Framgangen i jordbruket fortsetter

Gårdsregister

Innhold

Så ensidig jordbruks-dominert som næringslivet i Lier ennå var rundt 1814, måtte folks levekår i høy grad stå og falle med gode eller dårlige avlinger. Når så disse helt eller delvis hadde slått feil det ene året etter det andre, var det bare rimelig at noen begynte å spørre seg sjøl hvor feilen - eller feilene - vel kunne være. Riktignok var det en såre enkel affære å gjøre frost, regn eller tørke til ene-syndebukker for elendigheta, og overfor værgudene sto som kjent de skrøpelige menneskene maktesløse. De mer tenksomme derimot stoppet vel ikke opp ved dette særdeles ukompliserte og primitive resonnement, men grubliserte litt videre og kom kanskje til at noe kunne vel de jordiske vesener også gjøre for å rette på forholdene. Uåra hadde nå ikke herjet like ille alle steder, for der som jorda var best stelt, ble det trass alt litt større avling enn der den var utpint og vanrøktet. Derfor kunne det nok lønne seg å vie sjølve driftsmåten mer oppmerksomhet enn før. I forrige bind av bygdehistorien er sitert en del av Jens Krafts dom over jordbruket i Lier på denne tida. Han hadde sikkert rett i at krigsåra ga åkerdyrkinga «et merkelig støt fremad». Andre kilder peker i samme retning, derfor må vi ha lov til å slå fast at det smått om senn ble både mer aksfylte åkrer og grasrike enger rundt i bygda. De sikreste vitnesbyrdene om framgangen har vi i de såkalte «Amtmennenes 5-årsberetninger», som både er interessant og lærerik lesning. En lov fra 1825 bestemte nemlig at amtmennene skulle «afgive Rapport angaaende Norges oeconomiske Tilstand m.m.», og den første av dem skriver seg fra 1829. Fra 1835 av omfattet disse rapportene en 5-årsperiode, et «quin-quennium». Etter hvert ble de så utvidet, og det må vel kunne sies at de dannet forløpere for den seinere «Statistisk årbok for Norge».

Den første oversikten for Buskerud, forfattet av amtmann Nils Arntzen Sem, forteller ganske kort at «også i Buskerud amt er åkerbruket i det hele tatt gått merkelig fremad i det siste desennium, fornemmelig på Ringerike».

Den mer utførlige rapporten fra 1835, undertegnet av Gustav Peter Blom, gir ikke lite ros til Lier for at særlig der «gives Agerdyrkningsredskaber i forbedret Stand», dessuten har ikke få bønder i bygda drevet sædskifte de siste 10-15 år. Høyavlinga er også forbedret noe i-ed tillegg av kunstige «Foderurter», og fra bygdene ved Drammen fdres mye høy til torgs. Potetarealet har økt i perioden, og «haugedyrkning« drives i Ringerike, Buskeruds fogderi og Sandsvær, ikke i det store, men dog ikke uten «hell». Framskrittene her er betydelige, noe som planteskolen på Høvik under ledelse av handelsgartner Nyquist delvis må tilskrives æren for. Amtmann Blom kommer også med en gledelig melding om at i Buskerud fogderi var «oppryddet 2000 mål forhen udyrket mark».

Med fedrifta derimot sto det ikke så bra til. Her var stort sett ingen framgang å spore, noe som enkelte steder vel kunne skyldes mangel på skikkelig sommerbeite. Når så «høhøsten» slo feil, visstnok både i 1836 og 1837, skulle ikke det bedre situasjonen, men førte tvertimot til at krøttertallet måtte innskrenkes. Fra andre kilder vet vi likevel at liungene prøvde nye veier i husdyravlen. Således fikk en blanding av engelske og spanske sauer inngang i bygda akkurat nå, og en slags systematisk hesteavl skal enkelte ha drevet helt fra midten av 1700-tallet. Og i rapporten fra 1841 heter det at noen - utenfor bondestanden - har latt sine hopper bedekke av full- eller halvblodshingster. Men det førte dessverre ikke til noen almen forbedring av rasen. Derimot «skred fårerasens forbedring» framover i bygdene nær byene, men i fjellegnene så en ennå «de små striduldede får». I en seinere melding - fra 1855 - hevdet amtmannen at en hindring i foredling av husdyrrasene er sæterdrifta, «der alle raser blander seg». Nå tok forresten «almuen» til å vise større omhu i valg av dyr, og myndighetene gikk foran ved f.eks. innkjøp av «stodhingster» av innenlandsk rase, særlig

 

Fra Nordre Eik.

 

gudbrandsdalsk. Og ved den forholdsvis nyopprettede Ås landbrukshøgskole innførte den en «Hjord Quæg af Ayrshire-rasen». De såkalte dyrskuer, eller fesjå, for å tale med Vinje, skulle også virke i denne foredlende lei, og allerede i 1851 holdt Buskerud amt det første i Vikersund.

Men hva hjelp var det vel i en fin utenlandsk rase med et aldri så flott klingende navn, hvis ikke de umælende dyra fikk mat og næring nok? I meldinga fra 1850 heter det at den «fordærvelige sulteføden hersker ennå», og da særlig i fjellbygdene. Amtmannen håper imidlertid at også fjellbonden snart vil lære at det ikke er besetningens mengde, men dens «afdræt» som er viktigst. Dette gjelder både melk, smør og kjøtt, derfor vil en bonde med 3 velfora vinterslakt få større utbytte enn en yrkesbror med 5 sultefora eksemplar av arten. De neste 10 - 15 åra må sikkert ha først med seg en stor forandring - kanskje vi skulle kalle det revolusjon - av foringsmentaliteten hos mange bønder i Buskerud amt. Amtmann Breder hevder iallfall i 1865 at «sulteforing som system er avskaffet» og at feavlen går godt framover. Riktignok viser statistikken at krøttertallet i amtet har gått til dels kraftig nedover den siste 10-årsperioden, men det kommer av bedre foring og stell, slik at totalutbyttet likevel blir bedre. Amtmannen anslår verdien av feavlen i hele amtet til 1 ½ million spesiedaler. Det samme fenomen med nedgang i krøttertall viser seg også i Lier. Ved hjelp av ganske pålitelige tellinger kan vi tydelig følge utviklingen her, for dyra ble nemlig talt hvert tiende år samtidig med menneskene. En oppgave over husdyra i bygda framover til 1865 skulle da se slik ut:

År:

Hester:

Storfe:

Sauer:

Geiter:

Svin:
           

1820

597

2168

2038

--

--*

1835

664

2578

2493

--

556

1845

783

3092

2948

5

498

1855

882

3379

3008

9

524

1865

853

3196

2813

--

390

*Oppgaver mangler

 

Denne oppgaven viser oss tydelig at 1855 kan prale med de største tall for alle de nevnte husdyrslag, bortsett fra svin som det fans noen flere av 20 år tidligere. Svineavlen kunne forresten ikke være så betydelig i denne perioden, når selv ikke det beste «griseår» oppviste mer enn godt og vel 1 dyr i gjennomsnitt på hver bonde i bygda. Sauer derimot utgjorde en ganske tallrik flokk ved midten av forrige århundre, men siden gikk bestanden stadig nedover, først og fremst på grunn av manglende høvelig hamn.

