Posten skal fram
Gode kommunikasjonsmidler som slake, brede veier og - seinere - moderne jernbaner har ikke bare bidratt til å gjøre det lettere for menneskene å ferdes fra et sted til et annet, enten det nå gjaldt viktige ærender eller det bare dreiet seg om mer lystbetonte visitter hos kjente og kjære. De har også i sterk grad hjulpet til med å lette kontakten og samkvemmet mellom borgerne uten at disse behøvde å dra av sted sjøl. Som gjennom flere generasjoner tidligere kunne de bare sende en skriftlig melding pr. brev eller kort, og så besørget det offentlige postvesen resten, vel å merke hvis brevskriverne var så heldige å bo i nærheten av de forholdsvis få postrutene. I motsatt fall måtte de pent sørge for å få de skriftlige dokumentene fram til de rette adressatene, enten ved å traske av gårde sjøl eller få en lettbeint husmann til å løpe av sted de få eller mange mil mot et høvelig økonomisk vederlag.
Fra gammelt av sto de viktigste embetsmennene i en særstilling med sine personlige «brevdragere». I en «Fortegnelse over civile Ombudskarle» fra 1817 finner vi for Liers vedkommende at «Amtmann Ridder tollett» har 2 brevdragere til å gå med amtsbrevene til Drammen 2 ganger ukentlig. Futen, overauditør Harboe, har også to, nemlig en til å bære brevene rundt i Lier og en «til brevenes befordring til Eiker sognedelet». Sorenskriver Tandberg, og lensmann Sax måtte nøye seg med en «drager» hver, og i noen kommentarer fra Drammens Postcontoir ved postmester Schmidt står sogar at den siste må ansees som unødvendigen. Det samme mener den strenge kommentator - eller skal vi kalle ham rasjonaliseringsekspert - om den ene av amtmannens to brevdragere. Derimot trenger futen to, da disse «tillige bør delta i amtets brevbefordring utenfor postturene». Dessuten var menigmann i «ytterste forlegenhet» ved befordring av brev, og skulle de leie folk til dette, ville det bli temmelig trykkende for almuen.
I samme dokument finner vi også en spesifikasjon over «poststasjonene» og tallet på «postkarle» i Drammen distrikt. Fra Kjøsterud skysser de 2 ganger i uka 2 mil fra Drammen til Hoen og Vollstad i Eiker prestegjeld. Denne strekningen utgjorde en del av ruta til den «ridende post til Kongsberg», som egentlig var en «bipost» eller avstikker fra hovedruta Kristiania-Bragernes-Skien-Kristiansand-Stavanger. Denne ruta, som ble kalt «Den vestlandske kjørende post», hadde også sine stasjoner i Lier, på Gommerud og Hafskjold. Ikke mindre enn 4 postkarle var opptatt med å skysse den 13/4 mil lange veien til Asker 2 ganger i uka og like ofte til Lindum eller Eik og Skolpe i Skoger, også en strekning på 13/4 mil.
Postføringa til hovedstaden kunne stundom bli besværlig, særlig hvis de måtte kjøre ekstra. «Når den vestlandske post, med hvilken de utenrikske og østlandske brev med flere skal avgå fra Drammen til Kristiania, ei kommer så betids at samme på sistmeldte sted kan inntreffe kl. henimot 11 formiddag, skal disse avgå med estafette (ilbud), igjennom den vestlandske posts befordrere». Postkarlene på de to gårdene fant denne ekstrakjøringa for trykkende, og herr Schmidt bestemte da at Auvi, som nettopp var blitt nedlagt som postgård, skulle rykke inn som reservepostgård for «de utenrikske og østlandske brevs befordring» inn til hovedstaden. Inntil 1840-åra rådde det statlige postvesen grunnen alene med hensyn til befordringsmidlene, men fra da av kommer også de private selskapene også inn i bildet. Således ble en avtale sluttet i 1845 med entreprenøren for den private diligensen mellom Drammen og Kristiania om postbefordring 6 ganger ukentlig fra Drammen og inn til hovedstaden og 4 ganger den motsatte retning for en betaling av 84 skilling pr. tur. En statistikk fra samme år forteller at hver postdag gikk gjennomsnittlig 56 private brev fra Kristiania til Drammen, og 46 den omvendte vei. Portoen for et «enkeltbrev» inntil 34 lodd (ca. 10 gram) ble i 1816 fastsatt til 4 skilling for de første 6 mil, og så økte den med voksende avstand etter en bestemt skala.
I 1850-åra sørget innehaveren av skyss-stasjonen Gjellebekk for å bringe posten videre. Men da «postbefordreren» her i 1858 forlangte 60 skilling pr. mil for hest og kjøreredskap, syntes postdirektør Motzfeldt at kravet var i drøyeste laget. Likevel fikk de gå med på det inntil videre, men de burde undersøke om det ikke «måtte gives noen annen pålitelig og bekvemt boende mann der måtte være villig til å gå billigere».
