«Befolkningen er gjerne av et godt og fredelig gemytt».
Slik lyder prost J. F. Sandbergs karakteristikk av liungene i en oversiktsartikkel om Lier i verket «Norges prestegjeld» fra 1917. Prosten har mange rosende ord både om bygda og folket. Lier soknekall hører således til vårt lands beste og mest fruktbare bygder, der det hersker gode økonomiske forhold med lite fattigdom. På grunn av flere store bondegårder på den ene side og mange småbruk og arbeiderboliger på den andre kan klassemotsetningen bli nokså merkbar unntatt i Sjåstad, der han mener at leveforholdene er jamnere for alle. Bygdas naturlige rikdomskilder hår stort sett gjort menneskene romslige og elskverdige, dannede og gjestfrie, men samtidig materialistiske i livssyn og livsvaner. Den materielle kultur viser seg særlig i alle de velstelte hus og hjem som bygda er så rik på. Når det gjelder dypere åndelig påvirkning, som for eksempel den religiøse, blir den ofte møtt med en viss negativ motstand. Presten er nok en velsett mann og stort sett aktet, og makter han kunsten å ta menneskene som de er uten å vente for mye, kan han få glede av sitt arbeid i bevisstheten om å utrette noe i rolige, jamne og tilsynelatende uforandrede forhold. «Da de gamle slekter her har formet eiendommelige typer, er her god anledning til iakttagelse og studium av menneskelivet». Slektsfølelsen er i det hele tatt sterkt utviklet, derimot står det dårligere til med slektstradisjonen, noe en bys umiddelbare nærhet sannsynligvis har bidratt til å utviske.
Den av de åndelige interesser som opptar sinnene med størst styrke, er nok den politiske, hevder han. Et sosialistisk arbeiderparti står sterkt i bygda, men i sin agitasjon har heller ikke det stilt seg i noe fiendtlig, men heller ikke i noe spesielt vennlig forhold til prest og kirke. Interesseløshet, men ikke uvilje karakteriserer vel dette forholdet best. Han kommer så inn på sjølve kirkesøkningen og anslår den til 80-100 besøkende hver prekensøndag med ca. 8% nattverdsgjester. Ungdommen ses i kirken vesentlig ved de største høytider og ved konfirmasjon.
Helgerud 1960. Anders Hafskjold 95 år.
Konfirmantundervisningen og konfirmasjonen har i det hele en betydelig plass i folks kristne og kirkelige bevissthet, noe som sannsynligvis henger sammen med nedarvede tradisjoner og aktelse for kirkelige handlinger. På grunn av denne respekt for det overleverte og tilvante blir vekkelsestypene lite fremtredende, og kristendommen må først og fremst betegnes som oppdragende. Et godt bevis på dette skulle være de få dissentere som forekommer bare enkeltvis og «forholder seg rolig». I Sylling har katolikkene et huskapell i samband med biskop dr. Fallizis sommervilla der, men de driver ingen propaganda utenom sine gudstjenester. (Med hensyn til tallet på dissentere, viste folketellingen i 1910 at det fans 78 i hele Lier, av dem var 11 baptister, 6 metodister, 5 mormonere og 1 jøde). Noe som gjør det åndelige bilde lysere, er de mange ungdomslag og kristelige ungdomsforeninger, som gjerne ser at presten deltar i det vanlige kulturarbeid. Men noe annet som kunne trenges, var en sterkere avholdsbevegelse, for det er «temmelig alminnelig at noe sterkt tas frem når folk kommer sammen». Og det gjorde de ikke så sjelden, for det rår et høyt utviklet selskapsliv, særlig ved begravelser og bryllup. Derfor behøver verken presten eller andre å føle seg isolert i denne sentralt liggende bygda med lett adkomst både til Drammen og Kristiania. «Mange vil kanskje føle seg ille berørt ved de mange sinnssyke som er innkvartert rundt om i bygda», sier prost Sandberg i slutten av sin oversikt, men det burde det heller ikke være noen grunn til. Underforstått mener han muligens at også storparten av disse mindre lykkelige medmennesker «er av et godt og fredelig gemytt», på samme måte som befolkningen ellers.
