Tallet på hester viser bare en særdeles svak oppgang det føste tiåret, men så øker det kraftig framover til 1900, for så å gå litt ned seinere. Ikke få bekymrede sjeler hadde vel ventet en kraftig nedgang etter at Randsfjordbanen og Drammensbanen kom, henholdsvis i 1868 og 1872, og gjorde slutt på det meste av langkjøringa og skysstrafikken. Deres bange anelser slo delvis til, men heldigvis bare reint forbigående.

Fem-årsberetningen for 1870 kan nemlig berette om nedgang i hestetallet i Buskerud fogderi på grunn av den nye jernbanen. I 1875 derimot er det atter steget, særlig fordi skogsdrifta økte sterkt. Dermed skjønner vi at liungene visste å omstille seg når det ikke lenger gikk på gamlemåten. «Hvad utad tabtes, skal indad vindes», sa jydene etter at de hadde mistet Sønder Jylland, og dyrket så opp heden. Litt av det samme kan sies om de lierske kjørekarer, som nå vendte sin interesse mer mot de rikdommer som lå skjult i skogen og jorda. Men da var Blakken og Brunen fremdeles gode hjelpere. Etter at maskinene trengte gjennom i jordbruket, forlangte de også mer trekkraft enn før, så tunge som de ofte var. Derfor nyttet det ikke å spenne for noen tynne spjelinger her dersom de skulle få en effektiv utnytting av maskinene. At det lønte seg med spreke, sterkbygde hester, hadde de vært klar over lenge, og de dreiv et målbevisst arbeid med å foredle rasen. I 1898 stiftet de en hesteavlsforening, som kjøpte inn en premiert gudbrandsdalshingst, «Molstadbrunenn, for 5500 kroner. Gjennom stambokføring, utvalgsskuer og utstillinger med premiering prøvde de så å få bedre dyr, noe som også lyktes. For å stimulere interessen kunne premiebeløpene bli temmelig store, således 50 daler for 1. premie i 1874. På Drammensutstillingen i 1873 fikk forresten Jakob Koter fra Lier 1. premie for «Hoppe med Føl ved Foden». Belønningen her utgjorde ikke mer enn 15 daler, men om det skyldtes noen kjønnsdiskriminering eller utstillernes dårligere råd, skal være usagt. En viss avl av halvblodshester forekom en stund, men ifølge femårsberetningen fra 1905 var det forbi med den da.

Vender vi oss så fra hesten til kua, inntar den sistnevnte en enda mer fremtredende stilling innen husdyravlen enn før. For det første steig tallet på storfe sterkt, og kyrne utgjorde den alt overveiende del av det. Dessuten økte avdråtten og utbyttet kraftig, idet hver ku ga mye mer melk i bøtta og hver ungstut mer og bedre kjøtt enn tidligere i århundret da sulteforing var et ikke helt ukjent begrep. Dette hørte nå absolutt til en forgangen tid, iallfall i Lier, men amtmannsberetningen fra 1900 kan fortelle at denne «fordervelige» skikken ennå lever enkelte steder i fjellbygdene.

Fra tid til annen foreligger oppgaver over gjennomsnittlig melkemengde pr. ku, og den stiger oftest fra tiår til tiår. I 1875 blir utbyttet anslått til 1381 potter pr. ku i Buskerud fogderi, et tall som økte til 1628 i 1880, for så å gå ned til 1436 potter 5 år seinere. Fra 1890 har vi spesialoppgaver, blant annet for Lier, og disse viser en gjennomsnittsytelse av 1950 liter melk for hver ku hos «de mer fremskredne» bønder og 1500 hos «de andre». Seinere statistikker opererer med den samme inndeling, og i 1915 er sifrene 2500 og 2000 liter for de to kategorier. Regner vi det året med mellom fire og fem tusen melkedyr, skulle totalproduksjonen anslagsvis ligge ikke så langt fra 10 millioner liter av den styrkende drikk. Når vi så vet at prisen som liungene oppnådde, gjerne lå på både 12 og 13 øre for literen, representerte melka en millionverdi og vel så det.

I Lier var det nemlig ikke så vanskelig å bli kvitt melka, da så å si hver grend etter hvert fikk sitt meieri. Som omtalt tidligere, gikk Sylling foran, i 1865, men bare 4 år etter kom Tranby, og så fulgte det private meieri Sjåstad i 1870, (bare for Sjåstad gård), Egge i 1870 og Oddevall i 1879. I løpet av 1880-åra ble opprettet ikke mindre enn 6 meierier: Reistad, Heien, Lier, Meren, Torsrud og Sørsdal, i 1898 Vivelstad, i 1901 Frydenlund og i 1910 et privat på Åssiden. Alle de andre var andelsmeierier, (med unntak av Sjåstad), som dels dreiv både smør- og oste-produksjon. Når unntas de to siste, viste de andre seg å være levedyktige i mange år til gagn og glede for bygda. Etter daværende forhold mottok de heller ikke så små mengder av melk, og disse økte stadig. I 1875 leverte liungene til sine 4 meierier i alt 432532 potter melk, altså bare en liten brøkdel av produksjonen. Ved siden av dette gikk atskillige tusen potter med den nye jernbanen til Drammen. En mannsalder seinere, i 1912, målte de 12 meieriene som da var i drift, inn 4558138 liter, eller med andre ord en vesentlig del av all melka i bygda. Samme året ble gjennomsnittsmelkeprisen i Buskerud amt oppgitt til 11,37 øre pr. liter. Men sannsynligvis kunne meieriene i Lier betale litt mer, da transportomkostningene lå lavere her enn mange andre steder i amtet. En slik frodig vekst kom nå ikke sånn reint på slump, for det lå naturligvis målbevisst arbeid bak. Allerede fra 1850-60-åra hørte vi om enkelte bestrebelser for en mer rasjonell feavl, blant annet ved en viss kresenhet i valg av dyr og ved bedre foring. Noen rein ferase for bygda var vanskelig å få, noe som vel dels bunnet i gammel - men ikke god - tradisjon og dels i at eventuelle «kvegreformatorer» hadde ulike oppfatninger. Dessuten kunne bøndene hver høst på en lett måte fornye og supplere sine besetninger ved å kjøpe dyr av driftekarene, som da for med flokkene sine gjennom bygda. Rundt 1890 foregikk en innblanding av Ayrshire- og andre engelske raser ved siden av en ikke liten utbredelse av svensk fe. Noen bestemte seg også for en krysning av disse slaga, mens andre hevdet at hver bygd - og dermed også Lier - burde oppelske en stedegen krøtterstamme. Lier Landboforening, som helt fra den ble stiftet i 1857, hadde arbeidd for reinere rase, kjøpte 6 telemarksokser i 1879, men resultatet svarte slett ikke til forventningene.

