Partipolitikk og bygdestyre
I de første tiåra etter at det kommunale sjølstyre var innført, kan en verken i Lier eller andre norske formannskapsdistrikter snakke om skarpe politiske skillelinjer blant de folkevalgte. Riktignok viste enkelte seg som enda større sparemenn enn andre, samtidig .som de kunne legge for dagen en utpreget skepsis overfor alt nytt og uprøvd, enten det nå befant seg på det materielle eller åndelige plan. Men enda representantene stundom sto mot hverandre ved avstemninger, om bevilgninger til f.eks. et nytt skolehus eller utbedring av en skrøpelig vei, arbeidet de likevel godt sammen for det de mente måtte bli til bygdas beste. Etter at bøndene liksom var blitt varme i den kommunale administrasjonstrøya, tok de ledelsen i svært mange bygder, således også i Lier, som tidligere fortalt. Andreas Guttormsen Egge styrte si bygd med stø og sikker hand fra slutten av 1850-åra og helt fram til 1880, da han gikk fra borde, vel først og fremst på grunn av at stortingsarbeidet slukte stadig mer av hans arbeidskraft. At han hadde tillit blant sine medrepresentanter, beviser blant annet at i 1867 valgte de ham til ordfører ved akklamasjon. Ellers ved de skriftlige valg oppnådde han gjerne 8 av 9 stemmer i formannskapet, og da skulle det være forholdsvis lett å gjette seg til hvem den ene opponenten var, når vi husker at det på den tid og lenge seinere ble regnet som uverdig å stemme på seg sjøl. Som varaordfører fungerte Ole O. Foss til 1869, A. Aas 1870-71, brukseier H. J. Hofgaard på Sjåstad fra 1872 til 1877 og i de to følgende år Hans Helgerud. Alle disse var bønder av større eller mindre format, og alt tyder på at samarbeidet gikk knirkefritt uten større bygdepolitiske rivninger. Likevel var ikke denne perioden uten politiske motsetninger dersom vi ser det hele i landsperspektiv. Forfatningsstriden mellom høyre og venstre hadde begynt, og nå gjaldt det om regjering eller storting skulle ha den virkelige husbondsrett i landet. Denne kampen utviklet seg stadig på en bitrere og mer uforsonlig måte og aktiviserte flere borgere enn noen tidligere politisk feide etter 1814. At de politiske stormbølgene også kom til å skylle langt innover Liers strender, var nærmest en selvfølge, særlig når en tenker på at liungene aldri har vært representert mer mannsterkt i nasjonalforsamlingen enn akkurat i 1880-åra.
Hans Helgerud. Ordfører 1880-81.
Før vi går over til en nærmere skildring av denne kampstore tid, bør vi kanskje for sammenhengens skyld kaste et kort blikk bakover. Allerede flere ganger tidligere i århundret hadde Lier-bygda hatt sine representanter på Stortinget. Amtmann Johan Collett kan vel ikke regnes som vaskeekte liung, men han bodde nå iallfall på Huseby og representerte Buskerud amt på flere storting. På det såkalte Bondestorting 1833 møtte proprietær Jørgen Martinus Dahll, som da eide Linnes, og kirkesanger Nils Nilsen Hilsen. Hilsen ble valgt ikke mindre enn sju ganger, fra 1848 og framover til den overordentlige sesjon i 1864. Nesten samtidig med ham møtte også brukseier H. J. Hofgaard, nemlig i 1862-63, på det overordentlige i 1864 og i 1865-66. Bare noen få år seinere, i 1871, kom så ordfører Egge på Stortinget etter at han hadde vært 1. varamann fra Buskerud perioden før. Som kjent vedtok stortingsmennene i 1869 at de fra 1871 skulle samles hvert år istedenfor som tidligere bare hvert 3. år. Perioden etter oppnådde Egge bare å bli 1. suppleant, men fra 1877 inntok han atter sin plass i tingsalen for så å beholde den helt fram til 1888.
A.G. Egge hadde også virket aktivt i bygdepolitikken før han kom på tinget. Således stiftet han i 1869 Lier Almueforening, som etter hvert ble mer politisk betont utover i 1870-åra. Vi må huske at det var nå Johan Sverdrup begynte å føre sin systematiske kamp for Stortingets makt og myndighet mot konge- og regjeringsvelde. «All makt samlet i denne sal», slik lød et av de fengende slagordene han formet i denne begivenhetsrike tid. I denne kampen ble han godt sekundert av Søren Jaabæk og hans bondevenner. At denne politikken også vant gjenklang i Lier Almueforening, får en tydelige inntrykk av ved å lese protokollen fra de første åra. Hele 113 mann har skrevet under referatet fra stiftelsesmøtet - av dem 3 med påholden penn - men seinere økte medlemstallet til iallfall 182. Foreningens hovedformål var å arbeide for næringsveienes beste, å drive sparepolitikk og forsøke å øve innflytelse på stortingsvalget. Allerede på neste møte drøftet de hva som kunne gjøres for arbeidsklassen, særlig i de vanskelige vintermånedene.
En komite på 9 medlemmer skulle utarbeide planer om en kommunal legdsgård og om opplæring av fattige til husarbeid og husflid av forskjellig slag, f.eks. matte- og hattefletting, tresko- og tretøfleproduksjon. Det stadig tilbakevendende renteproblem opptok også liungene, og i 1870 sendte foreningen en søknad, stilet til Johan Sverdrup, om nedsettelse av rentefoten. Samme år «anså forsamlingen» det ønskelig at stattholderposten ble opphevet, dessuten burde Stortinget vedta en passende utvidelse av stemmeretten. I det hele tatt behandlet foreningen mange sentrale samfunnsproblemer de første åra den eksisterte, men fra 1872 til 1874 hadde den dessverre en dødperiode uten et eneste bokført møte. De ivrigste ville likevel ikke gi seg, og den 30. mars 1875 vedtok de å fortsette, men nå sammen med den eldre Lier Landboforening. Etter sammensmeltingen syslet de mest med typiske jordbruksspørsmål som frukt- og kvegutstillinger, telemarksokser og andre feraser. Naturlig nok gikk da også foreningen i 1877 inn som en underavdeling av Buskeruds Amts Landhusholdningsselskap og Selskabet for Norges Vel. Likevel glemte den ikke sin gamle venn Johan Sverdrup, men sendte ham en hyllingsadresse dette år. Interessene for jord og fjøs hadde nok ikke helt kvalt de politiske. Akkurat nå tilspisset de storpolitiske motsetninger seg omkring statsrådssaka. Ikke mindre enn fire ganger vedtok Stortinget at statsrådene skulle ha både adgang og plikt til å møte i nasjonalforsamlingen, men regjeringen nektet hardnakket å sanksjonere ut fra den tankegang at kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker. Hovedgrunnen til denne motviljen fra regjeringens side var nok frykten for å bli altfor avhengig av Stortinget. Den innså nemlig at denne nyordning ville medføre at en regjering i framtida ikke ville kunne bestå uten støtte og tillit fra Stortingets flertall, og dermed var veien banet for parlamentarismen. Den 9. juni 1880 bestemte så tinget å kunngjøre vedtaket som lov uten sanksjon, og situasjonen tilspisset seg stadig. De mer utålmodige blant regjeringens motstandere ville stille den for riksrett med en gang, for grunnlovsbrudd, men den innflytelsesrike opposisjonsfører Johan Sverdrup ville vente til de stemmeberettigede hadde talt ved neste valg i 1882. Og som den bortimot allmektige mann han var blant sine tilhengere, fikk han sin vilje.