Stort sett må dette sies å være en brukbar - ja god - attest, som de dalevende liunger vel burde være fornøyd med. Dessuten stemmer den bra med det vi er kommet fram til for tidligere generasjoners vedkommende, så her sanner muligens Sigrid Undsets kategoriske ord seg om at «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dage». Likevel kunne det være verdt å undersøke deres «Leben und Treiben» (liv og virke) litt nærmere, og da må vi som tidligere gå til de uunnværlige kildene, som fremdeles er diverse digre bøker og protokoller både på det åndelige og mer materielle plan. Da denne tida ligger knapt 2-3 generasjoner foran vår egen, fins dessuten mye levende muntlig tradisjon som kan berette om liungenes «gjøren og laden» både når de hadde hverdagsklærne og stasbunaden på.
Skal vi så prøve å saumfare dette litt nærmere, kan vi først ta for oss Sandbergs påstand om det gode og fredelige gemytt. Undersøkelser fra tidligere perioder har vist at de fleste liungene var godlyndte og hjelpsomme mennesker, som levde i fred og fordragelighet med sine granner og som noenlunde lojalt bøyde seg for landets lover når disse ikke syntes for urimelige. Denne lovlydighet og respekt for de forskjellige øvrighetspersoner hadde de nok fremdeles, noe som bidro til at både sorenskriver, fut og lensmann på det verdslige område ved siden av prest og kapellan på det kirkelige ikke hadde så mye å klage over. Dessuten var det forholdsvis «feite» embeter og bestillinger, som ga ikke så få daler eller kroner for en nidkjær tjener. Sorenskriver hadde Lier fremdeles sammen med Røyken og Hurum, og rundt 1814 bodde han på Justad. Da Jørgen Tandberg døde i 1821, fikk hans svigersønn, Martin Kjerulf, embetet, enda mange eldre habile søkere meldte seg. Men Kjerulf hadde vært såkalt adjungert sorenskriver i distriktet siden 1814 og hjulpet sin svigerfar med forretningene. Etter Kjerulfs død i 1848 fulgte Carsten Balthazar Conradi (1848-62), deretter Christian Frederik Jacob von Munhte af Morgenstierne (186284), så Ole Ambrosius Rolfsen (1884-1906) og Lars Kristian Fleischer (1906-18).
Fra gammelt av hadde nok liungene hatt enda mer å gjøre med futen enn med «skrivaren», særlig da i tilknytning til alt skattevesenet, og dette hopehavet hadde ikke alltid gått helt knirkefritt. Utover 1800-tallet hører vi ikke om noen alvorlige uoverensstemmelser mellom fut og almue verken i skattesaker eller andre spørsmål. Det kan muligens komme av at evnen hos befolkningen til å greie de lovbestemte forpliktelser ble større samtidig som «Hans kongelige majestets foged» hadde en mer human innstilling til sine «klienter». Nå bør det innskytes at Lier også før 1814 slett ikke hadde vært uheldig med futene sine, for bygda kunne nok lett ha fått verre karer i det innkrevende og kontrollerende embetet. Da fut Johan Collett på Huseby gård rykte opp til amtmann i Buskerud 1814, ble Henrik Harboe fut i Buskerud fogderi. Han fikk Ila som embetsgård. Etter ham fulgte futene Gerhard Hofgaard (1837-46), Haaken Arnesen (1846-53), Tollef Ravn (1853-73) og Jochum Nicolai Muller Johansen. I 1894 ble sjølve futeembetet opphevet og dets gjøremål overført til andre institusjoner og tjenestemenn, blant annet til lensmannen, som heretter skulle ordne valgting og all manntallsføring.
Det var vel ingen annen verdslig øvrighetsperson på 1800-tallet bygdefolk sto i nærmere kontakt med, enn lensmannen, og slik også i Lier. I 1814 het lensmannen her Anders Mathisen Sax, som vi har omtalt tidligere (se bind V, s. 404). Han hadde sikkert mang en vanskelig oppgave i alle hardåra både like før og like etter 1814. Folk sultet og greidde knapt å svare sine forpliktelser til fastsatt tid, derfor måtte de styrende, ikke minst lensmannen, vise rimelig .hensyn når han for eksempel skulle pante for skyldig skatt. Etter Sax fulgte Bjørn som lensmann, og da han sluttet i 1840, fikk Lars Johnsen Alme stillingen. I sin 35-års funksjonstid som lovens og ordenens lokale håndhever vant Alme folks tillit og respekt i en sjelden grad. Som omtalt tidligere, satt han også som kasserer i Lier Sparebank fram til 1873, og ved fratredelsen her mottok han hele herredsstyrets - og dermed kommunens - takk.
Lensmannsombudet i Lier måtte være ettertraktet, for det meldte seg 13 søkere - av dem 7 lensmenn - som ønsket å bli Almes etterfølger i 1875. Herredsstyret innstilte hans sønn Håkon Alme som nummer 1, men de ansettende myndigheter gav stillingen til nummer 2, daværende lensmann i Ål og Torpo, Nils Abrahamsen, som de vel mente sto sterkere faglig sett. Abrahamsen røktet så ombudet til 1896, da det oppsto en spennende dyst mellom tre av bygdas kjente personer hvem som skulle bli hans ettermann. I herredsstyret seiret ordfører Reinhart Eriksrud både i 1. og 2. «omgang», tett fulgt av cand. jur. Ole Johannesen Svang og lærer O. J. Sørum. Men departementet mente noe annet og ansatte O. J. Svang, sikkert fordi han hadde den grundigste teoretiske utdanning, og han ble en særdeles dyktig og avholdt lensmann i bygda.
Selv om de verdslige øvrighetspersoner her stort sett hadde med skikkelige, lovlydige undersåtter å gjøre, vil ikke det si det samme som at alle liunger levde i absolutt fred og fordragelighet med hverandre, noe som vel ville være altfor mye forlangt. Skal vi undersøke grunnlaget for denne påstanden, vil forlikskommisjonens protokoller sannsynligvis være de beste «sladrebøker», for her finner vi omtalt det meste av all krangel og kiv som de stridende parter ikke kunne avgjøre uten å ty til offentlige instanser. Tar vi så for oss protokollene fra slutten av forrige og begynnelsen av dette århundret og studerer dem litt nærmere, kan vi snart slå fast at forholdsvis uskyldige gjelds- og banksaker utgjør det altoverveiende flertall. I det hele tatt kommer pengene inn i bildet i de aller fleste stridsspørsmål, enten nå disse dreier seg om kontraktbrudd, skyldig tjenerlønn, ulovlig hogst, manglende betaling av husleie eller rett og slett beskyldning om simpelt tyveri. Stundom stevner sogar nære slektninger hverandre, som når en far ikke får det kontraktmessige livøre av sin sønn. Mer alvorlige anklager har vi også eksempler på, ofte fra tjenere mot altfor brutale husbonder.
Empirestoler fra Lier.
Således stevnet i 1880 tjenestepige Karen Marie Hansdatter sin husbond på Hafskjold, som hun beskyldte for mishandling med hogg, slag og overfall. Den anklagede måtte pent betale både 20 kroner til den fornærmede og 4 kroner i saksomkostninger. Tjenestejenta kunne ikke en gang skrive navnet sitt, men rettsvern skulle hun iallfall ha. Ikke fullt så heldig var et annet kvinnelig «tyende», som kom med de samme klagemål mot sin arbeidsgiver. Hun måtte ikke opp ved forliksforhandlingene i det hele tatt, noe som førte til at den saksøkte forlangte 2 kroner for «spildt møde».
Injuriesaker av ymse slag kan protokollene fortelle om, enten det nå gjelder mindre pene tilnavn som «tyv», «kjeltring» eller grove beskyldninger om farskap og horeri. Særlig aggressiv i moralens vingård må en av bygdas lærere ha vært i førstningen av 1880-åra, for han beskylder snart den ene og snart den andre aktverdige borger for forsyndelser mot det femte, sjette og sjuende bud. I forlikskommisjonen måtte han ikke bare tilbakekalle sine uttalelser, men også punge ut med ikke små mulkter til Tranby skolekasse og dekke saksomkostningene. I slike alvorlige saker, hvor det gjaldt heder og ære, måtte det være vanskelig for kommisærene «troligen og oprigtigen at mægle til mindelig Forening mellem de tvistende Parter», som de hadde avlagt høytidelig ed på å ville gjøre. Ikke sjelden lyktes det likevel å forsone de stridende gemytter slik at de ble, om ikke akkurat venner, så iallfall tilsynelatende forlikt. At forlikskommisjonen hadde litt å sysle med på sine - oftest - månedlige møter, kan et par tall fra forskjellige perioder bevise. I 1880 behandlet den i alt 633 saker, mest bankforlik, et tall som engenerasjon seinere - 1914 - var økt til 1252. Av disse forretningene utgjorde bankforlikerne 1054, altså over 80 prosent, mens av resten førte 52 til forlik, 96 endte med kjennelse og 50 ble henvist til retten.
Reint unntaksvis skaket en grovere forbrytelse opp den relativt fredelige bygda, som da den 66-årige enkemann Torger Olsen Kampenhaug drepte sin 35-årige husholderske, «svenskepigen» Karoline Kristoffersdatter. Dramaet foregikk ved brua i Vivelstaddalen den 19. november 1873, og motivet for ugjerningen var, som så ofte både før og seinere, ulykkelig kjærlighet. Skomaker Torger Olsen bygslet plassen Kampenhaug, og etter at han nylig hadde mistet kona, var «svenskepigen» kommet til ham sammen med sin 3 år gamle gutt. Torger besvangret henne, men barnet var dødfødt, og dermed flyttet Karoline til ei stue i Vivelstaddalen, da hun i mellomtida ble lei av sin gamle forelskede skomaker. Trass i sterke oppfordringer nektet hun å komme tilbake, og den forsmådde frier satte seg da fore å drepe henne. En ettermiddag gikk han så til henne med brød og kaker, som han generøst trakterte alle husets beboere med. Da han skulle hjem om kvelden, fulgte Karoline, som ante fred og ingen fare, ham et stykke på veien. Ved brua hadde han satt igjen en diger gjerdestaur, som han nå plutselig tok og slo henne i bakhodet med. Deretter kastet han liket i elva et sted det var grunt, «førte hennes Hoved ned i et Hul der var fyldt med Vand». Etter fullført udåd gikk han sporenstreks til lensmannen, angav klart og tydelig sin forbrytelse og forlangte seg arrestert, noe lensmannen omgående besørget. Torger forsøkte på ingen måte å bortforklare sin brøde, men var fullt forberedt på å lide den strengeste straff. Etter eget ønske fikk han være til stede ved den dreptes gravferd, da prost Rode talte gripende ord til den tallrike «almue».
En annen gang det gikk menneskeliv med, var på en altfor livlig 17. maifest i Sylling sjølve jubelåret 1905. På grunn av kraftig alkoholkonsum oppsto krangel og slagsmål mellom 6-7 børstne brødre, og den ene av disse fikk et knivstikk i hjertet. Ellers forløp festene på frihetsdagen forholdsvis pent og pyntelig, for de aller fleste var naturligvis innstilt på å feire dagen så verdig som mulig. Når Tiungene for alvor begynte å høytideligholde 17. mai, er vanskelig å fastslå helt sikkert, men sannsynligvis fant den første fest sted i 1860-åra. Mer almen tilslutning vant sikkert feiringen av dagen i den bevegede politiske kamptid fra 1880 og utover. Liungene kunne ha tilstellinger for hele bygda, som for eksempel på Lyngåsåsen, eller de nøyde seg med mer lokale arrangement på Nordal, «Egge-skøbba» (ei slette ved Egge omtrent der lokalet Folkvang står) og andre steder rundt omkring. De hadde oftest rik og variert underholdning med taler gjerne både for dagen, Stortinget og Kongen, musikk, sang, bevertning og til slutt en feiende svingom til langt på natt. Lier Skytterlag og andre foreninger tok seg ofte av arrangementet, som de prøvde å gjennomføre på en måte som kunne tjene både dagen og bygda til ære.
Etter hvert som det vokste fram flere lag og foreninger i bygda, dyrket mange av disse selskapeligheten ved siden av det formål de egentlig arbeidde for. Dessuten var det ikke liten omgang mellom bøndene i et bestemt grannelag. Fra gammel tid kom således naboene på gårdene Undersrud, Stein og Gåserud sammen hos hver enkelt en gang i året, og stundom deltok dessuten folket på Haugerud og Eik i tilstellingene. Fremdeles levde den gode skikken at de hjalp hverandre når et stort arbeid skulle gjøres på kortest mulig tid, som potetopptaking og skuronn. Disse «domninger» fortsatte de med også etter at «potetmaskinen» hadde holdt sitt inntog. Når de var ferdige med strevet, gjorde de et ordentlig lag med musikk og dans til «lyse morran», forteller vår hjemmelsmann: «Je har da vært med på noen ta moroene, je au. Det var spleiselag. Det ble holdt der dom hadde slikt husrom at dom kunne få danse. På potetfestane kunne det gå lystig til. Dom hadde et glass også. Nord-Eiken, Nils, når han fikk noe i toppen, hadde han så moro av å danse, og dansa da «fingerpolka» med Hanna Grinda, og var så spretten at».
I den «søte juletid» var det nok først og fremst at liungene «torde seg rett fornøye», for å dreie litt på Brorsons kjente strofe. Da kom de sammen, slekt, naboer og venner, spiste, drakk og danset eller kjørte kanefart på gnistrende føre «under fullmånens skinn» med opptil 20 hester i rad og rekke. Slike fester - eller ball - med kanefart kunne strekke seg langt utover vinteren, og de holdt dem fortrinnsvis på steder med litt rommelig plass, for eksempel på skyss-stasjonen Gjellebekk. Mens dansen i ballsalen gikk lystig over tilje til den årle morgen, måtte de større guttene passe hestene og sørge for rikelig mat og vann til dem. Det hendte også at kanefarter gikk utenfor Liers grenser, således en som Lier Landbrukslag arrangerte rundt 1920, da kjørte de helt til lokalet Høienhall i Røyken.
Jula kunne også være de mer langveisfarende gjesters tid, noe folketellinga 1. januar 1891 gir et tydelig bevis på. Den dagen hadde Hans Hofgaard på Sjåstad 14 julegjester, 4 fra Kristiania og 10 fra Drammen. De sistnevnte tilhørte samme familie, nemlig doktor Wildhagen med kone, 7 barn og tjenestejente. Vi får også den opplysning at alle gjestene reiste hjem 2. januar. At dette ikke var noen engangsforeteelse, skjønner vi ved å høre at en juledags formiddag i begynnelsen av vårt århundre kunne de telle 11 kjøretøyer fra Sjåstad med gjester hentet på Lier stasjon.
Tidligere har vi hørt at liungene kom med sendinger i bryllup og begravelser. Denne skikken holdt seg i mange grendelag fram til 1900 og vel så det. Sendingene besto vesentlig av sukkerbrød, gjerne i flere høyder, men også flate, og Napoleonskaker og terter, «bordstabelsbakkels» og bløte kaker kunne finnes i rikelige mengder. Vanligvis deltok bare skyldfolk og de aller nærmeste naboer i bryllup, som ofte gikk lystig for seg med salutt, spill og dans ved siden av mye annen fornøyelse. Om kvelden måtte ubudne gjester ofte opp utenfor bryllupshuset og holdt moro i all uskyldighet, og de ga seg ikke før brura hadde vært ute og vist seg fram.
Bartekopp og balansekjele fra Lier.
Ved gravferder hadde de fremdeles skikken med belag, og i større grannelag kunne det ofte bli anselige forsamlinger. Således fulgte mye over 20 kjøretøyer en bonde på Hellurv til kirkegården rundt 1890, og enkelte ganger kunne likferdene være enda større. Helt fram til denne tid var det også skikk enkelte steder i bygda å gå gårdimellom og melde dødsfallet når noen hadde lagt vandringsstaven ned. Da Ole Eriksen Eriksrud døde i 1894, bad en skolegutt ved Helgerud skole seg fri fra undervisningen fordi han skulle gå omkring og melde dødsfallet.
Denne overflod av mat og drikke som mangt et gilde i bygda kunne oppvise, så en lite til i dagliglivet. Som tidligere fortonet dette seg nøkternt og lite sensasjonspreget både i mat- og klesveien, delvis forankret i tradisjonsbundet nødvendig nødtørftighet og delvis påvirket av nye moter og retninger, produkter og materialer, som så smått trengte inn. Ettersom fattigdommen minket og en gryende velstand kom i stedet, levde liungene bedre enn tidligere generasjoner.
De varierte kostholdet mer både med kjøtt, fisk, frukt og grønnsaker, samtidig som graut, sild og havrebrød ikke lenger opptrådte så dominerende på den daglige meny. Klesplagga hadde også en tendens til å bli både flere og mer variert, og det aller meste stoffet kjøpte de nå i byen eller på den lokale krambua. Svært mange så seg heller ikke lenger tilfredse med den gamlestua de bodde i, men reiv den likeså godt ned, og bygde et nytt og mer praktisk våningshus. Enkelte lot av pietetsgrunner gamlebygningen stå dersom de ikke brukte den som kår- eller drengestue, eller de kunne bygge på den enten i lengden eller høyden. Også dyra på gårdene fikk etter hvert mye bedre plass enn tidligere i de mange flotte uthusbygninger som reiste seg særlig fra århundreskiftet og utover med rom både for de forskjellige krøtterslag og for avling av ulik sort. På de fleste gårdene hadde de fremdeles en eller flere tjenere - både gutter og, jenter, eller drenger og terner - og disse bodde ikke så sjelden i et hus for seg, en såkalt drengestue. Her gir folketellingslistene fra 1/1 1891 oss en interessant opplysning. Et av de tallrike spørsmål fra disse lød slik i all sin enkelhet:
«Dersom nogen af de ovenfor medregnede Beboere havde sin Bolig (Natteophold) i Fjøs, Stald eller anden Sidebygning eller, for Tromsø Stifts Vedkommende, i Fjøsgamme (Fællesgamme), anføres her disse Bygningers Antal og Art samt vedkommende Personers Antal». Og svaret fra Lier gikk ut på at ingen her sov i fjøs eller stall, derimot hadde kvinnelige og mannlige tjenere sitt natteleie i drengestuer og sidebygninger og på en gård i et bryggerhus. Ifølge oppgavene kunne det være på 50-60 bruk at tjenestefolka sov slik. I andre bygder, særlig vest og nord i landet, var det ingen sjeldenhet å finne fjøs og stall som tyendeherberge. Nå hadde vel tjenestefolk i Lier trass alt ikke så kummerlige forhold som mange andre steder i vårt vidstrakte land, selv om de med sine «årsapanasjer» på ca. 200 kroner for en dreng og snautt halvparten for en jente knapt kunne tillate seg noen særlige økonomiske eskapader i 1890-åra. Det kunne heller ikke en vanlig bonde gjøre skulle han få budsjettet til å balansere og penger til et noenlunde tidsmessig jordbruk. Et tydelig bevis for dette har vi i en oppbevart regnskapsbok fra Berfløt. Bonden her førte opp utgifter og inntekter for åra 1881 til 1885, og de kunne variere litt slik at regnskapet viste et lite overskott ene året for så å endre dette til et ditto underskott det neste. For å være litt positiv og velge et av førstnevnte kategori, tar vi 1884, som kunne vise til følgende tall og poster:
Inntekter
