Vi ser således at økningen her holder minst tritt med den vanlige stigning i folketallet dette tiåret, men så stanser den opp, da dollarlandet der langt i vest etter hvert fikk en stadig sterkere dragning på svært mange innen husmannsstanden, bl.a. også i Lier.

Når det gjelder å fastslå tallet på tjenestefolk, melder samme vansken seg som med husmennene: De er ved enkelte tellinger blandet sammen med «daglønnere», mens de ved andre danner en egen gruppe. Skal vi likevel prøve med en sammenlikning, så var det i 1815 284 mannlige og 523 kvinnelige tjenestefolk og dagleiere, til sammen 807. Ti år seinere lyder oppgaven på 504 tjenestefolk, i 1835 stiger tallet til 558, i 1845 gjør det et veldig hopp opp til 711 (258 mannlige og 453 kvinnelige), mens 1855 viser en svak nedgang til 665 (225 m. og 440 kv.). Etter alt å dømme gjorde vel utflytting og utvandring seg sterkere gjeldende enn før også innen denne gruppa.

Håndverkere opptrer også ganske mannsterke ved de forskjellige tellingene. I 1815 finner vi, som nevnt, ikke den betegnelsen blant de gruppene, derimot oppholdt 77 «kunstnere og fabrikanter» seg i bygda. Ti år etter er oppgitt 157 håndverkere, og ved de tre følgende tellingene er de tilsvarende tall 133, 186 og 170. En liten, men betydelig flokk dannet embetsmennene, som i 1815 mønstret 7 personer, et tall som 20 år seinere økte til 10, for så å gå ned igjen til 6 i 1845. Så å si alle disse, både de geistlige, sivile og militære, bodde i Frogner. I 1815 kunne riktignok Tranby prale med 1 sivil øvrighetsperson, mens det i 1845 var Syllings tur å gjøre det samme med 1 av den geistlige stand. Blant de 7 gruppene i 1815 sto også «Fattige», og hit soknet da 114 personer, et tall som ti år etterpå var redusert til 103, for så å stige til 157 i 1835. Ved disse tre tellingene må en gå ut fra at etiketten fattig er ensbetydende med «fattigunderstøttet». Den svært utførlige folketellinga i 1845 bruker nemlig ordet i en dobbelt betydning; både om de understøttede og dem som har dårlig råd, men som likevel med nød og neppe greier å sørge for seg og sine. Hvor de satte grensen her, forteller ikke kildene noe om. Dette året ble i alt 225 personer, 92 menn og 133 kvinner, helt eller delvis forsørget av fattigvesenet og «milde stiftelser», de fleste i alderen 5-20 år og 60 til 90. Men hele 2042 kvinner og menn utenom disse fikk fattigstempelet på seg, og her var kjønnene noenlunde likelig fordelt. Den totale fattigkontingenten skulle således utgjøre over ¹/₃ av bygdebefolkningen, og det burde gi en visse refleksjoner over de sosiale forhold, som det vel blir høve til å ta opp i en seinere sammenheng til grundigere behandling.

De utførlige listene fra 1845 gir oss noen andre interessante opplysninger også, nemlig hvor mange sinnssvake, døvstumme og blinde som bodde i bygda. Den førstnevnte kategori ble delt i «Rasende» og «Fjanter» (åndssvekkede). Totaltallet var såpass høyt som 18, fordelt med 5 rasende menn og 7 kvinner, mens de tilsvarende sifrer for «Fjanter» viste 2 og 4. Tellinga i 1855 viser en nedgang til 9 for de «Rasende», men en sterk økning til 14 for «Fjanter». Det skulle gi en sinnssvak pr. 300 mennesker, mens landsgjennomsnittet i 1845 var 1 pr. 311, og for hele Europa bare 1 pr. 1300 individer. Tallet på døvstumme, 4, virker ikke noe forskrekkende, derimot fans det 10 som måtte unnvære den kanskje mest umistelige sansen - synet.

