Innledning
I forrige hovedavsnitt er fortalt om den store framgang og vekst i Lierbygda på 1500- og særlig 1600-tallet. Folketallet vokste, nye gårder ble ryddet og mange av de eldre utvidet, avlingene økte, samtidig som liungene visste å skaffe seg ekstrainntekter ved tømmersalg og kjøring. Selv om skattene var høye og uåra tallrike, greidde stadig flere Liunger å kjøpe sin egen gård, enten det nå var av konge, adel eller borger. Tiltakslysten og virketrangen så ut til å være svært sterk både her i bygda og i landet ellers, noe som det strengt regulerte merkantilistiske næringsliv ofte satte en ubønnhørlig stopper for. Derfor kommer den skarpe motsetning mellom de statsfavoriserte rike borgere og den oftest fattige «upriviligerte» landalmue minst like tydelig fram i det nye århundret som tidligere. Dette gjelder særlig de bygder som grenset opp til de større byene, og dermed også Lier. Selv om hovedslaget mot de mektige Bragernesborgere var definitivt tapt, måtte Liungene stadig være på vakt mot nye inngrep i det vesle som var igjen av de tidligere rettigheter. Historien på 1700-tallet har også mange eksempler på det, både når det gjelder handel, kjøring, skogsdrift og liknende forhold.
Betrakter vi det nye århundret i riksperspektiv, har det ikke noen lysende inngang. Truende krigsskyer henger både over Danmark-Norge og Europa for øvrig, og allerede våren 1700 braker den såkalte store nordiske krig løs. Riktignok varte ikke denne første akt i stridsdramaet mer enn noen måneder, men verken den krigerske Karl XII eller den revansjelystne Frederik IV var fornøyd med resultatet. Ni år seinere blusset kampen opp igjen, og vi får de to farlige svenske invasjonene i 1716 og 1718. Aldri tidligere hadde svenskene rykket så langt inn i landet som det førstnevnte år, det fikk nok den fredelige Lierbygda også føle, da den i noen hektiske mars- og apriluker faktisk var sentrum i krigshendingene. Men etter at den mystiske kula nede på Fredriksten hadde boret seg gjennom tinningen på den gjenstridige svenskekongen, ble det snart fred i Norden, og det en som varte så å si resten av århundret.
Dermed var det å ta fatt på det byggende arbeid etter alle ufredens ødeleggelser. Et par tiår seinere hadde de vunnet over de verste vanskene, og perioden fra 1740-1770 var rett og slett en rik oppgangstid for landet. Til utlandet sendte vi trelast, jern og fisk, og fikk gode priser for produktene, særlig i de krigførende land, som det var mange av på den tida. Nye varer kom på markedet her hjemme, da behovet økte og kjøpeevnen steig. «Slikt som før hadde vært luksus, ble nå hverdags behov. Slikt som før hadde vært brukt i dråper og lodd, ble nå konsumert i tønner og lester», sier professor Sverre Steen.
Slike storetere og stordrikkere ble vel aldri de fattige og nøkterne liunger, vil vel noen innvende. De måtte vel nå som før pent holde seg til dråpene og loddene. Ja, de fleste var nok trolig nødt til det. Men i Lier, som i andre norske bygder, får vi et stadig større skille mellom en bondestand i økonomisk framgang og en voksende husmannsklasse, som ofte manglet både mat og drikke. Jordbruket måtte forsøke å absorbere flest mulige av befolkningsoverskuddet, og da var en liten husmannsplass ofte den eneste utveien. Mulighetene ellers i bygda var ikke mange, for ennå kan vi ikke snakke om noe særlig differensiert næringsliv. Ved siden av det egentlige jordbruk hadde vi nok både skogbruk, sagbruksdrift, kjøring, litt bergverksdrift til sine tider, noe håndverk og antydning til industriell virksomhet.
Men jordbruket var og ble hovednæringa. Derfor er det naturlig å ta det for seg først når vi nå skal se på utviklingen av næringslivet i Lier dette århundret. Dermed kan vi muligens finne noen av årsakene til at kløften i bondesamfunnet ble enda dypere enn i tidligere tider også i denne bygda.
