Om denne søknaden ble innvilget, kjenner vi ikke til, men vi vet iallfall at utover våren og sommeren fikk liungene «undsetningskorn» og «forstrekningshavre» flere ganger, således i mai 80 tønner bygg og 160 tø. havre, og i juli 230 tø. havre. Ved «repartering» av 1333 ¹/₃ tønne bygg noe seinere på året tilfalt 176 tønner de 4110 innbyggerne i Lier. Futen - Collett - er stadig i aktivitet med brev tij amtmann Wedel Jarlsberg om den bitre nød «som innen føye tid» vil tvinge den fattige til barkebrød, blandet med beinmel.

Skikkelig brød var oftest ikke å få kjøpt denne sommeren, hevdet iallfall Christen Andersen Sundmann, som hadde ansvaret for transporten over Liersund. Alle personer i kongelig tjeneste passerte fritt dag og natt, og denne trafikken økte til minst det dobbelte under krigen med svenskene. Derfor måtte han ansette flere ferjefolk, og disse trengte mat. I brev til amtmannen bad han om en forstrekning av 4 tønner rug og 2 tø. bygg til underholdning for seg og sine leiekarer, men fikk iallfall i første omgang nei på grunn av den fortvilte forsyningssituasjon. Han søkte på nytt, sannsynligvis med samme negative resultat.

Under krigen mot svenskene ble så forsyningssituasjonen enda mer prekær, og fra vinteren 1809 overtar amtmann ,,Vedel Jarlsberg arbeidet for å opprette flere magasiner. Han så vel på det som en fortsettelse av provideringskommisjonens virke. Grev Wedel hadde et møte med «formående og gavnelystne» menn i april 1809 for å opprette magasiner i Buskerud fogderi, mens han for Ringerikes og Hallingdals vedkommende nøyde seg med å innsette en provideringskommisjon. Futen, Johan Collett, fikk da som oppdrag å gjennomføre saka, og han handlet raskt. Den 16. april utferdiget han en instruks om at det i hver av kommunene Eiker, Modum og Lier skulle bygges et magasin med plass til 1500 tønner korn. I de mindre bygdene Hurum og Røyken ble kapasiteten fastsatt til 600 tønner.

Noen måneder etterpå sendte Collett ut «Fundats for Bygdemagasiner til Hjælp for Trængende udi Buskerud Fogderi,» datert Sandaker den 11. juli 1809. I 20 poster blir her gitt klare regler for hvordan magasinene skulle drives. Soknepresten fikk overoppsyn med magasinet og måtte avlegge regnskap hver 31. mars. To vederheftige menn skulle ansettes som «forstandere».

Disse rangerte like høyt som prestens medhjelpere og hadde rett til å «nyte» 5 % av magasinets tilvekst, beregnet etter 2 riksdaler pr. tønne havre, 3 for bygg og 4 for rug. Om våren fikk fattige jordbrukere låne «fornødent Sædekorn», men ikke over 8 tønner til hver pr. år, et kvantum som seinere i «lykkelige» år kunne økes til 10 tønner havre, 2 tø. bygg og 2 tø. rug. Likevel var det ikke tillatt, selv under de lykkeligste omstendigheter å låne ut mer enn ²/₃ av beholdningen. Renten for kornet ble fastsatt til 1 skjeppe (¹/₈ tønne) pr. år pr. tønne, altså 12 ½ %, og hvis låntakeren slurvet med betalingen, hang en truende mulkt på 1 daler pr. tønne over hans skyldbetyngede hode. Når høsten slo feil, gikk de ikke så strengt til verks, men innrømmet da 1-2 års kreditt. De «korntrengende» måtte fra 1. til 14. februar gi beskjed om hvor mye de ønsket å låne for at soknepresten og forstanderne kunne sette opp ei liste, som så endelig skulle approberes av amtmann og prest. I slutten av mars eller i førstningen av april ble det prestens oppgave å lyse på kirkebakken om utdelingen og utmåling av det etterlengtede kornet, som så normalt måtte innleveres igjen i januar det følgende år.

