Fra odelsbonde til leilending

Gårdsregister

Innhold

Småkonger forsvant og ble avløst av enekongen. Små og større guder ble fordømt og forvist til demonenes verden, og i stedet kom en gud. Det var begivenheter som fikk så stor betydning for vårt folks historie at de skapte et tidsskille. De skapte også epoke i Liers historie. Begivenhetene grep inn i hver enkelts intime liv og tvang ham til, i hvert fall utad, å svikte sine gamle guder og fedrenes tro og godta en ny religion.

Men i sitt arbeid fortsatte liungen i det gamle spor. Skogen måtte vike stadig lenger tilbake for rydningsmannens øks, og i skogbrynet strevde bureiseren trutt med storskogen og den seige grastorva. Derfor vokste det stadig fram nye gårder også i dette tidsrommet.

Omkring Braker ble Ileberg og Laugjord ryddet. Lenger oppe langs elva ble Hotvet og Øren ryddet, og tett ved Landfall finner vi de nye gårdene Stomperud og Sukka, som forsvant etter Mannedauen, og lenger oppe Kjøsterud. Mellom Høvik og Lierelva kom Jensvoll, Gilhus og Møysund og sikkert en forsvunnet gård Sporevoll. Innafor Lian finner vi de nye smågårdene Flåtan, Himmerike, Tormesrud og Årkvisla, og ved nordgrensen for Flatbygdfjerdingen lå Gåserud. Samtidlig ble mange gårder i denne fjerdingen delt i to; det gjaldt Landfall, Berskog, Tveiter, Nøste, Høvik, Sandåker, Viulstad, Stein, Valle og Hval og til og med den nye, vesle gården Flåtan. Kjøsterud, Stoppen og Lian ble tredelt. Fra før fantes det ca. 30 gårder i denne fjerdingen. Det ble ryddet ca. 15 nye gårder, og da gårddelingen økte tallet med like mange gårder, kan vi regne med at det i alt fantes ca. 60 gårder i Flatbygdfjerdingen ved midten av 1300-tallet, eller om lag dobbelt så mange som 300 år før.

I Reistadfjerdingen kan vi ikke med sikkerhet konstatere mer enn et par-tre nyrydninger i hele tidsrommet; det var Dauerud og Nygård ved Søndre Linnes og Gommerud. Likevel vokste gårdtallet en del på grunn av gårddeling. Haskoll, Reistad, den ene av Gullauggårdene og begge Sørum-gårdene ble todelt og Brastad ble firedelt. Dermed ble det gamle gårdtallet på 20 økt til ca. 30 i gammelnorsk tid.

I Oddevallfjerdingen foregikk det derimot en intens nyrydning, og særlig livlig gikk det for seg i strøket mellom Eik og Egge. De mange -rud-gårdene, Rød, Haugerud, Unnelsrud, Helgerud, Katterud, Eriks-rud og den forsvunne gården Heidensrud barer i sitt navn et klart vitnemål om at de er ryddet på denne tid, men det er neppe tvil om at også Landfall, Berflot, Brå, Nordby, Jaren, Hjalmeng og Haga er blitt til på samme tid. Øksnevoll og den forsvunne gården Kollseng sør for Meren og Rød nord for Meren er ryddet i dette tidsrommet, og det samme gjelder den forsvunne gården Øverby, og dessuten Kosrud, Ellevog, Kulberg og Brurberg. Eik, Eriksrud, Ask, Renskog, Øksne, Sjåstad, Svere, de to Meren-gårdene og en av Egge-gårdene ble todelt og den andre Egge-gården ble tredelt; slik ble det 4 Meren-gårder og 5 Egge-gårder. Dermed var det i tillegg til de ca. 20 gårdene som fantes i denne fjerdingen fra før, blitt vel 30 til, hvorav ca. 20 var nye, mens resten var oppstått ved deling. Gårdtallet var rimeligvis ca. 50-55 ved midten av 1300-tallet.

Også i Tranbyfjerdingen ble det ryddet mange nye gårder. I den sørvestre delen av fjerdingen finner vi Skjeggerud, Haugerud, Kroft og de forsvunne gårdene Daleng og Engelsjordet. Lenger nord kom Rød, Fuglerud, Torsrud og Kittelsrud. Inne på Lierskogen ble disse gårdene ryddet: Rype, Gravdal, Eikeberg, Bø, Tomte, Tveiten, Heia og Kjenner. Den eldre gården Dal ble oppstykket, og i dens sted kom Buttedal, en forsvunnet gård Fokolsdal, Klemmetsdal, en forsvunnet gård Bjørndal, Funnesdal og Nordal. Videre ble Hellum og Sørsdal firedelt, en av Hennum-gårdene ble tredelt og en ble todelt, og dessuten ble disse gårdene todelt: Auvi, Hårberg, Buttedal, Opsal, Grøstad og Stabekk. I tillegg til de ca. 20 gamle gårdene kom det altså ca. 35 til, hvorav halvparten var oppstått ved nyrydning.

De mange rud-gårdene i Sylling røper at det foregikk en omfattende nyrydning også her. En del andre gårder barer tydelig preg av å vare ryddet i samme tidsrom som rud-gårdene. I den sentrale delen av fjerdingen kan vi regne med at disse gårdene ble ryddet i gammelnorsk tid: Gurandsrud, Kirkerud, Brekke, Hvam, Gunnerud, Skjeggerud, Jaren, Kopperud, Kornerud, Asdøl og Tveiten. På Øverskogen finner vi Fuglerud, Skjeggerud og Svarteberg, og langt inne på skogen ligger Rudstaden. På østsida av Holsfjorden ble Toverud og kanskje Vefsrud ryddet. På samme tid ble Skustad delt i fire, og Sylling og Enger ble tredelt. Dessuten ble disse gårdene todelt: Solberg, Svang, Hørte, Røyne, Drag og Horn. Dermed var gårdtallet i Sylling kommet opp i ca. 45, og av de ca. 30 nye gårdene var omtrent halvparten oppstått ved nyrydning og resten ved deling.

I hele Lier var gårdtallet økt fra vel 100 da vikingtida sluttet, til 240-50 ved midten av 1300-tallet. Tilveksten skyldtes i omtrent like stor grad nyrydding og deling. Det nevnte gårdtallet kan vi betrakte som et minimumstall, for det er neppe tvil om at enkelte gårder var delt uten at våre kilder røper noe om det.

Som vi har sett, er noen av de gårdene som er nevnt, forsvunnet seinere. Det gjelder omkring 25 gårder i alt. Kildene viser at disse gårdene har eksistert i gammelnorsk tid, og vi vet noenlunde hvor de har ligget. Men de gamle kildene nevner også en del andre gårder som seinere er forsvunnet, nemlig Åranes, Brettorud, Faudadal, Gylterud, Illugarud, Ingulfsrud, Ormseng, Nikulosrud, Olufsrud og Tjodastad. Disse gårdene er alle nevnt i 1400, men det er ikke mulig med noenlunde sikkerhet å avgjøre hvor de lå. De fleste av dem kan med sikkerhet sies å vare ryddet i gammelnorsk tid. Den første er usikker, og den siste er sikkert en vikingtidsgård.

Det kan vare et spørsmål om det fantes middelaldergårder som er forsvunnet uten å ha satt spor etter seg i kildene, slik at vi ikke kjenner til dem. Noe sikkert svar kan vi ikke gi på dette, men vi kan trekke enkelte slutninger. Størstedelen av de gårdene vi kjenner til i Lier, er nevnt i middelalderkilder. Undersøkelser angående gårdene i Reistadfjerdingen og Sylling viser at omtrent 3/4 av matrikkelgårdene er nevnt omkring 1400 eller før. Det vil med andre ord si at for hver tredje gård som er nevnt, er en unevnt. Av gårder som er nevnt i middelalderkilder og som ble nedlagt for godt etter Mannedauen, har vi rundt regnet 30. Etter det skulle vi kunne regne med at det fantes 10 til som ikke er nevnt i middelalderkilder og som ble nedlagt for godt etter Mannedauen. Av slike gårder kjenner vi fra før 5 som seinere kilder røper. Det kan da kanskje ha vart 5 gårder i Lier før Mannedauen som vi ikke kjenner til. - Selvsagt er dette tallet ikke pålitelig, men det peker i den retning at det er et ubetydelig antall gårder som er nedlagt og forsvunnet uten spor. Samtidig kan vi slå fast at gårdtallet i Lier ca. 1350 må ha vart minst 260. Av disse var ca. 185 tatt opp som selvstendige gårder fra begynnelsen av.

