Bonden, gården og bygda
Det relativt sorgløse liv som den tids Liunger levde med sine krøtterflokker på gode havneganger, med små åkerlapper og med et mildt og behagelig klima, tok visstnok etter hvert slutt omkring et halvt årtusen før Kristus. Det ser ut til at de varme, tørre somrene ble avløst av kjølige regnsomre, og at vintrene ble kaldere og snørikere.
Hvis det er riktig, som forskerne antar, at klimaet ble vesentlig dårligere på denne tid, måtte det få betydelige konsekvenser. Buskapen kunne ikke lenger berge seg selv ute året rundt. Både folk og fe måtte sulte og fryse, og sykdom og død fulgte hakk i hæl. De gode gamle dager med skinnende buskaper på grønne, solvarme voller ble bare et minne. Virkeligheten var en grå hverdag i en innbitt kamp for å berge livet under harde og uvante kår. Skulle folk ha mulighet for å berge seg i en slik situasjon, måtte de ta konsekvensene av det som var skjedd. Vi har ikke så godt kjennskap til deres levesett at vi helt ut kan forestille oss hva det betydde for dem å tilpasse seg en ny situasjon. Men to ting må være klare: De måtte bygge vinterhus - om de ikke hadde hatt det før - og de måtte samle vinterforråd både for folk og krøtter.
På denne tid var jernet tatt i bruk i Europa, og det ble etter hvert også kjent i Norden. Det var kelterne nordboerne hadde kontakt med ute i Europa på den tid, og noen direkte kontakt med kulturlandene rundt Middelhavet hadde ikke nordboerne. Dermed ble det kelterne som formidlet kjennskapet til jernet til Norden. Men jernet ble kjent som et metall egnet til å lage smykker av - ikke til å lage redskap av. Selv om jernet var kjent, kom det derfor neppe til å bety noen hjelp til å overvinne vanskelighetene. Stein, tre og bein var altså fremdeles de materialene som stod til disposisjon når de skulle lage redskap til bruk i kampen for tilværelsen. Husene måtte selvsagt få en meget primitiv utforming. Det er ikke funnet hus fra denne del av eldre jernalder på vår kant av landet, så det kan vanskelig sies noe bestemt om hvordan de har sett ut, selv om vi nok kan tenke oss at både stein og torv og tømmer ble tatt i bruk. Helst var det vel lange, lave hus med vegger av stein og torv og med torvtekt tak båret oppe av stokker. Disse husene ga sikkert plass både for folk og krøtter under samme tak. Det å få opp et slikt hus med primitiv redskap må ha krevd mye arbeid. Men ennå mer arbeidskrevende var det å samle vinterfór til buskapen med de redskapene som fantes. Man regner med at en liten familie umulig kunne skaffe tilstrekkelig vinterfór til en buskap alene, men at 20-30 mann i fellesskap kunne greie dette. Man har derfor antatt at de slo seg sammen i store flokker for å mestre vanskelighetene, og det er mulig at resultatet av klimaforverringen et halvt årtusen før vår tidsregning var at de delvis nomadiserende bønder flyttet sammen på få steder som vi kan kalle flokkebosteder. Her oppsto det da en gård med faste hus og tun med omliggende åkrer, enger og beite. På den måten kunne de kanskje mestre de nye, dårligere vilkårene. Men de måtte nok samtidig lære seg til noe av fangstmannens levesett. Det ble nødvendig å drive både fiske og jakt for å skaffe det som trengtes til livberging for den store husstanden. Men dermed var man også på vei mot en sammensmeltning av jordbrukskulturen og den gamle veidemannskulturen som hadde levd videre utenfor de områdene hvor de innvandrede jordbrukerfolkene hadde slått seg ned.
Vi kan tenke oss at også de folkene som levde av fedrift og litt jordbruk i Lier, samlet seg på et sted der de bygde faste hus og etablerte en gård. Ved valget av bosted må de ha tatt hensyn til at jorda skulle være fruktbar og årsikker, at det skulle være rikelig tilgang på beite og gode muligheter for fórsanking, og endelig at det skulle være gode vilkår for fiske og fangst. Tanken går i retning av strøket Linnes-Huseby. Sletta her nede har lettbrukt og god jord som er lite utsatt både for væte og tørke. Det må ha vært gode beiter her på en tid da det ellers ikke fantes en eneste fast gård. Åpninger i skogen var det blitt etter den svirydningen som hadde vært drevet i århundrer, og der vokste nok graset godt. Elva og fjorden ga fisk, og i åsene omkring kunne jakten drives.
En eventuell gård fra den første delen av eldre jernalder, som vi kaller tidsrommet fra 500 f.K. til 800 e.K., skulle gi tilhold og utkomme for et stort antall mennesker. Den må ha hatt en betydelig utstrekning. Spørsmålet er om vi kan stedfeste en slik gård i Lier. Det fins store gårder i ytre Lier - slike som Søndre Linnes og Huseby, men ingen av dem har den utstrekningen vi ville vente av den gamle storgården. Likevel kan det ha eksistert større gårder her for, og vi må derfor ta for oss gårdene omkring utløpet av Lierelva for å lete etter spor etter en mulig gammel storgård.
I denne undersøkelsen, som i bosetningshistorien i Lier i det hele tatt, får vi lite hjelp av arkeologien. Det er ikke foretatt systematiske utgravninger i Lier og de tilfeldige funnene som er gjort fra jernalderen, stammer for størstedelen fra en mye seinere tid - vesentlig vikingtid. Vi må derfor bygge på studium av gårdsnavnene og på vurdering av den enkelte gård med hensyn til størrelse i gammel tid, vilkår for jordbruk, beliggenhet og lende.
Ved utløpet av Lierelva finner vi først Søndre Linnes på østsida av elva og Huseby på vestsida. Litt lenger oppe ligger Nordre Linnes på vestsida av Lierelva og uten direkte forbindelse med Søndre Linnes. Det at to gårder så nær hverandre og likevel uavhengig av hverandre har samme navn, er påfallende. Navnet skulle være midlet til å særmerke den ene gården fra den andre, og nabogårder som har samme navn må derfor være oppstått ved deling av en gård med dette navnet. Dette viser seg å være tilfelle også her. Huseby som skiller de to Linnes-gårdene fra hverandre, er en gård som er blitt til i slutten av folkevandringstida (400-800 e.K.). Etter undersøkelser som Asgaut Steinnes har foretatt, kan gården sannsynligvis dateres til 700-tallet. Det forteller navnet som betyr «gården med mange og gode hus». Denne gården må da være oppstått ved deling av Linnes. Det ble da en Linnes-gård i sør og en i nord, mens den midtre gården som utmerket seg ved sine hus og ved sin spesielle oppgave (se seinere) fikk navnet Huseby. Men dermed kan det også fastslås at Linnes må ha eksistert som gård lenge for denne tid. Navnet kommer av gno. Lindines eller Lindanes og betyr nesene eller tangene der det vokser lind. Gårdsnavn av denne typen kan være meget gamle og setter ingen bestemt grense for gårdens alder.
Oppe på høydedraget vest for Linnes-Huseby ligger en gård med navnet Stoppen. Det første leddet i navnet er stopp n., et ord av samme rot som staup n.; det betyr senkning eller søkk, og sikter til den dype dalen rett vest for gården. Det siste leddet i navnet er gno. -vin, som betyr eng eller beite. Gårder med navn som er dannet på denne måte har opprinnelig vært deler av en større gård. Ofte ligger en gruppe av vin-gårder rundt en sentral gård som klart peker seg ut som den eldste. Endelsen -vin har vært brukt gjennom en stor del av jernalderen til ut i vikingtida, men det er fastslått at en overveiende del av vin-gårdene er blitt til allerede i romersk jernalder (0-400 e.K.). Med den beliggenhet og det omfang Stoppen må ha hatt fra gammelt av, skulle det være god grunn til å regne den som en romertids-gård. Spørsmålet er så hvilken eldre gård Stoppen har vært en del av. For å få klarhet i dette blir det nødvendig å se litt på de gårdene som ligger nærmest omkring. Nedenfor Stoppen finner vi etter hverandre fra vest mot øst: Nøste (av gno. Naustar). Høvik (gno. Heyvik), Jensvoll (gno. Hjalmsvollr) og visstnok en forsvunnet gård Sporevoll. Naustar er flertall av naust som betyr naust eller båthus. Heyvik (gno. hey n. - høy) betyr høyvika, og Hjalmsvollr betyr høystakkvollen (av hjalmr- høystakk). Sporevoll er ikke forklart. Ellers synes sammenhengen klar: alle gårdene har vært deler av en eldre gård, og den eldre gården må være Stoppen.
Bosetningen i Lier inntil ca. 1350. O Gård fra romersk jernalder. ‚ Gård fra folkevandringstid. V Gård fra vikingtid. + Gård fra gammelnorsk tid. (Seinere nedlagte gårder som ikke er sikkert stedfestet, er ikke avmerket på kartet.)
Folkene der har hatt sine båthus der avstanden til fjorden var kortest, ved Nøste. Så fulgte etter hverandre «Høyvika» og «Høystakk-vollen». Alle disse gårdene ble skilt ut som selvstendige gårder, og tidspunktet vil vi for de to førstes vedkommende sette til vikingtid (800-1050) og for den sistes vedkommende til det tidsrommet som vi kan kalle gammelnorsk tid (1050-1350), alt etter vurdering av navnetype og størrelse. Alle disse gårdene er altså sekundære i forhold til Stoppen.
