Bygda blir «opplyst»
«Da menneskene en gang i fordums dager gav Glitreelven dens navn, hadde de vel sett hvordan den glitret under sin brusende ferd gjennem den dype skog. Ingen anet dengang at den samme elv med sine sterke krefter skulle komme til å skape en bedre «glitren», ikke i den stille skog, men i Lier-bygdens mange hjem og kaste lys over hele dalen. Men dette vidunderlige har vi nu opplevet». Denne vakre hyllest til det elektriske lys skriver seg fra 1914, da de sentrale deler av Lier hadde nytt godt av dette tekniske vidunder vel ett års tid, mens de mer perifere områder og utkantstrøkene fremdeles lå der i rugende mørke. Vi har også andre beviser på den stemning og forhåpning som knyttet seg til anvendelsen av den elektriske kraft. Således skriver «Fremtiden» den 2. desember 1912: «I dag vil strømmen bli satt på fra Lier nye elektrisitetsverk, og store deler av Lier vil få lys til julen. Det blir foreløbig kun de mest sentrale deler om Lier stasjon og utover Lierstranda. Om alt går bra, vil det altså fra i aften av blinke og lyse fra hundreder lamper. En festdag for Lier». De eneste som muligens feiret denne lysfesten med litt blandede følelser, måtte da være barna - og helst småguttene - som ikke lenger fikk boltre seg fritt i de høye ledningsmastene. En streng kunngjøring fra elektrisitetsverket stod nemlig på prent i Drammens-avisene den 16. desember:
Advarsel.
Herved bekjentgjøres at fra onsdag 18. desember blir strøm påsatt Lier Elektricitetsverks ledningsnett. Foreldre bes derfor advare sine barn fra klatring i mastene.
Men før alle disse lampene skulle blinke og glitre på årets korteste dag, var gått mange og lange drøftinger og forhandlinger. Som en kunne vente, stilte ikke få seg litt skeptiske til dette nye og forholdsvis ukjente fenomen som het den elektriske kraft. Riktignok hadde den geniale Edison konstruert sin glødelampe allerede i 1879, men noen særlig praktisk nytte fikk den ikke her i landet før bortimot århundreskiftet, og da helst i byene. To hovedinnvendinger gjorde seg gjeldende mot den nye måten å skaffe lys og drivkraft på: den var dyr og framfor alt farlig dersom en skulle være så uheldig å berøre noen av de lumske ledningene. Likevel gikk elektrisiteten sin seiersgang ikke bare fra by til by, men den trengte snart ut på landsbygda også, særlig der denne lå noenlunde sentralt til. At Lier da skulle komme med ganske tidlig, var bare naturlig. Tronstad Bruk hadde allerede i 1907 sin egen kraftstasjon ved Grytefoss i Solbergelva. Men de disponible kraftmengder, 550 kw., strakk ikke til for driften. A/S Børresen satte derfor et par år etter i gang utbygging av Høgfossen i Glitreelva med en fallhøyde på hele 114 meter. Kraftstasjonen stod ferdig i mai 1910 med en kapasitet på 1250 kw., og den hadde kostet rundt 430000 kroner. Tronstad Bruk trengte foreløpig ikke mer enn 900 hk, derfor kunne Børresen eventuelt levere elektrisk kraft til andre. Selskapet tilbød derfor Lier kommune 800 hk da det var tale om å få konsesjon på Hofgaardskogene. Nå hadde kommunen sjøl stor lyst på de samme milevide skogene, men vel ikke tilstrekkelig med kongens mynt til å løse dem inn. Herredsstyret vedtok riktignok med 1 stemmes overvekt å kjøpe Sjåstadskogene med sagbruk og annet tilbehør, men ikke Tronstad bruk. Fornyet behandling måtte til, og i mellomtida var prisen økt med 100000 kroner. Dermed fikk en representant så store betenkeligheter at han gjorde helomvending, og saka falt. Derfor endte de langvarige og innviklede forhandlinger med at A/S Børresen fikk tillatelse til å bygge et høyspent elektrisk kraftoverføringsanlegg i Lier. Etter enda mange og vidløftige tinginger kom partene til enighet om de økonomiske vilkårene for kraftleveransen. Den 15. august 1911 godtok et enstemmig herredsstyre uten debatt tilbudet fra Børresen om en betaling pr. hestekraft på 35 kroner for de første 200 og 40 kroner for de neste. Dersom totalforbruket gikk over 400 hk, skulle det betales bare 35 kroner pr. hk for det overskytende kvantum. Forutsetningen for denne kraftleien måtte da være - het det i innstillingen fra formannskapet - at alle innbyggere som ønsket det, skulle skaffes elektrisk lys og kraft. Selv om kommunen således tok på seg forpliktelser som i verste fall kunne stille store krav til dens økonomiske bæreevne, måtte den våge det. Fordelene ved elektrisiteten var såpass store for befolkningen og ville sikkert føre til industriell framgang i kommunen, derfor fikk de satse litt på den, mente både formannskap og det samlede herredsstyre. I samsvar med denne tankegangen hadde det latt elektroingeniør kaptein Thorne beregne kostnaden av et fordelingsnett, som i størst mulig utstrekning burde komme hele bygda til gode. Dette skulle bestå av en hovedledning langs øst- og vestsida av bygda, helt fra Sylling til Lierstranda, og med 3 tverrgående ledninger, en ved Utengen, en ved Lier og en ved Lierstranda. Kaptein Thorne kalkulerte med 140000 kroner i anleggsutgifter, medregnet 14000 for en ekstraledning fram til Kjenner gruver. Formannskapet hevdet optimistisk at denne summen ikke virket avskrekkende. Tvertimot ser en nå at atskillig mindre kommuner enn Lier tar på seg mye større forpliktelser enn det er tale om her for å skaffe innbyggerne elektrisk lys og kraft.
Sjåstad kraftstasjon.
Ifølge Thornes rentabilitetsberegninger ville anlegget kunne balansere med et samlet forbruk på ca. 300 hk til en årlig pris av 4 kroner pr. 25 lys lampe og ca. 80 kroner pr. hestekraft. For levering av strøm til gårdsbruk regnet han med en pris av 90 kroner pr. gård. Da skulle bøndene få både lys og kraft til gårdsdrifta, og hadde de behov for mer enn 1 hestekraft, kunne de slå seg sammen om en felles større motor og sammen avgi strøm til å drive denne. Disse tariffene skulle være rimelige, mente formannskapet, og de lå iallfall for lysets vedkommende under dem som drammenserne måtte betale. Nå kunne det være tvilsomt om totalkonsumet på 300 hk ble nådd i førstningen, for ifølge undersøkelser tidligere på året var mange lite interessert i å tinge kraft. Men at forbruket ville stige raskt, tvilte ikke de folkevalgte på. Møtet endte da med at formannskapet fikk fullmakt til å låne 140000 kroner og gjøre alt det maktet for å sette fart i utbygginga. Akkurat noen amerikansk fart kan vi knapt snakke om, for det tok omkring 10 år å «opplyse» hele bygda. Dette skyldtes ikke bare en forsiktig lønnsomhetspolitikk, men også ganske enkelt manglende kapasitet idet behovet økte i så sterk grad at A/S Børresen på ingen måte kunne tilfredsstille det fort nok. Verdenskrigen 1914-18 med stor mangel på materiell spilte også sterkt inn. Når en enkelt kunde som Cementfabrikken Norge på Gullaug i 1913 bad om 800 hk, skjønner vi lett at det måtte bli vanskelig å skaffe med en gang. At det gikk bortimot 2 år før dette kraftønsket kunne oppfylles, lyder heller ikke så urimelig. Først måtte de imøtekomme de mer beskjedne krav fra de mindre «grådige» konsumenter.
Den første utbyggingsperioden strakk seg over ca. 3 år, og ledningsnettet omfattet da de høyspente linjer fra Sjåstad til Sylling, videre en høyspent ledning over Øksne til et fordelingspunkt ved Funnesdal på østsida av Lierdalen, og derfra med en nordgående ledning til Sylling og en sørgående til Amtmannsvingen. Den samlede lengde av det høyspente ledningsnettet utgjorde 36 kilometer og skaffet lys og kraft til omkring halvparten av bygdefolket. Men de økonomiske kalkyler holdt på ingen måte, og den ene overskridelse avløste den andre, fulgt av tilsvarende tilleggslån. Allerede etter første driftsår hadde de samlet investert en kapital på kr. 337546, og underskottet samme år lød på kr. 14445. Først etter 4 års drift kunne de vise til et omtrent like stort overskott - kr. 14351, men så økte det kraftig og lå i lengre tid på 50-60000 årlig.
Tranformatorstasjon på Lierstranda.
En årsak til fordyrelsen var at de den første utbyggingsperioden hadde satset på aluminiumstråd til ledninger istedenfor den langt dyrere kobbertråd. Det gamle ordtak om at den som kjøper billig, kjøper dyrt, sannet seg også her. Aluminiumstråden tålte ikke påkjenningen ved vind og snøtyngde. Derfor ble stadige linjebrudd og uregelmessig krafttilførsel de sørgelige resultater. Misnøyen over dette kan vi blant annet lese om i «Fremtiden» for 5. januar 1915: «Ugreien med det elektriske lys i Lier ser ut til å bli verre og ikke bedre. Lyset sviktet rett som det var nå i julen, og nå har det en tid vært helt borte. Man spør hva grunnen kan være til det, og gjetter på at aluminiumstråden har skylden. I Lier har man nemlig benyttet aluminiumstråd istedenfor kobbertråd. Det er for så vidt nytt, som det visstnok ikke har vært benyttet før her i landet. Og hvis så skulle være, finner man det meningsløst at Lier er brukt som prøveklut». Denne meningsløsheten kostet iallfall bygda bortimot 20000 kroner, da den ustabile aluminiumstråd ble byttet ut med den velprøvde kobbertråd vinteren 1915.
Seinere foregikk også ikke så få utbygginger, utbyttinger og omlegging av ledninger, som det vil føre for vidt å behandle i detaljer. Alt dette førte til en ganske stor investering i elektrisitetsverket - i 1923 passerte den 1 million - og kommunen måtte oppta flere lån til en delvis høy forrentning, helt opp til 71/2%, mens rentefoten normalt lå på 5-6 prosent årlig. Men de ansvarlige mente det var riktig å våge såpass mye på noe som etter deres oppfatning i høy grad hadde framtida for seg. Dessuten ville de prøve å skaffe dette gode til alle innbyggerne i kommunen, slik at ingen skulle føle seg urettferdig behandlet eller tilsidesatt. Således bestemte herredsstyret den 8. august 1918 å utbygge ledningsnettet til Lierskogen, Arkvisla og Gullaug, etter at det forelå en henstilling fra et massemøte, holdt på Lierskogen, om å skaffe denne del av bygda lys og kraft til neste vinter. Tonen i brevet er litt skarp, der det heter at «mens den øvrige bygd fråtser i elektrisk lys- og kraft, har Lierskogen i hele vinter måttet ligge i mørke. Lierskogen har ca. 500 innbyggere og er forholdsvis tett bebygget og må ha krav på å nyte godt av den samlede bygds foranstaltninger». Det samme mente altså herredsstyret, vel ut fra det syn at det fikk heller koste litt å ha flest mulige tilfredse borgere i bygda. Kommunen viste også et etterfølgelsesverdig eksempel når det gjaldt å bruke elektrisk strøm. Allerede kort tid etter at verket kom i gang, gjorde herredsstyret vedtak om installasjon ved de skolene som lå i «kraftfeltet». Høvik skole fikk flest lamper - 19 -, mens Oddevall, Tveten og Sylling måtte nøye seg med 5 hver. Kraftledningene skulle legges gratis til veggen, og kommunen ville også yte 4/5 av installasjonsutgiftene. Samtidig ble Rikard Einarborg autorisert som installatør i bygda ved siden av brødrene Peder og Andreas Berntzen, som hadde autorisasjon fra før. Den første bestyrer ved elektrisitetsverket var ingeniør Alfred Helliksen, som virket fra 1912 til mars 1914, avløst da av ingeniør Harald Røsholdt. I begynnelsen hadde Helliksen en, årlig lønn av 2000 kroner, men allerede fra 1. mai 1913 ble den forhøyet til 2500. Dessuten fikk han 180 kroner til sykkel, 10 kroner månedlig til leie av kontor på Vinneren, en kontorstol og kopipresse. Den 1. januar 1915 fulgte atter en lønnsforhøyelse, og denne gang til 3000 kroner årlig. På den tid var det en ganske betydelig gasje, noe som skulle peke på at de ledende så på denne stillingen som særdeles viktig. Den første styreformann i elektrisitetsverket var tidligere ordfører Oluf Landfald, som fungerte bare i 1913. I 1914 kom Bernhard Helgerud, og han fortsatte helt til og med 1925.
Selv om vi skal overlate til seinere slekter å gi en grundig vurdering av elektrisitetens betydning for utviklingen i Lier etter 1914, må vi ganske kort ha lov til å nevne at den stort sett vel har svart til de optimistiske forventninger folk flest nærte da hjulene begynte å svirre for alvor i 1912. Riktignok førte ikke den elektriske kraft til noen industriell omkalfatring av bygda - noe kanskje enkelte mer tradisjonsbundne syntes bare var bra - men den har iallfall omskapt og forbedret livsforholdene for mange. Den har bl.a. lettet stellet for så mangen husmor samtidig som den har effektivisert arbeidet både for bonde, håndverker og industridrivende. Ei større og rikere bygd er skapt ved dens hjelp, derfor kunne heller ikke det moderne Lier i dag være den foruten.
