Gammel og ny industri
Allerede på 1700-tallet hadde noen tylfter liunger funnet sitt levebrød i næringer «der i egnen utenfor landvesenet drives». Tanken faller da helt uvilkårlig først på marmorbruddene ved Gjellebekk, der de i sin tid hadde tatt ut av «bjergene» så mang en flott stein, og sendt til votivkirken i kongens København. Ved inngangen til det nye århundret var driften særdeles beskjeden, eller «mådelig», og det fortsatte den med videre framover. Amtmannsberetningen fra 1835 omtaler virksomheten slik: «Marmorbruddet på Gjellebekk ville formentlig ved en hensiktsmessig og kraftfull drift svare regning». For nærværende har det dessverre liten økonomisk betydning, for marmorets bonitet er mindre bra og forvitres lett under altfor sterk påvirkning fra luften. Ole Pedersen Gjellebekk eier det fremdeles, men arbeidsstokken utgjør bare 3-4 mann «i mangel av avsetning». Og i 1844 blir oppgitt bare 3 arbeidere, som ikke engang er sysselsatt hele året. Noen særlig blomstrende geskjeft kunne det umulig være, for samme år søkte eieren om eget fattigvesen ved hjelp av det Kellerske legat for arbeiderne sine, men fikk avslag.
Sammenliknet med den trege avsetning av det lierske marmor virker det som om teglbrenneriene har mye lettere for å bli kvitt produktene sine. Ifølge en oppgave fra 1834 hadde bygda 5 slike, på
Bryggerhus på Nedre Overn.
Vefferstad (eier: Torger Ellingsen), Mørk (eier: Daniel og interessenter), Asdøl (eier: Elling Knudsen), Store Reistad (eier: G. Hofgaard) og Gullaug (eier: Lars Schivencke). To av disse teglverka stammet fra århundret før - Store Reistad og Vefferstad. Totalproduksjonen utgjorde årlig 196 000 murstein og 49 000 takstein, og bortimot halvparten av denne falt på Gullaug med 100 000 av den førstnevnte og 20 000 av den sistnevnte steinsorten. Brenneriet her beskjeftiget 1 mester og 6-8 mann, mens «leereltningen» måtte hestene sørge for. I de 4 andre «bedriftene» arbeidde til sammen 3 mestere og 15-21 mann, alt etter behovet. Noen helkontinuerlig drift kunne det vel ikke være tale om, iallfall ikke på Mørk med sitt beskjedne kvantum på 6000 murstein og 4000 takstein. Den oppgitte arbeidsstokk på 2-3 mann ville nok greie atskillig mer gjennom et helt år, særlig når en sammenlikner med de 6-8 mann på Gullaug, som skulle prestere den 12-dobbelte mengde, riktignok under en mesters ledelse. Så mye flinkere enn sine yrkesbrødre på Mørk var de sikkert ikke, enda de muligens hadde et bedre «teknisk» utstyr. Med sine 5 teglverk hadde Lier over fjerdeparten av det samlede tall i hele Buskerud fogderi, som var 18. Et par tiår seinere, 1856, bevilget Selskabet for Norges Vel lån til anlegg av teglverk på Lille Landfall.