Fortsetter vi østover langs stranda, kommer vi til Gilhus (gno. Gildi-hus). 1) Navnet skyldes at et bondegilde har hatt tilhold der. Slike gilder har eksistert så tidlig at det for så vidt ikke skulle være noe i veien for å føre den tilbake til vikingtid. Men gårdens størrelse gjør det likevel ikke rimelig å anta at den er eldre enn tidlig kristen tid. Gården er nok ryddet på Husebys område. Det samme gjelder trolig den vesle gården Møysund (gno. meyr sideform av adj. mjór = smal, trang, altså det trange sundet), som sannsynligvis ble ryddet ved Lier-elva i gammelnorsk tid. På nordsida av Stoppen ligger Lian (gno. Hliðarnir). Navnet betyr liene. Gården må helst henføres til tidsrommet 400-800. Dermed er det klart at alle de nærmeste gårdene rundt Stoppen er yngre enn den. Den nærmeste gården som er eldre enn Stoppen, er Linnes. Stoppen må derfor ha vært en «vin» under Linnes før det ble en selvstendig gård her. Dermed er det også langt på vei klart hvor stor utstrekning Linnes har hatt fra først av. Søndre Linnes når ennå med innmark og utmark fra fjorden og Lierelva opp på åsen i øst til grensen mot Røyken. Stoppen når på samme måte opp på den høyeste åsen ovafor gården i vest. Linnes omfattet altså fra først av kanskje hele området fra åsryggen i øst tvers over Lierdalen i et bredt belte fra fjorden og nordover til åsryggen i vest. Det skulle derfor ikke være urimelig å anta at vi her står overfor en gård som fra først av var bosted for en hel flokk, og at gården er blitt til før vår tidsregnings begynnelse. I hvert fall tyder alt på at vi her har for oss den eldste gården i Lier.
1) Frydenlund stammer fra 1700-tallet.
Rundt det første sentret oppsto det - som vi delvis alt har sett - etter hvert nye gårder. Som så ofte før må vi utenfor landets grenser for å finne hva det var som muliggjorde en slik utvikling. I tida omkring Kristi fødsel var romerhærene og dermed også romerkulturen på rask marsj fremover i Europa. Det ble nå direkte kontakt mellom romerriket og de germanske folkene og dermed kunne romerkulturens mange nyvinninger mye lettere enn før formidles til Norden. Noe av det viktigste nordboerne lærte av romerne, var å ta jernet i bruk til å lage redskaper av. Samtidig ble jernvinna kjent i Norden, slik at de selv kunne utvinne jern. Det foregikk på den måten at de først lette seg fram til myrer hvor det fantes myrmalm. Derpå tok de opp og tørket myrjorda med myrmalmen i. Så laget de ei grop i jorda og foret den med stein. I bunnen av gropa la de trekull og oppå fylte de myrmalmen. De satte fyr på kullene og blåste luft inn gjennom en kanal ved hjelp av en belg. Så smeltet malmen og rant ned i bunnen av gropa. Dermed hadde de en klump jern som de kunne smi seg redskap og våpen av.
De nye jernredskapene ble et ganske annet og mer effektivt hjelpemiddel enn de gamle av tre, bein og stein. Med ei jernøks var det ikke lenger en uoverkommelig oppgave å rydde skog eller bygge hus. Og med ei jernsigd i neven gikk det raskt å skrape sammen for til en buskap. Med slikt utstyr måtte det være fristende å flytte ut fra den store fellesgården og ta til for seg sjøl. Jord var det nok av. Rundt omkring storgården lå det fristende vin-er og lenger oppover strakte hele Lierdalen seg med fruktbar jord og frodig vegetasjon, men nesten fullstendig urørt. Liers historie i de første 800 år av vår tidsregning skulle derfor først og fremst bli historien om hvordan liungene la dalen under seg, ryddet urskogen og skapte bølgende åkrer og grønne voller fra fjorden i sør til fjorden i nord.
Vi vil nå forsøke å følge gangen i bosetningen. Det blir da nødvendig å søke å datere gårdene til bestemte tidsrom, som romersk jernalder (0-400 e.K.), folkevandringstid (400-800 e.K), vikingtid (800-1050) og gammelnorsk tid (1050-1350). Men enhver tidsangivelse her må tas med forbehold, fordi dateringen i stor utstrekning må bygge på skjønn.
Da vi forsøkte å følge storgården Linnes fra sentrum til dens ytterste grenser, så vi hvordan det vokste fram nye gårder i strøket vest for modergården. Men storgården Linnes må ses som utgangspunkt for rydning av nye gårder også i andre retninger. Fra Søndre Linnes ble det trolig i folkevandringstida ryddet en gård nede ved fjorden, den fikk navnet Gullá - det gule sjøvannet (gulr - gul og lá - sjøvann ved strandkanten). Høyere oppe mot åskanten ble Kovestad ryddet i vikingtida; navnet er dannet enten av mannsnavnet Kagi eller av kage - en lav busk, f.eks.. einer, og gno. staðir - gård. Denne endelsen er meget vanlig og ble brukt ved dannelse av gårdsnavn i slutten av folkevandringstida og i vikingtida. Også Lahell, gno. Laðhella - et berg ved sjøkanten der de lastet og losset båter, er en vikingtidsgård. Omtrent jevnaldrende er Mørk gno. Mork - skog, udyrket mark, mens Dauerud, gno. Draugaruð, er ryddet i gammel-norsk tid. - ruð-endelsen i navnet viser at gården ikke kan være eldre. Denne navnetypen kom først i bruk i denne tid. - ruð betyr rydning, og rudgårdene bærer preg av å være utkantgårder. Hva det første leddet i dette gårdsnavnet betyr er usikkert, men det kan tenkes at det kommer av gno. draugr - gjenganger, spøkelse, slik at denne rydningsgården altså var beryktet for sine gjengangere. En liten gård som fikk navnet Nygård, ble trolig ryddet i nærheten av Søndre Linnes i gammelnorsk tid. Også fra Nordre Linnes fortsatte ryddingen av nye gårder. I vikingtida ble Ábýr (Åby) oppe ved Viulstadelva ryddet. Navnet betyr «gården ved elva», elvegården. I vikingtida ryddet en mann ved navn Ketill Ketillstaðir - Kjelstad. Omtrent jevnaldrende er nok Haug (gno. Haugr) i lia vest for Huseby. En liten forsvunnet gård med navnet Himmerike som lå høyt oppe på en topp ovafor Lian, hører åpenbart gammelnorsk tid til, og det samme gjelder gårder som Flåtan. (av gno. flati - slette) ved åskanten vest for Lian.
Det viser seg altså at bosetningen kan følges fra et sentrum utover mot utkantene, og at det er muligheter for å henføre i hvert fall en stor del av gårdene til bestemte epoker. Når vi nå skal forsøke å forfølge bosetningen videre oppover Lierdalen, tar vi med de erfaringene vi har høstet angående de enkelte gårdsnavns alder. Vi har funnet at rud-gårdene var utkantgårder (Dauerud) og at de må dateres til gammelnorsk tid. Med stad-gårdene rykker vi nærmere opprinnelige sentra for bosetningen, samtidig som vi kommer tilbake til vikingtid (Kjelstad). - stad-navn hvor første ledd ikke er personnavn, men et ord som sikter til naturforhold på stedet, kan gå ennå lenger tilbake, til tida mellom 600 og 800 e.K.
Et enda eldre lag i besetningshistorien representerer -vin-navnene (av gno. vin - havnegang, eng). Her står vi ved gårder som opprinnelig har vært deler av en sentral gård som bosetningen er gått ut fra (Stoppen). De hører helt ut forhistorisk tid til, og kan gå tilbake til romersk tid. Det samme kan sies om gårdsnavn sammensatt med gno. heimr som betyr heim, bosted; denne navnetypen har vi ennå ikke truffet på. Som den sentrale, eldste gård peker gjerne en gård med naturnavn seg ut (Linnes). Disse navnetypene er greie å ha med å gjøre. Men det dukker opp mange andre navn som ikke uten videre lar seg plassere på grunnlag av sin form, og da må naturforhold, vilkår for gårdsdriften og størrelsen på gården i eldre tid tas i betraktning. Arkeologien gir som før nevnt lite hjelp.
I det lange, smale Lier-dalføret må bosetningen ha foregått trinnvis på den måten at det på de mest egnede stedene ble ryddet enkeltgårder med forholdsvis store mellomrom. Disse gårdene må ha dannet utgangspunktet for den videre bosetning, hver i sitt strøk. Målet må bli å finne fram til disse sentrumsgårdene for så å forfølge den videre bosetning ut fra dem.
Nord for Viulstadelva ligger et område som må ha bydd gode vilkår for jordbruk også i eldre tid, slik at vi kan vente å finne gammel bosetning der. Noen av gårdsnavnene bærer da også et alderdommelig preg, men de hører ikke med til de typene som lett lar seg tidfeste. Det faller likevel av flere grunner naturlig å feste seg ved strøket nærmest kirken. Prestegården Frogner ligger et stykke oppe i lia og har fra gammelt hatt jord både her og nede på sletta. Navnet kommer av gno. Fraunar, flt. av fraun. Navneforskerne mener at dette ordet skal være oppstått av frauðn, et ellers ukjent gammelnorsk ord som igjen skal være avledet av fraud m.; det betyr fråde, skum, saftighet, trivelighet, gjødsel. Navnet skulle da bety fruktbar eller gjødslet mark. Men både betydningen og opprinnelsen til dette navnet er altså temmelig dunkel, noe som tyder på at navnet er svært gammelt. Navnet lar seg likevel ikke tidfeste nøyere uten at vi ser det i en videre sammenheng. Grannegårdenes navn har heller ikke en slik karakter at de gir sikre holdepunkter. Men Frogner-navnet eller entallsformen Frogn finnes igjen i flere østlandsbygder. Ved å sammenligne disse gårdene og se dem i relasjon til gårdene omkring på hvert sted, kommer vi til det resultat at Frogner i Lier må dateres til eldre jernalder, og sikkert ikke seinere enn tidsrommet 400-600 e.K. Dermed har vi et utgangspunkt for dateringen av gårdene omkring. Rett ovafor Frogner finner vi Eik med en dominerende beliggenhet. Gården må ha fått navn etter en stor, ærverdig eik. Eik har nådd helt inn til herredsgrensen i vest. Når vi sammenligner Eik med gårdene omkring, finner vi at Eik både på grunn av sin størrelse, sin beliggenhet og sine grenser peker seg ut som den eldste gården her, og bosetningen må ha utviklet seg ut fra den som sentrum. Ut fra dateringen av Frogner til folkevandringstida, er det rimelig å føre Eik tilbake til romertid. Hval (av gno. Hváll - et rundaktig høydedrag) som ligger rett sør for Frogner, har nok hatt en betydelig utstrekning fra først av, og må ses som utgangspunkt for rydning av flere gårder i strøket her. Sett i relasjon til de gårder som er ryddet herfra, blir det rimelig å datere også denne gården til romertid.
