Fut, skriver, lagrett og ting
Når en hører om alle disse tunge økonomiske byrder som ble lagt på folks skuldrer, og som stundom dreiv dem fra gård og grunn, kunne en spørre om de ikke hadde noe lovvern mot en altfor vilkårlig utplyndring. Naturligvis hadde de det, og denne lovens beskyttelse ble også tryggere og mer omfattende utover 1600-tallet, i og med at de gamle bondeinstitusjoner lagrett, ting og domsnemnder smelter sammen med et nytt og bedre organisert lokalt embetsverk. På en måte oppstår atter det gammelnorske bygdestyret i form av moderne bygdeting. «Det gamle grunnlaget er her ikke først og fremst tinget selv, om i oppløsningstiden etter mannedauen spilte liten rolle uten som skatteting, men lagrettemennene, som den gang gjerne tok hånd om lov og rett hjemme i bygdene i nokså tilfeldige former. Skulle lagrettemennene avsi en formelig dom, måtte de etter eldgammel skikk i bondesamfunnet være 6 eller 12 (24) i tallet. Vi ser at lagrettemennene på 1400-tallet leilighetsvis opptrådte i slike seks- eller tolvmannsnemnder, men først i 1500-åra blir de en institusjon med et bestemt navn: lagrette. - I saker som ikke trengte åstedsbehandling, avsa lagretten gjerne dom på det gamle, faste tingstedet i bygda, og det samlet seg da mye folk der, stevnte og ustevnte. Fra slike bygdestevner var skrittet ikke langt til virkelige domsting med lagretten som den egentlige domstol, og før 1600 er dette skrittet tatt på Østlandet. Også på skattetinget får lagretten samtidig sine oppgaver som representasjon for bygdefolket, slik at bygdetinget i det hele blir fast knyttet til lagretten. Denne utviklingen gir visstnok grunnlaget for den alminnelige overgang til bruk av tingstuer. I gammelnorsk tid er det bare tale om tingsteder, og stundom heter det tingvoll, så det er klart at møtene ble holdt utendørs. Etter mannedauen er det - på Østlandet - mest stevnesteder vi hører om, eller stevnebøer (d.v.s. - gårder), i 1500-åra blir stevnestuer det vanlige, like til tingstuene slår igjennom omkring år 1600. Inne i tingstua var det ikke plass til et helt ting. Der satt lagretten omkring tingbordet, og foran sto partene, vitnene og andre innstevnte. Storparten av tingfolket ellers holdt til utenfor, men hadde kontakt med det som foregikk gjennom tingstuedøra, og fikk derfra lest opp kunngjøringer eller rettet spørsmål til seg». (Andreas Holmsen: Eidsvoll bygds historie).
Det nye ved ordningen er at tinget blir knyttet fast sammen med ei domsnemnd på 6 eller 12 lagrettemenn (for Lier er tallet nesten alltid 6 i de kilder vi har fra 1600-tallet). Da disse lagrettemennene vel oftest hørte til de dyktigste og gjæveste bønder, kunne de uttale seg både med autoritet og kyndighet. Dermed fikk deres dommer vekt og sjølve tinget ble et smidig og effektivt organ som skapte tryggere rettslige forhold for bøndene, enten det nå gjaldt stridigheter dem imellom eller det var murring og knurring mot nye påbud fra kongen og hans tallrike tjenere.