Derfor kom også dette valget til å overskygge ikke bare alle tidligere, men sannsynligvis også alle seinere valg inntil i dag (1969) i beisk uforsonlighet og personlig bitterhet mellom partiene. Nå gjaldt det ganske enkelt ministeriet Selmers og det gamle; politiske systems være eller ikke være. Andre viktige politiske merkesaker som utviding av stemmeretten, almen verneplikt og juryordning kom helt i bakgrunnen for denne brennaktuelle prinsippsaka. Og der to eller flere kom sammen i politikkens navn, ble det som oftest satt privat riksrett, der prosedyren gjerne gikk så livlig for seg at partene stundom var på nære nippet til å bruke handgripelige argument for å felle dommen.
At Lier, som til og med hyste en medansvarlig for 9. juni-vedtaket - A. G. Egge - skulle unngå det politiske uværet, kunne ingen vente. Og kanskje de fleste samfunnsbevisste liunger Ønsket også å være med hvor «nettopp mest det gjaldt». Foran dette valget hadde gått et målbevisst arbeid for å skaffe flere borgere stemmerett. De forholdsvis harde bestemmelser fra 1814 gjaldt stort sett fremdeles, men skarpe hoder hadde likevel funnet et smutthull i det ene av punktene, nemlig det som omhandlet eiere av matrikulert jord. Det sto ingen ting om verdien eller størrelsen av jordstykket, og dermed hadde de den enkle - men samtidig geniale løsningen: Forholdsvis mager og verdiløs jord, som myrer og bergrabber, ble delt opp i småbiter på noen kvadratalner og høytidelig skyldsatt. Deretter fikk de nye «eiendomsbesiddere» utstedt skjøte som et synlig bevis på sin nye rang, og de kunne dermed erverve stemmerett ved å avlegge ed til konstitusjonen. Mange, særlig i den konservative leiren, hevdet at dette sto i strid med grunnlovens ånd, og enkelte raste mot dette forkastelige «Myrmandsuvæsen». Ja, «Morgenbladet» snakket en gang sogar om de «dynddryppende Myrmænd», som nå stormet inn på den politiske arena.
Lik mange andre bygder fikk da også Lier sin «politiske» myr, «Stormyren», tilhørende gården Øvre Opsal. Den hadde en skyld av 13 skilling «revidert», og ble delt i 400 parseller, hver på 12 X 13 meter med en skyld av 13/400 skilling. Det fortelles at lagrettemennene ved skylddelingen ga et unnvikende svar om de mente hver parsell hadde noen verdi som sjølstendig eiendom. Og et konservativt organ som «Morgenbladet» anså transaksjonen så tvilsom at «Sorenskriveren i Lier burde neppe ha modtaget den Skyldsætningsforretning hvorved 400 Parceller fraskiltes Gaarden Øvre Opsal». Mange av de regjeringsvennlige i bygda mente nok det samme, noe som kom tydelig fram på et såkalt folkemøte på Nordal den 21. august, like før valgmannsvalget. Her møtte omkring 50 velgere, fortrinnsvis konservative, med brukseier Hofgaard, H. R. Helgerud og Otto Rode i spissen. Særlig den siste malte med «stor gru et bilde av myrmannsvesenet», som muliggjorde at «enhver kunne kjøpe seg stemmerett for 5 kroner». Han beklaget også sterkt at «Lier, der før har vært så vel ansett, nå skulle bli så utskjemt, spesielt ved dette myrmannsvesen». Den samme taler kom og med kraftige uttalelser om den spente politiske situasjonen og venstres forslag til valgmenn fra Lier: A. G. Egge, O. J, Sørum, Wefferstad og ordfører Chr. Skjeggerud. Ved forrigevalg ble den førstnevnte så godt som kastet, hevdet han, men nå har venstre skutt ham foran seg som en flaggskipper. Sørum har den slemme uvanen at han trekker politikk inn i alt, og de andre valgmenn tilhører også det ytterste radikale venstre. Rode følte seg overbevist om «at den ene av disse ville skyte om det ble revolusjon». Denne bitre og ensidig kritiserende tonen holdt seg både før og etter valget, for det gjaldt å redusere motparten mest mulig, helst til bortimot ingenting: «Hr. Egge har muligens engang vært en dyktig mann. Om han nu duer til annet enn til i tykt og tynt å følge en høvding - ja derom vil man måske finne beskjed annetsteds - i stortingsforhold ser man det ikke», skriver X i «Drammens Tidende» for 13. august. Og i samme nummer hevder en annen at Egge «duger ikke rett meget». Han har mange politiske synder på sin samvittighet: Et infamt «lakseforslag», dårlig opptreden ved valget i 1868 ved siden av at han gjorde seg bekjent ved Thraniterbevegelsen i 1850-åra. Artikkelen konkluderer da med følgende fyndige uduelighetsattest til to av venstrekandidatene: «Egge og Leer kan intet skrive og intet sige».
Chr. Skjeggerud. Ordfører 1882-83.
Etter en intens og spennende valgkamp med flere store folkemøter både i by og bygd pluss iltre, personlige feider -i avisene foregikk så valget for Buskerud Amt den 16. september i Drammen Rådhus. Venstre seiret klart og fikk alle fire representantene: Reier Nilsen Leer fra Krødsherad, Ole Jakob Hansen Sørum, Lier, begge med 37 stemmer, Andreas Guttormsen Egge, 36, og Peder Andersen Sønju, Nore, 34 stemmer.
