De av disse jordperioder som vi har representert ved bergmasser i Lier er ordovicium og silur 1) samt permperioden 2). Vi skal så se nøyere på de forskjellige bergartskomplekser og deres forhold innen Liers område.

1) Oppkalt etter navnet på gamle folkestammer i Storbritannia.

2) Oppkalt etter guvernementet Perm i Russland.

 

Ordovicisk-siluriske dannelser.

Det dreier seg her om lagdelte bergmasser av leirskifer, kalkstein og sandstein, bergarter som opprinnelig er dannet som løse masser avsatt under vann, men som ved sammenkitnings- og herdingsprosesser er blitt til fast berg. Opprinnelig er de avsatt som flattliggende lag.

Den samlede tykkelse av denne «lagrekke» er innen Liers område minst 1000 m, så vi skjønner bare av dette at det har tatt en umåtelig

 

Fig. 2.

I forgrunnen steiltstående silurlag (leirskifer og leirholdig kalkstein) i veiskjæring ved Toverud. I styrtningen i bakgrunnen flattliggende rombe porfyr-lava. Foto. O. H.

 

lang tid å få lagene avsatt. Etter vårt nåværende kjennskap til jordhistorien er lengden av dette tidsrom sannsynligvis omkring 100 millioner år. Vi antar at skillet mellom jordens oldtid og urtid - med et rundt tall - ligger 500 millioner år tilbake.

Alt for omkring hundre år siden var den «kambrosiluriske» lagrekke i Oslofeltet inndelt i «etasjer». Av disse omfatter i hovedsaken etasje 1-2 kambriske dannelser, 3-5 ordoviciske, 6-10 siluriske. De etasjer vi har representert i Lier er 4--10. Bergartsmessig skiller etasje 10 seg tydelig fra de eldre dannelser, idet den består av en mektig sandsteinslagrekke, mens de eldre lagdelte bergartsmasser helt overveiende er bygget opp av leirskifer og kalkstein. Med hensyn til dannelsesforholdene er det også et skarpt skille; mens de eldre avsetninger - med leirskifer og kalkstein - er avsatt i havet, er sandsteinslagrekken avsatt i ferskvann. Vi skal betrakte de to hovedgrupper særskilt.

Leirskifer (eller leirstein) og kalkstein. I de uhyre fjerne tider som vi nå beskjeftiger oss med, var de geografiske forhold på jorden fullstendig forskjellige fra vår egen tids. Der hvor vi nå har den skandinaviske halvøy var det for det meste ikke land men hav.

Fig. 3. Kjedekorall (Halysites) fra silurlagene vi ser på fig. 2.

 

Til sine tider ble bunnen tørrlagt over større eller mindre områder og det har rimeligvis også til dels, særlig i vestlige strøk, dukket opp øyer av betydelig høyde.

I dette hav ble det så bunnfelt lag av forskjellige karakter, overveiende var det slam- eller leirmasser slik vi finner det i nåtidens hav. Dette slammet var blitt ført ut med elvevannet fra den tids landområder.

Som vi senere skal høre nærmere om har vi i Lier havavsetninger i form av leir fra ganske ny geologisk tid. Denne leiren er ikke blitt til berg enda, men vi vet at riktig tørr leire kan vare meget hard og fast. For de gamle leiravsetninger fra jordens oldtid er forholdet det at leiren i løpet av de veldige tidsrom er gått over til å bli en steinmasse.

Når vi med full visshet kan si at vi har for oss havavsetninger, så henger det sammen med at vi i disse bergmasser finner forsteininger eller fossiler, dvs. rester eller avtrykk av gamle organismer, og de organismer det her dreier som om, er slike former som vi vet må ha levet i havet. Forøvrig er det da det å merke med organismer fra så gamle tider at de for det meste tilhører typer som forlengst er utdødd på jorden. Helt overveiende er det dyrerester vi finner, og som det var å vente, er det lavtstående typer vi møter, virvelløse dyr av mest liten størrelse. Vi har jo i jordhistorien hatt en stadig utvikling fra lavere til høyerestående, større og mer sammensatt byggete organismer.

Fig. 4. Brakiopode (Atrypa) fra silurlag i Sjåstad-trakten (i ca. dobbelt størrelse).

 

Dyregrupper som vi kjenner fra vår egen tid og som er representert i havavsetningene fra kambrosiluren i Oslofeltet, er bl.a koraller og skalldyr som brakiopoder («armfødder»), muslinger og snegler. Ellers kjennes det dyreformer som tilhører helt utdødde grupper. Det er bare de harde skalldelene vi finner i bergmassene, de bløte delene av dyret råtnet fort bort.

