Eiere.
I 1624 og senere eide Lier prestebal hele skylda, ½ dlr. I 1665 føres
dessuten opp ½ dlr. i sagleie. Kirstine Mathea Berntsdtr., enka etter
brukeren Ole Gundersen, fikk kongeskjøte for 300 spd. i 1837.
Brukere.
Christen nevnes 1593-1604. I 1604 heter det at han var «forarmet». I)
Jon, br. senest 1618-1626. Så overtok II) Ole, nevnt til 1632. III) Halvor,
br. 1633-1636. Deretter nevnes igjen IV) Ole, siste gang i 1648. For åra 1643
og 1644 føres ikke opp noen bruker, og i 1645 og 1646 får gården
betegnelsen øde. Kanskje ble den brukt som underbruk under en annen gård.
Senest i 1654 overtok V) Kjell, br. til 1658. Så ble bygsla overlatt til VI)
Peder Jensen, borger på Bragernes. Datteren Berte ble født i 1688. Fra 1698
til 1715 føres enka opp som bruker. 1 1690 ble Berte Olsdtr. Sagvollen gift
med VII) Anders Knutsen «Døel», d. 1741. Barn: Guri, Mari, Anders. Han
nevnes imidlertid ikke som bruker før i 1715. Så overtok sønnen VIII)
Anders Andersen, f. 1711, d. 1784, g.m. I Eli Olsdtr., f. ca. 1702, d. 1771;
barn: Ole, Anders, Christoffer, g.m. II Ingeborg Andersdtr. (Hansdtr.?) fra
Aurdal; barn: Andreas (til plassen Rypebratan), Ellen. I 1749 sendte Anders en
supplikk til kongen (som da var i Norge) fordi han mente han måtte svare for
høy landskyld av gården. Det opplyses at han to år tidligere hadde skrevet
til stiftsbefalingsmann von Rappe om samme sak - uten å få svar. Anders
opplyser at han skattet til kongen for en ødegård. Presten derimot ville
ikke anerkjenne Sagvollen som gård, men brukte betegnelsen plass i
bygselbrevet. På det grunnlag krevde han inn 4 dlr. i årlig avgift, til
tross for at det i jordeboka og skatteboka stod oppført en landskyld på bare
½ dlr. Anders var også misfornøyd med at presten hadde forbudt ham å hogge
til skattebetaling i gårdens skog. Slik forholdene var nå, måtte han kjøpe
«skoghugster» hos andre både til eget behov og til skattebetaling. Dessuten
tillot presten at andre hadde sine krøtter på beite på gården. Senere
samme året sendte von Rappe en utgreiing om saken til myndighetene i
København. Han hevdet at gården ikke kunne betraktes som mensalgods
(embetsgods), men at den var «en dependent til prestegården». Sagvollen
hadde fra gammel tid vært seterbol under prestegården, og presten hadde
alltid holdt ved like seterstue og fehus her. For å slippe ettersyn med
husene, hadde han hatt en husmann - som svarte en avgift de var blitt enig om.
Ifølge festebrevet hadde presten lov til å la sine dyr hamne på Sagvollen,
men dette hadde han ikke benyttet seg av. I stedet hadde han latt en
fattigmann av prestebolets bønder få sende noen få krøtter hit.
Stiftsbefalingsmannen forklarte videre at Anders Sagvollen uten prestens
tillatelse hadde latt fremmede krøtter beite her. Anders skulle også ha
«forhugget» skogen, bl.a. til kullbrenning, enda han ifølge festebrevet
bare hadde rett til brenneved og gjerdefang. Befalingsmannen mente at presten
fortsatt burde få lov til å ta 4 dlr. i leie. Det var «efter jordens
beskaffenhet» så tålelig at andre var villig til å betale mer. Og
landskylda ble ikke redusert. I 1766 ble gården bygslet til sønnen IXa)
Anders Andersen, f. 1741, d. 1790 på Ulven-eie, g.m. Berte Nilsdtr. Hennum,
f. ca. 1742, d. 1790 på Ulven-eie. Barn: Dorte, Ole, Erik, Anne, Nils, Karen,
Oline, Sven. Presten hadde ifølge bygselbrevet hamnerett «på sæteren». De
gamle skulle ha fritt hus og et jordstykke som gikk fra Hyttebrua til
Håkenbekken og fra veien til elva. Anders tok pantelån på 50 dlr. i 1768. I
1771 ble halvparten av gården festet borttil IXb) Ole Holter. Det opplyses at
Anders ikke klarte å drive gården p.g.a. økonomiske vanskeligheter. I 1777
stevnet presten begge leilendingene for retten for forringelse av gården og
for ulovlig hogst. Senere frafalt saksøkeren sin anklage mot Ole Holter,
fordi denne satte sin halvpart av gården istand. Retten anså det som bevist
at Anders hadde tillatt andre å hogge i Sagvollens skog, og dessuten hadde
han selv drevet ulovlig hogst. Det heter videre at leilendingen ikke hadde
dyrket jordveien, men latt den vokse til med skog. Heller ikke skulle han ha
holdt krøtter; foret var blitt ført bort. Dessuten var husene nedråtnet. I
januar 1779 ble Anders dømt til å flytte til faredag (14. april) og betale
sognepresten halvparten av åboten, 65 dlr. Ole Holter frasa seg nå bygsla,
og hele gården ble så bygslet til X) Christoffer Jensen Nedre Stabekk (se
der). Blant bygselvilkårene nevnes at leilendingen skulle, «ligesom forhen
bestandig brug har været, imodtage prestens creature til fri sæterhavn om
sommeren, og samme å agte og påpasse som sine egne, sålenge sætertiden
varer.» Anders Andersen den eldre skulle fremdeles nyte et jordstykke og ha
fri bolig. Christoffer tok pantelån på 13 ½ dlr. i 1782, og pantsatte da
bl.a. 2 hester, 4 kuer og 4 sauer. Ved skiftet etter hans førsite kone, Berte
Nilsdtr., i 1783 var bruttoformuen 169 dlr. og nettoformuen 21 dlr.