Det politiske presseklima ble på ingen måte mildere etter avgjørelsen. Således skriver «Drammens Tidende» den 24. september at valget var utslag av politisk fanatisme, og de dyktigste kom ikke med. Atter er det stakkars Egge som får gjennomgå med sine «tarvelige evner, uten kunnskaper». Men det står ikke stort likere til med de andre heller. «De valgte besitter utelukkende skrålets og skrikets evne. De er ved evner og utrustning henviste til å ta plass på trossvognene i den hær hvis anfører med supermyndig selvforgudelse har sagt på en minneverdig dag: Jeg overtar ansvaret». Og slutten harmonerer med innholdet ellers: «Hvor i all verden bærer det hen med oss?»
Men det ville være svært urettferdig overfor både «Drammens Tidende» i særdeleshet og den konservative presse i sin alminnelighet å gi dem monopol på usaklighet, hissighet og nedvurdering av motstanderne i den politiske dyst. De liberale yrkesbrødre lå sannelig ikke etter de heller, det kan noen og hver forvisse seg om ved f.eks. å lese venstreorganet «Buskeruds Amtstidende», som akkurat dette året flyttet fra Sandsvær til Drammen. Når det her midt i en av høykonservatismens tryggeste borger skulle ta opp kampen for de liberale ideer både mot «Drammens Blad», som vel var det mest regjeringstro organ, og «Drammens Tidende», måtte kraftig skyts til. Bedre ble det på ingen måte året etter da «Buskeruds Blad» så dagens lys og bredte seg forholdsvis fort utover bygdene i amtet. Særlig hissig og ilter ble polemikken under riksretten, og akkurat da satt en ikke ukjent mann ved navn Per Sivle på redaktørkrakken i «Buskeruds Amtstidende» og skulle tale og forsvare sitt partis merkesaker mot de tre høyreorganer. Da kunne nok tonen i de polemiske artiklene bli både spydig og harselerende ifølge den vanlige stridsmaner, for det gjaldt oftest å finne så enkle og kontante argument at motstanderen ble stående slukøret igjen som både tulling og tosk med bortimot idiotiske synsmåter. Kunne så ordskiftet krydres med personlige mistenkeliggjørelser eller grove skjellsord som «misfornøiede Faar» og «konstizutionelle Lursvende», glei den politiske stridskost så mye lettere ned i de robuste politiske magene. Det virket altfor kjedelig å være saklig og nøktern i sin vurdering av motparten eller å betrakte problemene i et videre perspektiv. Nei, den politiske strid i 1880-åra sto ennå på et slags barnestadium i sin naivitet og hissighet, enten den foregikk i hovedstaden eller i Buskerud Amt, som nå måtte sies å være blitt «hendelsesrikt», blant annet ved nyskapningen «Aanden i Drammen», født nettopp på et politisk rabaldermøte dette stormfulle valgåret.
Disse skarpe motsetningene mellom den konservative og den liberale fløy, mellom høyre og venstre, kom til syne ikke bare i aviser og på folkemøter, men de viste seg ofte også i det daglige liv mann og mann imellom. Ifølge pålitelig muntlig tradisjon fra Lier var det forbundet med en viss risiko å be sammen mennesker med ulik politisk oppfatning: «Den tida kunne en komme i kaffelag og være venner når en begynte, og slå i bordet så koppene dansa før en slutta».
Og lenger oppe i Buskerud måtte en kjent venstremann nærmest stande offentlig til rette i partiavisa fordi han hadde dristet seg til å innby et par høyremenn til et selskap. Knapt noe annet kunne hisse folk slik opp som striden om flagget. De radikale hadde heist det reine norske flagg fra slutten av 1870-åra, mens de moderate og konservative holdt seg fremdeles lojalt til unionsflagget, populært kalt «sildesalaten». Denne flaggstriden økte i intensitet i riksrettsperioden, og Lier merket den også tydelig. Kampens bølger skal ha gått høyt her, særlig i 1882, og fremst på den nasjonale flaggskansen sto lærer Sørum, Magnus Øksne og lærer Sørsdal. Den siste heiste det reine norske flagg på Helgerud skole dette året, men enda tidligere skal det visst ha vaiet et sted på Viulstad. Og en gang skolebarna ved Helgerud skole, der Sørsdal var lærer, skulle gå i fanetog til Tranby kirke, reiste en 10 års gutt til Drammen for å kjøpe flagg i «Buskeruds Amtstidende». Den beskjedne gutten bad da om et flagg, men da skreik redaktør Retvedt høgt: «Et norsk flagg- skal du si, gutt!» For mange fortonet dette nasjonale symbolet seg som en vederstyggelighet, og de så rødt både i direkte og figurlig betydning. Likevel vant det fargerike flagget stadig større innpass før det endelig ble lovfestet i 1898.
Denne harde styrkeprøven førte til at begge parter fikk en fastere og bedre organisasjon, først gjennom lokalforeninger, dernest gjennom amts- og landsforeninger. Ifølge muntlig tradisjon daterer venstreforeningen i Lier seg allerede fra 1876, men det må sannsynligvis bero på en erindringsfeil. «Buskeruds Amtstidende» for 30. juli 1912 kommer med den opplysning at lærer O. J. Sørum stiftet Lier Venstreforening i 1880 som den eldste politiske sammenslutning i bygda. Sitt første store møte holdt foreningen den 9. juni 1882 på Eikenga med ikke mindre enn 4 stortingsmenn blant deltakerne. Allerede et halvt år tidligere, den 10. desember 1881, så «Venstreforeningen for Buskeruds Amt» dagens lys i et møte i «Hougsund» (Hokksund), og Sørum fikk æren av å være første formann her også.
Bare 19 dager seinere, den 29. desember 1881, ble på samme sted stiftet enda en organisasjon som i sterk grad kom til å støtte venstres politikk: «Buskeruds Amts Folkevæbningssamlag». Selmers regjering så på denne «Rifleringen» som et farlig våpen i den demokratiske reisnings hender, og hadde nektet sanksjon på vedtaket om penger til slike krigerske karer. Ville de skyte, kunne de melde seg inn i lag tilsluttet den mer fredelige og konservative «Centralforeningen for Utbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug».
Denne trassige motstanden fra høyste hold oppildnet bare skytternes fedrelandskjensle og nasjonalsinn, noe som den eggende oppsangen av Bjørnson fra 1882 sikkert også bidrog til:
Under fanen, under fanen,
for vor frihedssag!
Under fanen, under fanen,
norske skytterlag!
