Lier bygger skolehus
Også på et annet område enn det kirkelige, men nær beslektet med det, kan bygda vise til en kraftig nybyggingsperiode framover til 1860-åra. Det skulle vel ikke være umulig her å gjette seg til at det gjaldt skolen. Fra forrige bind vet vi at Lier hadde vært blant de første bygder som iallfall hadde planlagt et ordnet skolevesen, om enn realiseringen vel ikke svarte helt til de både stolte og grundige Hans Angellske planer fra 1721. Dessuten var bygda så heldig å få flere prester som med både iver og kraft gikk inn for å bedre almuens opplysning. Her inntar nok Thorbjørn Lechve en særstilling, selv om ikke alle dalevende liunger uten videre ville være enige i en slik vurdering. Som så mange andre foregangsmenn, måtte han kjempe mot seige hundreårgamle fordommer og gold konservatisme, men han fikk likevel utrettet mye for å bedre skolegangen i Lier. Hans pedagogiske kongstanke gikk ut på å bygge rommelige skolehus for barna på sentrale steder istedenfor å la dem vandre rundt med sin skoleholder fra gård til gård og ta til takke med oftest kummerlige forhold omkring i stuene. Men å gjennomføre slike bortimot revolusjonære ideer kunne synes håpløse, iallfall så lenge sult, nød og fattigdom for en stor del hersket blant almuen. Derfor var den livende redd for økte utgifter i skolesektoren - for å bruke et riktig moderne ord. Dette kom tydelig fram i flere brev til amtmannen, der den ber så tynt om å få beholde den gamle, velprøvde skoleordning. En liten smakebit på innholdet kan noen setninger fra ett i 1807 gi, da det verserte stygge rykter om at den aktive prestemann og reformator ville ha 3 faste fattigskoler i bygda: «Saa Priseligt endvær nyttig indrettning er for en Bøygd, Der har fælles Almen Gavn til Hensigt. Saa uhensigt mæsig Tror vi Fattig Skollers indretninge, i saa Vit Løftigt Præstegield som Lier, vil veed undersøgning af upartigst for nuftige Mens om Dømme Befindes, -» (I parentes bemerket skulle kanskje denne ukjente lokale stilists åndsprodukt være det beste bevis på at det ikke ville skade med en viss forbedring av undervisningen i blant annet å uttrykke seg noenlunde klart og riktig). Noen år tidligere da Lechve hadde foreslått 2 fastskoler, innvendte almuen at skoleveien ble for lang for mange, noe som slett ikke kunne avfeies uten videre. Derfor måtte elevene ofte «losjere på skolen, og hvor skulle innersters og husmenns barn få føden fra i skolen, når de fleste må løpe gårdimellom for å betle». Istedenfor en slik dyr og upraktisk nyordning tilbød almuen seg å «kalle» 2 skoleholdere til hver fjerding i bygda. «De fattige vil da lettere kunne få føde hos gode folk hvor omgangsskolen holdes, enn å sitte en a to mil fra sitt hjem og lide mangel».
Under slike forhold var det bare rimelig at de vidtgående sentraliseringsplanene til Lechve mislyktes. Riktignok kom fastskolen på Viulstad i gang 1810, men det skyldtes først og fremst gavmildheten og framsynet til en enkelt-person, Casper von Cappelen. Dette var iallfall en særdeles god begynnelse, for det viste seg snart at undervisningen her lå langt over den som omgangsskolene kunne by. Med bedre lokale, dyktige lærere med langt høyere lønn enn de «omløbende skoleholdere» og lengre undervisningstid måtte nødvendigvis barna lære mer i skolehuset på Viulstad enn de gjorde rundt omkring i bondestuene, der kanskje lyden fra øks og sag eller gryntende smågriser akkompagnerte mesterens utlegninger og disiplenes oppramsinger. Selv de mest gjenstridige i ånden kunne vel ikke unngå å få en aldri så liten dusj fra kunnskapens kilder i «Cappelens Minde». Da skolekommisjonen for Lier faste skole i 1817 lyste ut en ledig stilling for en duelig og rettskaffen lærer, het det om undervisningen: «Riktig og ferdig lesning i modersmålet, i kristendom, skrivning, regning, bibel- og fedrelandets historie samt en del av geografien». Lønnen var såpass som 80 spesidaler, og det. kunne ingen klage over i en tid da skoleholderne omkring i mange bygder måtte greie seg med langt under halvparten, ja stundom bane fjerdedelen eller enda mindre. Derfor kom nok mange til å «attrå denne post», som det sto i avertissementet, og kommisjonen foretrakk visstnok Hans Eriksen. Det skulle ikke være urimelig å anta at fastskolen på Viulstad sto som et foreløpig uoppnåelig forbilde for undervisningen ellers i bygda. Derfor varte det heller ikke så mange år før tanken om flere fastskoler i eget hus meldte seg. At den tettbefolkede Åssiden-kretsen realiserte disse planene ganske fort, var bare naturlig,, så nær som den lå Drammen. Allerede i 1827 sto det første skolehus her så å si ferdig, og den 31. januar 1828 ble det høytidelig taksert av 4 bønder fra stedet, Arne Kjøsterud, Christoffer Lie, Christoffer Monsen Myre og Peder Christensen Landfald fra Berskog sammen med soknepresten til Bragernes, Ludvig Lumholtz, sorenskriver Martin Kjerulf, eieren av Smithestrøm, Gabriel Smith, og kjøpmann Søren Bloch. Taksten på det 25 alen lange og 14 1/8 alen breie skolehuset lød på 900 daler, pluss 50 daler for sidebygningen. Kommisjonen gikk grundig til verks, således kontrollerte den at alle brannpøsene hang på riktig plass og at det var tatt hensyn til de nødvendige forskrifter for slike bygninger.
