Skatten for de 15 sagene utgjorde altså 72 daler, en sum som kanskje
ikke skremmer noe i dag. Men la oss huske på at den gang svarte beløpet
til verdien av 24 vanlige kyr eller 144 tønner havre, og da blir det ikke
helt ubetydelig.
Landkommisjonen av 1661 har mer eller mindre nøyaktige oppgaver over
skurkvanta på de forskjellige sagene i bygda. Følgende gårder hadde
sager: Eriksrud, årsskur 1000 bord, Egge 600, Øksne 500, Sjåstad 5000,
Justad 500, Søndre Linnes 400, Lyngås 1000, Klemmetsdal (ingen oppgave),
Sagvoll 1000, Horn 1000, Holmen (i. o.), Toverud (ligger øde), N. Solberg
3000, Asdøl (i. o.), Til sammen blir dette for
Frogner 6 sager med produksjon 8000 bord
Tranby 2 »
»
» 2000
»
Sylling 2 »
»
» 4000
»
Dessuten mangler oppgaver fra 4 sager, og er vi så forsiktige å sette
gjennomsnittsskuren til ca. 500 for hver av de tre og ser helt bort fra
Toverudsaga, som ligger øde, skulle totaltallet ligge et sted mellom 15 og
16 tusen. Nå var det vanlig den gangen å angi tallet på bord i store
hundre (= 120), og dermed nærmer vi oss 20 000. Men selv det er
sannsynligvis for lite, da oppgavene vel lå i underkant av de virkelige
kvanta. I 1670 ble betalt sagmesterskatt av i alt 19750 bord (altså 23700 i
virkeligheten) fordelt på 12 sager. Sagmesterskatten ble pålagt i 1668 med
½ daler for hvert stort tusen. Hvor mye tømmer som gikk med til dette,
avhang naturligvis av hvor grovt det var, men normalt regnet de at 200
tylfter tømmer ga 10 000 bord. Dermed skulle det i 1670 bli hogd mellom 400
og 500 tylfter sagtømmer i Lier. Hvor mye dette ble i penger, er umulig å
si helt sikkert. Men i ei tingbok fra 1657 opplyser Rasmus Christensen oss
om at borda den sommeren kostet 13 daler pr. hundre levert ved skipssida.
Med en sannsynlig årsskur på 15-16.000 bord skulle det gi en såpass
betydelig sum som 2000 daler. Prisen dette året var kanskje høyere enn
vanlig, men enda om den lå noe lavere til andre tider, betydde det en
kjærkommen ekstraskilling i bøndenes lommer. Så er det enda en ting vi
må ta med når det gjelder Lier og tømmerhandelen. Både Lier og Eiker var
typiske handelsbygder på trelastens område og hadde vel nærmest slått ut
de mer fjerntliggende bygder. Bøndene i de to sentrale bygdene brukte
gjerne å kjøpe eller leie til uthogst skoger i Modum, Snarum, Sigdal og
Ringerike, og trelasten førte de så til Drammen, sikkert med god
fortjeneste. Dette var lovlig, hevdet de, ifølge et brev fra 1587, som
egentlig gjaldt «borgerne udi Oslo» og deres handel og vandel på «Eger
og Lier» ved Bragernes med deler og trelast. Her blir bl.a. nevnt at almuen
«på forne Eger og Lier besøkte dennem mest om korn, malt, mel, humle,
salt og annen kjøpmannsvare og ikke have annet at betale med enn deler og
trelast». Og landsfader Frederik II er generøs i sin bestemmelse om at
«våre undersåtter udi Oslo heretter såvelsom tilforn på Eger og Lier
ved Bragernes og annensteds må søke og bruke deres handel og vandel med
deler og trelast og udi andre måter såvidt deres bys privilegier dennem
tillate og tilholder, og som de have gjort til des av Arilds tid». Dermed
mente eikerværingene og liungene at de kunne skalte og valte etter behag i
de utenbygds skogene, og resultatet foreligger i en rapport fra
Landkommisjonen av 1661, som sier at det fans frodig skog bare på de mest
avsidesliggende stedene eller i kongens almenninger og hos en og annen
forsiktig odelsbonde. Ellers var det snautt og nakent overalt.
