Bygdesamfunnet i krisetid
Om vi hadde kommet til Lierdalen en gang i siste del av 1300-tallet, ville vi ha fått et forferdende inntrykk av forfall hvor vi vendte oss. Over alt lå utkantgårder og smågårder øde og forlatt. Husa råtnet ned, og skogen grodde tett og grønn der det før hadde vært åker og eng. Århundrers rydningsverk var tatt tilbake av villmarka. Selv i den sentrale delen av bygda lå gårder øde. På gårder som var i bruk, krøp skogen lenger og lenger inn over åkerteiger og engstykker. I bygd etter bygd landet over finner vi samme trøstesløse situasjon. - Hva var det som var skjedd, og som hadde vendt århundrers vekst og framgang om til stagnasjon, tilbakegang og forfall?
To pestsyke med byller. Etter en illustrasjon i Toggenburg-bibelen fra 1411.
Ennå er ikke sammenhengen her fullt klarlagt. Men det er i hvert fall en klar sammenheng mellom forfallet og den katastrofe som rammet landet vårt i 1349/50: Den store mannedauen. Denne pesten som herjet ute i Europa, ble ført med et skip til Bergen høsten 1349, og bredde seg derfra over hele landet. Til Østlandet kom den vinteren 1350. Dødeligheten var voldsom, og hele bygder ble lagt øde enkelte steder. Det ser ut til at folkemengden i landet ble redusert til tredjeparten av det den hadde vært før Mannedauen. Utover i resten av hundreåret ble landet flere ganger rammet av pest og uår. Også våre naboland var utsatt for katastrofen. De kom nokså snart over den, men i vårt land tok det århundrer før virkningene var overvunnet. Hva grunnen var til at pesten fikk så mye hardere virkning hos oss, er vanskelig å si. Det har vært gjettet på at det har sammenheng med en mulig klimaforverring, og det er nok også sannsynlig at en klimaforverring har vært medvirkende årsak til den sterke økonomiske tilbakegangen i vårt land. På den annen side kan en spørre hvorfor en klimaforverring ikke fikk like sterke virkninger i Sverige som her.
Som en forstår, er det mangt som er uklart når det gjelder årsaken til nedgangstida i vårt land fra ca. 1350 og utover. Noen løsning på disse problemene venter vi ikke å finne i Lier heller. Men vi vil gjerne vite hvordan forholdene artet seg for liungene denne tida.
Vi kan tenke oss at da de skulle ta til med våronna i Lier våren 1350, noen uker eller måneder etter at farsotten hadde herjet bygda og revet med seg kanskje halvparten, kanskje to tredjeparter av folket der, måtte det bli en skrikende mangel på arbeidskraft. På noen gårder var alle borte, og da ble vel jorda foreløpig liggende der urørt. Andre steder kunne det vare igjen en eller et par, så vidt at de kanskje kunne få sådd til en liten åkerlapp. Men en voldsom nedgang i åkerarealet i bygda måtte nødvendigvis bli .følgen. Heller ikke i åra etter var det mulig å skaffe arbeidshjelp nok, og de som eide gårder i bygda, hadde vondt for å skaffe seg leilendinger til å drive gårdene. Hvis det gikk noen år uten at en gård ble bygslet bort, forfalt husa og den dyrkede jorda grodde til med skog, og dermed var alt håp ute om å få bygslet bort gården. Snart stabiliserte forholdene seg, og gårder som ble liggende øde og ubrukt i siste halvpart av 1300-tallet, finner vi igjen som ødegårder ennå på 1500-tallet; på den tid kan skattelistene fortelle oss om hvilke gårder som var i bruk og hvilke som lå øde, og derved kan vi få en fullstendig oversikt over den virkning katastrofen på 1300-tallet fikk i form av nedlagte gårder
Nedlegging av gårder etter Mannedauen. O Gård som ble holdt i hevd. · Gård som ble nedlagt. (Nedlagte gårder som ikke er sikkert stedfestet, er ikke avmerket på kartet.)
