Det kommunale sjølstyre
Fra tidligere avsnitt i denne boka kjenner vi til at «almuesmennene» i Lier ikke var helt ukjent med alle deler av bygdas styre og stell. Flere bønder hadde således stått for kornutlånene i bygdemagasinet til forskjellige tider, og mange deltok ivrig og aktivt i Sogneselskabet og dets avlegger Læseselskabet. Sjølveste øvrigheten hadde betrodd bonden stilling som prestens medhjelper og som fjerdingsmann ved siden av at han var representert både i skole- og fattigkommisjonen. Eidsvollgrunnloven hadde også gitt en stor del av bøndene stemmerett ved stortingsvalg, en rett som de kunne nytte hvert 3. år, da de pekte ut bygdas valgmenn, som så valgte stortingsmenn for amtet. Fra 1824 stemte de også på de to forlikskommissærkandidatene som amtet foreslo, men sannsynligvis omfattet de ikke det valget med noen overveldende interesse, så små som mulighetene var her. Da sølvskatten måtte fordeles i 1816, valgte almuen i Lier de 9 menn som skulle gjøre dette sammen med fut Harboe. Valget var kunngjort både fra prekestolen og ved omkringsendte budstikker, likevel kan ikke oppslutningen ha vært noe å skryte av, for den som oppnådde flest stemmer, Hans Kristoffersen Skjæret (Enger) fra Sylling, måtte nøye seg med 37, mens bare 6 sto bak kandidaturet til Lars Eriksen Bakkemeren fra Frogner. Hvor stor innflytelse disse ni hadde når det gjaldt fordelingen av både sølvskatt og næringsskatt, er umulig å si i dag. Futen Harboe ledet naturligvis «forretningen», men det skulle ikke være urimelig å anta at han likevel hørte på de utvalgte liunger, som sikkert hadde større kjennskap til de lokale økonomiske forhold. Til likningsmennenes ros bør anføres at ingen av dem står tilnærmelsesvis oppført som nullskattytere, ja enkelte av dem rangerer blant dem som måtte punge hardest ut til bygdas og landets beste.
Et slikt samarbeid mellom embetsmenn og bønder, mellom øvrighet og almue, er på en måte med å forberede formannskapslovene. Enda samarbeidet vel ikke alltid gikk for seg uten visse rivninger, hvor kanskje almuen ofte trakk det korteste strå, hadde det nok sin store betydning for bøndene, både med hensyn til å øke deres politiske interesse og ikke minst til å gi dem mer sjøltillit. Her viste det seg tydelig at de kunne sitte sammen med både prest, skriver og fut - for ikke å snakke om lensmann - og greie opp i den ene floken etter den andre. Skulle det da være noe i veien for at de maktet å styre seg sjøl i sitt eget herred akkurat som det folkevalgte Storting, styrte landet? Når sjølveste nasjonalforsamlingen for en stor del var valgt av bønder, måtte disse også være verdige nok til å velge sitt lokale styre. Slike tanker og forslag ble drøftet allerede straks etter 1814, stundom med sogar konservative øvrighetspersoner som opphavsmenn. Men det var særlig etter bøndenes kraftige innrykk på tinget i 1833 at de fikk noen fart over seg og noen makt bak seg. Med førere som Ole Gabriel Ueland og Jon Neergaard sto bøndene mer samlet i en fast fylking om felleskrav. Etter at så formannskapslovene oppnådde sanksjonsnekting av Carl Johans regjering både i 1833 og 1836, ombestemte den seg endelig og gav sin sanksjon den 14. januar 1837.- Men før den gjorde det, hadde den fyrige forhenværende feltmarskalk oppløst Stortinget, og spenningen var mer enn stor. Folket reagerte nasjonalt samlet mot kongen, og en kunne «tydelig i tinget gjenkjenne den samme ånd som besjelte konstituentene på Eidsvoll», skriver stortingsmann Ingebrigt Sæter i et samtidig brev. Og frihetskjempen Henrik Wergeland mente at «aldri har vi levd som i hine uforglemmelige dager».
