Den verdslige øvrighet
Den øvrighetsperson som bøndene i tidligere århundrer hadde vært mest i kontakt med var futen. Han skulle passe nøye på at alle svarte sine forpliktelser i penger eller arbeid samtidig med at han var lovens strenge vokter, som ikke «bar sitt sverd forgjeves». Også midt på 1700-tallet fikk nok folk føle at futen fremdeles eksisterte, særlig hvis skattene ikke ble betalt i rette tid. Likevel spiller han ikke lenger den sentrale rolle i rettsvesenet som tidligere, den blir etter hvert overtatt av sorenskriveren. Helt til 1708 måtte futen møte personlig på tinget sammen med bygdelensmannen, ikke bare for å vareta statens og lensherrens interesser, men også for å administrere retten. Dette siste gjøremål gikk nevnte år over til sorenskriveren, og futen behøvde ikke lenger å møte personlig på hvert ting, men kunne overlate det til sin stedfortreder, lensmannen.
Da Søren Høeg tiltrådte embetet som fut i 1698, var det et anselig distrikt han hersket over, og mye større enn forgjengernes. Både Modum, Sigdal og Eiker ble nå slått sammen med Lier, Røyken og Hurum til ett fogderi med navnet Buskerud. Den formelle sammenslutningen skjedde først ved kongelig resolusjon av 10. september 1708, og foreningen kom til å bestå helt til myndighetene avskaffet den gamle futeordningen i 1900. Grensene for det tidligere Bragernes fogderi hadde også vært noe flytende, således skiltes Hurum og Røyken fra Lier i 1662, da Tønnes Huitfeldt fikk de to førstnevnte bygder lagt under seg.
Søren Høeg kom til å virke i sitt vidstrakte distrikt helt til han døde i 1729. Både av ham og de andre futene utover i århundret er det vanskelig å danne seg noe klart bilde, men det ser ut til at han har vært en påpasselig kongens tjener og ikke av de aller strengeste mot bygdefolket. Han fikk den utakknemlige jobben å tjenstgjøre under den store nordiske krig, og han viktigste oppgave da ble å baute seg fram på beste måte med minst mulige skadevirkninger. Han passet på at bøndene fikk et rimelig og rettferdig vederlag for leveranser under krigen, og han måtte f.eks sørge for at utlånte skipskanoner ble levert tilbake til de rette eiere.
Høegs etterfølger i embetet, Hans Nielsen, kjenner vi svært lite til. Han fikk «allernådigst bestalling» den 8. juli 1729 og virket til 1740. Om han døde da, eller måtte slutte i stillingen, er uvisst, men en opplysning i tingboka fra 1740 om at «fogden avgangne Hans Nielsens papirer er under forsegling», gjør oss litt betenkelige. Og full grunn for en eventuell mistanke har vi når det gjelder nestemann i embetet, Johan Urban Hochhaus. I 1745 ble han suspendert for uregelmessigheter i tjenesten, men mot kausjon innsatt igjen på prøve, for så å bli suspendert for godt 2 år seinere.
Etter at Lauritz Fjeldberg hadde vært konstituert i stillingen en tid, kom Eggert Madsen Fischer ifølge bestallingsbrev av 22. april 1749. Fischer har vi tidligere (se s. 313) lært å kjenne som en varm talsmann for de skogeiende bønders interesser mot de trelasthandlende borgeres monopoltendenser. Ellers får vi av mange dokumenter og saker inntrykk av en velmenende og aktiv mann, som ikke bare utnyttet sin stilling til simpel sjølberikelse, men som virkelig prøvde å hjelpe de mindre innflytelsesrike til å oppnå sine samfunnsrettigheter. Akkurat på denne tida - i 1760-åra - fikk futene bedret sine økonomiske kår med 150-200 dalers lønnspålegg i året, eller omtrent like mye som den tidligere samlede lønn. I følge en oppgave over Lierfutens inntekter og utgifter i 1734 er den faste gasjen 150 daler, men så kommer inntekter ved leiermålsbøter på soldatergårdene, eksekusjoner, skiftesamlinger, tiende av en gård i hvert prestegjeld og andre avgifter til, slik at totalsummen for det utstrakte fogderiet blir 367 daler. Dette var en nett sum, men så måtte futen for egen regning leie både skriverkarl til 100 daler årlig og en dyktig dreng til 50 daler, holde skrivemateriell, bekoste reiser for seg og sine folk, betale konsumsjon i kjøpstedene for ete- og drikkevarer og 30 daler i husleie ved siden av andre utgifter «til inntektens ervervelse». Nettobeløpet svant derfor inn til 115 daler 48 skilling, altså litt mer enn skriverkarlen fikk. Trass i stor pengeverdi ga ikke en slik årslønn for en familiefar høve til noen økonomiske utskeielser, iallfall ikke innen lovens ramme. Men med den anstendige - for ikke å si rundelige - nye avlønning reduserte de styrende fristelsene til underslag, som gikk sørgelig mye i svang blandt datidas ofte forgjeldede embetsmenn, ikke minst de høyere.