I Flatbygdfjerdingen ble disse 9 gårdene som var ryddet i middelalderen nedlagt: Stomperud og Sukka ved Landfall, Ileberg ved Braker, Sporevoll ved Jensvoll, Møysund, Himmerike ved Lian, Flåtan, Tormesrud og Årkvisla. Dessuten ble de 3 vikingtidsgårdene Haug, Grette og Brokke (ved Valle), og den eldre gården Hegg nedlagt. I Reistadfjerdingen ble de to gårdene som var ryddet der i middelalderen, Dauerud og Nygård, nedlagt. Likeså gikk det med vikingtidsgårdene Borge (ved Haskoll) og Skafstad (ved Auvi). I Oddevall-fjerdingen ble disse 10 middelaldergårdene nedlagt: Rød (ved Haugerud), Unnelsrud, Katterud, Brå (ved Berfløt), Heidensrød (ved Nordby), Jaren, Hjalmeng, Haga (begge ved Renskog), Kollseng (ved Meren) og Øverby (ved Justad). Det samme gjaldt 5 vikingtidsgårder, nemlig Ytre Justad, Torstad, Hakaval, Li og en -stad-gård, de tre siste ved Sjåstad. I Tranby ble alle unntatt et par av de 16-17 gårdene som var ryddet i middelalderen, nedlagt, og likeså 3 av de 6 gårdene som var oppstått ved deling av gården Dal: Skjeggerud, Fokolsdal, Bjørndal, Funnesdal, Daleng, Engelsjordet, Torsrud, Kittelsrud, Kroft, Haugerud, Gravdal, Tømte, Eikeberg, Bo, Rype, Heia, Tveiten og Kjenner. Videre ble disse 5 vikingtidsgårdene nedlagt: Stustad, Grostad, Onstad, Stabekk og Ulven. Endelig ble 14 av 16-17 middelaldergårder i Sylling nedlagt: Rudstaden, Hvam, Gunnerud, Jaren, Brekke, Svarteberg, Fuglerud, Skjeggerud, Vefsrud, Toverud, Tveita, Kornerud, Asdøl og Kopperud. Samme skjebne fikk 8 av de 9 vikingtidsgårdene i Sylling: Ski (eller Skei), Valstad, Skustad, Røyne, Drag, Eik, Brevik og Horn.
Utenom disse gårdene fantes det 9 middelaldergårder som det ikke har vært mulig å stedfeste og som ble nedlagt: Åranes, Brettorud, Faudadal, Gylterud, Illugarud, Ingulfsrud, Ormseng, Nikolusrud og Olufrud. En nedlagt vikingtidsgård, Tjodastad, er heller ikke stedfestet. Utover dette har vi for beregnet at det i hele Lier fantes rundt regnet 5 ødegårder som ikke er navngitt eller stedfestet og som ble nedlagt.
På denne måten kommer vi fram til at det ble nedlagt ca. 65 middelaldergårder, ca. 25 vikingtidsgårder og dessuten en eldre gård. Med andre ord ble omtrent 90 av 185 gårder nedlagt, eller ikke langt fra halvparten. Både de nedlagte og de som var i hevd, var tildels delt i to eller flere selvstendige bruk. Vi kan regne med at ca. 115 gårdsbruk ble nedlagt, mens det var 145 matrikkelgårder i hevd ca. 1500.
Når vi ser nærmere på disse ødegårdene, er det enkelte typiske trekk som faller i øynene. For det første var det færrest ødegårder i den sentrale delen av bygda. I Frogner sogn ble 30% av gårdene nedlagt, mens ødegårdene i Tranby utgjorde 55% av det gamle gårdtallet, og i Sylling hele 65%. Det peker i den retning at det først og fremst var avsidesliggende gårder som ble nedlagt, og ser vi etter hvor ødegårdene særlig lå innafor de enkelte sokn, oppdager vi at hele grupper av gårder i utkanten var forlatt. I Flatbygdfjerdingen ble alle de mest brattlendte og høytliggende gårdene langs åskanten i vest nedlagt. I Tranby ble hele Lierskogen liggende øde, og i Sylling fantes det ikke en gård i hevd nord for Hørte. Vi har tidligere fastslått at de gårdene som ble ryddet i middelalderen, var mindre og dårligere gårder enn de eldre. Det viser seg at mer enn to tredjeparter av de nedlagte gårdene var ryddet i middelalderen, og bare en gård, Hegg, var fra eldre tid enn vikingtida.
Grunnen til at det var utkantgårder som ble liggende øde, var neppe den at pesten herjet hardere her enn andre steder. Når det som følge av at folketallet sank, ble vanskelig å få bygslet bort gårdene, kunne leilendingene som ønsket å bygsle en gård, velge og vrake, og selvsagt foretrakk de de beste og mest sentrale gårdene. På den måten ble utkantgrendene liggende øde, mens det i de sentrale og beste jordbruksstrøkene praktisk talt ikke var noen ødegårder i det hele tatt.