Vi vet hvordan vi i nåtidens hav kan se bunnen helt dekket av skjell eller skjellrester. Slik har det også vært i fortidens hav. Et lag som har bestått vesentlig av dyrerester av kalksubstans, vil i de gamle lagrekker framtre som et lag av kalkstein. For det meste vil en slik skallmasse ha gått gjennom en omdannelse og svært alminnelig finner vi en temmelig strukturløs kalksteinsmasse som det kan vare vanskelig å finne fossiler i.

I lagrekkene kan vi ofte se en veksling av kalkrike lag, som gjerne er forholdsvis lyse av farge, og kalkfattige, som er merke og som består helt eller overveiende av herdet leirslam, som nå framtrer som leirskifer eller leirstein.

Forholdsvis kompakt og ren (ikke særlig leirtilblannet kalkstein) har vi særlig i etasjene 7 og 9. Kalksteinen i Tranby-Csjellebekk-området, som har hatt stor praktisk anvendelse, hører til etasje 9.

De gamle havavsetninger som nå er nevnt, utgjør berggrunnen over ganske betydelige områder (se kartet) men det er det å merke ved dem at på grunn av varmepåvirkning fra de store smeltemasser som vi senere skal høre om under omtalen av permtidens dannelser, har leir- skifer- og kalksteinsmassene i stor utstrekning vært gjenstand for en ekstra omdannelse som gjør det særlig vanskelig å finne fossiler i dem.

Fig. 5. Fra sandsteinsskjaringene ved veien på østsiden av Lierdalen. Vi ser plane lag, som heller mot nordvest. Foto. O. H.

 

Sandstein («Ringerikssandstein»). På østsiden av Lierdalens nordlige del viser kartet en stripe av dette slags berg. Det har opprinnelig vært en fin sand som har bestått vesentlig av bittesmå korn av det glassaktige, harde mineral kvarts. Det er gjerne en veksling mellom mer kompakte lag, av typisk sandsteinskarakter, og løsere, mer skiferaktige som inneholder små skjell av glimmer (kråkesølv). Bergmassen spalter ofte godt i heller eller plane blokker. Lenger nord, på Ringerike, har denne sandsteinen vært brutt ut som «Ringeriksheller». I blant kan en på sandsteinsflaten se «bølgeslagsmerker», dannet ved bølgeslagets virkning på den gamle sandbunn.

Når vi kan si at det her dreier seg om ferskvanns - og ikke om havsetninger, skyldes det bl.a at det i tilsvarende sandsteinslag lenger nord, ved Kroksund ved Tyrifjorden (på vestsiden av sundet) er funnet fossiler som forteller om ferskvannsforhold. Det dreier seg her om fisk-lignende dyr av høyst primitiv type samt om krepsdyr-lignende leddyr.

Fig.6.

Geologisk profil over østsiden av Lierdalen, offentliggjort av professor Th. Kjerulf i 1865. Over foldede kambro-siluriske lag (korte tverrstreker viser tykke kalksteins-avsetninger) ligger flattliggende permiske bergartsmasser: underst et tynt lag med konglomerat m. v. og derover (svart) lavadekker (mest rombeporfyr). Lengst til høyre granitt. De to tegnene angir malmforekomster i Gjellebekk- og Kjenner-områdene. Det mørke trekantede parti til høyre viser Eggemorenens grusrygg.

 

Sandsteinsmassene har vært avsatt i store, ganske grunne sjøer i utkanten av vidstrakte flatlandsområder, som sannsynligvis mot nordvest har gått over i høyere landmasser.

 

Jordskorpefoldningen ved slutten av silur-perioden.