Sammenlikner vi så nedgangen i tallet på hester og storfe fra 1855 til 1865, finner vi straks ut at den er noe større for den sistnevnte gruppe. Dette lyder nokså sannsynlig, for fremdeles spilte kjøringa en dominerende rolle som binæring for mange Lier-bønder. Riktignok lakket det mot slutten på hestens gylne periode som trekk-kraft over lengre avstander i distriktet, idet jernbanespøkelset flagret illevarslende i den nærmeste bakgrunnen.

Etter all sannsynlighet ga det bedrede krøtterstell de mest positive resultater hos det mest uunnværlige av alle husdyr, kua. Med større høydotter, mer luft og lys sprutet melka kraftigere i bøtta slik at både bonde og byfant kunne drikke seg utørste på denne næringsrike nektar. Amtmann Breder oppgir i 1865 utbyttet av ei gjennomsnittsku i Lier til 1600 potter (1544 liter) melk eller 8 bismerpund (48 kg) smør og tilsvarende ost. Dette tallet ligger sannsynligvis noe i overkant av de virkelige forhold, for nøyaktigere oppgaver fra siste del av århundret - ca. 1890 - viser bare 1500 liter, og noen nedgang i ytelsene kan det umulig ha vært, da alle rapporter også fra denne mellomliggende periode forteller om videre framgang i feavlen. Amtmann Breder anslår også gjennomsnittsytelsen for hele amtet til 1500 potter (1448 liter) pr. ku, og dette skulle gi et pekuniært utbytte på 30 daler, regnet etter 2 2/5 skilling pr. pott. Prisen på nysilt melk varierte nok ikke så lite, kanskje fra 2 til 3 skilling for hver pott. Til sammenlikning kan nevnes at kyrne ved landbruksskolen på Skollerud melket 1993 potter i gjennomsnitt for året 1861, mens Christensen på Linnes landbruksskole bare hadde fått 1333 potter jamt over av hver melkeku i 1847. En må vel ha lov til å anta at liungene hørte til de heldige som fikk best betaling, da de solgte ikke så lite til melkehungrende drammensborgere. Når så rapporten opplyser om at 4/5 av storfebesetningen i Lier var melkekyr, skulle det kanskje. gå an å foreta et aldri så lite forsiktig regnestykke over hvor mange sølvblinkende dalere alle «dagrosene» brakte sine sikkert lykkelige eiere. Kalkulerer vi med det nevnte utbytte på 30 daler, som melkeprisen tatt i betraktning vel ikke skulle være for høyt, og vi så multipliserer det med et antatt melkekyrtall på 2400, får vi den nette sum av 72 000 daler, eller 288 000 kroner. Med datidas kjøpekraft utgjorde det et betydelig beløp, og enda vi ikke på noen måte kan garantere riktigheten av svaret, forteller det oss iallfall at melkeproduksjonen spilte en viktig rolle i bygdeøkonomien. Kanskje med en viss stolthet kunne liungene peke på at de også i 1865 hadde fått et eksemplar av disse nymotens greiene ved navn ysteri eller meieri, som nettopp skulle hjelpe bøndene til å utnytte melka bedre, men som det da fans bare 5 av i hele landet. At dette Liers første ysteri ble liggende i Sylling, var i grunnen ganske naturlig, for akkurat her hadde produsentene de største vansker med å omsette melka på fordelaktigste måter. Med de daværende sambandsmidler lå stedet så langt fra Drammen at noe melkesalg dit kunne det ikke bli tale om. Nei, kvinnene måtte nok pent kjerne smør skulle de bli kvitt avdråtten fra fjøset, og det ikke bare sommertid når buskapen kanskje lå på setra.

Som omtalt tidligere, dro ikke så få av liungene til seters med buskapene sine om sommeren. Likevel ble aldri Lier noen typisk seterbrukende bygd, til det var beitene i utmarka både for små og skrinne, særlig på grunn av mye nåleskog.

 

Flatbrødrull fra Hegg.

 

I sitt standardverk om seterdrifta i Norge oppgir dr. Lars Reinton at 27,03 % av jordbrukerne i Lier hadde krøttera sine på setra i 1723. Denne prosenten gikk sannsynligvis noe opp bortimot 1800, da ca. 50 setrer skal ha vært i bruk. Men så går det stadig nedover med seterdrifta, og innen 1850 er mer enn 20 setrer nedlagt, og i neste tiår blir 10 nye forlatt. Før «århundret nedrødmer» - for å bruke et Wergelandsk uttrykk - var det så å si slutt på alt seterstell i bygda, de få gårdene som tappert holdt stand og dreiv på gamlemåten, lå alle i Sylling, nemlig Brevik, Enger, Tveiten og Toverud. I bygda ble det for tungvint og lite lønnsomt å ha krøttera så langt av lei, særlig etter at en mer intensiv driftsmåte hadde vunnet innpass. «Budroten», som seterproduktene skal være blitt kalt her, viste seg å bli for knapp sammenliknet med utbyttet når de kunne levere melka direkte til meieriet. Etter hvert ble det heller ikke så lett å få tak i dyktige budeier som ville stelle buskapen en hel sommer for 1 daler pr. ku og halvparten for hver kvige. Stundom fikk de enda mindre betaling, og da kan en ikke fortenke dem i at de valgte annet arbeid framfor seterlivets påståtte romantikk. Men noe visst tillokkende og forfriskende måtte det sikkert være ved det, og når husmora stolt rei til setra hver fredag for å «ta opp» rømmen, kjerne eller yste, følte hun det trolig som en vederkvegende atspredelse fra det vanlige ståk og mas. De samme kjenslene hadde kanskje husbonden når han med kløv eller dragslede stevnet mot høgda for å få seg en nærende melkeringe med gul sentimetertjukk seterrømme før han vendte tilbake med avdråtten. (Her i bygda kalte de visstnok en slik dragslede for sleip). Det hendte også at husmora sjøl bar med seg nykjernet smør eller feite oster når hun ruslet ned til bygda igjen om kvelden.

Fra forliksprotokollene kjenner vi til at også seterdrifta kunne gi årsak til strid. I 1822 stevnet således Anders Hansen Sørsdal drengen Ole Olsen Opsal for «utillatelig havning» på Haukelisetra og for å ha tilvendt seg matvarer av seterjenta. Slike «utro» budeier hadde allerede Essendrop nevnt, for de hådde «god leilighet» her langt fra husbondsfolk og kontroll, derfor nyttet nok enkelte den også. Men så fins også heldigvis tallrike eksempler på det trufaste ærlige slaget, som i kanskje en hel menneskealder årvisst vender tilbake til si kjære seter og til sine like kjære krøtter. Enkelte av disse sliterne fikk også hedersetiketten sæter foran døpenavnet sitt, som f.eks. Sæter-Ingeborg av Rotneimsslekta i Hallingdal. Hun bodde i ei lita stue ved Kasta og lå hver sommer på Justad-setra inntil denne ble nedlagt rundt 1880. For en slik budeie måtte det sikkert ikke være lett for alltid å si farvel til seterlivet.

Reint unntaksvis kunne også seter-brukerne lide andre tap enn ved svikaktige budeier som tusket bort noe av avdråtten. En sommerdag 1818 kom enka Kirsti Knutsdatter heseblæsende ned til Sørum med beskjed om at ild var oppstått i «boden eller størhuset» på setra. Ved forhør noe seinere «fremstod Kirstine Rasmusdatter Brasta-eie, sagde seg 48 år gammel, og at ligge på Bratstadsæteren denne sommeren for oppsidderne på Stokke, forklarte at sistleden tirsdag utpå ettermiddagen kl. mellom 2 og 3, var hun med sine kreaturer at gresse så nær Sørum-sæteren som en 4-5 bøsseskudd, og hørte da skrik fra Sørum sætervoll, hvorfor hun løp derhen, og erfaret da at der var ild i sæterhuset». Iherdige slokningsforsøk hjalp dessverre ikke, så setra brente ned. Om opphavet til «ildsvåden» forklarte den 56-årige budeie Kirsti Svendsdatter at det tok til å brenne mens hun passet «en gryte der stod på varmen med mysesmør udi».

At seterlivet i Lier tidligere enn i de fleste andre av landets bygder ble «en saga blott», hadde således sine rimelige forklaringer. Med sin sentrale beliggenhet kom bygda med i første rekke når det gjaldt utsiklingen innen modernæringen til et mer forretningsmessig handelsjordbruk. Når så hamneganger i skoger og daler ikke var av de mest saftige og frodige heller, ville det simpelthen ikke lønne seg å sende krøttera så langt av sted, da melkemengda gjerne minket samtidig som omkostningene steig. Men hva med lønnsomhet eller ikke, et visst bygdeøkonomisk tap førte det likevel med seg at en stadig større del av graset i utmarka bare råtnet ned istedenfor å tjene som frisk føde for beitende buskaper.

Forlater vi så fedrifta for å se litt nærmere på åkerbruk og engdyrking igjen, finner vi mange lyspunkt i beretningene. Vel er ikke amtmann Blom helt fornøyd i 1841, særlig hva potetåkrene angår, for de skifter lite fra år til år. Når det gjelder korn derimot, fremhever han Lier som ei foregangsbygd. På nybrott her legger bøndene åkrene sine igjen etter 2 år med havre uten hevd og 1 år med bygg med hevd. Ellers praktiserte de andre steder å så havre år etter år i ugjødslet jord inntil de på et bestemt tidspunkt fant å legge igjen de utmagrede åkrene, og da måtte det nødvendigvis også bli tynn, skrøpelig eng. Amtmannen beregner nevnte år den samlede åkervidda i Lier tinglag til 13 040 mål, i hele «Eger» til 15 970 og i Modum til 13 970. Trass i liten variasjon av potetarealet er produksjonen av denne forholdsvis nye planten betydelig. Således anslår han forholdet mellom korn og potetavlen i Buskerud fogderi som 1 til 4. Som vi snart skal se, dyrket nok Lier forholdsvis mer korn. Han oppgir også at for hver «ko» i fogderiet ble avlet 5 tønner korn og 20 tønner poteter. Det stemmer heller ikke helt for Liers vedkommende, som nok var litt «ko-rikere» og «potet-fattigere» enn det oppgitte forholdstall. I meldinga om perioden 1845 og 50 forteller amtmannen at bøndene har redusert potetarealet på grunn av en ondartet potetsyke. Fra andre kilder vet vi at tørrråt truet stundom. For å opplyse jordbrukerne om denne farlige sykdommen delte Buskerud amt høsten 1840 ut 150 eksemplarer av en brosjyre som nettopp behandlet dette emnet. Ellers kjenner vi til at iallfall en liung utmerket seg som en pioner på potetdyrkingsområdet.

 

Sliul fra Stokkeholmen.

 

I sin utførlige historie om «Selskabet for Norges Vel» forteller professor S. Hasund at i 1833 «demonstrerte den dyktige potetdyrker Hans Hofgaard på Sjåstad» sin metode for Buskerud amt landhusholdningsselskap. Proprietæren på Sjåstad satte «potetene etter fureplog», gjødslet dem fra en «dertil innrettet gjødselkjerre», renset og hyppet dem med en «hyppeharv med veltefjeder».

Etter hvert fikk de også bedre redskaper til å bearbeide jorda med. Jernplogen fortrengte sin svakere broder av tre, og «det særdeles fortrinlige redskap rulleharven utbres mer», også i Tyskland og England, hvor den kalles «Den norske harv». Derimot var «Trommel og Ahlen» lite utbredt i 1840-åra, men i ti-året etter kom noe som blir kalt «extirpator» (en dyptrotende harv). Johan Capjon på Nordre Renskog eide et slikt eksklusivt remedium. Enkelte av disse redskapene laget de her i landet, ja muligens her i distriktet. Således omtales i 1830-åra med all honnør en forbedret jernplog fra kaptein Smith, som bodde på Strøm ved Drammen, det såkalte Smithe-Strøm. Ellers brukte de gjerne ploger fra Eidsvoll verk eller av det kjente Falkenstein-merket, hvis de da ikke var så fornemme å skaffe seg en Bayley-plog fra det store utland. Engdyrkinga dreiv de også mer planmessig etter som tida gikk. De nøyde seg ikke lenger med det tynne og lite follrike graset fra jordbrukets barndom, men sådde kløver og vikke-frø, som ga tungt og saftig gras. Allerede i 1829 kjøpte Selskabet for Norges Vel inn 100-200 pund kløverfrø av Joh. H. C. Grauer på Viulstad. Tørken kunne stundom være lei, men ved hjelp av vann måtte det kunne gå an å redusere skadene av den. Rapporten fra 1850 nevner at staten ytte penger til engvanningsanlegg, og en «engmester ble forskrevet fra Danmark». I Lier hører vi om 6 slike anlegg med et samlet areal på 37 mål. Disse vann-rislende liungene kunne kanskje med en viss rett annektere ordtaket til bøndene i Norges mest nedbørsfattige distrikt - Ottadalen: «Skaffar Vårherre sol, ska oss sjølve syta for regn». Et minne fra denne tida hadde de i navnet Engvanninga, som et jorde på Foss ble kalt helt til omkring 1920. Ellers hendte vel det omvendte altfor ofte: at både åker- og eng-landet var altfor fuktig og rått på grunn av dårlig grøfting. Men også denne side av jordbruket blir stadig viet større oppmerksomhet, og «avgrøftning» utbrer seg, ja enkelte steder driver de til og med «draining», står å lese i meldinga fra 1855.

En stadig gjenganger i 5-årsberetningene er orda gjødsling og hevd. Som tidligere antydet, hadde nok liungene sammen med sine jorddyrkende yrkesbrødre ellers i landet gjennom generasjoner pint ut åker og eng ved dårlig eller slett ingen gjødsling. Nå kunne både vitenskapelig teori og virkelighetsnær praksis bevise at jorda trengte stadig næring skulle den gi noe fra seg. Derfor ble det så viktig at den nettopp fikk en rikelig tilføring av de riktige næringsstoffer. Bøndene lærte også nå at det var ikke det samme enten de lot den naturlige gjødselen ligge og flyte ute i allslags vind og vær, eller de tok litt bedre vare på den i likhet med annen avdrått på gården. Særlig fra omkring midten av århundret blir det vel mer vanlig å bygge egne gjødselkjellere istedenfor som tidligere å ha en velduftende møkkdynge rett utfor en glugge i fjøsveggen. Enda denne alt annet enn reine gluggen er opphøyet og foreviget i poesiens gylne verden, måtte den nå etter hvert vike plassen for et mer moderne og rasjonelt gjødselstell. Da åker- og engarealet stadig økte, og helst gjerne raskere enn husdyrbestanden, steig derfor gjødselbehovet også. I 1840-åra begynte de så å blande mergel i jorda, og i Lier var de så heldige å finne ikke så lite av dette stoff med god kvalitet. Noen år seinere forsøkte de seg sogar med guano, men hvordan det forløp, står ingenting om. Sannsynligvis kom ikke denne sør-amerikanske fuglegjødselen til å spille noen avgjørende rolle for det lierske jordbruk.

Hvor mye ny jord som ble dyrket til de forskjellige tider, kan vi ikke si med sikkerhet. Men i alle tilfelle måtte 1840-åra være ei kraftig nybrotts-tid etter oppgavene å dømme. I hele amtet ryddet de fra 1840 til 1850 over 5000 tønner land, som svarer til omtrent 20000 mål. Sokneprest Lumholtz antar i 1846 at liungene har lagt 1552 mål ny jord under plogen den siste 5-årsperioden, men bare 7 personer blir betegnet som «rydningsmenn». Og nyrydning og utviding av eldre gårder fortsatte i det følgende tiår, om enn i litt saktere tempo.

Samtidig med folketellinga hvert 10. år fulgt også oppgave over utsæd av de viktigste kornsorter og hvor mange foll de anslagsvis gav. Tallene er angitt helt ned til 132 tønne, likevel må en ha lov til å sette et aldri så lite spørsmålstegn når det gjelder den absolutte pålitelighet av de samme. Særlig bør vi stille oss skeptiske overfor oppgavene fra 1835, for da fryktet bøndene at nye skatter lå og lurte i farvannet dersom de opererte med altfor høye tall. Denne mistanken mot myndighetene viste seg så ubegrunnet at jordbrukerne 10 år seinere oppga riktigere tall både over krøtter og avling.

 

Så- ask fra Hegg.

 

UTSÆD I TØNNER:

År

Hvete

Rug

Bygg

Blandkorn

Havre

Erter

Kornialt

Poteter

1820

            

2145 ¾

  

1835

403/8

69 ¼

351 ¼

93/8

24393/8

931/6

300219/32

5383 ¾

1845

62 ¾

931/8

4441/6

135/8

26573/8

803/16

335111/48

5383 ¾

1855

1577/8

129 ¾

524 ½

271/8

23367/8

6613/16

324215/16

48535/8

1865

2151/32

15013/32

6849/16

33/8

1877 ½

6615/32

299711/32

45453/8

 

Vi skal nå se litt på oppgavene over utsæd i Lier denne perioden, men kan som nevnt, ikke garantere deres vitenskapelige nøyaktighet, hvor små brøkene enn er. (For 1820 er umulig å angi tallene for hvert kornslag, da bare samlet utsæd er oppgitt).

Studerer vi disse sifrene lite grann nyere, finner vi snart enkelte interessante trekk. Mens havreutsæden i 1835 utgjorde over 80 % av den samlede konutsæd, er den 30 år seinere sunket til under 63 ps. De tilsvarende tall for bygg de to nevnte år er ca. 12 og 23, for hvete litt over 1 og 7, og for rug litt over 2 og 5.

Utsæden av erter har en forholdsvis jamn og langsom tilbakegang, mens blandkorn så å si er forsvunnet fra åkrene i 1865.

Når det gjelder poteter, leder 1845, akkurat på samme måten som med kornet. Dersom en så ensidig tar utsæden som målestokk for jordbruket i Lier, skulle en da komme til det resultat at denne hovednæringsvei hadde sin rikeste blomstring i 1845 og at det siden gikk smått nedover med kornavlen og kraftig tilbake med potetdyrkinga. Så enkelt er heldigvis ikke forholdet, for innen jordbruket fins også noe som heter fedrift, og den gikk iallfall - etter det vi nylig har konstatert - pent framover i hele perioden. Dessuten lever ikke bøndene først og fremst av det de sår og setter i jorda, men av det som spirer og modnes av utsæden. Skal vi derfor kunne sammenlikne og vurdere åkerbrukets betydning til ulike tider, må vi naturligvis kjenne til hvor stor grøde korn og poteter gav. Det gjør vi så noenlunde, da antall foll gjerne er oppgitt sammen med utsæden. Her må vi skyte inn at disse foll-oppgavene, som delvis er litt av en vurderingssak, kan variere sterkt fra krets til krets i bygda. Derfor hender det at soknepresten, som skal liksom angi en generalnevner for hele bygda, ligger i overkant av de anslag som skoleholderne er kommet til, f.eks. i 1865. Skal vi så prøve med en foll-oversikt for dette halve sekelet, vil den se slik ut:

 

År

Hvete

Rug

Bygg

Blandkorn

Havre

Erter

Korn_ialt

Poteter

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1820

 

 

 

 

 

 

4,2

 

1835

8

8

5

5-6

4

5-6

 

6-7

1845

9,5

10

8

6

5,5

5

 

7

1855

10

14

10

7

6

5

 

7

1865

9

18

10

 

7

7

 

7

 

Disse tallene forteller om en markert framgang, ikke minst for det viktigste kornslags vedkommende, havren, men i enda høyere grad når det gjelder bygg og rug. Potet-follrikheten derimot står mer på stedet hvil, og auken i hveteavlingene er heller ikke imponerende. Sannsynligvis henger dette noe sammen med sjølve utsædsmengden. I 1865 blir denne i Lier oppgitt til 1 ½ skjeppe for hvete, ½ for rug, 1 ½ bygg, 2 ½ for havre, 1 ½ tønne for poteter, alt pr. mål. Tidligere hadde de nok sådd det gylne korn litt tjukkere, noe som visstnok var tilfelle ennå enkelte steder, f.eks. i Hurum, hvor bøndene spanderte 3 skjepper havre på hvert mål, og i Eiker, der de brukte 1 skjeppe rug på det samme areal. Godtar vi så de førnevnte tall over utsæd og foll som

tilnærmelsesvis riktige, kan vi lett regne ut avlingene de forskjellige tellingsår, og da er det ikke sikkert at 1845 blir det ledende på kornhostens område. Regnet i hele tønner skulle grøden bli:

År

Hvete

Rug

Bygg

Blandkorn

Havre

Erter

Korn_ialt

Poteter

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1820

 

 

 

 

 

 

8868

 

1835

323

554

1756

51

9757

512

12953

34994

1845

597

931

3553

82

14615

401

20179

40115

1855

1578

1816

5245

190

14021

334

22184

33975

1865

1935

2707

6845

23

13142

465

25117

31817

 

På grunn av rikeligere foll viser kornavlingene både i 1865 og 1855 høyere tall enn i 1845 trass i større utsæd sistnevnte år. Potethøsten derimot var temmelig dominerende dette året, og skal vi summere opp totalgrøden av korn og poteter, leder det også med i alt 60 294 tønner. Forholdet mellom disse to planteslag blir også forskjøvet fra ca. 1:3 i 1835, 1:2 i 1845, 2:3 i 1855 til ca. 5:6 i 1865. Den veldige ekspansjon som poteta hadde gjort straks etter 1814, ser således ut til å stanse i 1840-åra, og fra nå blir korndyrkinga atter en forholdsvis viktigere del av åkerbruket. Ser vi på disse tallene med mer kritiske øyne, virker en kornavling i 1820 på knappe 9000 tønner mistenkelig liten når vi samtidig husker at hungene i 1803 sannsynligvis berget bortimot 12 000 i hus. Kornhøsten i 1820 blir også betegnet som god i landsmålestokk, og når gjennomsnittsfollet i Lier likevel ikke ble høyere enn 4,2, har vi slett ingen garanti for riktigheten av dette tallet. La oss ikke glemme den skattetunge og delvis urolige perioden fra 1818 og utover med forhold som ikke akkurat oppmuntret bøndene til å gi opp altfor store avlinger.

Den viktigste forutsetning for størst mulig avkastning av jorda var nå som før at åkeren fikk tilstrekkelig gjødsel. Denne skaffet fremdeles husdyra i bygda, for noe kunstig innslag fans ikke ennå, og den guanoen som vi nylig har hørt om, spilte nok også en helt underordnet rolle. Derfor hersket delvis samme avhengighetsforholdet mellom åkerbruk og feavl som tidligere, slik at skulle korntønnene bli flere, måtte også ku og gamp produsere mer gjødsel. Aller helst burde de gi den fra seg på steder hvor den var lett å samle opp, som f.eks. i fjøs og stall, og ikke spre den rundt seg i skog og mark eller legge den igjen på landeveien.

 

Tegerkurv fra Lier.

 

Sammenlikner vi forholdet husdyrtall - utsæd i dette tidsrommet, ser vi at det holder seg noenlunde stabilt. For å få et rimelig grunnlag for vurderingen må vi regne om alle husdyrslag i kyrlag. (1 kyrlag = ½ hest = 6 sauer = 6 geiter = 2 svin). I 1835 måtte da gjødselen fra 4600 kyrlag strekke til en utsæd av 3002 tønner korn og 5383 tønner poteter på et areal av kanskje noe over 12 000 mål. Hvert kyrlag måtte da sørge for gjødsel til mellom 2 ½ og 2 ¾ mål, og det kunne bli hardt nok. De tilsvarende tall for 1845 viser 5399 kyrlag og en sannsynlig åkervidde på nærmere 14 000 mål. I 1855 er kyrlaga steget til 5908, men da kan vi kanskje regne med bortimot 15 000 mål åker, og dermed får vi omtrent samme forhold som nevnt ovenfor. Ti år seinere derimot har sannsynligvis ikke åkervidda økt noe, for nå begynte de vel en mer intens fedrift og la dermed større vekt på engkultur. Det samlede kyrlag utgjør nå bare 5566, et resultat av den fornuftige foring, men enda tallet hadde gått ned noen prosent, er det ikke urimelig å anta at i likhet med større melke- og kjøttproduksjon presterte sikkert hvert umælende beist også tyngre ladninger av bondens såkalte gull. En ting står i alle fall klar: åkerarealet i Lier var stort i forhold til krøttertallet, og mye større enn i de fleste andre Buskerudbygder. Amtmann Blom anslår således forholdstallet til 5,3 mål åker for hvert storfe, mens gjennomsnittstallet for amtet var bare 3,1 mål. Han har nok regnet med et litt for lavt storfe-tall, 2440 istedenfor ca. 2800, men likevel blir det over 4,5 mål åker for hver ku. Derfor betydde det mye at jorda i seg sjøl var feit og næringsrik, og at bøndene bearbeidde den godt og grundig.

Etter hvert ble det nemlig klart for stadig flere at det skadet ikke med kunnskaper og opplysning på jordbrukets område heller dersom de ville oppnå den rikest mulige grøde på marka eller den størst mulige avdrått fra fjøset. Og akkurat i denne perioden er det vi får de første undervisningsanstalter i modernæringa, eller «agerdyrkningsseminarier», som navnet også lød. Lier kom tidlig med i denne gagnlige opplysningsvirksomheten, takket være først og fremst proprietær Christen Thoresen Christensen, som kjøpte Søndre Linnes i 1830-åra. Samtida ga ham den attest at han forente sjeldne teoretiske kunnskaper i åkerbruket med stor praktisk dugelighet. Han hadde i 1822 tatt juridisk præliminæreksamen med «rosverdig» i hovedkarakter, studerte bl.a. landbrukskjemi i Preussen og oppholdt seg nesten 1 år hos Jacob Sverdrup på Semb i Borre, hvor han særlig hadde fordypet seg i «landøkonomi». Ei tid bestyrte han så den store gården Hanevoll i Skoger. Denne karen burde således kunne litt av hvert og være vel skikket til å lære andre om moderne jordbruk da han kom til Lier. Når han også eide en trang til å gjøre andre delaktige i sine kunnskaper og praktiske erfaringer, var det slett ikke underlig at han ble litt av en pioner når det gjaldt en systematisk opplæring for de vordende bønder. Allerede i 1837 satte han for privat regning i gang en landbruksskole på gården sin, og denne dreiv han trass i mange vansker til 1843, da han foreløpig måtte legge den ned. Men nå kom Buskerud amt inn i bildet, og fra 14. april 1846 finner vi atter landbruksskole på Linnes, 2-årig, og drevet for amtets regning med Christensen som styrer. Ingen ringere enn amtmann Blom foretok åpningen. De teoretiske fag var landbrukslære, norsk skriftlig, naturlære, husdyras røkt og pleie, geometri sammen med landmåling og konstruksjonstegning, regning og som den sjuende disiplin bokholderi. På testimoniet fikk hver kandidat også en karakter for praktisk dyktighet og ferdighet. Om høsten måtte alle være med på en prøve i å styre plogen, så vi skjønner at konkurransepløyinga har gammel tradisjon i plogmesterbygda Lier. Ved siden av deltok de i alt annet forefallende gårdsarbeid, som harving, hypping, såing, planting, høyberging, innhøsting av korn, rotfrukter og poteter. Så grov de grøfter og la dem igjen, tresket og renset korn, stelte hest og «fekreaturer», samtidig som de fikk opplæring i verkstedsarbeid. Til åndelig «tidtrøyte» dannet elevene en sangforening, som hadde god framgang, forteller årsmeldinga. Trass i denne allsidige opplæringa mente Christensen at en kunne ikke vente «full dyktighet» av de ferske kandidatene med det samme, de burde også få noe praktisk erfaring. Men at disse var vel anskrevne, har vi flere beviser på fra 5-årsberetningene. Landbruksskolen gjør godt arbeid, heter det i 50-åra, og søkningen til den stiger. Der de uteksaminerte elevene ikke driver farsgården, blir de engasjert som «avlskarle« (forpaktere, bestyrere) på gårder hvor de trengs. Det første kullet på den amtsdrevne skolen besto visstnok av 7 elever, som kom fra Ål, Ringerike, Sigdal, Modum, Røyken og - naturligvis - Lier. Elling Torgersen Wefferstad, Hans Larsen Eeg og Arne Olsen Thorstad representerte heimbygda for skolen. I alt hadde skolen 14 elever, da den tok opp 7 hvert år. En av de 14 - en moing - skaffet styrer og skole så mange gjenvordigheter at han måtte slutte. Som vi vet, eksisterte «Drammensmarken» på den tid, og denne kombinasjon av handelsstevne og folkeforlystelse virket sikkert forlokkende selv på alvorlig arbeidende «agerbrugsseminarister». Derfor fikk de lov til å ta en tur til den farge- og festglade markedsbyen noen få kilometer unna en februardag i 1847, riktignok med strengt pålegg om å returnere i betimelig tid. Det gjorde også alle unntatt den nyss nevnte moingen, som først innfant seg 6 dager seinere, og da i en sterkt bedugget tilstand. Hans hovedunnskyldning låt ganske naturlig: Siden han nå var på marked, kom han så helt uforvarende til å kjøpe en hest han likte godt. Dessverre viste det seg vanskelig å bli kvitt denne igjen på en forretningsmessig måte, og det hadde han så brukt disse 6 dagene til før det endelig lyktes. Ifølge kildene satte hverken Christensen eller «overbestyrelsen» tilbørlig pris på den vordende agronoms hestehandlerinteresse.

Etter alt å dømme måtte det være en temmelig innviklet affære å drive en landbruksskole på denne tida, og Christensen sluttet i 1849. Da flyttet skolen til Øksne, hvor amtet leide gården til Jørgen Berntsen Øksne. D. Swensen ledet den, og den hadde fremdeles 14 elever. Uheldigvis for skolen fant den ikke noe blivende sted her heller, men flyttet i 1852 til Bråk i Norderhov. Etter en 3-årsperiode her sto Aker i Eiker for tur, og i 1857 vandret den så til Skollerud i Ådal, hvor den iallfall slo seg til ro i 6 år.

 

C. T. Christensen. Ordfører 1844-45.

 

Men i 1863 la amtet ned skolen, og det skulle gå bortimot 50 år - helt til 1912 - før det atter vågde å sette i gang noen ny, når vi ser bort fra gården Dal i Sandsvær, som ei tid ble drevet som mønsterbruk og en slags skolegård med 2-3 elever. Både mens skolen holdt til på Øksne og etter at den flyttet ut av bygda, søkte ikke få liunger dit, særlig fra Sylling. Vi kjenner også til kandidatenes eksamensresultater, og disse er stort sett svært pene, til dels fremragende. Eller hva skal vi si til Nils Christensen Enger, som presterte «udmerket godt -», 11/14, i hovedkarakter idet han slo seg 6 blanke enere og så 1,5 i naturlære. Han burde være godt rustet enten han så valgte å dyrke sine fedres jord eller han foretrakk å virke som «avlskarl» på fremmed grunn. Det skulle iallfall ikke være urimelig å anta at mange av disse agronomene viste vei når det gjaldt nye og bedre driftsmåter i jordbruket. Med sin solide opplæring kunne de også lettere gjøre det, for de var ikke så bundet av sedvane og fordommer, når de kanskje hadde både lest og erfart at disse rett og slett stilte seg hindrende i veien for en sunn utvikling av næringen.

«Opplysning er liberalitet», het det om sokneprest H. P. Krag, og det kan i høy grad også gjelde det norske - og lierske - jordbruk i midten av forrige århundre. Dette innså nok også folkets kårne i formannskapet, som gjerne uttalte seg om søkerne til landbruksskolen. I 1851 ga det således 3 bondegutter følgende attest: «Bemeldte supplikanter formenes velskikkede til den attråede opptagelse som elever ved amtets landbruksskole». Også amtsformannskapet (det som svarer til våre dagers fylkesting)

 

Sjåstad etter nybygging og anlegging av hagen ca: 1800.

 

måtte være klar over kunnskapenes gagnlige innflytelse på jordbruket, for i juli 1852 vedtok det å subskribere på 4 eksemplarer av «Norsk Landbrugstidende» til hvert prestegjeld til utdeling blant «tenksomme» bønder. Hvem de 4 «tenksomme» i Lier var, tier kildene om. Ellers hendte det ofte at både amt og herred tinget tidsskrifter og bøker om jordbruk.

Enkelte røster hevet seg også for at det skulle sendes rundt kyndige folk som kunne veilede i praktisk jordbruk. Allerede så tidlig som 1844 kom proprietær Hans Hofgaard på Sjåstad med framlegg om at det burde ansettes en slik offentlig agronom. 8 år seinere ble så Chr. T. Christensen reiseagronom i Selskabet for Norges Vels tjeneste, men med 800 daler i årlig lønn av staten. Han fikk bl.a. i oppdrag å samle materiale til bygdebeskrivelse, men først og fremst skulle han virke for innføring av «systematisk utdikning med lukkede renner, for utbredelse av rotfrukter og særlig turnipsavlen, og dens anvendelse til kvegfor, for forbedring av akerdyrkningsredskapene, en hensiktsmessigere måte i jordens mekaniske behandling og for en omhyggeligere oppsamling av gjødningen». Denne omflakkende rådgivende tilværelse førte Christensen i 2 år, noe som bl.a. resulterte i en bygdebeskrivelse av Eidsvoll prestegjeld, men så sa staten stopp med sin bevilgning.

 

J.A. Münster.

 

I 1856 ble imidlertid Christensen utnevnt til statsagronom, for han var sannsynligvis en av landets mest innsiktsfulle landbrukseksperter. Denne rådgivings- eller konsulent-tjenesten forplantet seg også til amtene, og i førstningen av 1860-åra finner vi 2 reisende agronomer i Buskerud, Ole Bærø i Buskerud og Ringerike fogderi og Asbjørn Olsen i resten av amtet. Omtrent på samme tid begynte også de lærerike landbruksutstillingene. Lier kan rose seg av at den første av dette slag i Buskerud ble holdt på Skjæret (Enger) i Sylling 1858. I det høvet skal liungene ha skrevet til sine forhåpentlig gode venner ringerikingene og bedt dem komme med de beste landbruksredskapene sine. Sannsynligvis etterkom kong Rings ætlinger innbydelsen, for kanskje kunne de også lære litt av sine strevsomme standsfeller i sør, f.eks. om fruktdyrking.

Fruktdyrking, eller «haugevæsen», vet vi har gammel tradisjon i Lier. Som i århundret før, gikk fremdeles embetsmenn og byborgere ofte i spissen. Amtmann Johan Collett på Huseby anla således en hage, nærmest i engelsk landskapsstil. Fra førstningen av 1800-tallet ble fruktavlen sannsynligvis drevet mer systematisk, også blant vanlige bønder, særlig etter at landfysikus dr. Jørgen Andreas Munster hadde gått i gang med en planteskole på Høvik i 1817. Han dreiv denne i mange år, til handelsgartner Nyquist overtok skolen i 1835. Som vi har hørt tidligere, fikk han rosende ord av amtmann Blom. Ja, til og med majestetens spesielle gunst ble ham visstnok vederfart, idet den gavmilde og rause Carl Johan en gang skal ha skjenket 100 daler av sin velfylte private kasse til skolen på Høvik. Monster nøyde seg heller ikke med bare å selge unge frukttre, men lot også trykke en veiledning for sine kunder: «Kort Underretning om den bedste Maade at plante Træer paa». At «Frugttræ-Skolens» areal i hans tid økte fra 0,800 til 5,550 mål skulle være et godt bevis på at han hadde avsetning på sine varer.

 

Godseier H. J. Hofgaard.

 

Noe seinere satte Hans Jacob Hofgaard på Sjåstad i gang en planteskole, som ble utvidet i 1860-åra og i 1922 overtatt av Lier Hagebruksforening, som dreiv den til 1945. Denne Hofgaard fikk tryllet fram litt av hvert i den prektige hagen sin, noe han tydelig viste på utstillingen i Kristiania i 1853, da han kunne oppvarte med fine Frankentaler-vindruer. Sannsynligvis må han få æren av å være den første liung som utstilte hagebruksprodukter.

Hofgaard var også en av de tre liunger som deltok på det første norske landbruksmøte i Kristiania fra 5. til 8. september 1849. Foruten ham møtte fra Lier artillerikaptein H. Scheel og - en kan vel nesten si - naturligvis proprietær Christensen. Sistnevnte ledet da også debatten om det 11. spørsmål på møtet: «Erfaringer om nye Sædog Græs-arter og deres mulige Fortrinn».

At ingen vanlig bonde fra Lier møtte, er for så vidt ikke noe oppsiktvekkende, for blant de 406 deltakerne på møtet, titulerte ikke mer enn ca. 80 seg som «gaardbrugere». Derimot deltok ikke få proprietærer, noen gartnere og flere kjøpmenn. Forsamlingen besto forresten både av statsråder, ministrer, professorer og mange andre embetsmenn, således sokneprest Vinsnes i Skoger. Drammen hadde en fyldig representasjon på 6 mann, med bl.a. stadshauptmann J. F. Thorne og apoteker Stillesen. Den sistnevnte kan muligens betraktes som halv liung, da han eide gården Stillesholmen. Alt dette skulle tyde på at interessen for framgang i modernæringa strakk seg langt utover kretsen til de egentlig jorddyrkende bønder, ja, på enkelte områder kanskje var større utenfor.

 

Et gammelt Jens Pedersen- epletre på Egge.

 

Fruktdyrkinga er da også en stadig gjenganger i 5-årsberetningene og alltid «i tiltagende», særlig i de sørlige deler av amtet. Allerede i 1840-åra solgte liungene epler både til Drammen og Kristiania, men dessverre kjenner vi ikke til hvor store mengder det dreide seg om. At dyrking av både epler, pærer, plommer og moreller måtte være nokså vanlig på gårdene i Lier ved midten av 1800-tallet, går tydelig fram av samtidige dokumenter. I en «Livøre-Contract» fra Eriksrud 1842 forbeholder således Margrete Hansdatter seg «til sin frie bruk og nytte 4 blommetrær, 1 epletre med Jens Pedersens epler, og 1 morelltre i haugen». Denne jens Pedersen var visstnok en pioner på pomologiens område, iallfall har han satt seg et varig minne og fått sin bauta i den eplesort som ble kalt opp etter ham og som hungene dyrket i sin tid svært mye. Etter manges utsagn var disse epla mer populære enn velsmakende, for det ble visst litt av en motesak å utbre denne lokale lierske sorten. Jens Pedersen skal ha vært «dansk mand», og levde sannsynligvis i første halvdel av 1700-tallet. Helt utrolig er det vel heller ikke at også han kan ha drevet en slags planteskole. En tradisjon går ut på at han kom til Hole fra Danmark sammen med presten Hans Teilmann, far til den seinere sokneprest i Modum, Christian Teilmann, som der anla den første planteskole i landet. Andre kilder forteller også om levende interesse for hagebruk. Madame Georgine Fredrikke Lund på Eikenga besvarte i 1850 en oppgave om røkt og pleie av frukttrær. Her gir hun gode råd om hvorledes en skal behandle bark som er ødelagt ved frost. Da må en skjære av all «bedervet bark til man kommer til det grønne der ennu sitter fast ved treet. Man bestryker derpå såret temmelig tykt med en salve av en del frisk «kogjødsel» og en del blåleire, litt tjære samt «nødehaar». Utenom dette omvikles treet med bast, eller i mangel derav med en tynn klut».