For de fleste liunger hadde «Den vestlandske kjørende post» liten eller ingen betydning, da de pent måtte både hente og levere sin post i Drammen så lenge det ikke fans noe poståpneri i bygda. Mest tungvint var det naturligvis for syllingboerne, som hadde 2 mil eller vel så det til plankebyen. Det hendte likevel at de ikke bare gikk med sin egen post, men at de også praktiserte en privat brevdragertjeneste for andre og tjente seg dermed noen slanter. Straks før 1914 kunne således en gammel mann i Sylling berette at han som 12-åring - omkring 1840 - fikk 12 skilling av en hallingdøl for å gå med et brev de to drøye milene fra Enger til Bragernes. Gutten sjøl syntes han hadde gjort en fin forretning ved å tjene så uvant mye. Endelig i 1859 fikk bygda sitt første poståpneri, opprettet ved kongelig resolusjon av 22. desember 1858, og naturlig nok kom det til å ligge i Sylling. Den 14. april dette året sendte postvesenet brev til res. kap. Rode med melding om dette og om at han skulle være poståpner. Samtidig bestemte de postale myndigheter at «biposten» mellom Drammen og Sylling skulle begynne 1. mai med Ellen Jakobsen Svangstrand (Hagan) som den første postbefordrer. En gang i uka bar han så posten på sin rygg denne lange strekningen fram til prestegården.
Res. kap. Rode hadde i førstningen en gasje av 2 daler pr. kvartal som poståpner, men et par år etter utgjorde den hele 3 daler. Ikke noen av de 15 poståpnerne som sto under postmesteren i Drammen, hadde en lavere godtgjøring, tvertimot fikk de fleste atskillig mer. Den residerende kapellan Christian Ludvig Rode skal ha vært en samvittighetsfull postal tjenestemann, selv om hans materielle belønning var såre ringe. Således fortelles at når han holdt sin månedlige bibellesning på Øverskogen, tok han månedens post med og delte den ut til sine soknebarn. Noen særlig byrdefull gjerning kunne ikke dette ha vært når vi hører at det samlede tall på brev utgjorde 600 for hele året 1868. Og noe utstrakt avishold var det heller ikke på et så tidlig tidspunkt, det kom iallfall ikke før tidligst i 1880-åra med de skjerpede politiske motsetninger.
I lengden kunne ikke Lier finne seg i å ha bare ett poståpneri, og det til og med i et anneks. Naturlig nok ønsket også hovedsoknet et kontor der folk kunne levere og hente sin post, og i 1873 kom det. Den 1. mars utgikk bud fra «Den Kongelige norske Regjerings Marine og Postdepartement» at fra 1. april «blir å underholde et poståpneri på jernbanestasjonen Lier i Lier prestegjeld». Samtidig ansatte departementet stasjonsmester O. Aamodt som poståpner med en lønn av 24 spesidaler årlig og la ved en utferdiget «Poståpnerbeskikkelse».
Etter dette skulle det gå over 30 år før bygda fikk sitt neste poståpneri, men da fulgte det ene etter det andre med så korte mellomrom at en nærmest må ha lov til å tale om en revolusjonsartet utvikling. Hovedskylden - eller rettere hovedæren - får vel den nyåpnede Lierbane ta på sin kappe, for langs den kom de til å ligge særlig tett. Både Egge, Sjåstad og Øverskogen fikk poståpneri i 1904, Utengen i 1909, Tronstad i 1910 og Reistad i 1913, det siste trolig på grunn av hagebruksskolen for kvinner som var satt i gang der året før. Omtrent samtidig ble opprettet flere hverdaglige postruter rundt omkring i bygda: Fra Steinset på Eiker til Drammen i 1897, fra Drammen til Nedre Lier i 1898, fra Torsrud Meieri til Lier stasjon i 1904, fra Øverskogen til Sylling i 1905, riktignok bare den del av året da det ikke gikk dampskip på Holsfjorden, og fra Reistad til Lier i 1913.
At denne bedrede postforbindelse førte til økt korrespondanse og lettere samkvem mellom Lier og utenverdenen, skulle tallet på ekspederte brev være det beste bevis på. Fra de nyss nevnte beskjedne 600 i 1868 vokste det til 6700 ti år seinere, videre til 19100 i 1888, til 34500 i 1900 og endelig til 88200 i 1911. Tallet hadde med andre ord nesten 150-doblet seg i dette knappe halvsekelet, og da må en i all beskjedenhet ha lov til å snakke om en viss revolusjon innen de lierske postanstalter og den postale utvikling i det hele tatt.
En liknende eksplosjonsartet utvikling i samme tidsrom opplevde avisene. Her fins ikke noen statistikk spesielt for Lier, men for Drammen postkontors vedkommende, som Lier da sorterte under, var avisforsendelsen i 1911 nesten 100 ganger større enn i 1876. Hele perioden kunne vise til en sterk stigning, men de siste åra aller mest. Dette skulle fortelle oss at liungene i førstningen av vårt eget århundre både skreiv og mottok langt flere brev enn forrige generasjon hadde gjort, samtidig som avishold og avislesning var blitt forholdsvis vanlig. Det siste hang sikkert ikke bare sammen med at folk jamt over hadde fått bedre råd og var blitt flinkere til å lese, men bunnet etter all sannsynlighet også i en mer levende interesse for de aktuelle saker, enten de nå befant seg på det riks- og kommunalpolitiske plan, eller det bare gjaldt en rein lokal grendeaffære som f.eks. en låvebrann, et tyveri eller overfall.
