Foreningslivet vinner innpass
Kjært barn har mange navn - ifølge et gammelt ordtak - og hvorfor skulle så vårt eget århundre danne noe unntak fra denne gylne regelen? Vi moderne mennesker elsker og kanskje beundrer tida vi lever i og smykker den med uoriginale betegnelser som fartens, teknikkens og maskinens århundre. Fullt så forslitt virker kanskje ikke uttrykk som organisasjonsalderen og foreningslivets æra, for å karakterisere noe tidstypisk ved det 20. århundre. At de siste betegnelsene også sier noe vesentlig, kan noen og hver ved et forholdsvis overfladisk studium overbevise seg om. Skal en ny sak av betydning bli reist i våre dager, eller en fengende ide bli virkeliggjort, står nesten alltid en organisasjon, et forbund eller en forening bak og puffer på. Disse kan opptre med større innflytelse både overfor de bestemmende myndigheter og de ofte trege medborgere enn om en sølle enkeltperson skulle formaste seg til å foreslå noe liknende. Nå er det kanskje litt av en tilsnikelse å ville gi vår egen tid eneæren av organisasjonenes og foreningslivets framvekst, for de fans da vitterlig- i tidligere perioder også, noe blant annet denne historien kan bevise. Vi har jo hørt om «Sogneselskabet for Lier, Røgen og Hurum», stiftet i 1810, og en mannsalder seinere om arbeiderforeningene, som Marcus Thrane gav støtet til. Den førstnevnte sammenslutning spilte en ikke ubetydelig rolle i bygdenes styre og stell gjennom vanskelige år lenge før formannskapene gjorde sin innflytelse gjeldende. Og selv om Thraniterbevegelsen ikke vant seier i første omgang, kom den etter en viss inkubasjonstid så mye sterkere igjen.
En ting står iallfall fast: Går vi tilbake til den første periode av vår politiske sjølstendighet fra 1814 og utover, vil vi finne et særdeles fattig foreningsliv både i Lier og sannsynligvis i de fleste andre norske bygder. På ett område varte det likevel ikke så lenge før samarbeidstanken fikk et sterkt tak på menneskene, nemlig når det gjaldt å forkynne Jesu evangelium også for ikke-kristne. Særlig etter at Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i Stavanger 1842 og misjonsskolen kom i gang det følgende år, vokste snart fram en mektig organisasjon med forgreininger både i bygd og by. Allerede i 1850-åra fikk Lier sin første misjonsforening med et naturlig sentrum i Meren-strøket, der Hans Nielsen Hauge hadde hatt noen av sine ivrigste og mest trofaste tilhengere. Denne foreningen omfattet hele bygda, men etter en tid viste det seg nødvendig å dele den opp. I 1894 stiftet de så Nedre (Søndre) Frogner og Øvre (Nordre) Frogner misjonsforeninger, som begge virket for å spre Guds ord blant hedningene. Noe seinere kom også en tredje forening til i Tranby. Rundt århundreskiftet hadde de gjerne misjonsmøte 1 søndag i måneden, og om somrene holdt de ofte et større stevne, som vanligvis var godt besøkt. Ellers klager stundom sekretærene over liten interesse, da «verdslighet og indifferentisme» er altfor sterkt utbredt. En som iallfall ikke kunne beskyldes for det, var den unge gutten Olaves på Nordby.
Våren 1886 ryddet han en slette og sådde korn der. Salgssummen for dette kornet bestemte han skulle gå til misjonen, og dermed fikk åkeren navnet «Misjonssletta». Trass i denne tilsynelatende likegyldighet kunne de i et år som 1906 glede seg over en nettoinntekt av mer enn 1000 kroner til sin misjonerende virksomhet. I dette arbeidet fikk de i høy grad hjelp av kvinnene, som slo seg sammen i mindre foreninger, der de regelmessig kom sammen, særlig, i prestegårdene. Her forente de det nyttige med det oppbyggelige, idet de «strikket strømper for Afrika» samtidig som de lyttet til andaktsfulle bibelord eller oppmuntrende meldinger fra misjonsmarken. Når de så hadde strikket, sydd eller heklet tilstrekkelig, holdt de basarer og utlodninger. Ikke mindre enn 11 slike kvinneforeninger kunne Lier oppvise i 1906, et tall som visstnok holdt seg noenlunde uforandret framover mot 1914. På den tid ble også arbeidet for Kinaforbundet drevet intenst og systematisk, idet 7 kvinneforeninger hadde konsentrert seg om denne misjonen.
Liungene glemte heller ikke sine seilende landsmenn på de sju hav. I 1907 stiftet noen interesserte «Frogners forening for sømandsmissionen» på Lier meieri etter et fengende foredrag av sjømannsprest Schartum. Prost Aars tok på seg formannsvervet, noe han var vel vant til når det gjaldt kristelige foreninger. Møteprotokollen forteller om bare 12 medlemmer i begynnelsen, et tall som sannsynligvis snart økte. Vinteren 1908 kunne lærer Aasen meddele at de hadde stiftet en underavdeling ved Egge med 20 medlemmer, og straks etter kom en i Tranby. Også sjømannsmisjonen hadde sine trufaste strikkende kvinner, som gledet mang en landsmann i det fjerne med en kjærkommen gave. I 1914 virket 3 kvinneforeninger for sjømannsmisjonen.
En bevegelse som står i nær tilknytning til haugianernes lekmannsforkynnelse, var Det norske lutherske Indremisjonsselskap, som i forkortet form heter indremisjonen. Allerede straks etter det begynte å virke - i 1891 - vant det ikke få tilhengere i Lier. Rundt 1914 hadde det 6 foreninger her, og to av disse eide egne hus, nemlig bedehuset Bethel på Lierstranda og et bedehus på Meren. Dette siste eide Meren indremisjonsforening sammen med tre andre kristelige lag. Av slike organisasjoner som arbeidde først og fremst på bibelsk grunn, bør nevnes de kristelige ungdomslagene, som bygda hadde tre av da: Frogner, Lierstranda og Oddevall og Merens kristelige ungdomsforening. Den førstnevnte holdt sine sammenkomster på Lier meierisal, mens oberstløytnant H. J. Hofgaard på Sjåstad stilte generøst et lokale på Hammersborg til disposisjon for den sistnevnte.
Nær beslektet med alle disse foreningene står den frivillige fattig- og sykepleie og alt det nestekjærlige arbeid som helt gratis ble utført der av flere foreninger med disse hovedformål. At enkelte mennesker ofret ikke lite når det gjaldt å lindre sjukdom og nød, skjønner vi når vi hører at en eneste person i Sjåstad betalte for en pleierske helt alene. Det skulle kanskje ikke være så av veien å gjette på at denne personen hørte til familien Hofgaard.