Gamlingen på tinge
skal få stemme tryggt og kjækt
bag om rifleringe
af vor unge slægt.
Tanken med folkevæpningssamlagene vant sterk gjenklang i Lier, for bygda hadde et av de eldste skytterlag i amtet, stiftet i 1861, og Bernhard Sørsdal ble valgt til nestformann i sammenslutningen. Hva kunne så de konservative stille opp mot dette, kan en spørre. Jo, de prøvde også å få en fastere organisasjon både i by, bygd og amt, noe som etter hvert lyktes. Fra 1880 og utover stiftet de såkalte November-foreninger, men skikkelig fart i sakene ble det først i riksrettsperioden, og da valgte de å kalle dem grunnlovsforeninger. Høsten 1883 emnet de på en slik sammenslutning i Lier, men arbeidet var ikke kommet skikkelig i gang. En utålmodig innsender spurte da hva i all verden de nølte etter, for «mennene har vi». I januar 1884 fikk så bygda sin grunnlovs - eller høyre - forening med Otto Rode som formann, og måneden etter stiftet de Buskeruds Amts Grundlovsforening. Dermed sto begge parter vel rustet til å føre den politiske strid videre. For noen borgfred kunne de foreløpig ikke håpe på, til det var motsetningene for store og gemyttene for opphisset.
Lier herredsstyre.
Omtrent på denne tida falt avgjørelsen i riksrettssaka mot ministeriet Selmer, og liungen Andreas: Guttormsen Egge hadde æren av å være førstevoterende blant de ærverdige dommere. At de fleste regjeringsmedlemmene ble kjent skyldige, skulle ikke akkurat mildne det politiske klima, tvertimot.
Likevel ser det ut til at valgkampen 1885 i Buskerud foregikk noe roligere enn 3 år tidligere. Venstre vant både valgmannsvalget i Lier og stortingsvalget for amtet, noe som resulterte i at både Egge og Sørum atter inntok sine plasser i tingsalen. Men i 1888 var det slutt for begges vedkommende, for ved valget den høsten vant høyre og de moderate over det såkalte «rene» venstres kandidater. Fra rikshistorien husker vi at det akkurat da oppsto rivninger innen venstre som førte til sterk splittelse, da ikke alle lenger kunne følge den forholdsvis forsiktige linje høvdingen Johan Sverdrup slo inn på. Dette kom de konservative til å profitere på både i Buskerud og andre amter. Selv om de stridende parter ikke sto så steilt mot hverandre som i riksrettstida, kan en ikke akkurat kalle tonen pyntelig. Straks etter avgjørelsen i september 1888 konstaterer «Buskeruds Blad» med en viss skadefryd at Egge og Leer ikke sa fra seg gjenvalg, men ble regelrett kastet». I 1888 er begge Buskeruds riksrettsdommere falne for folkedommen». Bladskriveren har ikke noe imot personene, for han har aldri vekslet et ord med dem. «Kan d’hrr. Egge og Leer få det godt i livets aften, så skal sannelig ikke vi gjøre den ond for dem». Litt større psykologisk sans burde kanskje tilsi at slik skrivemåte om to særdeles aktverdige menn iallfall ikke bidro til å gjøre livsaftenen lysere for de selvsamme herrer.
Etter en temmelig hard og hissig valgkamp i 1891 med mange folkemøter, således 4 bare i Lier på samme dag med blant annet statsrådene Quam og Bonnevie som talere, vant venstre og de moderate seier over høyre, noe som beveget «Drammens Tidende» til bitre kommentarer: Valgmennene hadde gjort et dårlig bytte i å kaste Hurum og Skattebøl for å få igjen Berg og Fossum. «Og å foretrekke Jellum for innsiktsfulle og opplyste menn som Helgerud og Hammersbøen er et sterkt stykke». Samtidig beskyldte bladet en moderatsinnet liung for en viss politisk vinglethet: «Erik Ek fra Lier holdt i gåraftes på å gå over til høyre, men ble i siste øyeblikk atter erobret av venstre og stemte med det». Heller ikke dette valget ga noen representanter til Lier, men kirkesanger O. S. Enger kom med som 2. suppleant. Noen av venstres prinsippsaker foran dette valget hadde vært almen stemmerett for menn, direkte skatt og egen utenriksminister, alt sammen stoff med atskillig sprengladning i.
Ved valget i 1894 derimot vendte det politiske blad seg i Buskerud, og høyre erobret alle fire mandatene, og denne gang vant samme parti også valgmannsvalget i Lier, noe som ikke hadde hendt tidligere. Også dette oppgjøret må vel betegnes både som spennende og hektisk, da begge partier mønstret sine største oratoriske talenter på tallrike folkemøter rundt i landet, og da de siste «myrmenn» ble tryllet fram. Om denne seieren hadde noe samband med den nystiftede «Lier moderat-konservative forening», fra 10. desember 1893, er umulig å si sikkert, men slett ikke utenkelig. Iallfall ble det en livlig aktivitet i foreningen under ledelse av dens første formann, som var doktor Martin Grøndahl.
Lier herredsstyre.
Valget her i Lier foregikk ved Frogner kirke i varmt vær med solskinn. Så å si samtlige småbænder og småbrukere fra Egge og Helgerud skolekretser møtte opp og stemte. Disse siste hadde et vittig hode kristnet for «Knotten» (små mygg), og alle som en var venstretilhengere. Så falt det seg at 2-3 venstreledere satt på en krakk og pratet da den ivrige høyremann dr. Martin Grøndahl kom masende forbi for å mønstre sine tropper. Da bemerket en av venstrelederne, Oluf Landfald, lunt: «Han stikker fælt knotten i dag, Grøndahl».