Om Landkommisjonens medlemmer var nøytrale i sin dom her eller de var
engasjert i den handels- og privilegiekamp mellom borgere og bønder som
raste nettopp da, skal være usagt. En ting er iallfall sikkert, nemlig at
bøndenes trelastutførsel fra Drammen var svært omfangsrik. Av 53
skipsladninger herfra i 1661 besto mer enn 4/5 av
bondelast og knapt 1/5 falt på borgerne. Derfor må
vi også regne med at en ikke liten del av denne trelastutskipinga over
Bragernes ble formidlet av liunger. Byborgerne så ikke på dette med noen
blide øyne, som rimelig kan være, og i kampen om handelsprivilegene
prøvde de å redusere bondens forretningssans og vurderingsevne. De påsto
at han oftest solgte med tap da han lot de fremmede skippere taksere lasten
så lavt at fortjenesten ikke forslår «enten til hans skatters betaling
eller levnets opphold». Hvordan det nå var eller ikke var med denne litt
usannsynlige påstanden, så kom nok bonden etter hvert til å ligge under i
kampen mot borgeren, særlig etter hvert som de nærmest liggende skogene
ble hogd ut og tømmeret måtte kjøres eller fløtes lange veier. Dermed
blir trelasthandelen mer kapitalisert, og bonden kan ikke lenger skaffe de
store summer som må til. Så kommer enevoldskongene inn i bildet, og de
ville gjerne regulere og sentralisere mest mulig under påskudd av at skogen
måtte bevares og vernes mot griske og grådige hoggere, som ribbet den
helt.
På denne bakgrunn må en vurdere de strenge bestemmelsene om ordnet
hogst og salg og den sterke innskrenkning av sagbruksvirksomheten i
1680-åra. Først kom skogordinansen av 12. mai 1683, og den skulle egentlig
gjelde for hele landet, men ble likevel fortrinnsvis en lov for
Drammens-distriktet. Den fastsatte at store mastetrær bare skulle nyttes
til den kongelige flåte, og de kunne ikke hogges eller utføres uten
tillatelse fra majesteten. Bjelkehogst ble forbudt nord og vest for Modum,
altså i Numedal, Hallingdal, Ringerike, Valdres, Hadeland og Land, da
skogene her fikk som oppgave å forsyne sagene med tømmer. I et slags
«overgangsområde», nemlig i Sigdal, Snarum, Krødsherad og Nykirke anneks
var utførselen av bjelker sterkt begrenset. Endelig kommer et
«friområde» med Modum hovedsokn, Eiker og bygdene på begge sider av
Dramsfjorden ut til Rødtangen der de kunne hogge så mye bjelker de bare
lystet under en viss tykkelse. Det groveste tømmeret ble forbeholdt sagene
her også. Harde straffer venter hensynsløse overtredere av ordinansen.
«Der endog finnes atskillige skoghatere som i henseende til den fordel de i
deres dage derav kunne trekke, ingen consideration har for etterkommerne,
mens hogger for fote sådan ubillig stor mengde av bjelker at mange skoger
derover engang er uthogne», lyder de bebreidende ord, og slik rovdrift skal
stoppes. Embetsmennene får også en oppstrammer fordi de er for slappe i
sin kontroll. Mange av dem drev sjøl trelasthandel, men dette ble også
satt en stopper for ved bestemmelse av 23. januar 1686. Ifølge den fikk
verken amtmann, fut, toller, sorenskriver eller prest lov til å handle med
trelast eller eie sagbruk i sitt embetsdistrikt.
Straks etterpå kom turen til regulering av sjølve sagbruksdrifta. En 3
mann sterk kommisjon med bl.a. bergråd Nils Mechlenburg på Skjelbred gård
i Eiker som medlem la fram en grundig innstilling, og den godtok Kristian V.
Fra 6. september 1688 stammer «designation på de sauger som aller nådigst
er tillatt udi vårt rike Norge å bli stående og hvor mange bord på
enhver saug årlig må skjæres». Alle sager som ikke hadde vært drevet i
minst 30 år, skulle nedlegges ved siden av alle som sto på prestebols,
kirkers og lagmenns grunn, uansett alder. Tallet på sagene i det
sønnafjelske Norge ble nå redusert fra ca. 1200 til 664, og hver av disse
fikk tildelt sitt bestemte kvantum bord, i alt 3.360.312, og kom derfor til
å hete kvantumsag. For Liers vedkommende var kommisjonen temmelig hard og
reduserte tallet av sager til 7. Bare Sjåstad, Grøtte, Solberg, Østre og
Vestre Åsdøl, Kittelsrud og Horn kunne heretter sage på lovlig vis.
