Kommunal skilsmisse truer Lier
Som vi nylig har sett, fikk Lierbanen en trang fødsel på grunn av at visse lokale bygdeinteresser gjorde seg gjeldende. Også i andre saker kunne nok slike separatistiske tendenser og «Troll, vær deg selv nok» - mentalitet dukke opp, der geografien kom til å spille en avgjørende rolle for stemmegivningen. Men at motsetningene mellom soknene skulle komme til å true sjølve det kommunale fellesskap, hadde vel få eller ingen drømt om tidligere. Likefullt forelå det som et faktum ved valget høsten 1907 da alle på Åssiden programforpliktet seg til å arbeide for at soknet ble eget herred og tinglag. Den 3. januar 1908 stilet så de 4 valgte representanter et underdanigst andragende til Kongen «om å bli skilt fra Lier herred og tinglag», da de fant seg stadig mer «brøstholdne» med fellesskapet.
De argumenterte først og fremst med at en brei ås og Drammen by skilte dem fra det øvrige Lier, derfor hadde de ingen interesse felles med bygda for øvrig og ingen nytte av veier og jernbane «som kan bidra til Liers utvikling og trivsel». Derimot må de være med på å betale for alt dette, og fellesutgiftene var steget kraftig de siste 10 år, fra kr. 0,70 til 3,85 pr. 100 kroner skattbar inntekt, noe som førte til økt misnøye med «unionen».
De 4 representantene i herredsstyret hadde lett for å «bli satt utenfor» av de andre 36 medlemmene når viktige saker skulle avgjøres. «Men vi ønsker ikke å få flere representanter i Lier herredsstyre da det har vist seg vanskelig mange ganger å få besatt dem vi har. I et så stort herred som Lier faller der mange og langvarige møter - hele dagen medgår -, hvorfor det blir stort tidsspille å delta i herredsstyret, lang vei til møtene - idet vi har en times gang til jernbanestasjonen - Drammen - så med jernbanen til Lier. Hertil kommer da at man er ukjent med hinannens forhold, de fleste saker er fremmede for Åssidens representanter, likesom de har liten interesse for disse, alt dette gjør at disse har lett for å gå trette».
Hovedinnvendingen mot å gjøre Åssiden til egen kommune ville kanskje være at den med sine 736 innbyggere (i 1900) var i minste laget til å danne en sjølstendig administrativ enhet. Mot dette anfører de at i den siste tid var Sitskogen i Akershus amt med 754 innbyggere blitt eget herred og Romskogen i Smålendene med knappe 500 mennesker. Sammenliknet med disse ville etter all sannsynlighet Åssiden med sin sentrale beliggenhet like inn til en by ha større utviklingsmuligheter, hevdet underskriverne - Iver O. Lien, Adolf Bjørhuus, Julius Mathisen og Knut Bjørhus. På møte 27. februar med samtlige 40 representanter til stede fikk herredsstyret fra amtet oversendt søknaden. Enstemmig vedtok det å velge en komité på 5 medlemmer til å vurdere forslaget nærmere og svare på en del spørsmål som amtet hadde stilt.
Fra Frogner kom Bernhard Helgerud og Chr. Strøm med i komitéen, fra Tranby H. Skui, fra Sylling Ole Øksne - og fra Åssiden Knut Bjørhus. Mens komitéen så fordypet seg i de sikkert mangslungne og innfløkte problemer, varte det ikke mange måneder før medlemmene fikk enda en skilsmissebegjæring å bryte sine hoder med. Denne gang gjaldt det Sylling, som gjerne ville stå på egne bein, og argumentene for det gikk stort sett ut på det samme som Åssidens representanter hadde ført i marka et halvt år tidligere. Ønsket om at Sylling måtte bli eget prestegjeld, kunne føres 60 år tilbake, men hver gang det var fremmet, hadde det støtt på motstand fra herredsstyret, påsto de 7 underskriverne, Ole Øksne, T. N. Enger, O. J. Horn, Ole Toverud, S. H. Sylling, Werner Drag og Hans Asdøl. Særlig sterkt fremhevet de avstandene fra Lier og Drammen, henholdsvis 16 og 23 kilometer med jernbane, «hvortil for en stor del av distriktet kommer en 6 a 8 km besværlig vei, der til sine tider av året ofte gjør at et møte ved Lier ikke godt kan klares på en dag». Videre hevdet de at det ville være billigere og lettere å styre en mindre kommunal enhet: «De store kommuners administrasjon blir for øvrig snart så byrdefulle at de i mange tilfelle ikke godt lar seg utføre uten mot godtgjørelse, hvorved økonomien for disse ikke så lett lar seg gjennomføre som for de mindre kommuner».
