For hele kommunen er det altså en jamn framgang fra tiår til tiår, og
uttrykt i prosenter skulle den bli 8,3 fra 1890 til 1900, og 8,2 fra 1900
til 1910. Av soknene viser Åssiden den størst prosentvise økningen med
bortimot 40 på disse 20 åra, noe som vel ikke kan sies å være særlig
overraskende. Mer oppsiktvekkende virker kanskje sifrene for Sylling, som
først har en liten tilbakegang mot århundreskiftet, for så igjen å få
en kraftig tilvekst på over 25% i neste tiår. For å gi en mulig
forklaring på denne sterke svingning bør vi huske at den såkalte
Lierbanen fra Lier stasjon til Svangstrand kom akkurat i denne perioden,
nærmere bestemt sommeren 1904, og dermed fikk også det mest fjerntliggende
sokn lettere samkvem med omlandet. Omtrent samtidig kom Tronstad bruk i
gang, noe som førte til en ikke ubetydelig tilflytting av folk. Studerer vi
nøyere disse folketellingslistene, som er nøyaktig ført av
samvittighetsfulle lærere, hver i sin krets, finner vi også andre
interessante ting. Den mer sentrale Høvik krets like i nærheten av Drammen
hadde i 1890 bare 1197 innbyggere, men i 1900 hele 1689, altså en stigning
i folkemengden på, over 40 prosent. Det neste tiår derimot økte ikke
befolkningen med mer enn 103. I en mer avsidesliggende krets som Vivelstad
derimot gikk folketallet kraftig tilbake fra 815 i 1890 til 653 i 1900, og
noe mindre kraftig det neste desennium til 577 i 1910. En årsak her er vel
også en regulering av skolekretsene fra Vivelstad til Helgerud. En annen
krets som viste samme nedgangstendens, var Asdøl - eller Tveten - i
Sylling, der det gikk sakte, men sikkert den gale veien, fra 332 mennesker i
1875 til 268 i 1910. At Asdøl jernverk ble nedlagt nettopp i denne
perioden, bidro sikkert til nedgangen, for mange familier flyttet derfra for
å søke arbeid andre steder. I de fleste andre typiske «bondekretsene»
som f.eks. Helgerud, Egge og Sørsdal, var det gjerne en liten, men jamn
framgang, unntatt i Meren med en sterk økning fra 357 i 1890 til 531 i
1910, og i Brastad fra 450 til 657 i samme periode.
Det skulle ikke være så urimelig å anta at Lierbanen har bidratt til
økningen i den førstnevnte krets og Drammensbanen i den sistnevnte. Når
vi ser bort fra Lierstranda og Åssiden med sin stadig voksende
tettbebyggelse, fans det ikke noen særlig store «husansamlinger» i
kommunen. I en statistikk fra 1910 over bymessig bebygde strøk i Buskerud
amt med minst 20 bebodde hus figurerer 2 fra Lier: Lierstranda med 114 og
Lille Landfall på Åssiden med 31 hus. Men mindre husansamlinger grodde opp
etter hvert både ved Lier stasjon, Sjåstad, Tronstad, Sylling og andre
steder. Fra tidligere tider hadde bebyggelsen stundom samlet seg i tette
grender, nærmest som i store tun, f.eks. på gårdene Egge, Meren, Valstad
og Svang. Her var det ofte ikke langt fra «granne til nærmeste granne»,
men heldigvis hadde hver av dem gjerne en sammenhengende eiendom, slik at de
slapp å stri med den tungvinte teigblandinga.
Når det gjelder den yrkesmessige fordelingen av befolkningen, er det
nesten umulig å få noen helt eksakte tall, iallfall for tellingene fra
1875 til 1890, da de opererer med temmelig uensartede betegnelser. Noen
oppgaver bør vel nevnes, da de trass alt gir et visst inntrykk av
forholdene. I 1875 var det bl.a. 532 gårdbrukende sjøleiere, 21
leilendinger og bygselsmenn, 128 håndverkere, 94 mindre industridrivende,
158 husmenn med jord (av dem 12 kvinner), og 3 husmenn uten jord, 177
bergverks- og fabrikkarbeidere, 70 sjømenn, 30 jernbane- og veiarbeidere,
206 mannlige og 454 kvinnelige tjenere, 118 føderådsfolk og 100 fattige. 6
embetsmenn og 25 bestillingsmenn bodde i bygda, som også hyste 303
«uproduktive». De fleste av disse tallene gjelder bare hovedpersonene i de
enkelte familier, derfor er de såpass beskjedne. Ved en nærmere telling av
alle husstandsmedlemmene kan vi anslå «bondefolk» i videste betydning til
bortimot halvparten av befolkningen, sannsynligvis ca. 49 %. Legger vi så
til de over 1000 innbyggere som hørte til husmannsstanden, altså ca. 14 %
og de 710 tjenere, ca. 10 %, får vi til resultat at fremdeles var bortimot
¾ av bygdas befolkning knyttet til jordbruket. Industri og håndverk
sysselsatte omtrent 1/6, og 2,5% fant sitt utkomme i
immaterielle yrker. Enda mindre grupper dannet føderådsfolk med 1,7% og
forretningsdrivende med bare 0,9. De fattige derimot utgjorde bortimot 3%,
mens kapitalister og pensjonister måtte nøye seg med 0,4%. En noe
eksklusiv geskjeft måtte en 11-åring ha drevet, idet han sto oppført som
«øltapper hos faderen».
Lier kan heller ikke sies å ha vært noen avstengt bygd lenger, for
ellers hadde ikke så mange innflyttere funnet veien dit. Hele 1985
mennesker, eller over fjerdedelen av befolkningen var født utenfor
bygdegrensene, de fleste av dem i Drammen og andre nabokommuner. Men ikke
mindre enn 107 hadde vandret inn fra Sverige, særlig fra et sted som hette
Glava, 3 kom fra Danmark, mens Holstein, England og Skottland beriket bygda
med 1 representant hver. Og helt fra det svarteste Afrika stammet gutten
Kalipi Chipaca, loset til de lierske strande av skipsfører Jensen på
Stoppen.
Utsikt fra Tranby mot Øksnekollen.
Går vi så 15 år framover i tida til 1890 og betrakter den yrkesmessige
fordelingen, viser den relativ nedgang for jordbrukere, og da særlig for
husmenn. Av dem fans nå bare 46 med jord og 33 såkalte «Leilendinger,
Bygselsmenn, Forpagtere». Dette markerte en gledelig tendens, og skulle den
fortsette, ville husmannsstanden snart være en saga blott. Fremdeles må vi
anta at yrkesutøvere i jordbruket utgjorde noe over halvparten av
folkemengden - men den prosentvise delen går stadig nedover. I Buskerud amt
var 54,7% knyttet til jordbruk, fedrift og gartneri, og noe liknende var det
nok i Lier også. Bare 28 personer i hele amtet sto oppført i gruppa
«Havedyrkning og gartneri, og av disse hørte 16 heime i Lier. Tallet på
håndverkere og fabrikkarbeidere stiger derimot jamt, uten at vi kan snakke
om noen industriell revolusjon i bygda.
Den samme tendens viser tellingene både i 1900 og 1910. Det førstnevnte
år står 3793 personer oppført i «Landbonæringen med skogsdrift og
jakt», som skulle gi mellom 46 og 47 prosent av befolkningen. Til gruppene
«Bergverks- og fabrikkdrift», «Småindustri» og «Håndverksindustri»
hørte til sammen 2671 mennesker, dermed utgjorde de 32-33 prosent. De
tilsvarende sifrene 10 år seinere lød på 3834 i jordbruket og 2911 i
industri og håndverk, som ga prosentene 43 og 33. Samme år var 708
personer sysselsatt i «Handel, omsetning og samferdsel», mens hele 1001
levde av «Andre ubestemte arbeider, formue og offentlig understøttelse».
Et fenomen som sikkert henger sammen med det mer differensierte
næringsliv etter som jordbrukprosenten stadig går nedover, er den økende
uro i befolkningen med større inn- og utflytting. Av de 7562 innbyggere i
1890 var 2527 født utenom Lier, eller omtrent tredjeparten, av dem 201 i
Sverige og 12 i andre fremmede land.
I 1900 økte tallet på de virkelige «heimfødinger». til 5208, mens
2974 personer var innvandret i ung, moden eller mer fremadskreden alder.
Blant utlendingene ledet stadig svenskene stort med 222, danskene hadde bare
3 og andre europeiske land til sammen 18.
Interessant er opplysningen om de 17 født i U.S.A., for den forteller om
barn til hjemvendte amerikanere som slo seg til i gamlelandet for godt. 10
år seinere står de rotekte liunger noe sterkere med 5408 representanter,
men tallet på «inntrengerne» hadde økt mer - til 3455.
Folketellingslistene gir også nærmere beskjed om hvor vogga til disse
hadde stått. Ikke noe overraskende virker det å lese at den overveldende
majoritet - 2853 - kom fra byene og bygdene på Østlandet, Opplandene og
Sørlandet, mens bare 233 hadde flyttet til Lier fra resten av Norge. Tallet
på fødte svensker i bygda gikk ned til 169 - kanskje et resultat av
unionsoppløsningen i 1905, av finner fans 5, 8 stammet fra andre europeiske
land og 29 fra U.S.A.
Innflytterne i bygda representerte således et firsifret tall i hele
denne perioden, og en skulle da kanskje tru at folkeøkningen måtte bli
enda sterkere enn tilfellet var. Men så har vi noe som kalles utflytting
også, et begrep som allerede i lang tid hadde vært kjent både i Lier og
andre norske bygder. I kirkebøkene står gjerne oppført de som ble grepet
av så sterk utferdstrang at de forlot prestegjeldet, men disse
fortegnelsene kan en ikke stole fullt og helt på av to hovedgrunner: Noen
stakk stundom av uten å melde fra, og enkelte ganger kunne presten rett og
slett glemme å føre utflytterne inn i bøkene. Det fins mange eksempler
på at en eller flere personer er skrevet inn både ett, to og tre år etter
at de var utflyttet, ja en gang forløp hele 14 år før vedkommende kom i
prestens protokoller. Trass i sin ufullstendighet er kirkebøkene gode
veiledere også når det gjelder utflytting, for de gir et anslagsvis riktig
resultat. Holder vi oss så delvis til disse bøkene for Lier Prestegjeld,
viser de oss at i slutten av 60-åra flyttet gjerne 40-50 mennesker ut hvert
år. Straks vi kommer til 70-tallet, øker det kraftig på, og i 1872 står
oppført 128 navn. Av dem dro ikke mindre enn 83 til U.S.A. og 2 til
Australia. Fra 1876 har vi forholdsvis pålitelige oppgaver over
emigrasjonen i femårsberetningene fra amtmennene.
I førstningen av 1880-åra foregikk, som kjent, en sterk utvandring fra
Norge til Amerikas forente stater, således dro bortimot 29000 bare i 1882.
Vi merker tydelig denne strømning i Lier også, og 1882 er litt av et
utvandringsrekordår med 93 emigranter, forteller amtmannen i sin beretning.
Presten har riktignok notert seg bare 52, mens 1881 hadde 61 til U.S.A. og 7
til Australia. Tiåret etter stilner strømmen noe av, men så øker den på
igjen i det nye hundreåret. Derfor ble det atskillig hundre som ikke bare
sa Lier farvel for alltid, men også gamlelandet. Sannsynligvis utvandret
1500-1600 til U.S.A. og andre oversjøiske land i halvseklet fra 1865 til
1915, og svært mange av disse så aldri heimbygda igjen. Ikke få kom
kanskje på kortere besøk, særlig fra U.S.A. når de fikk råd til det, og
enkelte vendte tilbake for godt etter at de hadde funnet ut at det var ikke
noe gjævere i det lovpriste dollarland enn i den voksterrike bygda ved
Drammensfjorden. Et godt bevis på det gir folketellingen i 1910, som fører
opp 105 hjemvendte norskamerikanere i Lier, 60 menn og 45 kvinner. Særlig
fra 1906 vendte mange hundre tilbake til Norge hvert år. Dette var ikke
noen ukjent foreteelse, for allerede i 1849 kom den første norskamerikaner
til Norge igjen for godt, og fra dette år og til 1910 hadde 14310 fulgt
hans eksempel.
Men de aller fleste som først var kommet til dollarlandet, slo seg til
der, slik også med liungene. I 1880-åra utvandret såpass mange at de på
et bestemt sted - Alpena i Michigan - dannet en egen Lier-koloni, et «Leer-settlement»,
med navn som Sylling, Svang, Drag og Gunnerud. Befolkningen økte raskt til
flere hundre, for det kom stadig nye emigranter, særlig norske, men også
polakker, tyskere og skotter. Farmene var gjerne på 80-200 acres (ca.
320-800 dekar), og jorda ga godt utbytte. Settlementet fikk snart sin egen
norske kirke, der presten holdt sine prekener på norsk til langt ned i
vårt århundre, da han etter hvert måtte gå over til engelsk fordi de
norske pionerene var borte og en ny generasjon hadde tatt deres plass.
I 1880 hersket reine Hawaii-feberen, og 30 kvinner og menn dro til disse
forlokkende øyene. Det skulle gå hele 12 år før - ifølge kirkebøkene -
den neste emigrant våget seg ut på denne lange ferden. Og tjenestepike
Otilie Halvorsdatter seilte uten noen ledsaker fra Lier iallfall.
Sammenlikner vi så oppgavene for innflytting og utflytting, viser det
seg at mange år har den sistnevnte overtaket. Men da måtte vel folketallet
gå ned, vil kanskje noen hevde. Nei, heldigvis gikk det ikke så ille i
Lier-bygda, for det er noe som heter fødselsoverskudd. Det ble stadig
større i denne periode av den enkle grunn at dødsprosenten - mortaliteten
- viste en gledelig nedgang, mens fødselsprosenten - nativiteten - holdt
seg noenlunde konstant, riktignok med en svakere nedgang i det nye
århundret.
I femårsbolken - quinquenniet - 1866 - 70 ble i Lier Prestegjeld døpt i
alt 856 barn, mens tallet på begravde utgjorde 675, altså et overskudd på
181. Regner vi med en antatt gjennomsnittsfolkemengde på ca. 6400, skulle
det gi en nativitet på bortimot 27‰ og en mortalitet på litt over 21‰.
Går vi så 40 år fram i tida og tar perioden 1905-1909, blir de
tilsvarende tall for døpte 979 og for begravde 524, og derved en tilvekst
på 455 mennesker, eller 91 pr. år. Setter vi så et gjennomsnittlig
folketall på ca. 7700, får vi en nativitet på 25,5‰ og en mortalitet
på knappe 14‰. I denne mannsalderen er altså fødselstallet gått ned
med bare litt over 1‰, mens dødshyppigheten er redusert med over 7‰
eller med over 1/3 av hva den var i slutten av
1860-åra. Samtidig var gjennomsnittsalderen på de 93 døde i 1910 litt
over 53 år, mens den såpass seint som i 1885 ikke hadde vært høyere enn
knappe 38 år. Den vesentligste årsaken til denne sterke stigningen var vel
den gledelige nedgang i barnedødeligheten. Mens det i 1885 døde 29 barn
under 2 år og 20 barn mellom 2 og 10 år, viste de tilsvarende tall for
1910 bare 13 og 1. Reint anslagsvis kan det ikke være for optimistisk å
regne med et gjennomsnittlig årlig fødselsoverskudd på 60 fra 1865 til
1914, og den direkte folketilvekst skulle dermed komme opp i ca. 3000 i
dette tidsrommet. Når folkemengden likevel ikke økte med stort mer enn
2000, viser det tydelig at utflyttinga har vært atskillig sterkere enn
innflyttinga.
Ved alle folketellingene før 1875 hadde kvinnene alltid opptrådt i
sikker majoritet, sammenliknet med det sterke kjønn. Men nevnte år er
overvekten redusert til 1014 pr. 1000 menn, et tall som gikk ytterligere ned
til 1008 i 1890. Når vi kommer til 1900, opptrer mennene plutselig i et
solid flertall med 1000 mot 969 kvinner, og 10 år etter har de styrket
dette, idet den feminine del nå utgjør bare 965 pr. 1000 menn. Denne litt
overraskende utviklingen hang vel for en del sammen med en reduksjon av de
kvinnelige tjenere på gårdene. Stadig flere unge jenter dro ut for å ta
tjeneste i byene, enten som hushjelper eller som industriarbeidersker.
Riktignok vokste flere industrigreiner etter hvert fram i Lier også, men de
fleste var mer maskulint preget og ikke så differensiert som i byene, hvor
også kvinnene hadde lettere for å få plass. Studerer vi
alderssammensetningen av befolkningen, viser ikke den så store svingninger
fra tiår til tiår. Ved en inndeling av 3 hovedgrupper 1875, 1900 og 1910,
får vi følgende resultat:
