«Norrønafolket det vil fare ... »
Aldri har vel disse stolte Bjørnsonske ord sannet seg mer enn i forrige århundre da hundretusener av nordmenn forlot moder Norges jord eller sine fedres håndverk og handel for å dra ut i det store, men spennende ukjente hinsides havet. Det begynte så smått og pent med de 53 om bord i sluppen «Restauration» i 1825, og dernest så det hele ut til å dø bort på grunn av hardt slit og liten framgang for disse emigrantpionerene. Mistrøstige brev hjem fra skuffede nybyggere i bl.a. Kendall-settlementet skulle heller ikke bidra til å øke reiselysten. Men så grunnla utvandringens hederskronede «far», Cleng Peerson, Fox River-settlementet, og da lød snart begeistringens toner i brev som krysset Atlanteren østover. På få år vokste utferdstrangen til en mektig bølge, som verken engstelige biskoppelige hyrdebrev eller nøkterne kongelige kommisjoner kunne bryte. Verken elendige emigrantskip, livsfarlige klimatiske sjukdommer eller krigerske indianere i det fjerne land skremte folk fra å prøve lykken der. Særlig fart i utvandringa ble det i 1840-åra, og 1849 kan vise til hele 4000 norske emigranter. Så vokste strømmen til 6400 i 1857, 8900 i 1861, over 15000 i 1866 og nådde i 1882 sitt absolutte topp-punkt med 28804 personer som sa moder Norge farvel. De aller fleste av disse slo seg ned i U.S.A. Når vårt land mistet så mange av sine kraftigste sønner og døtre, var det ikke rart at mange advarende røster hevet seg mot denne årelating av en liten nasjon. Patrioten Henrik Wergeland karakteriserte «udvandringsraseriet» som «vår tids farligste sykdom», og kaller det «en fædrelandets forbløden».
Peter Christen Asbjørnsen, som utenfor sin eventyrverden ble regnet for å være både nøktern og realistisk, svang seg opp til lyriske høyder i sine forespeilinger av det uoverlagte i foretagendet til de «ulykkelige» (utvandrerne). «Når en av dem en solklar dag, stønnende under arbeidet med urskogens jernhårde ekerøtter kaster et blikk ut mellom stammene over prerien og der fjernt i nordvest hever seg en sky som et blålig fjell med sne mellom sine kupler og kneisende tinder, da stiger det lenge forglemte fedreland klart og strålende frem av erindringen og griper sin fjerne sønn med hjemveens kjempearmer». For å prøve å gripe «ondet» ved rota ble også årsakene til utvandringa livlig diskutert, og de fleste uhildede fant vel snart ut at de var både av økonomisk, sosial og religiøs art. Dessuten burde en vel ikke se helt bort fra den eldgamle vikingånd med eventyrlyst og utferdstrang. Forfatteren til en av de mange «sannferdige beretninger» og «veivisere» som så dagens lys omkring emigrantproblemet, redaktør J. R. Reiersen, nevner sikkert noen av de vesentligste grunner: Ungdommen har ikke noen muligheter i det overbefolkede Norge, men i Amerika er de både store og lysende. De styrende gjør for lite for å fremme jordbruket og folkeopplysningen, mens de flott strør om seg med midler til «marinen og det lærde skolevesen». Fattigvesen og veivesen tynger menigmann altfor mye, og med karrig jord og usikker høst må utbyttet ofte bli skrøpelig. Dessuten er folk misnøyd med rettstilstanden, for embetsmennene har for stor makt. Særlig geistligheten danner en kaste med nærmest forakt for den vanlige borger som «en ringere sort vesener». Derfor mener en stor part av almuen at en ikke kan oppnå noen virkelig uavhengighet i Norge og at grunnlovens bestemmelser om frihet og likhet bare er smukke ord og klingende fraser. Likevel reiste nok ikke de fleste utvandrerne med noe lett hjerte fra gamlelandet, det vitner mange brev, sanger og dikt om, hvor den såre heimlengten danner ofte en sørgmodig undertone. Og mange følte ikke større bitterhet mot Norge - der de angivelig skulle ha båret slavelenker - enn at de om bord på de fullstappede emigrantskutene begeistret sang «Hvor herligt er mit Fødeland» og andre kraftpatriotiske sanger.