På langt nær så stor andel av fogderikvoten hadde bygda når det gjaldt de såkalte kornmøller. Fra gamle dager var Lier velforsynt med gårdskverner, eller bekkekverner. Den største feilen som klebet ved disse, var deres upålitelighet og avhengighet av naturens luner. Kom det rikelig med regn, surret kallene i de koselige kvernhusa tjenstvillig rundt og rundt inntil kornet hadde forvandlet seg til mer eller mindre grovt mel. Men sviktet nedbøren og dermed det tilstrekkelige vann til drivkraft i kvernsluka, var kallene ikke til å rikke hvor mange sultne munner som enn trengte mel. På grunn av denne usikkerheten og lunefullheten går utviklingen her i retning av de større «årgjengse» kverner, eller møller, som betegnelsen ble etter hvert. I det forholdsvis kornrike Lier måtte nødvendigvis behovet for maling bli temmelig stort, noe som også ga seg utslag i ganske betydelige bygdemøller. Amtmannsberetningen 1830-35 forteller om 4 slike i Lier, mens tallet for fogderiet utgjorde hele 57. Som en kunne vente, leder Hofgaards mølle på Sjåstad klart, idet mesteren og de to drenger der i 1834 malte 2722 tønner havre og 1155 tø. humlekorn på 3 sammalskverner, 2 sikter og 1 «pillekvern». En knepen annenplass inntar Erik Hennums mølle på Asdøl med en årsmaling på 2300 tønner mel, gryn og siktet, tett fulgt av Grauers på Viulstad med 2250 tønner mel, malt, gryn og siktet. Mølla på Grøtte holder seg med sine 550 tønner mel og siktet beskjedent i bakgrunnen, et kvantum ikke større enn at 1 møller greidde det hele. Det tekniske utstyr kan heller ikke måle seg med de tre andres, for her fins minst 3-4 forskjellige kverner, og på Viulstad dessuten en «benknuser», mens Grøtte-mølla pent må nøye seg med 1 sikte og 2 sammalkverner. Legger vi sammen talla for alle fire, kommer vi til ei årsmaling på omkring 9000 tønner på disse møllene. Dermed har de malt ca. 2/3 av den samldede kornavling i bygda på denne tid. Men nå må vi huske på at en del av disse tønnene kan være kjøpt korn av norsk eller - helst - utenlandsk opphav. Derfor er det rimelig å anta at ikke så få tønner heimeavlet korn fremdeles ble malt på enkelte gårdskverner rundt i bygda når nedbøren muliggjorde det.
Enda storparten av kornet gjorde nytte som mat for mer eller mindre hungrige liunger, fant nok en ikke helt ubetydelig del veien gjennom munn og strupe i en atskillig fortynnet, flytende form. Grunnlovens paragraf 101 slo fast at «Nye og bestandige innskrenkninger i næringsfriheten bør ikke tilstedes noen for fremtiden». Det var nettopp en sånn innskrenkning bøndene pent hadde måttet finne seg i de siste 50-60 år i og med at myndighetene forbød dem å tilvirke brennevin. Denne eneretten hadde kjøpstedene, og det kunne bøndene aldri ordentlig godta. Men frihetens Eidsvolls-sol måtte naturligvis også beskinne brennevinsbrenninga, og ved 2 lover av 1. juli 1816 ble den temmelig fri. Den første bestemte at «enhver skatteytende eier eller bruker og besidder av matrikulert jordegods» kunne brenne brennevin til husbruk. Utskjenkning derimot måtte bare skje fra de «gjestgiverier, vertshus eller kroer» som var «fornødne for reisende», og oppkjøp av korn til brenning skulle være «aldeles forbudt». Samtidig forbød lov nr. 2 all innførsel av kornbrennevin og genever. I Stortingets «annen komite» hersket den reine nasjonale feststemning, sikkert upåvirket av den væske som de nærmeste år skulle flyte utover landet i så stride strømmer. De økonomiske fordelene for bøndene på landet ville bli mange, f.eks. «fedriftens formerelse, akerdyrkningens forbedring og atskillige hittil ubrukte veksters og frukters benyttelse». I denne frihetens høystemte lovrus vant nok ikke Jacob Aalls dom over byenes brennerier noe særlig gehør. «Dette fabrikkflidens uekte gull», kalte han dem. Framtida skulle vise at den kloke jernverkseiers ord godt kunne utvides til å gjelde den putrende virksomheten på landsbygda også, som slett ikke ble noe mer ekte.
Endelig kunne da også liungene som virkelig frie borgere udi det kongerige Norge med full suverenitet bestemme om de ville nyte sitt korn og sine poteter i fast eller flytende form. Ikke små kvanta ble foretrukket i den sistnevnte, mer stimulerende genre. Ifølge oppgaver fra 1834 eksisterte det året 6 større brennerier i bygda, på Sjåstad (eier: Hofgaard), Viulstad (Grauer), Berskog (examinatus juris Bergh), Brastad (Christen Andersen), Foss (Ole Moens enke) og Linnesvollen. Stadshauptmann Grøner eide det siste, men madam sal. Svang sto for den daglige drift. Til sammenlikning bør nevnes at hele fogderiet hadde 15 brennerier, og da må vel Lier sies å ha fått sin kvote.
Brennevinsapparat fra ca. 1830.
Totalresultatet av den brennende fabrikkflid for disse 6's vedkommende blir oppgitt til 67 520 potter, eller omregnet til en mer moderne enhet, ca. 65 000 liter. (1 pott = 0,9651 liter). Deler vi så dette tallet med de vel 5700 store og små individer i bygda, kunne hvert av dem kose seg - eller styrke seg - med 11-12 liter brennevin årlig, eller ca. 1 liter pr. måned. Nå kan innvendes at disse store brenneriene også leverte drikk «fornødent for reisende», og dermed falt ikke all herligheten på bygdefolket. Dette høres svært fornuftig - for ikke å si plausibelt - ut, men så skal vi på den annen side huske på at det putret nok i atskillige mindre kjeler rundt omkring i bygda, for de fleste bøndene her - som andre steder - brente sikkert til eget behov. Derfor er det slett ikke usannsynlig at gjennomsnittsforbruket i Lier lå en god del over de antydede 11-12 liter. Professor Keilhau nevner i «Det norske folks liv og historie» (bind IX, s. 50) at årsforbruket pr. individ i Norge ikke i noe år var over 16 liter, mens det i Sverige skal ha nådd opp i hele 46 liter i 1829. Det skulle være grunn til å anta at det iallfall ikke var noe mindre i Lier enn det norske landsgjennomsnittet, særlig når en tenker på de forholdsvis store korn- og potetavlinger her. Den utstrakte kjøringa i bygda bidro heller ikke til å minske forbruket, snarere tvertimot. Supene hadde da lett for å følge tett og kraftig på hverandre, så tallrike som skjenkestedene lå langs rutene. Dersom råstoffmengden til det lierske brennevinskvantum skulle interessere, så gikk det ved de 6 brenneriene med 4650 tønner poteter, 653 tø. havremel, 232 tø. byggmalt, 13 ½ tønne og 2 skippund karve, 120 pund annis og 110 pund fennikel. I alt fyrte 5 mestere og 13-16 mann opp under kjelene med 840 favner ved, så her sannet seg sikkert komiteens ord om «de ubrukte veksters benyttelse». Men da hadde de, unntatt på Linnesvollen, «forferdiget» alt maltet på stedet.
Gammelt skjenkested ved Maridalsveien.
Dessverre viste en stor del av det norske folk seg ikke voksent nok til å tåle denne uhemmede brennevinsbrenning med tilhørende drikking. Derfor innskrenket Stortinget friheten ved en lov fra 1842, som bestemte at all småbrenning skulle stanse etter 5 år, mens storbrennerne fikk 10 års frist til å avvikle sin blomstrende geskjeft. Akkurat når de nevnte liungene holdt opp med sin stimulerende virksomhet, kjenner vi ikke til, men sannsynligvis skjedde det ved utløpet av den 10-årige overgangsperiode. Iallfall foreligger et brev av 20. februar 1855 fra Departementet for det indre med krav om opplysninger «angående de forsikrede brennevinsbrennerier på Linnesvolden, Vivelstaddalen og Sjåstad, som er nedlagt». Allerede i 1847 konstaterer amtmannen at «brennevinsdrikken er fremdeles i betydeligt avtagende, og de opprettede sparebanker går godt fremad». Derimot har ølbrygginga gjort store fremskritt i 1850. Et annet industrielt tiltak av en mer original art var forsøk med en liten betesirupsfabrikk hos Christensen på Linnes. Ideens far må vel sies å være professor Maschmann, som i 1835 foretok en reise til Frankrike på offentlig kostnad, bl.a. for å studere dyrking av sukkerbeter. Han satte da fram tanken om at dette også måtte være mulig i Norge. Buskerud amts landhusholdningsselskap greip ideen og oppfordret bøndene til å prøve med sukkerbeter. Videre planla selskapet å kjøpe opp de betene som dyrkerne ikke brukte sjøl, og utvinne sirup, som så skulle sendes til raffinaderiene. Professor Maschmann bisto med planer og veiledning, samtidig som han sørget for at Selskabet for Norges Vel ga et lån på 150 spesidaler, som det forhøyet med 50 daler etter at fabrikken på Linnes hadde drevet i 1 år. Apparat til utvinning av sirupen ble kjøpt fra England for 40 pund pr. stykk, og den alltid våkne og jordbruksinteresserte proprietær Christensen foresto drifta. Dessverre sviktet sommeren 1836, men noen sukkerbeter modnet nå likevel, og en del av disse ble sendt til Linnes. Sukkerinnholdet i dem skulle være høyt nok til en lønnsom drift, men etter noen få år måtte virksomheten innstilles, visstnok på grunn av manglende råstoff. Da hadde de greidd å betale av litt på gjelden, men i lengden ble tilslutningen for liten.
Brennevin og tobakk er to nytelsesmidler som ofte hører sammen, selv om de naturligvis ikke dermed kan påstås å være uatskillelige. Med den livlige tilvirkning av førstnevnte kategori meldte gjerne behovet seg også for en hjemlig tobakk-produksjon.
En driftig Bragernes-kjøpmann, Paul Halvor Paulsen, grunnla så i 1822 en fabrikk på Lille Landfall med hovedformål å lage langpipetobakk. Denne fikk det pretensiøse navnet «Petum optimum supter solem», og ifølge reklamens kunst - som slett ikke var ukjent den gangen heller - skulle den ha en behagelig innvirkning på «livsånden». Fabrikken står omtalt i amtmannsberetningen 1830-35, men den nevner ingenting om produksjonen, bare at karveriet drives med vann.
På samme gården satte den danskfødte Hans Laurentzius Schmidt i gang ei oljemølle 1844. Av linfrø skulle den produsere råstoffer til såpefabrikker, men noe særlig utover det kjenner vi ikke til. Gården ble etter hvert utparsellert til byggetomter, for byen sprengte på og trengte større plass. Derfor utviklet en stor del av Åssiden seg stadig mer til litt av et industristrøk, særlig etter at sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860. Fra denne tid kommer dampsagene inn i bildet og avløser på forholdsvis få år de gamle vass-sagene. Men en nærmere omtale av denne virksomheten hører en seinere periode til.
Foruten til åssiden - som kommunikasjonsmessig soknet naturlig til Drammen - var den lierske industrien utover til 1860-åra først og fremst knyttet til Sjåstad og Viulstad. Sjåstad hadde med sin tidligere stangjernshammer århundrelang tradisjon bak seg. Og med priviligert sag, mølle, teglverk og brenneri var det litt av en bedrift, eller skal vi heller bruke uttrykket familie-konsern, drevet og ledet av dyktige Hofgaarder med egen lastetomt på Brakerøya, dit produktene ble kjørt etter de humpete og bakkete landeveier. Viulstad kunne også vise til en gammel sagbruks- og mølle-tradisjon, og den virksomme Casper von Cappelen utviklet bedriften, slik at f.eks. møllebruket omfattet 6 kverner og 1 linmaskin. Han gikk dessverre fallitt i de vanskelige 1820-åra, og etter hans død kjøpte Joh. H. C. Grauer eiendommen av enka for 14 000 spesidaler, og anla også et brenneri. Grauer måtte selge hele greia på tvangsauksjon i 1838, men når vi vet at kjøpesummen utgjorde 19 620 spesidaler, skjønner vi lett at det med datidas pengeverdi ikke akkurat dreide seg om småtterier. Folketradisjonen kan berette at ved denne auksjon måtte en fremmed, nærmest uanselig person, som fikk tilslaget for den nylig nevnte sum. Da sorenskriveren temmelig tvilende spurte ham om han kunne stille garanti, svarte han: «Jeg skal se etter i lommeboka». Dermed talte han opp 19 500 daler og lovde å sende det resterende beløp med første post. Mannen med den velspekkede lommeboka viste seg å være grosserer Jørgen Christiansen fra Larvik, som var minst like driftig og initiativrik som sine forgjengere på Viulstad. Han opprettet en klesfabrikk med både veveri, spinneri og fargeri, hvor bygdefolket fikk strykende avsetning for lin og ull. For å sikre seg dyktig arbeidskraft ansatte han kyndige tyskere i veveriet og fikk dem til å flytte hit.
Da klesfabrikken i 1866 ble overført til Drammen, fulgte de med. Enkelte av disse utlendingene begynte forretning på egenhånd i byen, f.eks. Hans Jørgen Rostock. Istedenfor brenneriet, som måtte avvikles, opprettet Christiansen et bakeri. Han dreiv så alt sammen til 1865, da han solgte gård og grunn med tilhørende bedrifter for 21 000 daler til Kristen Olsen. Foruten på Åssiden, Sjåstad og Viulstad fans også spredte tilløp til industriell virksomhet andre steder i bygda. På Egge ble således i flere år drevet ei stampemølle, og like nedenfor Kittelsrud i Sylling lå i sin tid Åsdøl jernstøperi, som hovedsakelig laget ovner, og gode sådanne. Det meste av varene ble fraktet med hest til hovedstaden og avsatt der, men noe solgte de også direkte fra støperiet. Til å fyre med anvendte de mest ved, og stundom litt trekull. Produksjonen kan slett ikke ha vært så liten, iallfall i 1890-åra, da bedriften sysselsatte 9 mann. Derfor føltes det sikkert som et økonomisk tap for bygda da støperiet straks før århundreskiftet ble flyttet til Nedre Eiker.
Siden vi er inne på foredling av jern, bør også nevnes smia på Valstad med sin betydelige ljåproduksjon. Anders Kaspersen Valstad het den initiativrike mannen som bygde denne og som skapte en helt ny næringsvei i bygda. Han var sønn til Kaspar Madsen, som rundt 1800 dreiv med vanlig beslagsmedarbeid i Sylling. Anders gikk i lære hos faren, men slo inn på sin egen vei i smedfaget, idet han spesialiserte seg på tilvirking av ljå. Fra 1848 foregikk produksjonen i smia på Valstad, og Anders fikk snart slik rivende avsetning på de kvasse ljåene sine at han måtte ha hjelp. Til sine tider hamret og slo 4-6 mann i smia, delvis fullbefarne smeder og delvis læregutter, og de kunne greie 10 langorver pr. dag. Fra først av var prisen på hver ljå 2 mark 6 skilling, men seinere gikk den helt opp til 4 mark 6 skilling ved salg til forhandler og 1 spesidaler ved direkte salg, noe som skulle gi ei forholdsvis anstendig daglønn. Det fortelles at folk kom langveisfra til smeden på Valstad, derfor måtte de ofte vente både 3 og 4 dager før de fikk med seg de ettertraktede ljåene hjem. Siden håndteringen gikk så strykende, var det bare naturlig at Anders lærte opp sine sønner Kasper og Kristoffer i det samme nyttige fag. At Valstad-smedene leverte virkelige kvalitetsprodukter, beviste mange utmerkelser for ljå og sigder ved utstillingen i Drammen i 1873 og 1901, dessuten på landbruksmøtet i Kristiania 1883. Virksomheten fortsatte da også i 3. generasjon, idet Kasper i sin tur lærte opp to sønner i den edle smikunst.
Kalkovn i Meren-skogen
Men den avtok etter hvert utover i begynnelsen av vårt århundrede, da ljåen stadig mer ble avløst av slåmaskinen både i Lier og grannebygdene.
En århundregammel form for industri var brenning av kalk, som spilte en viss rolle for de deler av Lier der jorda inneholdt dette stoffet. Ikke få kalkbrennerier lå derfor spredt omkring, og det fins ennå flere forfalne ovner rundt i skogene som taler sitt tydelige språk om det, leks. i Merenskogen ved Bakkesetra, Overskylda og nord for Bentesbøran.
Skal en så danne seg et totalbilde av den lierske industrivirksomheten utover i forrige århundre, må det i likhet med tidligere tiders bli noe skiftende. Enkelte greiner, som f.eks. sagbruk og mølledrift, viser seg stabile og levedyktige, mens andre, som f.eks. brennevinsbrenning, bare har en forbigående oppblomstring. Det er da også umulig å angi noe tall for en samlet inntekt av næringen, men så mye kan sies at den ikke pranger blant de betydeligste poster i bygdas «nasjonalbudsjett». Så sterkt begrenset som kommunikasjonsmidlene fremdeles var i Lier rundt 1860, måtte industrien først og fremst baseres på naturlig tilgang av råstoffer fra skogen, jorda og fjøset, samtidig som avsetningen for en stor del var avhengig av et sterkt lokalt marked. Først med en videre teknisk utvikling av produksjonen og en nærmest revolusjon på samferdselens område blir disse grensene sprengt for Liers vedkommende rundt 1870.