En viktig oppgave for dypt religiøse mennesker var å bli bedre kjent med bibelens ord ved sjøl å lese i bøkenes bok og få sin neste til å gjøre likedan. Allerede i 1816 hadde interesserte bibellesere gjort opptaket til Det norske Bibelselskap, men først i 1896 fikk det en avdeling i Frogner og Tranby og to år etter en i Sylling. Hele 154 medlemmer meldte seg med en gang og valgte prost Aars til formann. Foreningen så som sin viktigste oppgave å kjøpe inn nytestamenter og bibler, som den deretter delte ut til alle konfirmanter og stundom til brudepar, dersom økonomien tillot det. De årlige inntekter lå i førstningen på litt under 200 kroner, seinere gjerne litt over nevnte beløp. Når så hvert nytestament kostet 80 øre og hele bibelen 2 kroner - eller litt finere utgave kr. 2,50 - skjønner vi at de fikk mange eksemplarer for pengene.
Fra tid til annen har vi hørt, både i amtmannsberetninger og andre kilder, klager over at enkelte liunger stundom kunne stikke litt for dypt i glasset, enten nå dette inneholdt sterkere fluidum som brennevin eller mer ufarlig væske som bayerøl. Etter hvert som kullsviertroen på alkoholen som styrkende og helbredende middel tapte seg, fikk stadig flere mennesker øynene opp for faren ved misbruk og alle de tragedier den kunne volde. Noen mente at det eneste effektive botemiddel mot alkoholismens forbannelser besto i absolutt avhold, da de anså et rimelig måtehold for utilstrekkelig. Disse sluttet seg sammen i totalavholdsforeninger etter mønster fra «Stavanger yngre Afholdsforening», som Asbjørn Kloster gjorde initiativet til i 1859. I 1882 kom «Lier Afholdslag» og noen år etterpå «St. Halvard» på Lierstranda og en godtemplarlosje i Tranby. Dessuten eksisterte rundt 1910 to barneavholdslag, nemlig på Brastad og Egge. Når en ser på medlemstallet i disse foreningene - det lå ofte på ca. 50, virker det på ingen måte imponerende i en såpass folkerik kommune. Det skulle kanskje fortelle at grobunnen ikke var den mest fruktbare for avholdsideen. Likevel utførte foreningene et iherdig arbeid for å bedre edruelighetsforholdene, og de fikk stundom litt hjelp av det offentlige. Således fikk Lier avholdslag i 1907 200 kroner av Brændevinssamlagenes overskott til oppføring og istandsetting av eget forsamlingshus, «Folkvang» ved Egge. Men da laget søkte om et liknende bidrag året etter, resulterte det i avslag fra amtstinget trass i tilråding fra amtmann Platou. Akkurat på den tid hadde laget 50 voksne og 48 barn som medlemmer. Reint unntaksvis spanderte kommunen litt penger til avholdsarbeidet også, som i 1891 da Lier avholdslag mottok 20 kroner til innkjøp av bøker og i 1913 da amtssammenslutningen fikk en femtilapp til virksomheten.
Ved siden av de kristelige ungdomsorganisasjonene fikk vi fra 1880-90-åra en såkalt frilyndt rørsle blant ungdommen. Den la ikke så stor vekt på den religiøse forkynnelse for de unge, men hadde mer verdslig betont program på sine sammenkomster, enten nå dette besto av belærende foredrag med nasjonalt tilsnitt, mer eller mindre velskrevet lagsavis med lokalt islett eller en feiende svingom til både bygdelokale, nasjonale og internasjonale toner. Lier ungdomslag ble stiftet i 1889, og medlemstallet lå såpass høyt som bortimot 100. Møtene sine måtte det holde i leid lokale på Nordal, da det ikke eide eget hus. I 1909 gikk de unge rundt Egge sammen i et sjølstendig lag, men det var mindre enn det førstnevnte. Likevel hadde det medlemmer fra hele Lier. Sommeren 1911 hadde sju ungdomslag av forskjellige kategorier tillyst stevne på Lyngåsåsen med dr. Ødegaard fra Landbrukshøyskolen som taler. Med det samme han besteg talerstolen, kom en kraftig regnskur og ødela hele stevnet.
På ett bestemt område fører 1800-åra til en rivende utvikling, nemlig på sang- og musikklivets. For å ta sangen først så vet vi at det har vært sunget her i landet fra eldgammel tid, i hus og heim, i lag og lyd, men korsangen er av forholdsvis ny dato. Pioneren her er sangerhøvdingen Johan D. Behrens, som begynte sin toneglade virksomhet i 1840-åra og fikk i gang det ene mannskoret etter det andre i hovedstaden. Den norske Studentersangforening fra 1845 danner opptakten til denne landsomfattende bevegelse. Blant Behrens mange gjøremål var også undervisning i sang ved Asker seminar, og gjennom sin beåndete tonetolking kom han til å øve varig innflytelse på sannsynligvis de fleste av sine disipler. Mange av disse ble smittet av mesterens glød og begeistring og tok denne med seg i sin daglige skolegjerning. Da så skoleloven av 1860 gjorde sang til obligatorisk fag i «almueskolen», ble skapt en frodigere grobunn ikke bare for sangen blant barna, men også blant de voksne. Det måtte sjølsagt være lettere å synge når tonegrunnlaget var der fra de yngste år.
Den aller første som skal ha drevet sangkor i Lier, var Peder Eek, lærer ved Vivelstad skole fra 1856 og seinere organist i Frogner kirke. Om hans kor og dirigentvirksomhet har vi bare svært sparsomme opplysninger. Derimot kjenner vi mye bedre til en annen foregangsmann på korsangens område i Lier, lærer Gunder Olsen. Han var født i 1840, ble lærer ved Sylling skole i 1867, og fem år seinere ved Tveten skole. Som en begeistret disippel av Behrens gikk han i 1871 i gang med et mannskor, trolig det første i bygda. Straks etter forsøkte han seg med et blandet kor, noe som også falt heldig ut. Et godt bevis på det skulle være at de to kor sang ved Gunder Olsens gravferd i 1916, det blandede kor i kirken og mannskoret på gravbakken, begge under lærer Svend Engers taktstokk. Ikke så sjelden foretok sangkorene i sommerhalvåret utflukter til grannebygder eller mer fjerntliggende steder. I 1875 (eller 1876) dro således Sylling blandede kor på tur til Nes på Ringerike, men av en eller annen grunn kunne ikke Gunder Olsen være med. Likevel stilte koret opp i storstua på Nes - i ring etter den tids skikk - og sang så godt det kunne uten dirigent. Det gikk visst så noenlunde bra, men plutselig trenger en liten mann seg inn i ringen og tar ledelsen på en ypperlig måte. Den selvbestaltede dirigent viste seg å være ingen ringere enn komponisten Ole Olsen.