Den geologiske forskning jorden rundt har vist oss at jordskorpen innen de forskjellige områder i lange tidsrom har vært i en forholdsvis rolig tilstand for så i en etterfølgende urotid å bli gjenstand for omfattende bevegelser med en sammenpresning, en sammenfoldning av bergmassene. Ved slutten av silurtiden fant slike jordskorpebevegelser sted over deler av det område som nå er Norge. De sterkeste bevegelser hadde vi i nordvestlige strøk, men også i den nordlige og midtre del av Oslofeltet - således også i Lier-området - har en sammenfoldning gjort seg gjeldende. Vi finner derfor at de skifer-, kalksteins- og sandsteinslag vi ovenfor har hørt om, ikke ligger flatt slik de en gang var blitt avsatt på havbunnen, men at de står på kant (fig. 2) og ofte viser vakre foldningsfenomener, både av store og små dimensjoner. Overordentlig tydelig framtrer foldningen på østsiden av Lierdalen, slik en kan se det illustrert på det geologiske profil fig. 6. Fortsettelsen av den skålformige nedbuktningen vi ser her litt til venstre for midten av bildet har vi på vestsiden av dalen, i Sjåstadtrakten m. v. Vi ser på kartet hvordan de yngste lag (etasje 9) ligger i midten, med eldre lagmasser både i nord, syd og vest.

Fjellfoldenes lengderetning er, som vi ser på kartet, overveiende omkring V-Ø (eller VSV-ØNØ). Trykket som har forårsaket sammenfoldningen, må derfor være kommet fra nord (eller NNV). Vi må tenke oss disse foldninger som uhyre langsomt virkende prosesser, som rimeligvis har pågått gjennom årmillioner.

 

Permiske dannelser.

På fig. 6 ser vi hvordan de foldete ordovicisk-siluriske lag oventil er skåret av, på en meget regelmessig måte, og hvordan yngre dannelser ligger over den på denne måte oppkomne flate. Lagene har tydeligvis en gang fortsatt oppover, men bergmassene er her blitt fjernet. Vi har på denne måten etter foldningstiden fått dannet et lavt, flatt land.

Hvordan har så denne storstilte avhøvling gått for seg? De prosesser som her har virket er de samme som dem som i dag arbeider med utjevningen av enhver opprakende landmasse: forvitring, (værsmuldring) og flytning av materialet nedover og utover til havet, først og fremst ved hjelp av det rennende vann, ved bekk og elv. På denne måten har vi i tidenes løp fått forandret mangt et høyt land til en jevn flate.

På den flate som på denne måten er blitt dannet, ble det ved begynnelsen av permperioden avsatt lag av rullestein og sand og også til dels slam. Disse avsetninger fremtrer nå som henholdsvis konglomerat, sandstein og leirskifer. Det grovere materiale ble ført fram og avsatt av elver som fløt henover flatlandet som sannsynligvis lå bare ganske lite over tidens havflate; det finere materiale ble avsatt i stillestående vann, i sjøer. De geografiske forhold må i noen grad ha lignet dem vi hørte om for silursandsteinen.

Ikke så langt fra Lier, nemlig i traktene ved Semsvannet i Asker, er det i lag av sandstein og leirskifer fra den lagrekke vi nå taler om, funnet plantefossiler, rester (til dels med litt kullsubstans bevart) og avtrykk av landplanter eller sumpplanter av mange forskjellige typer, karakteristiske for den senere del av jordens oldtid. Bl.a forekommer rester av noen av de eldste nåletreslekter vi kjenner på jorden.

De lag vi nå har hørt om og som skriver seg fra eldre permtid, er sjelden å se blottlagt idet de er dekket av ur og stein falt ned fra de overliggende bergmasser. Et sted hvor man på østsiden av Lierdalen kan se konglomerat fra denne tid er like under veibroen over Asdøla.

Fig. 7. Rombeporfyrlava av den type som forekommer på østsiden av Lierdalen. Vi ser feltspatkrystaller i en mørk finkornet «grunnmasse.

 

Over disse i vann avsatte lagdelte («sedimentære») dannelser, som har en forholdsvis liten tykkelse, fra 10 til 30 m, kommer så berg av en helt annen karakter, nemlig bergmasser av vulkansk opprinnelse. Det dreier seg her om lavastrømmer som fløt ut over veldige områder. Vi kjenner rester av permisk lava helt fra Skienstrakten i syd til Brumunddalen i nord. Underst ligger det i Lier en forholdsvis tynn «plate» (tykkelse ca. 20 m) av en mørk lava, som meget ligner de basalter fra forholdsvis sen geologisk tid som er så karakteriske f. eks. for Island, Færøyene m.v. Derover kommer en rekke av lavastrømmer av den hovedtype vi kaller rombeporfyrer (fig. 2 og 7), bergarter av mest rødbrun farge og kjennelige ved at de inneholder noen mest 1-2 cm lange lyse inneslutninger av til dels rombisk (skjevt firkantet) eller linseformet, til dels mer uregelmessig form. Disse inneslutninger representerer krystaller av mineralet feltspat som sammen med kvarts er det alminneligste mineral i jordens bergmasser. Disse lavabergarter har jo alle en gang vært i smeltet, glødende og flytende tilstand. De har, dels gjennom kraterrør, men mest gjennom tynne sprekker i jordskorpen, trengt opp fra dypet til jordoverflaten (som i disse strøk var helt jevn, som vi har hørt) og så flytt utover her til de ble avkjølt og størknet. De nevnte feltspatkrystallene i rombeporfyrbergartene har utkrystallisert i dypet i en «smeltemasse» og er så ført med til overflaten og utover denne og er til slutt blitt fast innesluttet, «innefrosset» i den finkornige «grunnmasse» i lavaen, ved massens størkning.