I 1897 var det atter venstres tur til å vinne, noe de greidde både ved valgmannsvalget i Lier og stortingsvalget for amtet. Sjølve valgdagen ble forresten svært dramatisk her idet hele formiddagen gikk med til en temperamentsfull prosedyre. Manntallet over de stemmeberettigede forsvant nemlig sporløst fra Eikenga, der det blant annet var utlagt, og forsvinningsnummeret varte i 4 dager. Nå fikk bygda 2. representant for amtet i snekkerformann Andreas Nielsen Fjeld. Valget i 1900 merket seg ut på den måten at nå stilte også Lier Arbeiderparti egen valgmannsliste, som riktignok oppnådde bare 30 stemmer, mens høyre seiret med 483 mot venstres 404 stemmer. Noen ordning med forholdstallsvalg kjente ikke datida til, derfor dro partiet med de fleste stemmer av sted med alle mandatene både når det gjaldt valgmenn og stortingsrepresentanter. I hele Buskerud fikk høyre 117 valgmenn mot venstres 64 og vant således stort. Enda klarere var seieren i 1903 med tallene 156 mot 33. Også i Lier ledet nå de konservative klart med over 100 stemmers overvekt på venstre. Atter en gang fikk bygda 2. suppleant på tinget i gårdbruker Otto Rode på Grette. Likevel kan en ikke tale om noen levende politisk interesse blant menigmann, som i 1898 hadde fått stemmerett så sant vedkommende hadde fylt 25 år og kunne sørge for seg sjøl. Av 1398 stemmeberettigede i bygda la bare 922 sine sedler i urnene, noe som skulle gi litt over 65% frammøte. Nei, da ble det nok atskillig livligere aktivitet i det nasjonale jubelåret 1905, enda det ikke kunne skilte med noe stortingsvalg. Til gjengjeld gikk de stemmeberettigede to ganger til urnene for å gi sin mening til kjenne, først den 13. august om Norges fulle suverenitet gjennom unionsoppløsningen, deretter 12. og 13. november om landets framtidige statsform skulle være kongedømme eller republikk.
Situasjonen i Lier foran avstemningen om 7. juni-vedtaket kan vel best betegnes ved Nils Collett Vogts ord om «En tordnende vilje, en viljestemt sang», akkurat som i landet ellers. Formannen i Lier moderat-konservative Forening, J. Haagensen, sendte sammen med formannen i Lier Venstreforening, K. O. Skogen, ut et opprop til sine sambygdinger om å stemme Ja søndag den 13. august. Det samme gjorde de tre kirkens tjenere, sokneprest Aars og kapellanene Kiønig og Rynning. Herredsstyret vedtok enstemmig i møte 9. august følgende oppfordring:
Til Frogner, Tranby, Sylling og Aassidens vælgere.
Herredstyrets samtlige tilstedeværende medlemmer og lensmanden beder eder - alle som en - at møde ved folkeafstemningen nu søndag den 13. ds. kl. 1 eftermiddag, og der enigen og tro besegle fedrelandets frihed og fred med eders stemmer med ja.
Den, der stemmer med nei, giver udlandet et billede af et tvivlraadigt folk og svigter vor rolige enstemmige holdning, som er vor ære og vor styrke.
Den, som ikke møder og stemmer, vil i udlandets øine kunne blive betragtet lige med den som svigter sit land med et nei. Den, der stemmer med ja, stemmer for fedreland, frihed, for et enigt folk, for fredeligt, ærefuldt og hurtig opgjør med Sverige. Nei truer freden. Ja sikrer den.
Alle maa møde, og alle maa stemme med ja.
Og formannen i valgstyret, lensmann O. J. Svang, rettet en appell til hver enkel representant om personlig å påvirke velgerne til å stemme patriotisk. For at dagen skulle bli så festlig som mulig, burde valglokalene utsmykkes med f.eks. flagg, lauv og blomster. Resultatet av all denne nasjonalsinnede aktiviteten skuffet heller ikke: Av 1462 stemmeberettigede måtte 1212, altså ca. 83%, og alle ga uttrykk for sitt klare ja. Det kan nevnes at av de 14849 avgitte stemmer i Buskerud amts landdistrikter, befant seg en singel nei-stemme, og den kom fra Hurum. Som kjent hadde kvinnene ennå ikke fått statsborgerlig stemmerett, men de ville gjerne vise sitt nasjonale sinnelag ved å undertegne sympatiadresser. I Lier fikk en slik kvinneadresse 512 underskrifter. I det hele tatt var stemningen her slik at en innsender i «Drammens Tidende» kan snakke om at nå har bygdepolitikk og partikjekl veket plass for samling og enhet. Han ønsket inderlig at det måtte vedvare, «så vi ikke altfor snart faller tilbake i den sneversynte og ensidige partistrid».
Fullt så endrektige sto verken liunger eller andre patriotiske nordmenn når det gjaldt hvilken statsform landet burde få. Da Karlstadforliket var brakt lykkelig i havn, skreiv en innsender i «Drammens Tidende» at de fleste liunger godtok det, for nå lengtet nesten alle monarkister etter å komme tilbake til ordnede forhold. Og dersom Prins Carl skulle bli konge i Norge, ville de motta ham med «verdig begeistring den første gang han kom kjørende med Lierbanen». Svært mange av bygdas ledende menn, som f.eks. R. Eriksrud, T. Holtsmark, B. Helgerud, Otto Rode, H. J. Hofgaard, A. N. Fjeld, O. Øksne, O. Landfald og K. O. Skogen undertegnet et opprop til velgerne i Buskerud om å stemme for kongedømme: «Lad Glansen af 13. August ogsaa legge sig over den 12. og -13. November». Likevel kunne ikke alle erklære seg enige i dette monarkiske synet, og de forsøkte også å gi sin mening tydelig til kjenne. Således talte en av de ivrige republikanere, postmester Schøning, for ca. 100 tilhørere på Heggsbro like før valget. Hans foredrag til republikkens pris var «rolig og saklig, men uten glød», skal en tru referatet i «Drammens Tidende». Så kom en av de lokale republikanere, lærer Haraldseid, som begynte «et iltert Efterpaaforedrag», ofte avbrutt av munterhet. Han delte også ut noen brosjyrer som fremhevet fordelene ved den republikanske statsskikk. Endelig talte så lensmann Svang for kongedømmet, og først da «lød begeistringens rullende fonn», etter referatet å dømme iallfall.
Liungenes trofasthet mot monarkiet viste seg tydelig ved avstemningen, som ga 1204 ja mot bare 40 nei. Litt mer republikansksinnet var velgerne enkelte andre steder i amtet, likevel mønstret de bare 1334 tilhengere mot hele 12310 kongetro.