Nå hadde altså «industristedet» Viulstad og det litt «by-infiserte» Åssiden fått sine skolehus, så da måtte vel snart turen komme til den egentlige tjukke bondebygda Lier. Det skulle vise seg at det tok en liten mannsalder før så skjedde. Riktignok fikk Brastad sin såkalte rodestue allerede i 1833, men eget skolehus var det nå ikke. Med rodestuer mentes faste skoler i leide lokaler rundt omkring hos slike bønder som hadde riktig store stuer til disposisjon og hvor det da bare ble holdt skole uten forstyrrende inngrep fra husets to- og firbeinte skapninger. Utleierne sørget ofte for reingjøringa og hyste kanskje læreren også. For dette fikk de ekstra betaling, om enn ikke så stor. I 1850-åra «erholdt» således Anders Ellefsen Berfløt 6 daler årlig for oppreiing av sengested til skoleholderen og 7 daler for reinhold.
At undervisningen ved fastskolene i Lier lå på et høyere plan enn i omgangsskolen, kan vi også lese oss til av den første fyldige landsoversikt over skoleforholdene, «Statistiske Tabeller vedkommende Undervisningsvæsenets Tilstand i Norge ved Udgangen af Aaret 1840». Den forteller at tallet på de skolepliktige i bygda var 986, 483 Drenge og 503 Piger». (Åssiden er da ikke medregnet). Av disse gikk 660 i omgangsskole og 326 i fastskole, altså omtrent i forholdet 2 til 1. Likevel var det flere elever i fastskolen som hadde fått regneundervisning enn i omgangsskolen, 69 mot 56, mens tallene for skrivning var 112 og 199. To elever i fastskolen hadde lært historie og geografi, disipliner som syntes helt fremmede i de seks omgangsskoledistriktene. Men ikke en eneste elev blant de bortimot tusen fikk karakteristikken «viderekomne», og det er for så vidt lett å skjønne når vi vet at ennå hadde ikke bygda noen seminarist blant lærerne. Likevel lå – som før nevnt - lønna langt over landsgjennomsnittet. De 6 omgangsskolelærerne hadde til sammen 231 daler i årlig pengelønn for 232 ukers undervisning, altså 381/2 daler jamt over, og de 3 faste lærere 203 daler som skulle gi en årlig gjennomsnittslønn på 672/3 daler, eller med andre ord bortimot det dobbelte av omgangsskolelærerens. For å ta en rask sammenlikning med andre bygder, så hadde de 12 omgangsskolelærerne på «Eger» ca. 28 daler hver, og i Ål måtte de 10 lærerne der nøye seg med 160 daler til sammen. I enkelte bygder på Vestlandet lå årslønna stundom helt nede på 10 daler, mens 15 og 20 var gjerne vanligere. Tabellene gir også opplysning om at i Lier forsømte 70 elever på grunn av fattigdom og 53 av «Modvillighed», men ingen var mulktert siste året, påstås det. Dette stemmer ikke med skolekommisjonens protokoll, som kan fortelle at i 1840 fikk 19 pleieforeldre mulkt for å ha latt legdsbarna forsømme skolen. Mulktene varierte fra 1 til 21/2 daler og skulkinga fra 49 dager til hele skoleterminen. Av skoleskatten ble omtrent halvparten utliknet på matrikkelskylden, mens de fattige husmenn og tjenestefolk måtte svare bortimot fjerdeparten. Resten fikk de så inn på annen måte.
Denne statistikken fortalte tydelig at Lier tålte å bli sammenliknet med andre bygder når det gjaldt skolevesenet, men ennå sto naturligvis mye igjen før det var skikkelig utbygd. Den neste kretsen som fikk sin fastskole, var Høvik. Allerede i 1850 ble det visstnok bestemt at den skulle opprettes, men først fire år seinere kunne de innvie den. I mellomtida hadde de interesserte forpliktet seg til å yte 4 daler pr. skylddaler til bygginga og 1 daler 60 skilling årlig til vedlikehold. Denne store offerviljen hang muligens sammen med en viss konkurranse mellom kretsene om å få reise fastskoler, eller iallfall opprette rodestuer.
Samtidig ser det ut til å bli en mer planmessig koordinering av skolebygginga for hele bygda, ledet av skolekommisjonen sammen med formannskapet. Fra 1838 av hadde sistnevnte organ også fått myndighet over skolevesenet. I 1856 bad liungene om et lån på 400 daler til skolehus i Sjåstad og Oddevall «skoledistrikt», en søknad som straks etter ble innvilget. Samtidig får vi opplyst at det er opprettet 6 rodestuer de siste år, men målet må være fastskoler hurtigst mulig. De 12 lærerne i bygda har fra 50 til 120 daler i årlig lønn, og hele 9 av dem var seminarister. Derfor kan Lier glede seg over å ha et «stort og hederlig personale av duelige lærere», og disse ville nok kunne utfolde sine evner og kunnskaper mye bedre i rommelige skolehus. Og disse kom så å si årligårs straks før og like etter 1860. For å regne dem opp ganske kort så fikk Oddevall og Sjåstad sitt skolehus med egen lærer i 1858, Sylling og Brastad 1859, Sørsdal 1860, Egge og Meren 1864 og endelig Gullaug, som holdt innvielseshøytid den 1. oktober 1868. Dermed hadde bygda sagt omgangsskolen farvel for godt, og noen smertelig avskjed var det knapt, enda om en ikke skal se bort fra at den kunne ha sine lyse sider i all sin ufullkommenhet. Ja, en av våre store åndshøvdinger, Arne Garborg, hevder sogar i «Knudaheibrev» at den på mange måter var bedre enn «pulteskolen», så nær kontakt som den sto i til det pulserende dagligliv og barnas naturlige miljø. At Gullaug måtte nøye seg med jumboplassen i skolehuskappløpet, kom kanskje delvis av en viss usikkerhet og uenighet omkring sjølve grensene for kretsen. Beboerne på gårdene Val, Mørk, Kovestad, Tronerud, Dauerud og Lahell kunne styre sin begeistring over å tilhøre det lierske folkefellesskap, idet de mente at skoleforholdene var mer underutviklet enn hos den nærliggende granne Røyken. Derfor søkte de underdanigst om å bli overflyttet til Røyken skoledistrikt, men myndighetene i Lier frarådet, og de vant gehør på høyere hold.
En slik rekordartet skolehusbygging betydde naturligvis et temmelig tungt økonomisk løft for Lier, og lån måtte til. Disse fikk de på delvis gunstige vilkår, iallfall før 1860, da rentefoten var 4% årlig, mens den seinere Økte til 5. Så skulle lånene tilbakebetales, svært ofte på 28 år, og det kunne vel heller ikke regnes som urimelig. Dette gjaldt både før omtalte lån på 400 daler til Sjåstad skolehus og ett på 500 daler til Brastad. For moderne mennesker, vant med vår tids millioninvesteringer til skolebygg, virker kanskje disse summene latterlig lave, men for samtidas forsiktige, nøysomme og delvis fattige befolkning fortonet muligens disse beskjedne tallene seg mer skremmende enn et 11-sifret statsbudsjett for en alt annet enn forsiktig og nøysom Ola Nordmann i 1960-åra. Nå kostet nok bygningene mer enn disse summene viser, for det var slett ikke uvanlig med pliktarbeid og en spesiell utlikning på innbyggerne i vedkommende krets. Til å bestride de ordinære utgifter til undervisningen betalte de fremdeles en særskilt skoleskatt, som kunne variere litt fra tid til annen. Fra 1700-tallet av hadde den vært avhengig av betalerens stilling, men så gikk den over til en slags formuesskatt, idet skylda ble den avgjørende faktor. Således bestemte skolekommisjonen og formannskapet i Lier 1846 at skatten det året skulle skrives ut med 20 skilling pr. skylddaler for bøndene. Husmennene måtte betale en avgift som svarte til en skyld av 4 ort og 12 skilling, mannlige tjenere 3 ort, mens kvinnelig tyende slapp med avgiften av en 1/2 skilling skyld. Men året etter fastsatte de skatten til 12 skilling for hver mannsperson og 6 for hver kvinne. Resten skulle de likne ut på matrikkelskylden. I førstningen av 1860-åra, da byggefeberen raste som verst, forhøyet de skatten til 32 skilling for menn og det halve for kvinner. Dette skjedde ikke uten protest, men de lokale myndigheter fastholdt vedtaket uten prutningsmonn. Nå ville de ordne sitt skolevesen, selv om det kostet kommunen «ganske ualminnelige anstrengelser», som en kan lese i skolekommisjonens protokoll fra den tid. Når Lier ofret så mye på kunnskapens alter, håpet bygda til gjengjeld at amtet også ville være imøtekommende med økonomisk støtte. Det slo delvis til, for fra 1861 til 1868 bevilget det 711 daler 42 skilling av amtsskolekassa til den skolehusbyggende kommune ved Drammensfjorden. Ved siden av den faste skatten hadde de kretsvise skolekasser en mer uviss inntekt, nemlig de såkalte forsømmelsesmulkter. Størrelsen på disse varierte noe alt etter grovhetsgraden. For å plukke noen tilfeldig valgte planter fra den rike forsømmelighetsfloraen så fikk 24 foreldre en mulkt på 60 skilling hver i 1843, mens tallet for 1845 sank til 15. En skulle kanskje tro at skolesøkningen steig med bedre lokale, og det gjorde den nok litt etter hvert, men ikke så merkbart i begynnelsen, skal en dømme etter tallet på mulkterte. Det kan en naturligvis ikke ubetinget gjøre, for det avhang blant annet av den strenghet som myndighetene håndhevet loven om skoleplikt med. Men sikkert er det, at de skolegjenstridige forsørgere talte mange, således fikk i 1864 17 mulkter fra 1 til 2 daler. Og 1865 ble nærmest et økonomisk jubelår for skolekassene med omkring 50 mulkterte foreldre, som måtte bøte opptil 5 daler hver. Den nærmeste tid etterpå gikk forsømmeligheten betraktelig ned, men mulktering av de fortsatt motvillige pågikk helt til 1880-åra. Stundom hendte det at nykonfirmert ungdom som unnlot å møte til bispe- eller prostevisitas, også fikk en økonomisk smekk, eller rettere sagt foreldrene. En gang i 1864 nøyde de seg med å innkalle «protestantene» blant de to siste konfirmantkull for skolekommisjonen, som ga dem en ordentlig skrape og truet med skarpere forholdsregler i tilfelle gjentakelse.
Men framover gikk det iallfall, det kan følgende grafiske framstilling over skolesøkning og forsømmelse i Vivelstad krets bevise:
Denne store framgangen på skolens og undervisningens område i det første halvsekel etter 1814 gjaldt ikke bare Lier, men har sammenheng med en almen åndelig utvikling i hele landet. For bedre å forstå det må vi friske opp igjen litt av Norges historie omkring dette emnet. «Plakat og nærmere anordning angående skolene på landet i Norge» av 5. mai 1741 gjaldt fremdeles da vi sa farvel med Danmark i 1814. I 1816 fikk styret for skolene navnet «skolekommisjon» og en litt endret sammensetning, ellers hadde plakaten gyldighet helt til 1827, da det kom en ny «lov angående almueskolevesenet på landet». Den ivrigste forkjemper for denne skolereformen var prost Peter Vogelius Deinboll, og hovedformålet gikk ut på å skape en skole som evnet å gi folket i et fritt og sjølstendig land skikkelig og nyttig opplæring. Da måtte framfor alt opprettes flere fastskoler, og minst en av disse ble påbudt i alle hovedsokn, ved bergverk og andre industrielle bedrifter. Anneksene derimot måtte fortsatt greie seg med de gamle omgangsskolene. Loven bestemte: videre at lærerne også skulle være «kirkesangere», og de måtte gi undervisning i «lesning forenet med forstandsøvelse», religion, salmesang, skrivning og regning, alt for en «normal» årlig lønn av 20 spesidaler. Mange bygder, bl.a. Lier, betalte sine skoleholdere atskillig bedre enn den nevnte sum, men her hadde de ikke lov til å sette den ned til. under normalstørrelsen. I bygder med lavere lærerlønn enn de 20 dalere kunne den bare forhøyes av skolekommisjonen. Men så forutsatte loven at lærerne etter hvert skulle dyktiggjøre seg mer for sin gjerning i og med at den påbød opprettelsen av seminarer. Allerede samme år fikk Nord-Norge sitt første i Trondenes, som spesielt tok sikte på å utdanne lærere for kvenene. Så fulgte Asker i 1834, Klebu og Stord i 1838 og Holt i 1839. For Lier betydde sikkert det nærliggende Asker seminar mest, og dit søkte mangen kunnskapstørstende ung mann de følgende år, ofte på skolekommisjonens - og dermed på bygdas - bekostning. I slike tilfelle forpliktet nærmest vedkommende «stipendiat» seg til å la heimbygda nyte godt av hans ferdigheter etter endt opplæring. I 1839 ble således Anders Carlsen Justad «antatt» som elev ved skolelærerseminariet i Asker, og Lier skolekasse skulle bestride oppholdet. To år seinere ansatte de ham som lærer i Tranby, søndre distrikt, med 35 spesidaler i årslønn. Samme år fastsatte skolekommisjonen at omkostningene med vordende skolelæreres utdannelse skulle bæres av alle skolekasser i prestegjeldet. Dermed ville ikke «noget Subject» med lyst og evne til å søke seminaret bli hindret av økonomiske grunner. På samme måte måtte kassene i fellesskap utrede pensjon til fortjente avgåtte lærere. Av andre lærelystne liunger som kom til å nyte godt av den kommunale omsorg - eller forsorg – kan nevnes Ole Andersen Helgerud og Peder Larsen Eek i 1840-åra, Andrea Rasmussen Eriksrud og Ole Enger tiåret etter. Alle disse og enda flere, kom til å få sitt virke i heimbygda, og de utførte sin dont slik at de vant sambygdingenes aktelse og respekt. Men så var de heller ikke så underbetalt som sine standsbrødre mange andre steder. Lønna gikk oppover smått om senn, og selv om en ikke kan snakke om noen fyrstelig gasjering, så lå iallfall det «Lierske regulativ» - om en kan bruke et slikt uttrykk - fremdeles langt over minimumssatsene. For å ta en oppgave fra 1862 så ble i møte den 8. desember lønna for lærerne i de forskjellige kretsene bestemt slik: Høvik 150 daler, Oddevall 125, Vivelstad, Brastad, Helgerud og Egge 120 daler, mens de «omløbende» skoleholdere i Meren og Gullaug distrikter fremdeles måtte nøye seg med 60 daler hver. Nå sang, som bekjent, omgangsskolen på sitt siste vers i Lier, og så svært mange hadde den heller ikke igjen i landet ellers. Den 16. mai 1860 kom nemlig «Lov om almuesskolevesenet på landet», takket være først og fremst Ole Hartvig Nissens konstruktive og iderike virke for bedre folkeopplysning. Derfor stilte loven som krav at almueskolen skulle «i den utstrekning som forholdene tillater føre ungdommen videre frem i almendannelse». Religionen mistet sin altdominerende stilling, for nå skulle leseboka danne grunnlag for undervisning i «jordbeskrivelse, naturkunnskap og historie». Og så fulgte omgangsskolens dødsdom i og med en fast inndeling i skolekretser med bestemte grenser og med påbud om bygging eller leie av skolehus i kretser med minst 30 skolepliktige barn. Omgangsskolen ble tillatt bare som en rein nødsforanstaltning i riktig grisgrendte strøk, og det kunne ikke Lier påberope seg å være. Følgene av loven viste seg også snart, ikke bare, som vi nettopp har sett, for Liers vedkommende, men for hele vårt vidstrakte land. Ifølge en pålitelig statistikk gikk tallet på omgangsskoler i riket ned fra 3620 i 1860 til 1240 i 1880, altså med 120 for året i dette tidsrommet. Samtidig ble det i 30-årsperioden fra 1860 til 1890 reist 2600 nye skolehus rundt omkring i de norske bygder, eller bortimot 90 i årlig gjennomsnitt. Vi ser således at den travle byggevirksomhet i Lier-skolene faller pent sammen med en like travel for hele landet, bare med den vesle forskjell at den mer sentrale bygda mellom Drammens- og Tyrifjorden er litt tidligere ute.
Peder Eek.
Skolekommisjonene og kommunestyrene rundt omkring i Norge hadde således en anstrengende jobb i den veldige nyskapingsperioden. Det var likevel ikke bare nybygging de skulle passe på å sette i gang og lede, men de hadde som tidligere mange andre gjøremål og. Hva hjalp det vel å ha et nytt, fint skolehus dersom barna som skulle sanke seg lærdom og folkeskikk der, ikke kunne trives på grunn av mindre skikkethet hos ham som burde lede dem på den ofte kronglete kunnskapens vei. Studerer vi protokoller om skolevesenet i Lier fra forrige århundre, sitter en igjen med et hovedinntrykk av at bygda stort sett må ha vært heldig med de fleste av lærerne sine, også den tida disse ruslet omkring som pedagogiske handelsreisende. Dette kom vel delvis av at lærerne her trass alt ikke hadde det så økonomisk kummerlig som i andre mer avstengte og fattige bygder. Likevel støter vi stundom på tilfelle som forteller at det ikke alltid strålte så klart fra kunnskapens lampe rundt omkring i de lierske skolestuer. Allerede på det første møte skolekommisjonen hadde sammen med formannskapet, behandlet de en klage over en lærer, som vi av pietetsgrunner ikke skal nevne ved navn. Han fikk attest for å være så svak og avfeldig at han ikke lenger kunne kalles skikket til å røkte sitt kall. Dessverre måtte han «vedblive» i sin gjerning inntil de fant noen ny. Et visst forsonende slør la det seg kanskje over en slik gammelmannsaktig, senil uskikkethet. Verre var det når noen viste mangel på både flid og duelighet midt i sine beste år, som Meren krets beskyldte en lærer for i 1860-åra. Og slutte måtte han ubønnhørlig. Det samme gjaldt en lærer i Oddevall krets omtrent samtidig, men det var av mer tragiske grunner. I brev fra sokneprest Rode til prostiet i 1863 om alderstilleggene for lærerne heter det: «Med hensyn til N.N. bemerkes at det er 16 år siden han ansattes, men at han, fraregnet den tid han var ved seminariet, kun har tjent 131/2 år og 12 år etter eksamen, samt at han for tiden som sinnssvak har måttet fratrede sin funksjon, der besørges ved en konstituert». Den ulykkelige læreren fikk likevel sine alderstillegg i håp om at han snart kunne gjenoppta sitt virke. Dessverre slo ikke denne optimisme til, men det bør nevnes til skolekommisjonens ros at den innstilte den «entledigede» til pensjon. At kravet om skikkelig opplæring ved seminar litt etter hvert ble alment, førte ikke bare til mer kunnskapsrike lærere, men gjorde og sitt til at gjennomsnittsalderen for disse seminaristutdannede holdt seg temmelig lavt til langt ut i århundret. Tar vi for oss lærerpersonalet i Lier 1865, så var nestor i laget, Ole Christensen, 43 år gammel med en tjenestetid av 191/2 år, mens yngstemann, Jørgen Vilberg, med sine 22 år hadde bare to vintrer bak seg som pedagog. Gjennomsnittsalderen for de 12 lærerne utgjorde snaue 33 år, og jamt over hadde de en tjenestetid av omkring 11 år. Navnene på mange av dem viser tydelig deres lokale avstamning: Peder Larsen Eek, Ole Andersen Helgerud, Ole Enger, Andrea Rasmussen Eriksrud. Ifølge tidas skikk brukte ikke få navn på -sen, såkalte patronymika: Andreas Christensen, Reier Hansen, H. Christensen, Ole Clausen, Ole Christensen og Lars Olsen, men enkelte av disse var også liunger. Den eneste som reint navnemessig vitner om innflytting fra andre bygder, er Elling Madsen Diesen.
Nå har vi eksempler på at skolekommisjonen stundom tok lokale hensyn når de ansatte lærere i bygda. Et godt eksempel på denne tendensen har vi fra 1863, da Sørsdal skole skulle få ny lærer. Til den ledige post hadde meldt seg 6 søkere, og av disse hørte 3 heime i Lier. Hvilken av søkerne man helst skulle ønske ansatt, «har meningene vært så delte om innen skolekommisjonen», skriver soknepresten til prostiet. Derfor faller det vanskelig å gi en bestemt innstilling. «Begge prestene antar vel at man med tilsidesettelse av alle andre hensyn helst burde velge den som på formodningen om den største dyktighet, hvilket etter de vedlagte vidnesbyrd utvilsomt måtte blive Johan Johnsen, men gjorde dog ikke bestemt påstand derpå, da samtlige øvrige medlemmer av skolekommisjonen ønsket at man skulle innskrenke sitt valg imellom de 3 ansøkere som er hjemmehørende her i prestegjeldet, der bedømmes med størst sikkerhet da de er personlig kjente og snarest kunne formodes å vilde forebygge en altfor hyppig omskiftelse av lærere. Det må innrømmes at disse momenter har en ikke ringe vekt, og man besluttet derfor enstemmig å holde seg til de 3 ansøkere fra Lier. Men valget imellom disse stilte seg meget tvilsomt. Av skolekommisjonens 4 valgte medlemmer stemte de 3 for Erik Berntsen Funnesdal, uaktet han ved sin dimisjonseksamen har ringere karakterer enn de andre, dels fordi han er den eldste og dels fordi han er hjemmehørende ikke alene i prestegjeldet, men i selve Tranby sogn, hvor hans foreldre bor ganske i skolens nærhet, og når man først er inne på den anskuelse at hjemstedet bør komme i vesentlig betraktning, må dette også med fortrinlig styrke gjøre seg gjeldende for hans vedkommende. Men de 4 øvrige medlemmer av skolekommisjonen, (begge prestene, ordføreren og ett av sognets valgte medlemmer) fant dog i presumpsjonen om de 2 andres større duelighet overveiende grunn til å velge en av disse, og ved alternativ votering imellom dem falt de fleste stemmer på Ole Enger, om hvis duelighet man har funnet erfaring under hans virksomhet ved en annen skole her i prestegjeldet i de siste 11/2 år.
Han må vel således betraktes som den principaliter innstilte, men da også flere stemte på Reier Hansen, har han likså lite som denne, noen absolutt pluralitet for seg».
I denne konkurranse mellom såkalte lokale hensyn og det som verre var - kraftlokalpatriotisme - seiret heldigvis den førstnevnte innstilling. Ved skriv av 21. mai 1863 meddelte prostiet kort og konsist at Stiftsdireksjonen «har antaget» Ole Enger til lærer ved Sørsdal skole.
Men skolekommisjonen satte ikke noe absolutt importforbud av lærere heller, det viser en annen sak fra 1860. Denne gang gjaldt det ny lærer i Sylling nordre distrikt, og til stillingen var bare 2 liebhabere, den forrige lærer (som hadde sagt opp noen måneder tidligere) og Lars Olsen Rue fra Hurum. Den første «tilkom» visstnok fortrinnsrett både med hensyn til alder og attester. «Men da man i distriktet ikke ønsker å beholde ham uten dog å kunne påvise annen grunn dertil enn at han anses noe makelig og lunken i sin tjeneste, og da han rimeligvis ikke allikevel ville blive lenger i denne stilling enn til han fikk tid å se seg om etter en bedre», bør Rue foretrekkes. Og bare noen dager etter fikk han sin «beskikkelse» som lærer. Dette viser at lokale hensyn måtte stundom vike for mer almengyldige rettferdighetsprinsipper. Når det gjaldt å håndheve de sistnevnte, viste nok prestene og vel også ordføreren seg ivrigere til det enn de sognevalgte medlemmer, som følte seg mer bundet av snevrere bygdeforhold. Derfor kan en vel ikke beskylde liungene for at de praktiserte «pedagogisk innavl» i sterkere grad enn andre landsmenn.
I en tid med trang økonomi og utbredt sparesans var det bare naturlig at utstyret til skolene måtte bli så spartansk som mulig. Så lenge omgangsskolen hadde rådd grunnen, begrenset vel dette seg stort sett til bibel, salmebok, forklaring, regnebok, skrivehefte og muligens et gammelt kart over Jødeland, det meste trygt forvart i lærerens skrin eller kiste. Et salmodikon hørte også stundom til inventaret, men det forutsatte et visst minimum av musikalitet hos den som skulle traktere det. Med loven av 1860 fulgte også større krav til utstyret, bl.a. lesebok med stykker av historisk og geografisk art. Dermed var veien banet for større «verdslighet» i innholdet, og det satte mange bekymrede foreldre seg imot. Den bitre striden om P. A. Jensens lesebok skulle være det beste bevis på det. Det blåste opp til en virkelig åndskamp mange steder omkring i landet, der de brukte særdeles kraftig skyts mot den pedagogiske nybrottsmann av en prest og hans farlige produkt. I Lier gikk visstnok ikke stridens bølger noe særlig høyt, men enkelte foreldre klaget her som andre steder over de altfor få religiøse stykker i boka. Denne gikk likevel sin seiersgang i alle bygdas skoler, og ifølge pålitelige personlige utsagn fra folk som begynte sin skolegang i 1860-åra, likte elevene den svært godt. Til dette bidro vel både det varierte innhold og den pedagogiske oppbygging av stoffet med den såkalte stavelsesmetode.