Sjølve magasinbygningen skulle stå på prestegårdens grunn nær kirken, og ha ei dør forsynt med 3 ulike låser, som soknepresten hadde en nøkkel til og hver av forstanderne en. Alle tre måtte være til stede når de låste opp døra til kornkammeret. Vanligvis burde de legge rentene til kapitalen, men i nødsfall var det tillatt å bruke dem i uår, når kornet ikke kunne «erholdes uden Laantagerens totale Ødelæggelse». Dersom beholdningen oversteg 1600 tønner havre, 200 tø. bygg og 200 tø. rug, skulle den årlige renten settes ned til det halve, ½ skjeppe pr. tønne. Overskuddet kunne skjenkes til fattige eller dels brukes til «sædekorn», dels til «fødekorn». Kom det ufredstider over landet, hadde futen plikt til å bringe beholdningen i sikkerhet.

Dette var da noen av hovedpunktene i den grundig utarbeidde fundas, som visstnok ikke oppnådde kongelig approbasjon, men som likevel fikk den aller største betydning for de nevnte bygdene, og således også Lier. Der kom arbeidet med en magasinbygning i gang sommeren 1809 under ledelse av sokneprest Lechve, som også på dette området la sin sedvanlige iver og kraft for dagen. Tømmeret ble anvist i skogen til den benefiserte gården Årkvisla, men så døde en av de dyktigste tømmermennene, noe som sinket arbeidet så mye at huset ikke sto ferdig til mottakelse av korn før i desember. De nøyde seg med to låser til døra, men så var det nå lensmann og prest som hadde nøklene, og da burde vel liungene kunne føle seg noenlunde trygge på at kornet likevel ble forvaltet på en forsvarlig måte. Grunnfondet til magasinet ble visstnok skaffet ved lån fra Strømsø magasin, og ikke ved gave fra grev Vedel, som noen hevdet. At forholdene i bygda var vanskelige rundt 1809, får vi et utvetydig inntrykk av ved å lese følgende om den første tilbakelevering til magasinet av lånt korn: «Ved utsendte budstikker ble almuen tilsagt å møte ved magasinhuset for å tilbakelevere det til lån mottagne korn, men høsten hadde vært meget mislig, og kun lite korn ble som følge derav tilbakelevert».

Likevel kunne ikke myndighetene være altfor ettergivende, og i april 1811 bestemmer Amtet at «de til Lier sogns kornmagasin utestående 12 tønner, 5 skjepper, 3 potter bygg» skal inndrives hos debitorene i penger ved utpanting etter 18 riksdaler for tønna. Men når nøden steig til så store høyder som i 1812, måtte ekstra hjelp til skulle de vanskeligststilte i det hele «prekevere» (greie seg). Det nevnte år oversender således Amtet en anvisning på 200 tønner bygg til utdeling blant trengende i Lier prestegjeld, «hvortil især skal tas hensyn til fattige husmenn og mindre gårdbrukende familier hvis forsørgere er utkommandert». Også i 1813 ble det ifølge brev fra bestyreren for Lier bygdemagasin, herr Jens Kirkgaard, gitt «dilasjon» (henstand) med tilbakebetalinga. Men bestyreren er litt betenkt over en altfor lang utsettelse med oppgjøret, som egentlig skal være avgjort innen november. For 1814 mener han at henstanden bare bør gis til desember måneds utgang eller til nød først i januar 1815. Hos hver som da ikke betaler, «må utpanting uoppholdelig foretas». I brev fra Amtet , til Buskerud fogderi, datert 13. april 1815, om en restanseliste over utestående korn til Lier bygdemagasin, får futen utpantingsordre. Hvis restansene «ei kan utredes in natura», må de beregnes, etter hva kornet koster innkjøpt og levert på magasinet. Når en debitor er så uformuende at det mest uunnværlige må pantes hos ham, skal det gis innberetning til nærmere forholdsordre. Magasin-bestyrerne bør beholde pengene til skipstrafikken begynner, for da kanskje å foreta innkjøp. Ellers vil det alltid være nødvendig at «innretningen» har en liten pengebeholdning til reparasjoner av huset.

Som kjent, var Bernadotte i 1810 blitt valgt til tronfølger i Sverige under navnet Carl Johan, og i 1814 ble han da automatisk kronprins også i Norge. I denne bolde krigers bryst banket et varmt hjerte, noe som allerede ga seg utslag i mai 1815, da han skjenket 2144 tønner, 3 skjepper korn til sine trengende undersåtter i broderlandet Norge. Riktignok fikk Lier, Røyken og Hurum bare en liten skjerv på 5 tønner rug, 7 tø. bygg og 27 tø. havre av det ovennevnte kvantum. Men stiftsprost Lumholtz, som skulle «repartere» på hvert sokns fattigkommisjon, fant vel ut at disse bygdene ikke trengte mer. Sammenliknet med andre distrikter, sto vel bygdene rundt Drammen seg noenlunde bra etter datidas målestokk. Dette året er løytnant Collett konstituert magasinforvalter i Lier.