Sammenlignet med vikingtida, da gårdtallet ble tredoblet på 250 år (fra vel 30 til ca. 100 gårder), gikk økningen relativt noe saktere i gammelnorsk tid; tallet var 2 ½ ganger så stort i 1350 som 300 år for. Men absolutt var økningen mye sterkere i den siste periode, etter som gårdtallet økte med ca. 160, fra ca. 100 til ca. 260. Det kan derfor se ut til at den kraftige ekspansjonen som vi var vitne til i vikingtida, fortsatte utover i kristen tid. Men ser en nøye på det som skjedde, blir inntrykket annerledes.

Av totaløkningen i gårdtallet på 66 gårder i vikingtida skyldes 10/11 nyrydning, mens bare vel halvparten av økningen i gammelnorsk tid skyldtes nyrydning. Antallet av nyryddede gårder var altså ikke vesentlig større i gammelnorsk tid enn i vikingtida. Samtidig ble ikke mindre enn 50 gårder delt i to eller flere deler i gammelnorsk tid. Dette betyr at gårdene ble mindre i gjennomsnitt i løpet av dette tidsrommet. Selv om reduksjonen av størrelsen kanskje til en viss grad kan vare oppveidd av nyrydning også på de gamle gårdene, er det vanskelig å tenke seg at den sterke oppdelingen kan ha foregått uten at avkastningen av hver gård ble mindre, og dermed også livbergningsmulighetene for bøndene dårligere. På denne bakgrunn er det nærliggende å foreta en nøyere vurdering av gårdene som ble ryddet i gammelnorsk tid, for å få tak på deres særpreg sammenlignet med eldre gårder. Tidligere har vi bemerket at disse yngste gårdene gjennomgående har preg av å vare utkantgårder sammenlignet med de eldre gårdene. Det er iøynefallende at det i den sentralt beliggende Reistad-fjerdingen ble ryddet bare to-tre gårder i gammelnorsk tid mot 10 gårder i vikingtida. Grunnen var nok den at den mest brukbare dyrkingsjorda alt var tatt i bruk. Det stemmer godt overens med dette at det i Sylling ble ryddet dobbelt så mange gårder i gammelnorsk tid som i vikingtida. I det bakkete leirjordstrøket mellom Eik og Egge ble det ryddet tre ganger så mange gårder i gammelnorsk tid som i vikingtida. Videre var utkantgårder som Årskvisla, Tormesrud, Toverud og Vefsrud typiske for bureisinga i gammelnorsk tid. Større og mer lettdrevne gårder som Gommerud, Eriksrud og Helgerud forekommer, men er ikke typiske.

Også gårdsnavnene gir inntrykk av mer beskjedne forhold på de gårdene som ble ryddet i gammelnorsk tid enn på de eldre gårdene. Den vanlige gårdsnavnendelsen fra vikingtida -stad, betyr bosted, gård, mens den typiske gårdsnavnendelsen fra gammelnorsk tid, -rud, betyr rydning. Det røper mye om avstanden mellom de to gårdgruppene. Det første sammensetningsleddet kan bidra til å understreke de beskjedne vilkårene på -rud-gårdene, slik som i navnet Kosrud, hvor første ledd betyr lite hus, kott. Andre navn røper en viss nedvurdering av bureiseren: Vefsrud, sammensatt med tilnavnet veps, Katterud hvor bureiseren har hatt tilnavnet katt, Illugarud, hvor bureiseren ble kalt «Illhug», «mannen med den vonde hugen», og Gylterud som betyr «Purkerud». Et tilnavn skjuler seg vel også i gårdsnavnet Stomperud. Toverud er kanskje ryddet av en kvinne, Tofa. Et navn som Himmerike har neppe vart brukt uten en viss ironi.

Etter dette er det klart at selv om den livlige bureisingsvirksomheten som var så typisk for vikingtida, fortsatte utover i gammelnorsk tid, så hadde bureisinga nå fått en annen karakter. Mens vikingtidsgårdene var jevnt store og gode gårder, var det nå ofte små og tungdrevne gårder som ble ryddet. Den beste og mest lettdrevne jorda var det slutt på. Men folketallet vokste. Det var ikke lenger mulig å dra i viking eller finne seg en heim i vest. De mange nye munner måtte mettes i heimbygda. Redskaper og driftsmåter var etter det vi vet, omtrent de samme som i vikingtida, og noen øket avkastning av den jorda som var i hevd, var ikke mulig. Så var det ikke annet å gjøre enn å ta fatt med nyrydning der det var jord å finne, selv om det var både ulendt og avsides. De heldigste kan ha fått bra utkomme av sine gårder nokså snart, slik at de kanskje kunne komme på linje med bøndene på de gamle gårdene. Men ofte var nok vilkårene som disse nye småbøndene levde under, ytterst kummerlige. De bodde i små kott (Kosrud), og var ofte ringeaktet av sambygdinger som var bedre stilt; det viser de mange klengenavnene som bureiserne hadde.

Nettopp disse klengenavnene bringer oss - tross de mange hundreår som skiller - et bud om den sosiale holdning og om noen av de tanker og følelser som gjorde seg gjeldende hos den tids mennesker. Vi synes vi ser den sikre selvfølelsen hos dem som satt trygt p gammel odelsjord, og vi aner følelsen av sinne og avmakt hos dem som slet for livet på sine små nyrydninger.

Her har vi oppdaget et nytt trekk i dette bygdefolkets historie. I vikingtida fant vi klare vitnemål om et jevnt bondesamfunn uten nevneverdige sosiale motsetninger. Nyrydningen i gammelnorsk tid gjorde slutt på denne ensartetheten. Det måtte vare så stor forskjell på de økonomiske vilkårene for bøndene på de gamle store gårdene og de små nye at følelsen av fellesskap og samhørighet etter hvert forsvant.

Om vi skal kunne få et klart inntrykk av de økonomiske forholdene og de sosiale motsetningene i middelalderens Lier, er det ønskelig å finne fram til mer eksakte mål for gårdenes størrelse og om mulig beregne den avkastning de forskjellige gårdene kan ha hatt. Vi har ikke samtidige kilder som tilnærmelsesvis er så fyldige at vi gjennom dem kan skaffe oss slike kunnskaper. De få dokumentene som er bevart fra tida før Mannedauen, gir alene ikke noen mulighet for å trekke slutninger av generell art om økonomiske forhold i Lier i middelalderen. Men ser vi, dem i videre sammenheng, åpner det seg muligheter. I 1390-åra laget Oslo-bispen Øystein en jordebok over alle gårder og gårdparter som tilhørte geistligheten og kirken i bispedømmet. Han har foruten gårdens navn gitt opplysning ,om boltallet på hver part (se nedenfor), om hvilken geistlig institusjon som eide den og ofte om hvordan parten var kommet i vedkommendes eie.

Når eieren av en gård leidde eller bygslet bort gården, mottok han landskyld i avgift av bygsleren. Denne landskylda kunne vare beregnet i mynt eller i varer som smør, huder, fisk osv. De viktigste myntenhetene var mark, á 8 øyre, á 3 ertog. En gård hvor landskylda ble betalt med 2 mark sølv forngild årlig, var på 2 markebol; 2 markebol eller 16 øyresbol er da boltallet for denne gården. På samme måte sa man at en gårdpart som betalte 1 hefselde (snautt 35 kg) smør i landskyld pr. år, var på 1 hefseldebol; det svarte forresten til 5 øyresbol. Etter hvert festnet det seg et bestemt boltall på hver gård, og det var så fast innarbeidet at selv da landskylda sank voldsomt etter Mannedauen, var det gamle boltallet stadig i bruk som mål for gårdenes gamle størrelse. Ennå på 1600-tallet kan boltallet bli brukt i spredte tilfelle, selv om en annen beregningsmåte var tatt i bruk da. Men da biskop Øysteins jordebok ble til kort for 1400, var boltallsystemet i fullt bruk, og de boltallene som oppgis, gjelder altså forholdene før Mannedauen. I denne jordeboka, som på grunn av innbindingen fikk navnet Røde Bok, er omkring tre fjerdeparter av gårdene i Lier nevnt, mange av dem flere ganger, fordi det kunne vare flere eiere som hadde hver sin del av boltallet. Det lar seg i de fleste tilfelle gjøre å følge de enkelte eiendomspartene fra ca. 1400 til vi får sikre oppgaver over deres nye skyld på 1600-tallet. På den måten blir det mulig å foreta beregning av gjennomsnittlig forhold mellom det middelalderske boltall og skylda i nyere tid, og dermed kan vi også beregne det sannsynlige boltall for hver enkelt gård og gårdpart, mot slutten av gammelnorsk tid. Dermed har vi altså det målet for gårdenes størrelse i gammelnorsk tid som vi trenger.