Tallet på ødegårder kan gi et riktig inntrykk av nedgangen i antall husstander i bygda, men på grunnlag av ødegårdstallet kan vi ikke uten videre trekke slutninger om nedgangen i jordbruksproduksjonen. Dette blir ennå klarere om vi sammenligner boltallet i gammelnorsk tid på de seinere ødegårdene og på de gårdene som ble holdt i hevd. De ca. 90 gårdene som ble nedlagt, hadde et samlet boltall på snaut 100 markebol, eller gjennomsnittlig vel 1 markebol, mens de 95 gårdene som ble holdt i hevd, til sammen var på ca. 400 markebol i gammelnorsk tid, eller gjennomsnittlig ca. 4 markebol. Mens de ca. 260 bøndene i Lier for Mannedauen hadde ca. 2 markebol til disposisjon hver i gjennomsnitt, hadde hver av de ca. 145 bøndene etter Mannedauen nesten 3 markebol i gjennomsnitt. Det var med andre ord de aller fleste smågårdene som var sjaltet ut, slik at bøndene i gjennomsnitt hadde mye større gårder enn før. Dessuten kunne de sikkert fritt havne mange av de nedlagte gårdene. Vi kan derfor neppe uten videre gå ut fra at nedgangstida betydde en forarming av bøndene i Lier. Hver av dem fikk i hvert fall mer jord til disposisjon enn bøndene gjennomsnittlig hadde hatt før.
Hvordan var så bøndenes muligheter for å drive denne jorda? Slik som arbeidskraftsituasjonen måtte bli på grunn av befolkningsnedgangen, må vi vente at det var uråd å holde produksjonen oppe på samme nivå som før på de gårdene som stadig var i hevd. Vi har visse muligheter for å beregne forholdet mellom kornproduksjonen før og etter Mannedauen takket være oppgaver over tienden ca. 1310 og ca. 1400 i Biskop Øysteins Jordebok, Røde Bok. Bispen fikk fjerdeparten av tienden, og denne parten ble solgt, slik at bispen fikk penger i stedet. I hele Lier var taksten ca. 1310 9 mark forngild. Omregnet i samme mynt var taksten omkring 1400 3 3/4 mark forngild. Kornprisen var noenlunde uforandret. Taksten ca. 1400 var altså bare ca. 40% av taksten ca. 1300, og det tyder på at kornavlinga etter Mannedauen i gjennomsnitt også har vært omtrent 40% av avlinga for Mannedauen. Tallene blir sikkert altfor små om vi beregner kornavlinga på grunnlag av tienden etter den kornprisen som var vanlig, 12 mark forngild pr. skpd., men forholdet mellom avlinga for og etter Mannedauen skulle bli noenlunde riktig. Vi kommer fram til en kornavling på ca. 720 skpd. før Mannedauen og ca. 300 skpd. etter Mannedauen. Etter boltallet å dømme må de gårdene som ble nedlagt, ha hatt bare 15-20% av kornproduksjonen i Lier før Mannedauen, og nedleggingen kunne ikke føre til større svikt i kornproduksjonen - og dermed i tienden - enn 15-20% eller rundt regnet 120 skpd. Hvis vi på samme måte regner at de gårdene som ble holdt i hevd, hadde avlet 600 skpd. korn årlig før Mannedauen, så var avlinga sunket til 300 skpd. korn etter Mannedauen, eller med andre ord til omtrent halvparten. Når det gjaldt den samlede kornproduksjon i bygda, fikk altså reduksjonen i åkerarealet og dermed kornproduksjonen på de gårdene som ble holdt i hevd, større virkning enn nedlegging av nesten halvparten av gårdene i bygda. Men for Liungene var det av vel så stor betydning hvor mye korn hver enkelt husstand hadde til disposisjon. Når totalavlinga av korn før Mannedauen fordeles på ca. 260 bønder, blir det gjennomsnittlig bortimot 3 skpd. på hver. Når totalavlinga av korn etter Mannedauen fordeles på 145 bønder, blir gjennomsnittsavlinga på hver vel 2 skpd. Tallene er, som før nevnt, sikkert for lave, men forholdet og tendensen som de forteller om, er sannsynligvis noenlunde korrekt. Andre sider av gårdsbruket er det vanskelig å finne noenlunde pålitelige opplysninger om. Men det er nærliggende å anta at de økte mulighetene for havning og fôrberging som de mange ødegårdene førte med seg, ble utnyttet ved større husdyrhold, slik at avkastningen av husdyrbruket ble noe større i gjennomsnitt enn før. Dette kan kanskje ha oppveid at kornavlinga ble mindre enn før i gjennomsnitt.