Ved stortingsvalget 1906 praktiserte de den nye ordning med enmannskretser og direkte valg, et system som skulle vise seg særdeles. upraktisk med de tallrike omvalg i kretser der ingen kandidat i første omgang oppnådde absolutt flertall. Sammen med Nedre Eiker, Røyken og Hurum dannet Lier Buskerud valgkrets. Og her ble den reine overflod av stortingsmannsemne, idet de konservative splittet seg og stemte på fire kandidater. Hovedkampen her sto mellom Carl Aas fra Hurum og lensmann Svang. Først kom et opprop til velgerne fra 37 liunger, blant annet H. J. Hofgaard, Hagbart Gilhuus, O. P. Espedal, L. Schwencke og Lars Steen om å stemme på Aas, da Svang var ukjent som politiker. Som et kraftig svar på dette fulgte opprop nummer to med 136 underskrifter, og av disse sto Johan Haagensens først. De 136 sa seg helt uenige med den stokk-konservative fløy av Lier moderatkonservative forening om å velge Aas. Nei, nå burde Lier atter få en representant på tinget, for det hadde Eiker hatt i 9 år og Hurum i 6. Og mannen hadde de nettopp i lensmann Svang, som allerede i 1903 modig hadde trådt i bresjen for den politikk som kom til å seire. «Den heldige løsningen i 1905 skyldtes ikke dødvekten i tinget, men de ledende menn som så målet». Underforstått hørte altså ikke Aas til dem, dessuten var han så konservativ at han ville støte alle liberale fra seg.
De to rivaler opptrådte også på hverandres «hjemmebane», idet Aas talte i Karl Hegsbros hus og Svang i Hurum etter innbydelse av den frie velgerforening der. Da Aas-tilhengerne i Lier ikke ville bøye seg, fikk bygda enda en politisk sammenslutning i «Lier frie Vælgerforening», dannet på Solvang ved Lier stasjon i slutten av juli med lærer Harald Sørum som formann. Bortimot 50 tilstedeværende tegnet seg som medlemmer med en gang, og av dem hadde over tredjeparten tidligere tilhørt venstre. Venstrepartiet førte også en aktiv valgkamp og holdt blant annet et stort møte i Hegsbros lokale med overfylt hus og utenriksminister Jørgen Løvland som foredragsholder. Det samlet seg om Johan Hyggen fra Røyken, mens arbeiderne pekte ut Orning fra Nedre Eiker. På grunn av dette rikelige utvalg av kandidater oppnådde ingen av dem flertall ved valget i slutten av august, og omvalg måtte til. For da å unngå at sosialisten Orning skulle vinne, akkederte de forskjellige konservativt-moderat-liberalt innstilte fraksjoner seg fram til enighet om venstremannen Hyggen, som dermed beseiret sin farlige konkurrent med ca. 200 stemmers overvekt (1560 mot 1357). Arbeidsformann Thorvald Jørgensen fra Lier ble varamann.
I denne valgkampen, der særlig den splittede konservative leir brukte tungt skyts med blant annet drøye beskyldninger om valgfusk, finner vi også enkelte bortimot komiske innslag. Således gjestet en arbeiderforening fra Mjøndalen Sylling, der deltakerne holdt til på Enger-gårdene fra lørdag til søndag middag. Gjestene hadde med seg eget hornmusikk-orkester, og snart svinget mange seg lystig i dansen på Jonasløkka «i den skjønne Birkelund ved Holsfjorden». Innimellom disse kraftige, men forhåpentligvis upolitiske horntonene holdt sosialistenes stortingskandidat, lærer Orning, politisk foredrag om sosialismen, som folk visste altfor lite om. Derfor burde de lese «Fremtiden» og ikke «Buskeruds Blad», hevdet han. «Foredraget påhørtes av kun få av bygdas folk og applaudertes av nogle av Mjøndalens sosialister».
Da forfriskninger både i fast og flytende form fans. i rikelig mengde, endte hele moroa med et durabelt slagsmål, og bygdefolket måtte rømme valplassen, noen med stygge skrammer, andre med «blå briller».
«Ved ankomsten til Lier uttalte hr. Orning at nu kom sosialistene til bygda. - Ja, de kom, og det kan i sannhet sies at de gjorde et seiersinntog, men erobringer gjorde de ikke. Det gjorde syllingdølene, for der lå igjen ikke mindre enn ca. 30 konjakkdasker, istykkerrevne bekledningsgjenstander, vadsekker og deslike på kampplassen». Og litt spydig legger avisa til at de erobret kanskje også dem i bygda som tidligere var gått over til sosialismen. De radikale korsfarere omvendte derfor verken ved åndens eller håndens makt de mer tradisjonsbundne syllingboere til sin lære.
Den upraktiske ordning med enmannskretser viste seg også ved neste politiske korsvei i 1909, idet ingen av kandidatene i første omgang oppnådde flertall. Buskerud liberale samlingsparti, som de konservative kalte seg nå, stilte med T. Holtsmark, det konsoliderte venstre med Bernhard Helgerud, mens sosialistene satset på Horgen fra Eiker. Ved omvalget seiret Holtsmark med 2952 stemmer mot Horgens 2513, og Lier fikk atter sin representant på tinget, noe de mest lokalpatriotiske sikkert hadde savnet lenge. Det 4 år gamle sosialistorganet «Fremtiden» viste sin store skuffelse over resultatet i Lier, «den bygd som er oss mest til gremmelse». Her mangler småbøndene opplysning, for de «stemmer i flokk og følge med høyre». Derfor hadde Holtsmark fått 1222 stemmer der, mens Horgen måtte nøye seg med 568. Fullt så bitre kommentarer hadde samme avis ikke grunn til å komme med etter følgende valg i 1912. Tradisjonen tro ble 1. runde uavgjort også denne gang, men ved omvalget slo Horgen sin hardeste konkurrent Holtsmark med over 600 stemmer. Men i Lier hadde den sistnevnte fremdeles overtaket med 1025 tilhengere mot Horgens 878. Venstres kandidat, tidligere stortingsmann Hyggen, fikk bare 200 stemmer her i bygda.
I landet som helhet derimot vant venstre stort, dessuten ble partiet overrepresentert med hele 26 mandater.
Som en felleskarakteristikk for stortingsvalgene i denne perioden, enten de foregikk amtsvis eller kretsvis, må kunne hevdes at de var omfattet med temmelig stor interesse i Lier blant de stemmeberettigede borgere, særlig i de bevegede 1880- og 1890-åra. Rekorden satte ved Åssiden i 1891, da alle 31 velgere møtte opp og avgav sine stemmer. Det samme kan dessverre ikke sies om de forskjellige kommunevalg, som før 1898 fant sted hvert annet år med kåring av halvparten av formenn og representanter. Fra dette år foregikk begivenheten bare hvert tredje år, men da med valg av alle tillitsmenn samtidig. Før 1880-åras storpolitiske idekamper nådde bygda, hadde deltakelsen ofte vært rett og slett skrøpelig. Eller hva skal en si om valget i 1877 da ingen stemmeberettiget fra Tranby møtte til fastsatt tid på høsttinget. Noen timers utsettelse av valgforretningen hjalp ikke synderlig, men 2 personer fra nevnte sted skal visstnok ha innfunnet seg utpå dagen. Men ved de fleste valg 1860-80 oppnådde førsterepresentantene i Frogner fra 27 (i 1863) til 7 (i 1875) stemmer, i Tranby fra 8 til 2 og i Sylling fra 5 til 1 stemme. Suppleantene fikk stundom flere stemmer, for på dem falt de ikke så spredt. Likevel viste liungene en så slapp kommunalpolitisk interesse at de få som umaket seg fram til urnene, fikk dermed stor innflytelse på valget.