Kvantumet for den største av disse sju, Sjåstad-saga, var 2000 bord. Det
samme kvantum ble tildelt Solberg-saga, men de andre måtte nøye seg med
fra 900 til 1200. De 7 sagene fikk til sammen lov til å skjære 9300 bord.
Sammenligner vi skurmengden i Lier med for eksempel den på Ringerike og
Eiker, blir det bare småtterier liungene pusler med. Ringerike fikk et
såpass anselig kvantum som 491.600 bord eller over det 50-dobbelte av
Liers, og Eiker 305.900. Her fans også enkeltsager som den på Skjelbred
med et bevilget kvantum på 27.400 bord, så en må kunne si at den gode
herr Nils Mechlenburg sannelig ikke hadde glemt seg sjøl ved fordelingen av
privilegiene. Og her er vi inne på vel den viktigste innvendingen mot de
nye restriksjonene, nemlig at de i uhyggelig grad favoriserte en liten klikk
mektige borgere og rike bruksherrer på bekostning av de mindre pengesterke
bønder og skogeiere. Men regulering og sentralisering var nettopp tidens
trylleord i pakt med den snevre merkantilistiske tankegang om metallenes
saliggjørende betydning for et land. Derfor får vi denne ensidige
favorisering av næringsveier som kunne føre kontanter inn i landet, og
trelasthandelen var nettopp en slik. Skulle den så gi flest mulig dalere,
måtte den reguleres ut fra de styrendes allmektige og vise hånd. Dessverre
for Danmark - Norge hadde de ingen virkelig Colbert, enda om noen av
makthaverne kanskje innbilte seg å hamle opp med den økonomiske
stormester.
Forholdet var også det at bjelkehogsten hadde vært den mest lønnsomme
for bøndene, mens tilvirking av bord og stokker knapt dekket
arbeidsomkostningene. Ser vi spørsmålet ut fra et snevert bygdeegoistisk
synspunkt, kan vi si at Lier med de nærmeste bygdelag var heldig i og med
sitt «bjelkeprivilegium», men for skogeierne i landet som sådant måtte
det føles urettferdig. Heldigvis for bondestanden inneholdt ikke loven bare
fiendtlig stemte paragrafer mot den. Før hadde det ofte vært vanlig at
sagbrukseieren hadde betalt bonden med dyrt takserte matvarer, og følgen av
det var en bunnløs gjeld for bonden, som i verste fall måtte gå fra sin
odelsgård. Fra nå må all betaling vare kontant, og til kontroll skal
bonden få en kontrabok som han så ved årets slutt kan sammenligne med
kjøpmannens regnskaper. Halvparten av den eksisterende bondegjeld skal
strykes, og de bruk som før har hatt førsterett til kjøp av bondens
tømmer, mister dette privilegium, «såsom monopolier strekker seg alene
til particulaires nytte og til almuens fortrengsel». Dette tok seg pent ut
på papiret men i praksis ble det nok dispensert fra bestemmelsen, bl.a.
overfor den søkkrike bruksherre i Drammen Mathias de Tonsberg, som både
fikk beholde sine sagbruk og sin rett til første kjøp av tømmer. Derfor
kan det ikke herske tvil om at sagbruksrestriksjonene av 1688 var til
større skade enn gagn for bøndene, og de førte til en sterk
sentralisering av trelastomsetningen i de rike borgeres hender.
Enda om det så ble en nedgang i det tillatte bordkvantum for Lier, er
det tvilsomt om de strenge bestemmelsene førte til noen økonomisk
katastrofe for bygda. Lier var da tross alt - da som nå - mer ei jordbruks-
enn skogsbygd, og ikke så avhengig av skogbruket som mange andre bygder i
Buskerud, særlig på Ringerike. Riktignok hadde de fleste Lier-gårdene
skog som en «tilliggende herlighet», enten det nå bare var til «ildebrand
og gjerdefang», eller det også rakk til «huggen last og gårds nytte».
