MEREN
Meren ligger på sand- og leirgrunn i sørvendt lende ca. 110-120 meter over havet. Gården grenser i sør mot Øksnevoll og Øksne, i øst langs Lierelva mot
Meren-gårdene.
Sørsdal og Opsal, i nord langs Snuskerudbekken mot Åmot og Mørk og videre mot Sjåstad, og i vest mot skogen. Den strakte seg før helt inn til Himmerikstjernet ved herredsgrensen mot Eiker med Øksne-skogen og Egge-skogen på sørsida og Sjåstadskogen i nord.
Et provsbrev angående delet mot Øksne, dat, 17/11 1632, ble lagt fram i retten i 1668, men de greide ikke å lese det «for gammel stil og mørke ord». I 1668 hadde Peder Øksne stevnet Meren-bøndene for ulovlig hogst. Engebret Torbjørnsen vitnet om at han hadde tjent hos Ole Øksne for 36 år siden, og da sa Ole at Øksne-skogen nådde til Langmyra og en bekk som renner vestover fra Langmyra. Guttorm Renskog hadde gått sammen med Ellef Øksne på denne sida av Langmyra for 40 år siden, og hadde da fått vite at det var Øksnes skog. Men Jon Sørum hadde hørt av Ellef Øksne at rette delet gikk ved Sponkleiva, Moltemyra og til Ormetjernet. Da Ase Stoppen var hjemme hos foreldrene og lå i Øksnesetra, sa Ellef Øksne at hans eiendom gikk sørover til Moltemyra. Den tid hun ble gift, bygde de Avdalsetra. Da kom Ellef Øksne og sa: «Har I bygd et nytt seter? Dersom I hadde bygd litt lenger oppe, så hadde I bygd på mine eiedeler.» Meren-bøndene mente at det gamle brevet ga rett beskjed, og de skulle reise til Kristiania for å få det tydet. Der inngikk de så en forening, og delet ble gått opp i samsvar med dette 21/7 1668. De «begynte å gå etter kompasset der de tre, bekker går sammen; derfra gikk vi like i vest til Eggeåa - -.» Dette skulle være rette skjelne og dele mellom Øksne-skogen og Vieren-sameia.
Delet mot Sjåstad skapte også strid. Ved en åstedssak i 1673 la Elling Sjåstad fram et gammelt provsbrev angående delet, dat. Viulstad 16/12 1605. Amund Gilhus la som medeier i Meren fram et gammelt pergamentbrev som ingen av de tilstedeværende kunne lese. Nils Nordal hadde hørt av sin far at delet gikk slik som provsbrevet meldte, og det var rimeligvis på grunnlag av dette partene inngikk forlik. Delet skulle begynne ved et gjerde i Skjemmedal og gå rett vestover til oset der bekken renner ut av Lelangen nedafor Lelangsetra. I juli 1675 var det åstedssak på Lelangsetra; det viste seg nemlig at de ved det siste forliket hadde glemt strekningen vestafor Lelangen. Det ble nå fastsatt at delet skulle gå videre vestover nordafor Lelangsåsen til ei myr sønnafor Himmerikstjernet. I 1692 ble det ny grensetvist da Muren-bøndene anklaget eierne av Sjåstad for ulovlig åvirke. De siste godkjente forliket av 1673, men hevdet at ødegården Hakaval ikke var innbefattet i forliket. Meren-bøndene hadde satt opp et gjerde fra det søndre hjørne av Hakaval-enga ved almueveien og sørover opp på høyeste åsen og så vest og nordover til bergnabben østafor Skjemmedal. De førte prov på at de hadde brukt denne innhegningen i mange år og derfor hadde hevd. Motparten la fram et pergamentbrev med tre hengende segl; det fjerde seglet manglet. Brevet skulle være utstedt 22/6 1333 og gjaldt Hakavals utraster. Meren-bøndene tvilte på at dette brevet var ekte. 4/8 1692 ble deleforretningen av 1673 stadfestet, og det ble dessuten fastsatt at Hakaval, skulle ha samme rettigheter som før. Grensetvisten kom opp igjen i 1732. 1 september det året ble det fastslått ved dom at grensen skulle gå fra Lisgrinda til den høyeste bergnabben i Skjemmedalen, så rett vestover til den høyeste bakken ved østre Seterdal og videre til en stor stein på østre side av vestre Seterdal, til Vikervollen, over den største fossen i Eggeelva, over nordkanten av Svarttjernet, forbi bekkeoset nedafor Lelangsvollen og rett vestover til myra sønnafor Himmerikstjernet.