Det var nok ikke bare et slumpetreff at korsangen i Lier først fikk innpass i Sylling. Uten forkleinelse for både hovedsokn og de andre annekser må det kunne hevdes at den musikalske sans sto særlig høyt her. Men akkurat noen umusikalske sinker var de ikke andre steder i bygda heller, det kan alle sangkorene som etter hvert kom i gang, tydelig bevise. Dirigent for ikke så få av disse ble lærer Håkon Skui, også en disippel av Behrens. Han kom som lærer til Sørsdal skole i 1875, og fire år seinere stiftet han et mannskor, som dessverre ikke hadde noe fast tilholdssted, men gikk på omgang. Dette koret opplevde også noe hyggelig på en utflukt det tok til Krokkleiva en vakker sommerdag. Mens koret sto oppstilt på gårdsplassen ved Kleivstua for å slå an noen triller, kom en eldre herre og tok freidig plass blant annenbassene. Ingen sang bedre enn den nyankomne, noe som for så vidt var helt naturlig når vi hører at mannen het Frederik Bekkevold, landskjent operasanger og entusiastisk forkjemper for korsangen i Norge. Som en liten påskjønnelse for de sikkert friske toner fikk koret gratis servering i Kleivstua.
Håkon Skui ledet også mange andre kor, som det vil føre for vidt å fortelle i detaljer om. Nevnes kan likevel at han dirigerte et trestemmig damekor på Hegg først i 1880-åra, blandet kor i Tranby fra ca. 1882 til bortimot 1890, blandet kor på Lierstranda fra 1888 til 1890 og blandet kor på Meren skole i førstningen av 1890-åra. Som en fortsettelse av det siste fulgte «Gamlekoret» fra januar 1905, og dette var såpass seiglivet at det opplevde konfirmasjonsalderen. Også i Tranby fortsatte han iherdig etter visse avbrytelser helt inn i vårt eget århundre, og sjøl mente han at dette koret nådde lengst sanglig sett. Fra 1907 til 1911 dirigerte han et blandet kor for Frogner Ungdomsforening på Lier meieris sal, og da han sluttet, kom Olaf Helgerud i hans sted. Andre skoler var også heldige idet de fikk musikk-kyndige og sanginteresserte lærere som gjerne ofret tid og arbeidskraft i «tonens vingård».
Bernhard Sørsdal gikk ut fra Asker seminar i 1876 og kom til Helgerud skole i 1887. Et par år etterpå dannet han et blandet kor, som han med enkelte avbrytelser holdt gående til 1895. En kort stund ledet han også et lite barnekor på Buttedal. Trass i den lite stabile tilværelse for mange av disse foreningene økte stadig interessen for korsang, og fra århundreskiftet av finner vi stundom 5-6 aktive kor samtidig rundt omkring i bygda. Blant de mange dyktige dirigenter kan nevnes lærerne Jens Riisnæs, Tånvik, Elias Tvedt, Jørgen Utengen, O. Aasen, Svend Enger, Liabø, A. Hansen og Karl Omholt, dessuten kantor Olaf Andersen og bonde Olaf Helgerud. Den sistnevnte har mer enn et halvt sekel vært en sentral skikkelse i Liers sang- og musikk-liv med en aldri sviktende interesse og ungdommelig glød helt opp til «de grå hår». Nå kan muligens innvendes at det sanglige resultat ikke alltid sto i forhold til alt uegennyttig strev som dirigentene og andre ildsjeler la ned. Hovedfeilen har vel vært at aktiviteten ble spredt på litt for mange kor, som dermed ikke fikk så stor tilslutning at de kunne makte større sanglige oppgaver. Men selv om bygda ikke kunne peke på noe direkte elitekor med heltetenorer som solister, fant medlemmene her som andre steder hygge og inspirasjon ved sjølve sangen. Og at de ofte gledet sine sambygdinger med vakker sang en solglitrende 17. mai eller en høytidsfull prekensøndag, kan det heller ikke herske tvil om. Hva gjorde det da om komposisjonene ikke akkurat hørte til de mest innviklede og sammensatte, men fortonet seg nokså enkle og forståelige? Tonene kom fra hjertet og fant sikkert veien til mangt et hjerte slik at dikterens ord om at «Hvor der er sang, vil gleden være med», atter sannet seg.
Den sanne glede både hos utøver og tilhører som vi finner ved sangen, kan også musikken skape. Til en viss grad må det kunne hevdes at de har opptrådt som et slags siamesiske tonetvillinger fra gammelt av til felles berikelse og inspirasjon. Nå er gjerne instrumentalmusikken eldre enn korsangen her i landet, et fenomen som også gjelder Lier. Går vi riktig langt tilbake i musikkhistorien - til lur og langeleikperioden - vet vi ikke sikkert om disse instrumentene har vært traktert av bygdas døtre og sønner. Men usannsynlig er det slett ikke. Beveger vi oss så framover mot 1700-tallet, flyter tonebildene noe rikeligere, takket være blant annet alle rettssakene mellom byens priviligerte «instrumentister» og de uautoriserte bygdespillemenn, «bierfiedlere» og andre dilettantiske bondemusikanter. De sistnevnte forsøkte ofte å «musisere udi forefallende brølloper og andre vertskaber», noe de priviligerte stadsinstrumentalister egentlig hadde monopol på, selv om gildet sto på tjukkeste bondebygda. Som de fleste andre «næringer» skulle også musikkutøvelser være konsentrert i byene, mente de reguleringsglade oldenborgere. Likevel greidde ikke disse monopoltendensene å knekke all musikkinteresse og spilleglede på landsbygda, og heller ikke i Lier, det går tydelig fram av flere rettssaker, helt fra slutten av 1600-tallet. I enkelte skifter finnes også omtalt musikkinstrumenter, således en «fiol» ved skifte etter Hans Larsen på plassen Furua under Frydenlund i 1750. Det var sikkert fiolinen som hadde størst utbredelse blant musikkinstrumentene på den tida, men vi hører også stundom om obo, gjerne kalt «Hautboye» og «Hobøy». Etter all sannsynlighet var fløyten også i bruk da, og litt seinere kom klarinetten til å bli temmelig utbredt. Både på 1700-tallet og først på 1800-tallet spilte de utelukkende dansemusikk på bygdene, og i de forskjellige danseensemblene viste klarinetten å holde seg nokså konstant som et uunnværlig redskap, noe i likhet med saksofonen i moderne jassband. Seinere kom disse gruppene, enten de nå besto av trioer, kvartetter eller de hadde sterkere bemanning, til å interessere seg også for mer seriøs musikk, den som gjerne kalles konsertmusikk. Sannsynligvis fikk vi slike alvorlig arbeidende ensembler i Lier fra omtrent midten av forrige århundre. Sikkert er det iallfall at det ble