Gårdskverner og møllebruk
Allerede på 1600-tallet hører vi ofte om «bekke-kverner» rundt omkring på mange av gårdene i Lier. Behovet for slike kverner økte sjølsagt i takt med den kraftige utviding av jordbruksarealet i bygda. Når så de naturlige forholdene med mange småfossende bekker og elver var svært gode, skjøt det ene kvernhuset etter det andre opp, slik at liungene ikke bare var sjølhjulpne hva maling angikk, men de kunne i et knipetak hjelpe sine nærmeste naboer. Dette siste skjedde gjerne «når tørre somre eller sterkere vintrer innfaller», forteller Essendrop. Han nevner at noen av disse «Quærne-Brug» er årgjengse og har vann nok til maling hele året igjennom. De egentlige bekkekverner derimot er lagt ved små fosser og opprettet bare til egen fornødenhet, «hvor der ikkun males om foråret og efterhøsten». «Alle de her befinnende mølleeller kvernbruk drives ei med hjul, men ved de såkalte kaller. Møllesteiner brukes ei av annen art enn de som tilføres fra Trundhiem». Her sikter han sannsynligvis til den kjente Selbu-steinen. Matrikkelutkastet fra 1723 gir oss gode opplysninger om kvernene i bygda. De er noenlunde jamt fordelt rundt på gårdene med 27 i Frogner, 9 i Tranby og 8 i Sylling. Rikeligst forekommer de på Egge og Brastad, som har 3 hver. Men den største var vel kverna på Sjåstad, som ifølge matrikkelen av 30. april 1683 sto i en skyld av 2 skp. tunge. I 1723 blir skylda redusert til 5 lispund for denne årgangskverna, «som ei tiere kan males på enn det Ditmerscke jernverk tillater». Det er kanskje riktigere å nytte flertallsform når det gjelder Sjåstad, for i 1733 fans 4 par kverner der. Samme året søkte Paul Hermansen Holter, som eide gården der da, om privilegium for møllebruket sitt. Han var særlig redd for konkurranse fra løytnant Rabe på Overen og den særdeles aktive Paul Justad, som hadde fått disposisjonsrett over Grøttefossen og nå ville sette i gang igjen kverna der. Etter å ha innhentet utførlige opplysninger hos almuen rår futen til at malingsfriheten ikke innskrenkes. Enda det er fire par kverner på Sjåstad, må bygdefolk ofte vente på maling når det er tørkeår, på grunn av «fremmede bøygders inntrengen». Derfor vil ei kvern på Grøtte være til stor nytte og fordel for nederste delen av Lier, og den vil heller ikke føre til noe tap eller forringelse ved virksomheten på Sjåstad, da bygda har behov for begge kvernbruk. Og kverna på Grøtte kom ikke bare i gang igjen etter 33 års stans, men den fikk snart mye å gjøre, og i førstningen av det følgende århundre anla de også ei stampemølle der.
I 1798 kjøpte den driftige Bragerneskjøpmann Casper von Cappelen parter av Nordre og Søndre Viulstad. Her var det allerede fra før både sagbruk og mølle, men Cappelen utvidet det hele og dreiv nokså stort. (Se gårdshistorien). Kvernbruket var bl.a. innrettet til all slags grynmaling og forsynt med 2 par sammalkverner. Dessverre brant det opp den 5. januar 1803, men vi skjønner at det hadde visse dimensjoner når assuransesummen var 4500 rdl. Andre uhell støtte også til, for etter at han hadde bygd ny mølle og ny sag - istedenfor den gamle og forfalne - «utbrød der en stormflod, som bortrev ikke alene fullstendig sagen og møllebruket, men endog raste så grundig at man ikke kunne se det minste spor av bygningene». Den som imidlertid ikke ga tapt, var Casper von Cappelen, og både sag og mølle ble reist på nytt. Noen stor fortjeneste av ei mølle kunne de vanligvis ikke vente, sammenlignet med andre næringer som f. eks. trelasthandelen. Betalinga foregikk nok omtrent på samme måte som det blir fortalt om i Eidsvolls historie «Mølleeieren tok ikke imot rede penger, men såkalt toll for malingen. Noen tok hver 17., andre tok hver 18. skuffe av melet,. og den skuffe som gikk i møllerens kiste, var dobbelt så stor som de andre, fortalte futen 1776. I samme forbindelse nevnte han at den som skulle male, ofte måtte oppholde seg i flere dager ved mølla, og da ble tida kortet med drikk og spill. Drikken sørget helst mølleeieren for, og dermed måtte han gjøre ytterligere innhogg i melet som betaling. Tjenesteguttene likte godt disse møllereisene, fortalte futen, og det er forståelig ».
Noenlunde slik gjorde de kanskje i Lier også, for vi kjenner til at på de litt større møllene ble innredet rom hvor langveisfarende kunne overnatte inntil de fikk melet med seg hjem. Og noe måtte de da finne på, skulle ikke ventetida falle altfor lang. I bygda levde også ordtaket: «Man malte på skatt», og med det mentes den retten som mølleeieren hadde til å få en viss prosent av melet som betaling for malinga.
Det hendte også stundom at ei kvern eller mølle kunne føre til rettssak. I 1794 har vi ei slik sak omkring noen møllebrukplaner ved Haskoll. Grunneierne protesterte nemlig mot oppdemming av Lierelva, for det ville bli til skade for dem.
På denne tida fans andre møller enn de som malte korn og gryn. Fra slutten av 1700-tallet dukker således flere papirmøller opp her og der, og hvorfor da ikke forsøke med denne fabrikasjonen her i distriktet også? Det mente iallfall Lars Hågensen Kjøsterud da han i 1801 søkte om privilegium til å anlegge ei papirmølle på Arnebergs gård og grunn i Eiker i interessentskap med Hans og Hågen Ås. Søknaden ble imidlertid avslått av myndighetene, som syntes at papirfabrikasjonen i landet var tilstrekkelig uten denne mølla.