Etter Fischer fulgte William Lembach (1765-83), Hans Andreas Widerøe (1783-98), Knud Andreas Sommer (1798-1802) og Johan Collett 1802-14). På 1600-tallet, da fogderiet var mye mindre, bodde futen gjerne på en eller annen gård i Lier, men nå ser det ut til at han oppholder seg på det mer sentrale Bragernes. I denne perioden foregikk også en administrativ endring ved kongelig resolusjon av 14. juli 1760, da fogderiet ble overflyttet fra Akershus amt og «henlagt» til Buskeruds.
Fra gammelt av hadde futen ikke liten makt og myndighet over bøndene, og disse så vanligvis på ham med stor respekt, som naturlig nok var mer angstfylt enn nettopp kjærlighetsbetont. Derfor er det heller ikke ofte de tør beintfram sette seg opp imot denne kongelige øvrighetsperson, enda de sikkert svor innvendig så mang en gang når han kom med sine krav. Men det hendte da fremdeles at enkelte modige maurer våget å trasse og forkynte høylydt hva de mente om ham. Styggelig dyrt ble det nesten alltid for slike dumdristige protestanter, men de fikk da sagt sin hjertens menig. I 1748 stevnet konstituert fut Lauritz Fjeldberg bonde Elling Torgersen Valstad for overfall en dag futen var hos ham for å eksekvere en «over bemeldte Elling Valstad for volds og andre bøter ergangen usvekket hjemtingsdom». Han hadde fått bot bl.a. for å ha ridd ned en annen bonde i fylla. Mens nå futen satt inne i stua med penn, blekk og papir foran seg på bordet, forlangte Elling å få tilbake et dokument utstedt av stiftamtmann von Rappe om at eksekusjonen skulle utsettes. Futen nektet dette, men lovet at han skulle få et kopi seinere. Elling kom med noen kraftige lysinger om at han ville ha det med en gang, og dermed begynte levenet. Fjeldberg hevdet å være kommet i kongens ærende på sitt embets vegne og lyste fred over sin person i kongens høye navn, samtidig som han trakk en forhåpentlig skarp «herzfenger» (kort sverd). Den opphissede bonde brydde seg ikke noe om det, men slo i bordet til futen, og etter at de en stund seinere var kommet ut på tunet, grep han ham i brystet med begge hender og holdt ham i kittelen mens han sa: «Du skal ikke komme herfra før du betaler den siste skjerv». Futen prøvde å tale ham til ro, men da det ikke på noen måte lyktes, dro kongens tjener sin «herzfenger» for annen gang og sa at om han stakk Eling i hjel «led han ikke mer derfor enn om han hadde stukket i hjel en hund». Til slutt kom futen seg oppå hesten og red til Sylling, men også der ble han antastet av Elling. Det skulle heller ikke gjøre saka bedre at den sistnevnte kom med kontrastevning mot futen for ikke å ville levere fra seg dokumentet. Som en kunne tenke seg, endte det da med en kraftig smekk for Elling, som måtte bøte 40 lodd sølv (20 daler) til Fjeldberg, pluss 10 daler i saksomkostninger. Retten frifant futen for beskyldningene i kontrastevnemålet, og lagtinget stadfestet disse dommene et par år seinere. Av vitneutsagnene gikk det fram at Elling var en klok og forstandig bonde, og lensmannen hevdet at han var «aktet for en av de vittigste bønder i sognet», dessuten hadde han den norske lovbok i sitt hus. Da futen litt spottende bebreidet ham for å lese så ofte i den at han «for vill» og ble for sjølklok, svarte Elling: «Hun ligger her siden min formanns tid, men jeg bruker den nok ikke. Det kan være hele året jeg ikke leser i den, men den ligger her om noen mann skulle bruke den eller behøve den».
