Jakt og fiske
Enda Lier stort sett er ei lavlandsbygd uten sammenhengende fjellkjeder, tasset nok ville dyr rundt omkring i skogen, hvor også mange ville fugler flakset av sted. Nå var nok ikke dyre- og viltbestanden så tallrik at jakt ble noen hovednæringsvei i Lier, som f. eks. i fjellbygda Hol, men ekstraskillinger vanket både titt og ofte, særlig til dem som bodde nær de store skogstrekningene. Riktig stas var det når en bjørn eller ulv måtte bøte med livet, og jegeren kunne stolt vise fram pelsen av det drepte dyr i retten og få sin velfortjente skuddpremie. For ulv var denne 2 rdl., forteller Essendorp, «som hvert år etter gjorte ligning på sognene av fogden innsamles og utdeles til vedkommende, som har gjort fangsten eller skuddet». Og «skinnet selges gemenlig for 3 rdl.» så det ble en riktig pen ekstraskilling på 5 rd. for hver gråbein, eller «troll», som den også ble kalt. Ulven kunne nemlig ofte være til stor plage og skade, da den om vinteren ikke sjelden opptrådte i flokker på 8-10 stykker. Wern Drag, som var født 1796, så en vinterdag i sin barndom 11 ulver på Søjordet på Nordre Drag. Tingbøkene fra midten av århundret omtaler ofte felte ulver både fra den nedre og øvre del av bygda. På isen ved Gullauglandet måtte en late livet i 1731, og noen år senere skjøt Jens Jensen Hacke ikke mindre enn 3 beist på Husebyeiendommen, men da hadde han lagt ut noe så fristende som en gammel skysshest som åte. I perioden 1731-54 hører vi om 16 drepte ulver, men totaltallet var nok høyere. Noen år etterpå er det på tale å drive systematisk ulvejakt, og holzførster (skoginspektør) Hartung og futen Fischer ber Generalforstamtet om hestehjelp til denne. I 1764 kommer den førstnevnte med et forslag om at de skal fange udyra ved hjelp av lapper, som er vant til slik jakt. De bør få med seg noen medhjelpere, 2 skogbetjenter og 4 bønder, og de siste kan gjerne få en liten lønn så blir de sikkert ivrige i tjenesten. Det passer best å samles på Linnes, hvor de prøver å oppdage ulvespor og så forfølger disse. Dessverre hører vi ikke noe mer til de storartede planer, som til glede for ulven vel knapt kom lenger enn på papiret.
Geværer med flintelås fra Gullaug. Drammens Museum.
At ulven kunne være både pågående og blodtørstig, får vi et klart bilde av fra et skifte på Tormodsrud 1749. Det fortelles at både ei ku og to sauer ble «ihjelreven av ulven» første år etter forrige skifte (1741). Ut fra slike dramatiske hendinger er det lett å forstå at liungene gjerne ville verge seg mot et så skadelig eksemplar av dyrearten. Gikk det ikke å verne buskapen med vanlig våpen, tydde de til høyere makters hjelp mot både to- og firføtte fiender. På Gullaugs fordums adelsete hadde de følgende trylleresept fra 1790: «Da jeg haffuer at befri dine Creaturer saa at sige for alle onde Dyr som løber kring på Jorden og tillige alle onde mennesker, da tage du den 14-de Octoberis 3 Æg og slaa dems sønder, tag derhos Mæl og Salt, 3-de poter til samen, mænge det til at gjøre i en Deig, at dele denne ud til alle dine Creaturer, och derpaa skal du staa op før den Sol rinder. Sæt da ned til din Vinstre Næve løs paa demses Kors Ryg och skal du sige: «Jeg maner dig Affgrunnens Ængel». Det same du gjøre om Vaarend den 14.de Aprilis».
Også bjørnen levde de på krigsfot med, og noen totalfredning av den såkalte skogens konge var de ennå for umoderne til å tale om. «I denne egn finnes av dem ingen mengde», påstår Essendrop. Her fins flere arter, den største er heste- eller merrebjørn, mens en mindre utgave kalles maurbjørn eller maurtass. Bjørnen gjør sjelden skade, og det er heller ikke ofte den blir fanget eller skutt, hevder samme forfatter. Det siste må en ha lov til å sette et lite. spørsmålstegn ved når en leser tingbøkene fra dette århundret. Den ene liung etter den andre tropper opp i retten og viser fram digre bjørneskinn, ja Erik Henriksen Leangen på Sjåstadeie kan sogar prale med to pelser av bjørn skutt på åtsel. Dette hendte i 1734, som må ha vært litt av et bamse-brakarår i bygdas historie ved 7 felte eksemplarer. I perioden 1731-53 kjenner vi til at minst 20 voksne bjørner og 1 unge ble skutt eller fanget i Lier. De mest bjørnerike distrikter må vel ha vært skogene rundt Sjåstad og oppover Sylling til Øverskogen. Også Reistad-og Merenområdet er nevnt flere ganger. De fleste ble skutt på vanlig måte, men i 1741 drepte Ole Jensen Hennum en ved sjølskudd eller gildring i Sørsdalsmarka. For bjørnen var det skuddpremie - i likhet med ulven - og som det står i tingboka fra 1734 (nr. 47, s. 89): «Alle ville nyte det forordningen i sådant tilfelle aller nådigst bevilger». Seinere i århundret hører vi også om ulve- og bjørnejakt, og derfor må vi ha lov til å tru at begge disse rovdyra var litt hyppigere gjester hos liungene enn disse strengt tatt satte pris på.
Øverst: Kjerringkjeft fra N. Eiker, datert 1732. Nederst: Krutthorn fra Lier, datert 1740. Drammens Museum.
Et annet særdeles rovgriskt dyr, som bygda stort sett ble spart for, var den såkalte ulvegaupe, det største eksemplar av de tre gaupearter som fins: ulvegaupe, revegaupe og kattegaupe. Heldigvis «fornemmes de sjelden på disse kanter». Derfor var det vel litt av et særsyn da Elling Andersen Vefferstad møtte opp på høsttinget i 1786 med skinnet av ei ulvegaupe som han hadde greidd å avlive medio juni. Lars Justad fortalte at han hadde vært med Elling på jakt «da han ved en hendelse fant leilighet å gjøre skudd på dette skadedyr».
«Rever finnes overalt i temmelig mengde», skriver Essendrop, og for skinnet fikk de fra 1/2 til 1 daler, derfor var vel fangsten ikke helt liten. Elg forekom nesten ikke «uten det ved en hendelse, som undertiden skjer, kan bli fanget når det fra grevskapet Jarlsberg drister seg til å svømme over Drammensfjord».
Harer er det også smått bevendt med, men de er så ettertraktet av både to- og firbeinte skapninger (rever), «så man snart kunne undres over noen fantes tilbake».
Og den vakre, hvite rypa «lar seg i store snøvintrer se, men det hender sjelden». Likevel ble nok skutt endel både ryper, tiur og andre skogsfugler, for Drammen skipet ut mange tønner fuglevilt i 1770-åra ved siden av bjørnehuder, hermelin- og mårskinn. At en del av dette kom fra Lier, kan det ikke være grunn til å tvile på.
Det var ikke bare på landjorda at liungene gjorde sin fangst, men også i det såkalte våte element. Som tidligere knyttet det viktigste fisket seg til Lierelvas nedre løp og videre utover fjorden, noe som tallrike rettssaker med åstedsbefaring på bl. a. Møysund viser. Her gikk laksen opp fra begynnelsen av mai og utover til midt i juli, og da gjaldt det å lure den inn i maskene før vannet ble for klart og garnet synlig. Ifølge Essendrop foregikk dette fisket på følgende vis: «Fiskeriene utsettes gemenlig på noen i bunnen forefinnende opphøyelser, eller såkalte odder, hvor laksens gang, når han er kommet i bukten, faller over. Langs etter odden settes pæler, fra landet av, og på pælene festes innhegnings- eller radgarnet. Når man med dette har nådd et dyp på odden av 10 til 11 alen, blir av samme garn på tvers innrettet trende (3) rom hvor laksen løper inn, og ved å trenge seg inn i det smaleste tilkjennegir ved en oven i garnet hengende klokke, sin nærværelse. Fiskeren, som ligger i en av pæler på samme dyp oppsatt hytte, trekker da garnet sammen og opptar fangsten, som oftest kun består av en, undertiden tvende, men sjelden flere lakser. Disse fiskerier kalles her ringfiske av den runde bøyelse de er satt uti, de kalles også snikefiske, av årsak at fiskeren liksom skal snike og vente på den fangst han gjør».
Haglpung av brunt lær med holk av horn. Fra Sagvollen. Drammens Museum.
Det fins i alt 12 steder i prestegjeldet hvor de fisker på denne måten, men utbyttet kan være sterkt varierende. Enkelte år blir det en viss fortjeneste, andre derimot dekker knapt omkostningene til garn og arbeidslønn. I Lierelva bruker de ruser, som kan gi god fangst både vår og høst. Prisen på den lekre fisken svinger også mye, helt fra 12 skilling pr. pund for de allerførste på markedet ned til 4 sk. noen uker seinere. Da var det vel at de ofte spiste den sjøl, og fra Gullaug har vi samme tilfelle som på gårdene oppover langs Dramselva at tjenestefolka betinget seg maksimum 3 laksemiddager pr. uke. Ble det mer, ville de ikke feste seg. Eksempler på slik laksefrykt blant tjenere har vi ellers både fra Sørlandet og Vestlandet, så det må nærmest regnes som et landsomfattende fenomen.
De fisket nok også ikke så lite laks i Dramsfjorden med not og drivgarn, forteller Jens Kraft. Når det gjaldt de andre fiskesortene var det ikke så gjævt å fange -dem som laksen. Heller ikke opptrådte ål, abbor, mort, karusser eller Ørret så svært tallrikt i «de i utemarkene og på fjellenes overflate beliggende vann og ferske sjøer». Derfor ble fangsten «såre Tiden» i forhold til umake og omkostninger med å dra så pass langt av sted. Og i den del av Holsfjorden som hørte til prestegjeldet, var det riktig skrale saker. Bare etter en sterk storm kunne de med settegarn få litt sik, ørret og anden småfisk.
