95% av det leverte kvantum, som i 1741, mens i 1745 var prosenten skrumpet inn til ca. 50. Hele kvantumet det sistnevnte året nådde ikke høyere enn til 386 tylfter og 10 stykker, mot 907 tylfter 5 st. i 1743. Av det var hele 785 tylfter 8 st. bjelker, 18 og 24 fot lange.
Andre trelastsorter som ble levert, var hustømmer, sagtømmer, spirer, jufferter, sperrer og tørrfuru. (Spirer var rundlast og liknet nærmest master; de kunne være både små og store. Juffers er et hollandsk ord som betyr jomfru og var her betegnelse for 4-5 tommer firkantede tømmerstykker).
Særlig fra Sylling kom det mye bjelker, og av de 65 gårder som solgte skogprodukter i 1745, lå 24 der. Fra gammelt av hadde visstnok de øverste gårdene i bygda fløtet bjelkene sine over Holsfjorden til Vikersund og derfra på Storelvas rygg til Drammen. Dette var spesielt aktuelt når vinterføret og isen på Holsfjorden hadde vært dårlig, slik at de ikke fikk kjøre tømmeret fram til Lierelva. I 1736 søker Søren Pedersen Berg stattholderen om å få fløte ca. 40 tylfter bjelker, som han har kjøpt av Hans Hansen på Horn, over Vikersund, gjennom Kverkhengslet og til Drammen, da selgeren ikke i «betimelig» tid har greidd å føre lasten fra Svangstrand til Lierelva. Søknaden ble anbefalt av stiftsmyndigheten, men om stattholder Christian Rantzau innvilget den, er mulig, om ikke sikkert.
På sikrere grunn står vi når det gjelder en liknende søknad i 1753 fra den samme Hans Horn og Hans Hansen jr. om å «drive deres virkende bjelker til Holtzfjorden igjennom Wigersund og Querch-hengslet». Futen, Eggert Madsen Fischer, sendte supplikken til sagbrukseierne i Drammen, for å uteske deres mening. Og den var klar nok: «Bjelkehugstene forbud skal håndheves», ingen bør få lov til å føre bjelker forbi Kverkhengslet, «formedelst derav følgende onde og skadelige sviter». Skogeierne kan drive fram sagtømmer og passe på at det er 12 tommer tjukt i toppen, da vil de få god betaling. Enhver rettsindig patriot vil lett kunne fatte at dette vil være tjenligere for landet enn den skadelige bjelke- og smålast-hogst, «som bunden ikke gjerne vil forlate». Underskriverne er Lars og Gabriel Smith, Stille Christensen, Christian Astrup og P. Ross. Akkurat samme året slutter forresten sagbrukeierne i Drammen seg sammen i en «ring», og disse 5 utgjorde kanskje en slags «indre sirkel» i denne.
Men futen taler bøndenes sak så varmt som noen. Han tilbakeviser argumentene fra sagbrukseierne og hevder at det er mer besværlig for gårdene Horn, Brevik, Ø. Enger, «item ødegårdene Holmen, Eeg, Drag og Toverud» å føre bjelkene gjennom Lierelva enn over Kverkhengslet. I et tidligere brev hadde han forklart at tømmer fra Toverud, Drag, Holmen og Eik vanligvis har vært drevet gjennom Holefjorden, fra Horn, Ø. Enger og Brevik delvis begge veier, alt etter hvor skogen var. Futen mener det bør være samme rett for liungene som for bønder fra Jarlsberg. De fikk nemlig hvert år drive hundrevis av bjelker over Vestfossen til Drammen. Han tar også opp prisspørsmålet for henholdsvis bjelker og sagtømmer, og beviser at bonden taper store penger på å nytte stokkene til det siste. For en vanlig 18 fots bjelke får bonden 1 mark 16 skilling, og et tre på 54 fot skulle innbringe ham 1 daler 4 skilling, men sagd opp til tømmer vil han bare få 1 mark 16 skilling for samme stokken. Tapet blir således 2 mark 12 sk., eller hele 60%. Er treet grovere, taper han enda mer. «Så ihvorledes enn regningen gjøres, sees bondens merkelige tap og at han har derfor årsak at klage over ruin». Enda sagbruket er en av landets «herligste fabriquer, der bør søkes konserveret», er det hverken til fordel for majesteten eller landet at almuen skal lide store tap for dets skyld og «betages leilighet til deres skatters og utgifters bestridelse». Det er futens plikt å tale sagbrukets sak, men også den fattige almues «Conservation, hvis nød meg er bekjent, hvis jammerklage jeg daglig hører». Han konkluderer med å anbefale søknaden og ber om at «interimsplakatens bydende» må forandres. Amtmann Just Must er redd for konsekvensene av en slik eventuell tillatelse, da det ville bli vanskelig med en effektiv kontroll av utførselen fra Ringerike, Modum og Eiker, «allerhelst når lensmannen der med almuen er beslektet og besvogret eller selv er interessert». Tidligere var nemlig bevist at bønder fra Modum hadde ført ulovlig bjelkelast gjennom Lier, og amtmannen måtte derfor avslå supplikasjonen.
