Jordeiendomsforhold

Gårdsregister

Innhold

Nå er det ikke alltid bare heldig for ei bygd at den ligger laglig og sentralt til med sine store naturrikdommer. Da kan det virke fristende for mange til å utnytte disse på en måte som ikke alltid gagner sjølve bygda best. Den fruktbare jorda og frodige skogen i Lier virket nok lokkende på både adelsmann og borger, både prest og fut nå etter at bygda for alvor var våknet opp etter den hundreårlange dvaletilstanden. Når dessuten både jorda og særlig skogen steig i verdi, var det ikke noe rart i at mektige menn fra stattholder og nedover la sin elsk på gårdene her. Enkelte av dem, som f.eks Hannibal Sehested, viste fremragende talent som jorddrott, men også prestene i bygda sa ikke nei takk til denne verdens gods i form av noen lispund mel eller bismerpund humle fra mange av de fineste gårdene. Derfor er jordeiendomshistorien i Lier på 1500-, og særlig på 1600-tallet ikke så lite dramatisk, noe som blant annet kom av at bygda lå så nær den oppblomstrende stad Drammen.

Men også de bygder som ikke hadde en så sentral beliggenhet opplevde ikke så lite dramatikk i samband med eiendomsforholdene til jorda. Det begynte med reformasjonen i 1536-37, som ga kongen kontroll med alt tidligere kirkegods. Riktignok fikk både kirkene og prestene beholde mange gårder, men i videre forstand var også dette statsgods, da kirken ikke lenger sto så sjølstendig som tidligere. Kongen ble uten sammenligning landets største jordeier, og han griper mer direkte inn på stadig flere områder, ja så å si overalt. Krongodset og statsgodset ellers - øker stadig helt til «tvillingrikene» er så økonomisk på knærne at hans eneveldige majestet ser seg nødt til å selge jord for å fylle den bunnskrapte kassa.

Kong Frederik I tjuvstartet forresten med konfiskering av kirkelig gods 4 år for sjølve reformasjonen, da han i 1532 eksproprierte klosteret på Hovedøya, som eide mye jord i mange bygder. I Lier hadde det eiendommer med en samlet landskyld av 4 skippund. Fem år seinere ble så resten av kirkegodset konfiskert, og da gikk gårder i Lier med til sammen 33-34 skippund over på kongens hender. Som kjent, eide bisp og domkirke mange gårder her, særlig i hovedsoknet. En del av Oslokirkenes kapitelsgods brukte kongen til å lønne verdslige embetsmenn. Det samme var tilfelle med Mariakirkens prostigods og Nonneseter og Verne klostergods. Til de to forstnevnte hørte flere gårder i bygda, og disse ble overtatt av kansler Jens Bjelke da han fikk Nonneseter i len ved siden av noe kapitelsgods. I 1647 eide han omtrent ¹/₁₇ av jorda her. Ellers var eiendomsforholdene i Lier slik det året:

			Frogner:		Tranby:		Sylling:		Lier:
			lp	%	lp	%	lp	%	lp	%
Sjøleie			258	8	179	22	40	8	477	10
Annet bondegods			356	11	234	29	91	19	681	15
Bondegods i alt			614	19	413	51	131	27	1158	25
Borgergods			574	18	46	6	50	10	670	15
Adelsgods			772	24	105	13	10	2	887	19
Privatgods i alt			1960	61	564	70	191	39	2715	59
Krongods			136	4	21	3	45	9	202	4
Mariakirkens gods J. Bjelkes kanoni			67	7	0		10	2	77	6
Nonneseter gods			171		10	1	0		181
Lagstols- og annet kanonigods			348	10 ½	61	8	80	16	489	11
Oslo Hospital			34	1	0		0		34	1
Lierpresten			367	11	103	13	143	29	613	13
Utabygds prester			81	2	16	2	26	5	123	3
Frogner kirke			92	3	0		0		92	2
Tranby kirke			0		20	3	0		20	½
Utabygds kirker			14	½	0		0		14	½
Kirkelig statsgods i alt			1174	35	210	27	259	52	1643	37
Statsgods i alt			1310	39	231	30	304	61	1845	41
Samlet skyld			3270		795		495		4560

 

Ved første øyekast på denne oversikten ser det ut som kronen er svært så beskjeden med sine 4 prosent av jorda. Men studerer vi så de andre tallene nøyere, viser det seg snart at kongen hadde kontroll over 41 prosent alt i alt. Særlig merker Lier-presten, det vil si Frogner prestebol, seg ut som en mektig godseier med over ¹/₈ av skylda. Her har vi akkurat samme fenomen som i mange andre bygder, og som delvis er omtalt for. Til mange av gårdene i mellomalderen var flere eiere, men mannedauen sopte kanskje bort både eiere og leiere, og dermed glemte etterkommerne å gjøre eiendomsretten gjeldende. Prestene derimot passet godt på og fikk på den måten ofte hele gården lagt under kirken eller sitt eget bol. Dette gjaldt særlig gårder som ble tatt opp av øde, og som kongen ganske enkelt la under kronen, hvis ikke andre kunne bevise sin soleklare rett. Når det likevel tilsynelatende er så lite gods i Lier som direkte tilhører kronen, og som blir styrt av hans ombudsmann, har det også andre årsaker enn dem som nettopp er omtalt. I 1601 la kong Kristian IV ut en del gods til lagstolen i Oslo, og gårdene Nøsted, Tveiten, Katterud, Gåserud, Østre Overen, Justad og Valstad ble da overtatt av lagmannen. Dette representerte til sammen en skyld av ca. 3 skippund og var en liten «avkortning»i regnskapet.

Dessverre fins ikke noen fullstendig oversikt over jordeiendomsforholdene i Lier så tidlig, den første utforlige matrikkel kommer nemlig ikke for i 1647. Likevel kan en slutte litt av enkelte mer eller mindre komplette jordebøker, som blir avfattet i slutten av 1500- og førstningen av 1600-tallet. I en slik fra 1577 er summen av landskyld fra Lier til kronen: 11 skilling penge, 3 skp. 16 lp. malt, 6 skp. 1 fjerding mel, 2 skp. 4 ½ lp. korn, 1 ½ skp. salt, 3 ½ bismerpund humle og 4 kalvskinn. Omregnet til skippund mel skulle hele landskylda da ligge mellom 13 og 14.

Det er likevel ikke bare kongen som øker godset sitt denne tida. Tar vi for oss borgerne og sammenligner hva de eide rundt 1500 og i 1647, er skilnaden tydelig nok. På de om lag 150 åra har de mer enn 8-doblet sin eiendom, og den prosentvise del er steget fra 2 til 15. Denne utviklingen er også temmelig landsomfattende, men kommer klarere fram i Lier enn de fleste andre steder. Jorda og skogen er langt mer verdifull enn før, derfor gjelder det å sette sine penger i eiendommer som kan gi annen avkasting enn den stipulerte landskyld; som det ikke alltid ble så store renter av. Og de driftige trelasthandlende Bragernesborgere skuet med sine forretningsmessige øyne utover Lierdalen og fant bildet såre godt. Her var fruktbar jord og frodig skog, og særlig det siste passet jo ypperlig nå da trelasthandelen tok et slikt oppsving. Når denne borgerlige jordeiendomsekspansjon tok til, veit vi ikke sikkert, men trolig er det rundt 1600 og straks etter. Fra 1624 fins en odelsjordebok over «Bragenis Fougderiie», og blant de 63 «odelsbønder» er flere borgere, således Christen Laugesen (fut), Nils Christensen, Trugels Lauritsen, Christoffer Olsens børn, for å ta med noen. Jordeboka ble satt høytidelig opp på «Sand Agger steffne stuffue» under fornevnte Christen Laugesens ledelse med Tord Skjåstad, Amund Kjøsterud, Kjell Revstad, Hans Overn, Anders Valle og Ellef Landfald som «æidsornne Laugrettis Mennd». Streng straff truet dem som ikke anga sitt gods, «være seg odelsgods, kjøpegods, pantegods, gavegods, giftingsgods eller hva slags gods det er eller nevnes kan». Ingen stand slapp unna, for futen kalte fram «menige bønder og almue, være seg adelen, prester, bønder og borger og alle andre som her sammesteds kan være «wonhafftighe och tillholdennde». Og skylda for alt odelsgodset i hele fogderiet - Lier, Røyken og Hurum - utgjorde over 200 skippund mel fordelt på de vanligste sortene: mel, malt, korn, salt, smør, huder, kalvskinn og humle. Den rikeste av disse 63 «jordeigendis Bønder» var uten sammenlikning futen Mikkel Nilsen på Huseby, som står oppfort med 100 gårder. Av dem lå 23 i Lier med en samlet skyld omregnet i mel på 21 sk. 18 lp., eller ca. ¹/₁₀ av all jorda i bygda. Bare hovedgården hans var taksert til 3 sk. Andre store «godseiere» er Olav Justad, Tord Skjåstad, Gunder Meren, Amund Kjøsterud og Halvor Aamot, men det blir likevel småtterier mot herren til Huseby. Som en levning fra en svunnen tid er øresbol brukt 3 ganger, blant annet ved «Gyriz Lahelds Guodtzs udi Thrandbye», som blir taksert til 15 øresbol. Det er lett å se på navnene at de representerer innfødte liunger, som har slått seg opp til storbønder. Ikke all eiendommen deres lå innabygds, men kunne strekke seg over mange bygder, først og fremst de nærmeste: Eiker, Røyken og Strømm. Foruten Mikkel Nilsen, som i høy grad var interkommunal eiendomsbesitter, hadde f.eks Olav Justad gårder både i Botne, Sande og Strømm sokn, og flere med ham.

Når både konge, borgere og enkelte bønder visste å forsyne seg rikeligen av Liers jord, kunne en vel knapt vente at adelsstanden skulle holde seg beskjedent i bakgrunnen. Av «innfødt» adel hadde Lier bare en slekt, idet Nils Svensen på Søndre Gullaug ble opphøyet i den edle stand St. Margrete dag (20. juli) 1505 og « givet det navn Tordenstierne» av kong Hans. S. Gullaug ble adelig priviligert setegård, og etter hvert fikk Tordenstiernene tak i 3-4 gårder til med en samlet skyld av 6-7 skp. Allerede i mellomalderen var ellers store gods samlet på adelshender, som f.eks Nesøygodset i Asker, og denne utviklingen fortsetter også etter reformasjonen. Særlig stor blir farten fra 1600 av i den rike økonomiske framgangsperioden utover til 1640-åra, det fikk også Lier tydelig merke. Nå eide det mektige herresete Nesøya alt fra ca. 1500 femti gårder i Lier og noen av de største, som Sjåstad, Brastad, tre av Meren-gårdene, to på Sørum foruten nesten hele strekningen fra Hovik til Kjøsterud. Både det nåværende Åssiden og Bragernes hørte til godset, som ved den dyktige Bo Flemmings død kom over til de danske adelsslekter Rosenkrantz, Rantzau, Lindenov og Urne. Godset hadde kolossale dimensjoner og var spredt over hele landet. Den kjente lensherre på Bergenhus, Erik Rosenkrantz, overtok visstnok alt sammen en stund etter farens død i 1525, og han skal ha eid ¹/₂₄ av den skyldsatte jord i landet. Fra 1625 har vi «Salig Jakob Rosenkrantz' børns jordbok» med fortegnelse over det «sønnafjeldske godset», og her står også gårdene i «Lidre och Dallen» (o: Syllingdalen) oppfort, i alt 52, foruten 38 hus som finnes ved Bragernes og derfor må svare grunnleie. Dermed følger navnet på 38 personer av begge kjønn, som vel representerer de første egentlige borgere av den seinere stad Drammen. Den samlede landskyld for Nesøygodsets gårder i Lier var ca. 40 sk. mel, eller med andre ord over sjetteparten av jordverdien. En annen adelig storgodseier, Gunde Lange til Fritsø, er mer beskjeden med bare 3 gårder i Lierbygda.

 

Hannibal Sehested. Etter Alb. Haelwegs stikk av Karl v. Manders maleri.

 

Men både Rosenkrantzene, Mikkel Nilsen og Jens Bjelke blir de reine smågutter mot sjølveste høvdingen blant datidas jorddrotter, Hannibal Sehested. Da han har grepet inn i Lierbygdas historie på en så avgjørende måte - om enn bare for en kort periode - må vi stanse opp litt ved denne særmerkte mannen. Fra Norgeshistorien kjenner vi til hvorledes den unge og energiske stattholder arbeidet for å gjøre vårt land mer sjølstendig og uavhengig av Danmark, særlig på det økonomiske og militære område. Med sine enestående administrative evner forent med en utrolig aktivitetstrang oppnådde han nærmest eventyrlige resultater på den forholdsvis korte tida han var lensherre på Akershus og landets stattholder, fra 1642 til 1651. Nå hjalp det ham sikkert ikke så lite at han var kong Kristian IVs svigersønn og dermed hadde lettere for å vinne gehør på aller høyeste hold for sine utallige planer. Dessverre både for landet og særlig for ham selv ble ikke alle disse resultatene og forbedringene av noen varig natur. Og hovedgrunnen til det er lett å oppdage: Han ble en søkkrik og allmektig godseier litt for fort, slik at hans mange misunnere hadde lettere for å mistenkeliggjøre og angripe ham. Derfor hadde han også en «regjeringstid» på bare 8 år, da han ikke kom hit til Norge før i 1643. Ingen andre steder i landet regjerte han med større suverenitet og overlegenhet enn i Drammensdistriktet, særlig på det økonomiske området. Han tumlet med store planer om å frigjøre de to bydelene Bragernes og Strømsø fra henholdsvis Kristianias og Tønsbergs herredømme. Samtidig søkte han om økonomiske begunstigelser, som f.eks tollfrihet for alle som ville bosette seg på hans nyervervede eiendommer rundt omkring byen. Som hovedgrunn anga han at det skulle være «trafiquen og commercien til befordring». Han greidde virkelig å gjøre Strømsø uavhengig av Tønsberg, men Kristianiaborgerne hadde et altfor fast tak på Bragernes til at det samme lyktes der. Den viktigste forutsetning for disse storstilte økonomiske planene var utstrakte jordeiendommer i de nærmeste bygdene. Og her gikk Sehested så klokt og målbevisst til verks at han i 1650 eide storparten av gårdene i Eiker og Lier pluss en ikke liten del i Skoger. Her vil det fore for vidt å gå i detaljer om alle kjøp og makeskifte av gårder som den driftige stattholder foretok særlig i perioden 1647-50. Men noen «hovedforretninger» må nevnes.

Allerede straks etter den krigen som her i landet blir beæret med stattholderens navn, «Hannibalsfeiden», fra 1643 til 1645, finner vi Sehested ivrig opptatt med å slå under seg spredte gårder for en billig penge nå mens mangelen på skillinger var såpass følelig. Mer fart i sakene blir det i 1647 da han får overtalt lensherre over Eiker, Hans Lange, til å selge ham bl.a. Strømsgodset. Nå er det vel at storhetsdrømmene om et slags økonomisk-politisk-kirkelig enevelde over Drammensdistriktet for alvor tar form hos den ærgjerrige adelsmann, og i de nærmeste åra er han langt på vei til å virkeliggjøre dem. Hovedkupene gjør han vel i 1648 da han makeskifter med kronen og får Sem gods på Eiker pluss ca. 50 gårder i Eiker og Lier mot tilsvarende erstatning i gods han eide på andre kanter av landet, bl.a. i Østfold. Seinere på året foregår et nytt makeskifte med kronen, og 16 andre gårder i Lier er Sehesteds. Endelig den 10. desember samme år greier han det utrolige: å bli eier av alle gårder i Lier, Eiker og Røyken som lå under det gamle og ærverdige Nesøygodset, som Kristoffer Urne overdrog ham mot å få «Faareveile gård med tilliggende bønder og tjenere på Langeland». Sin siste «engrosforretning» med tronen gjorde han den 1. juni 1649 da han byttet til seg 23 gårder i Lier og mange i Skoger og Eiker. For at helhetsinntrykket og bildet av den allmektige jorddrott skal bli så klart og riktig som råd er, bør nevnes at etter Hans Langes død kjøpte Sehested Fossesholm «med tilliggende gods» for 15.000 daler, dessuten mange andre gods og gårder i Eiker og omkringliggende bygder. Hele dette veldige eiendomskompleks organiserte han som to selvstendige grupper under de to hovedgårdene Sem og Strøm. Det som først og fremst interesserer oss i denne sammenheng, er den sistnevnte, som gårdene i Lier sorterte under. Nå er vi så heldige å lia helt sikre kilder her, for Sehested var en ordenskar, og han lot utarbeide to store protokoller i 1650 og 1651, som forteller oss hvordan godsene ble styrt. Den ene inneholder en avskrift av jordebøkene hans, og den andre er en «forklaring over adkomsten» til godsene. Med «adkomst» menes da hvorledes og av hvem han har skaffet seg gården. Dermed får vi ikke bare greie på det som «begjæres til makeskifte», men også det som «erbydes til vederlag».

Til Strøm hørte i alt 136 gårder - eller deler av dem - og blant disse lå hele 81 i Frogner, 16 i Tranby, 12 i Sylling og 17 i den del av Lier som hørte til Tønsberg len. Tar vi med bare gårdene i det egentlige Lier, skulle tallet bli 109, og dermed om lag halvparten av eiendommene i bygda den gangen. Riktignok var det medeiere til de fleste av disse gårdene, og det var bare 44 som stattholderen kunne si var hans fullt og helt. Men også av de andre 65 var det han som oftest eide det aller meste. Og når vi så tenker på at svært mange av disse 109 var fullgårder, blir det en anselig eiendom på ei hand i ei bygd. Storgårder som Landfall, Hval, Linnes, Sjåstad, Meren, Strøtvedt, Opsal og flere andre hadde han herredømme over. Tidligere hadde 41% av dette veldige eiendomskomplekset vært adelsgods, 10% krongods, 26% kirkelig gods, 11% lagstolsgods og 11 ½ % bonde- og borgergods. Ifølge oppgavene i nevnte protokoll over skylda skulle den, omregnet til skippund tunge, bli godt og vel 130, og dermed atskillig over halvparten av den samlede i hele bygda. Gjør vi så et tankeeksperiment og spør oss sjøl hvilken nåtidsverdi dette representerer, er det vel umulig å gi et nøyaktig svar. Den kjente bygdehistoriker Lorents Berg anslår verdien av skyldenheten i sk. tunge på 1600-tallet til kr. 27.000 i 1914. Regner vi så med at krona var minst 3-4 ganger så mye verdt i 1914 som i dag (1962), kan vi trygt sette 1 sk. tunge lik 100.000 kroner, og dermed får vi tallet 13 millioner for Sehesteds eiendommer i Lier. Dette var likevel bare en brøkdel av hans godser her i landet. Under Sem lå det således 183 gårder, og ellers eide han gods over alt, både norda-, vesta- og sønnafjells. Verdien av det hele ble i 1641 anslått til 4849 tønner hartkorn (1 t. hartkorn = ²/₅ skippund tunge), og av dette uhyre tall som representerte om lag ¹/₁₆ av Norges jord, utgjorde Sems- og Strømsgodset til sammen bortimot ¹/₃ (henholdsvis 786 og 754 t.). Verdien av alt sammen ble taksert til 226.000 rd, som etter rimelige anslag vel skulle svare til minst 16-17 millioner kroner i 1914 og kanskje 60-70 mill. moderne inflaterte kroner. Noe gjeld heftet nok på eiendommen. Men ikke nok med det. Hele 157 gårder som naturlig soknet til Strømsgodset, var leidangs- og foringspliktige til stattholderen. Av dem lå 49 i Frogner, 29 i Tranby og 24 i Sylling, til sammen 102. Slår vi så de 109 gårdene han eide helt eller delvis, sammen med disse 102 skattepliktige, kommer vi til tallet 211, og da er det sannelig ikke mange av Lierbøndene igjen som kunne påstå å være uavhengige av den mektige herre til Strøm. Leidangs og foringsskatten ble i 1649 taksert til 211 daler, 2 ort og 8 ½ skilling årlig for Lier og Skoger. Samme år skaffet han seg den høyeste jurisdiksjon - domsmyndighet - over Drammens-godsene og «jus patronatus» over hoved- og annekskirker i Eiker og Lier. Dermed fikk han ikke bare rett til å utnevne - kalle - prestene, men også stikke kirkens del av tienden i sin egen lomme og disponere over prestegårdsskogene.

Så kom hans fall, og det både brått og stort. Sommeren 1651 måtte han legge ned sitt embete og gi fra seg alle sine vidstrakte eiendommer på grunn av alvorlige forseelser som han skulle ha gjort seg skyldig i. Som en spesiell gunst fra den ellers unådige konge og svoger, Frederik III, fikk den falne storhet oppebære inntektene av sine tidligere gods inntil 1. mai 1652, men da var det også slutt. Kronen overtok alt, og forpaktet de to godsene bort, bl.a. til Villum Mechlenburg og Lauritz Christensen Vendel, den siste hadde Strømsgodset. På grunn av de ødeleggende krigene fra 1657 av var konge og regjering i konstant pengeknipe, og for å komme ut av den begynte de å pantsette krongods til sine største kreditorer. Dermed får det rike nederlandske handelshus Marselis både Sems- og Strømsgodset i pant 3. august 1658, og de fleste liunger har nå en hollender, Gabriel Marselis, som sin øverste jordherre.

Ved fredsslutningen i 1660 og eneveldets innføring straks etter var den økonomiske situasjon i «tvillingrikene» rett og slett fortvilet. Det førte til et utstrakt salg av krongods fra 1661 og utover. Således skal det i åra framover til 1675 være solgt for 1.300.000 daler, som etter professor Oscar Albert Johnsens anslag ville svare til 100 millioner i 1914 (og 300-400 mill. i dag). De tidligere panthavere fikk da ofte skjøte på eiendommene, og betalingen var gjerne så rimelig som 66 1/2 daler pr. skippund tunge. I Lier kom dermed det forhenværende Sehested-gods i hendene på Marselis, mesteparten iallfall. Ifølge oppgaver fra 1661 eide han 69 gårder eller deler av dem i Frogner, 17 i Tranby og 13 i Sylling, med en samlet skyld på 1898 lispund, d.v.s ca. 95 skippund tunge. Ellers var jordeiendomsforholdet i bygda om lag slik dette året:

	Frogner:		Tranby:		Sylling:		Lier:
	lp	%	lp	%	lp	%	lp	%
Sjøleie	248	8	201	25	42	8	491	11
Annet bondegods	308	10	180	22	95	19	583	13
Bondegods i alt	556	18	381	47	137	27	1074	24
Borgere	371	12	29	4	0	0	400	9
Marselis	1520	49	210	26	168	33	1898	43
Adelsgods	55	2	20	2	0	0	75	2
Kronen	23	½	20	2	5	1	48	1
Verdslige godseiere	1969	63 ½	279	34	173	34	2421	55
Oslo Hospital	22	½	0	0	2	0	24	0
Kanonigods	113	4	32	3	28	6	164	4
Hospitals- og kanonigods	135	4 ½	23	3	30	6	188	4 ½
Lier prestebol	348	11	102	13	142	28	592	13
Lier kirker	48	1 ½	15	2	0	0	63	1 ½
Utabygds bygdeprester	50	1 ½	6	1	26	5	82	2
Utabygds bygdekirker	14	0	0	0	0	0	14	0
Bygdeprester og bygdekirker	460	14	123	16	168	33	751	16 ½
Skyld i alt	3120	100	806	100	508	100	4434	100

 

Gabriel Marselis. Etter maleri av Pietro Naso 1655.

 

Helt riktig er det kanskje ikke å føre opp Marselis som eier, for familien hadde det formelt som pant inntil sønn av Gabriel, Constantin v. M. endelig fikk skjøte på godset 28. april 1675. Sammenligner vi den samlede skyld her med den i 1647, finner vi en liten reduksjon på 126 lispund. Det kommer bl.a. av at de tre gårdene Brakar, Tveter og Lajord i 1649 ble lagt ut til felles beite for borgernes og strandsitternes fe og dermed slettet av matrikkelen. Dette utgjorde 168 lp. Dessuten var det reduksjon i skylda på noen få gårder, f.eks Sørum. Til gjengjeld må det ha vært en liten økning andre steder fra 1647. Bondegodset viser en stabil tendens i denne perioden, og prosenten for sjøleiere stiger bare fra 10 til 11. Ellers går det tydelig fram hvorledes Marselis har skaffet seg både adels-, borger- og kanoni-gods, mens Lierpresten og kirkene holder tappert stand. Kronens egentlige gods er redusert fra 202 til 48 lp. Den eier nå bare disse gårdene - eller part i dem: Stoppen (1 lp.), Sandåker (5), Arkvisla (2 ½ ), Stokke (10), Ø. Brastad (5), Buttedal (5), Hennum (15) og Vefsrud (5). Men fremdeles har den kontroll over mer enn 1/5 av jorda i Lier, idet 21% ennå er kirkelig statsgods. Som for nevnt, hersket den rene finansielle elendighet i 1660-åra etter de ødeleggende krigene, og det førte til at kongen måtte gi panthaverne av krongodsene skjøter på de samme i 1662. Ellers var det ganske livlig på eiendomsmarkedet utover i de siste 10-åra av 1600, og mange gårder i Lier skiftet også eiere. Sønn til Gabriel Marselis, Constantin, som overtok farens veldige gods i 1668, fant ut at det kunne lønne seg like godt å selge noen av gårdene og sette pengene i mer lukrative foretagender som kanskje bergverk eller skip. Enda om godseierne hadde forsøkt å presse opp jordleie og andre avgifter, gikk det ikke alltid så lett, da bøndene ikke ville finne seg i en altfor kraftig utsuging og kunne klage til konge eller stattholder. Landskylda var den opphavlige jordleieavgiften, og i begynnelsen av 1500-tallet som regel den eneste. Den ble betalt hovedsakelig i korn, mel, malt, smør, salt, huder, skinn og humle og fra ca. 1600 også i penger. Da den ble fastsatt straks etter mannedauen med overflod på jord og mangel på arbeidskraft, var takstene svært lave. Men skulle de heves, måtte det skje ved offentlig synsforretning med bønder som takstmenn, og de var vel ikke akkurat de villigste til å skru satsene opp. Derfor blir det et fåtall av gårdene - også i Lier - som får skylda forhøyet utover 1500- og 1600-tallet, selv om areal og produksjon økte sterkt. Men godseierne rundt omkring prøvde derfor å få andre leieavgifter, og alt i 1557 fikk de godkjent den såkalte «tredjeårstake», en fast avgift hvert tredje år, enda bygsla etter mannedauen egentlig var blitt livsvarig. 1 1578 ble tredjeårstaken fastsatt til 1 daler pr. skp. tunge, samtidig som det kom en ny engangsavgift, «førstebygsla». Denne måtte bonden punge ut med for å få bygslet jord i det hele tatt, og den kunne ofte være temmelig høy, særlig i slutten av 1500-tallet, da mange gjerne ville bygsle jord.

I førstningen av 1600-åra ble den på statsgodsene satt i et visst forhold til skylda, gjerne 20 daler pr. skp., så det føltes nok tungt for de fleste. Disse avgiftene ble litt lettere å utrede etter 1625, for da sto de uforandret i to mannsaldrer enda prisene på jordbruksvarene steig. De private godseiere prøvde da å ordne opp på egen hånd med eksekusjoner og oppsigelser dersom bøndene ikke føyde seg. Disse klaget så rundt omkring i landet, og resultatet var svært gunstig for dem, idet kong Kristian V utstedte i 1684-85 to viktige forordninger som beskyttet dem mot griske proprietærer og grådige embetsmenn. Det skulle ikke være andre avgifter enn landskyld, førstebygsel og tredjeårstake, og livsfeste, tinglest bygselskontrakt og landskyldbok ble påbudt. Forordningen fastsatte bestemte takster på alle ytelser unntatt landskyld i kornvarer, den varierende førstebygsel ble således stipulert til 10 dlr. pr. skp. Dermed hadde bøndene fått vern fra høyeste hold, og det bidro i sterk grad til å øke deres trygghetsfølelse og anspore deres selvstendighetstrang og oppdrift, særlig hva det økonomiske angikk.

Allerede ved det store krongodssalg i 1662 var det ikke få som hadde kjøpt den jord de satt på, for den var såpass billig at de syntes de skulle greie det. Når så mange av adelsmennene og de borgerlige storgodseiere også gjerne ville kvitte seg med noe av jorda, førte det til at stadig flere bønder ble sjøleiere. Denne utviklingen viste seg også i Lier, det kan en oversikt over eiendomsforholda fra 1690 vise oss:

	Frogner:		Tranby:		Sylling:		Lier:
	lp	%	lp	%	lp	%	lp	%
Sjøleie	448	16	184	23	102	20	734	18
Annet bondegods	221	8	227	29	70	14	518	13
Bondegods i alt	669	24	411	52	172	34	1252	31
Borgere og embetsmenn	956	33	132	16	117	24	1205	29
Adelsgods	672	23	118	15	45	9	835	20
Kronen	40	1	0		0		40	1
Verdslige godseiere	1668	57	250	31	162	33	2080	50
Hospitalet i Christiania	16				5	1	21
Kanonigods	10		6	1	8	2	24
Hospitals- og kanonigods	26	1	6	1	13	3	45	1
Lier prestebol	395	14	101	13	125	25	621	15
Lier kirke	49	2					49	1
Tranby kirke			15	2			15
Sylling kirke					1		1
Utabygds bygdeprester	29	1	6	1	26	5	61	1
Utabygds bygdekirker	24	1	0		0		24	1
Bygdeprester og bygdekirker	497	18	122	16	152	30	771	18
Skyld i alt	2860	100	789	100	499	100	4148	100