Bergverksdrift og industri.
Nye næringsveier i bygda
Det høres kanskje litt fordringsfullt - eller skal vi heller bruke det fine ordet pretensiøst - ut å snakke om bergverksdrift og industri på 1700-tallet i jordbruksbygda Lier. Og sammenlikner vi med stordriften på Kongsberg eller det «sølvholdige bly- og kobberverk» på Konnerud, blir det naturligvis bare småtteri de pusler med der oppe i Lier. Likevel er de i en viss grad med i den næringsmessige ekspansjon og differensiering som foregår utover århundret. Dessverre kommer de for seint med i konkurransen slik at det blir for trangt for de nye bedrifter både med hensyn til sirkumferens og andre herligheter. «De store gutta» som Kongsberg sølvverk, Bærum og Dikemark jernverker pluss verket på Konnerud breiet seg voldsomt ut med sine skogprivilegier, og uten kull nyttet det ikke å drive. Dessuten var vel ikke malmforekomstene i bygda av de aller rikeste og mest assorterte heller, enda det ble nå funnet både kopper og bly, som vi snart skal høre. Bergverksdriften utviklet seg raskt også i Buskerud- og Vestfolddistriktene på denne tida, men den var fremdeles konjunkturbetont og så avhengig av mange usikre faktorer at en må ha lov til å betegne den som nærmest lotteripreget. Kongsberg sølvverk skulle kanskje ikke være det dårligste eksempel på det med sin sterkt varierende produksjon, arbeidsstokk og fortjeneste - eller rettere sagt ofte tap. Å håpe at det da skulle bli noen stabil og lønnsom drift i Lier, var vel å spenne forventningens bue litt for høyt. Likevel kom den til sine tider til å spille en ikke uvesentlig bygdeøkonomisk rolle med direkte arbeid til forholdsvis mange og indirekte ved alle ekstrajobber med kjøring av produkter til og fra.
O. A. Wangensteens kart av 29/ 1751: «Situation af Marmor Bjergene ved Warpe Trambye og Griserud under Gaarden Harberg».
De store bedriftene i grannebygdene var ikke bare til skade for bygda heller, for det gamle ordtaket «Når det regner på presten, så drypper det på klokkeren», sannet seg også her. Presten var i dette tilfelle jernverket ved Dikemark - eller Dikkemark, som de skreiv den gangen - og klokker ble den stangjernshammeren som verket anla på Sjåstad. I bygdespråket het den kort og godt Sjåstadhammeren. Forholdet var nemlig at eieren av det nyopprettede jernverk i Asker, Franz Heinrich Schade, kjøpte Sjåstad i 1703, og anla da en hammer til å produsere stangjern, som skulle drives uavhengig av gården. Hammeren kom således til å være i jernverkets eie også etter at Hermann Hellesen Holter hadde kjøpt gården i 1708 (Se gårdshistorien). Sannsynligvis var jernhammeren i drift så lenge verket holdt det gående, til ca. 1810 ifølge Jens Kraft. Men da ble konkurransen fra Bærums verk altfor stor, og sammen med den dyre og vanskelige malmtransport førte det til at den siste eier av verket, kaptein Ludvig Mariboe, ga opp. Før ham hadde flere andre innehavere måttet innstille etter store tap, således justitsråd Hans Heinrich Scheel i 1790 og kanselliråd August Wilhelm Thams i 1804. At «filialen» på Sjåstad fulgte med i de svingende konkunkturer på samme måte som «hovedbølet» i Asker, er sannsynlig. Dessverre har vi ikke