«Skogene vil gå sin undergang i møte»
Disse lite oppløftende ord står virkelig på prent i 5-årsberetningen 1845-50. Men den pessimistiske spåmann - amtmann Gustav Peter Blom - knytter riktignok en betingelse til undergangen: «hvis ikke det ødeleggende forpaktningsuvesen blir stanset. Det er på høy tid, hvik ikke forpakterne, lik Egyptens gresshopper, skulle ødelegge alt». Nesten like harde dommer over rovhogst og uforstand finner vi igjen i de 4 - 5 første beretningene. Særlig ille lyder klagesangen når prisene er «fordelaktige» i utlandet, som i 1840-åra. Da kjøpte mange opp skog i purt spekulasjonsøyemed, og slike karer hogg «ubesindigen» uten noe slags sans for skogkultur. Avfallet lot de bare ligge og råtne, for det tjente de ikke noe på. Det sørgeligste var når de hogg altfor små trær, helt ned til 7 tommer i toppen, og enda mindre. Treet skulle være minst 9-10 tommer i toppen før det ble felt, ellers fikk de altfor lite utav det. Men den fordervelige «Battensudskibning» åpnet adgang for ukloke skogeiere til å gå løs på mindre trær. Battens var det engelske navnet på skåret trelast (nærmest planker) av en bestemt dimensjon, med tykkelse fra 6,5-7,7 cm. og bredde fra 15,5-18 cm.
Andre årsaker virket også med til å avskoge bygdene, f.eks. når avlingene slo feil. Etter slike misvekstår måtte skogeierne forsere tømmerhogsten for å skaffe penger til korninnkjøp. Nøden dreiv dem til å selge trass i lave priser. Så kunne det tenkes at en gård eller skogteig ble tatt igjen ved odelssøksmål, og da snauhogg enkelte for å få mest mulig kontanter før de måtte gi den fra seg.
I det hele tatt er det ikke noen lyspunkter å oppdage når det gjelder skogens skjebne før amtmann Breder kommer inn i bildet 1860. Merkelig nok frykter han ikke avskoging, og han setter da sin lit først og fremst til skogen sjøl, til dens sterke reproduksjonsevne. Han mener akkurat det samme 5 år seinere, enda noen av futene, bl.a. i Hallingdal, hadde uttrykt seg svært pessimistisk om framtida for det som i poetiske stunder fikk betegnelsen «det grønne gull». Omtrent på denne tid er det vel og at det blir et mer planfast stell og røkt av skogen også, bl.a. i form av planting.
Fra tidligere omtale vet vi at Lier aldri har hørt til de mest skogrike distrikter, men en ikke helt uvesentlig birolle har likevel framdrift og salg av trevirke spilt de siste hundreåra i bygdas økonomiske historie. Å angi nøyaktig utbyttet av skogsnæringa i denne perioden er umulig, til det flyter kildene fremdeles for sparsomt. Men enkelte sporadiske opplysninger fins, som til sammen muligens kan gi oss et noenlunde riktig totalbilde. I 1820 ble nedsatt en 15 mann sterk «matrikuleringskommisjon», og den tok sin oppgave både grundig og alvorlig. Her får vi greie på at 135 gårder i Lier (av 199) hadde skog, men bare 75 i så rikelig monn at de kunne selge noe. Det samlede antall tylfter tømmer til salgs utgjorde årlig 628 ½ , fordelt med 314 ½ på Frogner, 87 på Tranby og 227 på Sylling. Vanligvis regnet de visstnok 1 tylft tømmer lik 2 tylfter planker, og prisen på planker ble 1821 i Kristiania anslått til omkring 3 spesidaler pr. tylft. Dersom liungene oppnådde en nesten tilsvarende pris, skulle det årlige tømmersalg innbringe bygda minst 3500 daler, et tall som slett ikke virker så imponerende. Kommisjonen opplyser også om at to av brukerne på Enger og en på Svang hadde en årlig strandleie av de «lastehandlende» i Drammen, for den sistnevnte utgjorde beløpet 10 spd. Så får vi vite at samme år eksisterte, eller hadde nylig eksistert, 10 sagbruk i bygda, nemlig på Landfall (Åssiden), Viulstad, Sjåstad, Solberg, Asdøl, Egge, Øksne, Linnes, Horn og Kittelsrud. De 5 første var «udskibnings-sagge», altså priviligert, mens de 5 siste vel måtte nøye seg med etiketten «bygdesauge». Den samlede skur på de 5 priviligerte sager utgjorde bare 380 tylfter, men sannsynligheten taler for at de «overskar» dette kvantum. Dessverre blir 7 av dem betegnet som «simple», dessuten er saga på Øksne nedlagt, og den på Asdøl får etiketten «forfallen». Bare på Landfall og Viulstad ser det ut til å være noe greie på det, for der fins både «silkesag» og kantskjærere. En silkesag besto av sagramme med to eller flere blad. I den andre amtmannsberetningen støter vi så på en oppgave over sagbruk i Lier 1834, og her er også angitt skjæringskvanta og sysselsatte ved hver sag. Sjåstad-saga leder stort med 700 tylfter 1 ½ » bord og 200 ty. 3» planker, skåret av en «mester» og en «dreng». På justad har både Elling Knudsen og Paul Paulsen sagbruk, men kvantumet og arbeidsstokken på hvert av disse er såpass beskjedent som 200 ty. bord og 1 mann. Videre står å lese at Viulstad, Asdøl og Horn har sagbruk, «men de siste år ei i drift». Om de andre sagene nevnt i 1820, er ingenting å finne, så de må vel derfor ha innstilt sin hvinende virksomhet, både de «simple» og den mer «fornemme» på Landfall. Prøver vi så å regne ut verdien av de skårne 1100 ty. bord, og 200 ty. planker, skulle den etter en oppgitt gjennomsnittspris for Drammens-trelast 1833 til 7 ½ spd. pr. lest, gi bortimot 100 daler for borda og 350-400 for plankene. (1 trelast-lest utgjorde nemlig ca. 9 tylfter bord eller 4 ty. planker). Disse talla for 1834 ligger langt under det salgsbeløp vi kom fram til for året 1820, men så representerer de sikkert bare en del av det solgte skogsvirke i bygda.