Dette kan Landkommisjonens oppgaver fortelle oss. En noenlunde fullstendig
fortegnelse over fordelingen av skog på gårdene i bygda 1661 ser slik ut:
(Vi må atter en gang ta forbehold om opplysningenes absolutte
pålitelighet, for enkelte bønder var vel den gang - som seinere - litt
beskjedne når de oppga sin eiendom til offentlige instanser.)
| |
Til bjelker og smålast: |
Til små- last: |
Brensel og gjerdefang: |
Gårds behov: |
Til ryd dingsland: |
Ingen skog: |
|
Frogner: |
24 |
29 |
40 |
5 |
|
15 |
|
Tranby: |
10 |
7 |
9 |
12 |
|
3 |
|
Sylling: |
14 |
5 |
3 |
11 |
2 |
3 |
| |
|
|
|
|
|
|
|
Lier: |
48 |
41 |
52 |
28 |
2 |
21 |
De fleste skogløse gårdene har hovedsoknet, mens Sylling relativt sett er
mest skogrikt og kan levere trelast fra halvparten av gårdene. Nå hadde
bøndene fra gammelt av en viss rett til hogst i kongens almenning, men de
måtte hogge med måte. I brev av 6/10 1583 til lensherre Ove Juel blir
innskjerpet at han må holde oppsyn med kronens skoger, for hvis bøndene fikk
lov til å hogge som de ville der, kom skogene til å bli snauhogd i løpet av
en mannsalder. Dette var svar på en klage fra bønder og prestemenn i
Bragernes len over forbud mot hogst i skogene til de gårder som de bor på,
både til eget behov og til sagene. Heller ikke får de bruke de sagfosser som
kronen har part i. Svaret på den siste besvaring ble halvveis positivt:
«Hvor ikke er leilighet, at odelsbønder av deres egne odelsskoger kunne have
og bekomme til samme sagfosser, ville vi ikke have dennem, såmange vi have
lodd og anpart udi, tillatt, men avskaffet, medens hvor det seg haver den
leilighet, at de som samme sagfosser have, kunne have tømmer til dennem av
deres egne odelsskoger eller andre bønders odelsskoger og ikke skulle ta det
av våre og kronens skoger, der er vi nådigst tilfreds og ville at de nyte og
beholde samme sagfosser for en tilbørlig fosseleie . etter den anparts
leilighet, oss og kronen derudinden tilkommer.»
Bilde av Drammen. (I Pontoppidans «Norges Naturlige
Historie.).
Stundom oppstår strid om retten i slike almenninger. I 1663 sender almuen
i «Aske sogn» en «supplikation», der de hevder en gammel rett til hogst i
kongens almenning mellom Lier og Vestre Bærum mot Holsfjorden. Nå er det
kommet andre og «forhugger skougen for dem», noe det må bli slutt på.
Resolusjonen gir dem medhold, men er det tvil, bør domsmenn avgjøre hvor
grensene mellom bygdene går. At vedhogsten kunne bli nokså omfattende,
skjønner vi bedre når vi veit at hver fullgård måtte ut med 20 lass ved i
leidang.
Ellers er strid og uenighet ikke ukjente begreper i samband med skogsdrifta
og alt dens vesen. Tømmeret skulle ikke bare hogges og kjøres fram til saga,
skjæres og så transporteres videre til Bragernes. Nei, bøndene i Lier og
Eiker måtte pent sørge for at kongens skip ble full-lastet med bord og
bjelker. Og ikke bare det, men de var nødt til å stable opp tømmerflåtene
ved elvemunningene, og når lasten vel var ombord, måtte de stundom slite og
ro utover til Svelvik. Derfor er det ikke noe rart at liungene i den nevnte
supplikasjon til Hannibal Sehested 1648 ber om en «forlindring anseendes den
store besværing vi har med kronens skip, så ofte de her udi Drammen og udi
Strømmen ved Hurderum ankommer, med våres folk dertil at utrede både til
ladning og lastens utroing udi Strømmen, som er 2 mil, så og må utgå til
sådant at forrette iblant 30, iblant 20 og somme tider mer og mindre
personer, og ved samme arbeid at forbli åtte og seks dager tillike på våres
egen kost og pengers utgift.» Videre måtte hver fullgård skaffe 5 favner
ved, såkalt «Stuvholt», (til forstøtning av lasten) og mindre gårder
tilsvarende.