«Telemarkskveget, som er et utpreget fjellfe, syntes å passe mindre for forholdene her i bygda; særlig passer det ikke for den sterke stallforing som drives her. Det syntes å miste sitt vakre og fine preg», hevder I. Riddervold i sitt skrift om Lier 1814-1914. Kommunestyret prøvde så å stimulere interessen for Ayrshirerasen ved å bevilge 1000 kroner til innkjøp av okser, uten noe nevneverdig resultat. Det viste seg at disse dyra hadde så lett for å bli tuberkuløse, og da var det ingen stas lenger, hvor fint navn enn krøttera bar. Både Landboforeningen og det nystiftede Kvegforedlingssamlag sto rådville med hensyn til hvilken rase de skulle foredle inntil initiativrike oppdrettere vågde seg i gang med en privat «Okseholdsforening». De satset på raukollet østlandsfe, og endelig så det ut til å lykkes for liungene å få kyr som passet godt og trivdes. Som en av de mest iherdige forkjempere her sto amtsagronom Gjerdrum. Det kunne de også forvisse seg om gjennom de såkalte kontrollforeninger, som stadig vokste i antall, særlig like etter århundreskiftet. I 1900 eksisterte bare 5 i hele amtet, men 5 år etter hadde Lier alene 3. Fra først av måtte mange sjølkloke forståsegpåere disse nymotens greiene bare med mistillit og «knubbord», men etter hvert som de gunstige resultatene forelå, stilnet kritikken. De som var med i disse foreningene, fikk gjerne mer melk av kyrne sine enn de utenforstående, samtidig som kontrollen fortalte dem hvilke krøtter ga størst utbytte. Kontrollørene hadde oftest teoretisk utdanning fra en landbruksskole, og dermed kunne de gi bøndene gode råd både om fôring og stell for øvrig. Før 1880-90 rådde stråfôret så å si grunnen alene, men etter hvert kom både rotfrukter og kraftfôr, f.eks. oljekakemel, i stadig stigende mengder. Etter råd fra kontrollørene brukte en bonde rundt 1905 kanskje bare 6-7 kg - stråfôr daglig til hver melkeku, mens det noen få år tidligere gjerne hadde gått med det dobbelte høykvantum. Forskjellen måtte da oppveies ved hjelp av andre fôrstoffer, blant annet kraftfôr, som bøndene i Drammensdistriktet fikk attest for å anvende mye av, minst 2 kg daglig. Ja, i vårknipa 1905 skal de ha brukt opptil 5 kg.

 

Diplom med 2. premie til Morten Stillesen for «Ko Victoria».

 

I samband med arbeidet for raseforedling må vi også se stambokføring av okser, fjøsskuer med premiering av budeier, utvalgsskuer ogutstillinger med prisbelønninger til de beste. Som tidligere nevnt, holdt de den første utstilling - eller dyrskue - i 1858, og siden fulgte mange, både i 1879, 1889, 1891, 1894 og 1899. Fra 1898 alternerte en «Stats-Amtskvegudstilling» mellom Lier, Modum og Sandsvær, og mange fikk premier. Ved Drammensutstillingen i 1873 oppnådde Otto Rode 2. premie for «hornkveg av ublandet rase», H. Wollebæk 1. og 3. premie for «kjør» og O. Formoe 2. premie for kviger. Ellers var det den gangen sparsomt med belønningene til de lierske oppdrettere. De ansvarlige myndigheter i amtet viste også sin interesse ved å premiere flinke og påpasselige røktere. I 1867 mottok således Peder Andersen Steenberg av Lier som 2. klasse premie et sølvlommeur til 8 daler for 7 års trufast tjeneste, mens Iver Larsen Hotvedt av Lier fikk et ur til 6 daler, da han hadde røktet sine dyr i bare 5 år. En viss avromantisering av krøtterstellet førte alt dette planmessige og målbevisste forbedringsstrevet med seg: Seterdrifta om sommeren lønte seg ikke og var snart en saga blott etter hvert som meieriene og raseforedlingen gikk sin seiersgang rundt i bygda. Som omtalt i et tidligere avsnitt var det bare 3-4 gårder som holdt trufast ut etter 1900 og dreiv stellet på god, gammeldags vis, og som kunne by på både melk og rømme, ost og smør av det mest uforfalskede sætermerke. «Bjeller og lurlokk ved kveld» lød på Engersetra iallfall til første verdenskrig, på Toverudsetra til omkring 1920 og på Tveitsetra helt til 1940-åra. Det siste kan en pasjonert skautraver bevitne, som i hine hårde okkupasjonsdage på sin vandring en varm sommerdag 1941 kom til Tveitsetra og vederkveget sine tørste og mødige lemmer med 1 liter uskummet herlig melk.

Dessverre kan vi ikke snakke om noen framgang i bygda når det gjelder utbredelsen av den uskyldshvite og snille sauen. Bare de nærmeste 15 åra eller 1875 minket flokken med over 1000, og innen 1907 var den ytterligere redusert med omtrent like mye. Nå fans den hovedsakelig igjen bare i skogdistriktene, fortrinnsvis på Øverskogen, og skulle utviklingen videre vise samme sørgelige nedgangstendens, ville skapningen med den mjuke ulla og det nydelige kjøttet snart være en saga blott i den blomstrende jordbruksbygda Lier. Hovedårsaken med de små og dårlige beiter ligger klart i dagen, dessuten var gjerdeforholdene vanskelige mange steder slik at sauene lett kunne forville seg inn på forbudt område. For det tredje hendte det heller ikke så sjelden at omstreifende lausbikkjer kunne mishandle det vergeløse dyret noe forferdelig. Hadde sauen en svak posisjon i det lierske krøtterhold, sto det enda mye skrøpeligere til med geita. «Gjeden er forhatt af alle» derfor trenges den også tilbake, står i beretningen fra 1900. Disse ordene kan sikkert ikke ha vært myntet på de stakkars 4 eksemplarene som både i 1890 og 1900 søkte sin tilflukt til Lier, for disse kunne umulig være noen truende fare. Geita hadde forresten aldri betydd noe for feavlen her, og det er vel riktig som det står i jubileumsskriftet fra 1914 at den nærmest har vært holdt for fornøyelsens skyld.