Christoffer frasa seg bygsla i 1787 og flyttet til Asker. Så overtok XI)
Torger Narvesen (se Årkvisla). I 1789, ble det gitt bygselseddel til MI)
Peder Hansen Arkvisla, f. 1745, d. 1803, g.m. Anne Rasmusdtr. Nordby, f. 1750
på Hårberg, d. 1795. Barn: Eli, Ingeborg, Randi, Ole. Ved skiftet etter Anne
Rasmusdtr. i 1795 var boet fallitt. Aktiva og passiva utgjorde henholdsvis 58
dlr. og 120 dlr. I 1797 vek Peder bygsla for XIII) Anders Ellingsen. Den
forrige leilendingen skulle få bruke jordstykket Håkenbekken avgiftsfritt.
Dette jordet lå i nordvest, langs med delet mot Tveiten, og ble skilt fra
gårdens øvrige jord ved en grøft. Anders krevde i 1798 takst fordi husene
og gjerdene var helt forfallne. Åbotsansvaret ble satt til 89 dlr. og 26
tylfter, tømmer. Senere samme året innkalte Anders den tidligere brukeren
Torger Årkvisla for forlikskommisjonen og krevde ham for 99 dlr., som var det
beløp åbotsfallet var blitt satt til i 1790, etter at Torger hadde overlatt
bygsla til Peder Hansen. Den sistnevnte hadde unnlatt å kreve inn dette
beløpet, og gården hadde i hans brukertid forfalt ytterligere. Anders klaget
også over at Peder Hansen hadde, tilvendt seg et større livøre enn avtalt
«og forholdsmessig billig var». Det ble imidlertid ikke oppnådd noe forlik
mellom partene. I 1800 ble gården festet bort til XIV) Ole Gundersen
Trøttersrud fra Norderhov, f. ca. 1751, d. 1835, g.m. I Eli Jonsdtr. Stokke,
f. ca. 1773, d. 1816; barn: Erik, Gunder; g.m. II Kristine Mathea Berntsdtr.
Brastad, f. 1790, d. 1847. Ole var sønn av Gunder Gundersen og Ingeborg
(Inger?) Maria Eriksdtr. Liksom de tidligere leilendingene på Sagvollen
måtte han svare 4 dlr. i landskyld. Dessuten skulle sognepresten fremdeles ha
fri seterhamn på gården. Peder Hansen skulle fortsatt få bruke Håkenbekken.
Enka etter Ole fikk kongeskjøte for 300 spd. i 1837. Like etter giftet hun
seg med XV) Anders Knutsen Nøste, f. ca. 1795 i Lier, d. 1877. Tidligere
hadde han vært gift med Ingeborg Kirstine Torstensdtr., f. ca. 1792, d. 1830.
De hadde følgende barn: Anne Karine (g.m. Ole Haraldsen Kroft, senere Heia),
Grete (g.m. Ole Rikvoldsen Tveiten), Tolline (se nedenfor), Maren, Andreas.
Anders hadde mellom 1826 og 1832 eid Kjoserudhagen av Nordal. I 1837 tok han
pantelån på 100 spd. Da Kirstine Mathea Berntsdtr. døde i 1847, gikk
halvparten av gården i arv til hennes manns svigersønn XVI) Jon Olsen, f.
1820 på Krillås i Asker, d. 1903, g.m. Talline Andersdtr. Sagvollen, f.
1823, d. 1898. Barn: Maren Olava, Anders, Christian (til Kjenner), Martin,
Ingeborg Andrea (g.m. Andreas Eriksen Brensrud, Asker). I 1855 fikk han
skjøte på den andre halvdelen av sin svigerfar, for 600 spd. Selgeren
forbeholdt seg for sin levetid ei løkke, Ringen, og fri bruk av to
skogstykker. Dessuten skulle han ha hamn og uthusplass. I 1902 overtok sønnen
XVII) Martin Jonsen Sagvolden, f. 1856, d. 1933, g.m. Tilla Andreasdtr., f.
1878 i Østre Aker, d. 1854. Barn: Tolline, Johan, Anne Marie, Karl Anton,
Torvald, Anders, Mathilde, Paul (til Sverige), Ruth, Thorolf. I 1930 ble det
utstedt auksjonsskjøte til XVIII) Reidar Hauger fra Vestre Grøstad, f. 1910,
d. 1965, g.m. Anna Lilletvedt, f. 1912. Barn: Kari, Randi, Astri.
Gårdsregister
Innhold