Sorenskrivergård på Ila. Svalegangstypen.
Mens futen ikke lenger spilte den dominerende rolle i rettssakene på tinge, forholder det seg akkurat omvendt med sorenskriveren. Som før nevnt, ledet han rettergangen ved siden av at han i høy grad dømte. I 1736 bestemte myndighetene at nyansatte måtte ha juridisk embetseksamen. Av sorenskrivere hadde Lier 5 i denne perioden: Jørgen Jensen, 1700-07, Jens Sørensen Hiermind, 1707-43, Daniel Mathias Thams, 1745-86, Johan Christian Petersen, 1786-93 og Jørgen Tandberg 1793-1816. Den førstnevnte av disse kjenner vi ikke noe særlig til, derimot vet vi om Hiermind at boet hans var fallitt og embetsforretningene i stor uorden med over 100 uinnførte skifter i 1743. Ved en såkalt missive av 17. desember samme år ble Hans Jacob Kyhn «installert til å forrette sorenskriverens tjeneste» så lenge denne levde. Denne konstitusjonen varte til våren 1745, da Thams overtok embetet. Han bodde visstnok først på Gunnerud i Røyken, men flyttet seinere til Lier, der han residerte på Stoppen etter å ha makeskiftet og kjøpt til seg hele gården. (Se gårdshistorien). Han var en dyktig og driftig mann med en moderne innstilling i jordbruk og på andre områder. Således la han vannledninger med en vannpost på tunet, og det var forholdsvis sjelden for 200 år siden. I hans siste embets- og leveår viste mange tegn på alderdomssvakhet seg, og den gamle sorenskriver med kansellirådstitel måtte ofte ha stedfortreder. Men han hevdet strengt embetets verdighet og rettigheter og tålte ikke at noen uvedkommende trengte seg inn på hans domene som dommer på tinget. Essendrop forteller at det var 3 ting årlig, og av tingbøkene går fram at de helst ble holdt i februar, juli og november. Tingstedene kunne fremdeles skifte, da det fans flere «anordnede» sådanne, f.eks i 1770-åra Foss, Linnes, Renskog og Nedre Egge.
Sorenskriverens og særlig futens mest trofaste tjener og hjelper var nå som før lensmannen, eller «bundelensmanden», som de titulerer ham i samtidige dokumenter. Hans stilling fikk vel noe økt betydning etter 1708 da han kunne opptre som futens stedfortreder på tinget. Fra slutten av 1600-tallet veit vi det var blitt vanlig å ha en medlensmann eller underlensmann i Lier, og samme forholdet finner vi også seinere. Enkelte ganger nevner tingbøkene 2 lensmenn samme år uten å presisere nærmere om den ene bare er underlensmann. Derfor kan det stundom være litt vanskelig å vite helt nøyaktig hvem er egentlig overordnet og underordnet av de to. Akkurat ved 1700 ser det ut som Amund Eriksen Gilhus og Svend Bentsen Røed skiftes om ombudet til forskjellige tider av året. Og i 1701 blir Erik Amundsen Gilhus kalt bondelensmann en gang han opptrer på sin fars vegne. Rundt 1710 finner vi også «bøidelensmannen» Bent Svendsen Røed nevnt i tingbøkene, og et tiår seinere Lars Mortensen Eeg (Eik). Da rikingen Amund Gilhus sluttet i 1710, fulgte sønnen etter ham i stillingen, som han hadde inntil Ambrosius Vivelstad avløste ham, sannsynligvis ca. 1735. Under hans «regime» får vi en pussig kompetansestrid mellom lensmann og underlensmann, idet den sistnevnte - Anders Larsen Eeg - innfant seg ved et skifte på Hårberg i oktober 1746 med krav om «å være som lensmann ved denne forretning, siden denne gård er beliggende udi Tranby anneks, hvilket såvelsom Sylling anneks han tenker er ham vedkommende, allerhelst siden samme har alltid vært vedhørende hans formenn udi embedet». Da hans bestalling viser at han skal ha sine forgjengeres rettigheter, beskylder han lensmannen for å ville inntrenge seg i hans embete, «ham til fornærmelse». Ambrosius