Svineholdet derimot gikk kraftig framover fra 337 i 1875 til bortimot 2000 i 1914. Fra 1890-åra fikk de også mer plan i sakene idet de kjøpte inn avlsdyr av den engelske Yorkshirerasen og opprettet seinere en avlsstasjon med denne. Det meste av flesket gikk til Drammen. der borgerne ikke hadde lov til å holde gris, og nå slaktet de ikke bare om høsten, som i gamle dager, men fordelte gjerne produksjonen noenlunde jamt utover hele året. En vanlig slaktegris veide i 1907 rundt 100 kg og hadde en verdi av ca. 90 kroner. I 1875 derimot representerte et voksent svin en slaktevekt på 150 kg, men da må en ha lov til å mistenke det også for å representere en satt alder, kanskje både 1-1¹/₂ år. Amtmannen klager forresten over at svineholdet ikke lenger har noen framgang rundt 1905. Til og med bygdenes «betroede Mænd» kjøper flesk fra Amerika, enda frakt og toll utgjorde minst kr. 1,25 pr. kg. Om dette i særlig grad gjaldt Lier, tør vi verken påstå eller benekte. Men vi vet at iallfall anleggsarbeiderne ved Lierbanen kjøpte ikke så lite amerikansk flesk på landhandleriene her. Sikkert er det iallfall at også mange utenfor de egentlige bønders rekker gjerne hadde en gris, f.eks. industriarbeidere med eget hus og kanskje en jordlapp til. Dermed forsynte de seg sjøl for en stor del med det flesk de trengte til egen husholdning. Vender vi oss så fra den gryntende grisen til den kaklende høna, finner vi de samme positive trekk ved utviklingen. Fra 1890 til 1900 gikk tallet på høns opp fra 6772 til 12459, noe som trolig hang sammen med bedre eggpriser på grunn av vernetoll. Eggproduksjonen kunne da bli direkte lønnsom og gi en pen ekstraskilling, særlig på mindre bruk. De gjæveste rasene her var brune og hvite italienere, men ellers fans flere andre i en broket mangfoldighet. Av andre fjørkledte skapninger som ruslet - eller flakset - rundt på de lierske tun, må nevnes gjess, ender og kalkuner. Disse opptrådte i så beskjedne flokker at en ikke kan snakke om noen forretningsmessig avl.

De som holdt dem, gjorde det vel nærmest av personlig interesse for de respektive skapninger.

Et enda mye mindre vesen hadde holdt sitt flygende inntog i bygda mot slutten av århundret: den summende bia. Allerede i 1890 kunne samvittighetsfulle tellere registrere 247 bikuber, et tall som gikk noe tilbake like etter hundreårsskiftet, for så atter å stige igjen fram mot 1914. Det gunstige klima og alle de blomstrende hagene burde vel danne et godt grunnlag for en rik honningproduksjon.

Enda vi således merker en tydelig framgang både på åkerbrukets og feavlens område i denne perioden har vi en mye kraftigere ekspansjon når det gjelder den mest blomstrende del av jordbruket, nemlig fruktdyrkinga. Hagebruket - eller haugevesenet - som det kaltes i eldre tider, var kommet forholdsvis langt allerede i 1860-åras Lier, men fra nå av utvikler det seg så fort at det snart er en hovednæringsvei for mange og en betydelig økonomisk faktor i bygdehusholdningen. Så å si alle amtmannsberetningene, priser fruktavlen i Lier og dens dyktige utøvere. Den fra 1900 forteller at frukt- og grønnsakdyrkinga står langt framme i bygda, så langt at et uår i hagen vil virke økonomisk følsomt for ikke så få. I den seinere tid har det vært nyplantning av 4-5000 trær, og bygdegartner er ansatt. For å ta noen helt sikre tall som kan markere utviklingen, så fans i 1890 ca. 49000 frukttrær i bygda, mens tallet i 1914 var kommet opp i 82200. Til sammenlikning kan nevnes at for hele Buskerud amt lød de tilsvarende tall på 119170 og 230390. Uttrykt i penger regnet de den årlige avkastning til minst 200000 kroner i 1914, muligens 300000 kroner. Amtmannsberetningen fra 1875 derimot anga det daværende årlige utbytte til 28-32000 kroner, og åringene fikk karakteristikken jamne og gode. Særlig utmerket 1873 seg som litt av et kronår på jordbrukets område i det hele tatt.

 

Store Reistad rundt 1920.

 

Også når det gjaldt fruktdyrkinga, lå et iherdig og systematisk arbeid bak de fine resultatene. Både enkeltpersoner og sammenslutninger gjorde sitt til å gjøre Lier til en blomstrende bygd i dobbelt forstand. Går vi tilbake til midten av århundret, kan nevnes Ole Augensen Hval, Jakob Thorstad, Andreas G. Egge og H. J. Hofgaard på Sjåstad som banebrytende foregangsmenn. Hver på sine felter eksperimenterte de for å finne ut hvilke fruktsorter ville passe best for jorda og klimaet i bygda. Brukseier Hofgaard anla en planteskole på Sjåstad i 1860-åra, idet han håpet å finne fram til sorter som skulle trives i bygda i en passende høyde over havet, omtrent på samme nivå - 150 meter - som skolen lå. Tidligere hadde de gjerne ikke tatt det så nøye med å velge ut bestemte, passende sorter. Bare det het epletre, gjorde det samme nytten, mente nok de fleste. Fra 1870-åra av kommer også Lier Landboforening inn i arbeidet for en. mer planmessig og rasjonell fruktavl. Magnus Øksne var formann da, og han bestilte mange trær fra Den høyere Landbruksskole på Ås. Foreningen holdt også den første hagebruksutstilling i Lier 1879 med 51 utstillere av frukt og 22 av kjøkkenvekster. Flere ble påskjønnet, således fikk H. J. Hofgaard en plettkanne som 1. premie, Hans Helgerud en sølvstrøskei som 2. pris, begge for frukt, mens Nils Rød dro avsted med tre toddyskeier for sine førsteklasses kjøkkenvekster. Denne mønstringen ble så vellykket at den dannet opptakten til de seinere i 89, 91, 94 og 99. Det systematiske arbeid for en foredling av sortene gikk videre da Lier fikk sin første fast ansatte herredsgartner i 1900, J. K. Jansen. Men allerede lenge før hadde Lier Landboforening, som i 1875 var «sammensmeltet» med Almueforeningen, gjort opptaket til en systematisk rettleiingstjeneste for fruktdyrkerne. Fra møte 15. mars 1878 står å lese i protokollen at «Lars Gartner på Sjåstad antages til bygdegartner for kr. 2,40 pr. dag og kosten hos rekvirenten». Den siste skulle dessuten betale 1 krone dagen i kontanter for den faglige hjelp han fikk. Hvor lenge denne Lars dreiv som bygdegartner, kjenner vi ikke sikkert til, men etter sigende sluttet han allerede året etter. I 1904 ble herredsgartnerstillingen utvidet til å omfatte hele amtet, som dermed fikk nyte godt av fagmenns råd og rettleiinger. Om sin virksomhet i Lier sistnevnte år forteller amtsgartner Conrad Arntzen blant annet at han straks over nyttår begynte å beskjære frukttre, og seinere på vinteren podet han om eldre tre. I april kom turen til å sprøyte sure kirsebærtre, og om sommeren planla og utførte mange ikke så lite avgrøftingsarbeid i hagene. Den nyopprettede kommunale planteskolen på Øksne gikk godt med strykende salg av tre, gjerne over 1000 for året.