Etter at de to andragender hadde gjort sin rundgang hos sorenskriver Fleischer og politimester Andersen, som begge frarådet ganske klart, avgav komitéen sin «betenkning». Helt naturlig delte den seg i to fraksjoner, et flertall på tre og et mindretall på to medlemmer, som så hver for seg kom med sitt votum. Representantene fra Frogner og Tranby - skal vi kalle dem «unionistene» - mente at argumentene for fraskillelse ikke var sterke nok og for det meste lite reelle. Det kan lyde umiddelbart besnærende at folk fra Åssiden ikke får noen nytte av veiene i Lier som de punger ut til. «Ser man imidlertid samfunnsmessig på saken, så er det jo nettopp ved at flere slår seg sammen at de store arbeider kan gjennomføres. Vi må jo alle være med på å bære utgiftene til den nettopp bevilgede Dovrebane uten at Lier i minste måte kan sies å være interessert deri». Og for å ta et mer nærliggende eksempel må alle liungene være med å dekke de økte utgifter til skole- og fattigvesen på Lierstranda på grunn av den stadige nybygging der.
«Åssiden er for øvrig et så lite distrikt at det ikke kan anbefales som eget herred, så meget mer som Drammens by ved en eventuell utvidelse rimeligvis vil underlegge seg også en del av Åssiden, hvorved det før så lille distrikt blir enda mindre».
Med hensyn til søknaden fra Sylling kunne de samme grunner mot atskillelse gjøres gjeldende, men i enda sterkere grad: «Man kan ikke her fornuftigvis tale om at man ikke har felles interesser, da nettopp flere sådanne er til stede. Foruten fellesskap i geistlig henseende, så vil her Lierbanen tale et tydelig språk. Lierbanen er et bindeledd mellom Sylling og Frogner, og den er selvfølgelig til nytte for en del av Frogner, men i forhold til sognets størrelse absolutt til størst fordel for Sylling. Det samlede Lier har påtatt seg store økonomiske ofre for Lierbanen, og det skulle derfor synes som det er lite berettiget, spesielt for Sylling, å ville skilles fra det øvrige Lier i samme øyeblikk de har erholdt denne fordel, og etter hvilke regler det enn blir delt, velte den største del av gjeldsbyrden over på det øvrige Lier». Et annet argument er det nettopp ferdige kommunelokale, som de neppe ville ha bygd så stort og kostbart dersom det skulle brukes av bare Frogner og Tranby. Majoriteten finner det derfor så betenkelig å oppstykke bygda at den må absolutt fraråde å innvilge de to søknadene om deling.
Mindretallet derimot - representantene Ole Øksne for Sylling og Knut Bjørhus for Åssiden - tilrådet «oppstykking» i 3 sjølstendige deler, og stort sett førte de i marka samme argumentene som det sto å lese i de opphavlige søknadene. Likevel polemiserer de på et sted kraftig mot flertallets byutvidelsesprognose: «Når flertallet taler om at Drammen ved en eventuell utvidelse må komme til å ta en del av Åssiden, så må det vel være en spøk. Drammen har på den kant som støter til Åssiden, 3 store gårdsbruk, Hamborgstrøm, Hotvet og Øren foruten flere ubebygde store løkker. Hertil kommer at Åssiden ikke er slik bebygd at det av den grunn kan være berettiget å lemme noen del av det inn i Drammen. Skal byen utvides, så vil det vel bli utover Lier-Lierstranda, oppover Strømsgodset og utover Skoger mot Glassverket og Nøsted. Ingen som er kjent med forholdene, vil være i tvil herom». Utviklingen i Drammen og nærmeste omegn det følgende halve sekel skulle nok vise at spøken virkelig ble til alvor, noe som burde mane alle og enhver til litt mindre skråsikkerhet i framtidsprognoser.