Omgangsskolens elever hadde gjerne sittet på krakker eller benker på begge sider av svære langbord. Disse ble i 1860-åra byttet om med såkalte langbenker, der det satt 4 barn ved hver benk. Langbenkene hadde en nokså smal skråplate, og pult og benk var ikke festet til hverandre. Pulten bakenfor tjenestgjorde som ryggstø, og følgelig måtte bakerste rekke greie seg uten noen slik luksus, hvis den da ikke kunne støtte seg til veggen. Omtrent samtidig kom kateter for læreren i storskolen. Dette hadde en sekskantet platt, (fot), som det gikk et sprinkelverk opp fra og bar en liten pult, forteller lærer A. Hansen i sin historiske oversikt over «Vivelstad skole gjennom 125 år. 1807-1932». Samme forfatter kommer også med en fortegnelse over læremidler ved nevnte skole i 1874. De viktigste av disse var 2 bibler, 4 gode, fullstendige nytestamenter og 7 dårlige ufullstendige, 1 Landstads salmebok, 6 ytterst slitte eksemplarer av Berlins naturlære, 56 lesebøker for l., 2. og 3. trinn, av dem 15 dårlige, 1 eksemplar av «Merkelige ting i historien», 1 Praktisk regnebok av Schmeklosch, 10 eksemplarer av «Veiledning til å lese håndskrifter», 3 av Melodier til sangene i leseboka og 1 av Melodiene til Landstads salmebok. På veggen hang ei svart veggtavle, og så hadde skolen Planiglobium, Europakart, Norges-kart og Palestina-kart, supplert noen få år seinere med Skandinavia-kart og globus. Om spyttebakke hørte med til det faste inventar i de lierske skolestuer, sier ikke denne forfatteren noe om, men usannsynlig er det slett ikke, særlig når en hører at det var tilfelle på et såpass sivilisert sted som Lillehammer helt til 1907. Og nedskriveren av disse linjene kan godt huske fra sin egen folkeskoletid rundt 1920 at spyttebakken fremdeles utgjorde et av de absolutt mest nødvendige møbel i den skolestua han fikk sin opplæring.
Som antydet tidligere, må vel Lier stort sett sies å ha vært heldig med sine lærere denne tida, selv om vel ikke alle av dem tålte en sammenlikning med Bjørnsons Bård skolemester. Likevel kunne det ikke være så greitt for de mindre oppvakte med all pugginga som fulgte med skolegangen, blant annet av Pontoppidans forklaring. Vi har eksempler på at det stundom vanket både lusing og juling for de «gjenstridige udi ånden». «Gud trøste og hjelpe dem som ikke kunne noe», er et hjertesukk fra en eldre liung som sjøl måtte pugge hardt i skolestua. Enkelte lærere beskyldte de også for å gjøre forskjell på elevene og gradere dem ikke bare etter deres evner, men kanskje først og fremst etter opphavets sosiale rang. Det skulle noe til at barn av ringe kår, f.eks. ei husmannsdatter, alltid fikk den samme blide behandling som storbondesønnen, enda den første muligens hadde fått utlevert flere pund i åndelig nådegave. Og verst kunne det bli for de stakkarne som både var fattige og tungnemme.
Sokneprest Jens Aars.
Akkurat på samme måten som i andre norske bygder - og byer med - fikk ikke bare håpefulle spirer av den menneskelige rase - homo sapiens - nyte godt av den åndelige trening i de, lierske skolehus. Nei en atskillig mindre skapning - pediculus humanus - hadde ofte innfunnet seg i langt større skarer enn de 20-30 eksemplarer av den førstnevnte arten. Riktignok gjemte denne seg godt i hodehår og klesplagg, og skuet skoleholderen bare når den tok sine rekognoseringsturer ut fra sine skjulesteder. Dette blodtørstige vesenet, på mer forståelig norsk også kalt lus, hadde lagt sin forkjærlighet på enkelte av ungene i en så sterk grad at «den holdt på å dra av sted med dem», som vår hjemmelsmann uttrykker seg. Han satt ved siden av en med et riktig lusetekke, men måtte sjøl greie seg uten. Denne utøyplagen var såpass utbredt at det gikk mange tiår etter 1860 før skolebarna i Lier kunne sies å være lus- og loppe-fri. Det hang naturligvis her som andre steder sammen med den personlige hygiene og boligforholdene. Men enda sånne hissige parasitter vel kunne forstyrre ungene og stundom gjøre det vanskelig for dem å konsentrere seg om mesterens utlegninger, gikk nok de aller fleste av elevene fram både i alder og kunnskap. Det kan heller ikke være tvil om at både leseferdigheten og særlig skrivekyndigheten var atskillig større i bygda rundt 1860 enn 50 år tidligere. Riktignok holdt både Knud Nilsen og Nils Knudsen Egge i pennen så seint som i 1868 da de skulle underskrive en protokoll. Og året etter, ved stiftelsen av Liers Almueforening, var det bare Ole S. Ødeøksne, Ole C. Kopperud og Nils N. Hennum som ikke egenhendig kunne skrive navnet sitt. Alle de øvrige 113 festet det på papiret, noen med nærmest kaleografisk mesterskap, mens andre dyrket mer bastante, runeliknende bokstaver. Slike tilfelle av ubehjelpelighet uti skrivekunsten fant en nok først og fremst blant den aller eldste og eldre generasjon. De yngre derimot kunne trolig stort sett skrive for omtrent 100 år siden, til og med jentene. Fremdeles hersket stundom det snusfornuftige nyttehensyn at en skapning som var bestemt til å føde barn og lage mat, slett ikke behøvde noen kunnskaper eller ferdigheter utenom det. Et par tall skulle bevise den rivende utvikling her. Mens 87 prosent av guttene og bare 40 prosent av jentene deltok i skrivning og regning ved Vivelstad skole i 1810, var de tilsvarende tall i 1882 100 prosent. Etter all sannsynlighet hadde da skriveundervisningen omfattet alle elever i mange år. Når en snakker om framgangen på skolens område denne perioden, må en også gi de geistlige en del av æren for den. Ikke bare reformatoren Thorbjørn Lechve ivret for bedre undervisning og større opplysning for liungene, men også hans etterfølgere i Frogner prestegård og kapellanene i Sylling. Lechves etterfølger, Jens Aars (1821-34), innkalte således lærerne til møte sammen med skolekommisjonen i prestegården, der han gikk gjennom skoleprotokollene og så på barnas skrivebøker. Medhjelperne var selvskrevne medlemmer av skolekommisjonen, og de uttalte ofte sin mening om lærerne, som så atter kom med sine inntrykk om almuen og dens forhold til skolen. Sokneprest Aars foreslo i 1826 at lærerne skulle få et par hjelpebøker, biskop Neumanns «Veiledning for skolelærerne» og sokneprest Willes spørsmål til Luthers katekismus. Dessuten burde skolene utstyres med et salmodikon, «til å fremme en bedre kirkesang hos almuen». Samme år som Jens Aars døde - 1834 - ble hans eldste sønn, Niels Fredrik Julius Aars, utnevnt til residerende kapellan i Sylling. I egenskap av Liers første ordfører fikk han også mye å gjøre med skolevesenet. Det samme kan sies om kapellanene Johan Fritzner og Mauritz Tønnesen, som begge innehadde ordførervervet.