holdt en offentlig konsert på Nordal i 1871 (muligens 1872) til inntekt for orgel i Tranby kirke. Herrene Ole Holtsmark og Anders Nordal spilte fiolin, Lars Nordal klarinett. og Elling Vefferstad cello eller bass. Alle utøverne hadde tatt undervisning hos musikklærer Bye fra Drammen. Hvor vellykket - eller ikke - konserten ble, kjenner vi dessverre ikke til, men i 1873 fikk iallfall Tranby kirke sitt orgel, bygd av snekker Svend Bakke fra Sylling. Han må ha vært litt av en tusenkunstner, som ikke bare lagde med sine egne hender det ene vakre musikkinstrument etter det andre av ulike slag, men som også visste å behandle klarinetten på en mesterlig måte. Hovedkirken i Frogner hadde da hatt orgel i et par mannsaldrer minst, og fått installert et nytt i 1858, samtidig som Sylling kirke overtok det gamle i oppusset og reparert stand. Før det kom orgel i Tranby kirke, hadde fire klarinettister en tid sørget for akkompagnement til salmesangen, noe som også skulle tyde på en ikke liten musikkinteresse. Særlig levende var den i Sylling, som vel må få den ærefulle betegnelse av å være et slags sentrum for musikklivet i Lier. Her levde mange musikalske slekter som for eksempel Svang, Enger og Tveten. De dyrket trofast musikken gjennom generasjoner og skapte litt av et miljø for den edle tonekunst. Noe av det samme kan. sies om enkelte slekter andre steder i bygda også, som på Øksne, Helgerud og Stein. Likevel ble det mer spredte musikalske tilløp her enn i Sylling. Ikke få av disse familiene dannet de reine ensembler og spilte både feiende danseslåtter og seriøs klassisk musikk. Som regel musiserte de bare innenfor «hjemmets lune vegger», men det hendte nok at de våget seg til med en konsert også. Programmet ved disse første mer offentlige opptredener besto hovedsakelig av norsk og svensk folkemusikk, seinere utvidet aktørene det til også å omfatte verker av utennordiske komponister.
Men liungene var ikke snauere enn at de komponerte sjøl også, iallfall dansemusikk til «husbruk». Således lagde Magnus Øksne, som levde fra 1841 til 1907, mange danseslåtter. Særlig en rheinlender og en vals av ham ble spilt mye rundt omkring i bygdas dansestuer - og videre med. Av andre bygdekomponister bør nevnes Lars Engen og Gabriel Helgerud, dessuten en herre med det verdenskjente navn Schubert, som en tid bodde på Åby. Alle disse lagde flere kvikke melodier, som gammel og ung danset etter ved festlige høve. Det samme gjaldt Svend Enger, som også komponerte en del taktfaste marsjer. Bygda er heller ikke snauere enn at den kan vise til en kvinnelig tonekunstner, idet Nelly Enger lagde flere musikkstykker til bruk ved undervisning.
En annen form for musikk kom til Lier i 1840-åra, nemlig .den såkalte hornmusikk, og den vant forholdsvis fort innpass rundt omkring. Her brukte utøverne bare messinginstrumenter, og de dannet oftest oktetter eller sekstetter, gjerne med en fordobling av stemmene. De fleste av disse ensemblene fikk navn etter det distrikt eller den grend der storparten av medlemmene hørte hjemme. Således oppsto Brastadmusikken som skal ha vært den første, fulgt av blant andre Tranbymusikken, Syllingmusikken, og Hennum-musikken. Enkelte av disse amatørblåserne viste slik interesse og dyktighet at de seinere gikk inn i militærmusikken. Ut fra disse hornorkesterne utviklet seg så stundom ensembler med mer eller mindre fullstendig salongorkesterbesetning. For å gjøre et hopp fram til vår egen tid må det være tillatt å minne om Lier salongorkester, som mang en gang har gledet sine sambygdinger med vellykte konserter og tonerein, vakker underholdning ved festlige sammenkomster. Her skal atter ildsjelen Olaf Helgerud nevnes på grunn av hans utrettelige arbeid som instruktør og leder gjennom en liten menneskealder. Andre som fra århundreskiftet har stått i spissen for hornmusikk, er Hans Chr. Hennum, Hans Fuglerud og sønnen Håkon Fuglerud.
Ikke noe annet instrument har vel i så høy grad bidratt til å føre musikken inn i mange hjem som pianoet, eller pianofortet, for å nytte dets uavkortede navn. Før 1900 må det vel sies å ha vært en sjeldenhet i de lierske familier, men fra da av blir det stadig mer vanlig, noe som sikkert henger sammen med en langsom, men sikker velstandsøkning. Pianoet egner seg utmerket ikke bare til soloprestasjoner, men også til samspill med andre instrumenter, for eksempel fiolin i forskjellige variasjoner. Dermed var det mye lettere å engasjere medlemmene av en musikalsk familie til felles utføring av tonestykker de satte pris på. På 1800-tallet fans noen få eksemplarer av instrumentet harmonium i Lier, og enda færre familier eide et orgel. Et unntak her dannet organist Peder Eek, som kjøpte et utrangert kirkeorgel og installerte det i storstua si, der det trass i dennes svære dimensjoner opptok halve plassen. Men så gav det fine øvingsforhold for organisten, som hver søndag skulle spille på det daværende nye, moderne orgel i hovedkirken, og som hadde fått sin innviing den 29. september 1858 av sjølveste mesteren blant koralmusikerne, Ludvig M. Lindeman.
Et såpass rikt musikkmiljø som Liers burde vel også kunne fostre virkelig begavede utøvere i litt større målestokk enn innenfor den mer snevre bygderammen, noe det virkelig greidde. Det mest kjente navn her har vel den fremragende cellisten Johan Hennum, født i Oslo, men av gammel Lierslekt. Han var kapellmester ved Christiania teater fra 1866 til sin død i 1894, og instrumenterte flere av Ole Bulls verker. Han ledet også førsteoppførelsen av mange Grieg-verker etter anvisning av komponisten, som Hennum kunne telle blant sine venner. Av yngre utøvende Liermusikere har vi kapellmester Hans Bache på Grand hotell i Oslo, født i Sylling som sønn av den nylig nevnte Svend Bakke, videre pianistinnen Kristine Dahl-Børsum, fiolinistinnen Reidun Evju, født Tveten og kjøpmann Ole Foss, førstefiolinist i Drammen Byorkester og en drivende kraft i bygdas nåværende musikkliv. Alle disse og enda flere har gjennom sin fine kunst ikke bare skapt seg sjøl et navn, men også kastet glans over sin fedrenes bygd med det musikalske, toneglade folkeferd.