Av stattholderens resolusjon går ikke fram at de fikk noen «forlindring»
i det brysomme stablings- og lastearbeidet. Derimot skulle det greie seg med 4
favner stuvholt av hver gård, «dog god or- og bjerkeved, så at skipperne
derover ikke skulle klage.»
I lensregnskapene kan vi rett som det er, lese om bønder som har fått bot
for manglende eller forsinket levering av trelast. Bjørn Overn, Laurits Myre,
Tore Valstad, Rasmus Enger og Birgitte Valle fikk i 1624 hver 1 ½ daler i
bot, «for de ikke udi tilbørlig tider udi forleden høst har forskaffet
tømmerlast til Kong. Majestets Skip «Haaebett» som da udi Drammen var
liggendes». Og åtte andre Lier-bønder måtte betale 2 daler hver fordi de
ikke i tide hadde skaffet loddemaster til samme skip. Sagskatten kunne også
være vanskelig å greie ofte, og den blir stundom innkrevd enten saga var i
bruk eller lå øde. Tingbøkene kan fortelle oss om mange slike stevninger
for skyldig skogskatt, særlig i 1660-åra. Men tingbøkene inneholder også
referat av mange andre saker i samband med skogsdrift, som f. eks. bord- og
tømmerkjøring, tømmerhogst og fløtning og eiendomsretten til saggrunn. I
1655 stevner således Simen Lauritsen fra Kristiania - Bragernes Olav Eikeberg
fordi den siste har latt 8 tylfter bord forsvinne sporløst på veien fra
Lierskogen til Bragernes. Kjøpmannen krever en erstatning på 1 daler pr.
tylft. 1664 kommer Erik Valle i heisen da han seks år tidligere hadde lovd å
kjøre 100 furubord fra Svangstrand til Bragernes og ennå ikke gjort det.
Noen år seinere stevner Rasmus Christensen på Holmen i Syllingdal Tollef
Brevik fordi han «tilholder seg all den rettighet som citanten kan ha til den
saggrunn og redskap som står i Brevikbekken.» Og endelig i 1685 må Christen
Stillufsen møte i retten, anklaget av sjølveste futen, Johan von Cappelen,
for ulovlig tømmerhogst i Rustadmarka. Det dreier seg om et såpass stort
kvantum som 37 tylfter sagtømmer og 33 tylfter bjelker, og hele 19 kjørere
er implisert i saka.
Men tømmeret kunne komme fram - eller forsvinne - på andre måter og. Nå
er det vel få som betrakter Lier som ei typisk tømmerfløtingsbygd, men
denne transportmåten har også forekommet ikke så sjelden i eldre tider. Den
18. des. 1657 «frambfoderit» Jon Halling-stad Olav Skjeggerud og tiltalte
ham på vegne av Nils Hennum «for 5 ½ tylfter bord som han hadde annammet
på hans vegne ved Ilebro og skulle løpe dem ut til Bragernes for ham og ikke
ennå er etterkommet.» Saksøkte kom fram og bekjente, «nu udi forleden
sommer å ha annammet foreskrevne bord å skulle forskaffe til Bragernes til
Rasmus Christensen, og det ikke kunne skje formedelst ringe vann udi elven, og
belovede det han på Nils Hennums vegne skulle stille Rasmus Christensen
tilfreds derfor innen jul førstkommende. »
Av en annen rettssak får vi greie på noen vedpriser i datida. I 1669
stevnet nemlig futen Hans Grønbech bonden Nils Sandaker for ikke å ha levert
5 favner oreved og 1 favn tørr granved, som i alt kunne beløpe seg til 1 ½
daler. Sammenligner en så dette tallet med bordprisen, som sannsynligvis lå
mellom 1 og 1 ½ daler pr. tylft, blir veden svært billig i forhold til
trelasten, og vedhogsten kunne nok ikke være særlig innbringende. Men så
var disse nevnte tresortene ikke akkurat så verdifulle den gangen i forhold
til furua, som ga råstoffet til det meste av sagtømmeret. Riktignok likte
hollenderne grana best, og fra bygdene rundt Drammen dro de med mange fine
granbjelker.