Av disse tjenere var det nok futen de fleste bønder hadde mest berøring med. Fra gammelt av hadde ikke ordet fut akkurat den lifligste klang i de fleste bondemenns ører, forbundet som det ofte ble med skatter og skyld, ja med utsuging og flåeri. Nå må en vel i rettferdighetens navn si at Lier ikke var blant de uheldigste bygder når det gjaldt hensynsløse og egenmektige futer, men motsetningene var sikkert til stede der også. Utover 1500-tallet foregår en forandring med selve stillingen, alt etter som kongedømmet blir styrket. Han som før hadde vært lensherrens private tjener og ofte skaltet og valtet på egen hånd, går nå over til å bli «Kongelig majestets foged» med fast lønn - gjerne 30 riksdaler - og seinere egen embetsgård. Dermed kommer han under et strengere oppsyn, særlig ovenfra, men også fra almuens side. Istedenfor som før å farte rundt i bygda og med hard hand drive inn bøtene heime hos «misdæderne», måtte nå futen legge dem fram på «saketinget», der lagretten både dømte og fastsatte bøtene etter lov og rett. Også når det gjaldt skattene, fikk både lagrette og fut stor betydning utover 1500-tallet da den ene ekstraskatten avløste den andre, og futen måtte tinge og akkedere med bøndene om å godta disse. Da ble bygdetinget liksom et trygt rettsorgan for bøndene og en sikkerhet for at de ikke kunne utbyttes altfor vilkårlig. Det var svært viktig for lagrettemennene å dømme riktig, for hvis avgjørelsene deres ble omstøtt ved en høyere domstol, led de den tort og svie å måtte betale bøter for sin uriktige kjennelse. Derfor var det fristende å skyve vanskelige saker fra seg og overlate dem til lagting, overlagting og kanskje herredag, som var den øverste domstol. Dette skjedde også i så høy grad ut gjennom 1500-åra at kongen greip inn og ga i 1589 lagmennene befaling til å dømme i alle saker som ble forelagt dem, og året etter fikk bygdelagrettene samme ordre. De sistnevnte skulle nå i første instans avgjøre alle slags rettssaker, små og store, lette og vrine, og det ville ikke bli greitt for de ulærde bønder å skifte sol og vind i de riktige porsjoner. De fleste av dem greidde ikke en gang skrive så pass mye at dommene kunne bli ført til protokolls. Dermed kommer de «svorne skrivere» inn i bildet 1591, og fra å være bare sekretærer til hjelp for de leke bondedommerne øker deres innflytelse og innsikt etter hvert slik at de fra 1687 blir nærmest enedommere med lagrettemennene som rådgivende rettsvitner. Men da var det også nødvendig for sorenskriverne å ha juridisk utdannelse skulle de mestre alle de vanskelige rettssituasjoner som det mer kompliserte offentlige liv førte med seg. Lagrette og ting fikk derfor redusert makt og ble nærmest kontrollorganer. Heller ikke var lagretten lenger sammensatt bare av bondeeliten, da den måtte fornyes hvert år etter manntallet. I mellomtida var sorenskriverne også blitt fastere knyttet til distriktet idet de i 1634 fikk utlagt bestemte embetsgårder. På denne måten vant de seg større sosial anseelse og skapte mer respekt for de avsagte dommene. Nå sto de heller ikke så langt under futene på den sosiale rangstige som de hadde gjort tidligere, da de bare var noen beskjedne tingskrivere.
Første gang vi støter på navngitte lagrettemenn fra Lier, er den 8. okt. 1609, da Oslo kapitels kopibok fører opp disse seks: «Engebret Gullav, Oluff Vallder, Guttorm Lindeness, Anders Valler, Anders Gullov och Peder Kiellstad.» Fra lensregnskapene har vi mange eksempler fra 1620 og utover, forsynt med lagrettemennenes bumerkeaktige segl, og som oftest gjelder det økonomiske spørsmål, først og fremst skatter og sakefall. Den 16. august 1624 er hele 12 mann samlet på «Sandaker stevnestue» under ledelse av futen over Buskerud og Bragernes, Christen Laugesen og lensmannen i Lier, Oluf Valle: Kjell Reistad, Christen Ila, Gutorm Linnes, Nils Viker, Oluf Brastad, Knud Hellesen Brastad, Knud Nilsen Brastad, Hans Sørum, Christen Sørum, Hans Mork, Lauritz Andersen Sørum, Torsten Brastad. Ellers nøyde de seg gjerne med 6, som f.eks. den 12. aug. 1629 på Kjellstad stevnestue da de med Jørgen Mortensen som tingskriver skulle avgjøre boten for en skipper som hadde seilt ulovlig av sted. Sakregisteret er forresten temmelig rikt og variert, som fra vurdering av noen gamle klær etter en bortrømt drapsmann til såpass alvorlige ting som slagsmål, knivstikk og mord. Etter alle drapssakene å dømme, særlig i siste halvparten av 1600-åra, var det nok ikke bare «hallingdølens knivblad» som satt løst i slira på den tida. For Christian V's lov av 1687 var ikke straffene for et mord eller drap så strenge og ubønnhørlige som de ble fra dette året. Ikke så sjelden fikk gjerningsmannen høve til å «løskjøpe» seg med et passende antall riksdalere, eller han kunne i beste fall «lagverge» seg ved å få så og så mange mann til å sverge sammen med seg at ugjerningen var «begangen» i nødverge.
Et illustrerende eksempel på dette har vi i saka mot Oluf Gulbrandsen Gifstad, som i november 1669 skjøt Hågen Gifstad og fikk «kongsdag» til andre «søgne før midfaste». Den 26. februar 1670 kom Oluf for retten, og han «begjærte» Peder Jensen, borger og innvåner av Bragernes, til å prosedere sin sak idet «han er geråden i manndrap med sin granne». Under vitneavhøringa gikk det tydelig fram at den drepte hadde vært en lei og kranglevoren fyr, som bl.a var innstevnet for retten tre år tidligere da han hadde brukt ærerørige ord som trollkjette og trollkjerring om ei grannekone. Oluf og enka etter den drepte blir så forlikt om at den førstnevnte skal flytte fra Gifstad, og hun vil da ikke strebe etter «hans liv og velferd». Dommeren stadfestet deretter forliket, som han fant rimelig fordi Oluf og hans kone hadde vært utsatt for så mye overlast fra «sal. Hågens side.» Men Oluf må betale 8 daler til Ingrid, enka, og 8 ørtug, 13 mark i teigngjeld ifølge mannhelgebolken i Magnus Lagabøters landslov. Denne saka kom for lagretten i Kristiania, som forlangte at Oluf Gifstad skulle lagverge seg med 12 mann «forbete drap av nødverge at have begangen.» «Oluf Gulbrandsen kom da frem og med hånd på bok avla hans høyeste juramente og ed, det han hadde vart høylig forårsaket til det ulykkelige drap.» Så kom de 12 fram og stadfestet eden.
Skal en dømme etter tingbøkene, måtte liungene være ikke så lite krigerske og ville i 1660-åra og utover, og mang en blir stevnet for «hugg og slag og helbreds fratagelse.» Til og med i kvinnene kunne vinkingnaturen flamme opp, som i 1673 da Ane Kielsdatter på Ila stakk en kniv i brystet på Hans Evensen Overn. Foranledningen til det oprerative inngrep var at Hans sang en «dandtzevise» om Grøtte Kiæll, og dette gjorde Ane så vred at hun gikk til skapet, tok ut en kniv som hun en stund seinere stakk Hans med. Han måtte sendes til «badskjær», men såret var ikke livsfarlig. På tinget forlangte futen at Ane skulle betale sikten for knivstikk og Hans bøte for helligbrøde fordi han hadde «slått et taug» på en søndag. Retten derimot syntes visst synd i Hans og frifant ham, mens Ane ble dømt skyldig. Ellers reagerte de strengt overfor alt slags arbeid på søndag, og mangen måtte betale klekkelige helligbrødesummer for de minste forseelser. Et annet slags saker som var temmelig tallrike i denne perioden, var de som gjaldt leiermål, det vil si de som fikk barn utenfor ekteskap.
Her kunne det nok ofte være svært tvilsomt hvem som var den skyldige, og lagrettemennene hadde det ikke alltid så lett. I det hele tatt var det ingen misunnelsesverdig jobb de hadde, enda om det fra først av var en tillitserklæring fra samfunnet. Ved siden av eventuelle vondord og sure miner fra den tapende part måtte de fra 1660-åra av sogar betale for å gjøre sin «laugrettiseed». Ja, i 1667 stevner lensmann Ole Huseby 16 Lierbønder «som er skyldig til velvise her lagmann for deres lagrettesed og ikke godvillig betale vil». Og dommen går ut på at de værsågod må «clarere» 1 riksdaler «ingen halv måneds dag». Det var derfor ikke så rart at de stundom kunne vise seg litt uvillige til å tjenestgjøre som domsmenn, særlig som lagrettemenn i Strøm tinglag, f.eks. i åstedssaker. At dette kunne føre med seg en viss misunnelse fra de «innfødte», får vi et levende inntrykk av gjennom referat fra saketinget på «Strømsøe i Tønsberg len» den 11. april 1656. Niels Berskaug, Kristen Kjøsterud, Olluf Kjøsterud, Pål Li, Søren Landfald og Gregus Kjøsterud skulle være lagrettemenn. Men de har «seg besverget og foregiven at i dag på Bragernes gate der de var på veien hit til tinget, haver de vært overråbt av Hans Jørgensen på Bragernes med forlydende at de ikke burde begive seg her over i dette tinglaug at dømme, som er et annet laugsogn, hvilket han hadde foregiven å være imot loven. Av sådan årsak torde de ikke betjene retten her i dag.» Men de slapp nok ikke så lett unna, for øvrigheten var striks med alt som angikk lov og rett. Store bøter ventet dem som f.eks. trosset en «rikens stevning», det fikk Torbjørn Berfløt sårt føle i 1619 da han ikke møtte i retten og måtte «udgiffue» 6 ¾ daler for sin forsømmelse. Heller ikke var det nådig for den som på en eller annen måte krenket rettens høye verdighet. Ved en åstedssak på Justad i 1665 møtte ikke noen innstevnte, og futen påtalte dette skarpt, «hvorpå hannem en nesevis og muligens drukken bonde svarte at jeg skal gjøre hannem (futen eller den som var uteblitt?) en skade og siden enda etter retten var satt». Den nesevise var lagrettemann Rasmus Svere, som straks ble skiftet ut.
Når det gjaldt sjølve grensene for tinglaget og futedømmet, så går ikke disse alltid så tydelig fram. Fra reformasjonen omfattet visstnok Bragernes len Lier, Røyken og Hurum og sto rettslig under lagtinget i Oslo. I 1650-åra nevnes flere steder Buskerud og Liers fogderier sammen uten at det går klart fram om det er ett eller to. Sannsynligvis er det to, for ca. 1600 (1602?) ble Bragernes len delt i to, Bragernes og Buskerud futedømme. Administrativt hørte Lier til Akershus hovedlen, og da vi fikk amt fra 1661, kom det fremdeles til å være under Akershus helt til 1760.
Etter Frederik den tredjes død i 1670 ble det en veldig reformiver i «tvillingrikene», således også når det gjaldt den administrative inndeling. Akershus hovedamt ble foreslått delt i 13 fogderier, og nr. 10 av disse var Lier, nr. 9 Røyken og Hurum, nr. 11 Buskerud og nr. 12 Ringerike og Hallingdal (som Tønnes Huitfeldt fikk ved kgl. resolusjon av 24/8 1662).
Fra tingbøkene og andre kilder får vi også opplysninger om både hvor liungene satte hverandre stevne og hvor ofte de møttes. Biskop Jens Nilsson var på visitas i Lier 1595 og skriver følgende om gården Hegg: «Der pleide almindelige ting i gamle dage å holdes, og ligger der på samme sted mange høye, og det siges at hvert fogderi har hver hatt sin høy å stande på, som der er kommet til sammen.» I de samme reiseopptegnelser nevner han «Viulstad alminnelige stevnestue». Dette ordet stevnestue ser ut til å ha holdt seg til bortimot midten av det neste århundret, således er det brukt i 1646 om «Sandaker forordnede stefnestoffue». Men i 1660-åra har vi f.eks. Gilhus forordnede tingstue og Ilen anordnede tingstue. Ellers fans tingstuer på mange andre gårder også, som Huseby, Kjellstad, Renskog, Hafskjold, Hval, Høvik, Jensvoll, Linnes, Valle, Sørum, Gunnerud, Viker og en enkelt gang Heggsbro «udi Hans Hendriksens hus». Rundt omkring i bygdene var det vanlig å ha tre ting for året, vårting i februar-mars, sommerting i juni-juli og høstting i september, oktober eller november. I Lier derimot ser det ut til at de fra midten av 1600-tallet hadde enda flere ting enkelte år. For å ta 1669 så holdt de ting både i januar, mars, april, juli, september, oktober og desember, i alt 9 dager. Da lagrettemennene skiftet stadig, var det ikke underlig at manntallet måtte tas til hjelp for å trumfe dem sammen. Og seks måtte til skulle retten være lovlig, ellers ville de ikke «tage for seg sak å judisere udi», som det heter i et referat fra Bragernes 1656 da det møtte bare 5 lagrettemenn.
Fra lensregnskaper, tingbøker og andre kilder kjenner vi også navnet på de fleste av futene i Lier, iallfall etter 1600. På denne tid residerte futen Mikkel Nilsen på Huseby, som vel egentlig ikke var futegård da. Forholdet var nemlig slik at futene i Drammen, på Toten, i Gudbrandsdalen og i Akershus len hadde «anvendt og forbygget» mye på de gårdene som de eide privat og «ikke ere ret forordnede fogedgårde». Dette gjelder også Huseby. De er nå redde for at når de ikke lenger har sitt verv, vil andre komme og trenge dem og deres hustruer fra de samme gårdene. Som en sikkerhet får de i 1587 kongelig brev på at de og deres hustruer framfor andre skal få beholde disse gårdene mot vanlig avgift, «på det K. Majs. og Kronens gods ved sådan leilighet kan bli bygt, forbedret og ved makt holdt». I 1616 står Hval oppført som den egentlige futegård i Lier, det vil si frigård, og futen over Bragernes heter Claus Clausen. Fire år tidligere er Tage Erichsen fut både over Bragernes og Buskerud. Ellers veit vi at Berendt Bendtzen innehar embetet i 1602, Christen Laugesen i 1624, Søffren Jacobsen i 1627, Mikkel Pedersen 1637, Nielsz Bendtsen 1644-46, Lauritz Christensen Vendel 1652, Søffren Pedersen 1655 og 1661, Hans Andersen straks før 1656, Jochum Grot 1662-65. Han var en stund fut «ofuer Lier och Eger», men ble visstnok fjernet fra sitt embete så brått at han ikke engang fikk tid til å drive inn skatterestansene, som nå fyller 5 sider i tingboka, klager han over i 1668.
Etter ham fulgte den kjente Johan v. Cappelen, og i 1680-åra opptrer Johan v. Cappelen d. y. og Jens Nielsen. Den siste fortsetter til 25. juni 1698 da han overlater embetet til Søren Høeg, som fungerer langt ut i neste århundre. I mellomtida dukker Peder Iversen opp, men ham kjenner vi svart lite til.
Opplysningene om disse Kgl. Majestets Fogder er i det hele så sparsomme at det er vanskelig å karakterisere dem noe nærmere. Derfor kan vi heller ikke sette noe innbyrdes kvalitetsstempel på dem. Men uten å gjøre dem urett må en ha lov til å anta at de passet nøye på å kreve inn de skatter og avgifter som til enhver tid ble pålagt almuen, samtidig som de våket over at lov og rett skjedde fyllest. At bøndene stundom - og kanskje ofte - syntes futen gikk hardt og urimelig fram, har vi beviser for også fra Lier. Således klager Haldwor Olsen Haffschold i 1665 over at forrige fut Søffren Pedersen har tatt fra ham eiendommen, «och slaget laasz for hans høe och korn», enda han hadde tilbudt å betale sin gjeld. Bonden ber nå om å få godset sitt igjen og låsen tatt fra hans høy- og kornlade, «på det hand ikke skal geråde i allerstørste armod». Stattholderens resolusjon lyder kort og fyndig: «Remitteris till low och ret».
I sannhetens interesse bør opplyses at det var ikke alltid så greitt å være fut heller, så beskjeden som lønna var de fleste steder. En forordning fra 1634 bestemte at Bragernes fogderi skulle være avlønnet med 30 riksdaler, det samme som de fleste andre futedømmene i Akershus len. I 4 av dem var riktignok lønna 50 dlr., men det skulle de vel heller ikke bli feite av. Derfor ser en at futene skifter ofte, og sannsynligvis var det ikke bare de dyktigste og hederligste som bekledte embetet. De riktig smarte og hensynsløse hadde nok sjanser til å berike seg, idet loven fra 1660 tillot dem å kjøpe krongods og ta pant i bøndenes jordeiendommer for skatterestanser som futene sjøl hadde betalt ved forfallstid. Det var sikkert et slikt tilfelle vi nettopp hørte om på Hafskjold. I Gyldenløves og Bjelkes betenkning av 1670 om administrasjonen blir foreslått at futen skal få 50 rdl. årlig, og 100 rdl. hvis han er uten gård.
Heller ikke når det gjelder sorenskriverne, flyter kildene noe rikelig. Allerede i 1572 er nevnt en Peder Skriver i et forliksbrev om eiendomsretten til Viker, men hva slags skriver han var, veit vi ikke nærmere. Hans Nøste står oppført som tingskriver i 1593-94 og 1604. Ricardus Mortenssen kalles tingskriver i Bragernes 1594 og 1598, Søfren Christensen er tingskriver i Lier fra 1613-15, Claus Povelssøn 1616 og Hans Jenssen i 1617, da han opptrer med sin underskrift på et pantsettingsdokument. Lensregnskaper gir oss navnene på tingskriver Jens Madsen Vivelstad 1619-20 og Jørgen Mortenssen, som i 1624 blir titulert «sorenskriver i Lier, Røyken og Hurum.» Jens Rasmussen er tingskriver i Buskerud fogderi 1625-26, og Christen Mogenssen sorenskriver 1632-33. Så kommer «sorenskriver i Lier, Bragernes, Røyken og Hurum, Johan Worum, som også blir kalt tingskriver over Bragernes fogderi. I det hele tatt var tittelbruken vaklende til omtrent midten av århundret, noe vi kan tydelig se gjorde seg gjeldende med Niels Bastiansen, visstnok av slekten Stabell. Han opptrådte først som tingskriver over Bragernes fogderi 1636, går så igjen både i koppskattelistene 1645-46 og i den store supplikasjon av 1648, som er undertegnet av 12 lagrettemenn foruten «vores Sorenskriver Niels Bastiansen». Sannsynligvis fortsatte han helt til 1666 da han avsto bestillingen til Christen Hammer mot en viss «genant», nemlig 40 rdl. i årlig underhold så lenge han levde og en god slakteokse eller 6 rdl. i penger til hans eventuelle enke. I tingbøkene opptrer han forresten både i 1667 og 1668 med krav til bøndene om å betale resterende skrivepenger. Hans tilgodehavende hos debitørene var gjerne 1 ort eller ½ daler, alt ettersom de skyldte for ett eller to år. En gang tidligere hadde han tilbudt skyldnerne enten å gjøre opp med penger eller korn, men da var det ingen som svarte, «hvilket han begjærte måtte bli innført». Bøndene klagde forresten på ham i 1645 over sein saksbehandling.
Fra 21. juli 1666 har vi Gyldenløves originalbestalling for Christen Hammer som Bastiansens ettermann i embetet. Denne Hammer var sikkert en som med alvor og pliktkjensle gikk til sin gjerning, skal en dømme etter det han skreiv i ei tingbok. - På side 1 står der: «O Gud Du Rettferdig och Fromme, Være med os udi alle vore Domme,» og på siste side: «Hermed haffuer denne Protocoll Ende, Gud os sin verdig Hellig Aand sende». I neste tingbok er han både like from og like poetisk, for han innleder med: «O Gud, som en Viisdommens Kielde, Underviis du os, Ellers farer vi Vilde, Ret viselig at dømme med Skield, Saa gaar det os urimelig Vell.» Hans bønn om å bli undervist kunne kanskje trenges, da han var forholdsvis ny i stillingen uten erfaring, og som de fleste samtidige sorenskrivere manglet han trolig all juridisk utdanning.
Skulle dommene da bli så rettferdige som mulig, måtte sunt skjønn og praktisk sans ofte oppveie skrøpelig teori og slette lovfortolkninger. Både bøndene og futene skal ha vært misfornøyd med Hammer som ikke var «bedre forfaren i lov og rett». Da han skulle utrede så pass stor «pensjon» til sin forgjenger, var det nok ikke så lett å greie seg økonomisk, og han prøvde derfor å skaffe seg ekstra inntekter. Således hevdet han retten til konfiskasjonssakene ved Sand tollsted i Hurum «formedelst hans skriveris ringhet,» og han spekte om fri skyss på reiser rundt i tinglaga, noe han også fikk. Dette betydde nok mye for ham, da han visstnok bodde på sin gård Åsen i Aker og hadde lang vei til distriktet sitt. Ellers bestemte den før nevnte forordning fra 1634 at sorenskriveren skulle ha en gård på 2 skp. tunge, fordi han ikke kunne leve av sine «brevpenge». I Lier er således Hval oppført som «sorenschrifverens fri gaard» i 1690-åra.
Den 29. januar 1673 sendte Hammer brev til «Allernådigste Herre og djerve Konge» med bønn om å bli fritatt som skriver på grunn av alderdom og svakhet. Samme år kom så Mathias Pedersen Tønsberg, som bodde på Heggum i Røyken, og han fortsatte helt til han i 1700 «på kongens allernådigste behag» avsto bestillingen til Jørgen Jensen. Dermed fikk han sammen med Niels Bastiansen en tjenestetid som strakk seg over mer enn halvparten av århundret. Når det gjelder grensene for dette embetsdistriktet, er det sikkert at de tre tinglag Lier, Røyken og Hurum hadde felles skriver på et tidlig tidspunkt. I de eldste tingbøker fra 1661-62 kalles embetet «Bragernes skriveri», 1664 er det offisielle navn «Lier og Bragernes skriveri» og fra 1666 «Lier, Hurum og Røgens skriveri.»
Foruten skriver og fut fans også en tredje representant for den verdslige styremakt, og det var lensmannen. Alt fra første gang vi hører øm denne øvrighetsperson - i 1205 - og ut gjennom de følgende århundrer, står han som et mellomledd mellom bondesamfunn og statsmakt. På 1400-tallet er han først og fremst bondesamfunnets tillitsmann, og etter all sannsynlighet fortsatte han med det til førstningen av 1600. Således møtte lensmann Baardt Lindenis fram ved kongehyllinga i 1610 på vegne av Lier-befolkningen. Utover dette århundret blir lensmannen mer og mer opptatt med offentlige gjøremål ettersom embetsstyret stadig blir utvidet og forgreinet, og han utfører oppdrag som ellers lå under fut og skriver. Professor Holmsen forteller fra Eidsvoll at lensmannen der stundom oppnevnte lagrettemenn til bygdedomstolen, og at han en gang i 1627 sogar ble titulert «Kongl. Majestets lensmann». «Bondelensmann» var ellers den vanlige tittelen den gang, og et slikt skiftende språkbruk viser inn til den utpregede dobbeltstilling lensmannen hadde i overgangsperioden: bondeombudsmann og - indirekte eller direkte - kongsombudsmann på samme tid. Men for 1650 har skriveren tatt plass i spissen for lagretten i alle rettsdokumenter av betydning, og lensmannen er kommet i et fast underordningsforhold til futen, uten at han likevel står i personlig tjeneste hos kongsombudsmannen som i gammelnorsk tid. Sin rot i bondesamfunnet mistet lensmannen heller ikke, for så vidt som han stadig var bonde selv, og han hadde også visse selvstendige funksjoner: han greidde alle vanlige stevninger og hadde plikt til på egen hånd å arrestere forbrytere og holde dem i fengsel hos seg til de kom for retten. Likeså skulle han gå til besiktigelse - men ikke nødvendigvis til forhør - etter overfall og annet voldsverk. Men ellers opptrådte lensmannen som politimyndighet og i andre gjøremål bare etter ordre fra futen, i følge med ham eller med særskilt fullmakt i hans sted. På den måten ble han med på nær sagt alle rettshandlinger og alt verdslig og sivilt offentlig styre og stell i bygda, unntatt skyss og post (fra 1647), som ble ordnet gjennom særskilte skyss-skaffere og postbønder.» (Holmsen: Eidsvoll bygds historie).
Lensmannen var derfor en svært opptatt person, ikke bare på alle tingmøta, men ellers også med stevninger, takseringer, eksekusjoner og skifte. Dessuten måtte han mange steder - om ikke så mye i Lier - huse både fut og skriver når de fartet rundt i embets medfør. Lønna for alle disse tjenestene var ikke alltid så rar. Som den kongens og bøndenes mellommann han var, fikk han også godtgjøring av begge parter. Bøndene betalte enten gebyr eller «lensmannstoll», som var ¼ tønne blandkorn av hver fullgård, og kongen ga ham tiendeparten av sakefallet og frihet for de fleste gårdsskatter. Når han ved siden av alt dette også hadde en vanlig god gård, ble det slett ikke så verst, særlig i ei bygd som Lier, hvor folketall og velstand økte og lensmannens embetsmessige forretninger med dem. I Drammen hadde han en ekstra inntekt av fremmede skip som kom til havna, det ser vi av et brev som «Bunde Lensmanden Peder Brager paa Bragnesz» sender til stattholderen i 1643. Her beklager han seg over «å miste den lensmannens tjeneste forhen tillagde lønn, nemlig 2 ½ pund mel og 3 pund smør av leidangen, desligeste den lønn han av fremmede skip der på havnen burde have, og bad om befaling til tolloffiseren hannem dertil hos skipperen å forhjelpe.» Resolusjonen går ut på at «tolloffiseren udi Drammen skal herudi bekomme ordinants med det første hva bunde lensmannen for hans umake med skipene skal tilbørlige av den gamle vedtagne kjennelse gives.»
Et par år etter er det samme Peder Brager som blir anklaget av Jørgen Hansen, havnefut på Bragernes, fordi lensmannen trenger seg inn i futens bestilling og krever avgift - «accidentz» - av inn- og utlendinger med trusel om «seigl och roers fratagelse.» Denne gang er det «Kongens fouget offuer Bragenesz fogderi» som skal ha «indseende» av at «Supplikanten ikke skjer noen innpass eller forhindring i sin bevilgede bestilling.»
Etter hvert som lensmannsombudet virker mer økonomisk lokkende, kommer innehaverne til å holde fast ved det i flere år i motsetning til tidligere tider da det gikk på omgang blant bøndene lik et annet tillitsverv. I Lier opptrer stundom to lensmenn samtidig, andre tider finner vi en ekstra underlensmann eller medhjelper, f.eks. til å kreve inn skyssferdsskatt eller landskatt. Fra Riksarkivets diplomsamling, lensregnskaper og tingbøker kjenner vi navnene på mange lensmenn i Lier etter 1580. Den aller første bygdelensmann som er nevnt, er Rollaug Guttormssøn alt så tidlig som 1390. I 1528 får «lensmanden aff Lieder» 8 skilling av leidangspengene, men navnet hans er ukjent. Så hører vi ikke noe før i 1587 da Laurids Pedersen satte sitt segl under et pantsettelsesdokument på Berfløt. Året etter er Joerd Michelsen til stede ved en grensegang mellom Mørk og Gullaug. Lauritz Ila opptrer de fleste åra fra 1593 til 1607, Bård Linnes 1610-12 og Oluf Valle sannsynligvis fra 1617-30. Den lange tjenestetida skulle tyde på at ombudet nå var blitt temmelig fast. Videre har vi Hans Overn 1638, den før omtalte Peder Brager 1643-47, Erik Olsen på Vestre Egge 1647-49, Jon Sørum 1655-57, Paul Viulstad og Paul Valle 1657, Peder Valle 1661, Mikkel Tranby 1664-65, Oluf Pedersen Huseby 1664-71, Nils Sebjørnsen Buttedal 1671-79, Tosten Olsen Valle 1678-82, Morten Lauritsen Auvi (kalte seg seinere Eeg) 1683-98, Svend Bentsen Røed 1698 og Amund Eriksen Gilhus 1683-1710. Den siste var sønn av Erik Olsen Egge og fungerte som lensmann i hele 27 år, men så hadde han altså hjelp av en medlensmann den lengste tida. Fra 1696 møter ofte hans sønn og «fullmektig» Erik Amundsen Gilhus. Amund Gilhus har vi støtt på tidligere som en stor godseier og en formuende mann, han lånte således 170 rdl. til Nils Mikkelsen Thune på Huseby i 1704 mot pant i eiendommen.
Fordi lensmannen var en lavere øvrighetsperson og sjøl dreiv som bonde, sto det ikke slik age av ham som av fut og skriver. Derfor hendte det ikke sjelden rundt omkring i landet at bøndene protesterte når han kom for å stevne eller pante, ja stundom stakk de ham rett og slett ned. Fra Lier har vi ikke noe vitnesbyrd om at de gikk så drastisk til verks, men også her kunne nok denne lovens håndhever komme ut i riktig hardt var på sine «embetsbesøk», som ofte sikkert var både uønsket og ubeleilige. I 1665 stevner futen Lauritz Bjørnsens kvinne Ane Adamsdatter for vold mot bygdelensmannen, som skulle foreta husundersøkelse etter øl i samband med en anmeldelse fra gjestgiveren på Svangstrand. Idet stedets øvrighet ville hente ølet, truet hun ham på livet: «Den som først tar til lemmen, den skal jeg visst legge der». Kristen Kirkerud og Bård Gunnerud, som assisterte lensmannen, svarte da: «Inte lukker vi den opp, skal det så gå til». Lensmannen derimot var modigere og greip tak i lemmen. Men da treiv den krigerske Ane Adamsdatter ei øks som lå under bordet og løp mot lensmannen med. Da mannet de to medhjelperne seg opp, fikk tak i øksa, gikk ut med den og slengte den så opp på taket. Dermed kunne lensmannen utføre sitt lovlige ærend under mindre farefulle forhold. ølselgersken fikk forresten tingsvitne på at mannen hennes nærmest var en krøpling på krykker med så skrøpelig helse at han for det meste holdt seg i senga.
Et liknende dramatisk opptrinn med øksa som det truende våpen var samme lensmann - Oluf Pedersen Huseby - ute for noen år seinere på Gunnerud, enda det denne gangen egentlig gjaldt tiendeskriver i Drammen, Hans Grønbech. Den sistnevnte var kommet i klabask med Bård Gunnerud om vurderingen av tienden, og da han sammen med bl.a lensmann og futetjener innfant seg på gården heime hos Bård, fikk han denne inderlige velkomst etter å ha hilst «God aften»: «Gud give djevelen give deg god aftenl» Ifølge Rasmus Sveres vitneprov ble hans infernalske majestet titulert med «fanden», ellers stemte det overens med klagerens. Samtidig klasket han til tiendeskriveren med «baghaanden», og i den andre handa blinket ei skarp øks. Under det følgende munnhoggeri sto Bård og viftet med øksa, mens kona for sikkerhets skyld fikk tak i skaftet. Tiendeskriveren kom seg så ut til sleden, der han ladde sine pistoler til skjerpet beredskap og talte disse ord: «Drages til minne, I godtfolk, om her skjer en ulykke». Heldigvis gjorde det ikke det, for Grønbech stakk sine våpen i lomma, kjørte fra gården, og saka kom deretter for retten ei stund seinere.
Likevel er slike dramatiske opptrinn blant liungene mot øvrigheten forholdsvis sjeldne, og stort sett innså de nok nødvendigheten av å føye seg, enda om det trolig kokte innvendig mange ganger når de måtte punge ut til nye og betydelige skatter eller bøye seg ydmykt for kongens mangeartede påbud.
