Husflid og håndverk
I 1723 anla Otto von Cappelen en såkalt «åvirkesak» mot Jon Tommesen og Tore Mortensen, som begge hadde forgrepet seg på noen av kjøpmannens kjempetrær i Rustadskogen for å lage trau av dem. Ryktet ville nemlig vite at det foregikk skumle og ulovlige ting langt inne i de dunkle skogene. Derfor red Jon Meren av sted årle om morgenen, det samme gjorde Hans Solberg og Tollef Drag. De «møttes så i Rustadskogen på en plass kalt Åmotsfallet og løp så til en plass kalt Rustaden. Her sitter Jon Tommesen og Tore Mortensen, og arbeider på trauene, hvorav 4 stykker var ferdige og 6 som var ikkun uthugget med øksene, av disse var 7 stykker nedgravd i halmen, men måtte dog for lyset». Deretter dro de tre bolde detektiver videre på oppdagingsferd og fant snart både stubbene og toppene av de felte trærne. Stilt overfor slike ugjendrivelige fakta, var det ikke noe annet å gjøre for traumakerne enn å gå til full bekjennelse av brøden. I alt hadde 3 trær gått i bakken, og av det største som målte 22 tommer i toppdiameter, laget de 7 nuer, men av de to andre fikk de bare 3 nuer til sammen. På et seinere rettsmøte ble det opplyst at delinkuentene var unge folk, 25 og 15 år gamle, og derfor ville de prøve å bevege den mektige Cappelen til å la saka falle, noe som sannsynligvis lyktes.
Dørhengsle og –klinke fra Stillesholmen. Ca. 1750.
Nå foregikk nok ikke 1700-tallets husflid og håndverk i Lier på en slik lyssky måte til vanlig, ellers hadde sikkert tingbøkene fra perioden vært enda tjukkere og mangfoldigere enn de er. Men episoden vitner om at det fans nevenyttige og foretaksomme folk i bygda, enda den ungdommelige virkelysten denne gang støtte an både mot kirkens og kongens bud. Fra gammelt av var bonden vant til å greie seg sjøl både med redskap og utstyr ellers, og dette utviklet både nevenyttighet og oppfinnsomhet hos kvinne og mann. For dette høstet de også sterke lovord både hos embetsmenn og forfattere. Således roser Holberg bonden for at «han gjør noe med sine hender til Zirat» foruten sitt vanlige gårdsarbeid». Og den nøkterne Gunnerus sa i 1768 om bondestanden at her «fremskinner meget ofte mer vett og klokskap, duelighet og behendighet enn man ellers hos denne stand gemenligen søker. Jeg vil kun berope meg på urmakere, gullsmeder, signetstikkere, billedhuggere, kunstige tresnittere, dreiere, byggmestere og snekkere der finnes i denne stand, hvoriblant noen, skjønt de aldri har gått i lære, kan uimotsigelig gjelde for mestere i sin kunst».
Om det akkurat var så mange liunger som fortjente mesterstempelet i sin håndverkskunst, skal være usagt. Men at det allerede fra tidlig på 1600-tallet fans både den ene og den andre håndverkeren av forskjellig profesjon, har vi hørt før. Som så mye annet i merkantilismens tidsalder var også håndverket forbundet med mange og strenge restriksjoner og sentralisert i byene. Likevel tillot en lov fra 1681 allernådigst bygdefolk å drive noen av de vanligste håndverk, og i futeregnskapene fra Lier 1690 står oppført under rubrikken: Husmenn, håndverksfolk, strandsittere og drenger, følgende 5: Olle Bentsen, Josef Jensen og Anders Aslaksen, alle skomakere, dessuten skreddere Anders Jensen og Ingebret Jonsen. Den siste bodde visstnok på Øksnevolleie, ellers er ikke oppholdsstedet nærmere angitt.
Kanne fra 1753 på Stillesholmen.
Denne lista over håndverkere er sannsynligvis ikke fullstendig, for da måtte vi slutte at bøndene i bygda var sjølhjulpne på alle andre områder, hvis de så ikke gikk til dyre laugsbeskyttede fagutøvere i Drammen. Det siste gjorde de nok nødig, men det kunne tenkes at de likevel fikk hjelp av bygdefolk og granner som på en måte var spesialister i faget enda om de ikke sto oppført i futens bøker. Da måtte de nemlig betale en bestemt skatt, som kunne være tung nok for fattige stakkarer. Derfor ruslet det nok mangen kamuflert håndverker rundt omkring på gårdene i Lier som i andre bygder. Offisielt het han husmann, men reelt var han kanskje skredder, skomaker eller tømmermann. Ja, forholdsvis sjeldne titler som heklemaker og skinnbereder finnes også. Dette kan vi tydelig se i folketellingslistene fra 1801, der ikke så få har en dobbelt-titel som f. eks. «husmann og stenhugger, husmann og dreier». Da var det ikke lenger så farlig å stå åpent fram og vedkjenne seg bygdehåndverkernavnet, for i 1782 hadde de fått en tryggere stilling med større næringsfrihet. Alle som arbeidet for almuens behov, slapp den spesielle håndverksskatten, særlig skreddere og skomakere. Amtmannen skulle gi bevilling til det nødvendige antall på hvert sted, og da hadde bygdefolk og krøplinger fortrinnsrett. Denne forordningen gjorde sikkert sitt til å øke tallet på håndverkere i Lier temmelig sterkt. Fra skattelistene tidlig i århundret hører vi bare om noen få, således 6 i listene over «Kopp- og ildstedskatten» i 1700. Foruten 5 skreddere og skomakere er det smeden Paul Hansen, og ti år seinere er han den eneste som svarer håndverksskatt i bygda. I manntallet over den såkalte «skoskatten» 1711 står «Paul Smed» oppført under rubrikken «Husmenn» i Frogner sogn, og noen annen håndverker er ikke nevnt. Den selvsamme smed er det sikkert som ifølge tingsvitne avgikk ved døden i slutten av 1718, og nå fins det ikke lenger noen håndverksfolk i bygda som kan betale håndverksskatt for 1719 og 1720. «Men vel sådanne stakler som i dag er her i sognet og i morgen i et annet sogn».
Også ved seinere høve ser det ut til at de klager over fattigslige forhold blant bygdehåndverkere. Da Jon Willumsen smed på Jensvoll ble stevnet i 1742 for skyldig konsumsjonsskatt, vitnet folk at han hadde vært dragon i 14 år og burde være fri for slike pålegg. Han oppholder livet på den måten at «han alene ernærer seg som en bondesmed av sine henders arbeid». Og tømmermennene Alv i Bekken og sønnen Alv vitnet 1745 at de var «fattige og enfoldige folk». Nei, noen rikdom ga nok ikke bygdehåndverkene til sine utøvere, enkelte tjente ikke engang så mye at de greidde å betale læremesterne.
I 1753 ser Anders Andersen seg nødt til å stevne Rasmus Olsen på Store Landfall for 8 daler som denne skylder ham. Rasmus har vært i smedlære hos Anders, og skulle i alt betale 12 dl., men 4 av disse er klarert før.
Enda vi mangler detaljerte oppgaver, er det rimelig at tallet på de håndverksskatt- betalende i Lier var svært lavt gjennom hele århundret, dels på grunn av uvilje mot sjølve skatten og dels fordi det håndverksrike Drammen lå så nær. Men på grunn av restriksjonslempninger mot slutten av perioden, dukket fram den ene håndverkeren etter den andre i ulike fag.
Mangletre med inskripsjon: M. I. D. D. 1786, kjøpt på auksjon på Stokke ca. 1911. Nå på Stillesholmen.
Det går tydelig fram av en fortegnelse fra 1783, utarbeidet av fut Lembach etter «oppgivende fra sokneprestene». Men bare to i hele fogderiet er reine håndverkere: feltbereder Peder Bach i Hokksund og Lars Smed på Øren i Lier. Ellers har de «annet å iaktta enn handverket da de er husmenn og innerster for det meste, der må rette seg for den meste tid etter hva deres husverter befaler dem å gjøre». I Lier prestegjeld var det det året 44 håndverkere, 26 i hovedsoknet, 10 i Tranby og 8 i Sylling. Disse 44 fordelte seg slik blant de forskjellige yrkene: 13 skomakere, 13 skreddere, 7 snekkere og 11 smeder. At levebrødet for de fleste av disse var temmelig magert, må en kunne ha en berettiget mistanke om ved å lese tilføyelsen «fattig» ved 19 av dem og «vanfør» ved 4. Representanter for andre fag står ikke oppført, så vi kan ikke akkurat tale om noe særlig differensiering ennå. Men folketellingslistene fra 1801 viser en tydelig framgang her, for nå er det ikke lenger tale om bare skreddere, skomakere, snekkere og smeder, men også dreiere, hjulmakere, murmestere, steinhoggere og gjørtlere kommer til. Et såpass sjeldent eksemplar av den edle håndverkskunst som en tinnstøper har bygda i Joseph de Julie på Nøste. Sammen med arbeidere ved verker og bruk utgjorde håndverkerne 92 personer med i alt 227 familiemedlemmer, eller vel 6,5 % av totalbefolkningen. Men, som før nevnt, står mange av disse også titulert som husmann, og det skulle tyde på at de vanskelig kunne ernære seg bare av sitt håndverk. Det skadet ikke å ha en jordlapp - om enn liten og mager - å falle tilbake på dersom det skulle bli altfor usikkert og ulønnsomt med håndverksnæringen. Og det var nok her som andre steder at håndverkerne stort sett var svært fattige - nesten som husmenn, og vanlige tjenestegutter. Derfor kom de også ved den spaltingen av bondesamfunnet som foregikk nå, til å stå langt, langt nede på den økonomiske og sosiale rangstige. At en slik rangstige stadig var blitt lenger utgjennom århundret, har vi nemlig flere beviser på, og noen av disse skal vi komme nærmere tilbake til.