Arntzen mener at fruktavlen i bygda ligger på et høyt nivå, da står det derimot skrøpeligere til med grønnsakdyrkinga. Men tar bøndene et stort løft her, kan det tenkes at de snart vil dyrke, like fine kjøkkenvekster som de nå avler utsøkt frukt. Som bevis på det siste bør nevnes at Landboforeningen utstilte gravensteineepler på den internasjonale frukt- og hagebruksutstilling i Dusseldorf samme år og fikk belønning. Det samme hendte en tid seinere i København, og ved flere innenlandske mønstringer, således ved den 3. nordiske hagebruksutstilling i Kristiania 1907, og i 1909. Her prøvde flere liunger seg med et kollektivt utvalg av frukt, frukt i pakninger og grønnsaker, og oppnådde å bli «medaljebelønnet» for alle 3 avdelinger. Også på den imponerende jubileumsutstillingen 1914 deltok liungene med stor heder og kunne reise hjem med mange premier. En mer planmessig sprøyting av frukttrea gjennomførte de også etter hvert, takket være særlig amtsgartnerens innstendige råd. På Grette hadde således Iver Rode kjøpt inn en større amerikansk frukttresprøyte.

Men også Lier Havebruksforening, stiftet 1906 med J. A. Dahlgren som første formann, dreiv en intens opplysnings- og propagandavirksomhet, gjennom foredrag, demonstrasjoner, felles innkjøp av trær og felles bekjempelse av skadedyr og insekter. Otto Rode på Grette og Anders Hval sto blant de ivrigste initiativtakerne til foreningen, som på kort tid fikk stor tilslutning. I 1914 lå medlemstallet rundt 80, og mange av disse måtte betegnes som anselige «urtegårdsmenn». De største hagene i bygda var på Sjåstad, Helgerud, Berfløt, Lian, Stoppen, i Egge-området og på Reistad. Her hadde Staten i 1911 opprettet en hagebruksskole for kvinnelige elever med praktisk-teoretiske kurser av 7 måneders varighet under ledelse av Olav Skard, som seinere ble professor i hagebruk ved Landbrukshøyskolen.

De aller fleste epledyrkende liunger hadde lagt sin spesielle elsk på Gravensteiner, som lavet på omkring ³/₅ av alle epletre rundt 1914. Langt etter denne edle og saftige sort fulgte Akerø, Transparente Blanche sommerepler og Såfstadholm høstepler. I riktig lune og solrike hager trivdes Ripston Pipin og Flaskeepler. Nå dyrket ikke liungene bare epler, men også andre frukt- og bærsorter som pærer, plommer, kirsebær og moreller. Likevel representerte epletrea over 60% av alle frukttrea, deretter fulgte plommetre med vel 20%, pæretre 10%, kirsebærtre 4% og morelltre ca. 3%. En særlig omtale bør blåplomma og den litt syrlige rødemorell ha, da de også er blitt beæret med Lier-navnet. Den såkalte røde Liermorell er sikkert gammel i bygda og hadde stor utbredelse på den lettere morenejorda fra Brastad i sør til Meren og delvis Sylling i nord. Den er rotekte og hardfør. I 1890-åra felte enkelte fruktdyrkere trær som sikkert var plantet. omkring 1800. På grunn av sin rødlige glans ble den i handelsspråket på Kristiania Stortorg kalt «glansmorell», og den oppnådde god betaling.

Blåplomma er også rotekte og hardfør. Som navnet sier, er den sterkt blå og fast i kjøttet. Den hadde i siste halvdel av forrige århundre - og rimeligvis lenge før - den største utbredelse av alle plommesorter, særlig i midtre del av bygda. Derfor er det muligens, den Essendrop i sin Lier-beskrivelse fra 1761 sikter til når han sier at der trass de harde kuldevintrer, «ennu fantes frukttrær, men det. er rart».

Omsetningen av både plommer, moreller og annen frukt foregikk dels i Drammen og dels i Kristiania. Drammen lå jo nærmest, men da mange der hadde sin egen hage til bortimot siste århundreskifte, strakk ikke dette marked til for den masseproduksjon som begynte å melde seg i siste halvdel av forrige århundre. Den lange transporten til hovedstaden foregikk praktisk talt utelukkende med hest til omkring 1900. Med unntak av Syllingboerne kjørte alle fra det øvrige Lier over Lierskogen. Da startet de gjerne om kvelden og hvilte så passe lenge i Sandvika slik at de kom blant de første til Stortorget. Det hendte nok stundom at det ble litt kappkjøring, særlig den siste veistubben fra Skillebekk og inn til torget. En liten anekdote fra denne torgføringa kunne vel også høve her. På søndre Ask hadde de en svært gild hage med blåplommer den tid Jørgen (Jørn) Olsen Ask eide gården. En gang han kjørte innover til Kristiania sammen med flere andre, drattet en plommekasse av lasset, og i regnværet rullet plommene pladask ned i søla. Jørn samlet det meste opp igjen, og kommet til Sandvika, bar han kassa bort til elva, der han duppet den ned og opp i vannet og skyllet plommene riktig godt. På torget møtte selvfølgelig torgkjerringene opp for å handle, og Jørn ropte da til dem: «Kom hit kjerringer, her skal dere få plommer som har vaska seg!»

Av andre mer aparte fruktsorter fans noen sporadiske eksemplarer av aprikoser, fikener og valnøtter, og i drivhus på Sjåstad vokste fremdeles vindruer og ferskener. Dyrking av plommer spilte en betydelig rolle for mange, og de viktigste sortene her var foruten blåplommer, den lyserøde Viktoria-plomme, den røde Prince of Wales, den gule Reine Claude og den gulgrønne Washington. Pærene derimot utgjorde en mer beskjeden kvote av den samlede fruktavl.

Størst tradisjon her kunne den søte gråpæra vise til, men både Grev Moltke, Bonne Louise og Keiserinne-pærer hadde vunnet innpass i bygda. For å danne seg et totalbilde av de frodige lierske hagene må vi heller ikke glemme alle de bugnende bringebær-, rips-, solbær- og stikkelsbærbusker ved siden av vide rødmende jordbæråkrer. Ja, bygda hadde sogar sin «jordbærkonge», Knut Sørnæs på Lian, som var en driftig foregangsmann på området med store leveranser, blant annet til hovedstaden. Jordbærarealet på Lian var stundom oppe i 30-40 mål.

Når det gjelder bringebæra, hadde også de sin dyktige pioner, nemlig Truls Holmen på Utengen. Han satset stort på de hollandske Fastolf-bringebær, som Hofgaard på Sjåstad først hadde importert. Da denne bærsorten vokste og trivdes godt, bredte den seg snart utover hele bygda.

Dessverre hadde nok frukt- og bærdyrkerne enkelte lumske fiender som den uberegnelige frost og snø, skadelige insekter og mus, foruten rikelige mengder ugras. Særlig ille herjet frosten vintrene 1881, 1904 og 1915, mens i 1906 gjorde stikkelsbærdreperen seg gjeldende for første gang, og til all ulykke ikke for siste. Under et av sine herjetokter ødela den 1100 stikkelsbærbusker bare på Lian, og da kunne det nok bli litt problematisk med lønnsomheten, iallfall det året.

Etter hvert som tallet på frukttre og bærbusker økte så sterkt, kunne det kanskje bli litt av et problem å kvitte seg med all denne overfloden fra hagen. Heldigvis hadde liungene - som nevnt - gamle og gode forbindelser både i Drammen, Kristiania og andre steder. Sannsynligvis hadde de ført varene til torgs i den førstnevnte byen helt fra 1700-tallet, og noe seinere kom hovedstaden inn i bildet, særlig etter den nye, fine veien fra Drammen over Gjellebekk ble ferdig rundt 1865. Da kjørte de varene direkte til torget i Kristiania, der de kanskje fikk litt høyere betaling enn i Drammen. Men fremdeles måtte både Lier-bøndene og andre trafikkerende i .over 40 år kjøre den gamle veien fra Tveten på Lierskogen til Asker kirke, da nyveien fra Askerdelet ved Ulvenvannet og til Asker kirke ikke ble ferdig før i 1906-07.

Fruktdyrkerne i den øverste del av bygda dro gjerne over Skaret og Sollihøgda. Men så kom Drammensbanen i 1872, og da sendte mange sine hageprodukter med den. «På Vestbanestasjonen i Kristiania møtte så vognmennene opp og kjørte varene til torget. Hvor betydelig denne transporten med jernbanen etter hvert ble, har mange liunger ennå i friskt minne. I åra like etter siste hundreårsskifte fram til ca. 1920, da denne trafikken kulminerte, kunne en i høstmånedene på Lier stasjon - seinere også på Kjellstad - se store imponerende kassestabler av returemballasje som viste at det var et stort kvantum frukt og bær som sendtes med jernbanen». (Professor Olav Skard). Men fremdeles kjørte mangen en bonde i øvre Lier både til Bragernes torg og til Stortorget, og kona fulgte ofte med som selger. Om dette forteller også Olav Skard i sin historiske oversikt over hagebruket i Lier. «Det har særlig vært sagt at kona på gården ofte var den flinkeste selger. Ett er iallfall sikkert, at på flere gårder i Lier har kona gjennom mange år hatt mye av ansvaret for salget av avlinga fra hagen. I all slags vær; godvær og uvær sommer, høst og vinter var hun på torget og bidro til å skaffe kontanter til gårds. Kvinnenes innsats her kan ikke vurderes høgt nok».

Hvordan transporten og omsetningen av hageproduktene gjerne tedde seg fra århundreskiftet og fram mot 1920 for dem som fremdeles kjørte med hest, gir Ole A. Hørthe fra Sylling et livaktig bilde av: «Salget av frukt og bær foregikk på Stortorget i Kristiania. Det ble solgt fra vogn. Hesten ble satt inn hos Haxmark eller Hotell Ringerike i Akersgata, seinere hos Brødrene Hansen i Storgata. Hvis kjøreren kjøpte brennevin hos Haxmark for kr. 5, betaltes intet for stallplassen, ellers var avgiften 50 øre for oppstalling.

For det meste ble eplene solgt for 15-20 øre pr. femliter. Særlig god pris var det når en fikk 30-40 øre. Plommene gikk for 50-70 øre for femliteren. Eplene var vanligvis høstet med hånd, mens plommene ble ristet ned. Det ble også solgt mye pr. stykk, f.eks. ettøres epler. Det var fint når hele lasset kunne komme opp i kr. 18-20. Særlig heldig var en når det kom opp i kr. 30. Det hendte nok at et helt lass ikke innbrakte mer enn kr. 6, eller at en ikke fikk solgt ut alt på dagen. En tur til Kristiania ble gjerne startet kl. 3-4 om ettermiddagen. Fra øvre Lier ble det kjørt over Skaret, Sollihøgda til Smestad, eller Tysland i Bærum, hvor det ble overnattet. Turen tok ca. 5 timer. For overnatting og kaffe betaltes 20 øre. Kjørekarene lå enten på gulvet eller på låven, og det var mange som overnattet her. Det kunne være kruttkjørere fra Hoffsfoss, rughalmkjørere fra Ringerike, hellekjørere fra Nes på Ringerike, krepskjørere fra Steinsfjorden foruten fruktkjørere fra Sylling og Ringerike.