Sammenlikner vi så de to kjønn, finner vi akkurat det vi hadde ventet: Det såkalte svake er i sterk overvekt, enda den blir mindre utover århundret. I 1815 bodde 1169 kvinner pr. 1000 menn i Lier, ja i Frogner var tallet sogar 1205. Tjue år seinere har mennene nesten innhentet forspranget, som nå er 42 for hvert tusen for hele bygda, og bare 12 for Frogners vedkommende. Det påståtte sterke kjønn avanserer - om enn svært sakte - også den neste tjue-årsperiode, og tallene for 1855 viser 1037 kvinner pr. 1000 menn. Ved de to siste tellingene er Sylling den absolutt mest «overfeminiserte» del av bygda, enda den ikke når helt opp mot Frogners rekordtall fra 1815.

Hvordan forholdt så de ymse aldersgrupper seg til hverandre i denne perioden, kan en spørre. Her er det også vanskelig å foreta en helt nøyaktig sammenlikning, da inndelinga i 1815 opererer med 8årsperioder for barn og 16-årsperioder for voksne, mens de seinere tellingene holder seg gjerne til de runde tall, iallfall fra 10-årsalderen. Likevel skulle det kunne gå an å dra en ikke altfor haltende sammenlikning. Begynner vi med 1815, utgjorde da barn under 16 år 32 jo av befolkningen. Dette var en markert nedgang fra 1801, da aldersgruppa 1 - 15 år representerte hele 36,6 % av folketallet. Hovedgrunnen her må vel være nokså klar: De nådeløse nødsåra hadde herjet verst blant svake og utsvoltne barn. Videre finner vi i 1815 at 28 % er 16-32 år, 18 % 32-48 år, 15 % 48-64 år, 6 % 64-80 år, mens «oldingene» over 80 må nøye seg med knapt 1 %.

Tar vi så listene fra 1825, 1835 og 1845, forteller de oss følgende:

 

Sidebygningen på Berskog.

 

Av alle disse tall virker vel 28 prosent for den yngste aldersgruppa i 1825 mest oppsiktvekkende. Men kanskje det ikke er så merkverdig høyt likevel når en tenker på at det sikkert kom som en gledelig reaksjon på alle hardåra like før. Denne tallrike flokken gjør seg sjølsagt sterkt gjeldende også som 20- og 30-åringer i 1835 og 1845. Deler vi så folket ganske enkelt opp i unge og gamle med 50 år som grense, finner vi svært små svingninger. I 1825 utgjør da «gamleprosenten» 18, i 1835 bare 17 for så å stige svakt til 18,5 i 1845. Det skulle tyde på en temmelig stor stabilitet i levealderen denne tida. Heller ikke vandret verdige lokale Metusalemer rundt i bygda, for ingen av disse folketellingslistene nevner noen over 100 år, og nitti-åringene opptrer også sørgelig spredt. Ja, til og med «oldinger», som de gjerne ble kalt når de passerte 60-års-milepelen, utgjorde ikke mer enn 9 prosent i 1845. Den oppnådde gjennomsnittsalder for de 93 begravde i Lier dette året var snaue 32 år, altså en ørliten stigning fra 1815, da det tilsvarende tall lå på 31 13 år. Gjør vi derimot et hopp 20 år fram i tida - til 1865 - viser levealderen en markant økning til bortimot 42 år. Dette må tyde på en merkbar forbedring av livsforholdene i det hele tatt og skyldes vel først og fremst framgang på det reint helsemessige området med f.eks. langt færre barnedødsfall. Etter all sannsynlighet var nok slekten av 1865 sterkere og mer motstandsdyktig mot sjukdommer, enn den fra 1814 hadde vært. Men en av hovedårsakene til det måtte vel være de mindre kummerlige kår som folk trass alt levde i nå sammenliknet med de harde tider som besteforeldrene «hadde døyet». I dette halve århundret kunne en merke tydelig framgang og vekst i næringslivet, og da frost og fremst jordbruket, som fremdeles spilte den alt dominerende rolle i Lier. Men ved siden av modernæringa får vi litt mer industri, om enn i beskjeden målestokk. Likevel bidrar den til å øke arbeidsmulighetene og sammen med et mindre tradisjonsbundet jordbruk til å utnytte de rike naturlige ressursene i bygda, slik at ikke alle unge, arbeidsglade liunger tok skrekken og strøk til eventyrlandet i vest.

Gårdsregister

Innhold