Det gjennomsnittlige boltall for de Liergårdene som ble ryddet i gammelnorsk tid, var omtrent 10 øyresbol. Tallet lå noe lavere i Tranby og Sylling, og noe høyere i de andre fjerdingene. Et slikt boltall finner vi f. eks. på Ellevog og Østre Rød. Det er regnet ut at det normalt ble sådd omkring 10 «såld» eller 11 hektoliter korn på en gård med et slikt boltall. De fikk ikke stort mer enn 3 foll av kornet den gang, så kornavlinga på gjennomsnittstypen av de gårdene som var ryddet i gammelnorsk tid, var snautt mer enn 35 hektoliter. Loven fastsatte at de skulle holde ei ku for hvert såld utsæd. Med en rimelig fordeling kunne det løselig anslått bli 6-7 kuer, 3-4 ungdyr, 6-8 småfe og 1 hest. Med den avdråtten vi kan regne med på den tid, skjønner vi at dette ikke var så fett. Vi kan også på annen måte finne fram til hvor stor avkastningen kan ha vart på en gård som Ellevog. Gården tilhørte presten ved Frogner kirke, og leilendingen betalte derfor landskyld til ham. Han betalte sikkert landskylda i varer, og måtte da, om han betalte med smør for eksempel, levere presten 2 hefselder smør eller nesten 70 kg. Etter regelen skulle dette svare til 1/6 av gårdens avkastning i et normalår. Verdien av hele avkastningen på Ellevog skulle etter det da svart til verdien av omkring 420 kg smør.

Likevel var det mange som måtte greie seg med mye mindre. Nærmere 40 gårder, hvorav de fleste lå i Sylling og Tranby, ser ut til å ha hatt et boltall på fra 4 til 6 øyresbol, og på de gårdene var husdyrhold og avling bare halvparten av det som Ellevog hadde. Noen ganske få gårder, kanskje 8 i alt, kan ikke ha vart på mer enn 2-3 øyresbol. På slike steder var ikke husdyrhold og utsæd større enn på en liten husmannsplass fra nyere tid, og forholdene må ha vart svært karrige.

Alt i middelalderen ble det foretatt en gruppering av gårdene i gårdklasser. Det er fastsatt i en retterbot fra 1293 for Hedmark og Toten at gårder som var mindre enn 16 øyresbol, men ikke mindre enn 4 øyresbol, skulle vare såkalte einvirkesbruk. Gårder på 16 øyresbol og mer skulle vare fullgårder. Vi har ikke noe bevis for at den samme inndelingen ble innført i Lier samtidig, men det er grunn til å tro at den etter hvert kom til å gjelde for hele østlandsområdet. Etter denne gårdklasseinndelingen var det i Lier trolig 8 småbruk som var for små til å bli regnet som einvirkesbruk. Omkring 100 gårder må ha hørt til einvirkesklassen, mens resten var fullgårder. Vi fant at gårder som var ryddet i gammelnorsk tid, hadde et gjennomsnittlig boltall på 10 øyresbol, og de hørte derfor klart hjemme blant einvirkesbrukene. Undersøker vi det gjennomsnittlige boltall for gårder som var ryddet i vikingtida, finner vi at det for hele Lier lå på omkring 20 øyresbol. Mange av gårdene var blitt delt i gammelnorsk tid, og derved var det gjennomsnittlige boltallet senket, men vi ser at de likevel er typiske fullgårder. Som eksempel på gårder hvor boltallet lå nokså nær dette gjennomsnittet, kan nevnes Øksne. Her må husdyrhold, utsæd og avling ha vart det dobbelte av det vi fant på Ellevog. Det gjennomsnittlige boltallet for alle fullgårdene, både de eldre og de yngre, i de to sørligste fjerdingene var nær tre ganger så stort som boltallet på Ellevog, med andre ord nesten 30 øyresbol. Mange gårder lå likevel langt over dette gjennomsnittet. Myre, Ila, Vestre Linnes og Overn var på mellom 45 og 50 øyresbol. Boltallet for Huseby var 64 øyresbol. Utsæden her kan ha vart 64 såld eller vel 70 hektoliter, og avlinga kan ha vart noe over 200 hektoliter. De kan ha hatt omkring 40 kuer, 15-20 ungdyr, 25-30 småfe og 4-5 hester på en slik gård. Totalavkastningen av Huseby kan ha hatt gjennomsnittlig samme verdi som bortimot 2700 kg smør. Og enda var dette bare den nest største gården i bygda. Søndre Linnes må ha vart på omkring 80 øyresbol.

Det samlede boltallet for hele Lier utgjorde vel 4000 øyresbol eller rundt regnet 500 markebol (se tabellen nedenfor). Det vil si at om Lierbøndene skulle ha leidd all denne jorda og betalt landskyld, hadde de måttet ut med 500 forngilde merker i penger eller 4500 bismerpund smør. Det svarer til 1000 skippund korn eller om en vil ca. 670 skippund mel, ettersom vanlig kornpris var ½ mark forngild pr. skippund og fordi 1 skippund korn gjaldt likt med 2/3 skippund mel. Land-skylda skulle som nevnt utgjøre 1/6 av totalavkastningen normalt. På grunnlag av disse tallene kommer vi fram til at totalavkastningen for bøndene i Lier på begynnelsen av 1300-tallet kan ha hatt omlag samme verdi som 27000 bismerpund smø (139 tonn) eller 6000 skippund korn (vel 1100 tonn).

Hvordan bevarte så Lierbøndene sin økonomiske selvstendighet under denne utviklingen som etter det vi har sett, skapte stor ulikhet innenfor bondesamfunnet, og som for bygdesamfunnet som helhet førte til trangere kår? Skal vi få noe svar på det, må vi undersøke jordeiendomsforholdene.

Ved første øyekast kan det synes håpløst å få vite noe om jordeiendomsforholdene i gammelnorsk tid etter som det ikke fins noen samtidige kilder som forteller hvem som eide jorda i Lier. Men også her er det mulig å trekke slutninger bakover i tida fra seinere kilder. Vi må da bruke metoder som den nyeste forskning har funnet fram til. Det viktigste hjelpemidlet er her, som når det gjaldt boltallsberegningene, biskop Øysteins jordebok. Det jordegodset som tilhørte de forskjellige geistlige institusjonene er her samlet gruppevis for hver av disse institusjonene. En del jordeboker fra 1500-tallet viser at de geistlige godssamlingene ble bevart temmelig uforandret gjennom 14-og 1500-åra, selv om reformasjonen førte til at en del av dem skiftet eiere. Dermed er det en temmelig stor del av Liers jord som eierforholdet kan fastslås for i tida fra 1400 og utover til den tid vi har sikre kilder, på 1600-tallet. Det har også vist seg at jord som var i bondeeie på begynnelsen av 1600-tallet, oftest har vart bondegods sammenhengende fra gammelt av. På samme måte har adelsgodset vært temmelig stabilt i dette tidsrommet. Mer usikkert var forholdet når det gjaldt gods som tilhørte borgere på begynnelsen av 1600-tallet. Men ennå på den tid var det prosentvis en ubetydelig del borgergods. Noe av dette kan også ha tilhørt borgere omkring 1400, men stort sett var det nok bondegods, etter som borgerklassen spilte en beskjeden rolle på den tid. I det hele tatt kan vi ved detaljbearbeiding av stoffet med . temmelig stor sikkerhet avgjøre om de forskjellige gårdpartene tilhørte bønder, konge og adel eller også en av de mange geistlige institusjonene omkring 1400. Når på denne måten eierforholdet for hver enkelt av de utallige gårdpartene er fastslått, kan vi stille opp følgende tabell over:

 

Jordeiere i Lier omkring 1400.

(Tallene betegner øyresbol. De fem fjerdingene Flatbygdfj., Oddevallfj. Reistadfj., Tranbyfj. og Syllingfj. er betegnet med F, O, R, T og S).

 
 

F

O

R

T

S

Lier

Bønder

375

290

310

415

135

1525

Verdsl. Godseiere

380

360

115

120

35

1010
             

Kongskirken

50

15

65

10

  

140

Hovedøya kl.

    

20

10

45

75

Nonneseter kl.