Det kan utskilles en rekke forskjellige «dekker» av rombeporfyr av forskjellig type. Den faglige betegnelse for dem er RP₁, RP₂ osv. Særlig tykk (over 100 m) er den underste strøm (RP₁) som også har en særlig stor utbredelse, slik kartet viser.

Lavabergartene hører til den hovedgruppe av bergarter som vi betegner eruptivbergarter (erupsjon = utbrudd) eller størkningsarter. Ser vi på kartet vil vi se at det er en annen steinsort av samme gruppe som har en større utbredelse i Lier enn noen annen; det er granitt, og granitten i disse trakter kaller vi med et spesialnavn «Drammensgranitt».

Granittmassene har også en gang vært i smeltet tilstand og har størknet til fast berg, men de har ikke som lavaen størknet på overflaten, men dypt under den, altså under et jordskorpedekke av betydelig tykkelse. Bergarter som er blitt til på denne måte, betegner vi «dypbergarter». Granitt består av de tre mineraler, kvarts, feltspat og glimmer, i krystallinske korn av såpass størrelse at en kan skille dem uten vanskelighet med det blotte øye. Ved kornenes størrelse skiller en granitt seg på denne måte i struktur tydelig fra grunnmassen i en lavabergart som alltid er meget finkornet. Dette henger sammen med at mens lavamassen er størknet raskt, idet den kom ut på overflaten, er granittsmelten nede i dypet blitt avkjølt forholdsvis langsomt og de enkelte mineralkorn har kunnet krystallisere ut gjennom et lengre tidsrom og er derfor blitt forholdsvis store.

Granitten er en overmåte fast og hard bergart, og da den samtidig gjerne har en tilbøyelighet til å sprekke opp etter parallelle flater som krysser hverandre i rett vinkel, er den i særlig grad egnet som bygningsstein.

Når vi i dag ser en granittmasse i overflaten, forteller dette at det engang overliggende jordskorpedekke er fjernet etter smeltemassens størkning. På sydsiden av Drammensdalen kan vi se hvordan granitt ligger under et dekke av kambro-silur-bergarter (i Konnerudstrøket) og innen Liers område har vi det samme forhold i Gjellebekk-Tranby-området, samt i Hørtekollen i Sylling. Kambro-silur-massene som vi har her ved Holsfjorden, har en gang fortsatt vestover og har ligget ovenpå granitten, men er blitt fjernet av de tærende krefter.

Vi legger merke til at det mellom granitten her i nord og kambro-siluren ligger et smalt belte av en bergart som er kalt syenitt, og med samme betegnelse er angitt mindre områder nær kartets vestgrense, i Glitrevannsområdet. Syenitten står nær granitten i alminnelig karakter, men har en noen annen mineralogisk sammensetning, idet den har lite eller ingenting av kvarts.

Det er tidligere nevnt at kambrosilurbergartene er blitt omdannet ved varmepåvirkning fra gamle smeltemasser, og det er varmen fra granitt- (og syenitt-) smeltene det dreier seg om. Med et faguttrykk kaller vi en slik omdannelse, som er sterkest nærmest grensen (kontakten) mot smeltemassen, for kontaktmetamorfose. Ved denne påvirkning blir en leirskifermasse, som opprinnelig er av en temmelig løs og lett smuldrende karakter, omdannet til en hard, nesten flintaktig bergart som vi kaller hornfels. Det blir en prosess som minner om brenningen av bløt leire til murstein eller takstein. En kalkstein får på grunn av oppvarmningen gjerne en tydelig krystallinsk karakter. Oslofeltets kalksteiner har opprinnelig gjerne en gråaktig farge. Ved varmepåvirkningen får de gjerne en hvitaktig farge idet fint organisk (kullholdig) materiale brennes vekk. Et karakteristisk eksempel på en slik omdannet helt lys krystallinsk kalkstein har vi i Gjellebekk-feltet. Bergarten kan her med rette kalles marmor idet man i geologien benytter denne betegnelse for en krystallinsk kalkstein. Man kan i steinbruddene i Gjellebekk-feltet se hvordan lyse marmorlag veksler med mørke, harde lag av hornfels. Gjellebekk-marmoren har fra gammel tid av vært benyttet som bygnings- og prydstein. Den er imidlertid ikke særlig motstandsdyktig mot forvitring, så steinen egner seg best til innvendig bruk.