Dermed tar det til å bli klart hvordan nedgangstida etter Mannedauen artet seg for bondesamfunnet i Lier. Tallet på husstander ble redusert til omtrent halvparten av hva det hadde vært, fra ca. 260 til 145. Selv om totalproduksjonen sank voldsomt, var det gjennomsnittlige utbytte pr. husstand sannsynligvis omtrent som før. Den økonomiske og sosiale forskjellen i bygdesamfunnet ble vesentlig mindre enn før, dels fordi storbøndene manglet arbeidskraft til å utnytte sin jord, dels fordi ingen lenger behøvde å slite på små og dårlige gårder som knapt ga muligheter for å oppholde livet for en familie.
Som vi før har sett, var det ikke bare bøndene i Lier som var økonomisk interessert i jordbruket i bygda, men også de mange ellers som eide jord der og hevet landskyldinntekter av gårdene. Spørsmålet blir så hvilke følger det fikk for dem at det ble mangel på leilendinger og annen arbeidskraft, at gårder ble liggende øde, og at totalproduksjonen i bygda sank voldsomt.
Den øyeblikkelige følge av Mannedauen måtte bli en sterk svikt i landskyldinntektene, dels fordi avlingene ble sterkt redusert, og dels også fordi det oppsto et kaos som nok fristet mang en leilending til å la vare å betale. Men selv etter at det i løpet av noen år var brakt orden i forholdene mellom jordeier og leilending, kom landskylda ikke opp på det gamle nivå. Landskylda av ødegårdene sviktet helt. Mindre produksjon på gårdene gjorde en viss reduksjon av landskylda rimelig. Men først og fremst ble det avgjørende for landskylda at det var mangel på leilendinger, slik at jordeieren var den svakeste parten i avtalen og måtte ta hva han kunne få. I det lengste forsøkte jordeieren å holde fast ved at det gamle boltallet var det korrekte beregningsgrunnlaget for landskylda. Det var trolig en av grunnene til at biskop Øystein ennå omkring 1400 skrev opp det gamle boltallet i sin store jordebok. Fremdeles var forøvrig boltallet det vanlige verdimålet på jordegods. Men i løpet av 1400-tallet innarbeidet og stabiliserte en helt ny landskyldberegning seg. Disse landskyldsatsene som også ble mål for gårdenes verdi, holdt seg praktisk talt uforandret gjennom århundrer. For en del av Liers gårder får vi kjennskap til den nye landskylda tidlig på 1500-tallet, og for alle er det klart innen midten av 1600-tallet. Den nye landskylda er identisk med den avgift som ble betalt av gårdene på 1400-tallet, så sant de var i bruk da. Dermed kan vi sammenligne hva som ble betalt i landskyld før og etter Mannedauen.
Som før nevnt var det samlede boltall før Mannedauen rundt regnet 500 markebol, og landskylda av dette svarte til 670 skippund mel. Omregnet til samme vareslag svarte landskylda av de gårdene som var i hevd ved slutten av seinmiddelalderen, til ca. 190 skippund. Den nye landskylda i Lier utgjorde med andre ord ikke stor mer enn fjerdeparten av den som ble betalt før Mannedauen. Landskylda sank med andre ord betydelig mer enn produksjonen; som før nevnt utgjorde kornproduksjonen etter Mannedauen rimeligvis ca. 40% av den tidligere produksjon. Dette er et nytt vitnemål om at nedgangstida jevnt over ikke betydde noen forverring av bøndenes kår, tvert imot; prosentvis utgjorde landskylda etter Mannedauen en mindre del av produksjonen enn før.
Men for jordeierne måtte virkningene bli meget følelige. For å vise dette har vi satt opp en tabell som viser hvordan jorda var fordelt mellom forskjellige eiergrupper og hva som ble betalt i landskyld ca. 1500.
Jordeiendomsforhold og landskyld i Lier ca .1500.
(Tallene som er avrundet, betegner antall skippund tunge. Beregningene er foretatt for hver av de tre soknene Frogner (F), Tranby (T) og Sylling (S) hver for seg, og for Lier under ett).