I 1731 var det delegang mot Egge-skogen (se der) og mot Øde-Øksne (se Øksne), og endelig ble det i 1799 inngått kontrakt om skogdele mellom Bakke-Meren og Sjåstad.
Meren ble ryddet i eldre jernalder. Det siste leddet i navnet er gno. vin f. - engslette, grasmark, beitemark. Det første leddet kan ikke tolkes helt sikkert, men sannsynligvis er det det gammelnorske adjektivet mærr - gjev, gild.
I gammelnorsk tid ble Meren delt i fire gårder, Vestre Meren, Søndre Meren, Bakke-Meren og Nordre Meren,; navnet Bakke-Meren finnes for resten ikke brukt før i 1731. Kollseng ble ryddet i gammelnorsk tid nede ved Utenga i sørkanten av gårdsområdet. Gården ble nedlagt etter Mannedauen og ble seinere brukt under Nordre Meren. Hakaval ble ryddet i gammelnorsk tid på grensen mot Sjåstad; også denne gården ble nedlagt etter Mannedauen og ble seinere brukt dels under Sjåstad (se der) og dels under Søndre Meren. Kåtarud ble trolig ryddet i gammelnorsk tid nordøst for Meren, og ble nedlagt etter Mannedauen og lagt under Bakke-Meren.
Vestre Meren (gnr. 74) ble i 1686 delt i to, bruk I og bruk II, det siste kalt Vestigården. Fra bruk I ble engjordet Lera og Skredderhagen av skyld 1/2 lp. fraskilt 9/12 1771 og slått sammen med Utenga av Øksnevoll (se videre under Søndre Meren). Lille Kortnes nede ved elva sørøst for gården ble frasolgt 1772 og skyldsatt til 1/3 lp. 16/4 1777. En plass, Nygård, nordafor gården med et jordstykke og en hage ble skyldsatt 3/6 1788 til 2 lp. og ble i 1865 lagt under Sjåstad. Utenga nede ved elva sønnafor gården ble skyldsatt til 11/2 lp. i 1790 og ble lagt under Søndre Meren, men har fra 1823 vært selvstendig bruk, nå gnr. 75, bnr. 16. Resten av bruk I ble delt i 1794; den ene halvparten har seinere hatt navnet Bakkegården etter brukeren Ole Bache, nå bnr. 5, mens den andre halvparten kalles Bygningen, nå bnr. 18. Fra begge disse ble deres del av Lelangskogen skilt ut med skyld 5/61p. fra hvert bruk ved skyldsetningsforretning 22/8 1804. Bnr. 6 ble skyldsatt 12/10 1868 og lagt under Søndre Meren bnr. 1. På Bakkegården ble hovedbølet skyldsatt som bnr. 5 i 1883, mens skogen beholdt bnr. 1.
Fra bruk II av Vestre Meren ble det i 1769 skilt ut en part på 21/2 lp., nemlig Lersenga med 1/8 av hjemskogen og 1/4 av Avdalskogen. Bruket har nå bnr. 19 og ligger under Søndre Meren bnr. 1. Den delen av Lelangskogen som tilhørte bruk I, ble skyldsatt til 11/2 lp. 17/7 1807. Lelangskogstykkene fra denne gården og fra de tre andre (se nedafor) ble i 1838 alle matrikulert under Vestre Meren og i matrikkelen av 1886 finnes mesteparten av den igjen under gnr. 74, bnr. 8-17. Ollestua, seinere gnr. 74, bnr. 7, nå kalt Olstad, ble solgt fra bruk II, Vestigården, i 1836. Vestigårdens del av enga Lera og Skredderhagen ble skyldsatt 10/9 1841 og lagt til Utenga, og samtidig ble sjuendeparten av gården lagt til Bakkegården. Bnr. 4 ble skyldsatt 26/10 1863. Utenga ble delt 9/10 1847; den ene delen fikk seinere gnr. 74, bnr. 3, den andre fikk gnr. 75, bnr. 14. Det var 25 bruksnr. på Vestre Meren i 1886, 31 i 1904 og 48 i 1952.