Etter all sannsynlighet har det vært ført bøker over bygdemagasinets virksomhet fra starten av, men disse er dessverre ikke å oppspore nå. Men i Buskeruds amts brev og journalsaker finner vi ikke så få opplysninger om magasinets virksomhet den første tida. Innberetninger fra 1820 til 1843 er således samlet i flere store legg, og vi kan da her lese oss til både beholdning, utlån, renter og utestående fordringer. Nå vil det føre for vidt å begynne noen oppramsing av alle disse tallene fra år til år, men noen få skal vi ta med. Beholdningen av havre var oftest det mangedobbelte av bygg-kvantumet, og varierte gjerne fra omkring 700 til bortimot 1000 tønner, mens den sistnevnte kornsort gjerne oppviste tall som lå litt under eller helst over 200 tønner. Av disse kvanta var storparten utlånt, således i 1824 668 tønner havre og 181 tø. bygg, mens opplaget i magasinet bare besto av 246 tønner havre og 25 tø. bygg. 1824 må sikkert ha vært et gDdt kornår i Lier, for i 1825 er magasinopplaget av havre på hele 631 tønner. Derfor mener både fut og lensmann at det skulle være mer enn tilstrekkelig korn til utlån i «foråret», noe som hendte heller sjelden.

Regnskapsførerne fra tid til annen klager ofte over hvor vanskelig - for ikke å si umulig - det er å inndrive renten, som fremdeles utgjorde 12 ½ %. Ofte gikk også hovedgjelden tapt «formedelst debitorenes uformuenhet», men «den nærværende» regnskapsfører måtte nå som før «reservere seg fri for å ta noen andel» av ansvaret. Skulle han det, ville de nok snart ryke de stakkars 2 prosent som han oppebar for strevet sitt.

Når vi kommer så langt fram som til 1843, kan en bevart protokoll gi oss nøyaktige opplysninger om kornutlånet i bygda. Denne protokollen går til 1862, da de folkevalgte representanter den 18. mars vedtok å oppheve bygdemagasinet. Fra denne perioden fins også sikre tall å holde seg til når det gjelder utlån av korn og sjølve beholdningen. For å ta 1843 så ble det året utlånt 258 tønner havre og 18 tø. 6 skjepper bygg til i alt 200 trengende. I samme tidsrom leverte skyldnere tilbake 178 tønner 7 skjepper 8 potter havre og 36 tø. 5 skjepper 4 potter bygg. (Skulle noen være i villrede om det innbyrdes forhold mellom disse enhetene, så utgjorde 1 tønne 8 skjepper, mens det gikk18 potter i ei skjeppe, og følgelig 144 potter i ei tønne).

 

Fra Svangstrandveien, 1857.

 

Beholdningen i magasinet var den 30. oktober samme år bare 179 tø. havre og 55 tø. bygg, men den svinget temmelig sterkt, sikkert noenlunde i takt med gode og mindre gode avlinger. Således er den i 1849 oppe i 503 tønner, for så i 1852 å dumpe helt ned i 57 tø. 6 skjepper og 12 potter. Slo høsten godt til, trengtes sjølsagt færre «forstrekninger» i form av «føde - eller sædekorn» enn når seine vårer og tidlig frost ødela mye av avlingene. Nå vet vi også at jordbruket trass i alt var i framgang ved midten av århundret. Derfor er det rimelig grunn til å anta at kornmagasinet i Lier - lik andre bygder - spilte en atskillig større rolle i åra straks etter 1814 enn en mannsalder seinere, og utlånsvirksomheten har sikkert vært livligere enn i 1843, og mang en fortvilet fattig husfar i bygda har nok magasinet hjulpet, enten nå kornet gikk til å mette barnemunner eller det i andaktsfylt stemning ble strødd i gronem jord, mens såmannen kanskje blottet sitt hode i Jesu navn.

Magasinkornet skulle være fint til såkorn, det hadde bestyrerne som plikt å passe på. Beholdningen måtte derfor «behørigen luftes og skuffes så den ei taper skade». Tallet på bestyrere var i 1840-åra økt til tre ved hvert av de to lagerhusa. Ved siden av det før nevnte ved Frogner kirke hadde de også fått ett ved Svang i Sylling. Når det ble oppført, kjenner vi ikke til, men rimeligvis kan det ikke være så lenge etter det første. Protokollen gir oss også opplysninger om tidspunktet for utlån og innlevering av korn. Vanligvis foregikk det noen dager om vinteren og et par dager om våren. For atter å ta året 1843 så leverte låntakerne inn skyldig korn 6., 7., og 8. februar, 10. og 11. mars, samtidig som de mest nødstedte da fikk låne «fødekorn». Den 29. april og 1. mai var det så utlån av «sædekorn», alt mot kausjon. Reglene for utlån hadde ikke endret seg vesentlig fra Johan Colletts tid, unntatt renten som nå var såpass rimelig som 8 potter pr. tønne årlig, eller 5-6 %. Fremdeles måtte kornet være av god kvalitet, «fullmodent, velbjerget, tørt og vel renset» og ha en vekt av 32 merker (8 kg.) pr. skjeppe havre. Hvor mye hver fikk låne, avhang som før av trang og «jordbrukets størrelse». Men under ingen omstendighet kunne lånes ut mer enn ¾ av beholdningen, og hvor dårlig åringene enn var, kunne ingen få henstand mer enn 3 år med tilbakebetalinga.

Da formannskapene fra 1838 overtok bygdestyringa rundt omkring i landet, fikk de også overoppsynet med kornmagasina. Og det er nok riktig som O. A. Øverland hevder i sin utførlige bok «De norske Bygdemagasiner», at formannskapet i et herred gjerne ville omsette noe av magasinbeholdningen i penger, for så å kunne bruke disse til beste for befolkningen. Penger var jo på den tida en nesten permanent mangelvare, og når da hundrevis av korntønner kunne byttes med blanke dalere, så hvorfor ikke gjøre det? Mange oppgaver ventet på sin løsning; skoler skulle reises og almuebibliotek opprettes for å bedre folkeopplysningen, veier bygges eller utbedres og sparebanker grunnlegges. Dessuten var ikke behovet for store kornbeholdninger lenger så absolutt som i nødsåra før 1814, og den nærmeste tid etter, det kan en tydelig merke ved å sammenlikne sjølve tallet på bygdemagasiner. I hele Buskerud amt fans i 1833 26 magasiner, men så går det jamt nedover: til 25 i 1835, 23 i 1840, 20 i 1845 og 13 i 1850, noe som tydelig skulle fortelle at korn-låne-trangen stadig minket. Derimot økte behovet for kontante midler sterkt ved midten av forrige århundre ute på bygdene etter hvert som naturalhusholdningen måtte vike for pengehusholdningen også blant bøndene. Ei såpass sentralt beliggende bygd som Lier fulgte sjølsagt med i denne utviklingen over til et mer typisk handelsjordbruk med bedre redskaper og nye maskiner for å øke lønnsomheten. Men alt dette kostet penger, dem manglet de oftest. For de fleste ville det bli altfor dyrt å låne bygdas private diskontør, «den profesjonelle pengeutlåner» Grauer på Viulstad, som kanskje tok både 10 og 12 prosent i rente. Da skjedde det at to av Liers ledende menn, klokker Hilsen og proprietær Christensen, i 1842 kom med forslag om å gjøre korn til penger og dermed tilfredsstille den verste lånetrangen. I møte den 19. desember satte de fram forslag om at bygdemagasinets kornfond på kil tønner bygg og 1550 tø. havre, sammen med begge magasinhusa skulle realiseres ved offentlig auksjon. Pengene for dette pluss den kapital på 972 spesidaler som magasinet allerede eide, burde «anvendes gledes, at en sum av 2000 spd. med derav innvinnende renter danner grunnfond til en sparebank for Lier prestegjeld» ... «og at det resterende beløp tilfaller prestegjeldets skolekasser, fordelt mellom disse etter sognenes matrikkelskyld». Dette standpunktet fortonet seg imidlertid såpass ytterliggående for formannskapet at det ble forkastet, idet «pluraliteten» mente at bygdemagasinet fremdeles burde virkemed omtrent halvparten av ovennevnte kornfond og så realisere resten. Etter at representantskapsmøte hadde behandlet spørsmålet og nedsatt en komite som så kom med et nytt forslag, ble dette endelig vedtatt i møte på Sørsdal den 7. april 18-43 med 28 mot 4 stemmer: a)« Det Lier Prestegjelds bygdemagasin tilhørende fond av bygg, stort 300 tønner samt 500 tønner av dets havrefond bortselges på sådan måte og tid samt under sådanne kondisjoner, som representantskapet nærmere bestemmer. b) av det ved sådant salg utkommende pengebeløp anvendes 1000 spd. til grunnleggelse av en sparebank på vilkår, som for sådanne er gjeldende. Det øvrige med samt magasinets i fattigkassene utestående pengebeholdning fordeles mellom prestegjeldets sogn og Åssiden etter matrikkelskylden og gjøres, inntil annen eller andre beslutninger lovmedholdeligen fattes, fruktbringende gjennom den opprettede sparebank».