Kommandersersjant Andreas Wefferstad, og Peder Olsen Kjeldaas.
Et av de kraftigste og mest levedyktige skudd innen det lierske foreningslivs rike flora dannet skytterlaget. Sjølve den organiserte konkurranseskyting her i landet er iallfall ca. 200 år gammel, for «Det Bergenske Skydeselskab» ble stiftet allerede i 1769. Dette selskapet holdt årlige tevlinger i byen, og særlig sto fugleskytingen høyt i kurs med flotte sølvgjenstander som premier. Men først da den politiske uro i Frankrike 1848 forplantet seg til andre europeiske land, og blant dem Norge, kom det større fart i sakene. Skyting inngikk nå som et ledd i å kunne håndtere det viktige våpen børsa, og øvingene kom inn i mer organiserte former. Som en kunne vente, gikk hovedstaden foran når det gjaldt dannelsen av lag med «Skarpskytter» i 1849 og «Kristiania Vaabenøvelsesforening» i 1859. Det sistnevnte år fikk også Drammensdistriktet sin første faste sammenslutning med Eker Skytterlag. I 1860 holdt de to foreningene i Kristiania den første skytterfest, og her kastet de fram tanken om å propagandere for rifleskyting utover hele landet ved å danne skytterlag og samle disse under et felles overstyre. Ideen fenget, og allerede året etter så «Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug» dagens lys. Samme år ble ikke mindre enn 72 nye foreninger stiftet, og blant disse befant seg Lier Skytterlag. Et opprop som Centralforeningen sendte til alle landets kommuner, må sannsynligvis ordfører A. G. Egge ha mottatt, og da skulle en tro at han sto som initiativtaker til det konstituerende møte (visstnok) på Nordal 23. november 1861. «Der tegnede seg på stedet 32 medlemmer», står å lese i et avisreferat fra møtet, og sersjant Peder Kjeldaas ble lagets første formann. En annen underoffiser, kommandersersjant Andreas Wefferstad, hørte også til blant stifterne, dessuten løytnant Hjort, kirkesanger Hilsen, (daværende stortingsmann) gårdbruker Nils Buttedal og gårdbruker Anders Heien. Det sterke militære innslaget kan vel lett forklares med at de like før hadde drevet regelmessige ekserserøvinger, blant annet på Lyngås, med Kjeldaas som leder, noe de fortsatte med utover i 1860-åra.
Lier skytterlag vant fort stor tilslutning, og hadde allerede i 1862 et såpass høyt medlemstall som 126, og året etter hele 156, men så gikk det noe tilbake den følgende tid. Laget var inndelt i roder, og for å «sakse» litt fra årsmeldinga 1863 holdt de da, 36 øvinger i rodene og 1 samlet øving. De 156 skyttere hadde avfyrt 1914 skudd til sammen, (litt over 12 i gjennomsnitt) men av disse var 901 bomskudd og klikk, dermed kom gjennomsnittspoenget så langt ned som 1,9. Akkurat noen skytterkongeprestasjon kan heller ikke bestemann Christian E. Sandager prale av, som oppnådde på nidelt normalskive 4,41 i middel på 52 skudd i en avstand av 250 alen (ca. 157 meter). Men «øvelse gjør mester», og bestemann i 1868, Otter Skjaastad, med sine 6.82 poeng i middel lå som nr. 4 av landets samtlige skyttere. Denne årsmeldinga forteller også om et skirenn som de holdt. Dessverre får vi ikke vite noe mer om dette, men sannsynligvis må det kunne betegnes som første skirenn i bygda, akkurat samtidig med at morgedølen Sondre Norheim feiret sine triumfer både i skibakke og løype.
Dessverre kjølnet skyttergløden merkbart utover i 1870-åra, og medlemstallet sank stadig helt til det kom ned på 9 i 1880. Men så plutselig frisknet laget til igjen i og med at Folkevæbningssamlagene kom og aktiviserte karene, ikke bare som skyttere, men også som ivrige deltakere i den politiske maktkamp og unionsstrid. Den kraftige puff førte til 72 medlemmer i Lier Skytterlag i 1881, enda det nå var kommet en konkurrent i Lierdalen Skytterlag, hovedsakelig konsentrert om Sjåstaddistriktet med bane der. Dette laget sluttet seg til Centralforeningen, mens Lier Skytterlag med en gang gikk inn i Buskerud Folkevæbningssamlag, da dette ble stiftet i desember 1881. Den levende interessen holdt seg noen år, således hadde laget 136 medlemmer i 1882 og kunne da briske seg av å være det største i samlaget. Men så dabbet iveren av en stund etterpå, og skytternes antall svinget gjerne mellom 30 og 50 i mange år. I 1883 fikk laget et samlende symbol, idet damene i Lier overrakte et flott løvebanner, også kalt «Magnus Barfots fane». Initiativtakere og ledere for faneaksjonen hadde vært jenter fra kjente «skytterhjem» i bygda, og da det seinere gjaldt å velge seg livsledsaker, skjøt naturligvis disse midt i blinken og traff hver sin bolde skytter.
Fra skytebanen på Stabekk, ca. 1895.
Laget syslet også med andre ting enn bare skyting. Således arrangerte det flere skirenn, og i 1888 feiret det 17. maifest i Sørenga, Egge, med flere av de kommunale spissene som æresgjester, bl.a. ordfører R. Eriksrud, A. G. Egge, O. J. Sørum og H. Helgerud. Ellers festet de både titt og ofte, enten nå sammenkomstene besto i de årlige ball eller de var i tilknytning til et eller annet stevne. Stemningen på disse tilstellingene sto visst helt opp under taket i de ofte altfor trange stuene deltakerne måtte holde til i. Særlig trangt skal det ha vært på Foss ved et ball i samband med et kretsstevne i 1889 da 125 danselystne par hadde funnet veien dit. «På grunn av det store antall deltakere, og da disse for størstedelen var fremmede, var det ikke den hygge og orden til stede som ellers på skytterballene». Året før hadde forresten laget luftet tanken om å bygge et eget festlokale sammen med Venstre. Selv om vel de fleste medlemmene hadde, en liberal eller radikal innstilling, fant de det likevel noe betenkelig å «politisere» laget altfor mye ved et slikt samarbeid. Etter et par utsettelser hører vi derfor ikke noe mer til forslaget. Men at de brave skyttere fremdeles tenkte på fest i samband med tevlingene, skulle følgende korte, konsise setning fra et årsmøtereferat i 1905 bevise: «Til innkjøp av 100 punsjeglass bevilges det fornødne».