Søndre Meren (gnr. 75) ble i 1664 delt i bruk I. Neristua, seinere bnr. 1, og bruk II, seinere bnr. 6. Avdalen, som omfattet bnr. 15 og 20, ble solgt fra Søndre Meren i 1834. På samme tid ble to parter av bruk I og II skilt ut og lagt til Utenga, og året etter ble Merenhaugen, seinere bnr. 5, frasolgt. Enga Rødningen, jordstykket Rauringen og Ollestuløkka ble alle tre skyldsatt fra Neristua 28/9 1838. På samme tid ble skogstykket Høgsvoll nordafor Eiksetra frasolgt.
Fra bruk II av Søndre Meren ble Roaldsrud nordøst for Bakke-Meren skilt ut i 1768, og 22/8 1804 ble Lelangskogen skyldsatt til 1¼ lp. Bruk II var delt i tida 1823-1852. Fra den ene halvparten ble en del skilt ut i 1832 og lagt til Utenga av Vestre Meren, nå gnr. 75, bnr. 16, og fra samme bruket ble bnr. 13 skilt ut 22/4 1852. Fra den andre halvparten av bruk II ble Ollestua og Skredderløkka skilt ut i 1832, seinere bnr. 7; fra 1929 har bruket igjen ligget under bnr. 6. Fra Avdalen, som seinere fikk bnr. 20, ble skogen, som seinere fikk bnr. 15, skilt ut ved skylddeling tgl. 6/10 1873. Roaldsrud ble delt i bnr. 21 og 23 i 1888.
Det var 22 bruksnr. på Søndre Meren i 1886, 26 i 1904 og 57 i 1952. Bakke-Meren (gnr. 76) ble delt i to, bruk I og II, i 1688. Fra bruk I ble plassen Torsrud skyldsatt til 2 lp. 9/12 1771; plassen fikk seinere bnr. 18, og lå under Sjåstad fra 1865. Åmotsbråtan ved grensen mot Åmot ble skyldsatt fra bruk I 21/6 1770, seinere bnr. 26. Lelangskogen, Hogsvollåsen (nå Høgsåsen) og Trettekollen ble skilt ut fra Bakke-Meren 22/8 1804 med skyld i alt 4 lp. Bruk I ble delt i 8 deler, bnr. 1-8, i 1881.
Fra bruk II av Bakke-Meren ble Stenberg, seinere bnr. 14, skyldsatt til ⅓ lp. 9/7 1813, og 10/9 1840 ble Hestemyr, seinere bnr. 23, skyldsatt til 13 skil. Kåtarud, seinere bnr. 11, ble skyldsatt 28/9 1838.
Det var 26 bruksnr. på Bakke-Meren i 1886, 29 i 1904 og 56 i 1952.
Nordre Meren var delt i tida 1658-1716 og fra 1796 i bruk I, seinere bnr. 1, og bruk 11, seinere bnr. 8. Fra bruk I ble Lelangskogen, 2 lp., skyldsatt 22/8 1804. Helgerudhagen, seinere bnr. 5, ble skyldsatt 11 / 10 1827. Bnr. 2 ble skyldsatt 20/3 1853 og bnr. 3 1/9 1862.
Fra bruk II av Nordre Meren ble Smedsrud og Kollsenga skyldsatt 12/2 1812 til 3 lp. og lagt til Utenga. Skogstykket Kasta som omfattet Kvistås, ble skyldsatt 13/10 1834 til ½ lp. Fra dette skogstykket ble størsteparten, seinere bnr. 11, skyldsatt 29/10 1853; resten, Kvistås, fikk seinere bnr. 10.
Det var 11 bruksnr. på Nordre Meren i 1886, 13 i 1904 og 28 i 1952.
Tun og hus. Fem av brukene på Meren ligger samlet i en klynge, og tidligere har det ligget ennå et bruk til i samme klyngen. Hovedbygningen på Nordre Meren, bnr. 8, er ca. 100 år gammel. Hovedbygningen på Søndre Meren er trolig over 100 år, men er en del ombygd.
Innmarka har under den omfattende bruksdeling blitt svært oppstykket og preget av teigblanding. Den vidtgående spesialisering i driftsmåter hindrer nå en utskiftning.
Skogen var tidligere sameie. Sannsynligvis hadde også Øksne del i sameiet, men Øksnes del må i tilfelle være skilt ut tidlig. Øde-Øksnes del av sameiet ble skilt ut i 1731. I 1717 var det tvist mellom Meren-bøndene om hvor mye hver av dem hadde rett til å hogge i sameiet. Men etter at saka hadde vært framme i retten, laget de en kontrakt 13. juli 1717. Der omtales først tvisten, og så heter det videre: «Men som vi ettertenker at prosess og rettergang er en tærendes kreft i pungen, og at samdrektighet og enighet særlig mellom naboer er et ypperlig remedium til alles våres velgående ---», så hadde de sluttet følgende forlik: 1) De som hadde hogd for mye, skulle holde opp å hogge til de andre hadde hogd tilsvarende. 2) Ingen skulle hogge før de var blitt enige om hvor mye hver av dem skulle ha rett til å hogge årlig. Brensel var unntatt fra dette. 3) Ingen skulle flå barken av noe tre i skogen uten å hogge treet og benytte det. 4) Om noen hogg mer enn fastsatt, skulle de andre ha det han hogg for mye, og dessuten skulle han betale erstatning som om han hadde hogget i fremmed skog. 5) Da samtlige fant seg fornærmet av dem som hadde fått lov til å ligge i Meren-gårdens setermark ved det at de hvert år måtte holde gjerde for sin hjemmehavn, og ved at de som leide seterhavn, stadig brøt ned dette gjerde og tok fra dem hjemmehavna, så avtalte de at hver av dem skulle si opp dem som han hadde gitt lov til å havne i setermarka, og at ingen skulle gi nye tillatelser. Heller ikke skulle noen ta imot krøtter på havn.
Men kontrakten kunne ikke redde skogen fra hard hogst. I 1724 fortelles det at de fire Meren-gårdene var pålagt å levere kull til Sjåstad-hammeren, 40 lester på hver fullgård. Videre heter det: «Da alle gårdene er sameie i skogen, så har oppsitterne av ytterste makt hugget en forferdelig og utjenlig summa over det pålagte kvantum, og hugget ut for fote den beste og nærmeste skog til stor skade for seg selv og gårdenes eiermenn og de som i etterkommende tider kunne komme til å bebo gårdene. Av denne grunn hadde de delt av et stykke nærmest gårdene i 1723; der skulle de hogge gjerdefang, hustømmer o.l. 14/7 1724 sluttet de følgende kontrakt om bruken av dette stykke: Ingen skulle hogge kullved, rydde bråte eller hogge lastetømmer i denne delen av skogen; men om noen gjorde det likevel, tilfalt utbyttet de andre. I resten av sameieskogen skulle ingen hogge mer kullved enn det som trengtes til det pålagte kullkvantum. Ellers skulle den gamle avtalen gjelde.
Men fremdeles voldte nok sameiet tvistigheter, og 15/8 1731 gikk de til utskiftning. Først trakk de en linje i nord-syd fra Vikervollen til Ormetjern og delte dermed skogen i hjemskog og fjellskog, og derpå ble hver av disse igjen delt i 5 teiger ved linjer i øst-vest. Om resultatet sa de selv: «Dette skogdele skal vel i etterkommende tider gi dem som da lever en forundring at en del numre har stor vidde av skog, andre mindre, men årsaken var den at de store lodder var ganske forhugne av kullmiler og rydning, andre mer befriet for hugst, og dette har medført denne ulikhet i størrelse.» Sammenlignet med Søndre Merens skyld som var minst, hadde de andre tre gårdene en «overskyld», og de skulle derfor ha en teig til deling både i hjemskog og fjellskog. Teig nr. 2 sørfra i hjemskog og fjellskog falt på «overskylda», og dette er opprinnelsen til stedsnavnet Overskylda, som ennå finnes oppe i skogen her.