Søren Baches tømmerhytte i Muskego.
«Amerika-feberen», som den populært ble kalt, spredte seg snart utover hele landet i bygd og by, slik at ikke den mest bortgjemte avkrok gikk fri. Tvertimot herjet den ofte verst høyt oppe i dalene eller langt inne i fjordpollene, det skulle bygdene i Hallingdal og Indre Sogn være typiske eksempler på. I amtmann Bloms femårsberetning for 1845-50 forteller han at fra hele Buskerud amt utvandret 978 personer i dette tidsrommet, men av dem var bare 166 fra det folkerike Buskerud fogderi. «Det er merkeligt at det især er fra fjellegnene at utvandringen skjer», konstaterer amtmannen videre, noe som slett ikke samstaver med den gamle oppfatning av at «fjellbonden holder fast ved sin hjemstavn». Etter hvert som utvandringa økte, kom den også inn i fastere former når det gjaldt planlegging av overfarten og sjølve avreisen. Den siste ble oftest konsentrert om bestemte byer med nærmest fast avgang for emigrantskip. Foruten hovedstaden var vel de viktigste Amerika-fartbyene Stavanger, Bergen, Trondheim og Drammen. Som naturlig utløper for breie bygder og milelange daler strømmet fattige, men forventningsfulle utflyttere i hundretall til den «lastefulle stad» ved Drammenselvas munning for derfra å få skipsleilighet over til det forjettede land. Fra Drammen ble i perioden 1850-55 «forpasset» 1645 personer til Amerika, og nesten alle kom fra landet, beretter amtmannen. Utvandringa konsentrerte seg særlig om vårmånedene april-mai, og da hersket et yrende liv i staden, for de måtte stundom vente i uker på skipsleilighet. «Det er kommet «døler» til byen», sa borgerne i Stavanger, kanskje i en litt foraktelig tone. Og doktor Graarud ga følgende kraftige karakteristikk av tilstanden: «Det luktet rakørret, gammelost og lefse og dølafis over hele byen». Om atmosfæren i Drammen var krydret med de samme tvilsomme ingredienser, går ikke tydelig fram av de samtidige kilder. Men at hallinger, numedøler, valdriser og andre landsens folk satte sitt mangefargede preg på byen, kan det ikke være tvil om. Vi kjenner således til at i slutten av førtiåra reiste mange hallingkoner til Drammen for å bake flatbrød til Amerikafarerne. Ennå måtte de sjøl utstyre seg med mat og sengklær for den lange turen, som kunne ta både 40, 50 og stundom bortimot 60 dager. I store kister og kasser hadde de derfor et forråd både av flesk, kjøtt, sild, tørrfisk, smør, ost, erter, gryn, poteter og gjerne flatbrød. En kagge kraftig heimebrygd øl kunne også være bra å vederkvege seg med ute på det rullende Atlanterhav.
Vender vi så blikket mot Lier for å speide etter utvandrere der, finner vi dem temmelig fort. Riktignok kan vi ikke snakke om noen «feber» her før i 1853 og 1854, da det ifølge kirkebøkene dro 37 og 34 personer til U.S.A. Heller ikke disse tallene - som sannsynligvis er for lave - virker særlig avskrekkende, når vi husker at folketallet den gangen lå rundt 6000 (Åssiden ikke medregnet). Noen katastrofal tapping av friskt blod og ung arbeidskraft var det iallfall ikke, sammenliknet med mange andre mindre sentrale og folkefattigere bygder. Kirkebøkene viser at inntil 1865 rystet 156 personer Liers støv av sine føtter for å seile til Amerika, mens 17 valgte å dra til andre fremmede land, fortrinnsvis Sverige og Danmark, men også en enslig til England og en til Holland. Vi kan vel ikke stole helt på fullstendigheten av disse utvandrerlistene, derfor skulle sannsynligheten tale for noe over 200 emigrerte liunger i denne perioden, og da mest familiefolk. Reint bygdeøkonomisk sett kunne det være ille nok å miste flere ektepar i 30-40-årsalderen med mange småbarn, men sett fra en annen side hadde de muligheter for å skape seg et rommeligere utkomme i sitt nye fedreland. Merkelig nok er det bare 3-4 «lauskarer» i 20-30-årsalderen som dro disse åra. Heller ikke finner vi noen riktig gamle utflyttere, noe som kan ha sine rimelige årsaker. Den eldste var Lars Jensen på Valleholmen, 56 år, som våren 1854 tok med seg sin 54-årige kone Marie Paulsdatter, dattera Anne, 26 år, og hennes sønn, Lars Markussen, 6 år. Det skulle nok et visst mot til i en såpass satt alder å begynne helt forfra i et aldeles fremmed land. Men mot og pågangsvilje, parret med optimisme og framtidshåp dannet vel sjølve grunnpilarene i hele det mektige byggverk nordmenn reiste i den nye verden.
Enkelte liunger hadde allerede fristet skjebnen mange år i Amerika da utvandringa fra bygda tok til for alvor. Den første som ifølge kirkebøkene reiste modig av sted, var ei 22-årig jente - eller kvinne - Anne Sørine Olsdatter Sørsdal. Dette skulle ha foregått såpass tidlig som våren 1837, men presten har iallfall ikke ført henne opp på lista for utflyttede før i 1852. Dessverre kjenner vi ikke til hvilken stat hun slo seg ned i. To år etter dro Gunder Kjøstølsen Heg og Søren Bache til Wisconsin. Den siste var sønn til den kjente handelsborger og haugianer Tollef Bache, som eide Store Valle. Først i 1840 kan en vel snakke om noen virkelig utvandring fra Lier, men da forlot iallfall minst 11 personer bygda med kurs mot vest: Skomaker Syver Ingebretsen Hennum med hustru Gunild Halvorsdatter og sønnen Ingebret, 4 måneder gammel, ungkar Ole Danielsen Valle, 18 år, Berit Helgesdatter, 50 år, gjestgiver Even Hansen Heg med hustru Siri Oladatter og barna Hans Christian, 11 år, Ole 9, Andrea 5 og Sofie 3 år. Denne siste familien skulle komme til å gjøre seg ikke bare kjent, men også berømt i det nye fedreland, derfor skal vi prøve å følge den litt nærmere så får vi kanskje også et visst inntrykk av de barske og kummerlige forhold i de første norske settlementene i U.S.A.
Sannsynligvis var det oppmuntrende brev fra vennen Søren Bache som lokket Even Heg vestover. Bache hadde da oppholdt seg i nybyggerkolonien Muskego i Wisconsin i ett år og må regnes som en av de drivende pionerer der. Sammen med Johannes Johansen fra Drammensdistriktet grunnla han Yorkville og Norway township, som begge hørte til Muskego-settlementet. Her kjøpte de jord som de ryddet, og alt så lovende ut, skreiv han hjem til faren og til sin venn gjestgiveren på Hegg. Denne ble så grepet av en uimotståelig trang til også å prøve seg i det fremmede land, solgte alt han eide - som ikke var lite - og seilte fra Drammen 17. mai 1840 med barken «Emilie» med kurs for New York. Hit kom de etter 11 uker, og så gikk reisen den vanlige veien opp Hudsonelva, gjennom kanalen til Buffalo, over de store sjøene til Milwaukee og endelig inn til Muskego.
En fordel hadde både Bache, Heg og Johansen framfor de fleste andre emigrantene: de var atskillig mer velstående. Svært mange utflyttere eide så å si ikke penger når de kom fram til bestemmelsesstedet og skulle kjøpe seg land og bygge hus. Banker eller andre låneinnretninger sto det skrøpelig til med i nybyggerstrøkene, derfor prøvde disse tre «kapitalistene» å hjelpe norske settlere med lån. De kjøpte også opp store landstrekninger og solgte dem igjen i små lodder til jordhungrende landsmenn for en rimelig pris. Dette gjorde de for å hindre at spekulanter skulle få tak i jorda for en billig penge og så seinere selge den igjen til nødstedte emigranter for kanskje det mangedobbelte. Regjeringsjorda til 1,25 dollar pr. acre (ca. 4 mål) hadde det vært sånn rift etter at den ikke kunne vare så lenge. Bache og Johansen hadde også en såkalt indianerhaug på eiendommen sin. «Den grov de ut og laget seg hus i den. Haugen var så stor at de fikk en hel etasjehøyde under jorden, og da de hadde panelt veggene med bord, var haugen blitt en både varm og god bolig, som Bache fant var over all forventning bekvem. Her innrettet de en landhandel, og solgte sukker, kaffe, en del tøy og litt salt. Indianerhaugen ble settlementets midtpunkt. Her var setet for intelligens og dannelse, depotet for luksus og overdådighet, og her avgjordes alle bank og pengeforretninger».
Even Heg bidro også i høy grad til å gjøre settlementet til et både åndelig og materielt sentrum for nybyggerne. På det ene området etter det andre viste han initiativ og la for dagen et sinnets overskudd som måtte smitte over på andre. Han bygde en stor låve, som han også nyttet som et slags losjihus. Muskego utviklet seg nemlig til å bli et gjennomfartssted for nykommere på vei videre mot vest. I låven kunne de slå seg til et par dager og «komme til hektene igjen etter påkjenningene på reisen, her kunne de spørre nytt om skyldfolk og kjenninger og få råd om hvor de burde dra hen i den nye verden». Denne herbergevirksomheten tok for alvor til sommeren 1845, og i august året etter kom «tre lass med hallinger», som hvilte natta over og reiste så videre. To familier i følget stanset der en hel uke, den ene fordi et barn hadde fått kopper, den andre fordi kona skulle berike verden med en ny borger. Låven tjente således også som hospital, og ikke bare denne gangen for gjennomreisende, men også for egnens innbyggere. Disse siste samlet Heg ofte til gudstjeneste og religiøs oppbyggelse i den samme låven, som dermed fikk æren av å være den første norske kirke i Amerika. Bygningen er bevart som et sjeldent minnesmerke ennå i dag og står i parken ved Luther Seminary, St. Paul, Minnesota. Sjøl var Even Heg ivrig haugianer, som ofte forkynte Guds ord og døpte barn både i Muskego og i andre settlementer. Han organiserte en menighet på ca. 200 sjeler i Muskego og hjalp til med å skaffe en kombinert prest og lærer til Muskego, dansken Claus Lauritz Clausen. Dessverre oppsto snart en splittelse i menigheten, og både Heg, Bache og Johansen meldte seg ut. Clausen forlangte nemlig at alle som ville motta alterens sakrament, skulle innfinne seg hos ham dagen før. Dette smakte altfor mye av «papistisk åk» og høykirkelighet, mente de demokratiske norske haugianere. En god hjelp til å reise kirken i Muskego hadde innbyggerne fått av Tollef Bache, som sammen med skyldfolk og venner ga ikke mindre enn 420 spesidaler.
Nordlyset, 30. mars 1848.
Den allsidige og initiativrike farmer Even Heg hadde også andre jern i ilden. Således stiftet han en måteholdsforening og sto i spissen for den. Som stedets postmester kom han i berøring med enkelte av de tallrike amerikanske aviser, som de fleste utflyttede nordmenn i begynnelsen hadde vansker med å lese, da deres mangelfulle engelskkunnskaper ikke strakk til. Dermed meldte seg helt naturlig tanken om å skape en norsk avis for nybyggerne i Muskego og de nærmeste settlementer. Akkurat i 1846 var «luften full av planer om avisforetagender» blant de ca. 6000 nordmenn som inntil da hadde spredt seg utover det nordlige Illinois og det sørlige Wisconsin, forteller professor dr. Einar Haugen i Madison. Således planla de en avis i Chicago som skulle hete «De norskes Opmærksomhed», og i New York slo nordmenn seg sammen med dansker og svensker og ga ut en lapp kalt «Skandinavia». «Den kom i januar 1847, men ble skrevet på svensk så vel som på dansk-norsk, så den kan neppe sies å fortjene navn av den første norske avis i Amerika. Den ære skulle tilfalle en helt annen kant av landet, nemlig landkommunen Muskego eller Norway i Wisconsin». Og mennene bak det dristige tiltaket var Heg og Bache sammen med en mann av skotsk ætt, James Denoon Reymert, som hadde utvandret fra Farsund. De to siste reiste rundt og undersøkte stemningen for en slik avis i de norske settlementene, og i sin utførlige dagbok skriver Bache at den var stor mange steder. På sjølve olsokdagen 1847 kom så første nummer av «Nordlyset» ut, et organ for «almeen Oplysning» og med «Frihed og Liighed» som motto. Dette norskklingende og Norge-minnende navn seiret over det mer prosaiske «Det Skandinaviske Ugeblad». Alle tre pionerene sto som utgivere med Reymert som den egentlige redaktør. Det firesidige ukebladet i tabloidformat ble trykt på en presse som de hadde fått helt fra Philadelphia og satt opp i Hegs loghytte. Utgiverne satte seg som mål å gjøre «Nordlyset» så allsidig som mulig med «Blandede Efterretninger, Historie, Landboedrift og Religiøse Efterretninger», dessuten «Indsendelser fra private Individer» og alt annet som kan være nyttig til opplysning og underholdning «overensstemmende med den fullkomneste Neutralitet i politiske og religiøse Sager».
Trass i dette fine programmet, som redaktøren forsøkte å oppfylle, fikk ikke Nordlyset den utbredelse som utgiverne vel hadde håpet. Det hersket trange tider blant nybyggerne, og ikke mer enn høyst 200 hadde råd til en slik åndelig luksus som å abonnere på en avis. Derfor høstet heller ikke de ansvarlige noen økonomiske laurbær, enda de hadde den aller billigste hjelp til setting og trykking, som 16-åringen Ole Evensen Heg besørget det meste av. Visst var det morsomt å få nyheter fra gamlelandet og spennende å lese om gullrusjet i California, som Hans Christian Heg fortalte så levende om. Leserne overtok nemlig mer og mer av redaksjonen, og de nøyde seg ikke alltid med å uttrykke sine tanker i tørr prosastil, men sadlet stundom sin Pegasus til mer eller mindre vellykkede ritt. Særlig dvelte poetene ved «Gamle Norge» i vers-rike dikt, som f.eks. «Emigrantens Tilbakeblik: »
«Farvel Norrig! Signet være;
Haard og stræng dit stedse var.
Som en Moder jeg dig ære
Om mit Brød du knapt mig skar».
I spørsmålet om negerslaveriet tok avisa et klart standpunkt mot slavehold, enda den hadde lovet nøytralitet i politiske saker. Dette kom særlig tydelig fram etter at de tre utgiverne solgte «Nordlyset» høsten 1849 til Knud Langeland og O. J. Hatlestad. De hadde inntil da hatt direkte tap på avisdriften, og Reymert ville gjerne fra nå av ofre seg bare for politikken, som spisset seg til. Søren Bache hadde forresten vendt tilbake til Norge allerede i 1847, og dermed sto Even Heg alene igjen. De nye redaktørene flyttet avisa til byen Racine og døpte den om til «Demokraten», som sa tydelig nok hvor den sto politisk. Men enda de fikk abonnenttallet opp i 300, greidde de ikke å - holde tiltaket gående lenger enn til høsten 1851.
Selv om Nordlyset - og Demokraten - måtte gi tapt overfor alle hindringene, hadde avisa gjort sin gode gjerning og slått på mange av de viktigste strenger som siden har gjenlydt i så mange hundre aviser i det norske Amerika. «Den gav opplysning om Amerika og nyheter fra Norge, den kom med trøst og oppmuntring til den ensomme, den skaffet spalteplass til den taletrengte og et virkefelt for den skrivekyndige. Det er blitt sagt at utvandrerpressen var som et jettestort Amerika-brev, som sirkulerte blant de utvandrede og brakte bud hjem til dem som ble igjen», slik lyder professor Haugens karakteristikk.
Den virksomme Even Heg døde allerede i 1850, og eldste sønnen,. Hans Christian, vendte da tilbake til Muskego fra California med noen tusen daler i lomma. Han følte ansvaret overfor sine tre yngre foreldreløse søsken, og overtok så farens farm på nesten 1500 mål i 1851. Straks etter giftet han seg med Gunhild Einong. Det viste seg snart at han eide den samme energi og tiltakslyst som faren, ikke bare når det gjaldt jordbruket, men også på andre områder.
1850-åra var en livlig politisk periode i Sambandsstatenes historie, og stadig nye oppgaver fristet den unge Hans Heg. Etter hvert fikk han det ene tillitsvervet viktigere enn det andre. Således ble han i tur og orden medlem av herredsstyret, fredsdommer, fattigforstander og - 26 år gammel - medlem av fylkesstyret, noe som nærmest svarte til ordfører. I 1859 stilte republikanerne ham opp som kandidat til fengselsdirektrstillingen i staten Wisconsin. Han førte en energisk og dyktig valgkamp med en overlegen seier som resultat. Dermed fikk han æren av å være den første nordmann som ble valgt til noe statsembete i Amerika.
Oberst Hans Christian Heg.
I 1861 brøt, som bekjent, borgerkrigen ut, og Hans Heg fikk snart enda vanskeligere oppgaver å løse da han høsten dette år ble utnevnt som sjef for Det 15. Wisconsin Frivillige Regiment med grad av -oberst. Egentlig het regimentet «det skandinaviske», men kaltes gjerne «det norske», da bortimot 90 prosent av soldatene her var norske immigranter. I spøkefull dagligtale betegnet de det bare som «Ola-regimentet», et navn det med sine opptil 128 Ola-gutter forsvarte på en ærefull måte. De forskjellige kompanier minte også om gamlelandet med klingende navn som St. Olafs Riflekompani, Norske Bjørneskyttere, Wergelands Garde og Odins Riflekompani. I ett av dem fans 5 soldater som het Ola Olsen, i et annet 3 Ola Eriksen. Den 32-årige oberst greidde å sveise regimentet sammen og skape glans om «15. Wisconsin», slik at det gikk frasagn om nordmennene når de med sin norske fane rykte fram til tonene av «Sønner av Norge». Denne fanen hadde de fått av kvinnelosjen Nora i Chicago da de marsjerte gjennom byen. Regimentet sto for alvor sin prøve i slagene ved Perryville og Stone River. I det siste falt 85 mann fra regimentet og Heg fikk hesten skutt vekk under seg, men ble sjøl bare lettere skadd. «Naar jeg gik mellem mine Soldater, som sad paa Stene eller den kolde Bakke skjælvende af Kulde, kunde jeg ikke hjælpe for at tænke paa hvor godt Folket hjemme har det imod vore Soldater».
Statue av Hans Christian Heg.
Heg fungerte nå som brigadegeneral med 4 regimenter under seg, og sommeren 1863 avanserte han til brigadesjef. Så kom det blodige oppgjør ved Chickamauga - «Dødens vann» - ved Tennessee River den 19. og 20. september samme år. Da kampsignalet lød, stormet brigaden fram med Heg i brodden, tett fulgt av fanebæreren Anders Urnæs fra Sogn. Det ble med en gang et uhyggelig mannefall slik at brigaden vaklet og falt noe tilbake, men rykte så tappert fram igjen. Heg var forrest i kamplinjen og oppildnet sine menn med sitt stadige kommandorop «Fremad», inntil en skarpskytters kule traff ham i underlivet og såret ham dødelig. Under voldsomme smerter bevarte han sin sinnsro uten å klage og levde natta over til 20. september, da han utåndet, knapt 34 år gammel. Uhyggelig mange av soldatene i Det 15. Wisconsin led her samme skjebne som obersten, og etter slaget var det bare 75 mann igjen av de mange hundre som hadde sluttet seg til Heg to år før. «Hans offiserer gråt da budet kom at de hadde mistet sin fører. En av dem skrev at denne staute nordmannen, som var eldre enn sine år, hadde en magisk evne til å få sine menn til å glemme sorger og slit, til å smitte dem med sitt mot og sitt uvørne smil, de så på ham som en far». Og ikke bare offiserer og mannskap sørget over tapet av Hans Christian Heg, men hele Wisconsin. Statens ledende avis tegnet følgende bilde av ham: «Vår stat har aldri sendt en taprere soldat og ingen større patriot ut i denne mektige kamp for nasjonalt samhold. Han hadde de gamle vikingers blod i sine årer - mildnet av de dyder man finner hos en sann kristen og en gentleman. Hans bortgang er ikke bare et tap som rammer de få - tapet rammer et folk som elsket og beundret denne mann for hans aldri sviktende rettskaffenhet, hans enestående fedrelandssinn - et folk som han representerte med slik glans og trofasthet, et folk som vil bevare hans minne i dyp og oppriktig hengivenhet».
Ikke bare det amerikanske folk har trofast bevart hans minne ved å hedre ham med statuer på slagmarka og foran statskapitolet i Madison. Nei, fødebygda Lier æret også sin store sønn da den i 1925 ved kommunehuset på Haugestad reiste en liknende statue som står i Wisconsins hovedstad. På hundreårsdagen for hans død mintes både amerikanere og nordmenn «helten fra Chickamauga», liungen Hans Christian Heg.
Viktigste kilder:
1814: Adressen av 25/2 1814 i R.A. Buskeruds Amts kopibok A 32. Eidsvoll 1814.
Lier får sitt bygdemagasin: Edvard Bull: Eidsvoll bygds historie, bind 1, 2. del, hefte II. Bygdemagasin-protokoll 1843 - 62. Busk. Amts. kopibok A 32. Busk. foged I 1, Formannskapets kopibok, O. A. Øverland: De norske Bygdemagasiner. Lier Sparebank 1844 - 1944.
Sogneselskapet: Protokoll til Sogneselskabet for Lier, Røgen og Hurum. S. Hasund: Det kongelige Selskab for Norges Vel 1809 - 1909, Formannskapets kopibok.
Folketallet i bygda i stadig og sikker vekst: Folketellingslistene 1815, 1825, 1835, 1845, 1855 og 1865 (RA)
Framgangen i jordbruket fortsetter: Folketellingslistene 1815 - 65, Sogneselskapets protokoll, S. Hasund: Det kgl. Selskab for Norges Vel, Amtmennenes femårsberetninger, O. Skard: Fra vill-apal til gravenstein (Utrykt manuskript), «Morgenbladet 10/9 1849. (Deltakerne i 1. alminnelige landbruksmøte i Christiania). J. Kraft: Topografisk-statistisk beskrivelse over kongeriket Norge. Lars Reinton: Sæterdrift. Forliksprotokoll nr. 1. Oppgaver fra 1934 over tidligere sæterbruk i Lier, Muntlig tradisjon om sæterdrift i gamle dager, Formannskapets protokoller 1838-56 og 1856-82, Buskeruds Blad 10/2 1951 (Om landbruksutstilling i Sylling) Norsk Landbrugs-Tidende 1850.
«Skogene vil gå sin undergang i møte»: Amtmen. femårsberetninger, Matrikuleringskommisjonen av 1820, Matrikkelutkastet 1865.
Gammel og ny industri: Amtmen. femårsberetninger, Busk. fogderi, kopibok nr. 1, S. Hasund: Det kgl. Selskab for Norges Vel, Opplysninger om industrien på Åssiden av Th. Bergskaug, S. Hasund: «Ljåsmedningen - en viktig industri», artikler i «Frøi», 1907. O. Kristiansen: Penge og Kapital; Næringsveie; Rolf Fladby: Liers historie 1,
Kjøring, skyss og reisetrafikk: «Vei og Rode-Inddelings Forretning» fra 1815, Busk. Amts kopibok 32, Busk. Fogderis kopibok 1 og 2, Buskerud Amt 1814-1914, Forliksprotokoll nr. 1, Drammen og Oplands Turistforenings årbok 1934,
Andre håndteringer og flider: Amtmen. femårsberetninger, Johan Vibe: Norges land og folk. Buskeruds amt, Busk. Amts kopibok A 32, Busk. fogderi, kopibok 1 og 2, Formannskapets kopibok, Matrikkelutkastet 1865, Opptegnelser av Ingebret Drag,
«Skal landet bli oppett av skattene?» N. Rygg: Norges Banks historie I, Oskar Kristiansen: Penge og Kapital, Næringsveie, Buskeruds Amt 1814-1914, Yngvar Nielsen: Norges historie efter 1814 I, Sverre Steen: Det frie Norge II, Revisjonsdept. 1. kontor (RA) (Om Nærings- og Formueskatten) Om Sølvskatten i Buskerud Amts journaler, nr. 183, O.A. Øverland: Thraniterbevegelsen, Oddvar Bjørklund: Marcus Thrane, «Arbeiderurolighederne under Marcus Thrane» (pakker i RA), «Drammens Blad» 9/7, 17/7, 30/7 1851. Panteregister 1809-24,