Utover de stormfulle 1880- og 1890-åra vokste nok interessen for kommunevalgene litt, men den kunne vanskelig måle seg med den velgerne la for dagen når de skulle kåre sine stortingsrepresentanter. Et hederlig unntak danner valget i Frogner 1895 da deltakelsen blir betegnet som «enestående».
Ole J. Sørum. Ordfører 1884-87.
Partiene stilte det året felles formannskapskandidater, Eriksrud og Rode, som begge oppnådde 848 stemmer. Men ved kåringen av representanter trakk venstre det lengste strå unntatt på Åssiden, der valget foregikk etter upolitiske linjer. Likevel var seieren så knepen at høyre hadde ingen grunn til å sture og anse Lier for tapt, lyder kommentarene i «Drammens Tidende». Samme avis er også inne på den fornuftige tanken at det bør bli forholdstallsvalg i framtida, for det virker i høy grad urettferdig at et parti med kanskje bare en stemmes overvekt skal dra av sted med alle mandatene, mens den tapende part ingenting får. Ellers ser det ut for at både høyre og venstre hadde utfoldet en livlig aktivitet foran dette valget med agitasjon og sammenkomster. Søndagen før «slaget» talte således den seerdeles vitale og «politiserende» professor Yngvar Nielsen hos lensmann Abrahamsen på Hegg for ca. 100 tilhørere. Samtidig møttes venstreforeningen på Lier meieri, der redaktør Ole Thommesen la fram sitt partis synsmåter i dagens spente situasjon.
Reinhart Eriksrud. Ordfører 1888-1901
Heller ikke ser det ut til at det hersket noen bitter motsetning mellom de to fraksjonene i kommunestyret. Styrkeforholdet holdt seg noenlunde stabilt med en liten overvekt for venstre, som hadde ordføreren helt fra 1882 til 1901.
I desember 1881 kjempet forresten 3 venstremenn om bygdas fremste tillitsverv: Christian S. Sjeggerud (han forandret seinere skrivemåten til Skjeggerud), O. J. Sørum og A. Aas. Den første seiret med 17 stemmer, mens Aas ble viseordfører. To år seinere sto en spennende kamp mellom Sørum og O. O. Foss, som vel nærmest tilhørte høyre. Bare to stemmer skilte dem, idet Sørum fikk 17 og den andre 15. Representantene valgte Magnus Øksne til viseordfører med 15 stemmer mot 11 på Foss. Disse to valgte fortsatte en periode til, men i 1888 overtok Reinhart Eriksrud, som ble gjenvalgt 6 ganger, sist i 1898, da han fikk 38 stemmer av 40. De 3 første av disse periodene fra 1888 til 1893 satt en av høyrehøvdingene, Hans R. Helgerud, som viseordfører, og samarbeidet gikk visst bra, noe som skulle tyde på at venstre og høyre i Lier kommunestyre var på talefot med hverandre. Men høsten 1893 foregikk både formanns- og representantvalget i Frogner strengt partipolitisk med venstre som seierherre, og Helgerud nådde opp bare som suppleant. Fra 1894 til og med 1901 var så Oluf Landfald viseordfører, dermed hadde venstre begge de fremste tillitsmennene. Nest etter A. G. Egge har Eriksrud den lengste tjenestetid som ordfører, 14 år i alt. Men ved valget i 1901 tapte han mot høyremannen Torger Holtsmark, som fikk dobbelt så mange stemmer, 26 mot 13.
Dette Lier-valget ble litt av et gjennombrudd for høyre, som i første omgang så ut til å profitere mest på at stemmeretten nå var blitt alminnelig for menn. Mens høyre og venstre i Frogner hadde inngått et kompromiss i 1898 om valg av henholdsvis 9 og 11 representanter, stilte de i 1901 med reine partilister. De konservative vant en overlegen seier her og fikk 14 mandater mot venstres 6. Og hele kommunestyret i Lier for 1902-04 kom til å bestå av 26 høyre - og 14 venstrerepresentanter. Med et sånt resultat kunne en ikke fortenke det seirende parti i at det tok både ordfører- og viseordførervervet, enda det dermed regelrett kastet en av de mest velfortjente kommunemenn bygda noen gang har hatt.
Torger Holtsmark. Ordfører 1902-07.
Enda verre var det gått med Oluf Landfald, som ikke en gang rakk opp blant de valgte representantene, men måtte pent ta til takke med 1. suppleantplassen. Et lokalt «Arbeiderparti» og «Bondeparti», som hadde kjempet så drabelig på Åssiden ved valget i 1898, med det førstnevnte som total seierherre og alle 4 mandater, hører en ingenting om i 1901. Dette året gikk kvinnene for første gang til urnene, idet de hadde tilkjempet seg innskrenket kommunal stemmerett. I Lier nyttet mange denne nyvunne retten sin, således 104 i Frogner, 18 på Åssiden og 17 i Sylling. Likevel stemte ikke stort mer enn tredjeparten av alle manntallsførte kvinnelige borgere, så noen rekorddeltakelse kan en knapt snakke om.
Ved valget i 1904 var frammøteprosenten noe større, iallfall i Frogner, og det kom kanskje av at flere kvinner hadde våknet til kommunalpolitisk bevissthet. «Drammens Tidende» påsto at de fleste av disse stemte med venstre, noe som lyder ganske rimelig når en sammenlikner resultatet. Det viste nemlig en framgang på 4 mandat for venstre og en tilsvarende tilbakegang for høyre, som likevel hadde så klart flertall at både ordfører og viseordfører ble gjenvalgt. Oluf Landfald gjorde nå et sterkt «come back», for å uttrykke seg i moderne idrettsspråk, idet han kom inn i herredsstyret som nr. 1 på venstres liste.