Også sokneprest Ludvig Lumholtz (1834-53) sto i nær kontakt med skolen og ledet gjerne personlig den årlige eksamen. Han forsøkte stadig å fremheve kunnskapens store verdi for mennesket, og han vek ikke tilbake for å ilegge foreldrene mulkt dersom de holdt skolepliktige barn hjemme. Dessverre hjalp ikke alltid det iherdige strev, og
ved den siste eksamen «den ærverdige olding, jubelbæreren provst Lumholtz» holdt, måtte bare 34 barn av 92.
Biskop Jens Kaurin, sokneprest i Lier 1853-58 og Sokneprest Fredrik Rode.
Jens Matthias Pram Kaurin (1853-58) hadde før han kom til Lier, vært lektor og deretter professor i teologi ved Universitetet. Under sitt virke der utarbeidet han i åra 1839-42 sammen med et par andre en ny omsetting av Luthers lille katekismus og leverte en omarbeiding av Pontoppidans forklaring. For denne fikk han mye mer ris enn ros, særlig fra de strenge vestlandske pietister. Enda Kaurin ikke stanset så svært mange år i Lier, fikk han iallfall tid til å «avskaffe Balles lærebok i religion, som man ubegripeligvis her hadde brukt i skolene og ved konfirmantundervisningen like inntil den tid og å innføre Pontoppidans forklaring i stedet, hvorved han dog ganske overlot det til foreldrene og andres vedkommende selv å velge hvilken av de autoriserte utgaver av de samme de måtte ønske for sine barn; de måtte gjerne ha forskjellige». Således skriver salmedikteren M. B. Landstad om sokneprest, seinere biskop Kaurin, som av enkelte var beskyldt for å ville tvinge den endrede forklaring inn i sin menighet. Dette tilbakeviste Kaurin som helt grunnløst snakk. Virkelig nidkjærhet for skolen viste sokneprest Fredrik Rode (1859-75), men så oppnådde han også å se resultater. Som en slags pedagogisk ambassadør fartet han rundt i bygda og agiterte for bygging av skolehus i alle kretser der det ennå manglet, dessuten ville han gjerne få opprettet en felles skolekasse. Den første del av propagandaen lyktes storartet, men almuen satte seg hardnakket mot den siste, spesielt i kretser med overskudd i kassa. På hans initiativ bestemte de å opprette Vivelstad småskole den 3. mars 1863, og to år seinere gjorde den første representant for det svake kjønn, frøken Elise Hilsen, sitt inntog i de lierske skolestuer, idet hun ble ansatt ved denne småskolen. Også sokneprest Rode dreiv litterære sysler og ga i 1840 ut til bruk i skolen «Forklaring til M. Luthers Catechismus, en kortfattet Omarbeidelse av Pontoppidans Forklaring». I 1864, kom «De fem Parter af Luthers Katechismus med en kortfattet Ordforklaring for de første Begyn. dere». Den skoleinteresserte og innsiktsfulle geistlige hadde da også den tilfredsstillelse å se at hans forklaring ble innført i menigheten. Rodes aktive pedagogiske virke innskrenket seg ikke bare direkte til almueskolen, men utstrakte seg videre til oppretting av aftenskoler og i 1873 til «Lier høiere Almueskole». Da dette imidlertid hører en seinere periode til, får en nærmere omtale foreløpig utstå.
Her må vi nøye oss med å slå fast at alle disse geistlige i større eller mindre målestokk hadde prøvd både å vekke og styrke almuens interesse for verdien av gode kunnskaper og sann opplysning. Og når det tross snevre lokale interesser og kanskje en viss rivalisering mellom kretsene, eller mellom hovedsokn og anneks, virkelig lyktes å avskaffe omgangsskolen i bygda såpass tidlig, bør Lungene med takknemlighet minnes prestene sine i denne perioden, fra Thorbjørn Lechve til Fredrik Rode.