70

30

10

20

  

130

Andre klostre

5

        

5

Sum kongskirke og klostre

125

45

95

40

45

350
             

Oslo bisp og domkirke

205

75

115

30

135

560

Hamar bisp

        

5

5

Andre bykirker

25

  

15

5

  

45

Sum bispekirker i byene

230

75

130

35

140

610
             

Frogner prest

75

85

20

20

10

210

Frogner kirke

30

20

15

10

  

75

Tranby prest

      

40

  

40

Tranby kirke

      

15

  

15

Sylling prest

        

80

80

Sylling kirke

        

15

15

Egge prest

5

40

      

45

Egge kirke

5

5

5

    

15

Hval prest

  

15

50

    

65

Hval kirke

5

        

5

Huseby prest

    

10

    

10

Huseby kirke

    

5

    

5

Andre bygdeprester

40

5

20

15

10

90

Andre bygdekirker

5

        

5

Sum bygdeprester og-kirker

165

170

125

100

115

675

Sum kirkelige godseiere

520

290

350

175

300

1635
             
             

Tilsammen

1275

940

775

710

470

4170

 

På dette grunnlag kan vi sette opp flg. tabell som viser:

Prosentvis fordeling av jordeiendommen i Lier ca. 1400.

(Prosenttallene er avrundet. Navnene på fjerdingene er betegnet som i forrige tab.)
 

F

O

R

T

S

Lier

Bønder

30

31

40

58

29

37

Verdslige godseiere

30

38

15

17

7

24

Kongskirke og klostre

9

5

12

6

10

8

Bispekirker i byene

18

8

17

5

30

15

Bygdekirkelige godseiere

13

18

16

14

24

16

Geistlige godseiere i alt

40

31

45

25

64

39

 

Disse tabellene, som selvsagt bare kan antyde fordelingen og ikke tar sikte på å gi absolutt korrekte tall, forteller om forholdene ca. 1400, altså et halvt hundre år etter slutten av den perioden vi behandler her. Det er grunn til å tro at bøndene eide noe mer og geistligheten noe mindre 50 år tidligere; Røde Bok og en del diplomer (dokumenter) som behandler forskjellige eiendomstransaksjoner, peker i den retning. Men det er ingen ting som tyder på at det i løpet av disse åra foregikk så store forandringer at tallene i tabellene ikke kan anses som temmelig representative for forholdene også i tida kort før midten av 1300-tallet.

Som vi ser, hadde bøndene etter hvert kommet til å spille en nokså beskjeden rolle som jordeiere. Av Liers jord i det hele eide de ca. 37%, eller noe over tredjeparten. I Sylling, Oddevall- og Flatbygd-fjerdingen tilhørte omkring 30% av jorda bøndene. I Reistadfjerdingen var 40% bondegods. Søndre Linnes med sine 80 øyresbol bondegods og mer enn 10% av boltallet i fjerdingen bidro sterkt til denne forholdsvis høye prosent bondegods. Men storbonden på Linnes var riktig nok ingen typisk representant for bondesamfunnet i Lier. Mye høyere ennå var prosenten av bondegods i Tranby; hele 58% av jorda tilhørte bøndene i denne fjerdingen. Særlig sterk var konsentrasjonen av bondegods i den sentrale delen av fjerdingen. På de 6 gårdene Auvi, Overn, Tranby, Hellum, Hårberg og Lyngås tilhørte 80 % av boltallet bøndene. Det er vanskelig å finne forklaringen på dette. Men selv om enkelte Bønder greidde å holde på sin odelsgård, er det likevel tydelig at utviklingen i gammelnorsk tid gikk i retning av at en stadig mindre del av Liers jord tilhørte bøndene, og at en stadig større del av jorda kom over på forskjellige godseieres hender.

Den største godseieren i Lier var geistligheten, d.v.s. de mange geistlige embeter og institusjoner, som tilsammen eide 39% av Liers jord. Innenfor denne gruppen var det Oslo-bispen som var den største jordeieren med 13% av jorda i Lier, eller vel 560 øyrebol fordelt på 41 gårder i hele bygda. Partene var altså gjennomgående temmelig store. 7 av disse gårdene var bisp og domkirke eneeier til, og det var slike store gårder som Huseby, Store Valle, Hegg, Søndre Gullaug, Søndre Hørte og dessuten Mellom-Egge og Vestre Egge. I gårder som Åby, Hval, Nedre Brastad, Mellom-Gullaug, Øksne, Valstad, Nordre Hørte, Søndre Drag og flere tilhørte mesteparten bisp og domkirke. Bare i 5-6 tilfelle eide bisp og domkirke småparter på fra 1 til 4 øyresbol. Men selvsagt var mange av de større partene oppstått ved sammenslåing av flere små.

Kildene våre forteller i mange tilfelle klart hvordan bispen og domkirken kom i besittelse av sine mange gårder og gårdparter i Lier. Mye av det var gaver. Tord Eiriksson som var lagmann i Oslo i 1330-40-åra, opprettet Andreasalteret i Domkirken, og blant det godset som han og hans kone Rønnaug la til alteret, var også hele Drag, 24 øyresbol. Eilin Niculasdatter som nok har eid mye gods, ga Petersalteret ved samme kirke 7 laupsland eller 18 2/3 øyresbol i Åby, 5 øyresbol i Nordre Linnes og 6 øyresbol i Søndre Haskoll og dessuten noe i Bærum. Sigrid i Spaken i Oslo ga 8 øyresbol i Nordby til Lauten præbende ved Domkirken. En præbende var en godssamling som skulle tjene til underhold for en kannik eller prest ved domkirken, og denne præbende var kalt opp etter Lauten i Ullensaker, en av de gårdene som var tillagt denne præbenden. Sira Hongeir, en prest, ga 6 øyresbol i Gurandsrud, 1 øyresbol i Skustad og en part i Vestre Sylling til Domkirken i Oslo. Det sies ikke hva hensikten var med noen av disse gavene, men det kan neppe være tvil om at formålet var å sikre seg kirkens og geistlighetens velvilje her i livet og en mildere skjebne hinsides enn den de ellers ventet seg. Bare om to parter på 2 øyresbol i Stoppen og Søndre Stokke og en part på 8 øyresbol i Gravdal sies det uttrykkelig at det var «for sjelen til Guttorm på Stavns måg», «for Halvards sjel» eller «for Eindride Svalses sjel». Sigurd Toraldsson som avsto 8 øyresbol i Helgerud, gjorde det derimot verken av fromhet eller for å sikre sin sjels frelse, men «for den forbrytelsen han hadde begått mot Gud, den hellige kirke og mot kronen i omgang med kvinner». Et oppgjør av et noe annet slag var det når Gudbrand Sigmundsson på Hval måtte avstå 3 øyresbol i Øksne til biskop Jon i Oslo fordi han, hans far og hans forfedre før ham hadde gjort seg skyldig i vanbruk på Hval. Endelig foreligger det i en del tilfelle opplysninger om at bispen har kjøpt jord. I Gåserud hadde bispen kjøpt 1 markebol og 4 øyresbol. Herr Torgeir Aslesson, prest i Hobøl, solgte bisp Øystein 3 markebol i Søndre Hørte og 15 1/3 øyresbol i Nordre Hørte. Tora Torgjulsdtr. solgte bisp Øystein 1 markebol i Sylling «sønste gården» for to kyrlag (d.v.s. to «kuverdier») for hvert øyresbol, og 2 øyresbol i Sylling, «i den gården som heter Stymbugard».

En del av disse transaksjonene foregikk i siste halvpart av 1300-tallet, men vi har tatt dem med og behandlet dem så grundig for å vise hvordan en geistlig institusjon ervervet sitt gods. Mye av godset vet vi ikke hvordan bispen og Domkirken ervervet, men vi kan gå ut fra at det ofte hadde foregått på samme måten som vi har sett her. Tidspunktet for ervervelsen kan i alminnelighet ikke fastslås sikkert, men enkelte holdepunkter har vi. I gårder som Nedre Brastad, Mellom-Gullaug, Valstad og flere, hvor bisp og Domkirken eide mesteparten, hadde forskjellige prestebol småparter på et øyresbol eller to. Det viser seg regelmessig at slike småparter er overlatt prestebol og kirker av bønder. Av dette ser vi at gårdene har tilhørt bønder før bispen eller Domkirken overtok dem. Denne overtakelsen må ha foregått i hvert fall et stykke ut i kristen tid, for vi kan ikke regne med at kirken hadde sånt tak fra først av at bøndene frivillig overlot den noe av sin odelsjord; før 1152/53 var også adgangen til å gi bort gods meget sterkt begrenset. Men etter at vi på den måten har skaffet oss et inntrykk av hvordan bispen og Domkirken har fått mesteparten av sitt jordegods, står det ennå igjen noen gårder som skiller seg fra de øvrige. Bispen eide hele Huseby, Hegg, Vestre Egge og Søndre Gullaug. På eller nær ved de tre første lå det kirker og tidligere muligens hedenske kultsteder. Huseby hadde dessuten som vi har sett, visstnok en administrativ og militær funksjon. Hegg kan ha vært tingsted helt fra hedensk tid. Den fjerde gården, Søndre Gullaug, lå som en utpost og tok imot dem som kom innover fjorden. Det spørs om ikke de som eide disse gårdene enten det nå var en høvding som på Huseby - eller det var mer vanlige bønder, hadde spilt en slik rolle på den tid kristningsverket ble gjennomført at de falt i unåde og at gårdene deres derfor ble konfiskert og så på et seinere tidspunkt overlatt til bispen.

De få partene som tilhørte andre bykirker og Hamar-bispen, røper kildene ikke mer om. Prosentvis betydde disse partene som vi ser, lite. Bygdeprester og bygdekirker derimot eide til sammen hele 16% av jorda i Lier, hvorav 14% tilhørte de 6 prestebol og 6 kirker i bygda. Fordelingen mellom disse innbyrdes forteller mye om deres posisjon i forhold til hverandre. Frogner prest og kirke sto tydeligvis i en særstilling med nesten halvparten av den jorda som prester og kirker i Lier eide, eller ca. 7% av boltallet i Lier. Dernest kom Sylling prest og kirke og Hval prest og kirke med ca. 2% hver, Egge og Tranby med 1,5% og til sist Huseby prest og kirke med mindre enn 0,5%. Sylling prest og kirke hadde ikke jord i Lier utafor soknet, men hadde til gjengjeld bortimot 20% av jorda i soknet. Svært lite av jorda i dette soknet tilhørte andre prester og kirker i Lier. Bare Frogner prest og kirke hadde jordegods i alle fjerdingene. Det tyder på at Frogner kirke var hovedkirke også i middelalderen.

De bygdekirkelige godseierne hadde i alt 148 parter i gårder i Lier. Gjennomsnittsstørrelsen på partene var 4 1/2 øyresbol, mens gjennomsnittsstørrelsen på bispens og Domkirkens parter var over 13 1/2 øyresbol. Noen parter skiller seg klart ut. Frogner og Grette tilhørte begge i sin helhet Frogner prestebol. Det er rimelig å sette disse gårdene på linje med de tidligere nevnte gårdene Huseby, Hegg, Vestre Egge og Gullaug, og anta at disse to ble konfiskert da kristendommen ble innført; disse to ble i tilfelle straks overlatt til underhold for presten. Noe lignende kan ha vært tilfelle med Ila som i sin helhet tilhørte Hval prestebol. Ellers besto størstedelen av godset til bygdeprester og bygdekirker av småparter på fra 1 til 3 øyresbol. Forklaringen på dette finner vi når vi ser på Røde Boks opplysninger om prestenes og kirkens hjemmel for godset; i ganske mange tilfelle får vi her vite hvordan de har fått godset, og det viser seg at i de aller fleste tilfelle er det gaver fra bønder: «I øvre og østre Sørum 1 øyresbol ga Eivind på Sørum». «I Valstad et halvt markebol ga Torgeir på Ask for seg og sin kone». Bare i få tilfelle nevnes det givere som har tilhørt adelen, og da er det gjerne større parter og ofte flere parter samtidig som avhendes: «I Justad i Lier 10 øyresbol ga fru Åsa Salmundsdtr. som brevet sier, til sjelemesse for seg og flere menn». Brevet er datert 13/3 1396 og viser at hun ga bort hele Øvre Justad og mange gårder utafor Lier til forskjellige prester, kirker og klostre for å sikre seg gravsted og sjelemesser for seg og sine nærmeste. En enkelt part kunne prestebolet ha ervervet ved kjøp: «I Kovestad - 12 øyresbol solgte Ketill på Linnes (til Frogner prestebol) for 4 mark og 20». Og endelig kunne en gårdpart komme i prestebolets eie som bot for helligbrøde: «I Tveiten i nordre gården 3 øyresbol ga Asle på Lahell for sacrilegium» (helligbrøde). Men vi kan nok tross disse unntakene gå ut fra at det aller største antall av de mange partene som bygdeprester og bygdekirker eide i Lier, var gitt av bønder.

Et annet preg hadde de godssamlingene som tilhørte Kongskirken (Mariakirken) og klostrene. De 350 øyresbol som tilhørte disse eierne, var fordelt på 35 parter, og gjennomsnittsstørrelsen var altså 10 øyresbol. Det røper at godset kom fra annet hold enn bygdeprestenes og bygdekirkenes gods gjorde. Når det gjelder Kongskirkens gods er det selvsagt. Denne kirken lå direkte under kongen og ikke under bispen. Prosten i Kongskirken var rikets kansler og var dermed den embetsmann som sørget for å utferdige kongens brev. Kongen var altså direkte interessert i å sørge godt for Kongskirken og tilla den atskillig jordegods tidlig på 1300-tallet. Det var rimeligvis på den tid Kongskirken fikk sitt jordegods i Lier også, og da ved gaver fra kongen først og fremst. Partenes størrelse tyder også på at det var en stor godseier som var giver. På den annen side var Kongskirken eneeier til bare en gård, nemlig Nordre Lian, og det tyder på at godset var tillagt denne kirken på et forholdsvis seint tidspunkt etter at den spredning av jordegodset som foregikk i middelalderen, var kommet forholdsvis langt.

Etter størrelsen på partene å dømme må også klostrenes jordegods i hovedsaken være kommet fra større godseiere. Blant annet eide Nonneseter kloster hele Jensvoll og hele Søndre Viulstad, og det er nærliggende å tro at disse gårdene er kommet fra kongen. Det samme kan gjelde Hovedøyklosterets gård Øvre Solberg. Jensvoll ligger tett ved Huseby og hadde muligens en viss tilknytning til gården opprinnelig. Igjen må vi spørre om vi ikke her står ved gårder som er blitt konfiskert av kongen i forbindelse med innføringen av kristendommen. Som vi har sett, hadde mange av de geistlige institusjoner fått sitt jordegods fra verdslige godseiere, først og fremst adel og konge. Borgerne betydde neppe mye som godseiere i Lier i middelalderen, og borgernes prosentvise andel i boltallet var sikkert ubetydelig. Verdslige godseiere satt, trass de mange gavene til geistligheten, med ca. 24% av jorda i Lier omkring 1400. De vel 1000 øyresbol*) var fordelt på ca. 60 forskjellige parter, slik at partene gjennomsnittlig var på 16-17 øyresbol; gjennomsnittet var altså større enn vanlig. Det viser seg da også at adel eller konge var eneeier av 23 gårder i Lier. Ikke mindre enn 6 av disse gårdene lå langs Drammenselva, og fra Eiker-grensen og ned til fjorden var det bare 3-4 gårder hvor adel eller konge ikke eide noe. Ellers var adels- og krongods spredt over hele Lier. Hvordan dette var fordelt mellom konge og adel til forskjellige tider, er det ikke mulig å fastslå. Vi kan bare gå ut fra at det har vært en jevn overgang fra krongods til adelsgods ved forlening og pantsetting. Når de enkelte gårdene eller partene er kommet i kongens eller eventuelt adelens eie, er det også vanskelig å si noe om, når unntas at det ved den sterke konsentrasjonen av adelsgods langs Drammenselva er trekk som tyder på at dette godset er kommet under kronen på et tidlig tidspunkt. Om de 6 gårdene ikke var kommet ut av bøndenes eie forholdsvis tidlig i middelalderen, skulle det være rart om ikke en eller annen bonde også her som andre steder i bygda ville ha betenkt en prest eller en kirke i bygda med en liten gave. Hvis det er så at gårder som Brakar, Tveiter, Hotvet, Øren, Nordre Berskog og Li ble dratt inn under kronen på et tidlig tidspunkt, så må vi spørre hvorfor kongen slo under seg så mange gårder nettopp her. Svaret er nærliggende: Vi står her ved en av de viktigste ferdselsveiene i hele distriktet. Dette var innfallsporten til store og rike bygder vestover og nordover. Det var livsviktig å sikre denne ferdselsveien, og det kunne ikke gjøres på en bedre måte enn at kongen slo under seg en god del av gårdene, fikk betrodde menn der det trengtes, og sørget for rikelige landskyldinntekter fra de nærmeste gårdene omkring til underhold av sine folk.

*) Også dette tallet må betraktes som bare tilnærmet riktig. Det er mulig at en mindre del av det egentlig var bondegods i middelalderen.

De gårdene som vi har funnet grunn til å anta at kongen beslagla i forbindelse med rikssamlingen eller innføringen av kristendommen, var altså, foruten de nylig nevnte 6 på Åssida, Huseby, Jensvoll, Frogner, Grette, og Hegg i Flatbygdfjerdingen, Søndre Gullaug og Ila i Reistadfjerdingen, Vestre Egge i Oddevallfjerdingen og Østre Solberg i Sylling. Når vi i tillegg til det som for er sagt om den betydning disse gårdene kan ha hatt, nevner at både Ila, Hegg og Viulstad ligger ved en ferdselsvei som synes å ha tradisjoner langt bakover i tida - på samme måte som Åssida gårdene -, skjønner vi at konge og kirke i fellesskap fikk en temmelig sterk posisjon fra første stund.

Utviklingen av eiendomsforholdene ut gjennom gammelnorsk tid tillater kildene oss ellers ikke å følge i detalj. Men hovedlinjene i utviklingen er ikke desto mindre klare. Ennå ved midten av 1000-tallet må bøndene i Lier i alt vesentlig selv ha eid sin jord. Vi har ikke grunnlag for å anta at godseiere har eid noe av jorda i Lier på det tidspunkt. Men med rikssamlingen og kristendommen - eller rettere sagt kirken - begynte en utvikling som etter hvert forandret bøndenes stilling som jordeiere totalt. Etter 300 år hadde de eiendomsretten til bare 2/5 av Liers jord. Omtrent like mye eide de geistlige institusjoner, og resten tilhørte konge, adel og borgerlige godseiere.

Bøndene så neppe med uvilje på at kongen fikk en ganske sterk stilling i bygda på 1000-tallet. Fra deres synspunkt var hans viktigste oppgaver å sørge for fred og for at lov og rett ble holdt. I Fritalenhetsviser, der Sigvat Skald taler bøndenes sak og framholder Håkon den gode som et godt eksempel for Magnus den gode, sier han

«Håkon som på Fitjar fall,

folkeven han het med rette.

Framand røverflokk han refste,

ros han fekk og landsens kjarleik.

Lov han folket gav og fridom,

fosterson hans Adalstein.

Godt vil bonden verje gåva,

gamal rett han seint vil sleppe».

Jo større kongens makt var, desto bedre kunne han skjøtte oppgaver som å verge freden, sørge for at tingvedtak ble satt i verk, og refse tyver og ransmenn. Den voksende kongemakt som ble følgen av rikssamlingen, og kongens økende rikdom på jordegods, medførte at kongen kunne ta fatt på å bygge ut tingordningen ved å organisere tingkretser av mye større omfang enn de gamle bygdetingene. I vest og nord hadde slike store tingkretser, lagting, eksistert lenge for, men på Østlandet ble de først organisert på 1000-tallet. Bygdene rundt Oslofjorden, deriblant Lier, ble lagt under Borgarting som hadde sentrum i Sarpsborg. Dit skulle bøndene sende representanter, nevndarmenn, en gang årlig. Men vi kjenner ikke til en eneste sak fra Lier som har vært behandlet på Borgartinget, og det er neppe trolig at Liungene noen gang har søkt til dette tinget i større utstrekning. Men det fantes på 1100-tallet et mindre lagmannsdistrikt med Oslo som sentrum. Det er trolig at dette tinget hadde tradisjoner i hvert fall et stykke bakover i tida. Til lagmannen i Oslo søkte Liungene gjennom flere århundrer når bygdetingene ikke strakk til.

Selv om bøndene hadde nytte av kongen, fikk de nok merke at han stilte sine krav til dem. De måtte bidra til underhold av kongen og følget hans når han reiste rundt i landet på veitsler. Og når kongen sørget for rettssikkerheten, krevde han til gjengjeld sin andel av bøtene som kom inn. Viktigst var likevel kravet om at bøndene skulle stille skip, mannskap og utrustning til leidangsflåten, og denne leidangsflåten kunne kongen by ut til forsvar for landet. Det gjorde han da også ofte, særlig på 1000-tallet. Men kongen trengte ikke leidangsflåten hvert år, og utpå 1100-tallet kom det til forhandlinger med bøndene om at de i stedet for å ruste ut skip og mannskap kunne slippe med å yte den kosten som vanligvis hørte med til utrustningen. Dette ble snart fast skikk, og dermed gikk ytelsen over til å bli en skatt som hvilte på bøndene, og seinere på gårdene. Dette var den første skatten Liungene betalte, og takket være denne skatten som de betalte gjennom flere hundre år, er det mulig å få vite noe om leidangsordningen i Lier i middelalderen, selv om samtlige kilder ikke røper noe om forholdene spesielt i Lier.

Den første skattelista for leidangen i Lier er fra 1560. Den kan ved første blikk synes nokså ufullstendig. Det er nevnt bare 34 gårder som betalte den såkalte smørleidangen her. Til sammen betalte de 54 bismerpund smør. Den neste lista over smørleidangen er fra 1577, og her er tallet på gårder mellom 4- og 5-doblet; hele 153 gårder er ført opp. Skatten ble derimot økt med bare 37%, fra 54 til 74 bismerpund smør. Ved detaljgranskning av et stort materiale fra hele Borgartingslagen og ved sammenligning er det påvist at hver av gårdene som er nevnt i 1560, må representere en liten gruppe av gårder, mens hver av gårdene i 1577 bare representerer seg selv. De gårdsgruppene som skattelisten fra 1560 forteller om, kan da ikke være annet enn de siste restene av den gammelnorske lideskipnaden, som det ellers ikke fins spor av i Lier, og forresten ikke mange andre steder heller. En lide var en liten gruppe av gårder som sammen pliktet å stille en mann med mat og utrustning til leidangskipet.

Spørsmålet er så om det, til tross for at samtlige kilder tier, lar seg gjøre å fastslå hvor mange lider det har vært i Lier, og hvor mange mann liungene stilte når det var fullt leidangsutbud i gammelnorsk tid.

Av Eik gikk leidangsskatten i 1560 med 3 bismerpund smør, 1/2 skippund mel og 8 skilling penger. Dette var maksimalytelsen i hele Borgartingslagen, og alt tyder på at dette opprinnelig var den faste ytelsen fra en lide, bare med den forskjell at de 8 skilling (danske) svarte til 1 gangbar mark på 1300-tallet. I 1577 utgjorde som før nevnt smørleidangen i Lier 74 bismerpund smør. I Vestfoldbygdene er nedgangen i leidangytelsen fra ca. 1325, altså tida før Mannedauen, til slutten av 1500-tallet anslått til ca. 30%. Ved en sammenligning mellom Lier og Vestfold-bygdene er vi tilbøyelig til å regne med en noe sterkere nedgang i Lier (se også neste kapitel), og våger skjønnsmessig etter dette å sette smørleidangen ca 40% høyere ca. 1325 enn 1577. Vi kommer da til at smørleidangen ca. 1325 kan ha utgjort omkring 120 bismerpund smør. Tallene må selvsagt tas med forbehold, men skulle likevel kunne gi visse holdepunkter. En smørleidang på 120 bismerpund svarer til ytelsen fra 40 lider. Hver av lidene skulle stille en mann, altså 40 mann fra hele Lier. 40 mann var det som trengtes for å bemanne en såkalt tjugesesse, og det var den typen av leidangskip som var påbudt i hele Borgartingslagen. Etter det kan det snautt være tvil om at Lier har utgjort ei skipreide i gammelnorsk tid.

På dette grunnlaget kan vi også regne oss til hva liungene måtte ut med i leidang til kongen årlig f. eks. på begynnelsen av 1300-tallet. Ved siden av de 120 bismerpund smør (617 kg) var det etter den nevnte normalsatsen 20 skippund mel (3703 kg) og 40 merker i penger. Omregnet i forngilde merker svarer dette til 13 1/3 merker for smøret, 15 merker for melet, og 40 merker gangspenger svarer til 26 2/3 forngilde merker; i alt ble det altså vel 55 forngilde merker. Bruker vi smør som verdimål, blir det 495 bismerpund (2544.30 kg) i leidangskatt fra hele Lier årlig, ettersom 1 forngild mark var prisen på 9 bismerpund smør. Dette svarer til vel 1 3/4% av totalavkastningen i Lier (se ovenfor).

I tillegg til denne leidangskatten måtte Liungene av og til ut med en ekstraskatt, såkalt utfareleidang. Verdien av den var bare vel en tredel av den vanlige leidangen, og det ser ut til at det var lenge mellom hver gang kongen krevde denne skatten. Siste gang vi kjenner til at Liungene betalte den, var i 1528.

Forvaltning av kongens gods i bygda, innkreving av bøter, forvaltning av den militære leidangen og seinere innkreving av leidangskatten, - alt gjorde det nødvendig for kongen å ha tillitsmenn i bygdene. Til å begynne med tok årmannen seg av disse oppgavene; han var kongens personlige tjener. Det er trolig at han også i vårt distrikt har hatt hjelp av en lendmann når årmannens myndighet ikke strakk til. En lendmann var en stormann fra distriktet; han kunne stille seg til disposisjon for kongen med hele sin autoritet, men selvsagt ikke uten godtgjørelse fra kongen, som overlot ham noe av sitt gods, slik at lendmannen fikk økte landskyldinntekter. Etter som kongens myndighetsområde i bygdene vokste, og etter som hans økonomiske interesser der ble stadig sterkere, strakte dette systemet snart ikke til lenger. I siste halvpart av 1100-tallet skaffet kongen seg nye ombudsmenn, sysselmenn, som overtok hele forvaltningen og utførte oppdrag som årmenn og lendmenn for hadde tatt seg av. Lier kom til å tilhøre Oslosysla. Denne sysla omfattet bygdene rundt Oslofjorden og Drammensfjorden fra og med Follo og Hobøl i øst til og med Sande og Eiker i vest.

Det var ikke bare kongen som stilte krav til bøndene; det samme gjaldt i minst like høy grad kirken. Den krevde bøter når bøndene forbrøt seg mot den kirkelige lovgivningen, som for eksempel helligdagslovgivningen, ekteskapslovgivningen osv. Den krevde fra 1100-tallet tiende av det bøndene avlet. Tienden ble delt i 4 like store deler, mellom bispen, presten, kirken og de fattige. Alt dette sammen med den testamentsretten som ble vedtatt på Borgarting 1224, og som fastslo at alle hadde lov til å gi bort en tidel av all arvet eiendom og en firedel av all ervervet eiendom, la mulighetene til rette for at kirken kunne bli en stor godseier. Og som vi har sett, fikk da også kirken etter hvert en overveldende posisjon som godseier i Lier.

Til Lier hørte i kirkelig henseende foruten det nåværende Lier også Drammen, Åssida og Strømsgodset. Dette området ble i middelalderen delt i sokn, men denne sokneinndelingen er ikke klar. Bare i et enkelt tilfelle finner vi Huseby sokn nevnt. Mot dette står en mengde tilfelle hvor gårder i den ytre delen av Lier sies å tilhøre Frogner sokn. Det er derfor neppe grunn til å regne med at Huseby kirke var soknekirke. Frogner sokn har sikkert omfattet både den ytre delen av Lier og området nederst på begge sider av Drammenselva. Det er ingen ting som tyder på at Hval kirke har vært soknekirke; mange av gårdene omkring Hval sies tvert imot å ligge i Frogner sokn. Vi må derfor kunne betrakte både Huseby og Hval kirker som opprinnelige høgendeskirker, dvs. kirker oppført av en storbonde på hans egen gård. Også nordgrensen for Frogner sokn er uklar. Det finnes eksempler på at Øksne og Egge sies å ligge i Frogner sokn, men ellers er Egge sokn nevnt i mange tilfelle, og gårder som Øksne, Åmot og Svere er stedfestet til dette soknet, mens for eksempel Eriksrud og Helgerud er stedfestet til Frogner sokn. Egge-gårdene hørte selvsagt til Egge sokn. Etter det kan vi nok gå ut fra at grensen mellom Frogner og Egge sokn fulgte Sogna-elva. Grensen falt altså ikke sammen med noen fjerdingsgrense. Det gjorde derimot grensen langs Solbergelva mellom Egge sokn og Sylling. Sylling sokn hadde stort sett samme utstrekning som nå, bortsett fra at grensen mot Tranby likesom fjerdingsgrensen fulgte Asdøla, slik at Kittelsrud hørte til Tranby. Tranby sokn hadde ellers samme utstrekning som nå.

Hver av de fire soknene hadde sin soknekirke. Det er ikke så mye man vet om de gamle kirkene i Lier. Egge kirke kan ikke engang stedfestes med sikkerhet, men man antar at den lå oppe på kanten av morenen. Kirken var revet da biskop Jens Nilsson besøkte Lier på slutten av 1500-tallet. Den gamle Tranby kirke var en steinkirke som ble revet i 1854, og tre år for ble den gamle steinkirken i Sylling revet. Alle disse tre kirkene var bygd en gang i middelalderen. I Sylling kirke fantes det et par runeinnskrifter som er tolket slik: «Aslak ristet meg», og «Sailgard hviler her. Gud glede din sjel».

Den gamle kirken i hovedsoknet, Frogner kirke, står ennå, men av den gamle steinkirken fra middelalderen er det nok bare murene igjen. Kirken antas å være bygd før 1200.

 

Likstein fra Huseby med innskrift: "Ave Maria. Her ligger Ragnilder doter sira Jons". Ca. 1350.

 

Kapellet på Huseby lå muligens der hvor hovedbygningen på Søndre Huseby ligger nå. Her ble det i sin tid ved graving funnet murrester som sannsynligvis stammet fra kapellet (se gårdhist. bd. I s. 166). Hvis dette stemmer, må husa på gården den gang den var udelt, ha ligget der hvor Nordre Huseby ligger nå. Det kan da stemme bra det som biskop Jens Nilsson forteller fra slutten av 1500-tallet, at han kom fra Asker og red «til Mikkel Nilsens gård Huseby rett gjennom fegården og hadde et gammelt kapell som der står og kalles S. Olufs kapell, på den venstre hånd». Dette kapellet sto altså ennå den gang, «dog på fallendes fode».

Hval kapell derimot var nok helt forsvunnet på denne tid. Jens Nilsson nevner at det hadde eksistert og at det var revet, men han nevner ikke at han har sett rester av det til tross for at han red forbi Hval; hadde det vært betydelige rester igjen, er det nok trolig at den observante bisp hadde latt noen ord falle om det i den forbindelse.

Kirkene ble i middelalderen gjerne vigd til helgener. Frogner kirke var vigd til Maria og Johannes, Tranby kirke til Mikael, Huseby til Olav, og Egge kirke til Margarete, som også Sylling kirke var vigd til. Men Sylling kirke var dessuten vigd til Hallvard, som også var Hval kapells helgen. To gudshus i bygda var altså vigd til liungen Hallvard, som ble kanonisert etter sin død. Så om ham kan man si at han ble, om ikke profet, så i hvert fall helgen i sin hjembygd.

De noenlunde sikre kjensgjerninger som foreligger om Hallvard, er raskt fortalt. Han var sønn av bonden Vebjørn på Huseby, og ble drept da han forsøkte å redde en kvinne som flyktet for sine forfølgere. De bandt en kvernstein rundt halsen på ham og kastet ham i Drammensfjorden. Seinere, forteller legenden, ble han funnet flytende med kvernsteinen rundt halsen.

Hendingen skal ha foregått for midten av 1000-tallet, og i 1120-åra ble han erklært hellig. Alt på den tid var det nok spunnet et nett av legender om ham, og legendene ble stadig flere. Det ville fore for vidt å komme inn på dem. Her skal bare nevnes at den delen av Hallvardslegenden som forteller om liket som fløt opp med kvernsteinen rundt halsen, kan inneholde en historisk kjensgjerning tross alt. Det er påvist at et druknet legeme på grunn av gassutviklingen kan flyte opp til overflaten med en last av 20 kg. stein.

Hallvard ble en populær helgen, kanskje ikke minst på grunn av det sterkt romantiske preget som de mange legendene om ham fikk. En rekke kirker og kapeller ble vigd til ham. Hans lik ble ført til Krist-kirken (Hallvardskirken) i Oslo og plassert på alteret der, og Hallvard ble Oslos skytshelgen. Ja, til og med på primstaven fikk Hallvard sin faste plass, Hallvardsok, den 15 mai, og Hallvardsmessen ble en viktig kirkelig høytid.

 

St. Hallvard-figur fra Botne kirke.

 

Byggingen av hele fem kirker førte sikkert med seg store byrder for bøndene, og de kom i tillegg til de vanlige som vi til en viss grad kan beregne. For det første var det den vanlige leidangskatten som for hele Lier utgjorde 495 bismerpund smør. Videre betalte de tiende. Etter opplysning i Røde bok var taksten på bispens fjerdepart av tienden ca. 9 mark forngild omkring 1310 (se neste kapitel). Verdien av hele tienden skulle etter det ha vært omkring 36 mark forngild eller omregnet i smør 324 bismerpund. For 3/5 av jorda måtte de betale landskyld, og det svarte til omtrent 2700 bismerpund smør. De faste byrdene svarte dermed i verdi til ca. 3500 bismerpund smør, eller 13% av det vi har beregnet totalavkastningen i Lier til. Disse byrdene kom i en tid da bøndenes økonomiske situasjon etter det vi har sett, stadig ble dårligere, og folk flest kunne fortelle om bedre tider da slike byrder ikke fantes. Samtidig var bøndene vitne til at geistlighet og adel stadig økte sin rikdom, makt og innflytelse på deres bekostning. Misnøye og motsetninger måtte bli følgen, og det var disse motsetningene som på landsomfattende basis kom til uttrykk gjennom borgerkrigene på slutten av 1100-tallet og begynnelsen av 1200-tallet.

I hvilken grad liungene i alminnelighet hadde føling med de kampene som foregikk, kan vi ikke si. Men etter Sverre-sagaen ble de i hvert fall i 1178 vitne til et slag mellom de to partiene. Det året kom kong Sverre nordfra ned til Sylling. Kong Magnus i Tunsberg fikk høre om det og dro ham i møte. Sverre la seg i bakhold med sine menn ved Hørte bru, og da Magnus med en del av hæren var kommet over brua, overfalt Sverres menn dem og drev dem tilbake. Så skjøt hærene på hverandre en stund fra hver sin side av bekken, men dro snart til hver sin kant. - I de lange kampene var dette bare en episode. Liungene deltok neppe aktivt i slaget.

Derimot er det neppe tvil om at liungene deltok i den store oppstanden mot Sverre i Viken vinteren 1199/1200. Det var misnøye med kongens krav om ekstra leidangskatt og med de kongelige sysselmennene som fikk bøndene til å reise seg, slå sysselmennene i hjel og dra mot Oslo, der Sverre lå. Sverre seiret med nød og neppe, og bøndene fikk svi for sitt opprør. Sverre la på dem ekstra leidangskatt som ble varig; det var den delen av leidangskatten som går under navnet pengeleidang, og som i gammelnorsk tid ble betalt med 1 mark for hver lide, og seinere med 8 skilling.

De følgende årene var det stadig uroligheter i distriktene rundt omkring Oslofjorden, og det er intet som tyder på at liungene holdt seg utenfor striden. Det fortelles bl. a. at en Gunnar Åsessøn i Lier bygde et par skip som ledd i baglernes rustning til kamp i 1205. Likeså er det trolig at liungene var med da ribbungene med tilslutning fra småfolk i bygdene satte seg opp mot kongemakten. I slaget på Svangstrand i 1222 mellom Sigurd Ribbung og hertug Skule var de sannsynligvis ikke bare øyenvitner, men også deltakere. Men etter hvert ebbet stridighetene ut. Forholdene hadde stabilisert seg, og det var de nye, sterke samfunnsmaktene, aristokrati og geistlighet, som satt med avgjørende makt og innflytelse. - Det er ganske betegnende at neste gang vi hører om at liungene rykket ut med våpen i hånd, nemlig i 1308, så var det for å forsvare kongen og landet mot den svenske hertug Erik som hadde besatt Oslo og herjet bygdene omkring.

De nordmand faldt som gras,

Som bønderne slaar og lægger i hæs,

heter det i den svenske rimkrøniken, som kommer til et annet resultat enn de islandske annalene med hensyn til hvem som ble seierherre i kampen; den sistnevnte kilden hevder at hertugen flyktet, mens den svenske rimkrøniken forteller at nordmennene trakk det korteste strå.

På de 300 årene fra midten av 1000-tallet hadde liungene ryddet ny jord og bygd nye heimer i mengdevis. Men utkommet var likevel blitt stadig dårligere. På 1000-tallet satt de fleste bøndene trygt på sin odelsjord, men 300 år seinere måtte de svare landskyld, tiende og skatter både i øst og vest. For hadde de selv rådd i bygda, men de måtte vare vitne til hvordan presten, bispen og kongens menn kom til å stå for styre og stell.

Og likevel - det var tross alt bondenæringen som dannet fundamentet for hele samfunnsbygningen. Det var takket vare inntekter av tienden og jordegodset og dermed av Lier-bøndenes arbeid at presten kunne bygge kirker og drive sin virksomhet, og skatt og landskyldinntekter var det også som dannet grunnlaget for kongens og adelens posisjon. Hvis dette fundamentet sviktet, - hva så?

 

Kilder:

Nye gårder: Detaljundersøkelser i et tidligere kapitel og i gårdshistorien.

Forsvunne gårder: Biskop Øysteins jordebok. Akershus lensregnskap (RA). Oslo og Hamar bispedømmes jordebok 1574-1577. (Trykt utg. ved Sig. Kolsrud). Norske Regnskaper og Jordebøger, bd. 1V.

Gårdenes størrelse: Foruten de nevnte kilder også: Oslo Capitels Jordebok 1595 (RA). Diplomatarium Norvegicum (etter henvisninger i Ryghs Norske Gaardnavne). Odelsjordebok 1615 (RA). Oslo og Hamar kapitlers jorde bok 1618 (Statsarkivet). Adels- og odelsjordebøker 1624-26 (RA). For detaljundersøkelsene som er foretatt for hver enkelt gård, vises til gårdshistorien. De metodene som er brukt ved beregning, har prof. Andreas Holmsen først funnet fram til i Eidsvoll Bygds Historie, bd. 1. Riksarkivar Asgaut Steinnes' artikkel «Mål, vekt og verderekning i Noreg (i Nordisk Kultur bd. XXX, s. 84-154) har vært uunnværlig under utarbeidelsen. I boltallsberegningen, som bare kan bli tilnærmet riktig, har forf. ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på forskjellen mellom forne og forngilde øyresbol.

Gårdklasser: Den ovenfor nevnte artikkel av A. Steinnes, s. 141 ff.

Verdisamhøve: Samme kilde.

Jordeiendomsforhold: Se kilder ang. gårdenes størrelse ovenfor.

Geistlighetens jordervervelse: Biskop Øysteins jordebok, tallrike steder. Dipl. Norv., bd. III nr. 426, bd. IV nr. 587 a, b, nr. 626, 627, 660.

Fritalenhetsviser: Snorres Kongesogur, s. 550 (Kra. 1900).

Tingordningen: J. A. Seip: Lagmann og lagting i senmiddelalderen og det l6de årh. Oslo 1934.

Leidang: Norske Lensrekneskapsbøker 1548-1567, bd. II s. 84. Akershus lensregnskap 1577 (RA). Asgaut Steinnes: Gamal Skatteskipnad i Noreg. Bd. II, s. 49-118. A. Holmsen: Norges Historie, bd. I s. 141.

Kongens representanter: Andreas Holmsen: Norges Historie, bd. I, s. 142, s. 169.

Sokneinndeling: Dipl. Nov., tallrike steder (etter henvisn. i Ryghs Norske Gaardnavne).

Kirkene: N. Nicolaysen: Norske Fornlevninger, s. 163 ff (Kra. 1862-66). Biskop Jens Nilssøns Visitatsbøger og Reiseoptegnelser 1574-94 (utg. v. Ynga. Nielsen, Kra. 1885), s. 3, 82, 344. Røde Bok, s. 93-101. J. Vibe: Topografisk-historisk beskrivelse over Buskeruds amt, s. 284-85 (Kra. 1894). Charles Østbye: Sylling kirke 100 år (Lier Menighetsblad nr. 2 1952). Kirkene i Lier er ikke underkastet noen grundigere undersøkelser i denne forbindelse fordi de i nær framtid vil bli behandlet i et større verk om kirkene i Buskerud fylke. Av den omfattende litteraturen om St. Hallvard skal her nevnes: L. Daae: Norges Helgener (Kra. 1879). John Frey: Vita et passio et legenda Hallvardi (i St. Hallvard 1961, s. 133-136). Kulturhistorisk Leksikon, bd. VI s. 63-65; her omtales rehabiliteringen av legenden om liket som fløt opp.

Tienden: Biskop Øysteins jordebok, s. 55152. Asgaut Steinnes: Tiendupgåvone i biskop Øysteins jordebok. (1 Festskrift til Halvdan Koht).

Opprør og strid: Asgaut Steinnes: Gamal Skatteskipnad i Noreg. Bd. II s. 116. Kra. Hist. 1, s. 156-158. Vibe, Buskeruds Amt s. 213-215.

Gårdsregister

Innhold