Trelasthandlernes og sagbrukseiernes interesser hadde atter en gang seiret over bøndenes. Likevel er det interessant å se hvor helhjertet den lokale embetsmann går inn for de siste. Og han er ikke den eneste innenfor sin stand som gjør det. I 1766 kritiserer sjølveste amtmann Fjeldsted sagbrukseierne, som får tømmeret for «skampris» til stort tap for bøndene. 5 år før hadde bjelkehandlerne i Drammen søkt om at bøndene i omegnen fikk hogge bjelker istedenfor å måtte nytte alt som «saggtømmer», da de tapte store penger på det. Men enda borgerne svært ofte prøvde å presse ned prisene mest mulig, ble det da litt ekstra kontanter i liungenes lommer til å betale skatter, avgifter og renter med. Naturligvis er det helt umulig å regne ut nøyaktig hvor mye tømmer- og bjelkesalget beløp seg til årligårs, men ut fra oppgavene i 1740-åra kan vi gjøre et løselig overslag. Tar vi beste året, 1743, skulle vel de 785 tylfter 18 og 24 fots bjelkene innbringe eierne minst 4000 daler dersom vi går ut fra en pris på 40 skilling for en 18 fots bjelke. Sannsynligvis var summen noe større, da de fikk mer for 24 fots bjelkene. Så solgte de samme år 86 tylfter sagtømmer og 35 ty. jufferter og sperrer. Dette er verre å kalkulere da vi ikke kjenner dimensjonene, men gjetter vi på 18 fots tømmer skulle det gi noe over 140 daler og med juffertene kanskje ca. 200. Plusser vi til slutt på med produksjonen av kvantumsapene i bygda 8400 bord, til en pris av 11-12 daler pr. 100, skulle det utgjøre omtrent en tusendalers penge. Dermed er vi kommet opp i et totalbeløp på atskillig over 5000 dl., og enda har vi regnet forsiktig. Men dette var, som sagt, det beste av de åra vi kjenner til fra perioden 1740-45. I de andre var produksjonen mindre, men ikke så svært mye, unntatt I 1745. En ting viser iallfall oversikten oss, hvor skjønnsmessige enn talla kan være, og det er betydningen av bjelkesalget, som innbringer det mangedobbelte beløp av hva alle de andre tømmersorter til sammen gjør. Dette gir kanskje en viss forklaring på det vesle antall sager med det særdeles beskjedne bordkvantum som var tildelt bygda. Bjelkene ble utskipet fra Drammen, og denne eksporten økte kolossalt i tidsrommet 1750-1790, fra ca. 3500 til ca. 12.000 tylfter. Denne økningen fortsatte også etter frigjøringa av hogsten i 1791, som ventelig var. På bakgrunn av disse oppgavene må vi ha lov til å tro at bjelkehogsten i Lier den siste halvparten av hundreåret var minst like stor - og helst større - enn i 1740-åra. At den da - sammen med kjøring - hevdet seg som viktigste binæring for liungene, er vel også hevet over tvil. Hovedårsaken til denne gunstige utvikling av bjelkehogsten var vel at utskipningshavna Drammen lå så nær. Dessuten er det rimelig å anta at enkelte borgere fikk et visst innpass i denne bjelkehandelen ved kjøp av typiske skoggårder, f. eks. familien von Cappelen, som eide mye skog i Sylling.