Den 9. desember 1908 kom saka - eller rettere sagt sakene - opp til realitetsbehandling i herredsstyret. Etter en livlig diskusjon fulgte så voteringen, som med ett unntak gikk strengt etter geografiske skillelinjer: «For Åssidens fraskillelse fra Lier stemte følgende herrer: Bernhard Larsen, D. Toverud, Kasper Valstad, Hans Asdøl, O. Horn, J. Svang, Sven Sylling, Werner Drag, Tron Enger, A. Bjørhus, J. Mathisen, Iver Lien. Mot stemte følgende: O. Landfald, O. Svang, J. Haagensen, Augen Bergflødt, J. Sørum, J. Dahlgreen, A. Foss, O. P. Espedal, N. Hals, B. Helgerud, Alf Edvardsen, Chr. Strøm, A. Leret, L. P. Eek, A. Sylling, J. Renskaug, Gustav Granheim, O. Solberg, L. Brurberg, H. Skui, H. Ovenstad, E. Skjæggerud, Chr. Torsrud, Chr. Hellum, H. Sørsdal, B. Sørsdal. For Syllings andragende stemte de samme herrer med unntagelse av Bernhard Larsen, der stemte mot». Dermed var begge søknadene avvist, av herredsstyret idet «unionistene» mønstret henholdsvis 26 og 27 stemmer mot «separatistenes» 13 og 12. Samme vanskjebne fikk søknadene da de kom i amtstinget 1909. Verst gikk det ut over Sylling, som ikke mønstret en eneste tilhenger, mens spørsmålet om Åssiden som egen kommune ble foreløpig utsatt, for seinere å bli forkastet. Og justidepartementet felte den endelige dødsdom over separatismen i brev av 25. mai 1910 med en kort og nådeløs erklæring om at det er «hensigtsløst å gjøre saken til gjenstand for foredrag». Med andre ord kunne Lier kommune fortsette som før, og noen videre alvorlige anslag mot dens enhet ville neppe komme. Likevel ulmet misnøyen også andre steder i bygda enn de nyss nevnte, ja sogar i sjølve hovedsoknet, etter avisreferat å dømme iallfall. Sommeren 1909 ble således holdt et massemøte på Lierstranda med 30-40 deltakere og kjøpmann Søren Hansen som dirigent. Han mente at Stranda hadde vært stemoderlig behandlet av Lier, og derfor burde herredsstyret se å få den utskilt som egen kommune. Peder Stokke hevdet at Stranda hadde vært ei god melkeku for Lier, da «Avdråtten» årligårs kunne dreie seg om 16-17000 kroner i skatt. «Herredsstyret har bevilget ølrett til en storbonde i Syllingdalen, og deroppe selges og drikkes det over en lav sko, men hernede får vi ikke kjøpt pottøl til øllebrød engang».
Skomaker Berglund trodde de måtte begynne smått og forsiktig, men det fans fattige kommuner andre steder i verden og, så det ville nok gå. Når det gjaldt grensa for den nye kommunen, burde den trekkes fra Stoppenåsen til den såkalte «Møisomhedsbro». (Møysundbrua).
Møtet endte med at de misfornøyde valgte en arbeidskomité på 5 medlemmer, som skulle arbeide videre med spørsmålet. Til alt hell for storkommunen Liers enhet og styrke hører vi ikke noe mer til den komitéen, iallfall ikke i herredsstyreprotokollene. Derfor har den vel ganske enkelt sovnet sødelig inn etter en forholdsvis stakket stund, kanskje etter hvert klar over at den forfektet en temmelig håpløs sjølstendighetspolitikk.