Sto bladutviklingen på trea tilbake slik at de fikk et ufriskt utseende, visste madamen også råd mot det: «Man gjør en lille sirkel i jorden omtrent 1 fot fra stammen. Etter at man i denne har kommet nogle potter rent vann, oppløser man 1 lodd salpeter i 3 potter vann hvilken oppløsning derpå gytes i rissen, hvorpå atter påhelles noe rent vann. Ser man ingen virkning herav, gjentar man det samme etter 3 dagers forløp. Istedenfor salpeter kan brukes 1 lodd guano til 3 potter vann. Jeg har brukt begge deler med samme virkning, ti guano inneholder også salpeter med flere salter, der alle er drivende for vegetasjonen. I avvigte år hadde jeg tvende foredlede sorter høstkirsebærtrær, der i begynnelsen sto ganske tørre i kvistene, og den øvre del av stammen, på disse anvendte jeg salpetervanningen. Da de hadde skutt temmelig store blad, ble de styrket ved å vannes en gang med kalveblod, fortynnet med vann. De blomstret ikke før enn i juli måned, men bar likevel noen moden frukt i slutningen av oktober. Omtrent den halve del av frukten var ennå umoden, da den tidlige frost inntraff og bedervet den. Jeg lot den straks avklippe, av frykt for at den skulle ha skadelig tilbakevirkning på treet. Nu vil det neste år vise seg om det ikke var for dristig av meg å la trærne beholde sine blomster».

Vi får håpe at den driftige og innsiktsfulle madame Lund også våren etter fikk nyte synet av blomstrende frukttre i sin sikkert velstelte hage. Nå var nok mange av epletrea temmelig gamle også, noen kanskje både 50 og 100 år, og da sto vel ikke utbyttet av dem alltid i forhold til deres røslige høyde og den rikelige næring som de trengte. Men etter hvert som liungene ble klar over at bygda deres egnet seg fortrinlig til fruktavl, kom de til å drive danne på en stadig mer systematisk og forretningsmessig måte. Riktignok begynte vel denne mer planmessige drift for alvor først de siste tiåra av århundret, særlig etter at de i 1870-åra fikk en «prestegjeldsgartner» og ved inngangen til 1900-tallet en amtsgartner. Den dominerende fruktbygda Lier må derfor finne seg i å vente en stund med å få sin nærmere omtale.

Skal vi så til slutt med få ord karakterisere utviklingen i jordbruket - dette tatt i videste betydning - denne 50-årsbolken, må vi vel bruke et såpass sterkt ord som rivende. Flere tusen mål er nydyrket, både åker og eng er i bedre hevd og gir større avlinger pr. enhet enn tidligere, vekstutvalget blir langt mer allsidig, idet bøndene prøver nye planteslag, som f.eks. turnips og sukkerbeter. Framfor alt lærte de i slutten av denne perioden å stelle krøttera sine både mer fornuftig og menneskelig, og de tok så smått til å tenke på større og lysere rom for dem. Med en så markert framgang fulgte sølsagt også flere dalere i pungen, på kistebotnen eller på konto i den forholdsvis nyopprettede sparebanken. Som tidligere utgjorde da jordbruket den alt overveiende del av bygdas «nasjonalprodukt». I vår tid er det umulig å regne seg til verdien av hovednæringsveien, men et lite eksperiment kan vi foreta. Melkeproduksjonen i Lier 1865 har,vi før vurdert til 72 000 daler. Verdien av kornavlinga det året kan også anslåes sånn løselig ut fra samtidige oppgaver. I 1848 ble nemlig bestemt at formannskapet skulle gi opp middelprisen pr. tønne på de viktigste kornsortene i bygda for hvert år, og når det så samtidig fins oppgaver over avling, er det ikke uoverkommelig å multiplisere de tilsvarende tall med hverandre. For 1865 oppga formannskapet middelprisen på hvete til 3 daler, 4 mark, 12 skilling pr. tønne, bygg 3-0-12, blandkorn 2-2-13 og havre 1-4-15. Sokneprestens anslag lå dette året - som ofte ellers - betydelig høyere, særlig for hvete. Men la oss være forsiktige og holde oss til talla fra folkets kårne. Verdien av hveteavlinga skulle da bli omtrent 7550 daler, av bygg 21220, av blandkorn 58 og av havre 25 300. For rug, erter og poteter fins ingen prisoppgaver, men regner vi rug og erter bortimot likeverdige med hvete, skulle det bli rundt 12 370 daler.

 

Gravensteintre på Øvre Eriksrud. Ifølge tradisjonen ca. 200 år gammelt.

 

Så står poteta igjen, og den kan iallfall ved et forsiktig anslag, vurderes til minst 1 daler pr. tønne, noe som gir litt over 31 800 daler. Verdien av åkerproduktene i Lier 1865 nærmer seg dermed 100 000 daler, eller litt nøyaktigere 98 240, og da har vi regnet svært forsiktig. Sammenlikner vi så med utbyttet av melkeproduksjonen, ligger, som ventet, åkerbruket atskillig foran. Til sammen utgjør disse to hovedpostene over 170 000 daler - 680 000 kroner - og da er ikke kjøtt- og fleskeproduksjonen tatt med. Enda dette tallet på ingen måte forlanger å være riktig, gir det iallfall en god pekepinn om hvor viktig jordbruket var, og om at det fremdeles dominerte næringslivet i Lier. Denne større differensieringen og mer intense drift, som særlig gjorde seg gjeldende fra midten av århundret, førte med seg at jordbruket gikk stadig mer bort fra sjølforsyning og snau sjølberging. Etter hvert ble næringa en forretning, der innehaveren - bonden - solgte sine produkter på fordelaktigste måte, f.eks. til det nærliggende Drammen, eller delvis til hovedstaden. Så kjøpte han igjen nødvendige matvarer, redskaper, nye planteslag og annet uunnværlig utstyr til hus og gård. Dermed har handelsjordbruket for alvor gjort sitt inntog i bygda, og bonden blir lik en annen forretningsmann nødt til å få regnskapet til å balansere. Han må da finne ut hva som lønner seg best og ikke bare drive uten fast plan, som kanskje hans forfedre hadde gjort. Ble det liten eller ingen fortjeneste på korndyrking, fikk han heller legge igjen den tradisjonsrike gamleåkeren og så den til med kløverfrø. Dermed ville han neste år få flere liter melk i bøtta og større smørbutter å sende til byen, noe som etter hans mening lønte seg bedre akkurat nå. En slik omlegging av driftsmåten i jordbruket fortsetter med enda kraftigere fart de siste tiåra av 1800-tallet etter at bygda har fått meierier og stadig flere moderne redskaper ved siden av det revolusjonerende kommunikasjonsmiddel jernbanen. Men det skal vi høre mer utførlig om ved et seinere høve.

Gårdsregister

Innhold