Fra Svangstrand.
Gjør vi så et 30-årig tidshopp fram til 1865, vil vi kanskje finne bare småkratt og dvergtre, som de antydede «Egyptens gresshopper» monne ha levnet i de fordums frodige storskoger. Heldigvis er det ikke så ille, det kan oppgavene fra en annen mannsterk komite - denne gang på hele 21 - fortelle oss. Ifølge lov av 6. juni 1863 skulle herredene komme med forslag til en ny «skyldlegning» for gårdene og samtidig bl.a. oppgi om de hadde skogsprodukter til salgs. Og talla for Lier viser at ennå var ikke hele bygda snauhogd, tvertimot førte den ut både bjelker og battens. Oppgavene omfatter bare disse to slag trelast, og de er stundom oppført anslagsvis, f.eks. 15-20 tylfter. Nå må vi vel ha en viss rett til å anta at hverken de 21 «skyldlegnings»-mennene eller bonden sjøl hadde noen interesse av å operere med for store tall, derfor kan vi i slike tilfelle holde oss til det høyeste anslag. Gjør vi det, hadde Frogner sokn i 1865 967 tylft bjelker og 44 ty. battens til salgs. Tranby 332 og Sylling 630 tylft bjelker. For hele bygda skulle det bli så pass som 1929 tylft bjelker og 44 ty. battens. I parentes bemerket var det bare gårdene Li, Berskog og Myre som ufortrødent dreiv på med den fordervelige battens-trafikken, alle de andre holdt seg til bjelker. Bruttoverdien av dette forholdsvis betydelige trelastkvantum kan vel anslås til minst 10 000-12 000 spd., for ifølge en nesten samtidig prisoppgave for Lier kunne skogeierne nå opptil 7 spd. pr. tylft bjelker for prima vare. Enda om det sikkert også fans sekunda stokker som ikke innbrakte så mange dalere, kommer vi i alle tilfelle opp i et så anselig beløp at det hadde sin betydning for bygdeøkonomien. Det nevnte trelastkvantum kom fra 43 gårder i Frogner, 14 i Tranby og 17 i Sylling, og det skulle gi et totaltall for Lier på 74, som stemmer forbløffende med den tilsvarende oppgave fra 1820 på 75. Nå fans 3-4 gårder som ikke hadde bjelker, men bare «smålast» til salgs ved siden av et liknende tall som kunne tilby noen favner brenneved for anstundende vinter. De mest skogrike gårdene var nå - som tidligere - Meren, Sjåstad, Justad, Sørsdal, Bø, Solberg, Rustand, Horn og Toverud. Blant disse ledet Sjåstad med 180 tylfter, fulgt av Horn med omkring 150, mens de fleste andre måtte nøye seg med atskillig beskjednere kvanta.
Andre produkter som skogen tidligere hadde gitt, var trekull og tjære. Fremdeles fans nok en og annen «kullebrender», men milenes tall minket fra tid til tid på grunn av steinkullets overlegenhet. Dessuten fans ingen bedrift i bygda som var stor kullforbruker. Den nærmeste i omegnen, Ringerikes Nikkelverk, trengte hele 5000 lester årlig, men storparten av dette anselige kvantum skaffet milebrennende holeværinger.
Når det gjelder tjærebrenning, kjenner vi til at i slutten av 1780åra ble produsert rundt 200 tønner årlig, eller vel så det. Utover i neste århundret sank sannsynligvis produksjonen også her, men noe nøyaktig tall har vi ikke. Tjærebrenning finner sted over alt i skogdistrikter, slår 5-årsberetningen 1860-65 fast, «men utenfor fabrikkene i Eiker kun på simpel måte». Derfor blir heller ikke artikkelen noe betydelig salgsprodukt, utenom det å dekke bygdenes eget behov. Etter hvert ble det vel for ulønnsomt å drive slik i det små, «for prisene på den svarte, seige væske var fremdeles ofte ringe». Det lønte seg nok bedre å kjøpe den ferdig og heller nytte tida til annet arbeid, som kunne gi mer i pungen, enten de nå syslet med jorda og skogen, eller noen få dristige prøvde seg på nye næringer - såkalte «flider» -.
Næringslivet ble trass i en forholdsvis statisk samfunnstilstand etter hvert mer differensiert, og det dominerende jordbruk må litt om senn gi større plass til en stadig ekspanderende industri.