Nede på sletta hadde Hval en engslette, en voll; her ble det trolig alt i folkevandringstid tatt opp en selvstendig gård, og den ble kalt «gården på vollen»; det ble til Valle, som er en bøyningsform av vollr - voll, engslette. Ved elva nedafor Valle har det sannsynligvis ligget en gård med navnet Brokke (se Gårdshist. bd. 1 s. 208/ 09). Den er i tilfelle blitt nedlagt etter Mannedauen, og det er så få holdepunkter at det er vanskelig å si noe sikkert om når den ble tatt opp. En gård nede ved den bekken som nå heter Villingbekken, men som trolig før har hatt navnet Grepta, fikk navn etter denne bekken; slik må opphavet til navnet Grette være. Betydningen er ei grøft eller noe som er utgravd. Forholdene gjør det rimelig å tidfeste gården til vikingtid. Både Hval og Grette har leirgrunn, men borte ved Viulstadelva er det sandjord. En åker som Hval hadde her, måtte få navnet Sandåker; navnet ble overtatt av gården da det ble selvstendig gård her, noe som trolig skjedde i vikingtida. En sikker vikingtidsgård er nabogården Viulstad som ble ryddet av en mann ved navn Viull eller Vifill. Vilkårene for jordbruk på Stein må også ha vært så vidt gode at det er rimelig å anta at denne gården ble ryddet i vikingtida. Videre oppover langs elva var derimot mulighetene for jordbruk mindre gode, så jorda fikk ligge uryddet til ut i gammelnorsk tid. Både Tormesrud, som ble ryddet av en Tormod (gno. þormoðr) og Årkvisla er blitt til i denne perioden Navnet på den siste gården kommer av gno. Árkvisl, som betyr et sted der to bekker renner sammen. - Alle disse gårdene må ses som utløpere fra den gamle storgården Hval, som på denne måten til slutt ble temmelig redusert.
Også fra Eik må det være skilt ut flere gårder innafor selve gårdsområdet. Det gjelder Frogner, som er nevnt før, og som fra først av må ha vært et markstykke under Eik. Også den gamle storgården Hegg (av trenavnet hegg) nede ved elva, og Saue nord for Frogner, kan sannsynligvis dateres til folkevandringstida. Det siste navnet kommer av et ord, Sauðar, som alt var gått av bruk i gno. tid, men som henger sammen med gno. sjoða - syde, koke. Navnet sikter vel helst til oppkommene og «syltene» som det er mange av her under den bratte fjellskrenten i lia vest for gården.
I vikingtida og tidlig kristen tid bredde bosetningen seg nordover fra disse gårdene. Fra vikingtida stammer Renskog nede ved Lierelva, Justad oppe ved Sogna, muligens grannegården Ask og endelig den forsvunne gården Kvakstad sør for Nordby. Første ledd i Renskog, av gno. Reyniskogr, er gno. reynin, et sted der det vokser rogn. Første ledd i Justad er navnet på mannen som ryddet gården, trolig Igull. Ask er dannet av trenavnet, og Første ledd i Kvakstad av et ellers ukjent gno. ord kvak, som betyr gjørme e. lign.
I det følgende tidsrommet kom så alle -rud gårdene : Rød, Haugerud (av gno. Haugaruð, dannet av flertall av haugr - en haug), Gåserud (av mannsnavnet Gási), Unnelsrud (av mannsnavnet Arnulfr), alle rett nord for Eik. Lenger nord ryddet en mann med tilnavnet Katt (gno. Kottr) Katterud, Helge ryddet Helgerud (gno. Helgaruð) og Eirik ryddet Eriksrud. I samme perioden er Landfall nord for Renskog tatt opp, kanskje etter at en eldre gård nærmere elva var gått med i det store jordskredet som har gått her. Når vi tar forholdene i betraktning, kommer vi til at også Berfløt, den forsvunne gården Brå mellom Berfløt og Renskog. Nordby og Jaren må vare ryddet på samme tid. Navnet Berfløt, av gno. Beruflot, er sammensatt av Bera som egentlig betyr bjørnebinne, men må ha vart navnet på bekken her, og flot som betyr flate, slette. Brå er det samme som ordet bru. Nordby betyr den nordre gården, og navnet kan muligens vare blitt til ved at Kvakstad er blitt delt og den nordre delen har fått dette navnet. Jaren av gno. Jaðrinn betyr jare eller kant; denne gården er trolig ryddet først henimot Mannedauen.
Hele dette leirjordsstrøket er sterkt oppskåret av bekker og tildels meget bakket. Særlig i den øvre delen skiller terreng og jordbunn seg sterkt fra det vi fant nærmest fjorden. Sognaelva danner nordgrensen for dette strøket. Nordafor denne elva skifter landskapet igjen karakter. Her ligger den store Egge-morenen tvers over dalen i retning øst-vest, bare gjennomskåret av Lierelva. I den varme og tørre sørskråningen av morenen har det vart utmerkede vilkår også for et primitivt jordbruk. Særlig i en tid da klimaet var rått og kjølig, måtte dette stedet vare gunstig sammenlignet med de fleste steder i Lier, kanskje bortsett fra Husebysletta. Det er derfor all grunn til å vente å finne en eldgammel gård her. Gårdsnavnet Egge er dannet av gno. Eggjar, flt. av egg; navnet betyr ganske enkelt eggen eller ryggen og sikter til selve morenen. Et naturnavn av denne typen kan høre til de aller eldste av våre gårdsnavn. Gårdens utstrekning fra Lierelva i øst til Eggefløyta i vest setter den på linje med gårder som Linnes og Eik for oppdelinga. Alt tatt i betraktning vil det være rimelig å føre dens opprinnelse tilbake i hvert fall til tida omkring vår tidsregnings begynnelse.
Egge har hatt sin vin, sin eng eller havnegang på leirjordsområdet lenger nord, på Meren. Siste ledd i dette navnet er -vin. Første ledd kan det vare tvil om, men helst er det vel det gno. adjektivet mærr som betyr djerv, gild, berømt. Navnet skulle da bety den gilde eller vidkjente eng. Da Meren ble selvstendig gård, sannsynligvis i romersk jernalder, fikk denne gården også en betydelig utstrekning, fra Lier-elva i øst til herredsgrensen i vest. Fra Egge ble Torstad ryddet oppe ved skogkanten i vikingtida av en mann ved navn Tore, gno. þorir. Øksne ble derimot ryddet fra Meren, sannsynligvis på samme tid eller noe før. Gården ligger ved en bekk som må ha hett Yxna, det vil si Oksebekken, og denne bekken har også gitt navn til gården. Øksnevoll er oppstått ved deling av Øksne en gang før Mannedauen. Nede ved Utenga sør for Meren ble Kollseng (trolig av mannsnavnet Koll) ryddet i kristen tid. Også gårdene mellom Meren og Glitra må vare ryddet fra Meren. Sjåstad oppe ved skogkanten tett ved Glitra ble sannsynligvis ryddet alt i slutten av folkevandringstida (600-800). Navnets første ledd er sannsynligvis Skjá, som betyr klar, gjennomsiktig. Det er rimeligvis Glitra som en gang har hatt dette navnet. Fra vikingtid stammer trolig et par gårder som forsvant etter Mannedauen, nemlig Li oppe ved skogkanten og en stad-gård med usikkert førsteledd (Kos-, Kol-, Biol-?).
Vikingtidsgårder er nok også Åmot (elvemøtestedet, av á - elv og mót-møtested) ved tangen mellom Glitra og Lierelva, Mørk (gno. Mork - skog, utmark) ved Glitra nærmere åskanten og den forsvunne gården Hakaval (mannsnavnet Haki og trolig hváll - rundaktig høydedrag) et sted mellom Meren og Sjåstad. Rød ble først ryddet i kristen tid. Samme periode tilhører også Kåtarud nordøst for Meren, en gård som ble nedlagt etter Mannedauen. På nordsida av Glitra ble de to gårdene Kulberg og Brurberg ryddet i gno. tid. Hva siste ledd -berg i disse navnene sikter til, er ikke lett å forstå, for .det fins ikke berg her. Første ledd i Kulberg er trolig gno. kul n. - vindpust, og første ledd i Brurberg er gno. bruðr f. brud, kone, kvinne. Navnet kan sikte til et berg som spilte en rolle i et bryllup. De tre -stad-gårdene Justad, Gifstad og Vefferstad og dessuten Svere ved åskanten er alle fra vikingtida. På Svere er det gjort et gravfunn fra 800-tallet. Justad er trolig sammensatt med mannsnavnet Eyjulfr, Gifstad med mannstilnavnet Gipr - av gno. gipr m. gap, kjeft, og Vefferstad med mannsnavnet Vefrøð'r. Svere kommer sannsynligvis av gno. Sviðri, som kan ha betydd et stille, lunt sted. Da vikingtida var slutt, var det lite rydningsjord igjen i dette strøket; men det var da plass for en rydning, gno. ruð, med et lite hus, gno. kot, nede ved Lierelva; navnet på den nye gården ble Kosrud. Fra samme tid stammer trolig gården Øverby som lå i nærheten av Justad, men som forsvant etter Mannedauen. Den nordligste gården i dette strøket og dermed i hele soknet, Ellevog, er nok ryddet i kristen tid fra Vefferstad, men har et navn som har tilknytning til hedendommen. Navnet må være det gno. Elivágar som også var navnet på grenseelva mellom menneskenes og jotnenes verden. Det må være Solbergelva (Nordelva) som har hatt dette navnet lenge før denne gården ble ryddet. Folk i bygda har funnet at det samme navnet kunne passe som navn på grenseelva mellom Egge sokn og Sylling sokn. Den egentlige betydningen er den gufsende elva. Grenseelva øst for Aker mot Skedsmo (nå Lørenskog)hadde det samme navnet og heter nå Elvåga. Første ledd er el n. – byge, og siste leddet er vágr m. – som kan bety væske, sjø, fjordbukt el. Lign. Denne grenseelva skal vi foreløpig ikke gå over. I stedet skal vi tilbake til den søndre delen av Lier for å følge bosetningen øst for Lierelva. Som før vil vi forsøke å finne fram til den sentrale gård som har vært den første i hvert strøk og utgangspunktet for den videre bosetning.
Øst for Lierelva er det gjennomgående en smalere stripe med dyrkbar jord enn på vestsida. Men enkelte steder vider bygda seg ut og gir større plass. Det gjelder særlig strøket rett overfor Frogner. Den solvarme, sørvestvendte lia må tidlig ha lokket til seg landnåmsmenn. Midt i strøket ligger Stokke-Brastad-gårdene. I gårdens innbyrdes plassering finner vi igjen det samme merkelige forholdet som på Linnes-Huseby. Brastadgårdene ligger i midten og både ovenfor og nedenfor ligger det en Stokke-gård. Forklaringen må også her være den at det fra først av har vært bare én stor gård Stokke. Gården har nådd fra Lierelva inn til soknegrensen. Det er rimelig å føre også denne gården tilbake til eldre jernalder, nærmere bestemt romersk jernalder, som Hval, Eik og Egge vest for elva. Den gno. formen av navnet var Stokkar av stokkr m. stokk. Navnet er forklart med at det skal være brukt stokker som grensemerker. Forklaringen synes å ha lite for seg. Det kan umulig ha vært aktuelt å sette opp grensemerker for denne gården som ikke hadde grannegårder på lang lei øst for elva den gang den ble til. Rimerligere er det å anta at stokkar her betyr skog. En lignende betydning av ordet er ikke ukjent i gno. Stokkland f.eks. betegnet rydningsland i skog. Denne forklaringen bringer gårdens navn på linje med navn som Lindines, Eik og Eggjar. Seinest i de siste par hundre årene av eldre jernalder ble Stokke delt, og i området mellom de to Stokkegårdene slo så en mann som het Brattr seg ned i vikingtida og ryddet seg en gård som ble kalt Brastad - Bratts gård. Det er gjort funn fra vikingtida både på Stokke og Brastad. Men før utviklingen var kommet så langt, var det foregått atskillig i utkantene av den store Stokke-gården.
Stokke hadde en eng eller en beitemark nede ved elva. Det må ha vart oppkommer eller iler her, og da enga ble selvstendig gård engang i eldre jernalder, kanskje i folkevandringstida, fikk gården navnet Ilvin av gno. ila f. - ile, og vin; gården heter nå Ila. Haskoll, av gno. Hoskollr, stammer trolig fra samme tid. Navnet er dannet av det gammelnorske adjektiv hoss - grå og kollr - koll, og betyr altså «grå-koll». Navnet må gården ha fått etter en formasjon i landskapet, enten på selve gården eller i nærheten; man må, om det siste er tilfelle, tenke på Fosskollen. I så fall betyr det at Haskoll var den gård som lå nærmest Fosskollen på den tid. Her ble det en gang i folkevandringstida anlagt en bygdeborg; hvis borgen hadde eksistert da gården ble ryddet, er det sannsynligvis at gården heller hadde fått navn etter borgen, som tilfelle er så mange andre steder. Det kan derfor vare grunn til å anta at gården Haskoll er eldre enn bygdeborgen. I samme retning peker jordenavnet Borge rett under Fosskollen; dette navnet går sannsynligvis tilbake på en forsvunnet gård, som må vare ryddet seinere enn Haskoll, kanskje i vikingtida. Lenger tilbake er det heller ikke rimelig å føre Foss, som har fått navn etter en foss i bekken, og Skafstad; det siste navnet er sammensatt med mannsnavnet Skapti. Disse gårdene har ligget der hvor Lier Sykehus nå har sin eiendom. Lenger nord ble Gommerud (av mannsnavnet Guiðmundr eller kjelenavnet Gummi) ryddet. Haslum mellom Stokke og Ila har et navn som er dannet av gno. Hasla, som må ha vart et bekkenavn (av trenavnet hasl m. - hassel) og heimr - heim, bosted. Det siste leddet har vart brukt til å danne gårdsnavn fra forholdsvis tidlig i eldre jernalder til vikingtida; denne gården er riktig nok ingen stor gård, men rydding av gårder omkring kan ha redusert den, og med den beliggenheten gården har, er det rimelig å anta at den var ryddet før vikingtida.
Også sør for Stokke fins det en –heim-gård, Sørum, av gno. Suðr-heimar, «den søndre gården». I motsetning til Haslum er dette en gård med betydelig utstrekning; den når fra Lierelva til grensen mot Røyken. Gården kan trygt tidfestes til eldre jernalder og da helst romertid. Et gravfunn fra slutten av folkevandringstida (600-800) viser at gården eksisterte på den tid. Under en liten heller ble det funnet skjelettrester av en gammel kvinne, et spinnehjul og biter av en beinkam. Gravleggingsmåten er forresten uvanlig; de pleide å gravlegge likene i en haug. I området mellom Stokke og Sørum ble Reistad (av mannsnavnet Hreiðar + staðir) og Solstad (av mannsnavnet Soli + staðir) ryddet i vikingtida. Viker som ligger mellom Reistad og Sørum er rimeligvis også en vikingtidsgård. Navnet er flt. av gno. vik - vik, og sikter nok til krokene på elva.
Om vi så igjen vender oss nordover fra den store Stokke-gården, finner vi at det oppe ved soknegrensen har ligget en gård som hette Auvi; gården er forsvunnet og er gått opp i den eiendommen som tilhører Lier Sykehus. På den andre sida av soknegrensen, i Tranby sokn, ligger det en gård til med samme navn. Disse to må en gang ha utgjort en gård. Navnet kommer av gno. olfvin og er et -vin-navn sammensatt med gno. alfr m., som betyr aur, grus eller sandlag under matjorda. Fra for vet vi at vin-gårdene kan vare meget gamle, men ikke de eldste i sitt distrikt. Spørsmålet er så hvor vi finner den sentrumsgården som Auvi har vart en del av fra først av. Beliggenheten gjør at det ikke er naturlig å se Stokke som utgangspunktet for rydningen, så modergården må bli å søke lenger nord. Grannegården i vest er også en vin-gård, Overn, av gno. Ofrin, hvor første ledd er gno. ofr - over; navnet betyr altså den høytliggende enga. Gården må sidestilles med Auvi. Øst for Auvi ligger Skjeggerud som er ryddet i kristen tid av en mann ved navn Skeggi. Nord for Overn ligger vikingtidsgården Haverstad; navnet er sammensatt av mannsnavnet Hafr eller tilnavnet Hafri og staðir. Nordafor denne gården ligger Hellum, gno. Helluheimar, som er en heim-gård sammensatt med gno. hella - helle, flatt berg. Også dette gårdsnavnet forteller at gården har vart sekundær i forhold til en eldre gård. Med hensyn til alder kan Hellum sidestilles med Auvi og Overn.
En heim-gård finner vi også 3-4 km lenger nord, nemlig Hennum. Første leddet er ikke tolket, og det er meget dunkelt hva som ligger bakom. Dette tyder på at gården er meget gammel, og i samme retning peker også gårdens utstrekning og gode vilkår for jordbruk. Endelig fins det et stort gravfelt her; det er riktignok datert så sent som til vikingtida, men feltets størrelse skulle tillate den slutning at gården har hatt en ganske lang historie for disse gravhaugene ble til. Det skulle ikke vare urimelig å anta at gården ble ryddet i romersk jernalder eller i hvert fall i folkevandringstida.
Et blikk på naturforhold og gårdsnavn forteller at den sentrumsgården vi leter etter, ikke kan ligge lenger nordover; den må med andre ord ligge innafor den halvsirkelen som dannes av Hennum, Hellum, Overn og Auvi. Gården må dessuten ha en slik karakter at det er rimelig å anta at den er ryddet ikke seinere enn i romertid.
De gårdene som ligger innafor denne halvsirkelen, er fra nord mot sør: Lyngås, Hårberg, og Tranby. Det første navnet kommer av gno. Lindiáss, som er sammensatt av gno. Lindi n. - et sted der det vokser lind, og gno. áss m. - ås. Navnet er av en type som det er vanskelig å datere, men det kan godt vare gammelt; i den forbindelse er det nok å minne om Linnes, som har samme første sammensetningsledd. Likevel frembyr ikke gården Lyngås slike trekk at det er rimelig å stille den på linje med de eldste gårdene i bygda, selv om det må ha vart en jevnt god gård. Den når ned til elva i vest, men den har fra gammelt av ikke hatt skog oppe i åsen. Noenlunde på linje med Lyngås står også Hårberg. Dette navnet kommer av gno. Hvirfillbergar, hvor første ledd er gno. Hvirfill m. - runding, topp eller lignende, og siste ledd er flt. av berg n. Navnet Tranby er visstnok dannet av gno. trond f., et ord som skal sikte til noe rundt, men det er vanskelig å si hva det kan vare i dette tilfelle. Siste ledd er gno. byr m. - gård. Tranby er en god og ganske betydelig gård med skog til. Gården har blitt kirkested og har gitt navn til soknet. - Men annet sammensetningsledd i gårdens navn tillater oss ikke å anta at denne gården er så gammel at den kan ha vart utgangspunktet for rydning og bosetning i dette strøket.
Det kunne se ut som om den sentrale gården vi søker i dette strøket, aldri har eksistert. Men ser vi på de tre gårdene Lyngås-Hårberg-Tranby under ett, finner vi at de strekker seg sammenhengende fra Lierelva oppe i åsen likesom de primærgårdene vi har funnet andre steder i bygda. Samlet ville dette ha vart en gård fullt på linje med Eggjar, Stokkar og Eik for eksempel, med betydelige viner i sør og avhengige heimgårder både i nord og sør. Sammenhengen må vare den at de tre gårdene virkelig fra først av har vart en gård, kanskje med navnet Lindiåss; den er så en gang i forhistorisk tid, kanskje helst vikingtid, blitt delt, og de tre delene har fått forskjellige navn.
Det fins mange eksempler på at en gård hvis navn er sammensatt med by, er oppstått ved deling av en eldre gård; i Lier har vi fra før et eksempel: Huseby. - Den gamle sentrumsgården her må dateres til romertid; ikke stort yngre må Hennum være, mens Auvi, Overn og Hellum neppe er eldre enn fra folkevandringstid.
Fra dette området har bosetningen utvidet seg i de retninger hvor naturforholdene gjorde det mulig. øst for Lyngås ble Hallingstad og Stustad ryddet i vikingtida, og Haugerud i gammelnorsk tid. Det første navnet kan komme av gno. Haldingstaðir, hvor første ledd kanskje er mannsnavnet Haldingr. Første ledd i Stustad er manns-navnet Stufr, og første ledd i Haugerud er flt. av haug, gno. haugr. Omtrent jevngammel med den siste gården er vel den lille gården Kroft ovafor Hennum. Navnet er ikke forklart, men det kan vel tenkes at det står i forbindelse med den høye fjelltoppen rett innafor gården på en eller annen måte.
Det var likevel nordover langs dalsida det var størst muligheter for nyrydning og gårdsdannelse. Her ligger det en rekke gårder med navn som har ordet dal som siste sammensetningsledd. Mellom Hennum og elva finner vi en gruppe av -dal-gårder, nemlig Buttedal (av mannsnavnet Butti, d. s. s. Botolfr), nærmere elva Klemmetsdal (av mannsnavnet Klemet), litt lenger nord den lille gården Funnesdal (av mannsnavnet Fundinn), og lenger nord Nordal. Tidligere fantes det dessuten en gård med navnet Bjørndal(en) (av mannsnavnet Bjørn eller av dyrenavnet) og en med navnet Fokolsdal (av gno. fok n. - fokk, og gno. holl m. - topp, hole), men begge ble nedlagt etter Mannedauen og det er umulig å si noe nærmere om hvor de lå. Alle disse gårdene kan vare oppstått av én gård, som kanskje har hatt navnet Dal. Gården ble trolig ryddet i vikingtida, og oppdelingen foregikk i gammelnorsk tid; det forteller det kristne navnet Klemet. Etter at den nordligste av gårdene, Nordal, var skilt ut, ble Fuglerud (gno. Fuglaruð, av gno. fugl - storfugl) ryddet mellom Nordal og Funnesdal. En gang i gammelnorsk tid ble også en liten gård med navnet Engelsjordet ryddet her et sted. Fra samme tid stammer også Rød ved skogkanten nord for Nordal.
Går vi videre nordover, finner vi igjen en -dal-gård, Sørsdal (av mannsnavnet Sunnrir eller Suðrir). Også her foregikk det en oppdeling i gammelnorsk tid, slik at det ble fire gårder, men de beholdt samme navn, Sørsdal, som altså må ha vart det opprinnelige navnet. Gården nordafor, Opsal, kan hjelpe til å bestemme alderen på Sørsdal. Etter navnet kan Opsal dateres til vikingtida; navnet kommer av gno. Uppsalir og betyr «det høytliggende bostedet». Navnet må vare gitt fra Sørsdal, som altså må vare like gammel som eller eldre enn Opsal.
Nord for Opsal ligger det to gårder som begge er ryddet i kristen tid, nemlig Torsrud (av mannsnavnet þorir) og Kittelsrud (av manns-navnet Ketill) eller Skogen; også denne gården hørte til Tranby sokn i gammel tid, da soknegrensen fulgte Asdøla.
Bosetningen på Lierskogen har trolig bredd seg dit fra Asker, for det er på den kanten de nærmeste gårdene må ha vart å finne da de tok til med rydningen her på Skjegvegskogen som strøket hette i gno. tid (a Skiagveghskoghe 1347). Det gårdsnavnet som har det eldste preget er Ulven, av gno. Ulfvin, ved det store Ulven-vannet tett ved grensen mot Asker. Første ledd er trolig gno. ulfr m. ulv, og siste ledd er vin f. - grasslette, beitemark. Gården kan kanskje ses i relasjon til Solberg i Asker. På grunn av gårdens beskjedne størrelse og vilkårene i det hele, våger vi ikke å regne den for eldre enn fra vikingtid. Opplagte vikingtidsgårder er Onstad og Grøstad nordvest for Ulven, og Stabekk er sannsynligvis ryddet på samme tid. Første ledd i Onstad er muligens et elvenavn, Alm, oln eller Alna; ordet er det samme som alen, men hva det sikter til her, er det ikke mulig å si. Første ledd i Grøstad er antagelig grøde n. - et sted der noe gror, grassflekk i skog eller mellom berg og steiner. Det siste leddet i begge navn er gno. staðir. Stabekk kommer av gno. Stafbekkr, hvor første ledd er gno. stafr - stav. Det kan kanskje sies om bekken som renner her at den har et nokså rett løp - som en stav.
De andre gårdene her oppe må henføres til kristen tid. Rype (av gno. Ripar - kant, forhøyning) ligger oppe på en jordrygg nord for Stabekk. Det fins 6 gravhauger fra vikingtid på Rype, men det er rimeligst å sette dem i forbindelse med Stabekk, som sikkert er en vikingtidsgård. Gravdal kommer av gno. Grafdal, hvor første ledd er gno. grof. f. - grav, grøft, dalsenkning; den siste betydning stemmer bra med gårdens beliggenhet i et søkk vest for Grøstad. Nord for Onstad ligger Eikeberg; navnet betyr berg som det vokser eik på. Også på Eikeberg fins det gravhauger fra vikingtid, men de skyldes sikkert vikingtidsgården Onstad. øst for Eikeberg ligger Bø; navnet kommer av gno. Bær m. og betyr gård, bosted. Det er vanskelig å si hvorfor denne lille, typiske utkantgården har fått et så pretensiøst navn. Tømte vest for Eikeberg må også vare en middelaldergård, men den er neppe mye eldre enn mannedauen. Navnet kommer av gno. Tømptir og betyr tomter, hustufter, noe som tyder på at det har ligget en gård her før. Omtrent av samme alder er Tveiten og Heia. Det første navnet kommer av gno. þveitin, bestemt form av gno. þveit som betyr jordstykke, grasflekk i skog eller mellom berg og knauser, eller også rydning. Heia er bestemt form av gno. hei f. - høytliggende slette. Det at navnene forekommer i bestemt form, viser at de er blitt til temmelig seint, men gårdene er nevnt så tidlig at det ikke er tvil om at de er ryddet før Mannedauen. Sør for Tveiten ligger Kjenner; navnet kommer av gno. Tjarnir flt. og betyr tjern. Også denne gården må vare ryddet i kristen tid.
Vi har nå fulgt bosetningen på begge sider av Lierelva, helt til soknegrensen mot Sylling langs Solbergelva på vestsida og til den gamle soknegrensen langs Asdøla på østsida. Både Solbergelva og Asdøla skjærer seg dypt ned og markerer et klart skille i landskapet. Landskapets karakter gjør det ikke naturlig å se bosetningen nord for disse to elvene, altså i Sylling, som en direkte fortsettelse og utvidelse av bosetningen umiddelbart sør for elvene. Vi må på ny søke et sentrum som bosetningen har spredd seg fra.
Lenger sør har vi flere ganger funnet gamle, sentrale gårder på morenegrunn slik som Linnes-Huseby, Stokke-Brastad, Egge, Meren og Lyngås-Hårberg-Tranby. En morene fins også i Sylling, nemlig der Sylling-gårdene ligger. Gården har en fri og vakker beliggenhet rett vest for sørenden av Holsfjorden. Verken lendet eller gårdsnavnene omkring tyder på at noen annen gård i dette strøket er eldre. Navnet Sylling er dannet ved sammensetning med -ing som siste ledd. Navn av denne typen fins det en mengde av i Sverige, og det har vart ofret betydelig arbeid på å klarlegge hva det er for et ord som ligger til grunn; forskerne er ennå ikke kommet til bunns i saken; vi får derfor la det ligge. Derimot synes det å herske enighet om at navnetypen i Sverige hører hjemme i eldre jernalder og folkevandringstid. De svenske -inge-gårdenes størrelse og deres konsentrasjon i gamle bygder og områder langs store vassdrag gjør en slik datering rimelig. Sylling var fra gammelt av den største av alle gårdene i soknet, og også ellers kan det karakteristiske ved de svenske -inge-gårdene gjelde Sylling. Gården ble kirkested i middelalderen og har gitt navn til soknet. Vi må derfor betrakte Sylling som en gammel primærgård fra eldre jernalder - på linje med dem vi tidligere har funnet. Også det første leddet i navnet Sylling er av uklar opprinnelse. Det har vart gjettet på en avledning av svell i betydningen issvull; det virker ikke sannsynlig at en issvull skal ha vart det mest karakteristiske ved gården. Kanskje navnet på en eller annen måte sikter til at landskapet der gården ligger, hever seg så høyt opp fra fjorden.
Vi har stadig regnet med at bosetningen har foregått fra sør. Det kan vare tvilsomt om det er tilfelle når det gjelder Sylling. Det har vart eldgammel bosetning rundt Tyrifjorden, som må ha vart en viktig ferdselsvei like lenge som det har bodd folk langs dette vassdraget. De har nok helst kommet over fjorden, de som først lot buskapen beite og sådde til de første åkerlappene ved sørenden av Holsfjorden.
Sørvest for Sylling ligger Solberg oppe ved åskanten. Sørgrensen for gården faller sammen med Solbergelva. Navnet, gno. Solbergar, betyr et solrikt berg. På grunnlag av navnetypen og størrelsen må gården dateres til eldre jernalder - helst folkevandringstid. I nærheten lå det en gård som hette Ski eller Skei (i Røde bok ca. 1400: «i Skiæidi»). Navnet betyr bane for kappløp eller kamp, og forteller om kappleiker i hedensk tid. Gården ble nedlagt etter Mannedauen, og vi vet så lite om den at vi får nøye oss med å fastslå at den ikke kan vare yngre enn fra vikingtid.
Nord for Sylling ligger Hørte. Navnet kommer av gno. Hirta som var navn på Hørtebekken; navnet er trolig dannet av dyrenavnet hjort, gno. hjortr. Det gir lite holdepunkt for datering, men gårdens størrelse i gammel tid og forholdene i det hele gjør at vi må datere den til slutten av folkevandringstida.
Fra Sylling ble Kirkerud tett ved kirken ryddet i gammelnorsk tid. Navnet betyr kirkerydning. Fra samme tid omtrent stammer nok også den forsvunne, lille gården Brekke som lå tett ved Kirkerud. Dette navnet betyr bakkekam. Øst for Sylling ligger fra nord mot syd: Svang, Enger og Valstad. Det gno. adjektivet svangr betyr smal, tynn, og navnet må sikte til at Holsfjorden smalner av innerst i kroken her. Enger kommer av gno. Engjar og betyr enger, grasmarker. Det må vare Sylling som har hatt sine enger her. Navnet Valstad er dannet av flt. av gno. vollr - voll, grasmark, eng, og staðir. Dette er uten tvil en vikingtidsgård, og sammenligner vi de to andre med Valstad, finner vi det rimelig å anta at de er eldre. Derimot tilhører nok Holtsmørk vikingtida. Navnet kommer av gno. Holtsmørk, hvor første ledd er gno. holt - skog, lund og siste ledd mork -- skog, utmark.
Resten av gårdene i dette strøket er ryddet i gammelnorsk tid. Til tidlig gammelnorsk tid må vi henføre Guransrud sør for Holtsmørk. Gården kan ha fått navnet fordi mannen som ryddet den hette Guðrumr, men det kan også vare at rydningen hadde tilknytning til et gudshus (goðrann) på en eller annen måte. I så fall kan det vare et spørsmål om vi ikke her for en gangs skyld har en rud-gård som stammer fra hedensk tid, nærmere bestemt vikingtid. Hvam av gno. Hvammr, kort dal, Gunnerud av mannsnavnet Gunni og Skjeggerud av mannsnavnet Skeggi nord for Holtsmørk, og Kopperud, gno. Kop-paruð av gno. Koppari - koppemaker, dreier, øst for Holtsmørk, kan lett dateres til gammelnorsk tid. Litt lenger nord ved åskanten på østsida av dalen ligger ennå en -rud-gård fra samme tid, Kornerud (sannsynligvis av mannsnavnet Korni). Rimeligvis er også Asdøl fra samme tid; gården ligger ved elva Asdøla, som kan ha hatt navnet Os, gen. Asar - dvs. den som eser lett opp. I tida nærmere Mannedauen er sikkert Tveiten ved åskanten nord for Kornerud ryddet. På samme tid må en forsvunnet gård Jaren vare ryddet i nærheten av Gunnerud (se Jaren i Frogner). Endelig var det før Mannedauen en plass langt oppe i skogen nord for Dammyrdam; stedet ble hetende Rudstaden som betyr rydningsplass.
De fleste gårdene på Øverskogen i Sylling har naturnavn som ikke gir sikre holdepunkter for datering. Men to av gårdene nemlig Skustad og Fuglerud (se Fuglerud i Tranby) har sammensetningsledd som muliggjør datering. I tillegg til disse to har vi Holmen, som inntil 1600-tallet hette Skjeggerud (se Skjeggerud i Tranby). De to sistnevnte gårdene er ryddet i gammelnorsk tid, mens Skustad (gno. Skutustaðir av mannsnavnet Skuta) er ryddet i vikingtid. Dermed er det fastslått at det fantes bosetning her på det tidspunkt. Det samme forteller gravfunn fra vikingtida om Brevik. Det er rimelig å anta at gårder som Horn lengst nord på Øverskogen, Drag, Eik, Brevik og sannsynlig også Røyne ikke er yngre enn Skustad; men på den annen side mangler vi holdepunkter for å føre dem tilbake til et tidligere tidsrom. Navnet Horn betyr horn og det må vare Høgåsen rett vest for gården som har gitt gården navn. Navnet Drag er forklart som en betegnelse for et sted der man drar tømmer eller ved. Det karakteristiske ved stedet er en liten dal eller dråg med en bekk som renner ut i Holsfjorden; vi vil heller anta at det er denne dråga navnet forteller om. Eik må ha få navnet etter ei stor eik, mens Røyne betegner et sted der det vokser rogn. Brevik er gno. Breiðavik, og betyr den breie vika, og sikter til vika ved Skjeggerud/Holmen. Det at Brevik har fått navn etter vika enda gården ligger lenger fra vika enn Skjeggerud/Holmen, beviser at Brevik er eldst av de to. Også dette tyder på at Brevik er ryddet i vikingtid. Den sørligste gården i denne gårdgruppen og visstnok den som ligger høyest i hele Lier, 420 meter over havet, er Svarteberg. Navnet skyldes sikkert den 484 meter høye Hørtekollen som ligger sør og vest for gården.
Øst for Holsfjorden ble Toverud ryddet i kristen tid. Navnet kan vare sammensatt med mannsnavnet Tofi, kvinnenavnet Tófa, eller muligens med et bekkenavn Tófa. Vefsrud tett ved grensen mot Hole, nevnes første gang med betegnelsen Almenning Øde 1577 og med navnet Vefsrud fra ca. 1620, men det kan nok vare at dette likevel er en middelaldergård. Navnet er sammensatt med insektnavnet veps som første ledd.
Vi forlater så selve Lierdalen for å følge bosetningen langs nord-sida av Drammenselva på Åssida. Her peker den forsvunne gården Braker seg ut som det selvsagte utgangspunkt på grunn av størrelse, beliggenhet og navnets karakter. Navnet er flertall av brake m. einer. Gården må nok stamme fra eldre jernalder, men den synes ikke å stå på linje med de eldste gårdene i Lierdalen, og det er neppe rimelig å føre den lenger tilbake enn folkevandringstid. I nærheten av Braker lå det to gårder med det gno. ord þveit i navnet. Det betyr som før nevnt grasflekk i skog eller mellom berg og knauser, rydning eller jordstykke. Den ene gården var Tveiter litt ovafor Bragernes torv, og den andre Strøtvet oppe i lia ovafor Braker; det siste navnet er sammensatt med gno. stryk, som her må bety et sted med sterk vind. Vi må anta at det er Braker som har hatt sine «tveiter», sine jorder eller rydninger her, og at disse har utviklet seg til selvstendige gårder, sannsynligvis i vikingtida. I gammelnorsk tid ble sannsynligvis Ileberg ryddet mellom Braker og Strøtvet, og Laugjord mellom Braker og Tveiter. Ileberg er sammensatt av gno. ila f. - ile og berg, og Laugjord (av gno. Laugargerði) betyr sannsynligvis et jorde ved en elv.
Strøm lenger oppe ved elva var en noe større gård, som nok er eldre enn vikingtida. Navnet sikter til strømmen i elva. Også Strøm har hatt sin «tveit», Hotvet sammensatt med gno. adjektiv hór-høy, altså det høytliggende jordstykket. Det ble neppe noen selvstendig gård her før i gammelnorsk tid, og fra samme tid må også Øren stamme. Navnet som betyr sandbanke, kommer av gno. Eyrin (bestemt form, fem.).
Lenger oppover langs elva vider landskapet seg ut, så det ble bedre plass for nyrydning, men det har nok vært myrlendt og dermed ikke særlig gode vilkår for gårdsbruk i gammel tid; derfor er det ikke særlig gammel bosetning her. Omtrent midt på sletta ligger gården Myre (av gno. Myrar, flt. av myrr f. - myr). Myrene må ha vært et felles trekk ved flere av gårdene på sletta her, og derfor må vi gå ut fra at den gården som fikk navn etter myrene, en gang var den eneste her. Det forteller om gården Myres alder i forhold til gårdene omkring. Lettest skulle det vare å tidfeste -rud-gårdene som det var to av, nemlig Kjøsterud (sammensatt med mannsnavnet Tjostolfr) ved grensen mot Eiker, og Stomperud (trolig av stumpr, stubbe) som kom under Landfall. Begge ble ryddet i kristen tid. Vi finner det rimelig å henføre både Berskog og Landfall til vikingtid, og Myre må da helst henføres til tidsrommet før. Berskog kommer av gno. Beruskogr, hvor det første leddet må vare et bekkenavn Bera, og det siste leddet er skogr - skog. Landfall betyr jordskred, ras. Ved Landfall lå det ennå en gård Sukka, som betyr senkning. Gården stammet sikkert fra kristen tid. Endelig ligger det oppe under åskanten en gård med navnet Li. Beliggenheten og vilkårene ellers gjør det rimelig å anta at dette er en vikingtidsgård.
Etter dette ser det ut til at det ved slutten av romersk jernalder var omkring 10 gårder spredt over hele Lierdalen med Linnes og Stoppen ute ved Drammensfjorden. Oppover dalen finner vi på østsiden av elva Stokke og kanskje Sørum og dessuten en gård i Lyngås-Hårberg-Tranby-strøket. På vestsiden lå Hval, Eik og Egge, og lenger oppe Meren, trolig med Hennum på den andre sida av elva. Videre oppover var det sikkert øde skogstrekninger helt opp til høydene der hvor lendet åpner seg ut mot Holsfjorden, og der lå rimeligvis Sylling som en sørlig utpost for bosetningen nordfra.
Når det gjelder Linnes, har vi funnet mye som taler for at gården kan vare ryddet i den eldste delen av jernalderen. For Egges vedkommende gjør forholdene det rimelig å føre gården langt tilbake i eldre jernalder. For de andres vedkommende våger vi ikke å antyde tidspunktet for gårdenes opprinnelse nøyaktigere.
I de følgende 400 årene fram til vikingtida økte tallet på gårder i Lier jevnt og sikkert. De nye gårdene som kom til, var Braker, Strøm og Myre på Åssida. Lian ble ryddet fra Stoppen og Gullaug fra Linnes. Valle kom opp sør for Hval, og omkring Eik ble Frogner, Hegg og Saue ryddet, mens Sjåstad muligens ble tatt opp på samme tid fra Meren. Rundt Stokke vokste Ila, Haskoll og Haslum fram, og omkring Lyngås-gården grupperte Auvi, Overn og Hellum seg, og likeså Hennum, hvis da denne gården ikke var tatt opp før. Til dette kom at Linnes trolig ble delt nå. Dermed var det blitt kanskje tre gårder på Åssida og ca. 15 nye gårder i den sørlige delen av Lierdalen. Men lenger oppover Lierdalen var det sikkert fremdeles store øde skogstrekninger (jfr. Mørk, Holtsmørk) helt oppover til traktene omkring Sylling, der det nå var grodd fram kanskje 4 gårder til, nemlig Solberg, Svang, Enger og Hørte. Ved begynnelsen av vikingtida var det dermed sannsynligvis omkring 30 gårder i Lier.
Når vi tar et overblikk over de gårdene som var i bruk i Lier omkring år 800, legger vi straks merke til at de har et temmelig ensartet preg. Det var store, fruktbare og gode gårder. Selvsagt var det en viss forskjell, blant annet av den grunn at rydningen sikkert ikke var kommet så langt på de yngste som på de eldre gårdene. Men forskjellen var ikke så stor at det kunne skape noen sosial forskjell av betydning i dette samfunn, og neppe noen sosial motsetning. Et temmelig ensartet bondesamfunn er det vi finner.
På den gamle storgården Linnes fant vi at det kan ha vært et stort antall mennesker samlet. Alle de nye gårdene var neppe tilholdssted for så mange mennesker, fordi det ikke kunne vare livberging for så svært mange der. Men når vi forsøker å forestille oss situasjonen på gårder som Eggjar, Mærvin og Henheimar f. eks., skjønner vi snart at med den utstrekning og de herligheter som disse gårdene hadde, trengtes det likevel flere mennesker enn de en liten bondefamilie kunne telle om mulighetene skulle kunne utnyttes. Det har fremdeles vært ættegårder, og atten har drevet dem i fellesskap, under ledelse av ættens overhode. På disse gamle storgårdene må vi anta at overhodet rådde med uinnskrenket myndighet. Om noen av ætten flyttet ut til mer eller mindre avhengige gårder, fortsatte de selvsagt å høre til ætten og ætten ga dem beskyttelse. Om noen i ætten led urett, var det ættens plikt å hevne det. Ble en av ætten drept, var det ættens plikt å ta liv for liv ved blodhevn.
Fosskollen
Portstein i bygdeborgen på Fosskollen
Men etter hvert som det ble flere gårder, og bygdesamfunnet ble større, meldte det seg stadig flere oppgaver som ætten vanskelig eller umulig kunne løse. En slik oppgave var forsvaret mot ytre fiender, og det må ha vært en krevende oppgave i folkevandringstida. Over hele Europa var det folk på vandring, og sjelden for de fredelig fram. Også til vårt land nådde disse flokkene. Å møte de trente krigerflokkene i åpen kamp kunne ikke nytte for det lille bygdesamfunnet som en 10-15 gårder i den søndre delen av Lier utgjorde. De måtte finne et sted hvor naturforholdene gav dem beskyttelse. Et slikt sted fant de på Fosskollen. Mens sletta nedenunder ligger på omkring 60 meters høyde over havet, hever Fosskollen seg opp til 204 meter, med bratte, uframkommelige skrenter i vest, sør og øst. Bare fra nordnordøst går det an å komme opp på kollen ved å ta omveier gjennom skogen. Her går det en sammenhengende åskam ut på kollen, men denne kammen er på et punkt sterkt innsnevret. Utenfor dette passet vider åsen seg ut og utgjør her det som kalles Fosskollen, hvor vi finner et platå på 120 X 90 meter. Fosskollen bød med andre ord ypperlige muligheter for forsvar mot inntrengende fiender med den tids våpen - selv om de var overlegne både i antall og i våpenbruk. Her anla da liungene en primitiv borg til felles beskyttelse. De trengte bare å bygge en sperremur i det trange passet mot nordøst. Ennå er det spor etter murene. Når man så skimtet fiendtlige båter ute på fjorden, kan vi tenke oss at varden på Kroftkollen flammet opp, eller budstikka gikk fra dør til dør. Så dro de avsted opp i åsen og ut på kollen med huslyd og buskap, med forråd og fór til folk og fe, og med alt av verdi som de kunne få med seg. Når fienden nådde fram, var det lite å finne. De kunne brenne gårdene, men de ble ikke fetere av det. Oppe på Fosskollen lå bøndene klar til å ta imot dem med kampestein og tømmervelter, med piler og spyd, med Okser, klubber og forker. Selv om byttet fristet, måtte mannefallet bli stort. Så lot de vel helst den røde hane gale, rasket med seg det som var blitt igjen på gårdene, og heiste seil på ny. Og selv om noen hus var avsvidd, hadde bøndene lært at de ved samarbeid kunne berge både liv og verdier.
Rester av bygdeborgen på Fosskollen.
Men også i forholdet mellom medlemmene av det lille bondesamfunnet meldte det seg oppgaver som ætten ikke kunne løse uten at det ble dannet spesielle organer. Den gang som nå kunne det oppstå tvister mellom naboer angående eiendomsrett og bruksretter og mangt annet. Hvis de to stridende parter istedenfor å avgjøre tvisten med våpen i hånd, ble enige om å overlate avgjørelsen til de andre bøndene, var spiren lagt til utviklingen av et ting. Og det er nettopp i dette tidsrom vi må regne at tingene har utviklet seg, i Lier som i landet forøvrig. Tingene var allting, der hver våpenfør mann møtte, og avgjørelsene ble tatt ved våpentak, d.v.s. ved at de slo våpnene sammen. Tingkretsen var sikkert temmelig liten, og samlet bare den kretsen som hadde saker av felles interesse å fremme. På tinget møtte de med sine tvister, og saker som ellers ville ført til blodhevn, kunne også fremmes på tinget. Drapsmannen måtte da erkjenne sin skyld og tinget kunne avgjøre saken ved å ilegge ham bot. Etter hvert utviklet det seg faste regler for avgjørelse i saker av forskjellige typer, og dermed var det oppstått en primitiv lov for tingområdet.
Samtidig med denne utvikling av tinget, foregikk det en forandring med den religiøse kultus. Gudsdyrkelsen var nok fra først av knyttet til familien og gården. Formålet med gudsdyrkelsen var å gjøre de skjulte makter bakom alt liv velvillig stemt ved offer og rituelle handlinger. Først og fremst skulle gudene sikre gode åringer og stor avkastning. Men her møttes hele bygdesamfunnet i en felles interesse. Forholdene lå derfor til rette for å samle en større krets om felles kultus og felles kultsteder. Intet var naturligere enn at kultstedet da kom til å ligge i nærheten av tingstedet, og i bygd etter bygd i vårt land er det ved hjelp av stedsnavn påvist at dette har vært tilfelle. Det er derfor sannsynlig at det har vært så også i Lier.
Ved første øyekast røper stedsnavnene i Lier lite eller intet om gammel kultus. Men om vi ikke nøyer oss med en rent utvendig navnetolking, men forsøker å sette oss inn i navngiverens situasjon, vil vi kanskje likevel i enkelte tilfelle ane at et navn kan røpe kultiske handlinger som må ha foregått for omkring et og et halvt årtusen siden.
Vi har tidligere nevnt at navnet Frogner-Fraunar skal bety den fruktbare eller vel gjødslede mark, og at navnet skal ha sammenheng med fraud, som betyr fråde, skum, saftighet, trivelighet eller gjødsel. Gården er blitt til i det tidsrom vi her behandler, ved at en del av gården Eik er skilt ut. Vi har også nevnt at navnet forekommer utafor Lier, og disse andre Frogner-gårdene må vi stoppe litt ved. Frogner (eller entallsformen Frogn) forekommer i alt 12 steder, og bare på Østlandet, fra Vang på Hedemark i øst til Gjerpen i vest. Alle er sentrale gårder, og ikke mindre enn tre av dem eller med andre ord fjerdeparten er blitt kirkesteder og har dermed gitt navn til sokn eller prestegjeld; det gjelder foruten Frogner i Lier, Frogner sokn i Sørum og Frogn prestegjeld i Follo. I flere andre tilfeller røper grannegårdenes navn at vi på Frognergårdene er i nærheten av gamle, hedenske kultsentra. Frogner i Ullensaker er grannegård til prestegården Ullinshov hvor guden Ullin ble dyrket. Frogner i Udnes, Nes på Romerike er grannegård til Udnes (gno. Udylgjanes, «det fredhellige nes»), Frøyhov og Horgen. Alle disse tre gårdsnavnene røper gamle kultplasser. Frogner i Kråkstad ligger ved en gammel kultplass - Vang, og ved leikarplassen i hedensk tid - Løken. Alt dette kan ikke være tilfeldigheter, og vi fristes til å gjette på at der hvor gårdsnavnet Frogner opptrer, har gården eller stedet hatt en bestemt plass i gudsdyrkelsen.
Om dette er tilfelle, står vi ved Frogner overfor et sentrum for den hedenske gudsdyrkelse i Lier. Og det er flere ting som peker i denne retning. Det var meget vanlig at kirkene ble lagt der hvor de hedenske kultstedene tidligere hadde ligget. Magnus Olsen har påvist at dette var tilfelle i mange bygder. Derfor vil det ikke vare overraskende å finne en gammel kultplass der hvor kirken ligger. I forbindelse med de andre Frognergårdene har vi nevnt at nabogårdens navn ofte røper gamle kultplasser. I samme forbindelse må det nevnes at Frogner i Lier er skilt ut fra Eik, en gård som har fått navn etter en i øynefallende eik. I den gamle norrøne mytologi spilte eika en særlig rolle som hellig tre. Den ærverdige eika som har gitt denne gården navn, kan derfor ha hatt sin plass i gudsdyrkelse som kan ha foregått her. I denne forbindelse må vi nevne at både Frogner i Bærum og Frogn i Frogn har grannegårder med navnet Økern, gno. Øykrin, av trenavnet eik og vin. Etter dette våger vi å anse det som mulig at det var til Frogner og Eik bøndene i dette strøket søkte for å dyrke i hvert fall én av sine guder.
Men hva slags gudsdyrkelse er det så i tilfelle Frogner har vært sentrum for? I den gamle, norrøne religion er det stadig forskjellige former for fruktbarhetskultus som går igjen. Formålet var å gjøre de livgivende makter velvillig stemt, og derved øke åkerens avkastning og menneskers og dyrs fruktbarhet. Ofte foregikk kultusen på åkeren ved såing om våren eller ved høsting av kornet. Formene var mange; i enkelte tilfelle har det hele munnet ut i at et brudepar ble ført sammen på et leie av det gylne, fullmodne kornet. - Vi tør ikke ha noen mening om hvordan de kultiske handlinger i tilfelle kan ha foregått her. Men vi synes å skimte bøndene samlet til rituelle opptog og kulthandlinger av meget realistisk karakter her på «Fruktbarhetsåkeren»; slik kan kanskje Frogner-navnet tolkes. Men det skal innrømmes at dette er en hypotese; noe bevis for at Frogner-navnet roper gammel kultus, har vi ikke. Fraunar var i tilfelle neppe felles kultplass for hele Lier fra først av. Linnes med sine eldgamle tradisjoner kan ha vært et sentrum for religiøs kultus. I Sylling fant vi gården Ski eller Skei i nærheten av Solberg. Her hadde de sin kappleikplass, hvor hestekamper og idrettsleiker foregikk. Disse plassene pleidde å ligge nær helligstedet, og slik var det kanskje her med. Solberg-navnene som forekommer ofte som gårdsnavn, har muligens tilknytning til hedensk kultus, og det kan ha vært tilfelle med Solberg i Sylling også. Foruten naboskapet ved Ski/Skei er det en ting til som kan peke i den retning. Vi har nevnt at Solbergelva før må ha hatt navnet Ellivågar; det samme elvenavnet er kjent fra de gamle gudesagnene, hvor det var navnet på grenseelva mellom menneskenes og jotnenes verden. Selvsagt skyldes elvenavnet her oppkalling, men en eller annen assosiasjon med den mytiske elva må ha vært til stede. Som nevnt kan navnet Gurandsrud kanskje være et minne om et hedensk gudshus. Endelig må det nevnes at kirkene ble bygd på eller nær ved gamle helligsteder. Nabogården til Solberg, Sylling, fikk kirken. Det er derfor nærliggende å gjette på at vi her står ved bygdesentret for den nordre delen av Lierdalen.
Som man forstår, befinner vi oss på usikker grunn når det gjelder å lokalisere kultplasser eller andre gamle bygdesentra i Lier. Men så mye kan vi si temmelig sikkert at større eller mindre deler av bygda regelmessig søkte til felles tingplasser og til felles kultsteder. På den måten ble det lagt et grunnlag for en fast inndeling i tingkretser og kultsokn, som nok oftest falt sammen. I dette tidsrommet synes det forresten å ha kommet en organisasjonsform utenfra også, nemlig herredet. Herredsorganisasjonen er kommet inn her i landet etter mønster fra Sverige. Vi kan regne med at Lier var organisert som et herred for vikingtida tok til. Undersøkelser som Gustav Indrebø har foretatt, tyder på at herredet var delt inn i fjerdinger, og at inndelingen ble gjennomfort av hensyn til tingene. De enkelte fjerdingene er først nevnt på et mye seinere tidspunkt, men det ser ut til at de er blitt til før vikingtid. Fjerdingene er navngitt som Viulstad-fjerdingen (eller Flatbygdens fjerding), som omfatter Åssida og gårdene i hoved-soknet vest for Lierelva til en grense i øst-vest ved Frogner kirke, Oddevall-fjerdingen, som omfattet resten av hovedsoknet vest for Lierelva, Reistad-fjerdingen, som omfattet hovedsoknet øst for Lierelva, Tranby-fjerdingen og Sylling-fjerdingen. - Som vi ser, utgjør hele Lier fem fjerdinger, noe det neppe kan ha vært fra først av. Gustav Indrebø har ment at det skyldes at den kirkelige sokneinndelingen førte med seg at det ble to fjerdinger øst for Lierelva, mens det fra først av bare hadde vært én. Vi kan tenke oss at sammenhengen kan vare den at Lier herred fra først av ikke omfattet Sylling, og at nordgrensen for Lier fulgte Åsdøla og Elvåga. Men det kan jo også tenkes at fjerdingsinndelingen var så elastisk at fem fjerdinger var mulig.
Oddevallfjerdingen hadde ifølge Indrebø navn etter en forsvunnet gård Oddevall. Men når det gjelder det dunkle forholdet omkring fjerdingsinndelingen, som det fins spor etter mange steder i vårt land, er det ennå mangt igjen å klarlegge.
Hele herredet må ha hatt sitt faste tingsted. Selvsagt kan vi ikke gå ut fra at det har vært kontinuitet gjennom århundrer. Det bør likevel nevnes at biskop Jens Nilsøn i 1590-åra omtaler Hegg som det gamle tingsted. Dette var en stor gård i gammel tid. Gården lå sentralt ved en eldgammel ferdselsvei. Den var grannegård til Frogner, hvor vi har funnet tegn som kan peke i retning av en gammel kultplass. Det er derfor ikke utenkelig at vi her står ved det gamle tingstedet for herredet.
Mot slutten av yngre jernalder finner vi i Lier et jevnt bondesamfunn med store og gode gårder som sikkert ga et trygt utkomme. Dette bygdesamfunnet var sikkert nok fast organisert innad selv om vi ikke kan klarlegge organisasjonsformene. Men hvordan var forholdet utad?
Det ser ut til at grensen for Vestfold mot øst hadde festnet seg tidlig; den fulgte åsdraget øst for Lier slik at Lier fra gammelt av var en del av Vestfold. Når dette forholdet har festnet seg, vil vi nok aldri kunne fastslå. Og stort sett ligger Liers ytre historie i dette tidsrommet i mørke. Den som i de siste årene har gjort de mest energiske forsøk på å trenge inn i dette tidsrom av vårt lands historie, er riksarkivar Asgaut Steinnes. Etter hans hypotese har begivenhetene utviklet seg slik:
Kort etter midten av 700-tallet ser det ut til å ha kommet en erobrerkonge nordfra over Hedmark, Toten, Hadeland og Ringerike og ned i den nordre delen av Vestfold-riket, d.v.s. Eiker og Lier. Her har han satt seg fast. Men for han kunne dra videre nedover i Vestfold på sitt erobringstog, måtte han sikre grensen mot fiender østfra, fra Vingulmark. Det måtte bygges opp en gård som kunne vare et høvelig sete for hans ombudsmann og gi husrom for de hærmenn som sikringen av grensen krevde. Erobrerkongen, som var av svensk herkomst, bygget opp en gård etter samme mønster som var vanlig for slike gårder der han kom fra, og som det fins mange av langs ruten for hans ferd; det ble en gård med mange og gode hus, en «huseby», som var det vanlige navnet på en slik gård. Til «huseby» ble valgt den midtre av de tre Linnesgårdene, og den gården har fra den tid hatt navnet Huseby.
Snorre forteller at Halvdan Kvitbein, sønn av den svenskættede Olav Tretelgja, var konge i Solør, og la under seg Romerike, Hedmark, Toten, Hadeland og nordre Vestfold, og Steinnes finner at Snorres fortelling synes å stemme. I tilfelle skulle Halvdan Kvitbein være den første kongen man kjenner til, som har rådd over Lier. Sønnen Øystein, skal ifølge Snorre ha lagt under seg resten av Vestfold. Han skal ha vært oldefar til Halvdan Svarte.
Huseby har altså ifølge Steinnes vært ledd i et militært system og har huset kongens ombudsmann på stedet og hans hærfolk. Her har det vært plass for hester og plass til forråd for folk og fe. - Samtidig var Huseby, her som andre steder, et administrativt sentrum; herfra ble bygda styrt. Endelig ble trolig Huseby sentrum for en kultus som ikke hadde vært vanlig i Lier for, dyrkelsen av Ull, den nye kongeslektens gud. Minner om dyrkelsen av denne guden roper kongeslektens ferd på samme måte som Huseby-navnene.
Hvordan tok så eventuelt Liungene mot denne erobrerkongen? Det forteller Snorre intet om. Men vi kan prøve å sette oss inn i disse storbøndenes situasjon. For dem måtte det vare et viktig ønske å få fred for ytre fiender og for røverflokker som sikkert streifet omkring i skogene. Bare i fredstid kunne de drive sine gårder trygt og uten frykt for at hus og heim skulle gå opp i røyk mens krøtter og løsøre ble ranet og fort bort. Men mot ufred og overfall kunne bare en sterk konge sikre dem. Jo mektigere kongen var og jo større hans rike, desto større trygghet kunne han by dem. Hvis det var en djerv og mektig konge av den vidkjente ynglingætten som la bygda under seg, så Liungene kanskje på dette med velvilje og ventet seg fred og kanskje også gode åringer som en god konge kunne gi dem.
Vi vet ikke hvem som i tilfelle var kongens ombudsmann på Huseby. Men at det var både mektige og betrodde menn som ble satt på denne viktige posten, kan vi gå ut fra. Et minne om det har vi ennå i de to mektige gravhaugene på Huseby. Det måtte iallfall vare gjeve menn som ble minnet på denne måten.
De to gravhaugene ble kanskje lagt opp i det følgende tidsrommet. Men hvis den teorien som Steinnes har satt fram, skulle vise seg å være riktig, så har de sin forutsetning i de begivenheter og den nyordning som er omtalt her. Og nettopp her, i sentrum av den første gården i Lier, Linnes, ligger de som et synlig minne om den vekst og utvikling som hadde foregått fra den tid Linnes var den eneste gården i Lier, til Huseby ble sete for en høvding i bygda, og kanskje et viktig støttepunkt i et vidstrakt småkongedømme.
Kilder
Hagen, Anders: Lier i oldtida. Utrykt manus. tilh. Lier Bygdeboknemnd.
Holmsen, Andreas: Eidsvoll Bygds Historie, bd 1.
Holmsen, Andreas: Norges Historie, bd 1.
Indrebø, Gustav: Fjordung. Granskingar i eldre norsk organisasjonssoge (Bergens Museums årbok 1935).
Muri, A.: Utgreiing om gårdsnavn i Lier. Utrykt manus. tilh. Lier Bygdeboknemnd.
Nordisk Kultur. Bd. V. Stedsnavn. St.h. 1939.
Olsen, Magnus: Ættegaard og Helligdom. Oslo 1926.
Rygh, O.: Norske Gaardnavne. Bd. V. Buskerud Amt.
Steinnes, Asgaut: Husebyar. Oslo 1955.
