Kirkelige tjenere og religiøse forhold
I forrige hovedavsnitt hørte vi at magister Hans Angell var den driftige og myndige Lierprest ved utgangen av 1600-tallet. Han kom også til å styre sitt store kall langt inn i det neste hundreåret, og han gikk med på en deling av det i 1723 på det vilkår at inntektsforholdene i hans levetid ble uforandret og at sønnen Lorentz skulle bli prest i det egentlige Lier prestegjeld, mens han sjøl beholdt det nyopprettede Bragernes soknekall.
Flere ganger tidligere hadde almuen søkt om en slik deling av det altfor folkerike prestegjeld, men stadig med negativt resultat. På er, slik supplikk om «separasjon» i 1708 svarte «Slotslougen» at det skulle være som før, da den ikke fant «at bøndene har noen føye til denne ansøkning». Ble kapellanen utnevnt til sokneprest i Lier, ville presten i Bragernes få mye mindre inntekt. Kapellanen burde sannelig greie seg med sin faste lønn ved siden av de tre store høytidsoffer, halvparten av «aksidentserne» og en gård til sitt underhold. Men endelig I 1723 lyktes det å vinne gehør på høyeste hold, og den 17. desember kom resolusjon om «Lier Prestegjeld i Aggershuus stift å separeres fra Bragernes og Hr. Lorentz Angell å være sokneprest udi bemeldte Lier». Når det gjaldt ansettelsen av sønnen i det nye embetet, gikk det visstnok ikke helt ærlig for seg. Den lærde magister skal ha anvendt bestikkelser overfor biskop Bartholomeus Deichman for å lirke det igjennom. Sjøl beholdt Hans Angell Bragernes og Strømsø «med de nestliggende gårder samt plasser», mens sønnen fikk Frogner, Tranby og Sylling «samt Åssiden mot Egers beliggende». Den sistnevnte delen ble forresten lagt under Bragernes allerede i 1774.
Hans Angell var en velholden mann, noe som går tydelig fram av skiftet etter hans første hustru, Maren Jensdatter Dolmer, som etter sigende skal ha skjenket sin mann 18 barn i løpet av knappe 22 år. Likevel ser det ikke ut til å ha vært noen næringssorger i den barnerike familie, for boet utgjorde ikke mindre enn 11.949 daler 2 mark 18 skilling. Den virksomme Herrens tjener innla seg også store fortjenester med sine forsøk på å få et ordnet skolevesen i bygda, men det skal vi høre mer om i en annen sammenheng. «Denne velfortjente, for kirke og skole årvåkne mann, som i 10 år var kapellan og i 36 år sokneprest, henkaltes til det bedre 2. januar 1728 i sitt 70. år». Han ble bisatt i Bragernes kirke, men seinere ført til «arvebegravelsen i Frogner kirke, som han under sakristiet der selv hadde latt oppmure og innrette».
Lorentz Angell var på mange måter lik sin initiativrike far, men dessverre ble det ham ikke forunt å leve lenger enn til 1737, da han døde den 31. desember i en så pass ung alder som 42 år. Han tok sin studenteksamen i 1715, og etter å ha fullendt sin utdannelse kom han til faren som personell kapellan. Som før nevnt, overtok han Lier soknekall ved delingen i 1723. Men forholdet var at magister Peter Mathias Tanke i Viborg, svigersønn av biskop Deichman hadde samme år fått såkalt ekspektansebrev på Lier med Bragernes og Strømsø når den vitale Hans Angell engang måtte dø. Sjølveste kong Frederik den fjerde hadde utstedt brevet, og det skulle således svært vektige grunner til å forandre det. Magister Hans greidde det iallfall - sannsynligvis ved hjelp av forføreriske dalere - og Tanke fikk samme år embetet som stiftsprost i Bergen.
Prestetavle nr. 2. i Frogner kirke.
Da Frogner kirke brant i 1651, flyttet soknepresten til Bragernes, og siden den tid hadde prestegården i Lier nærmest stått ubebodd. Stundom holdt visstnok personell kapellanen til der, men ellers ble den drevet bare som avlsgård for soknepresten. Dermed forfalt husa litt etter litt, samtidig som tallet på dem skrumpet inn. En slik prestegård var en lite standsmessig residens for den rike Lorentz Angell. Noe penger hadde han vel arvet etter faren, og enda mer fikk han med sin hustru Maren, datter til Mads Jensen Wiel, en av Strømsøs rikeste handelsmenn og skipsredere. Derfor satte han i gang med en storstilt bygging allerede året etter han overtok embetet.
Om denne byggevirksomheten forteller gårdshistorien (se I s. 395-96) så pass utførlig at vi her skal nøye oss med å fastslå at tallet på nye hus måtte skrives med to sifre. De fleste av dem oppførte han for sin egen regning, bl.a. en hovedbygning med 12 rom og 2 kjellere, men soknebarna hans fikk nok også i sannhet føle at nå hadde de atter fått en viljesterk prest nærmere inn på livet. For at det ikke skulle komme til misforståelser, holdt de en synsforretning på prestegården 1724 med fut og skriver som administratorer og med 8 lagrettemenn fra bygda, som samtidig representerte hele almuen under forhandlingene. Angell viste forresten så pass generøsitet mot bygdefolket at han ikke forlangte full dekning for utgiftene til ny borgstue og nytt herregemakk (bispekammer), noe han hadde rett til. I det hele tatt gir han inntrykk av å være en virkelysten, men rimelig mann, som kommer godt ut av det med sin menighet. Det samme kan en vel knapt si om hans etterfølger i stillingen, Benedictus Kjeldsen Jerne, eller Bent Jerne, som han helst kalte seg. Han var født i Ribe, sannsynligvis ca. 1700. Klokker B. Svendsen oppgir 6. mars 1701 (i «Efterretninger om Geistligheden i Aggershuus Stift»), men i Lier kallsbok står at han var 46 år gammel ved sin død i 1743, og skulle da følgelig ha vært født i 1697. Det siste må en ha lov til å tvile på, for da han dimitteres til universitetet i 1719, oppgis hans alder til 19 år. Sikkert er iallfall at - han tok sin teologiske embetseksamen 1728, virket så noen år i København inntil han 21. mars 1738 ble sokneprest til Lier.
Han hadde knapt overtatt prestegården etter avdøde Lorentz Angell, før han kom i en langvarig og bitter strid med enka Maren Madsdatter om godtgjøringa for alle nye husa som Angell hadde satt opp. Madame Angell viste ikke liten generøsitet mot Jerne når det gjaldt innløsningen, ja noen hus tilbød hun ham til og med gratis. Jerne var lite lysten på en minnelig ordning, og det kom til prosess. Til slutt gikk han motvillig med på forlik, kanskje etter tilskyndelse fra stiftsbefalingsmannen, som i en påskrift til sakens dokumenter hadde tilrådet den noe stridbare prest å motta tilbudet fra den mer forsonlige enke, «etterdi han ellers på høyere steder kunne være ansett for den der innlater seg i ufornøden trette, og vil bare fred på tungen, men dog bevarer uforligelighet i hjertet.»
Straks etter røk han i tottene på sine soknebørn om vedlikeholdet av borgstua og herregemakket, og denne striden ga ikke den første noe etter, enten det så gjaldt bitterhet eller lengde. Således stevnet han i 1739 både de 8 lagrettemenn som besiktiget prestegården og futen Hans Nielsen. Ved siden av alt dette spetakkelet med bygdefolket kom så brannen på prestegården natta mellom 8. og 9. april 1740. Den ruvende hovedbygningen gikk opp i luer, og for å reise en ny ble ved kongelig bevilling 23. juni samme år bestemt at Jerne skulle nyte 1 riksdaler av hver kirke i Akershus stift. En slik hjelp forslo likevel lite til det dyre og flotte huset som han lot oppføre, og han bygde muligens noe «over evne». Allerede før brannen hadde han ikke liten gjeld, således hadde han 1739 lånt 300 rd. av Aggershusiske Geistlige Enkekasse mot pant i «Nådens år.» Hans økonomi nå gav ham iallfall visse bekymringer, og dette faktum sammen med påstanden om en noe Xantippeaktig hustru har sikkert skapt ryktene om hans sørgelige endeligt. Ifølge en særdeles seiglivet tradisjon ble den forgjeldede og kuede prest en marsdag i 1743 så lei av livet at han gikk hen og hengte seg i «det gule værelset» mot hagen i 2. etasje. Kroken han festet tauet i, kunne de påvise minst 150 år etterpå. Videre forteller den alt annet enn hyggelige bygdetradisjon at han ikke fikk fred i sin grav, men ruslet i sildige nattetimer rundt i sin rommelige fordums prestegård, stundom med hodet under armen. Enkelte ganger kneip han sovende skapninger kraftig i armen, til andre tider holdt han sammen med andre avdøde gilde i spisestua til dystert skinn av. blått lys. Dette siste skulle liksom være en spesiell åpenbaring hver gang en ny prestefamilie var kommet til Frogner og denne første gang reiste bort.
Ja således lyder de nifse beretninger, som har holdt seg temmelig hardnakket og til og med vunnet innpass ikke bare i sensasjonslystne og mystikkomslørte ukeblad, men også i virkelig litteratur. Likevel er de sannsynligvis historisk uriktige, for ellers burde vi finne noe om det i samtidige kilder. I kirkeboka for Lier har de ført inn hans dødsfall på helt ordinær måte: «Begrafne 1743. April 1. Sognepræsten Hr. Bent Kielsen Jerne gammel 46 år og talt over af Hr. Frans Vogelius» (daværende sokneprest i Asker). Dette skulle tyde på en vanlig begravelse med kirkens velsignelse over den avdøde. Sjølmordere derimot ble fremdeles helst gravlagt i all stillhet uten medvirkning fra presten og oftest utenfor vigslet jord. Reint unntaksvis kunne de høyeste myndigheter gi særtillatelse, f.eks i tilfelle sinnssykdom, fra disse strenge bestemmelsene. For Jernes vedkommende kan ikke påvises at en slik dispensasjon er søkt eller gitt. Derfor må en ha rett til å anta at han i likhet med de andre kirkens tjenere i bygda har forlatt dette liv på en naturlig måte. Heller ikke kan han ha vært så umulig i sin prestetjeneste, for ved visitas i 1740 gir prost Wegersløff menigheten en rimelig attest. «Ungdommen fantes etter det man kunne vente fra sogneprestens ankomst til kallet, nogenledes, de som under hans særdeles opsiun hadde vært betrodd».
Enka etter ham, Karen Magdalene Hansdatter Drucken, overlevde ham helt til 1807, da hun døde 93 år gammel. Lik andre presteenker hadde hun rett til et såkalt «nådens år», som betydde at hun fikk inntektene av kallet det første året etter mannens død. Ved ekstraskattelikninga i 1744 oppgir hun i sin «selvangivelse» inntektene til 400 daler, mens gjelden hennes er 1000. I 1765 figurerer hun i skattelistene som «yderlig fattig», da pensjonen fra kallet blir delt mellom henne og enkefru Gjerdrum slik at hver får bare 30 daler. Derfor slipper hun ekstraskatt, og det samme gjentar seg ved utlikninga av formueskatten 1789, da futen gir henne bevitnelse for å være «i armod og har verken formue eller noen innkomst». Nei, det var nok ikke så innbringende å være presteenke den gang, særlig hvis det kanskje med tida ble både 2, 3 og 4 «madamer» som skulle dele den beskjedne pensjonen. Fru Jerne viste nemlig en så seig utholdenhet i livskampen at hun overlevde 3 Lierprester foruten sin mann.
Den 11. mai 1743 «befordredes» så Hans Gjerdrum til sokneprest i det ledige kall etter Jerne. Han var født 1694 på gården Rogstad i Gjerdrum, kom 1713 til universitetet, der han tok sin teologiske embetseksamen 1717. Etter å ha virket en stund hos magister Borch i Kristiania og sokneprest Bent Mogensen i Eidsvoll ble han den 7. juli 1719 beskikket til feltprest ved Dronningens livregiment i Norge. Året etter kom han som sokneprest til Liørslev og Ørding i Thisted amt og var der de følgende 3 år. I juli 1738 giftet han seg med Ulrikka Hedvik von Post, og de fikk 2 døtrer i sitt ekteskap. Om hans liv og virke i Lier prestegjeld veit vi svært lite, men vi må ha lov til å tru at han har vært en fredelig og stillfarende mann, ellers hadde vi nok hørt mer om ham. Sannsynligheten taler også for at han var sykelig i sine siste leveår ifølge en opplysning av hans ettermann, sokneprest Krejdal, innført i fattigprotokollen. Et av de få dokumenter som fins fra hans hånd, er svarene på 43 spørsmål som Kanselliet stilte geistligheten og futene rundt omkring i Norge 1743. Spørsmålene gjaldt først og fremst prestegjeldets utstrekning, værlag, næringsveier, plante-, dyre- og fugleliv, embetsverket, adelsslekter og privilegier, men også slike ting som eventuelle antikviteter og «de rareste ord og talemåter i språket» ville de høye herrer gjerne ha nærmere greie på. Det fikk de da også, for det meste iallfall, men Gjerdrum var såpass ny i stillingen at han ikke greidde å svare på alt. Således kan han ikke gi opplysning om «stiftets situasjon», «ei heller amtets». -Men når det gjelder biavl, er han skråsikker: «Bier finnes ikke i Norge». Han har også vært så lenge i prestegjeldet at han veit det er rikelig både med hoppende og krypende skapninger som lopper og lus, grashopper og hoggormer. «Norge særdeles talemåter» har han ikke merket hos sine soknebarn, «thi de taler her temmelig godt dansk, unntagen nogle nomina substantiva som over alt brukes i Norge, eks. purka istedenfor soen, en saug istedenfor et får, en nepe istedenfor en rove. De grankviste som de binder deres gjerdes gårde sammen med, kaller de i Lier hærker». Som vi skjønner, hadde han nøye avlyttet almuens tale de to åra han hadde vært her da dette ble skrevet. (5. juni 1745). Gjerdrum fortsatte som prest i bygda til sin død, 10. oktober 1757, og ligger begravd ved Frogner kirke.
Hans ettermann, Mads Grøn Krejdal, -kjenner vi mye bedre til, ikke bare fordi han tjenstgjorde noen år mer i kallet (1757-74), men særlig fordi han viste seg som en aktiv og initiativrik prest med stor arbeidskraft.
Messehagel fra 1770.
Han ble født julenatten 1718 på Hønefoss, dit hans mor hadde flyktet fra hovedstaden, som ventet et svensk angrep denne høsten. Som sønn av en kjøpmann var det ikke så urimelig at han tenkte å tre i farens fotspor, «men formedelst ugemen lyst til den geistlige stand og Guds håndgripelige direksjon» oppga han i 1739 kjøpmannskapet og slo inn på den akademiske bane. Han arbeidet seg fram fra eksamen til eksamen, og måtte sørge for seg sjøl ved å gi informasjoner i Kristiania. Faren døde allerede i 1726, og enka satt igjen med 8 barn. Det tok derfor lang tid før han endelig i 1751 kunne fullføre sin teologiske embetseksamen. Etter vel 5 års prestetjeneste i Engom menighet i Vejle amt tiltrådte han Lier soknekall i september 1758, som han var blitt «befordret» til i desember året før. Og her var sannelig litt av hvert å ordne opp i for en virkelysten mann i sine beste år, ifølge hans egne utsagn iallfall. Han tok seg blant annet av skoleundervisningen, og nå måtte atter ungdommen trine fram på kirkegolvet og gjøre greie for sine kunnskaper udi kristendomslære. Men det han rusket kraftigst opp i, var vel omsorgen for de fattige. «Da Lier prestegjelds fattigvesen ved min hitkomst som sokneprest for 11/2 år siden fantes i temmelig forvirret tilstand, anseet her siden 1752 formedelst min salige antecessor hr. Hans Gjerdrums svakhet ei var holdt fattigkommisjon, ingen bok var holdt over fattigkassens inntekt og utgift, ingen regnskap gjort av fattigkassens inkassator, 4 års restanser stod ute som nu først er inndrevne, og at det endelig med megen møye er kommet så vidt at dette regnskap er forferdiget». Krejdal fikk skikk på sakene i løpet av knappe to år, ordnet regnskapene og holdt regelmessige årlige samlinger i fattigkommisjonen så lenge han fungerte. Han hadde også historiske interesser, og i «Lier kallsbok» skreiv han ned mange verdifulle opplysninger om sokneprestene i kallet fra 1670-åra av. 6. mai 1754 giftet han seg i København med den 18-årige Anna Sophie Leth, som ved mannens død i 1774 satt igjen med 9 uforsørgede barn. Derfor var det ikke noe rart i at hun fikk 50 daler i årlig pensjon av den nye soknepresten. Krejdals økonomiske stilling hadde forresten vært svak i lengre tid, det ser vi tydelig av at han allerede i 1760-åra hadde pantsatt sin vordende enkes nådens år for 400 daler.
Liers neste sokneprest, Niels Brønlund Bloch, var en vide bereist mann. Han ble født på gården Breistrand i Øksnes i Vesterålen 1720, og hadde sjølveste biskop Hans Egede til morbror. Allerede straks etter studenteksamen i 1741 bestemte han seg for å gå i hans fotspor, og av Misjonskollegiet ble han antatt om fremtidig Grønlandmisjonær. Da han så hadde tatt sin teologiske embetsekamen 1747, dro han til den isdekte øya med det naturfriske navnet og virket ved stasjonene Christianshåb og Claushavn til høsten 1754. Han fikk attest for å være en «usedvanlig dyktig misjonær, der utrettet betydelig og viste seg sine nære frender Egedene, verdig». Oppholdet blant eskimoene krevde sin mann fullt ut, men erfaringene han høstet, kom nok vel med da han i 1756 ble utnevnt til sokneprest i Tinn. «Dette sted kunne jeg ikke annerledes anse enn det annet Grønland», skriver han i sin sjølbiografi.
«Den fast utrolige blindhet og vankundighet, de mange syndige og ugudelige skikker som hersket overalt i menigheten, var fast større her enn på det forrige sted, og de besværlige reiser til 3de annekser, som oftest ikke skjer uten med livsfare over den bekjente Tinnsjø, kan ganske visst settes i ligning med de jeg på det forrige sted har utstått».
Fullt så strabasiøst hadde nok ikke den tidligere eskimomisjonær det de 17 åra han virket som sokneprest i Lier (1774-91). Etter all sannsynlighet var heller ikke liungene så halvhedenske og halsstarrige som tinndølene, iallfall hører vi ikke om noen alvorlige klager på dem. Derfor er det all grunn til å tru at den aldrende prest kom godt overens med sine soknebarn. Og av sin overordnede, biskop Schmidt, som var på visitas i menigheten 1786, fikk han følgende smigrende attest: «Ungdommens kunnskap var meget forøket siden den første gang jeg der visiterte, ti sognepresten den verdige hr. Bloch, er ikke blant deres tall som svigagteligen gjør Herrens gjerning. Skole og fattigvesenet samt ministerialbøkene befantes i god orden». Fra 1784 fikk han også hjelp av sin sønn Jens Bloch, som da ble personell kapellan hos faren. Denne hadde nemlig på en av sine mange reiser i Tinn vært så uheldig å skade sin arm ved et fall fra hesteryggen, slik at det var vanskelig for ham å utdele alterens sakramente. Sokneprest Bloch er en av de få eldre Lier-prester som levde så lenge at han ble pensjonist. Han fikk nemlig avskjed i nåde den 9. desember 1791 med 300 daler i årlig pensjon, men døde allerede 3 måneder etterpå og ligger begravd ved Frogner kirke. Hans hustru, Catharina Wibe, var vandret bort allerede 17 år tidligere.
Den 24. juni 1792 utnevnte myndighetene Peder Pettersen Dybdahl til ny sokneprest i Lier. Han stammet fra bergstaden Røros, og - en kan nesten si - tradisjonen tro studerte han mineralogi og bergvitenskap noen år før han slo inn på den geistlige løpebane. Lik mange andre med dårlig råd måtte han i studietida opprettholde livet ved privatundervisning, derfor fullførte han ikke sin teologiske embetseksamen før i 29 års alderen (1777). Etter å ha vært personell kapellan i Lesja, sokneprest i Idd (1787), Bamle (1788) og Aurskog (1789-92) kom han til Lier. Heller ikke her stanset han så lenge, bare 6 år, for i 1798 flyttet han til Øyer i Gudbrandsdalen, der han endelig slo fast rot og virket helt til sin død i 1829. Da hadde han vært prest i den norske kirke i mer enn 50 år. Han er den eneste av 1700-tallets Lier-prester som har søkt seg bort fra bygda, alle de andre enten døde i sine embeter her eller - for ens vedkommende - gikk av med pensjon. Derfor kan det være grunn til å spørre om han mislikte seg i kallet siden han forlot det allerede etter så kort tid. Det kunne ikke være håp om større inntekter som lokket, for Lier var sikkert minst like lukrativt som Øyer. I «Luthersk Ugeskrift» for 1880 forteller personellkapellan A. Helgesen litt om Dybdahl og hvorfor han skiftet soknekall: «Grunnen hertil skal være den, at han idelig foruleiligedes ved noen uvennskaper han hadde pådratt seg. Så forteller almuen, som dog ikke med bestemthet kan si hvorfra dette kom og på hvis side skylden lå. Han skal forresten ha utmerket seg ved en gavmildhet som mangen gang gikk over alle grenser, og roses som en begavet taler».
Dybdahl dreiv også litt med litterære sysler, og leverte noen opptegnelser om dialekter i Gudbrandsdalen, som H. R. Hiorthøy nyttet i sin «Physiske og ekonomiske Beskrivelse over Gulbrandsdalens Provsti». 1793 sendte han til «Det norske topografiske Selskap» materiale fil en beskrivelse over Aurskog, men den kom ikke i trykken.
Sokneprest Thorbjørn Lechve.
I bondesønnen Thorbjørn Torkildsen Lechve fra Ulvik i Hardanger fikk bygda en av sine mest nidkjære og energiske prester, og en må vel uten overdrivelse ha lov til å hevde at - han satte dype åndelige spor etter seg de 22 åra han virket her (1798-1820). Som flinke, men fattige bondegutter flest begynte han som skoleholder i heimbygda og dreiv med det arbeidet helt til han som 24-åring satte seg sjøl på skolebenken i Bergen for å lære mer. Etter mye strev og slit tok han sin teologiske embetseksamen i 1791, over 30 år gammel. Den 20. april 1792 ble han utnevnt til sokneprest i Kautokeino og Avjovarre (Karasjok), samtidig som han skulle være misjonær for finnene i Porsanger. Enda han året etterpå ble befridd for sin finneapostelgjerning, var det kjempestore kallet likevel et av de tyngste i hele vårt vidstrakte land. De lange og besværlige reiser i den værharde natur tærte sterkt på kreftene hans, derfor dro han i 1797 til København for å søke befordring til et lettere kall sørpå. Aret etter, den 20. juli, var han da så heldig å bli utnevnt til sokneprest for Lier. I slutten av 1700-tallet hersket rasjonalismen ved universitetet i København, men ifølge personellkapellan Helgesens førnevnte artikler i Luthersk Ugeskrift skal den ikke ha virket noe særlig på Lechve, som neppe var «fullt ut ordodoks, men inntok vesentlig samme supernaturalistiske standpunkt som Balle».
Hvordan det nå enn var eller ikke med Lechves reint fornuftsmessige syn i trosspørsmålet, så delte han iallfall rasjonalistenes g1ødende interesse og store iver for en bedre opplysning blant almuen. Som tidligere lærer hadde han også sikker erfaring om undervisning og skoleforhold, og det var for så vidt naturlig at han tok seg særlig av skolevesenet i bygda. Om hans aktive virke på dette området skal vi høre mer detaljert i en annen sammenheng, men det bør vel nevnes her at han også fikk sterk anerkjennelse for dette gagnlige arbeidet fra høyeste geistlig hold. Således forteller visitasjonsberetningene ikke så lite, enda de vel ikke er helt vitenskapelig pålitelige. I 1800 skreiv stiftsprost Lumholtz i kallsboka: . . . «visitert i Lier kirke etterat menighetens verdige sokneprest hr. Lechve for en kort tid tilbake hadde vært ankommen, da ungdommen fantes nogenledes opplyst». Denne høyst betingede ros endrer seg 4 år seinere til følgende uforbeholdne anerkjennelse: «Ungdommen befantes å ha gjort en betraktelig fremgang i kristendoms kunnskap til stor glede for alle rettsindige, og glad herover oppfordrer jeg med dem å forene vårt hjertelige ønske over menighetens første og velfortjente lærer, (Lechve)». I 1807 kom biskop Bech på visitas, og han skriver at «hr Lechve predikede godt og grundig med umiskjennelig varme for det gode, men med altfor oppløftet og anstrengt stemme. Ungdommen besatt i alminnelighet god kunnskap, og en del av de siste konfirmanter beviste å være anført til bruk av egen ettertanke». Soknepresten får ellers attest for at han røkter «sitt embete med nidkjærhet og holder embetsbøkene i skjønn orden».
Ordet nidkjærhet ser forresten ut til å passe på Lechve i all hans gjerning, kanskje paret med begrepet myndighet. Det fikk blant andre de konfirmanter føle som ikke akkurat var så oppvakte og vel bevandret udi den hellige skrift som den strenge vokter forlangte. Lechve gikk med veldig energi inn for en bedre konfirmantundervisning, og det påstås (av Helgesen) at enkelte mer pundfattige individer måtte gå hele 7 år før de slapp gjennom det religløse nåløyet og fikk stadfeste sin dåpspakt. Sikkert er det iallfall at almuen klaget til bispen i 1816 over at Lechve viser deres barn tilbake fra konfirmasjonen enda de har lest for presten i 2 år. Samme år er omtalt et ukonfirmert problembarn på 24 år som presten ikke veit si arme råd med. Og i 1817 blir noen ukonfirmerte 19-åringer anmeldt for «modvillig skoleforsømmelse». Tukthuset anbefales på «det alvorligste» som et passende sted for slike gjenstridige.
En utvei fans likevel stundom for slike evige konfirmantaspiranter: De kunne ta seg tjeneste i en nærliggende menighet og kanskje be pent om å bli konfirmert der av en litt mindre nidkjær tjener enn den barske Lier-prest. Særlig hadde soknepresten på Modum ord på seg for å være en overbærende mann mot de mer fattige udi ånden. Ikke bare ungdommen fikk føle Lechves strenge årvåkenhet og nøyaktighet, men også mange andre som han kom i direkte berøring med. Noen av dem som merket det tydeligst, var de mange husmennene under den store prestegården. Festekontraktene for disse skulle fornyes hver gang en ny sokneprest tiltrådte, men vanligvis ble både avgifter og arbeidsytelser stående nesten uforandret fra tid til annen. Dette nøyde ikke Lechve seg med, men forhøyet avgiften på plassene samtidig som han forsøkte å pålegge husmennene nye plikter. Således skulle de være med i slåtten på prestegården uten godtgjøring. Men da reiste de kuede kvinner og menn seg og kom med en indignert protest mot de urimelige krav. Språkbruken er uvanlig kraftig mot Lechve, som «morer seg med å opptenke nedrigre renker for å innsnevre den enfoldige almuesmann under et åk som er Eder verdig.» Lenger nede i «gjensvaret» blir soknepresten beskyldt både for lumpen tenkemåte og løgn, derfor bør han nå beflitte seg på rettskafne og redelige handlinger. Som «den stive krabat» presten var, utsa han dem fra plassene «under den Lierske Præstebolig», og det hele endte med en bitter og langvarig rettssak mot Torsten Gulbrandsen Landfaldhaugen, Jan Jacobsen Heg, Amund Olsen Leeret, Børger Christophersen Haugen, enka Anne Jensdatter Hagen, Jacob Johannessen Grette og Isak Jørgensen Landfald.
Lechves stridbare sinn - og vel litt kantete vesen - gjorde at han stundom kom på kant med sine foresatte også, blant annet med biskop Bech, ifølge Claus Pavels dagbøker. (I parentes bemerket kan en vel ikke alltid feste ubetinget tillit til denne seerdeles snakkesalige – for ikke å si sladderaktige - prelats ordrike utgydelser om sine «embetsbrødre.») Bech skal en gang ha tatt en så «grum avsked » med Lechve at denne ble syk og madamen slo i bordet for biskopen og kalte ham til ansvar for Herrens domstol hvis hennes mann døde av ergrelse. Bech truet da med å innlosjere seg på et annet sted, og Lechve var pent nødt til å be om godt vær samtidig som han tilbød et «velbehageligt forsoningsoffer» til bispen på en hundredalerseddel fra presteskapet. I det hele tatt hadde ikke Pavels noe særlig rosende å si om Lierpresten - som om de fleste andre han omtaler i sine voluminøse dagbøker. Lechve «ser ennu mer ut som gårdskarl enn som prest i en av Norges skjønneste egne, mellom to av dets mest elegante kjøpsteder.»
Ja, heller ikke etter Lechves bortgang, kan han strekke seg til noen anerkjennelse. Da prost Neumann hadde holdt en svært rosende liktale over Lierpresten ved dennes død i 1820, og Pavels hadde lest både den og en visitasprotokoll, skriver han til Neumann: «At Liers prestegjelds almue ved Lechves omhu er blitt omdannet fra et rått, usedelig folk til opplyste, humane, driftige og skikkelige mennesker, var meg en behagelig overraskelse.» Dette syntes ham så besynderlig, da «i de 12 år jeg var prest der i egnen, hørte jeg ham aldri omtalt med berømmelse.»
Eiketres skatollskap i empire fra slutten av 1700-tallet. Skal ha tilhørt sokneprest Lechve. Drammen Museum.
Sokneprest Lechve var sykelig de to siste år av sitt liv. Han ligger begravd på Frogner kirkegård, der det ennå står en malmstøtte på hans grav. Enka, Christine Lovise, f. Broch, overlevde ham helt til 1857, og var ved sin død 85 år. Lechve hadde vært gift en gang før, med Fredrikke, f. Lohmann, men hun vandret bort allerede etter ett års ekteskap.
Enda Lier soknekall ble mye mindre etter delinga i 1723, besto det likevel av «trende menigheter», og disse «betjenes av tvende prester, nemlig sokneprest og residerende kapellan, som skiftevis med hinannen forretter gudstjenesten således at i hovedkirken skjer prediken alle søn- og helligdager, men i anneksene ikkun hver annen,» forteller Essendrop. Så lenge kallet var udelt, hadde soknepresten hatt minst en kapellan til hjelp. Som omtalt tidligere, fungerte Jens Pedersen Schive som residerende kapellan til sin død i 1706. Etter ham fulgte Baltzer Jørgensen Seckmann, og han hadde embetet til 1720, da han ble sokneprest ved «Garnisons eller den Herre Zebaoths kirke» i København. Seckmann «gjorde seg elsket av menighetene»; ifølge tradisjonen, og fra 1717 fikk han også titelen feltprost og skal ha fulgt troppene i krigen.
Et så godt skussmål fikk nok ikke Michael Sverdrup, som virket omtrent samtidig med den foregående. Han kjenner vi i grunnen best til gjennom omtale fra tingbøkene, noe som ikke alltid er den beste attest for et menneske, og kanskje enda mindre for en som skulle rettleie andre på livets kronglete vei. Fra 1713 og utover til 1721 blir han stevnet for gjeld - så å si uavlatelig - av folk både fra Lier og Drammen. Men han er ikke snauere enn at han sjøl stevner også, enten det nå er for fornærmende tale eller falske vitneprov. Han ryker uklar med sin sokneprest, Hans Angell, og får en kraftig skrape i svaret fra Conseillet, som påbyr biskopen å «reprimandere» kapellanen i nærvære av soknepresten. Endelig flyter begeret over i 1721 da han bededag kom drukken til kirken og i sin animerte tilstand leste feil «collect» (tekst). Ved prosteretten ble han dømt til å ha sitt embete forbrutt, en dom som visstnok høyere rettsinstanser stadfestet. Iallfall forsvant han med kone og 4 «umyndige børn» fra Lier, og bygda led sikkert ikke noe uopprettelig tap ved det. Hans ettermann i embetet, Hans Stoud (eller Stud) måtte være hans rake motsetning både hva rettskaffenhet og geistlig virksomhet angikk, og han mintes med «glede og takk lenge av de med ham samtlig levende kristne». I Drammen, hvor han først og fremst virket, fikk han opprettet en fattigskole, dels ved egne midler og dels ved «goddædige» borgeres hjelp.
Fra 1723 til 1734 ser det ut til å ha vært bare en prest i Lier, men det sistnevnte år ble Hans Grønbech personell kapellan hos Lorentz Angell og i 1737 utnevnt til «Capellan pro loco». Ifølge reskript av 2. mars 1742 fikk han 200 rdl. i lønn, offer på de tre store høytidsdager og mensalgården Kirkerud til «bruk og beboelse». I 1763 kjøpte han Gilhus, eller - kanskje rettere sagt - giftet seg til denne fine gården. Han skal ha vært en tro tjener i Herrens vingård, og arbeidsdagen strakk seg over 44 år til 1778. Riktignok hadde han hatt god hjelp den siste tida, for fra 1765 til 1773 var brorsønnen Peter Grønbech personell kapellan hos ham, og fra 1773 til 1778 Andreas Schielderup. Hans Grønbech overlevde således 4 sokneprester i Lier og tjenstgjorde også i noen år under den femte. I Marcus Schnabel fikk bygda en svært lærd kapellan med mange interesser, bl.a. naturhistoriske, matematiske og filologiske. Han kom til Lier «mot sin formodning», da han helst ville bli prest på mer heimlige Hardangertrakter. Bekymringer i form av forringet lønn og en kapellangård som «skulle av nytt oppbygges» gjorde at han tapte mye av «sin forrige munterhet», og han døde av forråtnelsesfeber i 1780, bare 36 år gammel. Schnabels kunnskapsrikdom og aktivitetstrang imponerte visstnok liungene stort, og ordet gikk snart at denne karen kunne nok atskillig mer enn sitt fadervår. Særlig i Sylling, hvor han bodde, levde i over 100 år mange sagn på folkemunne om trolldomskunstene til denne farlige presten, som sikkert hadde si Svartebok.
Schnabels etterfølger, Truls Stranger, var nok ingen trollmann etter sin embetseksamen å dømme iallfall, for den «absolverede» han med dårligste karakter, non contemnendus. Men han vant både aktelse og kjærlighet i menigheten for sin rettlinjede ferd, og kapellangården satte han i god stand. Biskop Schmidt er ikke helt fornøyd med ham ved visitasen i 1786, da den myndige prelat gir Stranger attest for å «preke helt måtelig, ikke fordi han jo kan predike bedre, men fordi han er kommen i vane med å ekstemporerer. Ved Strangers død i 1807 ble det residerende kapellani i Lier nedlagt, og «innkomstene» skulle brukes til fremme av skolevesenet i Akershus stift. Samme skjebne rammet mange andre kapellanier rundt omkring ifølge et reskript av 9. september 1803, for de innsparte pengene ville da kunne være «betydelige hjelpekilder til skolevesenets forbedring», og de trengtes sårt.
Stundom hadde også bygda en personell kapellan ved siden av sokneprest og residerende kapellan. Foruten dem som alt er nevnt, kjenner vi navnene på et par til; Andreas Weidemann og Rolsdorph.
Når vi rett som det er, hører at mange av prestene i bygda hadde sine økonomiske bekymringer, kan det være god grunn til å spørre: Hva så med klokkerne da, som tjente mye mindre enn representantene for den geistlige stand? Svaret er temmelig enkelt: Noen av dem klarte seg slett ikke og ble ofte stevnet for gjeld. Andre er så fattige at de slipper diverse ekstraskatter, som århundret var særlig rikt på. Sammenliknet med enkelte andre bygder, var «embets-innkomstene» i Lier ikke de aller ringeste, for i 1744 blir de oppgitt til 100 daler årlig, i 1768 er de sunket til 84, for så å stige igjen til bortimot 100 i 1789.
Vi kjenner navnene på mange klokkere i denne perioden, både fra stiftsdireksjonens og bispearkivets pakker ved siden av de uunnværlige tingbøkene. Henrik Larsen hadde stillingen fra førstningen av århundret til - sannsynligvis - straks før sin død i 1741. I samband med ekstraskatten 1711 kommer han med et økonomisk hjertesukk: «Såsom jeg underskrevne klokker i Lier nyter ikkun den halve post av innkommen, formedelst den annen part oppholder den gamle, fattige og syke klokker Hans Jensen, så og i dette prestegjeld er ingen klokkerbolig», er det vanskelig for ham å greie sine forpliktelser. Etter Larsen fulgte Burchard Martini, som må ha tjenstgjort bare en ganske kort tid, for i 1741 ble studiosus Johannes Pedersen Risting utnevnt. Da han kom hit, fant han «ingen klokker- eller degnebolig for seg, som på andre steder i stiftet er brukelig». Bare noen få måneder etterpå fikk han skjøte på Lille Valle, skyld ½ skippund, for 320 daler. Risting døde i 1773, og etter all sannsynlighet fikk nå Mathias Ilstorph stillingen. Han er ofte omtalt både i tingbøker og skattelister. I 1785 stevner han Ellen Christophersen Opsal for «imot klokkeren å ha forøvet overfall samt voll og ran ved å frata ham hans parykk». Den krigerske Ellen må gjøre avbikt og erstatte skaden. Fullt så heldig er ikke Ilstorph i sin stevning mot Paul Simensen Hafskjold fordi denne har skrevet et testamente etter sin mor ved hennes «ligbegjengelse». (Med testamente menes vel her en tale som gjerne inneholdt avdødes vita). Dette mente klokkeren å ha enerett til, og det hadde vært vanlig praksis blandt hans «formenn» og hørt til deres embets innkomster. Likevel gir ikke retten ham medhold, og han må nøye seg med de 36 skillingene som den innstevnte hadde gitt ham for «umake ved ligbegjengelsen», istedenfor de 2 dalerne han opprinnelig hadde forlangt for inngrep i sine embetsrettigheter. Ilstorph døde i 1799, 69 år gammel, og enka hans, Sibille Justesen fikk en liten pensjon.
Ved folketellinga 1801 står Ole Evensen på Sandaker oppført som «klokker i Lier og husmann med jord». Han må vel være identisk med forhenværende klokker Jens Ole Evensen», som i 1807 klager over at «nåværende klokker» JensTorkildsen ikke betaler ham pensjon i rett tid. Sistnevnte bodde på Klokkerholmen og hadde en liten jordvei, som tidligere var frasolgt kirkegodset. Hans faste inntekter i form av klokkertollen utgjorde ca. 30 tønner havre pluss skyss og natthold når han dro til annekskirkene. Det siste gjaldt vel særlig Sylling. Så kunne det vanke noen ekstra slanter ved offer og gjerne litt korn og kjøtt ved frivillige ytelser av menigheten. Men overflod ble det nok ikke for disse kirkens tjenere, og enda mindre for de såkalte underklokkere. Navnene på et par av disse er bevart, Peter Henriksen i 1750-60 åra og Ole Amundsen ca. 1780. Dessverre forteller kildene oss ikke noe om hvordan klokkerne i bygda røktet sin dont, om de sang for høyt eller lavt, eller om de var flinke til å lede kirkesangen. Sannsynligvis gikk det bra, siden vi ikke hører om noen klage på dem. Da Frogner kirke fikk orgel ca. 1800 eller litt før, ble det lettere å være forsanger. Hvem som var den første organist, kjenner vi ikke til. Også han fikk sin lønn in natura med et bestemt kvantum korn fra fullgårdene og tilsvarende mindre fra de andre gårdene. «Belgdrageren» derimot hadde i 1816 en fast årlig kontantlønn på 3 daler.
Hvordan var de kirkelige og religiøse forhold i bygda på denne tida, kan en så spørre? Tilfredsstilte de mer eller mindre nidkjære Herrens tjenere liungenes religiøse trang, eller ga de dem steiner for brød slik at hungrende sjeler måtte søke annet steds hen for å bli mettet? Til det siste må vel svares et avgjort nei, for enda så beveget og urolig 1700-tallet var med mange religiøse vekkelser, setter det få og svake spor etter seg i Lier. Bygdefolket holdt seg vanligvis til kirken og det «han far» lærte på stolen - enda det kunne være vrient nok å etterleve - og ble sjelden revet med i noe åndelig pinsevær. Et slikt blåste riktignok ganske kraftig gjennom distriktet i 1740-åra, og konsentrerte seg særlig om Drammen. Men da en av lederne, Nils Markussen Buttedal, - også kalt «Purke-Nils» - stammet fra Lier, kan det vel ha sin interesse å høre litt nærmere om den mest svermeriske vekkelse ikke bare i byens historie, men trolig også i landets.
Tilhengerne av denne bevegelsen ble kalt Zionitterne, men sjøl betegnet de seg som «Kristi stridsmenn». De kom i skarp kontrast til statskirken, som for dem var et «Babel». Særlig villfarende var læren om barnedåpen, og i motsetning til den hevdet de den «åndelige dåp». Bare det som sto klart og tydelig i skriften, godtok de, og her søkte de særlig sin tilflukt til Johannes åpenbaring. Når de kom sammen, sang de salmer, spiste noe de kalte «kjærlighetsmåltider» og profeterte. Det indre Guds ord åpenbarte seg nemlig for dem gjennom henrykkelse på legem og sjel. Etter hvert skilte de seg ut ikke bare ved en egen drakt og mer eller mindre profetliknende skjegg, men også ved forbud mot ekteskap med uomvendte. Livsledsagersken ble forresten ikke utkåret på grunnlag av hjertelige følelser, men ganske enkelt funnet - eller vunnet - ved simpel loddtrekning, akkurat som hos herrnhuterne. I sitt daglige virke var zionitterne stille, fromme og rettskafne mennesker, men med en så avvikende lære fra statskirken måtte det bli strid før eller seinere. En lov fra 1655 forbød slike separatistiske forsamlinger, da alle hadde plikt til å gå i kirken. For en slik forsømmelse ble Nils Markussen Buttedal anklaget, men ved forhøret nekter han tvert å søke kirken, da den ikke var Guds, men djevelens og Satans hus. Straks etterpå kom det også for dagen at en mor og hennes barn lå begravd i hans «urtehage». A gravlegge sine døde trosfeller i hager var blitt vanlig blant zionitterne.
Som rimelig var, kom prestene i sterk opposisjon til svermerne, for enkelte av disse kunne forstyrre prekenen «med råben, bespotten, truen med neveslag og annet mer». Riktig spent ble forholdet etterat sokneprest Møller hadde brukt ordet «svineforsamling» om dem. Stor oppsikt og bestyrtelse vekte det da 9 nakne personer ble døpt - «aftoet» - utenfor Buttedals brygge på Bragernes i 1742. Biskop Dorph rapporterte sensasjonen til kongen, og skriver at «Aftoelsen ble således forrettet at atskillige manns og kvinners personer tilhobe er, ganske nakne, utgangne i Drammens elv ved Bragernes og der imottatt denne av Søren Bølle og skomakersvennen forrettede aftoelse under Guds allerhelligste misbruk». Buttedal var sjøl en av de «aftoede».
Nå grep myndighetene inn for alvor med fengsling av de to «døperne» og rettssak mot lederne. Men vekkelsen grep stadig om seg, og en ny «Aftoelse» fulgte den 20. juni 1743, da 25 «dåpsbarn» fra Drammen, Lier, Asker, Kristiania og Kongsberg med hele legemet ble «neddyppede og så igjen oppdragne». Den påpasselige biskop beretter atter om dramaet i Dramselva og hevder at opptrinnet hadde vært «til mange tilskueres største forargelse og alle rettskafnes inderligste bedrøvelse». 22. og 24. juni kom «Aftoelse» nr. 3 og 4, men så var det definitivt slutt med forargelsen eller - kanskje for noen - forlystelsen. Lederne ble arrestert og siden forvist til Altona, som var ett av de tre religiøse fristeder i riket. Alle medlemmer av sekten måtte i 1744 troppe opp i bytinghuset for å la seg innføre i manntall. Lista over zionitterne viste da 101 personer, 74 voksne og 27 barn. Flere av disse reiste straks etterpå til Altona, men det varte ikke mange år før noen av dem kom tilbake og meldte seg inn i statskirken igjen. Nils Markussen Buttedal derimot forble nok derute, og i 1762 dro også sønnen Jens Nilsen til Altona, hvor muligens foreldrene fremdeles oppholdt seg.
Enda myndighetene hadde vunnet over de religiøse «entusiaster og separatister», som - ifølge sokneprest Wilse - Drammen hadde vært mer utsatt for enn andre steder i landet, fans det spor etter bevegelsen bl.a. i Asker da Hans Nielsen Hauge tok til med sin forkynning. Vekkelsen som gikk ut fra ham, fikk heller ikke noe særlig tak i bygda, men noen haugianere fans rundt omkring, f.eks. Larine Olsdatter Øksne. Hun måtte lide mye vondt på grunn av sin religiøse overbevisning. Således stengte foreldrene henne inne for at hun ikke skulle få komme på vekkelsesmøter. Men hun holdt standhaftig fast ved sin tro og diktet også flere salmer. Ifølge tradisjonen oppholdt Hauge sjøl seg særlig på Øksne og Meren når han dro gjennom bygda, dessuten på Foss og Store-Valle. En av hans mest kjente tilhengere i Lier var Ole Foss, eller Ole Olsen Hanor, som han hette før han i 1820 solgte sin andel i Eger papirmølle og kjøpte gården Foss. Hvor utstrakt denne lekmannsforkynningen var i Lier, kjenner vi ikke nøyaktig. Men fra 1798 er omtalt «2 personer i Buskerud amt som i religionssaker holder forelesninger og taler for almuen, der forsamler seg i huse og på offentlige boder til hinder og uorden i deres næringsvei». Sannsynligvis fikk Lier også besøk av disse religiøse urostiftere - sett gjennom prestenes statskirkelige briller. Noen alvorlig vekkelse er det knapt blitt, og vi hører heller ikke om noen dyperegående konflikt mellom prest og menighet på grunn av haugianernes virke.