Fans det så noen andre naturherligheter i Lier enn jorda og skogen, som
kunne gi arbeid og livberging for en befolkning i stadig vekst? Til det må en
kanskje svare nei hvis en med herlighet først og fremst tenker på malmrike
forekomster i fjella eller store fiskestimer i sjø og elver. Dessverre
oppdaget de verken gull, sølv eller kopper i bygdas «steile bjerge», men
måtte pent nøye seg med mindre edle saker som utvinning av kalk. Fra 1661
melder Landkommisjonen at gården Stabekk har et kalkbrudd, og vi hører også
om flere steinbrott på Lierskogen. Noen egentlig rikdom ble det ikke av
dette, men likevel ga det nok mang en kjærkommen ekstraskilling.
Det samme var sikkert tilfelle med fiske, som er nevnt flere ganger i
tingbøkene i samband med en eller annen rettssak. Den grundige
Landkommisjonen nevner fiske som en herlighet til 5 gårder i Frogner sokn:
Gilhus, Jensvoll (fjordfiske) og 3 gårder på Sørum, altså ved den nedre
del av Lierelva. Laksen var nok den fiskesorten som ga det største
økonomiske utbyttet den gangen også, og vi må ha lov til å anta at de
fisket ikke så lite av denne ettertraktede skapning fra sjøen og et godt
stykke oppover elva. At den sto høyt i kurs, må en også ha lov til å tro
når vi leser at bisp Jens Nilsson på sin visitasreise i 1595 fikk en
spekelaks av kapellanen Niels og samme gjæve gave av futen Mikkel Nielsen.
Derfor ble det stundom strid om rettighetene, går det fram av tingbøkene. I
august 1676 var det således åstedssak ved Møysund, da Jens Nilsen på
Huseby, Peder og Simen Sørum hadde stevnet Amund Gilhus, Jakob Linnes, Alf
Sundmann og Torger Tuverud for ulovlig fiske i elva. De saksøkte hadde nemlig
bygd rusegardene sine fra veststranda nesten tvers over elva til øststranda,
mens de egentlig ikke skulle gå lenger enn til midt i strømmen. Saksøkerne
fikk medhold av retten, og rusegardene måtte fjernes. Liknende tvistemål
forekommer også seinere i århundret, både på samme sted og lenger oppe ved
elva, helt til Overn-eiet.
Naturligvis måtte liungene ofte nøye seg med simplere fisk enn laks. Jens
Essendrop nevner i sin Liers beskrivelse 1761 flere fiskesorter, og går vi ut
fra at bestanden ikke hadde forandret seg så svært fra århundret for, så
fans følgende «svemmende Diur» i de Lierske sjøer og elver foruten laks:
ørret, abbor, skall, flirer, flyndrer, mort, rokker, sik, gjedde, ål og
løver. Den siste var en skapning som opptrådte på et bestemt sted i elva
bare noen få dager i året, og sikkert identisk med den som i bygdemålet ble
kalt laue.
Men det var vel ikke bare i det våte element at liungene kunne gjøre en
god fangst. Rundt om i bygda var jo store skoger, og der tasset både bjørn,
ulv og rev omkring nede mellom skjeggete trestammer, mens tiur og rype flakset
over deres hoder mellom tunge kroner. Tingbøkene gir oss noen - riktignok
sparsomme - opplysninger om jakt og fangst. Snarer var ikke noe ukjent
fangstredskap får vi greie på gjennom et vitneutsagn fra Svend Svarteberg i
1668. I en rettssak fortalte han at 50 år tidligere nyttet ikke Solbergs
oppsitter plassen Rudstaden til hogst eller beite, «mens brugte gilderer.»