Således seiret det forsiktige mellomstandpunktet, og bygda fikk dermed på en måte både i pose og sekk, idet den sårt saknede kredittinstitusjon ble realisert samtidig som magasinet fremdeles besto, om enn i redusert målestokk. Sparebanken kom ikke i gang før året etter, men dens betydningsfulle og gagnlige virke for Lier skal vi omtale nærmere i en annen sammenheng.

Som antydet foran, dreiv kornmagasinet - eller magasinene – sin utlånsvirksomhet ufortrødent til 1862, da representantskapet under sterk dissens etter 2 gangers behandling vedtok å oppheve det. Den viktigste grunnen til at mange ennå holdt fast ved bygdemagasin-tanken, var nok de dårlige åringer som fremdeles truet med ikke altfor lange mellomrom. Således hadde høsten 1859 vært så elendig i Lier at våren etter hersket en uhyggelig mangel på såkorn og settepoteter. Etter pålitelige overslag trengtes 180 tønner bygg, 238 tø. havre og 404 tø. poteter, og kommunestyret søkte da Norges Bank om et lån på 300 daler til innkjøp av de nødvendige kvanta såkorn og settepoteter. Dessverre ble 1860 det reine uår, enda verre enn det foregående. Fra tidlig på våren og utover hele sommeren regnet det så å si dag ut og dag inn, slik at kornet modnet ikke og jorda flommet over. Dette skrøpelige og uhyggelige året gjorde slikt inntrykk på liungene at de seinere brukte det som tidmerke: Attenhundreogtres da den store flommen var. Likevel var ikke faren for direkte hungersnød lenger så overhengende som et halvt århundre tidligere. For det første dyrket de jorda bedre nå, og skulle avlingene slå feil på grunn av ulaglig vær, hadde de rike kornkammer i utlandet å ty til, både i Europa og Amerika. I 1862 bestemte de så at skyldnerne enten kunne betale sin gjeld til magasinet med korn eller med penger, utregnet etter 1 daler 4 mark pr. tønne. Til samme pris skulle kornbeholdningen selges, for så å la pengene gå til sparebanken. Det var forresten ikke små summer magasinet hadde stående i banken. I 25-årsperioden 1844-69 ble i alt satt inn 7267 daler, 2 mark og 23 ½ skilling. Men fra 1859 til 1868 viste også uttakene et såpass anselig beløp som 2440 daler, som ble brukt til «kommunalt øyemed».

Fra først av gikk de fleste av disse dalerne til jordbruket i dets forskjellige avskygninger, enten det nå var forholdsvis beskjedne gaver til dyrskuer og planteskoler, eller litt større summer i form av lån til meierier, som skjøt opp både her og der i bygda fra 1865 og utover. Hele 10 000 kroner gikk i 1877 til «Kirkeenes assuransefond» og da bygda straks etter 1900 syntes den trengte et representativt kommunelokale, fikk den 10000 kroner i rentefritt lån av bygdemagasinfondet. Likevel var det på langt nær oppbrukt og utgjorde i 1930 et såpass betydelig beløp som kr. 63 000.

At bygdemagasinets virkeområde skulle bli såpass stort og omfattende i Lier, hadde vel ikke dets grunnleggere drømt om. Men enda det for lengst hadde sprengt den forholdsvis snevre kornlånsrammen, arbeidde det iallfall hele tida for å gjøre bygda bedre og tryggere for menneskene å bo der, og det måtte vel i høy grad sies å være i pakt med hovedideen hos både amtmann og fut. Derfor må en vel ha lov til å hevde at liungene bør minnes Herman Wedel Jarlsberg og Johan Collett i all ærbødighet, for de står sikkert i stor takknemlighetsgjeld til disse framsynte og aktive representanter for generasjonen fra 1814. Den sistnevnte har innlagt seg store fortjenester i bygda på et annet område også. Hans banebrytende tanker her er riktignok på mange måter nærbeslektet med bygdemagasinets sjølforsynings- og tryggingsideer.

Gårdsregister

Innhold