Om morgenen ble det ofte startet klokka 2-3. Det gjaldt om å være på torget helst før klokka 5. En måtte prøve å komme forbi dem som overnattet ved Sandvika, nemlig folk fra ytre Lier og Asker. Det ble kappkjøring inn til torget. Når det var «tid for epler», hendte det at torgkonene tok første tog til Sandvika, der de slengte seg på fruktlassene og akkorderte om fruktprisen på veien inn til byen. Torgtida var slutt klokka 3 om ettermiddagen. Hadde fruktkjørerne da solgt ut, reiste de heim og kunne være tilbake i Sylling ved midnattstid. Men det hendte at de ikke var utsolgt og måtte «dra på byen» og prøve salg andre steder. På torgdagen spiste kjørerne ofte middag hos Anna Olsen i Pløens gate eller på Dampkjøkkenet. En god kjøttmiddag kostet 35 øre, og da kunne de spise så mye de ville». Ja, slik opplevde Ole A. Hørthe turene til hovedstaden og torghandelen der. Og selv om ikke alle fruktdyrkere fra andre deler av bygda høstet akkurat samme erfaringer på sine ferder, gir det iallfall et levende bilde fra en svunnen tid da folk ikke skydde store anstrengelser selv om det økonomiske utbyttet stundom kunne bli temmelig magert.

Den aller enkleste måten å bli kvitt frukta på, var å overlate alt til omreisende oppkjøpere, som fartet fra gård til gård og kjøpte gjerne avlinga på trærne. Men prisene som produsentene oppnådde da, lå oftest atskillig under dem de kunne få ved torgføring, enda de siste også kunne være beskjedne nok, som vi nettopp har hørt. Frukt- og bærprisene holdt seg lave helt til jobbeperioden i slutten av første verdenskrig, da de plutselig spratt i været. Som eksempel på det kan nevnes et gårdsregnskap på Berfløt med spesifiserte poster for salg av frukt og bær. Mens salgsinntektene fra 1911 til 1917 hadde svinget mellom kr. 1142,90 og 512, lå de i 1918 på kr. 20081,50. 1 sannhetens interesse må opplyses at 1918 var et utmerket frukt- og bærår, men bare det kunne ikke skape så høye sifrer.

Ikke alle liunger tenkte bare på det matnyttige og forretningsmessige med hagene sine, men la også sin elsk på blomster og prydbusker. En av foregangsmennene her var trelasthandler og skipsreder Anthoni Capjon, som kjøpte Store Reistad i 1875. Et par år etter bygde han en ny herskapelig hovedbygning, der han anla en vinterhage. Her dyrket han vinstokk, fiken og andre sjeldne frukter, og rundt århundreskiftet var både forvegg og takflate dekt av noisettrosa Marchal Niel, forteller professor Skard, som fortsetter: «Rosene ble brukt til snitt og solgt. Det gikk nokså regelmessige sendinger av roser til kong Oscar II på Stockholm slott. Prydhagen omkring hovedbygningen var fritt utformet i det kuperte terreng med spaserganger innpasset i terrenget. Mot vest og sør var terrassen rundt huset avgrenset med en kvittornhekk. Ved flaggstangen utfor hovedfasaden mot sør var det et stort rundt blomsterbed, et tujalysthus, et hassellysthus og mot gårdsplassen ved hovedinngangen en sitteplass under en stor hengeask. Sjeldne trær og busker var det mange av, delvis nær huset og dels spredt i hagen. Fem store pyramidepopler markerte og uthevet utsikten fra verandaen i vest. Ca. 15-20 mål var tilplantet med frukttrær. Trærne og dekorasjonsplantene kjøpte Capjon i Nederland og tok dem hjem med sine egne seilskuter, som gikk i trelastfart». En annen pioner på blomsterkulturens område er Frantz Hegg, som allerede i 1905 la de første vekstbenker for grønnsaker og blomster. I 1914 bygde han det første veksthuset, som seinere fikk følge av 11 andre. Etter hvert antok hans virksomhet slike dimensjoner at en kunne være fristet til å karakterisere denne sjøllærte mannen som litt av en gartnernes Aladdin.

Frantz Hegg.

 

Nå var det ikke bare i den edle urtegårdskunst at liungene forbandt praktisk dyktighet med solide teoretiske kunnskaper. Også på jordbrukets hovedområder - åker og eng - viste det seg tydelig at det ikke skadet med boklig viten ved siden av kraftige armer og god redskap. Tidligere er fortalt om landbruksundervisningen i Lier og amtet ellers framover mot 1860-åra. Som nevnt hadde Buskerud amt dessverre ikke noen fast landbruksskole fra 1863 og helt til 1912. Riktignok bevilget amtstinget fra 1865 stipendier til lærlinger i Buskerud ved Ås høyere landbruksskole og fra 1888 til elever ved Sem landbruksskole i Asker. Likevel føltes mangelen av en egen skole for amtet sterkt, men gjennom alle disse åra kom det aldri lenger enn til mer eller mindre luftige planer og sterke ønsker. Endelig i 1907 kom et mer konkret forslag om kjøp av Tandberg gård i Norderhov til landbruksskolegård. Kjøpet gikk igjennom i amtstinget uten at det dermed fastsatte stedet hvor skolen skulle ligge. Etter at både en og to forsterkede landbrukskomiteer var nedsatt for å drøfte planene, resulterte det i 1911 i kjøp av Buskerud hovedgård på Modum til en pris av 60000 kroner. Her kom så skolen i gang den 1. november 1912 med O. Omre som styrer og med 25 gutter i 1¹/₂-årskurset og 25 i et 5 måneders vinterkurs. Jentene ble heller ikke glemt, for de fikk høve til å gå et 6 måneders kurs, som begynte hver vår. Amtstinget vedtok også å opprette en særskilt landbruksskole for fjellbygdene med sine særegne vilkår for jordbruk. Denne skulle flytte mellom Hallingdal og Numedal og omfatte et 4 måneders teoretisk vinterkurs for gutter og et 3 måneders høstkurs for jenter. Med disse to skolene må en vel si at Buskerud amt sto bra rustet til faglig-teoretisk opplæring av sine vordende utøvere i jordbruket både på den såkalte sverd- og spinneside. At det førte til videre framgang og ekspansjon i modernæringa, kan det heller ikke være tvil om. Det skulle blant annet også Lier være det beste bevis på.

Ikke få av de driftigste og dyktigste bønder her det siste halvsekel har fått grunnleggende kunnskaper og forfriskende ideer gjennom skolen på Buskerud hovedgård. Ingen annen kommune sendte så mange av sine gutter til grundig opplæring her som Lier, hele 188 i den første 30-årsperioden fram til 1942.