Når skogen kunne gi så gode inntekter rundt omkring i bygdene, er det bare rimelig at de styrende prøvde å passe godt på den. Som et middel til bedre skogskjøtsel opprettet Kristian VI Generalforstamtet i 1739 med brørene von Langen som sjefer. I 1746 ble det nedlagt, men atter opprettet i 1760, og det virket da til 1771. Fra dets første år har vi en detaljert beskrivelse av skogen på gårdene i Lier: Trea er ofte gamle, men det fins også noen ungskog. Vanlig gran har gjerne en alder av 50-60 år, men på Sjåstad står ærverdige oldinger på både 80 og 90. Dessverre har det vært for mye rovhogst enkelte steder, men skogbotnen blir svært ofte betegnet som god, hvor både furu og ikke lite bjørk vokser frodig. «Foruten den fordel vedkommende har til sine egne fornødenheter, hugges av dette tre en god del brenneved, som selges i favnetal, etter tidernes pris til Drammens byer», sier Essendrop om bjørka. Skogen leverte også andre produkter enn bjelker, planker og bord. På Kongsberg drev de sitt sølvverk, som trengte kolossale mengder ved til å smelte ut det edle metall. Denne såkalte setteveden måtte bøndene innenfor et visst område - sirkumferens - skaffe og kjøre fram mot betaling. Fra 1743 har vi en oppgave over levert setteved fra bøndene i Lier, og den forteller at de måtte drive fram 1422 lekter dette året. (En lekte var en ca. 7 alen stake og gjerne 31/4 tomme brei og tjukk). Kvoten på hver fullgård utgjorde oftest 12 lekter, på halv- og ødegårdene tilsvarende, 6 og 3 lekter.
Noe annet som både sølvverk og jernverk trengte til sin drift, var kull, og det brente de i svære miler i skogene. Enkelte distrikter hadde også pliktleveranse her, men mange solgte dessuten på helt frivillig basis. I 1699 kom generalauditør Schades fullmektig ved det nyopprettede Dikemarks jernverk, Nils Mortensen, med en forespørsel til almuen i Lier om hvor mye kull den ville levere og fikk løfte på i alt 618 lester fra 20 bønder. (1 lest kull = 18 tønner). Fra et skifte på Store Reistad 1750 blir hver lest taksert til 1/2 daler. Samme skiftet forteller at sal. Simen Olsen hadde «hugget til en kullemile her i gårdens skog og til sammen kjørt 300 lass ved som hun (enka) påstod for hugst og kjørsel henne eller dette bo i billigste måte noe tillagt». Og hun fikk «tillagt» 4 skilling pr. lass ved pluss 4 daler for «samme miles reisning og boring». Mange andre skifter nevner også kullbrenning, og i Tingbok 47 (262 1734) står å lese at den samme Simen Olsen Reistads kullmile brente fullstendig opp for 14 dager siden på grunn av en sterk storm. Hans «timelige velferd» besto i denne mila, og han fikk tingsvitne om at han derved var «geråden udi største armod og fattigdom». Denne Simen har vel nærmest drevet kullbrenning som fast yrke ved siden av gårdsbruket, og fra kirkebøkene leser vi at Peder Kollebrenders moder døde i august 1719. Særlig lettvint var det for jernverket på Dikemark å få kull fra det nærliggende Lier, men stundom ble verket lurt. I 1801 kaller Anders Tordsen Eik inn Ole Lersengen for forlikskommisjonen, fordi den sistnevnte ikke har utført den omakkorderte vedhogging og kullbrenning ved mila på Eiksætra. Nå må han enten gjøre arbeidet, eller betale tilbake de pengene han har mottatt på forskott.
Liungene visste også å nytte ut de feite, fine gran- og furu-røttene til tjære. Bygda dreiv nok ikke tjærebrenning i stor stil, men vel til «husets bruk» og litt for salg. På tinget i 1783 anmeldte Anders Sebjørnsen Vefferstad at han hadde bygd ferdig en ny tjæreovn, «således innrettet som den tegning derom er utgivet og på kirkebakken publisert, hvilken således skal være brukelig i Sverige». I denne ovnen hadde han brent over 100 tønner tjære så «god og flytende som den kan finnes». Nå har han konstruert en annen «likedan skikket tjæreovn», så stor at han venter den skal greie 4-5 tønner i hver brenning. «Herom var det han ville erverve tingsvitne», som han også fikk. Denne «foredlingen» av skogsprodukter, som tjærebrenninga vel må sies å være, skal vi forresten høre mer om i neste avsnitt.
Hovedinntrykket av skogbruket i bygda på denne tida må da bli at liungene prøvde å få mest mulig ut av trea, helt fra rota til toppen. Og Essendrops gode attest er sikkert riktig: «1 alminnelighet kan man si at de fleste her søker ved en forsiktig hugst å holde sin skog i hevd og ikke til uplikt forhugge den». Dermed kunne den gi blanke og kjærkomne dalere også til kommende slekter.