Vivelstad hevdet da sin rett til å være «Bøygdelænsmand udi Lier Præstegield» og henviste også til sin bestalling. Denne slo fast «at hannem skal være anordnet en bekvem mann som skal gå ham til hånde og forrette de forretninger som han ikke selv kan overkomme». Derfor mente han at underlensmannen på ingen måte kan «veigre ham at vedblive skiftet sålenge han selv har leilighet å bivære samme. Etterdi Anders Eeg ikke har rett til å anmasse seg hans forretninger uten han ham dertil forlanger». Og skifteretten «eragtet» at Ambrosius var den «rette berettigede bygdelensmann» i Lier prestegjeld «med dessen annekser», og hadde derfor lov til å være med på skiftet. Lensmannen sto dermed som ubestridt seierherre, men han la for dagen et edelt storsinn overfor sin slagne motstander idet han «sagde at han for å vise føyelighet gjerne er fornøyd med at Anders Eeg vedbliver denne forretning siden han forhen ved registreringen har vært til sted. I anledning herudav vedble lensmannen Anders Eeg denne forretning å bivåne».
Således endte alt i fred og forståelse, men det er ting som tyder på at underlensmannens påstand hadde noe for seg. Sannsynligvis var det blitt en hevdvunnen praksis - uten å være uttrykkelig fastsatt i bestallingene for ombudene - at underlensmannen tjenstegjorde i anneksene. Samme høsten holdt de skifte på Hallingstad i Tranby, og ved registreringen var til stede «underlensmannen udi Tranby og Sylling annekser, velagte Anders Larsen Eeg». I 1770 da han søker om at sønnen Lars Andersen må tre inn som underlensmann, nevnes også spesielt anneksene. Anders får da attest for å ha utført sitt arbeid til alles tilfredshet de 33 åra han har tjenstgjort, og sønnen Lars vil nok bli en verdig etterfølger, mener futen. Det samme trodde sikkert amtmann Fjeldsted, som straks skrev under bestallingsdokumentet.
Den neste lensmann vi kjenner til, er Johannes Isaach Jørgensen Schultz, som sannsynligvis overtok stillingen i slutten av 1750-åra og virket vel nesten til sin død i 1797. Han bodde på Foss fra 1756 og døde som «oppholdsmann» på gjestgiverstedet Danmark. Med økonomien hans kunne det ikke ha stått rart til, for han etterlot seg et fallittbo med udekte krav på 208 daler. I sin tid hadde han nok vært litt av en velstandsmann, det går tydelig fram av et såkalt samfrendeskifte (skifte mellom slektninger uten rettens mellomkomst) i 1774 etter hans første hustru Anne Michelsdatter Laug. Nettoformuen utgjorde 3150 daler, men lensmannen la 50 daler til «av sin godhet», slik at totalsummen gikk opp til 3200. En slik generøsitet kunne han gjerne tillate seg da, for på det tidspunkt eide han ikke mindre enn 3 gårder. Men i slutten av 1780-åra tar det til å stramme seg til for den fordums velhavende lensmann, og den ene eksekusjonsforretningen avløser den andre, samtidig som det går temmelig tett på med utstedte pantebrev. Aret før sin død ble han forresten separert fra kona. En gang mens han enda sto i sin manndoms fulle kraft fikk han en faderlig påpakning fra amtmann Fjeldsted for utilstrekkelig vakt over noen arrestanter. Han lot blant annet 2 kvinner som satt i lensmannsarrest, koke og vaske for seg privat, og det mente amtmannen var høyst utilbørlig. Samtidig med Schultz blir også Anders Mathisen Sax titulert som lensmann. Han er sikkert identisk med en Anders Mathisen vi hører om i 1777, og to år etter kjøper Sax halvparten av Søndre Renskog for 1000 daler. Sannsynligvis har han vært bare underlensmann så lenge Schultz fungerte for så seinere å stige i gradene. I folketellingslistene fra 1801 står ikke oppført flere lensmenn enn ham.