Gjentatte ganger tidligere i dette avsnittet er omtalt Lier Landboforening og dens iherdige arbeid til fremme av jordbruket i bygda, og da særlig fruktdyrkinga. Foreningen, som skriver seg fra 1857, samlet mange av de mest framsynte og framskrittsvennlige utøvere av bondeyrket. Fra først av sto Hans J. Hofgaard den eldre som den initiativrike og drivende kraft, riktignok sammen med bare 19 andre medlemmer. Foreningen hadde satt seg det ærgjerrige mål ikke bare å virke for «Landbonæringen» i alle dens faser, men også arbeide for en god samfunnsånd i bygda. Sikkert er det iallfall at den tok initiativet så mangen en gang da kloke forståsegpåere med sikker snusfornuft hevde at dette ville aldri i verden gå godt. Men merkelig nok gjorde det som regel det, og Lier hevdet seg blant de fremste bygder både i meieridrift, feavl og hagebruk. Foreningen fikk i stand tevlinger, mønstringer og kurser på de forskjelligste felter, enten det nå gjaldt å pløye en åker på riktigste måte, å blinke et tre skikkelig eller å få en frodig kjøkkenhage. Den satte også i gang flere kurser i bruk av grønnsaker i kostholdet. Ja, til og med en så tilsynelatende bagatell som å stelle klauene på krøttera, tok foreningen seg av straks før 1914 da den kjøpte inn en såkalt klauvskjæreboks, først og fremst til bruk for de dyra som måtte stå på bås nesten hele året. Det beskjedne medlemstallet i begynnelsen økte etter hvert og lå rundt 90 i 1914.

Etter hvert som handelsjordbruket vant innpass med sine krav til forretningsmessig drift, til kapital og markeder, måtte det også være nærliggende for bøndene å slutte seg sammen i foreninger og lag med direkte økonomiske interesser som det viktigste. De fant ut at det ville bli både lettvintere og rimeligere å opptre samlet både når de skulle gjøre sine innkjøp og når de ønsket å kvitte seg med jordas rike grøde. Denne samvirketanken - eller kooperative bevegelse - var ikke noe nytt og originalt, oppstått blant norske bønder, men skreiv seg fra England, der den alt tidlig i århundret ble praktisert blant industriarbeidere. Men tanken, som heldigvis var tollfri, nådde også hit mot slutten av århundret, og gikk «en seiersgang gjennom alle bygder som knapt noen før har vært vitne til», står i jubileumsskriftet for Buskerud amt 1814-1914. Og det fortsetter:

«Den store betydning samvirkebevegelsen har hatt på landbrukets område, lar seg knapt overskue. Forbruksforeninger, meierier, okseholdsforeninger, torvstrølag - ja, når bare en 3-4 gårdbrukere i en liten grend slår seg sammen og kjøper et treskeverk, så er det et utslag av den samme bevegelse. Det mektigste utslag av sammenslutningstanken blant bøndene er imidlertid landhusholdningsselskapenes felleskjøp med de såkalte innkjøpslag som underavdelinger. Alt i 1891 fikk landhusholdningsselskapet i Buskeruds amt istandbrakt et fellesinnkjøp av kunstige gjødningsmidler, kraftfôr, gressfrø og såkorn av prøvet og beste slag til billigste priser. Apoteker og gårdbruker Morten Stillesen ansattes som forretningsfører og skulle besørge varenes innkjøp og forsendelse til forbrukerne m.m. mot en godtgjørelse av 4% av varenes innkjøpspris samt litt for lagerrom og fornøden kjørsel. Alt sto under landhusholdningsselskapets kontroll».

Apoteker Morten Stillesen.

 

Den nevnte Morten Stillesen eide Stillesholmen i Lier, og samvirketanken fenget også her. Dessverre gikk det ikke alltid så glatt med fellesinnkjøpet i amtets regi, men etter hvert dannet de forskjellige kommuner lokale sådanne. Således nevner amtmannsberetningen for 1905 at Lier hadde 3 fellesinnkjøpslag, og bygda kunne vise til en betydelig stigning i forbruk av kraftfôr og kunstig gjødning.

Tallet på disse solidariske innkjøpslag økte stadig rundt omkring i amtet, og det samme gjorde omsetningen. I regnskapsåret 1911-12 omsatte de 82 lag varer for kr. 670063,71, mot bare litt over ¹/₃ av denne sum sju år tidligere.

Som et praktisk utslag av denne fellesskapsideen må vi også se «Lier gjensidige Brandforsikringsforeninge, stiftet i 1866 etter vedtak i herredsstyret. Allerede før den tid hadde ikke få liunger tegnet husassuranser enten i «Den almindelige Brandforsikringsanstalt» (fra 1767) eller i «Akershus gjensidige Brandassuranceforening» (fra 1844).

Etter hvert som folk bygde seg større og dyrere hus, syntes de det var altfor risikabelt ikke å trygde dem på et eller annet vis. Det gamle system med tiggerbrev, gavetømmer og «domninger» for å gjenreise en nedbrent bygning, var både ydmykende og usikkert. Tanken om den kollektive forsikring trenger for alvor igjennom siste halvpart av forrige århundre, og den nyopprettede forening i Lier kunne glede seg ved en kraftig oppslutning. Den omfattet hele «Christiania Stifts Landsogn», og i 1911 ble området utvidet til å gjelde landsbygda i hele Norge. At det ikke nettopp var bare småsummer foreningen sto ansvarlig for, kan vi overbevise oss om ved å kikke litt på den samlede forsikringssum til forskjellige tider. I 1885 utgjorde den 18,9 millioner, ti år seinere over det dobbelte, 38,2 millioner, i 1905 var den økt til 55,2 og i 1915 til hele 85,5 millioner. Trass i det store ansvar styret således hadde, skal det - iallfall i de første åra - ha gått gemyttlig for seg på møtene etter at de mer alvorsbetonte forhandlinger var unnagjort. Ekte bondekost kom da på bordet, fulgt av toddy, langpipe og et slag kort. «Det går ord om hvor festlig karene hadde det, og når det ble riktig stemning i laget, hendte det nok at Ole Foss sang en stubb, selv om stemmen ikke var av Norges beste. De spilte mest polspass, whist og lanter, og i Lier sier man den dag i dag: «Ser man d e t - sagde Lunde», når man gjør et heldig trekk». Men man sier også: «Forretninger f ø r s t, sa Foss'en! »

Lærer Torgeir Lunde fungerte nemlig som kasserer og forretningsfører i 30 år, fra 1874 til 1904, og det hendte at han nyttet de kvartalsvise innberetningene som øvelsesskrivning ved «Den høiere almueskole», populært kalt «Klokkerskolen».

Etter hvert som huseiere ikke bare i Buskerud-bygdene, men og i de fleste andre Østlands-fylkene tegnet forsikringer i «Lier gjensidige Brandforening», ble opprettet flere underavdelinger med egne styrer rundt om. Trass i denne medgang vågde de ikke å øke maksimalsummen på en risiko - 4000 spesidaler eller 16000 kroner. Da den landskjente skogeier og mesen Helge Væringsaasen i 1874 bad om å få assurert innbo, mynt- og medaljesamling, naturalier og kobberstikk i Lier-foreningen, måtte den daværende formannen, ordfører A. G. Egge, i høflige ordelag svare at de dessverre ikke kunne ta en så stor risiko, som sikkert ville gå opp i et sekssifret tall daler.

En av hovedårsakene til den nærmest eventyrlige framgang som foreningen hadde, måtte vel søkes i de lave premiesatser, som styret alltid prøvde å holde. Vanligvis greidde det seg med 1 promille, men det hendte at forsikringstakerne måtte ut med en ekstrakontingent på ¹/₂ promille. Et av hovedformålene med en lokal forening hadde nettopp vært å få en mye rimeligere kontingent enn den liungene måtte betale før 1866. Riktignok holdt det hardt med en så lav premiesats de første åra, da foreningen både i 1867 og 1868 måtte ut med forholdsvis store erstatningssummer, således 408 daler etter en brann på Hafskjold og 470 daler etter at den røde hane hadde galt på Berskog det sistnevnte år. For å kunne dekke disse beløp så foreningen seg nødt til å ta opp et større lån i Lier Sparebank. Heldigvis brant det ikke så mye hvert år, slik at foreningen kunne jamt over vise til et pent overskott og et stadig økende fond. Derfor kunne også amtmannsberetningen 1900 med en viss stolthet slå fast at forsikringssummen til Lier-foreningen (kr. 49916860) utgjorde mer enn 3 ganger så mye som de 6 andre Brandforsikringsindretninger til sammen.

Dette utstrakte bondesamvirke ved siden av effektive landbruksmaskiner og omlegging fra korndyrking til rasjonell melkeproduksjon utgjorde hovedfaktorene i det moderne lierske jordbruk fram mot 1914. De var også i sterk grad med på å begrave sjølforsyningshusholdet i bygda og innføre pengeøkonomien i stedet. Ikke bare industriarbeiderne, men også bøndene, trengte stadig flere varer som de ikke kunne - eller hadde tid til - å produsere sjøl, og dermed kjøpte de disse i nærmeste butikk. Fra gammelt av vet vi at det ikke hadde vært så rart bevendt med butikker eller såkalte landhandlerier på bygdene, og da særlig i slike som lå nær byene. I 1842 mistet bykjøpmennene noe av sin priviligerte stilling, og i 1907 falt særrettene helt bort slik at by og land sto helt likestilt.

Utviklingen av forretningslivet i Lier kan vi tydelig se av oppgaver over handelsskattpliktige. År 1869 lå tallet på 5, og disse betalte hver en årlig avgift som varierte fra 4 til 10 spesidaler. Allerede året etter vokser det til 13, videre til 17 i 1875, til 21 i 1881 og til 37 i 1905. Ikke alle disse var private forretningsdrivende, for samvirketanken hadde også trengt gjennom i den lierske butikkhandel, noe som de 6 forbruksforeninger i 1910 skulle være det beste bevis på. Således dannet interesserte bønder allerede i 1895 en handelsforening i tilknytning til Egge meieri, og omkring 1905 fans liknende forretninger ved de fleste meieriene her. Disse foreningene og landhandleriene hadde naturligvis et mer «assortert» utvalg av varer som folk kunne både spise, kle seg og utstyre seg med enn sine mer spartanske forgjengere, der mel, salt, sukker, kaffe og tobakk vel hadde utgjort hovedlageret. Etter hvert som pengene sirkulerte fortere og i større mengder, særlig i førstningen av 1870-åra og en stund fra midten av 1890-åra, økte både kjøpelyst og evne. Behovet for spesialforretninger meldte seg så, men å opprette slike så nær Drammen kunne være litt betenkelig. ja, noen nøyde seg kanskje ikke med plankebyen heller, men dro helt til Kristiania for å fiffe seg opp med en ny dress eller kåpe i siste skrik, selv om det hørte til sjeldenhetene blant den menige bonde. Og kanskje enkelte hadde gjort en så innbringende torgtur at de kunne spandere et nydelig smykke til kona eller et fint lommeur til seg sjøl, og da var iallfall utvalget størst i hovedstaden. Alle disse nymotens greiene drepte likevel ikke med en gang all gammel håndverkertradisjon i bygda. Således ruslet både skomakere og skreddere rundt på gårdene langt ned i vårt århundre på samme måte som før til glede for liten og stor.

En av de aller siste på bygdehåndverker-skansen var Anders Syvertsen på Røynehaugen i Øverskogen, som helt fra 1880-åra til 1925 hadde ansvaret for de fleste klesplagg til mannfolka på mange av gårdene i Sylling. Men da den 83-årige Anders utpå vinteren 1925 med tårevåte øyne for siste gang tok husmora på Drag i handa, var det ikke bare et personlig farvel og takk for seg. Den rørende avskjed kunne også symbolisere slutten på den koselige og heimlige form for håndverk som hadde rådd grunnen gjennom århundrer i tallrike norske bygder. I Ytre Lier skal Lauritz Olsen fra Gausdal ha vært den siste «omgangsskredder». Han dreiv også sin geskjeft mange år ut i vårt århundre. Og skomakerne Hans Holmen og Ole Kastad fartet rundt i bygda til bortimot 1940.

Men i lengden kunne verken Skredder-Anders eller Skomaker-Ole holde seg i kampen mot spesialisering, effektivisering, rasjonalisering, urbanisering og hva for fine ord vi ellers ønsker å bruke om den nye tid med sin gjennomførte pengehusholdning.

Gårdsregister

Innhold