Sementfabrikken Norge ved Lahell, som drev sin virksomhet gjennom en årrekke for en tid tilbake, tok den kalkstein som trengtes til driften, fra Gjellebekk-feltet, med taubane. I nyere tid har det vært en del utbrytning av stein til annet industrielt bruk.

Ved kontaktmetamorfosen fra større smeltemasser tilføres det ofte det omgivende fjell forskjellige stoffer, i varme oppløsninger eller i gassformig tilstand. Bl.a. kan man på denne måte nær granittgrensen få utkrystallisert forskjellige malmmineraler, som sinkblende, blyglans, molybdenglans m.v. Utenfor Liers grense har det ved Konnerud vært en betydelig gruvedrift på sink- og blyforekomster av denne type. Ved Kjenner på Lierskogen (like syd for Drammensveien) har det vært drift på vismutglans og lenger nord, i Gjellebekk-størket m.v., på kobber-, jern- og blymalm. Et mineral som det ofte dannes betydelige mengder av i kalkstein nær granittmassen, er granat som er oppstått ved tilførsel av jern og kisel til kalkstein. Det dreier seg om en mest grønnfarget granatvarietet (andraditt) som kan forekomme som masser av mange meters størrelse. I Gjellebekk-marmoren opptrer mangesteds granatpartier i stor mengde.

Vi har hørt om lavadekkene som er strømmet utover jordoverflaten og om granittene som er strørknet som svære maser dypt under den. Vi har i Lier også en mengde eksempler på en tredje forekomstmåte for størkningsbergarter, nemlig slike som opptrer som «ganger». Har vi for oss et fjellparti hvor kambrosilurberget ligger godt blottlagt, slik som f. eks. i steinbruddene i Gjellebekk-feltet, vil vi se steiltstående plateformige partier av en mest mørk, hard bergart (diabas) som skiller seg skarpt fra det omgivende. Vi har her for oss utfyllinger av sprekker i jordskorpen, sprekker som smeltemasse fra dypet trengte opp i og størknet i. Slike gangformige bergarsmasser er alminnelige over hele Oslofeltet og kan ha meget forskjellig utseende og mineralinnhold.

En egenartet gangmasse som ligger flatt, men som motsatt lavadekkene ikke er flytt ut på overflaten, men trengt fram under den, altså en flattliggende gang, har vi like under den sydlige del av lavaberget øst for Lierdalen. I denne størkningsbergart ligger små kvartskrystaller i en finkornet grunnmasse; den kalles kvartsporfyr. - En lignende bergart forekommer i Bragernesåsen, som en lagformig masse sammen med de for omtalte lavadekker.

Kvartsporfyr opptrer også i større mengde innen vårt område, nemlig langt vest hvor man har et område av denne bergart i strøket omkring Glitrevann (Modums Finnemark). Bare den østlige del av det ligger i Lier. Denne kvartsporfyr har en geologisk forekomstmåte omtrent som granittens.

 

Forkastningsbevegelser av permisk alder.

De permiske avsetningsbergarter, likesåvel som lavastrømmene over dem, ligger nesten flatt, mest bare med en ganske svak helling. Disse bergmasser har således ikke vært utsatt for foldning. Imidlertid har de vært påvirket av jordskorpebevegelser av annen art, nemlig forrykninger langs steiltstående sprekker. Hele Oslofeltet var i permisk tid, etter fremstrømningen av lavadekkene vi har hørt om, gjenstand for en omfattende oppsprekning (vi har hørt om bergartsganger langs sprekker) og svært ofte har jordskorpepartier på to sider av sprekkene beveget seg i forhold til hverandre, mest i vertikal retning. Slike forskyvninger langs sprekker kaller vi i geologien for forkastninger, og vi kjenner eksempler både fra åsmassene ved Drammen og fra lavastrøket øst for Lierdalen. Sprekkene som forrykningene har foregått etter, går for det meste nord-syd, og er ofte tydelig markert i terrenget ved trange kløftlignende forsenkninger. En slik forkastningskløft går inn i lavaplatået øst for Kroftkollen (se kartet).

Slike forskyvninger i jordskorpen kjenner vi fra vår egen tid fra de utpregete jordskjelvsområder som f. eks. Japan og Nord-Amerikas vestlige kyststrøk. I virkeligheten oppstår de store jordrystelser på grunn av den slags bevegelser. De enkelte forskyvninger er gjerne ganske små, men kan nå dimensjoner på flere meter. Når vi i Oslofeltet i enkelte strøk har hatt bevegelser på mange hundre meter, så må vi oppfatte dette slik at vi har en sum av småforskyvninger som har foregått gjennom meget lange tidsrom.

Et forkastningssystem av en egenartet type har vi i Glitrevannsområdet. Vi ser (fig. 1) hvordan kambrosilurens grense mot vest er av en bueformet karakter, og vi har her for oss endel av et stort rundt innsynkningsområde hvis vestlige del når over til hellingen mot Drammenselven i strøket ovenfor Skotselv. Samtidig med innsynkningen har i dette område smeltemasser av store dimensjoner trengt opp. Vi ser disse nå i størknet tilstand som kvartsporfyr og syenitt. Innsynkning etter til dels bueformede sprekker synes også å ha foregått i strøket ved Drammen.

 

Tidsrommet mellom permperioden og de løse jordmassers dannelsestid

De permiske eruptivbergarter er de yngste bergmasser i Lier, liksom i mesteparten av Oslofeltet forøvrig. Mellom tiden for deres dannelse og tiden da de løse jordmasser som vi nedenfor skal høre om, ble til, ligger det et uhyre tidsrom, minst 200 millioner år. Fra dette tidsrom, som omfatter jordens middeltid (se tabellen) og den eldre del av nytiden, med tertiær- og den eldre del av kvartærperioden, kjenner vi i det hele ingen geologiske dannelser i det sydlige Norge, og vi vet derfor heller ikke stort om landets geologiske historie i denne tid. Det vi vet, er at veldige masser av berg er fjernet og ført bort. Vi kan bl.a slutte dette derav at granittmassene som en gang lå dypt under overflaten, nå ligger åpent i dagen over store områder.

Det er igjen de tærende «geologiske krefter» som her har vært i virksomme, forvitringen, det rennende vann og til slutt, i kvartærtiden, ismasser. Fjellgrunnen er blitt nedslitt, og materialet er, mest korn for korn, ført bort, til trakter utenfor Norge. Ved dette nedslitningsarbeide vil det ha gått mest ut over de løsere bergmasser, mens de hardere er blitt stående mer igjen som forhøyninger. Kambro-silur-bergartene i Oslofeltet er normalt forholdsvis løse og lite motstandsdyktige bergarter og derfor er det gjerne forsenkninger der de forekommer. I Lier er de mest tilstede i herdet, kontaktomvandlet tilstand og derfor er dette forhold her ikke så påfallende. Dog ser vi det ved kambro-silur-området både på Lierskogen og i Skjåstadområdet vest for Lierdalen. Det er opprakende høyder både nord og syd for disse områder. Holsfjordens renne er vesentlig gravet ut i lite omdannet kambrosilur og det samme gjelder den nordlige del av Lierdalen, hvor fjellgrunnen nå er dekket av tykke jordmasser. Hvor det har vært forkastningssprekker i berggrunnen, vil det gjerne vare blitt gravet ut lange, smale forsenkninger, slik for er nevnt.

Forskjellig slags fjellgrunn betinger forskjellige landskapstyper. Et særlig karakteristisk trekk er de stupbratte skrenter som begrenser lavaberget, slik vi ser det på Lierdalens østside. Kommer man opp i høyden i øst, har man så ofte en jevn platåaktig overflate. Dette henger direkte sammen med at lavabergartene ligger som vidt utbredte plateaktige bergmasser, med en tilbøyelighet til å sprekke opp etter loddrettstående spalter i fjellet. Granittmassene har gjerne en mer kolleformet overflate, med jevnere skråninger.

Den geologiske faktor som i siste omgang har utført arbeidet med fjellgrunnens utforming er isen, landisen, som en gang har dekket den skandinaviske halvøy. Om den skal vi høre mer i det følgende.

Gårdsregister

Innhold