Rundt hundreårsskiftet sto skyttersaka sterkt i bygda med økende aktivitet i begge lag. Dette førte til vakre lovord i publikasjonen «Skyttersaken i Norge» under omtalen av Buskerud Skyttersamlag: «Av lagene nevnes ved forskjellige leiligheter Lier som det beste i alle retninger». I 1901 holdt det et stort stevne med deltaking fra hele Østlandet og enda videre. Denne såkalte landsskytterfest ble sportslig sett svært vellykket med gode resultater, noe som en forresten burde kunne vente, da flere skytterkonger og andre mesterskyttere hadde innfunnet seg. Blant arrangørene befant seg også mange skarpskodde karer den gang som visste å hevde seg i konkurransene, for eksempel Nils E. Buttedal, Anders Buttedal, Paul Skajem, Karl Hegsbro, Fredrik Wam og Torger Sauve.
At laget sto sterkt, beviste det på en ettertrykkelig måte ved avviklingen av 50-årsjubileet i 1911. Det kunne da glede seg ved det høyeste medlemstall - 138 - siden 1863, og tilslutningen til de forskjellige jubileumsarrangement i foran av skyting og festing var aldeles upåklagelig. Ved festmiddagsbordet på Haugestad rakk de bare å gjøre seg ferdig med de første 11 talene, men etter premieutdelingen og sang av lærer Skuis kor «åpnedes talernes rekker på ny». Mange fortjente naturligvis varme takkens ord i en sådan jubileumsstund, ikke bare de aktive mesterutøvere, men i like høy grad de som hadde ledet og loset laget fram dette halve sekelet. Blant dem befant seg mange av bygdas mest kjente personer på det kommunalpolitiske plan, som Ole O. Foss, Hans Helgerud, Bernhard Helgerud, Bernhard Sørsdal og Oluf Landfald. Av andre som til forskjellig tid hadde virket ivrig for laget, bør vel i første rekke nevnes Ansten Foss, Nils Foss, Karl Hegsbro, Johan Langeland, Anders Buttedal, Olav Odnæs, Torger Sauve og sist, men ikke med minst honnør, Nils E. Buttedal, som seinere ble utnevnt til lagets første æresmedlem.
Thorleif Haug Karl Hegsbro.
Mellom sportsgreinene skyting og skiløping må det fra gammelt av ha vært et visst slektskapsforhold, selv om denne kombinasjonen først i våre dager har skapt en ny sjølstendig grein, nemlig skiskyting. Som vi nylig hørte, holdt også Lier Skytterlag skirenn allerede for bortimot 100 år siden. Hvor stor interessen for skisporten var på denne tid i bygda, kjenner vi dessverre ikke noe særlig til. Sannsynligvis økte den her som andre steder utover i 1880-åra, særlig etter at «Foreningen til Ski-Idrettens Fremme» fra 1883 begynte sin målbevisste propaganda for vår påståtte sunne nasjonalsport. Om denne virket i Lier, skal være usagt, men i alle fall fikk bygda sin første «Skiløberforening» den 26. februar 1888, stiftet på «Ekengen» av 17 interesserte, som valgte Karl Hegsbro til midlertidig formann. De første åra lå medlemstallet rundt 30, men så økte det plutselig til over 100 i 1890 og nådde toppen i 1894 med 225, og da kunne vel ingen klage på manglende tilslutning. En kraftig spore til økt skiferdighet var etter all sannsynlighet den nye folkeskolelov av 1889 med bestemmelsen om faste skolehus rundt i bygdene. Dermed fikk m ange barn både 2, 3 og 4 kilometer skolevei, og noen få enda mer. Vinterstid var mange av disse nødt til å spenne skiene på beina for å komme til skolen, f.eks. barna på Eiksætra, som hadde 7-8 kilometer skolevei.
Lier Skiløberforening hadde som hovedformål «at fremme skiidrætten ved samlede udflugter, premierend og andre maader», noe den stadig prøvde å reallisere. Vinteren 1888 kom foreningen seint i gang, og snøforholdene var dessuten dårlige, derfor ble det ikke noe skirenn da. Men den 3. mars 1889 holdt den «premieløb» på Øksne med stor deltaking fra guttenes og tilskuernes side, men dårligere fra de aktive voksnes. Om sjølve prestasjonene får vi ikke vite noe, bare premnievinnernes navn. I 1. klasse ble Aake Træffen og Alfred Enger best, i 2. klasse N. Vam og Oskar Valstad og i 3. klasse Karl Hegsbro. Skytterlaget hadde vist sin interesse for rennet ved å bevilge 10 kroner til premier. 14 dager etterpå konkurrerte gutter under 15 år i 4 kilometer «lengdeløb». Her reiste Torger Sauve av med førsteprisen, idet han gikk løypa på 26 minutter 45 sekunder. Det skulle ikke bli siste gang det navnet sto fremst i premielistene både fra lokale og mer landsomfattende tevlinger. Den første tida eide ikke foreningen noen skikkelig opparbeidet hoppbakke, men holdt gjerne renna der hvor naturen hadde vært så hensynsfull å lage en ekstra stor kneik som kunne høve til formålet. Vinteren 1890 konkurrerte gutter under 16 år på Berfløt, og da presterte bestemann et hopp på 13,5 meter. Foreningen satte også opp normer for bedømmelsen av et hopp: 1) at man står, 2) tilsprang, 3) skjønnhet under rennet, 4) stopping innenfor grensen. I forhold til hvor godt eller dårlig utøverne tilfredsstilte disse kravene, fikk de så karakterer fra 10 til 1. Midt i 1890-åra kunne endelig foreningen sies å ha fått en noenlunde brukbar hoppbakke på Egge, og her arrangerte den så i lang tid de fleste hopprenn helt til Lierbanen kom og tok den i 1902, riktignok mot en erstatning på 100 kroner. Uten noe lokalskryt eller bygdepatriotisme må kunne hevdes at flere liunger gjorde det ganske skarpt i større skirenn rundt omkring. Særlig hevdet Karl Hegsbro seg på en utmerket måte, idet han vintrene 1888-93 stadig var å finne på toppen av resultatlistene for 18 km langrenn i Holmenkollen, noe følgende statistikk tydeligvis kan bevise: Nr. 2 i 1888, nr. 3 i 1889 og 1890, nr. 4 i 1891, nr. 3. i 1892 og seierherre i 1893, da han tilbakela strekningen på 1 time, 46 minutter og 30 sekunder. Han tok også flere fine premier i kombinert renn.
Den foreløpig største triumf feiret liungene lagmessig sett i 1894 i Holmenkollen da Karl Høgsbro, Torger Sauve og Ole Mørk vant 2. «klubbpremie». Foruten at de «hevdede så vel sin egen som lagets rang», skaffet de foreningen punsjbolle og øse. Ved de følgende Holmenkollrenn finner vi både Sauve og Mørk som individuelle premievinnere, den første med en 3. premie i 1895 og 1. premie i 18 km langrenn 1897 med anvendt tid 1.22.51, den siste med en 2. premie i 1896. Denne vinteren erobret SAuve sølvmedalje ved skirenn i Drammen og Bærum. Andre liunger som viste sine skiferdigheter på en slik måte at de ofte kom med på premielistene rundt århundreskiftet, var Nils Sverre, Anders Rese, Marinius Bergfløt, Otto A. Egge, Haakon Sverre, Alfred Sverre og Karl Langeland. Og kvinnene sto sannelig ikke tilbake, de heller. Vinteren 1899 tok Rachel Aamodt og Elise Pedersen hver sin premie ved et større skirenn, og året etter dro Ragnhild Udengen av sted med førsteprisen i Asker. Hun utmerket seg også ved flere konkurranser de følgende år. Et navn utenfor de aktives rekker som bør nevnes, er apoteker Morten Stillesens. Gjennom en lengre periode gav han årlig 100 kroner til premier for gutter og jenter som utmerket seg i skisporten. Som en takk for utvist interesse og generøsitet ble han utnevnt til foreningens æresmedlem.
Når det gjaldt å fremme skiidretten «ved samlede udflukter», oppfylte foreningen sine forpliktelser fullt ut ved å arrangere kortere og lengre turer, for eksempel til Eiksætra, Heia, Sylling og Finnemarka. Vinteren 1896 foretok den en utflukt til Drammen skiklubbs renn i Nordbybakken i Skoger, og andre ganger kunne målet være Asker eller Bærum. I formålsparagrafen sto også «andre maader», hva nå denne litt ubestemte formulering måtte innebære. Kanskje medlemmene her som i Lier Skytterlag mente at litt festing måtte til skulle skisporten trives. Og festet gjorde de - kanskje nesten like mye som de gikk på ski. Etter hvert hadde de gjerne en festlig tilstelling ved hvert skirenn, men ved siden av holdt de ofte et stort ball i jula og stundom en såkalt seksa. I tilknytning til juleballet hendte det at de arrangerte opptog med lysende fakler i den mørke vinterkvelden. Særlig prektig skal det opptoget på ca. 60 par ha vært som 3. juledag 1891 gikk fra «sneplaugen» ovenfor Tranby kirke til Nordal, der de så holdt en dundrende fest. Jula etterpå hadde de til og med et ordentlig skirenn om kvelden i fakkelskinn, denne gang på Hafskjold. Til alle disse sammenkomstene savnet de - akkurat som skytterlaget - eget hus. Derfor dreiv foreningen en stund og samlet penger til byggefond ved blant annet det ikke akkurat originale middelet: basarer. Tanken var opphavlig å gå sammen med skytterlag og ungdomslag, og det kom inn slett ikke så lite penger etter den tids målestokk. Planene strandet imidlertid, og i 1902 delte de 4 interesserte parter byggefondet, som ga 415 kroner til hver. Samme skjebne led tanken om en «skistue», eller hytte, for å nytte mer moderne språk, da styret nærte bange anelser for at den ville bli lite brukt.
Klubbrenn i Eggebakken 1895. Karl Hegsbro holder punsjebollen som klubben vant i Holmenkollen 1894. Startnr. 1 er Torger Sauve.
I samband med den livlige festing må vi kanskje ha lov til å sette sak nr. 5 på styremøte den 15. desember 1895, da «alle styrere undtagen O. Mørk afgav møde: Indkjøb al brændevin. Da man nu kan faa brændevin betydelig billigere før nytaar, besluttedes at indkjøbe 100 liter cognac for skiklubbens regning». Om det selvsamme engrosinnkjøp av det sterke fluidum kan ha hatt noen stemnings-innvirkning på neste årsmøte i november 1896 på Egge, er fortsatt bare en enfoldig antagelse. Men det gikk iallfall såpass hardt ut over en ovn hos Ole J. Egge at styret fant seg beføyet til følgende alvorlige vedtak: «Efter opplysninger der er fremkomne, besluttedes at bevilge kr. 5 til istandsettelse af ovnen». At interessen for skiløping også i vårt eget århundre var upåklagelig - ja helst økende - viste blant annet det store 25-årsjubileumsrenn som klubben holdt i Helgerudbakken i februar 1913, da - ifølge et referat - «alt som kunne krype og gå i Lier deltok». Litt mer nøkternt uttrykt deltok ca. 50 eldre og yngre løpere, som leverte mange stilfulle hopp. Denne bakken hadde laget nylig fått opparbeidet, og to unge liunger, Thorleif Haug og Olaf Aaby, dreiv en privat kappestrid der om hvem som kunne hoppe 30 meter. Den førstnevnte av disse hadde meldt seg som medlem bare 12 år gammel og sto i Lier Skiløberforening i 7 år til han gikk inn i Drammen Skiklub, som i 1916 ble opptatt i Drafn. Allerede som medlem av Lier-klubben fikk han 6. premie i yngste klasse i Holmenkollen, og de fleste var tidlig oppmerksomme på at han var en usedvanlig lovende løper. Det vil sprenge rammen for framstillinga her i detaljer å fortelle sagaen om kanskje den største av våre skikonger. Men i all beskjedenhet må kunne nevnes at den sympatiske gutten fra Årkvisla vant 3 olympiske gullmedaljer og 1 bronsemedalje, 11 seirer i Holmenkollens langrenn + 3 kongepokaler der, flere seirer både i langrenn og kombinert i Norgesmesterskapet ved siden av seier også i Nordiska Spelen. 10 kongepokaler prydet hyllene hans foruten et utall av andre vakre og verdifulle troféer.
Blant skibakkene i Lier sto det den gangen kanskje størst ry av Stoppenkollen. Her møttes både liunger og drammensere til dyst en søndag i februar, den såkalte «Stoppenkolldagen», og en tid rundt 1910 kunne denne storbegivenheten nærmest innregistreres som en slags lokal Holmenkolldag. Her møtte gammel og ung opp i hundrevis, og skal vi tro referenten i «Drammens Tidende», som omtaler rennet i 1913, kunne det være andre ting enn løpernes prestasjoner som tiltrakk seg publikums oppmerksomhet. Referenten slår urokkelig fast at damene har rangen, det vil si den del av disse som hadde «iført seg de visstnok praktiske, men ofte mindre kledelige plagg» som kalles bukser. Disse «buxedamene» vrimlet det av, ja de utgjorde en hel «brigade, som herrenes øyne fulgte stadig, formodentlig i beundring når de, med knærne innad bøy beveget seg av sted«. De mindre emansiperte damer derimot, altså de uten bukser, skammet seg nærmest i sitt sørgelig gammeldagse utstyr.
Hvor lenge Lier Skiløberforening fortsatte som et eget lag, er vanskelig å slå helt nøyaktig fast. Da idrettsforeningen «Odd» (3. desember 1916 omdøpt til «Liungen») ble stiftet den 26. mars 1916, ser det ut som den etter hvert har overtatt funksjonene til den gamle skiløperforeningen. Således går ikke få navn igjen i begge to, som f.eks. Karl Hegsbro, Georg Skogen og K. O. Skogen. Og i referat fra styremøte 8. januar 1919 heter det: «Det ble besluttet å overta Lier skiklubbs materiale mot å betale leie av Helgerudbakken for ett år». Dermed var den gamle forenings dager talte. Men den fortsatte likevel å leve videre gjennom den livskraftige «Liungen», som også hadde andre idrettsdisipliner på sitt program enn skiløping, således både friidrett og fotball.
Etter hvert som tallet på sysselsatte i industri, sagbruk og skogsdrift økte, var det bare naturlig at disse følte trang til å slutte seg sammen, først og fremst drevet av fagligøkonomiske motiver, men gjerne også av mer lystbetonte selskapelige sådanne. De siste gjorde seg vel sterkest gjeldende hos de mange innflyttere, som ennå ikke hadde slått fast rot i bygdemiljøet. Fra århundreskiftet og framover mot 1914 får nesten hver del av - eller grend i - bygda sin arbeiderforening med hovedformål å kjempe for bedre og lettere kår for den tallrike arbeiderstand. Alle disse foreningene vant stor tilslutning, og ikke få greidde på forholdsvis kort tid å bygge eller kjøpe sitt eget «Folkets hus», således på Åssiden og Lierstranda, i Tranby og Sylling. Eide de ikke huset alene, kunne flere gå sammen om det, som Tronstad Fagforening, Oddevald og Mehren Arbeiderforening og Øvre Lier Bruks- og Skogsarbeiderforening. Disse tre eide nemlig sammen «Folkets Hus» ved Muggerud. Arbeiderkvinnene sto heller ikke tilbake når det gjaldt «å løfte i flokk», men dannet sosialdemokratiske kvinneforeninger i Øverskogen, Sylling, Oddevall og Meren, Egge og på Åssiden.
Enkelte ganger hendte det nok at fagforeningene kunne komme i åpen konflikt med sine arbeidsgivere, særlig om lønns- og arbeidsforhold eller om sjølve retten til å organisere seg. For å få et klarere tidsbilde av motsetningene mellom partene og spenningen som kunne oppstå, skal vi se litt nærmere på virksomheten de første åra i landets eldste skogsarbeiderforening, den nyss nevnte Øvre Lier Bruks- og Skogarbeiderforening. Denne kom i gang 7. november 1909 og hadde allerede kort tid etter 36 medlemmer, et tall som økte betraktelig utover 1910. Foreningen meldte seg inn i Norsk Arbeidsmandsforbund og prøvde å oppnå en tariffavtale med A/S Børresen, da de fleste av medlemmene arbeidde i de milevide skogene til dette selskapet. Et nøye gjennomtenkt forslag om arbeidspriser i skogen og ved fløtingen ble lagt fram, men blankt avvist av selskapet, som ikke ville forhandle i det hele tatt. Så fulgte først plassoppsigelse og dernest arbeidsnedleggelse. Den 2. januar 1911 var streiken et ugjendrivelig faktum, da verken øks eller sag brøt den store stillheten i Børresen-skogene. En av dem som med størst talent og lidenskap stilte seg på arbeidernes side, var redaktør Torgeir Vraa i «Fremtiden», «urkraften fra Buskerud». I en harmdirrende artikkel tok han hele problemet opp til drøfting: «Det fremgår med tydelighet av selskapets svar at det er foreningsretten denne kamp gjelder. Det kapitalistiske selskap vil ikke anerkjenne skogsarbeidernes forening. Det er en uhyggelig foreteelse i tiden, og den kamp arbeiderne i de store skoger nå har begynt, vil følges med sympati av almenheten. Det gjelder retten til å slutte seg sammen».
Selskapet prøvde så å verve streikebrytere fra Sverige og fikk tak i 7 mann. Men da de fikk nærmere greie på hvordan forholdene lå an, la også de ned arbeidet og ble hentet i Rustandmarka med hest og slede av formannen i den streikende foreningen. Det ble også samlet inn reisepenger til svenskene slik at de kunne komme seg over grensa igjen. Selskapet gav imidlertid ikke opp, men fikk tak i 30 arbeidsvillige fra Hadeland. De fleste av disse skal ha snudd i Drammen etter å ha lest et flammende opprop i «Fremtiden», der det bl.a. het: «Det er sulten og nøden som det pengesterke selskap håper skal bøye arbeidernes rygger i Lier. Skal det skje? Vi håper at hver eneste arbeider vil svare et høyt og bestemt nei! For organisasjonen i det hele er det av meget stor betydning at denne kamp faller heldig ut for arbeiderne. Så ofte har man merket at streikebryterne til byene kommer ovenfra bygdene hvor organisasjonen er ukjent. Derfor må landarbeiderne organiseres. Lier skogsarbeiderforening er det første tiltak i så henseende. Den teller mellom 60 og 70 medlemmer, og skal denne forening nå lide nederlag, vil det for lange tider beta arbeiderne lysten til å organisere seg. Derfor er det av største viktighet at foreningen kan tvinge selskapet til å anerkjenne organisasjonen og forhandle med den. Vil så de organiserte arbeidere i dette mektige distrikt se på at pengemakten skal kue arbeidernes organisasjoner? Vi tror det ikke. Vi kan ikke tro det! »
Da så hadelendingene gjorde vendereis, varte det ikke lenge før A/S Børresen godkjente arbeidernes krav, og den tre uker lange streiken tok slutt. Faste tariffer både for hogging og fløting ble innført, og arbeiderne gikk ut av striden som seierherrer. De fikk nå en daglønn av 4 kroner for fløting og vanskelighetstillegg i enkelte høve. Pussig nok skulle de ha 30 øre ekstra pr. tylft dersom de brukte sag til fellinga. Ellers varierte hogstprisen temmelig mye etter tømmerets grovhet og kunne gå opptil kr. 5,40 pr. tylft. Bare noen måneder seinere oppnådde også arbeiderne ved Sjåstad sagbruk en tariffavtale, og det uten å gå til streik. Det spente forholdet mellom selskap og arbeidere bedret seg snart, slik at samarbeid og tillit mellom partene trådte i stedet. Derfor har det hendt sjelden siden at åpen konflikt har brutt ut, for som regel er flokene løst på minnelig måte ved forhandling og konferanse.