mange konkrete tall å holde oss til når det gjelder driften av hammeren, produksjon, priser og arbeidsstokk. Skiftet etter Povel Hansen Holter i 1762 gir oss noen opplysninger om prisen på jern og for kjøring. For modelljern fikk de 16 daler pr. skippund, og kjøringa av 31 stenger jern, som veide ca. 412 skp., ble betalt med 1 rd. 2 ort for den 17 km lange strekningen til Bragernes, altså omkring 1/3 dl. pr. skp. I folketellingslistene fra 1801 står oppført 1 smed og 1 hammersvenn på Sjåstad, men hvor mange av de andre tallrike oppsitterne på gården som eventuelt arbeidde ved jernhammeren, står ingenting om. jordskattfortegnelsen 1803 nevner at «Dikemarks jernverks stangjernshammer har frie tomter av gårdens grunn til hammerens, kullhusenes, kulltomte- og bruksfolkenes våninger». Og da Søren Gulliksen på plassen Bollen under Sjåstad den 8. oktober 1808 fikk kongelig bevilling på et gjestgiveri, var ett av vilkårene det, at arbeiderne ved saga, de 3 møllebruka og stangjernshammeren skulle «nyte spise og drikke mot billig betaling». Etter disse opplysningene må vi regne med at ikke få var knyttet til hammeren, enten som faste arbeidere ved sjølve bedriften eller som mer sesongbetont arbeidshjelp med f. eks. brenning eller kjøring av kull. Produksjonen har da trolig i gode år vært temmelig stor. Vi kjenner til at eksporten av stangjern fra Dikemark jernverk over Drammen var 220 skippund i 1731. At mye av dette kom fra Sjåstad, er sannsynlig. Fire år tidligere oppnådde de en pris av 9-10 rd. pr. skippund, slik at det nevnte kvantum skulle representere en verdi av minst 2000 rd. Ar 1755 eksporterte Drammen 3500 4" spiker, kanskje noen av dem også stammet fra Sjåstad.
Forholdet mellom verket og bøndene foregikk heller ikke her uten enkelte rivninger. De nærmeste gårdene i Lier hørte til verkets sirkumferens med hensyn til kjøring og kull-leveranse. For å slå dette ugjendrivelig fast, får forvalteren ved verket, Nils Mortensen, tingsvitne på vilkårene i 1701. Bøndene er forresten vennlig stemt mot verket på dette tidspunkt, og mener at det har vært til fordel for almuen når det gjelder skattebetaling. Heller ikke har det skadet gårdsdrifta, og de ønsker at det må bestå i framtida. Ingen beklager seg over forvalteren, men det gjør derimot denne straks etterpå over noen gjenstridige liunger. Den første som kommer i heisen, er husmann under verket, Jens Halvorsen Glitre, for å ha «oppdraget» Glitredammen «til egen tjeneste» og malt på mølla si; ved siden av at han har fisket. Denne dammen ved utløpet av Glitre var stor og kostbar og anlagt nettopp for å samle vann til Sjåstadhammeren, som nå måtte stå til flommen kom. Til straff for den ulovlige «oppdragelse» ble husmannen sagt opp. På samme ting stevner den vrede forvalter Helge Rype, Anders Eikeberg, Lauritz Tømte og Bertil Stabekk for ikke å ha kjørt for verket etter anmodning fra dette. De fire Lierskogbønder innrømmer ydmykt sin feil og slipper med å betale 1 ort hver for den. Dette hendte i 1704, men ofte seinere utover i århundret finner vi saker mellom jernverket og bøndene, ikke bare om kull-leveransene eller kjøring, men stundom også om penger som bøndene skylder.
