Kampen om handelsprivilegiene
Samtidig som bøndene i Lier og Eiker hadde lov til å selge trelast til utlendingene, fikk de også kjøpe husholdningsvarer som mel, malt, gryn, brød, fisk, øl og - i høstmånedene - epler om bord på skipa. Dette forhold hadde vel fra først av nærmest utviklet seg til en sedvanerett, som i 1539 ble tydelig bekreftet ved Truid Ulfstands og Klaus Bildes resess: «Hver mann må kjøpe i havner hvis behøver til sitt eget behov og nytte, og ikke til forprang» (oppkjøp av varer som selgeren ellers måtte ha ført til torgs). Få bygder i landet kom til å høste så store fordeler av denne bestemmelsen som de to førstnevnte. Derfor syntes vel kongen at han kunne pålegge dem ekstra pliktarbeid også som et slags vederlag. Sikkert er det iallfall at om sommeren hersket liv og rørelse når alle skipa kom og gikk fra Drammen. Og det var ikke fritt for at de mer fjerntliggende bygder så med en viss misunnelse på Lier og Eiker som lokket til seg ung, frisk arbeidskraft nettopp i onnetidene da de hjemme hadde mest bruk for dem, mens de samme unge «om vinteren ligge på landet, den fattige bonde til stor fordervelse.» Til slutt ble det så ille at futene i opplandsbygdene måtte gripe inn mot «sjørennerne» med påbud om å holde seg i heimetraktene. Men fra 1570-åra får liungene og eikværingene farlige konkurrenter i dyktige og målbevisste Oslo-kjøpmenn som prøver på å slå handelen i det oppvoksende Drammen under seg. Bøndene på sin side ville naturligvis ikke gi seg så lett, og dermed får vi mellom de kamplystne parter en økonomisk hundreårskrig som ender med borgernes fullstendige seier.
Drammens lærde historiker, overlærer Tord Pedersen, behandler dette emnet grundig i sin byhistorie. Han skriver blant annet: «Det første sammenstøt fant sted i 1585. Da der om sommeren dette år holdtes herredag i Oslo, fremla Eikers og Liers almue et klageskrift, hvis vesentlige innhold var følgende: Endel Oslo-borgere har tatt fast opphold på Bragernes, hvor de på alle måter søker å skade bondens interesser. Dels kjøper de opp de danske skuters ladninger av malt, mel o.s.v., som de fra sine nybygde krambuer igjen høkrer ut til bøndene med betydelig profitt. Dels forstår de på grunn av sin overlegne kjøpmannsdyktighet å tilrane seg alt virkelig fordelaktig salg av trelast; så ofte som der på havnen ankrer en hollender som akter å kjøpe tømmer for klingende mynt, holder kjøpmennene seg fram, mens de overlater til bøndene å gjøre forretninger med de skipperne som tiltusker seg trelasten for klede. Av det sistnevnte byttemiddel oversvømmes landet i den grad at det snart mister sin verdi. Som hjemmel for klagen påberopte bøndene seg et privilegiebrev, «kong Kristians brev, uten at vi med sikkerhet kan avgjøre hva som siktes til med det. Etter sammenhengen ser det nærmest ut som de to handelsbygder virkelig har vært i besittelse av et forøvrig ukjent kongebrev, som i en eller annen form har gitt dem uttrykkelig forrett til handelen på Dramsfjorden. Det er imidlertid også mulig at talen alene er om den for nevnte Truid Ulfstands og Klaus Bildes resess. Hvorledes det enn forholder seg med det, visst er det at lensherren over Akershus, Ove Juel, fant kjøpmennenes ferd stridende mot privilegiebrevet og lovde å ta seg av saken.»
I samme klageskrift oppfordrer bøndene Ove Juel til å forby skogeierne i Sande og Hof å eksportere tømmer over Drammenselva, da de hørte til Tønsberg len og ikke deltok i lastinga av de kongelige skip. For det tredje vil de ha fri adgang til å feste «sjørennerne», som tidligere omtalt, men begge de siste punktene i klagen ble avslått. Likevel må en kunne si at bøndene hadde fått medhold i det aller viktigste, og for å være helt sikre på lensherrens ord, fikk de kong Frederik II til å stadfeste avgjørelsen gjennom et ekstra kongebrev av 19. juni 1586. Det omhandler «hvis (hvilke personers) kjøpmann-skap og handel som brukes ved Bragernes med kramboder og udi andre måter skulle aldeles avskaffes, uten hvis de bruke den stund de ligge med deres skip i havnen.» Og majesteten meddeler nådigst sine undersåtter «menige bønder og almue på Eger og udi Lider i Agers-huus udi vårt rike Norge» at det er imot privilegier, retterbøter og friheter når «atskillige kjøpmenn og kremmere seg fordriste å ligge ved Bragernes med åpne kramboder, uanseendes at de ikke have deres skip der på havnen liggendes.» Dette skal det nå sannelig bli slutt på: «- - - ville vi samme ulovlig handel have endeligen avskaffet og forbudet, så at ingen, være seg ihvosomhelst de er eller være kunne, innlendiske eller utlendiske, borgere eller bønder skulle etter denne dag må holde der noen kram eller bruke handel, kjøp eller salg lenger enn de har deres skip liggendes der udi havnen, udi hvilke deres skip de må holde og have deres gods fal, sålenge de med skipene blive der liggendes, og ikke noe gods å skulle oppføre eller holde fal på landet, etter skipene er avseglede.»
Bøndene fikk nå blod på tann av all medgangen og ville fortolke kongebrevet slik at det også forbød Oslo-borgerne å drive trelasthandel utenom den tid deres egne skip lå i Drammen. Men da protesterte sjølveste øvrigheten i Oslo og hevdet at Eiker og Lier var en del av hovedstadens omland. Befolkningen i disse bygdene fikk alle sine kjøpmannsvarer fra denne byen utenom dem som utlendingene kom med. Derfor var det borgernes soleklare rett å stable opp den trelast «hvilken de ikke straks kunne have skip tilstede å avføre.» Denne gang er det altså Oslo-kjøpmennene som får medhold i det brev som er inngående omtalt tidligere. De kan drive trelasthandel på Bragernes året rundt, og dermed har de vunnet sin første seir over bøndene. Og som Tord Pedersen hevder, var det faktisk en stilltiende tillatelse for dem til å fortsette krambuhandelen, som brevet fra 1586 forbød, da bøndene skulle ha varer i bytte for trelasten.
Neste runde i kampen ble ikke spilt for i 1616 da Kristian IV på en av sine mange Norgesreiser oppholdt seg en ukes tid på Akershus. Nå hadde riktignok denne særdeles vitale herremann allerede 20 år tidligere «taget og undfanget» sine kjære undersåtter på «Eger og udi Lider» i sin «kgl. hegn, vern, fred og beskjermelse.» «Sammeledes have vi av samme gunstige nåde fullbyrdet, samtykt og stadfestet alle de friheter og privilegier som vår kjære Hr. Fader - - - og andre fremfarne konninger dennem nådeligen unt, givet og stadfestet haver, ved deres fullmakt å blive udi deres ord, punkter og artikler, ettersom de udi alle måter utviser og inneholder etter høybete vår kjære Herre Faders stadfestelsesbrevs lydelse.» (20/9 1596). Men i 1616 er det borgerne i Oslo som presser på og visstnok vil erklære all bondehandel på Bragernes ulovlig fordi den strir mot hovedstadens privilegier. I brev av 4. august sier kongen tydelig fra at bøndene skal få lov til å drive sin handel, men ikke som før: «- - at det skal vare forne bønder av Lier, Eker og Bragernes fritt fore udi fire dager og ikke lenger etterat hollenderne eller andre fremmede til dennem er ankommen å handle og kjøpslå med dennem (dog at oss og kronen skjer derav tilbørlig rettighet), dog må bøndene under des skinn ikke innkjøpe noen vare og dennem siden til forprang utselge, borgerne på deres næring og bjering til avbrekk og skade, men aleneste kjøpe hvis han til sitt eget hus's behov behøver. Og når samme fire dager er forbi, da skal ingen uten borgerne alene av forne vår kjøpsted Oslo mue bruke noen kjøpmannskap eller handel der sammesteds enten med samme fremmede som dit er ankommen eller med bøndene som der sammesteds er bosittendes.»
Dette var vel nærmest en Pyrrhus-seier for bøndene og bondehandelen i og med den sterkt begrensede tidsfrist, og alt pekte på at ved neste korsvei ville de bli sjaltet helt ut av borgerne som de mer profesjonelle handlende. I lenger tid framover er det nå tilsynelatende rolig på «handelsfronten», bøndene drev sitt firedagerskjøp med utlendinger og norske skippere, og Oslo-borgerne befestet litt etter litt sin handelspolitiske stilling på Bragernes. Men så kom skjebneåret 1662, da det var på nære nippet at både Bragernes og Strømsø skulle løsrive seg fra det økonomiske formynderiet til Kristiania og Tønsberg og danne en sjølstendig kjøpstad, Fredrikstrøm. I siste liten ble planen forpurret på høyeste hold av mektige talsmenn for hovedstaden, enda om Drammen fikk en litt friere stilling enn før, skulle den forbli under Kristiania, dets borgere bidra som tidligere «pro quota» til hovedstadens skatter, og i krigstid flytte «med all deres formuer dit. Et par andre punkter i innstillinga er også verdt å merke seg nemlig, 4) Liers og Eikers privilegier oppheves, 5) Bøndene i det drammenske oppland forplikter seg til å kjøpe byvarene sine enten i Kristiania eller Drammen og selge trelasten sin der. For å gardere seg mot at borgerne skal lure bøndene, bør visse upartiske menn taksere alt slags tømmer og trevirke en gang om året etter markedsgang. Disse to punktene var forsåvidt i samsvar med en av de forordninger som enevoldskongen Frederik III utstedte 30. juli 1662 som svar på borgerstandens fellespetisjon ved hyllingsmøtet året før. Punkt 2 i forordningen er kort, knapp, men klar: «Trelasthandelen skal hos borgerskapet alene forblive.» Dermed må en vel si at kampen mellom borger og bonde, mellom by og bygd om retten til å avhende og omsette landets viktigste eksportartikler endelig var avgjort med et totalt nederlag for bonde- og bygde-synet.
Drammen og de deler av vassdraget som Drammensborgerne i året 1662 regnet som sitt handelsdistrikt. Skisse vedlagt borgernes ansøkning om kjøpstadsrettigheter. Riksarkivet.
Men de som ikke ville gi seg, var de tapre bønder fra Lier og Eiker. Nettopp mens forhandlingene om Drammens fremtidige skjebne pågikk i 1662, innfant en deputasjon fra Eiker seg hos stattholder Iver Krabbe og bad om hans råd og bistand, men det eneste de oppnådde, var et ubestemt og svevende svar. Straks etter kom en henvendelse fra Lier, men da hadde stattholderen alt sendt sin innstilling til København. Ellers skjønte de godt at han ikke var noe gunstig stemt overfor kravene deres, derfor fikk de vente. Det som føltes mest urettferdig for eikværingene og liungene, var at de skulle miste retten til firedagerskjøp på skipa i Drammen. Denne retten kunne de vise en hel del kongebrev på, og Frederik III sjøl hadde stadfestet den da han besteg tronen. Tapet av trelasthandelen sveid ikke slik, for den gjaldt jo hele landet. Allerede sommeren 1663 søker Laurits Viken «et consortes aff Eger oc Liehr» at de må nyte sine gamle privilegier og selge sin last til høystbydende, «ettersom Bragnes og Strømsøens innvånere tilføyer dem stor viderverdighet.» Stattholderen er «forreist» til Danmark, men bøndene får det råd å «nedsende» et par «dannemenn med en underdaning supplikasjon», så blir de nok hjulpet. Sannsynligvis er det ikke blitt til noe mer denne gangen, men da så stattholderen Iver Krabbe i 1664 ble avløst av den mer joviale og folkelige Ulrik Frederik Gyldenløve, sendte bøndene i Eiker og Lier Mikkel Tranby og Oluf Skara til Akershus med et bønnskrift om å få den tapte handelsretten tilbake. Den nye stattholder var imøtekommende og rådde dem til å prøve seg hos kongen. Bøndene sendte så en storbonde på Eiker, Claus Winther på Skot, til København, og han leverte søknaden i et regjeringskontor før han dro hjem.
Fra Kongens København hørte de så ingen ting gjennom hele vinteren, og om sommeren var det slutt med tålmodigheten over å vente så lenge. Derfor holdt bøndene et nytt møte på Eikers tingstue Vollstad, og her avfattet de en fyldigere søknad med mange underskrifter. I omtalen av Dramselvas munning som den gamle havn for de to bygdene slår de nærmest på sentimentale strenger, og her har bøndene drevet handel gjennom århundrer lenge før noen by vokste fram. Så klager de over at borgerne tar mer for varene enn skipperne hadde gjort og at de ikke lenger kan få forskudd på trelasten som før.
Til slutt blir Hans eneveldige majestet forsiktig mint om at han egenhendig hadde stadfestet de gamle privilegiene til bøndene ved tronbestigelsen. Utrustet med dette solide dokument reiste Claus Winther atter til København, og denne gang gikk det over forventning. Kongen fastslo nemlig 2. sept. 1665 at «almuen udi Eger og Lier prestegjeld må udi denne tid og inntil vi annerledes tilsigendes vorder, av danske skuter og fremmede skip som udi Drammen ankommer, kjøpe og seg tilforhandle hvis de til deres nødtørftige underholdning og føde fornøden haver». Atter en gang hadde bøndene seiret, og overkjøpmannen på Bragernes med alle sine medhjelpere måtte innstille kampen mot det såkalte «lønnhøkeriet», som hadde vært temmelig utbredt. Firedagershandelen var lovlig igjen, iallfall midlertidig. Noen tidsgrense ble ikke satt, og det ser ut til at Frederik III trakk tillatelsen tilbake etter at den engelsk-hollandske krig var slutt. Denne vaklingen og ubestemtheten vakte sjølsagt sterkt bitterhet blant bøndene og økte ikke akkurat respekten for de kongelige bestemmelser. I 1669 uttaler således overkjøpmann Guttorm Trugelsen at «han med inderlig vemodighet fornemmer hvorledes fremmedes handling mer og mer tiltar imot stedets givne privilegier.»
Likevel fikk bøndene privilegiene fornyet så seint som i 1671, går det fram av tingbøkene. Bygdelensmannen Nils Buttedal hadde da vært i København for «deres frihet å fornye etter ko. ma.'s nådige utgangne befaling å skulle anholdes om på ny.» Årsaken til at dette står i tingbøkene, er at noen bønder i Lier nektet å betale sin del av «de utlovede penger til Nils Buttedal for hans umake og bekostning til Danmark.» Amund Gilhus, Ole Halvorsen Huseby og Jakob Linnes hadde forskuttert hele beløpet og stevner nå 10 andre bønder, som delvis er uvillige til å betale sin del. Etter enda en stevning faller dom for at almuen skal samles «udi hver fjerding på visse tid, og derom forenes, og deretter sette leggsmennene hver å innkreve og svare til sitt legg.» Det skulle bare mangle at ikke alle var med på å yte sin skjerv til det felles beste, nå da de atter en gang hadde «erlangt Confirmation på deres Privilegier», og bygdelensmannen bekostet hele 5 supplikasjoner for å oppnå dette der nede i København.
En lignende uvillighet og - en må vel kalle det - kranglevorenhet hadde også vist seg et par år tidligere - i 1669 - i samband med en av sorenskriver Claus Winthers reiser til Danmark. Liers del av utgiftene var visstnok 49 daler pluss «kost og tæring», som bøndene Ole Linnes, Ole Justad, Mikkel Tranby, Elling Sjåstad, Sten Horn og Erik Stoppen ble gjort ansvarlige for på almuens vegne. Disse unnskylder seg med at sorenskriveren ennå ikke «hadde forskaffet dem det forvervede kongebrev,» derfor er han selv skyld i at pengene «hannem forlengst ikke er betalt.» Saka blir så utsatt til neste ting, da de seks får sin fellende dom. Nå er det deres tur til å stevne almuen i Lier, og den 6. juli samme år faller den endelige kjennelse: «Etterdi samme omberørte privilegii er forvervet dennom alle til gagn og beste, kunne vi ikke annerledes forefinne, enn de innstevnte jo billigen bor samme resterende penger å betale.»
Men enda om handelsprivilegiene ble «forvervet» på nytt, var det bare på kort sikt, og borgerne fikk mer og mer overtaket over handelen trass i den seige motstand fra bøndene. Stemningen blant disse ble stadig bitrere ettersom de tapte terreng, og Tord Pedersen mener at den stundom kunne anta en truende karakter. «ja, det var ikke fritt for at de begynte å se saken under politisk synsvinkel, og spørre seg selv og hverandre om ikke feilen egentlig stakk i det at landet regjertes av en fremmed konge, som liten eller ingen greie hadde på norske forhold.» Og som et illustrerende eksempel på en slik opprørsk innstilling nevner han så bondelensmannen på Eiker, Rasmus Jørgensen, som den 16. juni 1670 kom styrtende inn i Drammen bytings lokaler og forlangte å få gå ombord på ei dansk skute og kjøpe ost for 1 daler. Byfuten, Christoffer Hansen, nektet ham dette og ba han vende seg til en av byens handlere for å få sin ostehunger stilt. Rasmus hevdet derimot at bøndene hadde sine gamle privilegier ennå, «som av fremfarne konger, en etter annen, er gitt og konfirmert. Skulle de ikke gjelde, da måtte dette sted være et synderlig sted framfor andre, og da fikk vist å være en konge i Norge og en i Danmark.» Etter enda noen parlamentering ruslet Rasmus sin vei idet han mumlet at det raket vel ikke futen og borgerne om bøndene på Eiker hadde noe å utrette. Hans kgl. majestets foged sto vel nærmest lamslått igjen over den respektløse inntrengeren og ba de tilstedeværende merke seg hans formastelige tale. Fra rettsprotokollene har vi også mange andre beviser på den bitre og uvennlige følelsen som mange bønder nærte mot byborgerne denne tida. I 1675 ble en bonde stevnet for retten fordi han skulle ha sagt til den kjente kjøpmannen Christen Stillesen: «Du haver nå så lenge suget blod av Lierbunden at du selv går tørr.»
For liksom å hisse opp gemyttene enda litt mer kom andre ømtålelige saker til enn akkurat handelen. Fra bøndene foreligger klager over at byborgerne slepper krøttera sine på deres beiter og at de urettmessig nytter ødegårder som hamnegang. Maren Envoldsdatter på Bragernes stevner i 1672 Erik Stoppen fordi han skal ha slått den ene handa hennes fordervet da han fant henne på «hans eiedeler» ivrig opptatt med å bryte lauv. Erik påstår at Maren skadet seg da hun forskremt hoppet ned fra treet, og retten mente det hørtes rimelig ut og frifant ham.
Disse motsetningsforholdene mellom bonde og borger ser ut til å ha vedvart mange tiår seinere, enda om de vel ikke trer så skarpt fram i slutten av århundret som i 1660- og 70-åra. Men at bøndene ved gitte høve kunne pukke på sine gamle rettigheter, viser en sak i 1771 mot en bonde på Eiker som hadde kjøpt ei tønne sild på ei dansk skute. Han prøvde å fri seg fra tiltale ved å legge fram kopi «av det privilegium som Eiker og Lier almue er meddelt til fri inkjøp på skutene.» Dette var nok bare et enkelt tilfelle, for på den tid hadde trolig bøndene forsont seg med at de «fordums» retter for alltid var gått tapt.
Med vanlig etterpåklokskap kan så vi i våre dager si at det nødvendigvis måtte gå slik, da det var utviklingens ubønnhørlige gang. Det stramme politiske enevelde kunne i lengden ikke tillate at almuen i Lier og Eiker fikk nyte fordeler som svekket det allfaderlige regulerings- og sentraliseringssystem i merkantilismens mest blomstrende periode. Ifølge den eneveldige «vi-alene-vide-politikk» skulle all handel samles i bestemte byer under borgernes auspisier, derfor måtte bøndene i Eiker og Lier pent vende seg til disse statsautoriserte handlende når de ville gjøre forretninger. Enkelte historikere hevder at handelen - og da særlig med trelast - var blitt så omfattende og innviklet at det gikk langt over en simpel bondemanns forstand. Siden norsk trelast var blitt en etterspurt artikkel på det store verdensmarked, ville det ende med Norges avskoging og landets ulykke om de selgelystne, men kortsynte bønder, skulle få ture fram som de lystet med øksene sine. Nei, handelen og omsetningen måtte overlates til menn med faglig innsikt, «menn som hadde forutsetninger for å bedømme de svingende konjunkturer på Amsterdams eller Londons børs og treffe sine disposisjoner deretter. Disse forutsetninger besatt alene byborgerne.»
Nå, dette var et typisk «bysyn» i denne striden, og har delvis møtt kraftig protest fra «bygdehold». At byborgerne kunne følge bedre med i de svingende konjunkturer - som det fans litt av den gangen også - er opplagt, men riktigheten av at de skulle ha et slags monopol på den faglige innsikt, må i høy grad betviles. Bøndene hadde da trass alt handlet med tømmer gjennom hundrevis av år, og enda de ofte ble lurt av hensynsløse og durkdrevne skippere, er det for drøyt å frakjenne dem all forstand på skogsprodukter og omsetningen av dem. Men de manglet noe annet også ved siden av den reint forretningsmessige oversikt, og det var tilstrekkelig kapital. I merkantilismens metallredne tidsalder hersket de store kapitaler i forretningslivet, og dem var det enkelte smarte, pågående borgere som skaffet seg. Derfor ble bøndene mer avhengige av disse enn tidligere når de skulle avhende og skaffe seg varer. Likevel har de den trøst at den allmektige konge gjennom flere lover, særlig i 1680-åra, beskytter dem mot en altfor hensynsløs økonomisk utbytting av borgere, godseiere og embetsmenn. Dette vernet sitter de iallfall tilbake med i sin sikkert krenkede rettferdskjensle ved tapet av sine eldgamle handelsretter.
