Brennevinsdrikking og gjestgiveri
«Misbruk av brennevin var her steget til en høy grad, men derpå har den kongelige allernådigste forordning hitinntil gjort en merkelig og ønskelig virkning. Ønskeligt var det at sådant avhold fra det overflødige og i mer enn en henseende skadelige brennevins bruk måtte bestandig vedvare, da vel ingen vil misunne dem undertiden til måtelighet å drikke den nu overalt, enn og lier blant bønder, bekjente punsj». Slik lyder Essendrops ord i kapitlet om liungenes levemåte, og den gagnlige forordning han sikter til, må vel være brennevinsforbudet fra 1757. Tidligere i århundret hadde brenning delvis vært tillatt og delvis forbudt, alt etter forholdene til de forskjellige tider. 1712 ber således bøndene på landet tynt om å få bruke brennevinskjelene sine en viss tid ved jul. I krig og uår kom gjerne restriksjoner, således både i 1715, 1727 og 1740-42, men de var midlertidige og hjalp kanskje heller ikke stort. Utover i 1750-åra lyder veklagene over den tiltakende drukkenskap stadig mer høylydt, ikke minst i Akershus amt, som Lier ennå hørte til. Her drikker almuen «umåtelig», og brennevinsbrenninga bør derfor forbys. Som en imøtekommelse av disse nødropene utstedte derfor kongen to forordninger, av 3/8 1756 og 8/3 1757, som forbød bøndene å brenne. De fikk fra nå av - og til 1816 - lov til å skjenke bare øl i gjestebud, bryllup og andre sammenkomster, og kunne heller ikke kjøpe brennevin på gjestgiveriene, som hadde allernådigst tillatelse til å servere ordentlige reisende det stimulerende ildvann. Byene derimot beholdt retten til å brenne.
Det skulle være unødvendig å påpeke at bøndene syntes dette var både strengt og urettferdig. Så inngrodd som brennevinsdrikkinga var blitt blant almuen gjennom et par hundre år, måtte det nesten være «over evne» å forlange at alle skulle respektere påbudet. Derfor ser vi at forbruket ble overtrådt i stor stil, noe det fins mange vitnesbyrd om. «Fornemmelig i Eidsvoll sogn skal brennevinsbrenning nu være så alminnelig at hver mann brenner åpenbart», skreiv futen der, Adrian Købke, i 1767. Og Hans Strøm sier i sin «Egers beskrivelse» fra 1784 at det er mye brennevinsdrikking i bygda. Så fortsetter den lærde prest og professor: «Brennevins-brenneri har alltid vært ansett for en sikker næringsvei, og en brennevinskjel som et nødanker å gripe til når alt annet slår feil».
Om denne til sine tider lysskye geskjeft spilte samme bygdeøkonomiske rolle for liungene som for deres tørstende granner i vest, skal være usagt. Sikkert er det iallfall at også i Lier putrer mange ulovlige kjeler ganske lystig både i 1760-, 1770-åra og seinere. De eventuelt vantro kan bare lese de sladderaktige tingbøkene. I 1768 sto hele 18 liunger - hovedsakelig fra Tranby og Sylling - for retten, og forsyndelsen gjaldt ulovlig brenning. De innstevnte anførte da til sitt forsvar at «det brennevinsbrenneri som hos dem få ganger kan være skjedd, er de blitt nødsaget til å foreta seg til deres kreaturers opphold, ti det har vært dem som fattige folk for kostbart å gi kreaturene det rene korn eller mel, men når de har kunnet brenne samme, har de hatt dobbel nytte av kornet, ti kreaturene har av dranken hatt bedre enn av korn alene, og av brennevin har de og selv for seg og folk, som noe for dem ugjengelig fornøden ved deres tunge arbeid, hatt nytte». Ellers måtte de ha kjøpt det danske brennevin, som nå er tre ganger så dyrt som før forbudet. Angrende innrømmer de sin synd, men håper at «Hans Majts. landsfaderlige nåde for sine fattige skattebønder og undersåtter ville strekke seg derhen at deres forseelse ble dem benådet, fordi den er skjedd av nød og tvang, enfoldighet og ringe ettertanke». Dessverre for de tiltalte strakk ikke nåden seg så langt, og de måtte betale bøter og levere fra seg kjeler med tilbehør.
At ulovlig brenning ikke bare var en mannlig yndlingssport, beviser enka Randi Sørsdal som en av de atten. Noen år tidligere, i 1760, måtte også Brynhild Hennum stande til rette sammen med et par andre lidelsesfeller for at det «ved inkvisisjon» var funnet norsk heimebrent brennevin hos dem. Og i 1773 gjør atter 17. bønder i Lier en ydmyk botsgang med en underdanig søknad om å få ettergitt brennevinsbøter. Om de benådende myndigheter var mildere stemt nå enn mot de 18 fattige skattebønder i 1786, kjenner vi ikke til. Likevel må vi ha rett til å tvile på det.