Stangjernshammeren på Sjåstad var således en ikke uvesentlig økonomisk faktor i bygda, enda sjølve materialet til den måtte hentes utenfra, og skapte dermed et ekstra usikkerhetsmoment. Fans det så ikke råstoffer i form av malm og metall «trint omkring» i Liers bjerge? jo, helt snautt var det ikke, det kan Jens Kraft fortelle om: «I Lier har en grube, Bøegruben kallet, vært drevet på bly, og i Tranby sokn i samme prestegjeld, ¼ mil fra Gjellebekk er ved gårdene Ouvi og Ulven kobbergruber, hvis malmer fordum har vært benyttet til det i noen år drevne Kongs Kobberverk». Og fra en etterretning om bergverkene ca. 1770 heter det om nevnte verk: «De oppfunne kobberertsganger og en forhen bearbeidet sølvhaltig blyskurf i Lier er blitt mutet av avgange generalskipsmåler justitsråd Ivar Brinch i 1751 og 1752». Brinch fikk kongelig privilegium 3. september 1753 med en sirkumferens av 12 mil når det gjaldt skjerp. Derimot oppnådde han ingen skogsirkumferens, da den støtte sammen med Bærums, Dikemarks og Jarlsbergs domener. Fant de sølv, skulle Kongsberg ha det til en pris av 10 rd. pr. mark. Noen stordrift ble det imidlertid ikke: «Ved dette verk utbragtes 45 til 46 skippund kobber, og siden ble samme forladt». Malmen skal ha vært av den gule sorten, god og rik, påstår Essendrop. «Men da verket etter anselige gjorte bekostninger ikke kunne forsynes med de fornødne kull, formedelst de andre i nærværelsen værende jern-berg-verkers tildelte skogsirkumferens, er smeltingen for denne tid innstilt». Brinch hadde sammen med noen partisipanter dannet et såkalt interessentskap til å drive gruvene, men i 1754 var det slutt. Sjølve verket lå på Sagvollen (se gårdshistorien), og hadde visstnok to gruver i Asker også foruten de to i Lier.
Langt større betydning enn Kongs Kobberverk fik en annen bedrift, enda den slett ikke hadde et så stoltklingende, majestetisk navn, men het ganske enkelt marmorbruddene ved Gjellebekk.
Moderne granitt-blokker fra steinbruddet ved Gjellebekk.
Litt av steinbruddet i vår tid.
I sin Lierbeskrivelse kapitel 4 «Om Biergene, hvorledes de forefindes», skriver Essendrop: «Denne Petra vulgaris (det alminnelige gråberg) finner man å strekke seg en mil nordetter, da en marmorrute på atskillige gårders eiendeler i annekset Tranby lader seg til syne. Etter anvisningen av denne hr. hoffbyggmester Fortlin i året 1744 begynnelse at lade bryte marmor, som og ble funnen god og bygningsverdig, det er en marmor variegatum stratosum, hvitblå med atskillig andre stripevis fordelte farger. Arbeidet fortsettes daglig med 80 til 100 mann». Steinen blir så ført ei mil over land, enten til Bragernes eller Leangen i Asker, og derfra skipes den ut. Ikke alt de bryter ut, er førsteklasses og kan selges, derfor er ved marmorbruddet «av de ubrukelige og sønderbrudne stener oppfrt et smukt og i lengde anseligt stengjerde». Midt i århundret under verkets høysesong gikk så å si all steinen til København, der den skulle brukes til den planlagte Frederikskirke. Forholdet var nemlig at til minne om Oldenborgernes 300 års regjeringsjubileum 1749 ville de bygge en såkalt votivkirke (minnekirke) på Amalienborg plass i kongens by. Først tenkte de på å reise kirken av tegl- og sandstein, men ved resolusjon av 31. mars 1753 bestemte de at byggematerialet skulle være marmor fra det fjerntliggende Gjellebekk. Bygginga ble først ledet av oberst og hoffbyggmester Nicolai Eigtvedt, som døde 1754, og seinere av den franske arkitekt Jardin. Det trakk slik i langdrag med reisinga av kirken, og prosjektet ble så dyrt at fra 1766 reduserte de byggesummen inntil den resolutte Struensee stoppet arbeidet helt i 1770. Murene bygd av marmor fra Lier, nådde da 10 meter over jorda, og det særdeles ufullendte praktbygg kostet rikene den nette sum av 741.000 riksdaler.
Men de storslåtte - for ikke å si stormannsgale - planene til enevoldskongen Frederik V hadde skapt liv og virksomhet på arbeidsmarkedet i ei ukjent norsk bondebygd. I verkets glansperiode i 1750 og 60-åra var det ikke små kvanta marmor som gikk til kirken, således ble det 1751 eksportert I 1647 kubikkfot. 1755-56 var tallet bare 800-900 kubikkfot fra Drammen, men så gikk vel ikke ubetydelige ladninger fra Leangen også. Noen av disse steinene kunne være riktig store, opptil 30-35 skippund (5-6000 kg) og det måtte 10-12 hester til for å kjøre dem fram, forutsatt at bruene var «suffisante» nok. Da kirkebygginga stoppet opp, virket det naturligvis sterkt inn på drifta av marmorbruddet når det mistet sin hovedkunde, ja nærmest eneavtaker. Ifølge en fullstendig fortegnelse over tallet på arbeidere 1750, var det 21 det året, men etter Essendrops utsagn måtte det ha steget sterkt rundt 1760, noe som sikkert hang sammen med resolusjonen av 1753.Fra 1770 og utover innskrenket utførselen seg til 10-15 «ligstene» av marmor, og enda de brøt stein til trapper, kamindekorasjoner og hjemlige «ligrammer», kunne ikke det beskjeftige noen stor styrke. Sosialøkonomen Pram reiste gjennom Lier i 1805, og han skriver at marmorverket sysselsatte 2 arbeidere. Disse sølle to produserte så mye stein at de knapt fikk avsatt den. Kvaliteten kunne det og være så som så med, hevder Hans Strøm. På Hassel jernverk murte de masovnpiper av løs sandsteinmarmor fra Gjellebekk. Etter ¾ års «blæsing» var den skinnende marmor forvandlet til grå kalk. Om eiendomsretten til disse verdifulle forekomstene hersket stundom strid. Ifølge privilegiebrev av 3. august 1744, 13. desember 1745 og 4. desember 1747 fikk hoffbyggmester Jacob Fortlin i København enerett til «for seg og arvinger i 25 år at måtte bryte bygningsstein av marmor, sandstein» osv. i Akershus stift. Sannsynligvis ble dette privilegium gitt med henblikk på marmorutvinning i Lier. Noen år etterpå er imidlertid ovennevnte Hoffbyggmester Eigtvedt også kommet inn i bildet som en slags medeier. Det hang trolig sammen med bestemmelsen fra 1753 om bare å nytte marmor fra Lier til votivkirken. Fra 1747 hadde han forresten privilegium på å bryte bygnings- og sandstein av marmor i Kristiansands stift for hele 30 år. Når det gjelder Lier, eide han iallfall «steinbryteriet» på Hårberg, det går tydelig fram av et skifte etter steinhoggermester Friderich Busch 1763. Eigtvedt er død tidligere, men «fru oberstinnen», som bor i København, har hatt Busch som bestyrer av marmorbruddet, og skylder nå boet et større beløp. Seks år seinere ryker hun i tottene på enka etter Fortlin, som angivelig skal ha påført henne stor skade. Det ender med fred og forlik, idet fru hoffbyggmesterinnen forplikter seg til å betale oberstinnen 450 dlr. i erstatning og 40 dlr. i saksomkostninger mot uhindret å få drive sitt marmorbrudd i framtida. Fru Fortlin var da vant til å punge ut, for i 1764 måtte hun betale 300 dl. til Jens Nilsen Buttedal, som påsto å ha odelsrett til Tranby, hvor salig Fortlin hadde anlagt marmorverket. To andre bønder har også odelsrett til områder hvor de brøt marmor, men hun håper å komme overens med dem også slik at verket kan fortsette til gagn for bygda. Håpet gikk i oppfyllelse, om enn drifta etter hvert ble temmelig redusert.
I 1802 kan vi si at marmorproduksjonen i Lier virkelig ble «nasjonalisert», da gjestgiver Ole Pedersen Gjellebekk kjøpte gården Tranby med «tilliggende herligheter», som var marmorbruddene på Gjellebekk, Tveiten, Griserud og Telen. De to siste lå på Hårbergs grunn. Et par måneder etterpå, 5/4, slår han også til seg marmorbruddet på Hellum, som han ga 499 dl. for, og utpå sommeren enda ett på Hårberg. Dermed skulle vel alt være samlet på ei hand, men noen storforretning ble det neppe. Ole Pedersen Gjellebekk, som får attest for bare å interessere seg for marmor og gjestgiveri, oppgir i 1803 utbyttet av alle seks bruddene til ca. 50 dl. Helt nøyaktige var ikke oppgavene, da han hadde drevet dem i så kort tid. Fru Fortlins ord om at verket var til gagn for bygda, skulle være innlysende. Nå kom nok ikke få utlendinger hit, men noen farlig invasjon fant ikke sted. De menige arbeidere hørte sikkert til de nærmeste områdene rundt omkring. Noe slags motsetningsforhold mellom de fremmede ledere og den innfødte befolkning, hører vi ikke så mye om. En viss «mester» ved navn Friderich Stenmeyer må kanskje ha vært en litt vidløftig person, iallfall blir han stevnet 2 ganger i 1785 og får dom for krangel og slagsmål. Den ene saksøkeren er «Lars Larsen smeds hustru Anne Jonsdatter», og hun anklager likesågodt både Friderich og faren. Etter navnet å dømme skulle det ikke være av veien å gjette på tyskere, for de var nå en gang godt representert i alt som hadde med norsk bergverksdrift å gjøre. Men den fullstendige navnelista fra 1750 tyder på at arbeiderne var bare nordmenn, enten de nå het Hans Gabrielsen, Ole Eriksen eller Bent Kolberg. «Marmormester» Keller skriver her at arbeidsstokken skifter, da han «til den kongelige leveranses befordrelse daglig antar og avskjediger, alt således som jeg til verkets fremgang for tjenligt, og beste erakter». En av arbeiderne, Johannes Haldorsen, blir av sokneprest Hans Gjerdrum beskyldt for å være ugudelig og har tidligere som soldat ført et ryggesløst liv. Derfor må rette vedkommende passe godt på ham. Noen år seinere, 1754, blir reist en kraftig anklage mot 3 husmenn, Ole Jonsen Høgda, Christopher Jansen Brattum og Anders Hansen Griserud, for å ha holdt et «drikke- og fyllehus» i nærheten av marmorbruddet. Her krydret de lufta med «forferdelige eder og bannen til Guds fortørnelse og hans navns vanhelligelse». Arbeidsfolka ved Gjellebekk ble forført til «lidderlighet og deres arbeids forsømmelighet», og fyllehuset hadde en skadelig innflytelse på ungdommen i bygda, det er både presten, Keller og Busch skjønt enige om. Vi har også et eksempel på at en av disse utlendinger, østerrikeren Joseph Keller, opprettet et legat sammen med sin hustru Christina Simonsdatter, født i Jylland. I sitt testamente fra 1763 bestemte de bl.a. at når deres nærmeste slektninger var døde, skulle «Lier skole og fattige» nyte godt av de resterende penger. «Marmormesteren begrunner det med at «som jeg, Joseph Keller, har hatt den ære og lykke å være første finner av de marmorbrudd og verker som i dette prestegjeld er anlagde, og nå på det fullkomneste drives, samt tilhører fru oberstinne von Eigtvedt og hoffbyggmester salig Jacob Fortlins enke, hvorved vi har for største del ervervet de midler vi er eiende», så skal det av disse midler i sin tid opprettes et skolehus ved marmorverket, «og derudi at underholde en skolemester, som skal undervise marmorbrukenes arbeideres børn uten betaling». Keller døde samme år, ble begravd i Tranby kirke og fikk sin likstein i korgulvet. Hans frue levde til mai 1768, men av legatet de så elskverdig opprettet, ble ikke utdelt noen porsjoner før i 1823. Når både østerrikeren og hans danske hustru viser sin takknemlighet på denne måte, må de vel ha likt seg i den norske bygda som de ved skjebnens uransakelige tilskikkelse var havnet i. Det skulle tyde på at forholdet mellom liungene og de fremmede var godt, og at de sistnevnte ble bra mottatt av den stedlige befolkning når de bare skikket seg vel.
Før vi forlater marmorbruddene rundt Gjellebekk, må vel nevnes den stolteste hending i deres forholdsvis korte historie: Hans eneveldige Majestet kong Frederik den femtes besøk der, sannsynligvis 25. juni 1749. «Til en erindring om Hans Majestets nærværelse ved dette marmorbrudd sees en obelisk eller ærestøtte oppreist, tolv alen i høyde, trende sider øverst ved spissen det kongelige navn og krone er uthugne, men på den fjerde etterfølgende inskripsjon:
DA
DEND
STORMÆGTIGSTE
KONGE
OG HERRE
KONG
FREDERICH
DEN FEMTE
FÖRSTE GANG
BESØGTE SIT
KONGERIGE
NORGE
OG TILLIGE
D. 25 JUNII 1749
BENAADEDE
DETTE
MARMOR – VERK
MED SIN
ALLERHÖIESTE
NÆRVÆRELSE
ER DENNE
OBELISCUM
TIL ÆVIG
AFMINDELSE
OPREIST
FOR DERVED
SKIÖNT
UFULDKOMMEN
AT UNDERRETTE
EFTERKOMMERNE
OM DEN MERE
END FADERLIGE
FORSORG
ALLERHÖIST
HANS MAJESETET.
HAR HAFT
FOR VERKETS
OPTAGELSE
OG FREMVEXT.
Skal en være kritisk innstilt, kan innvendes at på obelisken sto fra først av ingen dato, men derfor er det mulig at kongebesøket fant sted den 25. juni. Iallfall er steinen staselig, fullt verdig det marmorverk som den både stammet fra og minte om.
Fra tidligere tider hadde det enkelte steder i bygda vært kalkbrennerier, således på Stabekk på 1600-tallet. Dette må være nedlagt nå, for vi hører ingenting om det lenger. Derimot fins en kalkovn på Kvakstad i 1803, dens «fordel» er taksert til 5-6 daler året. Av litt større dimensjon er et mur- og teglbrenneri på Reistad, med 2 brenninger og en «fordel» på 32 daler årlig. Vi kjenner til at Karen Reistad drev det midt i 1780-åra, men i 1760 er det ikke nevnt. Den nevnte dame saksøkte nemlig i 1787 madame Margrethe Hedvig sal. Hierms, som skyldte henne penger for takstein og murstein levert fra Reistad teglbrenneri 3-4 år tidligere. Vitnet Age Sandaker hadde kjørt stein og forlangt 3000-4000. Så mye kunne han ikke få, men sitantinnens mann, som levde da, svarte at madame Hierm dels hadde fått, dels skulle få så Mange stein som de bare kunne brenne. Et slikt teglbrenneri var temmelig sjelden den gangen, og i hele Buskerud amt fans bare 6 i 1764, beretter amtmannen. Derfor skal en ikke undre seg over at etterspørselen steig med det økende behov for både takstein og murstein. Og da skulle det være rimelig at eierne drev en privat rasjonering av mangelvarene for å hjelpe flest mulige.
Vi er forresten så heldige å ha en fortegnelse over «fabrikker, håndteringer etc. i Buskerud amt 1788», oppgitt av futene. De skulle svare på i alt 12 spørsmål, og det første lød slik: «Hvilke håndteringer, fabrikker eller næringer der i egnen utenfor landvesenet drives». Deretter måtte de gjøre greie for hvorledes «de samme drives», hvor mange arbeidere, navn på eier eller bestyrer, «anleggets alder og lykke», hvor de får materialene fra, produksjonen, om varene går til nærmeste eller mer fjerntliggende kjøpsteder. Så vil myndighetene vite om det er noen hindringer for «flid og vinnskibelighet» og «hvilken flid der best passet seg på egnen etter egnens natur og nærmeste leilighet».
Svarene er fyldige og gir gode opplysninger om «bedriftslivet» i Lier rundt 1790. Noen industriell revolusjon har ikke omskapt bygda, men den kan da vise fram 7 bedrifter med anslagsvis 40 - 50 mann i høysesongen, som ikke varte hele året.
Obelisken ved Gjellebekk.
Den største av disse «håndteringene» var det nevnte teglverket på Store Reistad, som Åge Larsen Sandaker nå hadde fått tak i. Arbeidsstokken oppgis til 15 - 16 mann og stundom flere, og produksjonen utgjør årlig 75000 tak- og 35000 mur-stein, «men eieren akter å gjøre ovnen større og forsyne verket med flere arbeidere.» «Møllemaskinen» blir drevet med hester, likevel savner de mekaniske innretninger «enten med vann eller på annen måte.» Det ville være en stor fordel, men eieren gruer seg for «omkostningene dertil». Avsetningen av produktene foregår til omliggende bygder og Bragernes, dessuten litt til Strømsø, noe som stort sett også gjelder det andre teglverket i Lier. Det lå på Vefferstad og sysselsatte 12 arbeidere, som produserte 24000 tak- og 36000 murstein. Eieren, Anders Sebjørnsen, klager over «pengemangel og de dyre levetider,» som har hindret istandsettelsen av det forfalne verk. Derfor har det nå stått i 3 år, men til neste år vil han reparere det «så vidt hans evne formår,» slik at produksjonen muligens kan fordobles. Den «flid» som passer best i egnen, er likevel «akerdyrkning og skogbruk samt kjørsel for sagbrukene,» det er alle «bedriftslederne» enige om, hvis det ikke er bare futen som har svart her.
Den tredje bedrift er ei valkemølle (stampe) på Nordre Egge, og den blir drevet med vann. Bare « l mann brukes dertil,» men han stamper da årlig 700 - 800 alen vadmel, mest fra Lier, «til bygdens nytte», og oppnår en pris av 1 skill. pr. alen.
Anders Sebjørnsen Vefferstad må ha vært både litt av en industrimagnat - i bygdeformat - og en oppfinner. Han eier iallfall en av de 5 tjæreovnene som var i drift 1788. De 4 andre fordelte seg med 1 på Rustaden, 2 på Vestre Solberg og 1 på plassen Vefsrud under Horn. Størst var ovnen på Vefferstad anlagt for 8 år siden og seinere «forbedret og gått lykkelig» slik at den nå kunne brenne 60 - 80 tønner. De andre ovnene produserte til sammen 100 - 160 tønner årlig. Avsetningen voldte ingen vansker her heller, for varene gikk til Drammen på alle årets tider, «dog bekvemmeligst på vinterføre.» Men «tjærens nuværende ringe pris lønner ei bekostningen,» lyder den unisone klagesang fra brennerne av den feite tyri, derfor kan næringen «ei med fordel drives.»
Selv om ikke industri og bergverksdrift hørte til de «flider» som høvde best i bygda, er det sikkert at disse næringer til sine tider ble drevet med «fordel». Riktignok svinget lønnsomheten sterkt etter de skiftende konjunkturer, men i gode år var det mange som fant sitt daglige brød her. Skal en være litt sosialøkonomisk innstilt og snakke om et nasjonalbudsjett for Lier, utgjorde inntektene fra disse næringsveier en ikke uvesentlig post i dette, særlig da i marmorverkets glansperiode. Likevel var sjølve grunnlaget for ustabilt til at en kunne bygge helt sikkert bare på det. I lengden skapte nok «akerdyrkning og skogbruk samt kjørsel for sagbrukene» større økonomisk trygghet.