Skogenes konge, bjørnen, opptrådte visstnok ikke i noen stor mengde, ifølge
Essendrop, men den ga iallfall livstegn fra seg stundom i form av ihjelslåtte
krøtter. Tingboka for 1672 beretter om ei kvige som Jon Sørum har foret for
en smed på Strømsø og som bjørnen nå har drept. Vi må også anta at ikke
så få bjørner måtte bøte med livet, da liungene i likhet med andre
jaktlystne landsmenn var utstyrt med skytevåpen. For at jegerne rundt omkring
kunne være bedre rustet mot rovdyra, først og fremst bjørn og ulv, ble i
1617 delt ut 2000 gevær med hjullås, og noe seinere nye 2000. Disse
hjullåsgeværa brente av med svovelkis istedenfor lunte, og hadde en
skuddlengde på ca. 200 m, mens vekta var 7 kg. Hvor mange av dem som kom til
Lier, veit vi ikke, men det er rimelig at bygda fikk sin rettmessige kvote. Og
det kunne nok trenges, blant annet for å holde en grådig gjest som
gråbeinen på tilbørlig avstand.
Enda om både gull og sølv i naturlig tilstand sviktet liungene totalt,
greidde de likevel å slå litt ekstra mynt på ymse vis. Ved siden av
binæringer som jakt og fiske var det ikke så få som skaffet seg klingende
dalere med kjøring og føring av varer. Husdyrstatistikken for Lier 1657 med
nesten 2 hester i gjennomsnitt pr. bruk forteller tydelig nok at behovet for
denne trufaste sleper var stort. Den transporten som uten sammenlikning sto
som nummer en, var bordkjøringa til Bragernes. I «Ryttergårdsbesiktigelse
1689-91» står anført ved svært mange brukere: «Kan ikke leve av gårdens
egen avl og avgrøde, men må kjøpe både til føde og sed. Driver med
bordkjørsel for Bragernes-borgere.» Og enda om gården kunne brødfø dem
«når gode år er» og ga «noget lit» brenneved å selge, kjørte de
likevel bord til Drammen.
Derfor er det slett ikke få som har fire hester på stallen, ja på Hørte
og Holtsmark står det til og med fem. Denne kjøringa var ikke forbeholdt
bare gårdene nærmest byen, men strakk seg helt opp til Sylling, da
trelastoppkjøperne på Bragernes dreiv utstrakte forretninger rundt i
bygdene. Trafikken etter veiene i bygda - eller de «råk» som skulle
forestille å være det- var således svært livlig. Men transporten kunne
også gå i motsatt retning, til Holsfjorden og videre oppover Ringerike.
Dette gjaldt nok mest finere byvarer, gjerne fra utlandet, som en velsituert
embetsmann eller andre «honoratiores» ønsket seg. Likevel var det ikke bare
direkte luksusgjenstander som gikk denne veien, men også datidens
nødtørftighetsvarer som malt, korn og salt.
I 1655 blir Pål Valle stevnet av Johan Snell, forrige fut i Hallingdal,
for 4 ½ daler i gjeld. Bonden kunne da levere to sedler, utstedt av futens
hustru Marte, for føring fra Bragernes til Holsfjorden. Videre anga han å ha
ført opp 2 ½ tønne malt på 2 hester, og for det skulle han ha 1 daler.
Samtidig reid Marte sjøl på én hest og hadde føring med en annen hest. Alt
dette hevdet da bonden måtte trekkes fra gjelden, og det hørtes nokså
rimelig ut. Hvor stor trafikken over Holsfjorden egentlig var, kan vi ikke
vite nøyaktig. Sannsynligvis var den slett ikke liten, og etter hvert som
Hønefoss vokste fram på 1600-tallet, økte den nok betydelig. Mange
hallinger, valdriser, hadelendinger og landinger reiste også gjennom her når
de skulle til Bragernes for å handle eller søke arbeid.
Enda næringslivet i Lier fra gammelt av var ensidig basert på jorda og
det den kastet av seg, får vi en slags differensiering i det små på denne
tida. Således dukker nå håndverkerne opp i større utstrekning enn for,
ikke bare skreddere og skomakere, men også smed og murmester, ja noe så fint
som «klensmed». Den siste yrkesbetegnelsen finner vi så tidlig som i 1595 i
samband med navnet Morten, og går vi til neste århundre, vrimler det av
håndverkere i tingbøkene. Snart er det Christopher skredder som er røket i
tottene på Erik skomaker, dernest skylder Halvor smed skatt, og så blir Jens
murmester stevnet for leiermål bedrevet med Ane Christensdatter, som han
lover å gifte seg med. I hvor høy grad disse var bare håndverkere og ikke
noe annet, er umulig å avgjøre. Sannsynligvis hadde mange av dem litt jord
ved siden av og kunne vel nærmest regnes som et slags husmenn. Iallfall står
det oppført sammen med disse i futens skatterestanseliste fra 1667, og den er
på hele 2 ½ side. Yrker av mer eksklusiv art hadde jordmora og bartskjæren.