På grunnlag av disse kilder - og enda flere - kan vi slå fast at svært mange liunger skaffet seg rikelig brennevin til husbruk, og vel så det, enten det nå var forbud eller ei. Skulle deres egne buteljer ha rent tomme, visste de tørstende hvor de kunne få tak i de leskende dråper. Det fans da gjestgiverier og kroer i bygda, ja til og med enkelte individer som puslet med salg av spirituosa uten kongelig bevilling i det hele tatt. Hos slike kunne det stundom gå riktig lystig for seg, som hos enka Gyri Ingebretsdatter på Egge. I 1735 blir hun tiltalt for å ha solgt øl og brennevin både søndager og andre helligdager. Siste bededag røk det opp til et veritabelt slagsmål, det måtte nok vitnet Hans Ingebretsen Gåserud «i særdeleshet alt for meget sanne idet han på veien fra Egge ble overfallen og hans øyne utstukne med en kjepp, så han siden har vært og ennu er aldeles blind». Grannen til Gyri, Paul Rasmussen, hadde også sine brennevins-svin på skogen, og i retten måtte han medgi at samme bededag hadde ca. 30 personer på hjemveien fra kirken «ungefær klokken 5 slett om aftenen» vært inne hos ham for å kjøpe et glass øl og ditto brennevin. Etter å ha drukket «et krus øl til nødtørftighet» begynte så Halvor Christoffersen og Hans Ingebretsen i knestående stilling å «hale hverandre i håret». Bror til den førstnevnte, Jens, skilte da kamphanene at, og kona på gården forholdt Halvor det utilbørlige i å holde slik husemåte en hellig bededag. Men denne forsvarte seg med at Hans Ingebretsen var den aggressive som ville rive håret av ham «likeså gjorde han med meg udi en daufning på Meren». Så steig atter larm og gny i stua, men nå var fordums fredsstifter Jens plutselig blitt revet med i kamptummelen, og blodet fløt ham snart gjennom nese og munn. Til slutt stilnet det noe av, men på veien fra Egge så altså Jens sitt snitt til å stikke ut øynene på Hans, en ugjerning han måtte sone med 3 års festningsstraff pluss tap av sitt «boslodd». Enka Gyri Ingebretsdatter derimot slapp billig fra alt hurlumheiet, idet hun ble frikjent for å ha holdt vertshus, men dømt til bot for brudd på helligdagsforordningen.
Heldigvis foregikk ikke ulovlighetene alltid med slik voldsom villskap som i dette bededagsgildet på Egge. Tingbøkene kan også trekke fram mer gemyttlige - om enn ulovlige - sider i samband med alkoholserveringa. I 1777 kom forpakteren av gjestgiveriet på Linnes i heisen fordi han hadde tillatt spill og dans i sitt hus og solgt berusende drikkevarer til bygdefolk. Vitnet Anne Gundersdatter kunne da berette at den 11. mai om kvelden kom «kompanienes tamburer for neste dag å øve seg med hverandre etter deres sjefers ordre å slå på trommer, og da klokken var vel 8 slett, så hun atskillige fremmede løp inn og ut av huset, som hun ikke kjente, og da begynte tamburene å spille på viol, snart den ene, snart den annen av dem, hvorved hun så at tamburene til dels og nogle andre danset nogle ganger». Etter å ha forrettet sin husgjerning, gikk hun til sengs, og kunne derfor ikke si hvor lenge moroa varte. Men om morgenen da hun sto opp, fans ingen fremmede der, «og tamburene var da ute på deres samlingsplass og trommet». Enda dette hørtes nokså uskyldig ut, reagerte retten strengt og dømte Peder Linnes til bøter. Den mente kanskje det samme om gjestgiveriene som Eidsvollfuten i 1790 «at sådanne steder er høyst skadelige og forføreriske anledninger for ungdommen og lokkende leiligheter for den drikkfeldige gamle, som gjerne fyller på så lenge strupen kan ta imot».
Av slike «forføreriske anledninger» hadde bygda allerede fra 1600-åra minst 4, og tallet ble ikke mindre århundret etter. Riktignok sier Essendrop, at «til de refsendes befordring er 3 gjestgivergårde beskikket», men både i futeregnskaper, folketellingslister og andre dokumenter står til sine tider oppført 4. Disse var omtrent de samme som før: Linnes, Valle (Hegg), Gjellebekk og Svangstrand. I 1750 må iallfall gjestgiverne Peder Lindenes, Povel Valle, Ole Gjellebekk og Kristoffer Svangstranden hver betale 2 daler i prinsessestyr (skatt). Men i en fortegnelse over gjestgiveriene og kroer fra 1739 står Øde Valle oppført under kroene, enda den må betale større avgift, såkalt rekognisjon, enn noe av de tre «gastgieberiene». Ellers mener futen at kroene ikke kan betale konsumsjon og folkeskatt, «da deres næring er måtelig, liten eller meget ringe». De hadde ikke samme serveringsrettigheter som gjestgiveriene og skysset heller ikke reisende. Foruten på Valle er det også kroer på Hennum, ved Sjåstadhammeren og Møysund. I en oppgave fra 1768 derimot står Valle og Hennum oppført som gjestgiverier, mens Svangstrand og Gjellebekk er «degradert» til kroer. Denne inndelinga må vel være litt vilkårlig, særlig hva Gjellebekk angår, som stadig seinere blir titulert gjestgiveri. Den nevnte skyssdagboka fra 1792-95 gir oss inntrykk av at gjestgiveriet var vel anskrevet blant de reisende. I rubrikken «Anmærkninger» har enkelte av de veifarende gitt det attest, og den varierer fra «ganske god befordring» til «ypperlig befordring». Nå gjaldt kanskje disse utsagnene først og fremst skyssen, men sjølve forpleiningen hadde sikkert også mye å si når dommen skulle felles. Folketellinga 1801 fører opp Anders Andersen på Hafskjold som gjestgiver, men nevner ikke noen på Linnes.
All denne priviligerte utskjenkings-virksomheten må nok ha vært temmelig innbringende siden så mange «upriviligerte» også prøvde seg. Derfor hadde gjestgiverne ofte et svare strev med å snuse opp suspekte individer som drev sin tørststillende geskjeft uten kongelig velsignelse. Det hendte forresten også at flere sloss om sjølve bevillingsretten. Særlig rundt 1750 ble en mengde bygdefolk stevnet for ulovlig krohold, som oftest resulterte i klekkelige bøter. Fristende var det likevel dersom de, som f.eks. Ole Tranbybråten, bodde like ved en livlig trafikkert landevei og kanskje et par fjerdinger fra nærmeste lovlige skjenkested. De forbipasserende var gjerne tørste, og bygdefolk samlet seg ofte for å høre nytt fra grenda og omverdenen. Da kunne det være vanskelig å nekte en leskedrikk når de visste så vel at den fans i huset. Så steig stemninga, og det ble kanskje både dans, kortspill og terningkast. Var de så riktig uheldige, endte det med slagsmål med etterfølgende rettssak. Men som regel koste de seg sikkert riktig bra, og disse samlingene hørte på en måte med til selskapslivet. Derfor var det også en æressak å gjøre opp for seg når de hadde nytt noe, og greidde de det ikke i levende live, fikk det bli etterkommernes sak å ordne opp. I et skifte etter Paul Temte rundt 1750 forekommer iallfall følgende gjeldspost: «Mikkel Larsen Skrangla fordret for drikkendes vare, som enken sagde hun var vitende, 2 mark 14 skilling».
Også i brylluper, gjestebud, kast, domninger og andre festlige høve fløt nok både øl og brennevin i stride strømmer, det fins mange bevis på, som vi delvis skal omtale seinere. Men også ved gravferd - eller bedre gravøl - måtte bestemte mengder fluidum til, skulle den døde komme i jorda på en ærefull måte. Til gravferda etter Marie Persdatter Viker på Ask i 1774 gikk med 2 potter fransk brennevin, 19 1/2 potter dansk og 8 1/4 potter norsk (1 pott = 0,9651 liter) pluss 5 kvarter malt til ølet. Trass i denne storsupinga i lag og sammenkomster har kanskje Essendrop rett i at misbruk av berusende drikker var mindre enn i tidligere tider. Enda enkelte fremdeles gjorde mange dumme ting i fylla, som utskjelling, slåssing og tapbringende hestehandel, ser det ut til at folk ikke er så ville og brutale som før. Noe avhold var det nok ikke snakk om annet enn til hverdags iallfall, men sannsynligvis litt større måtehold enn fedrene hadde vist. Stundom hører vi at en og annen oppfører seg særdeles uhøvisk i beruset tilstand, som f.eks. Ellen Merens tjenestedreng Ingebret Torsen. På Maria besøkelsesdag i 1735 kom han til kirke så drukken at «han falt ned av benken på koret og ikke kunne reise seg opp igjen, men lå på gulvet og spydde så at vitnet (bygdevekteren Mogens Carlsen) måtte drage ham av spyet bort på gulvet hvor han ble liggendes imedens predikenen varte.» Den gode Ingebret måtte innrømme at han hadde drukket litt om morgenen, men kunne ikke skjønne at han var så full da han hadde «løpt lang vei etter en hest.» Da han ved en slik usømmelig oppførsel har «ikke aleneste fortørnet Gud i himmelen,» men også forarget sin neste, bør han «på en sabbat eller hellig dag å stande udi gapestokken en times tid før og en time etter predikenen, andre likesinnede skarnaktige og drikkekjære gemytter til eksempel og avsky, så vel som å betale hellige brøde, som er 3de lodd sølv.» Før også vi feller vår knusende dom over slik «skarnaktighet», bør vi vite at på den tida kunne til og med en såpass høykirkelig begivenhet som middagen ved en bispevisitas bli temmelig fuktig. Ifølge bispens eget utsagn hendte det at presten da ble full før selskapet sluttet om kvelden. Et annet «spirituelt» tidsbilde viser oss Nordlandsbispen svømmende i fullt skrud omkring i et hagebasseng etter en særdeles belivet aften. Og når sjelehyrden slik lot seg lokke av det stimulerende brennevinet, skal en heller ikke vente at hans hjord alltid viste forsakelse når den tørstet.