De sosiale forhold bedres så smått: Matrikkelutkastene 1820 og 1865. Forliksprotokoll I og 2, Forhørsprotokoll I, fol. 247 b (om jordmor), Busk. Fogderi, 1. 2, Fogdens kopibøker 1 og 2. Busk. Amts kopibok A 32, Amtmen. femårsberetninger, Eilert Sundt: Om Ædrueligheds-Tilstanden i Norge (1859), S. Hasund: Det kgl. Selskab for Norges Vel. R. Fladby: Liers historie I og Il. Fattigkommisjonens protokoll (fra 1838 og utover), «Drammens Tidende» 8/1 1944 (om Jørgen Moe i fattigkommisjonen), Pantebok for Lier, Røgen og Hurum Sorenskriveri 1842-50 («Livørekontrakt»), Muntlig tradisjon (ved Oluf Bjørklund og Gabriel Gundersen), Arne Bergsgård: Formannskapslovene, opphav og utvikling.
Det kommunale sjølstyre: Arne Bergsgård: Formannskapslovene, Formannskapets protokoller, dagbøker og kopibøker, Edvard Bull: Eidsvoll bygds historie, Lier Kalds Copibog (1785-1875), Frogner kirke gjennom 250 år. (1944), Lier Menighetsblad, sept. 1948, «Drammens Tidende» 15/1 1944 (om kakkelovner i kirkene), 28/10 1858 (om nytt orgel). Skolekommisjonens protokoller (fra 1838 og utover),
Lier bygger skolehus: «Statistiske Tabeller vedkom. Undervisningsvæsenets Tilstand i Norge ved Udgangen af Aaret 1840», Liers historie V, Lier Kalds Copibog 1785-1875, Buskerud Amt, pakke 620, Formannskapets protokoller, Skolekommisjonens protokoller, Busk. Fogderi I, 1 og 2, «Drammens Tidende», 6/2 1817, A. Hansen: Vivelstad skole gjennom 125 år. 1807-1932, E.W. Orholt: Sogneprester i Lier gjennom 250 år, Muntlig tradisjon ved Bernhard Sørsdal, Martin L. Egge, Klaus Landfald.
Liungene får sin egen bank : Lier Sparebank 1844-1944, Edvard Bull: Eidsvoll bygds historie, Formannskapets protokoller.
Spredte glimt fra folkelivet i bygda: Kirkebøker, tingbøker, skifteprotokoller, formannskapets protokoller, Busk. fogderi I, 1 og 2, Busk. Amt, kopibok, A, 32, Fogdens kopibok nr. 2, Eilert Sundt: Om Renslighedsstellet i Norge, (1869), Om Sædelighedstilstanden i Norge (1864 og 1866), Forliksprotokoll 1 og 2, Gravferdsinnbydelsen etter dokument hos Peder Steen, Lier, H. Delgobe: Ordtak og sagn (i Norsk Folkeminnesamling), «Drammens Tidende» 15/6 1944 (Om trollrøyser og steinvarp), Muntlig tradisjon ved Bernhard Sørsdal, Martin L. Egge, Amund Hellum, Oluf Bjørklund, Elling Sauve, Nils og Birgitte Ask, Anders A. Justad, Aasland,
«Norrønafolket det vil fare:» Kirkebøkene (inn- og ut-flytting), Ingrid Semmingsen: Veien mot vest I, Arne Kildal: Utflytteren og emigranten (i Norsk Kulturhistorie, IV), «Morgenbladet» 8/10 1947, (Einar Haugen om «Nordlyset»), «Fremtiden» 27/1 1962 (om «Ola-regimentet») «Aftenposten» 20/9 1963 (Johan Hambro om oberst Heg)»