Skogen innafor Eggeelva ble fortsatt liggende i sameie fordi de ikke kunne bli enige om delinga. 28/8 1744 ble den delt i fire stykker, og eierne av de fire gårdene valgte hver sitt stykke. Skogen her ble skilt fra gårdene i begynnelsen av forrige århundre.
Det var seter i Meren-skogen fra tidlig på 1600-tallet. Avdalsetra nordafor Ormetjern ble tatt i bruk alt i 1630-åra. Søsetra like ved Øksnesetra hørte til Søndre Meren. Utengsetra vestnordvest for Øksnesetra hørte til Søndre Meren og Utenga. Nordre Meren hadde Bakkesetra nordøst for Avdalen mellom Syljuseter og Kvistås, og litt lenger vest lå Bakke-Merens seter, Almedalen. Dessuten har det sikkert vært seter på Syljuseter på høydene ovafor Ollestua og på Vikervollen nordafor Hestemyr.
Som det framgår av forliket fra 1717, lot Meren-bøndene andre sleppe krøtter i Meren-skogen, og tross avtalen fra dette året fortsatte utleien av seterhavn. I 1736 anla Meren-bøndene sak mot dem som leide havn. Det var brukerne på Vestre Sandåker, Vestre Haugerud, Jaren, Kvakstad, Nordby og Hellum og dessuten husmennene på Hegg, Heggsbru, Leret og Nordal. Da saka kom opp igjen i 1738, hadde brukerne på Sandåker, Haugerud, Kvakstad og Hellum klart å få Meren-bøndene med på et forlik. Om de andre heter det at de ikke hadde «legitimert sin rett til å ha noen slags eiendom i Merengårdenes havnebeite», og de ble frakjent all rett til å havne uten oppsitternes tillatelse. Forliket gikk ut på at hver av de nevnte brukerne i sin egen og ektefellens levetid skulle ha rett til å ha seter på Avdalsetervollen og havne vestafor et gjerde som Meren-bøndene hadde satt opp fra Øksneskogen i sør til Sjåstadskogen i nord. Havna østafor dette gjerdet skulle være forbeholdt Merenbøndenes krøtter. Gjerdet skulle vedlikeholdes av dem som havnet med hjelp av en kar fra hver av oppsitterne på Meren i den tid arbeidet varte. Til gjengjeld skulle de som hadde leid havn, «komme de Meren-oppsittere likeledes med en kar hver for seg til hjelp i like lang tid med arbeide på den alminnelige kongevei når det vorder ordineret og påfordret». Forliket bestemte videre hvilke rettigheter de som leide havn, skulle ha i skogen for øvrig, og fastsatte at leien skulle være 3 dlr. årlig i alt.
Det ser ut til at det var slutt på all vanlig seterdrift ved midten av forrige århundre. Men fremdeles fortsatte folka på plassene her oppe å ta imot krøtter i leie, og de så på dette som en viktig inntektskilde. I slutten av forrige århundre tok de gjerne 4 kr. pr. krøtter og halvparten for ungdyr. Krøttera sto inne om natta, og den gjødsla de dermed fikk, kom godt med. Eierne av dyra var oppe hver 14. dag og «tok opp», fortalte Iver Kvistås.
Av herligheter kan nevnes fisket i Lierelva. Nordre Meren hadde dessuten en bekkekvern som er nevnt i begynnelsen av forrige århundre.
Plasser under Vestre Meren: Ollestua var tatt opp ved skogkanten sørvest for gården 1724 og ble nedlagt omkring 1830. Samme sted var det tatt opp en annen plass med samme navnet i 1760, og den ble frasolgt 1836 og kalles nå Olstad. Rundtom eller Gata var tatt opp 1751, ovafor veien, sør for Ollestua, og ble nedlagt i slutten av forrige århundre. Nygård var tatt opp nordafor gården i 1760 og ble frasolgt i 1788. Skrovle var tatt opp i skogen ovafor Bakke-Meren i 1771, og ble nedlagt før 1900. Syljuseter innafor Kokopp var tatt opp som plass 1796 og ble solgt som småbruk omkring 1900. Kosbråtan var tatt opp 1807, og ble trolig nedlagt få år etter. Det ble tatt opp to plasser med navnet Kasta, en i Røds del av Vestre Merens-skog 1832 (se Rød) og en under Nordre Meren i 1865; begge lå på vestsida av Egga. Sø-Kasta var nedlagt og lagt ut til skog før 1900, og Nord-Kasta ble nedlagt bortimot 1920.
Plasser under Søndre Meren: Roaldsrud var tatt opp nordafor gården i 1665 og ble frasolgt 1768. (Meren)Haugen var tatt opp 1760 nordøst for Bakke-Meren og ble frasolgt 1835. I skogkanten nordvest for Bakke-Meren var det ca. 1760 tatt opp to plasser med navnet Stenberg; den ene hørte til Søndre Meren og den andre til Bakke-Meren. Den første ble frasolgt tidlig på 1800-tallet og fikk seinere bnr. 19, mens den andre ble frasolgt 1804 og skyldsatt 1813. I 1800 var det tatt opp ennå en plass med navnet Stenberg under Søndre Meren, og den ble nedlagt omkring 1900. Avdalen, som før hadde vært seter, ble brukt som plass fra seinest 1798 og ble frasolgt som småbruk 1834. En plass med samme navn var tatt opp under Vestre Meren i 1824 og var nedlagt 1875. Ollestubakken var tatt opp 1842 og ble skyldsatt og frasolgt 1918 som bnr. 39 og med navnet Solbakken. Skjemmedal var tatt opp i 1865 og ble nedlagt før 1900. Søsetra ble brukt som plass fra seinest 1865, ble nedlagt ca. 1900 og skyldratt som bnr. 31 i 1910. Lersenga var tatt opp ved elva nordafor Kortnes i 1875 og ble nedlagt før 1900.
Plasser under Bakke-Meren : Kåtarud var tatt opp i 1744 sørvest for Åmot og ble nedlagt før 1800. Torsrud var tatt opp nordafor Bakke-Meren 1760 og ble frasolgt 1771. Kokopp var tatt opp i nordkanten av Meren-skogen i 1769, og ble skyldsatt som bnr. 52 i 1939. En annen plass med samme navn var tatt opp 1838 og ble nedlagt før 1900. Værhaug var tatt opp i skogkanten vestafor gården i 1778 og ble nedlagt før 1900. Vikervollen, som trolig hadde vært seter før, ble brukt som plass fra seinest 1790. Plassen som lå østafor Egga, ble visstnok brukt under Hestemyr fra omkring 1840. Hestemyr var tatt opp i nærheten av Egga i 1801 og ble solgt til småbruk i 1840. Pettersbråtan var tatt opp i skogkanten vestafor gården i 1865 og ble nedlagt før 1900.
Plasser under Nordre Meren: Snuskerud var tatt opp i 1712 ved den bekken som ennå kalles Snuskerudbekken og som danner grense mot Mørk og Åmot. Plassen ble nedlagt omkring 1800. Kollsenga var tatt opp i 1774 i sørkanten av gårdsområdet og ble lagt til utenga i 1813. Smedsrud var tatt opp i 1757 og ble frasolgt 1813. Helgerud var tatt opp i 1760 ved Roaldsrud nord for Bakke-Meren. Bakkesetra øst for Hestemyr ble brukt som plass fra seinest 1836, og var visstnok nedlagt 1875. Også under Nordre Meren var det en plass med navnet Skrovle, som var tatt opp i 1865 og ble nedlagt omkring 1900. Rønningen var tatt opp i 1865 og ble nedlagt som plass før 1900. Skjebinderstua (etter en som laget vevskjeer) var tatt opp 1865 og var visstnok nedlagt før 1875.
Folketall.