Lisbeth Eegeberg er den første jordmor vi kjenner til i bygda, og hun
«praktiserte» så pass tidlig som i 1669. Biskop Jens Nilsson forteller i
sin reisebeskrivelse at på «Løffuegaard» (Lågjord) bor en «heder Niels
badschier.» Etter et slagsmål i 1669 ble Loduig Barbeer hentet for å
forbinde Aslak Jonsen, som hadde fått et knivstikk i kroppen. Og siden vi er
kommet inn på folk med kvasse våpen i sin utøvende gjerning, kan vi like
godt ta med skarpretteren og rakkeren også. Lier hadde nemlig den tvilsomme
ære å forsyne Skien med en «Skarp Rikter» i 1610, idet Arve Rasmussen, som
var dømt fra livet, ble av kongens befalingsmann, Alexander Rabe van
Pappenheim til Libanon, benådet «dog med sådan kondisjon og forordning at
jeg nå selv skal avskjære begge mine ører og blive her en skarp rikter, at
straffe og refse misdædere.» Rømmer han eller unndrar seg plikten, skal han
«henges udi en Galge som jeg fortjent haver.» Ja, helt til det nåværende
Sverige eksporterte bygda en mann av denne blodige profesjon, nemlig Endre
Jonsen fra Li. Dessverre var han kommet i skade for å ha brukt øksehammeren
på sin husbond i Røyken, dermed rømte han og havnet etter mange
gjenvordigheter i Jemtland, hvor han ble fakket, dømt til døden og etterpå
benådet av velbårne Tage Tott til Egede. Men vilkåret var at han måtte
tjenstgjøre som skarpretter i det bøddelløse distrikt.
Når folk utvandrer, skjer det blant annet på grunn av trange kår og små
arbeidsmuligheter hjemme. For skarpretterens vedkommende vil vel ingen beklage
en manglende sysselsetting, da det skulle være et godt bevis på at folk
oppførte seg noenlunde sømmelig iallfall. Verre var det naturligvis når
frisk, sterk ungdom ikke fant noen arbeidsplass i bygda, men måtte dra ut.
Utvandring i egentlig forstand kan en nok ikke snakke om i denne perioden, men
tilløp fins. Allerede i 1528 hører vi om «Eivind i Gullaug» som betaler 2
mark i sakefall, «for han måtte segle», (reise til sjøs). Samme år er 3
mann fra Eiker i en liknende stilling, og her står det tydelig at de måtte
segle med hollenderne, noe som liungen vel også gjorde. Mot å svare et visst
gebyr til statskassa fikk de altså bevilling til å tre i utenlandsk
tjeneste. Den nederlandske flåten skjøt en eventyrlig vekst utover dette og
første del av neste århundre helt til den engelske navigasjonsakten kom i
1651 og satte en stopper for framgangen. Tallet på den vesle nasjons skip
skal ha vært 16.000, og for å bemanne denne kjempestore flåten trengte de
sjøfolk også fra andre land. Sannsynligheten taler for at ikke få unge menn
fra Lier søkte hyre om bord på hollandske skip, som vi veit hadde et svært
livlig samband med Drammen. Enkelte av disse vendte kanskje tilbake til
heimbygda etter endt seilas, mens andre slo seg trolig ned i Holland på sine
gamle dager.
Men liungene hadde også, som tidligere antydet, et livlig samkvem både
med hollendere, dansker og andre fremmede enda om de ikke dro ut i den vide
verden. Dette gjaldt ikke bare omsetning av skogsprodukter til de utenlandske
skippere som lå i Drammen, men også kjøp av andre varer. Og på samme måte
som ved trelasthandelen blir det også en bitter kamp mellom bonde og borger
om denne mer generelle rett til å handle med utlendingene, en rett som
liungene og eikværingene hevdet å ha fra gammelt av.
Gårdsregister
Innhold