Når en ser bort fra den mer lokale arbeiderliste på Åssiden i 1898, stilte ikke sosialistene egen liste i Lier før ved valget i 1907, og da bare i Frogner, der de fikk 4 representanter. Som kjent hadde arbeiderpartiet fått sitt eget organ i «Fremtiden» i 1905, og det agiterte sterkt for flest mulige partilister rundt i Buskeruds bygder. Etter resultatet å dømme gjorde sosialistene sterkest innhogg i venstrefylkingen, som måtte avgi 3 mandater, mens høyre slapp med 1. «Flere liberale» kritiserte forresten venstre for at partiet ikke holdt «rene linjer», som de sjøl påsto. «Saken er den, at venstre i Lier er en høyst uensartet masse, et konglomerat, der nu søker å redde seg ved å kaste seg i armene på kvinnene og avholdsfolket og ved siden derav flyte litt på «drivtømmeret». I et skarpt svar tilbakeviste en innsender påstanden om «linjene», og hevdet at det på ingen måte var til forkleinelse å sympatisere med avholdsfolket eller ta kvinnene med. Det siste viste tydelig at venstre fulgte med i utviklingen. Ikke mindre enn 3 kvinner hadde fått plass på venstrelista i Frogner dette året: fruene Lisa Fjeld, Thea Hagelund og Ingeborg Helgerud. Men ingen av dem nådde opp blant representantene.
Akkurat dette året hadde kvinnene fått innskrenket statsborgerlig stemmerett på samme vilkår som den kommunale, og i den anledning kvad «Vikingen»s husdikter:
«Forleden sin stemmeret kvinderne vandt,
skjønt Malm protesterte saa svetten den randt.
Lit indskrænket blev den, men indskrænket er
en kvinde som oftest, det vet jo enhver.
Av manden, den dot,
hun ler nu saa godt,
og klarer sig længe med det hun har faat».
(Den ivrige «protestant» Malm var en av hovedstadens tingrepresentanter).
Oluf Landfald. Ordfører 1908-10.
Enda venstre mønstret bare 15 representanter i det nye kommunestyret mot høyres 21, fikk partiet med hjelp av arbeiderne og minst 2 høyremenn både ordføreren og viseordføreren. Oluf Landfald ble valgt til ordfører med 21 stemmer i skarp konkurranse med Ole Toverud, som samlet 19. Enda mer spennende fortonet valget på viseordfører seg, idet både den sistnevnte og Bernhard Helgerud oppnådde 20 stemmer hver. Loddtrekning måtte til, og den vant Helgerud. Mange veltjente kommunemenn hadde frasagt seg gjenvalg dette året, blant dem ordfører Holtsmark, tidligere ordfører Eriksrud, viseordfører Schwencke og Hofgaard. Mange beklaget særlig at Holtsmark trakk seg tilbake, for det hersket temmelig stor enighet i bygda om at han hadde vært en drivende dyktig ordfører, som vanskelig kunne erstattes.
H. J. Hofgaard. Ordfører 1911-13.
En «Korrespondent» i «Drammens Tidende» hadde før valget uttrykt en viss frykt ved at arbeiderne stilte sin egen liste. Han uttrykte derfor håpet om at de borgerlige velgere måtte møte tallrikt fram, for verken sosialistenes liste eller program var egnet til å vekke synderlig tillit eller sterke ønsker om å se svært mange av dem i bygdestyret. Hans ikke akkurat fromme ønske gikk stort sett i oppfyllelse for Liers vedkommende. Men i Nedre Eiker var sosialistene så ubeskjedne å vinne flertallet ved dette valget, og bygda fikk da æren av å være den første arbeiderstyrte kommune i landet. Men ved neste politiske korsvei i 1910 kom de dobbelt så mannsterke igjen i Lier, med 5 representanter fra Frogner og 3 fra Sylling, og hele erobringen hadde de gjort på bekostning av venstre, som dermed skrumpet inn til 11 mandater. I Sylling gikk det så hardt ut over dette partiet at det fikk bare en representant, Hans P. Asdøl, mens O. Øksne, som med heder hadde vært medlem av herredsstyret i samfulle 34 år, bare ble 1. suppleant. Riktignok fikk den sistnevnte en kommunalpolitisk oppreisning ved neste valg da han atter inntok sin gamle plass blant folkets kårne. Noe bedre var det forresten ikke gått med tidligere ordfører Holtsmark heller, så sannelig gjaldt nok ordtaket «Utakk er verdens lønn» blant våre fedre også. Høyre - eller samlingspartiet, som det gjerne kalte seg - kom igjen med 21 representanter, og denne gang berget det både ordfører- og viseordførervervet. H. J. Hofgaard ble ordfører med 20 stemmer, Oluf Landfald fikk 12 og arbeidernes kandidat Peder Olsen fra Sylling 8 stemmer. Som nestkommanderende i kommunestyret oppnådde, J. J. Svang 21 stemmer mot Landfalds 11 og Olsens 8. Vi ser således av stemmetallene at begge disse valg må ha foregått etter forholdsvis strenge partipolitiske linjer.
Sitt virkelige gjennombrudd i kommunepolitikken hadde arbeiderpartiet ved Liervalget 1913, da det godt og vel fordoblet mandattallet - fra 8 til 17, og seilte dermed opp som den største gruppe. Denne gangen hadde det også gjort et kraftig innhogg i den konservative fylkingen, som plutselig så seg redusert til 15, mens venstre kom igjen med 8 representanter. Så meldte spørsmålet seg om et eventuelt samarbeid ved valg av ordfører og viseordfører og hvem de egentlig skulle bli. Høyre og venstre kunne ikke bli enige, dermed ble inkassator K. O. Skogen fra venstre valgt til ordfører med bistand fra sosialistene. Han fikk 23 stemmer og høyrekandidaten, kirkesanger Dehli, 16. Som takk for hjelpa kvitterte noen venstremenn iallfall med å stemme på Peder Olsen til viseordfører, som med sine 17 stemmer så vidt beseiret L. Sørsdal. Denne fikk nemlig 16, men at flere hadde vært i et slags valgdilemma, skulle de 6 blanke stemmesedler klart bevise.
K. O. Skogen. Ordfører 1914-16.
Skal vi så kort skissere den partipolitiske utvikling i Lier herredsstyre fra 1880-åra framover mot 1914, viste, den en tydelig ledelse for venstre inntil hundreårsskiftet, da høyre for en stund har et klart overtak. Den stadig stigende industrialisering og fastere organisering av arbeiderne gjorde nok disse mer klassebevisste her i bygda også, noe som fra 1907 ga seg tydelig utslag ved kommunevalget. En oversikt over partistillingen fra 1901 til 1913 ser da slik ut:
Høyre:
