Banken binder bygda sammen.
En av de kommunale innretningene vi finner oftest omtalt i herredsstyreprotokollene, er Lier Sparebank. Særlig gjelder dette fra 1880-åra av, da den etter hvert ble så velsituert at den så å si årvisst kunne avse penger til gagnlige formål i bygda. Både forvaltningskapital og netto overskott økte jamt og sikkert, ja enkelte år gjorde de sogar et kraftig byks oppover som fra 1874 til 1875, fra 1888 til 1889, fra 1899 til 1900 og fra 1913 til 1914. Det sistnevnte året steg forvaltningskapitalen med over 300000 kroner, fra 2871188 til 3208860, samtidig som overskottet utgjorde 22411 kroner. Andre mindre florisante år kunne omsetningen vise stillstand eller gå noe tilbake, som i 1879, det år som vel er best kjent for sine mange konkurser innen Drammensdistriktets forretningsliv. Men Lierbanken greide brasene fint denne gangen, og allerede året etter kunne den atter vise til en sterk økning i forvaltningskapitalen ved siden av et pent overskott. Akkurat noen høykonjunktur, som i første halvpart av 1870-åra, kunne en ikke snakke om nå, tvertimot hadde de fleste jordbrukere det temmelig stramt økonomisk. Derfor har vi knapt lov til uten videre å ta bankens vekst som et sikkert tegn på en almen velstandsøkning i bygda. Hovedårsaken ligger vel i det at pengehusholdet nå for alvor fortrenger naturalhusholdet, idet handelsjordbruket etter hvert avløser sjølforsyningsjordbruket. Denne omskapingsprosessen krevde at bonden stadig hadde kontanter mellom hendene, og da måtte han ofte ty til banken enten som skyldner eller tilgodehaver. Banken kom dermed etter hvert til å gripe inn i bygdefolkets «leben und treffben» i enda høyere grad enn før. Ikke bare reint private pengetransaksjoner ordnet liungene der, men også når det gjaldt felles saker. Skulle det bygges et gravkapell i Sylling eller utbedres en vei i Frogner, gikk de til banken og bad helst om en gave, og strakk ikke den til, søkte de om lån. Akkurat det samme skjedde når det skulle legges vannledning på Åssiden eller installeres nytt kirkeorgel i Tranby. Og banken hjalp så langt den kunne, idet de ansvarlige ledere som fremdeles var «Lier Communerepræsentation og en af denne valgt Direction» i høy grad så på den som en «velvillighetsinnretning» og ikke bare som et «etablissement for pengeindustrien». Den kunne stundom gripe dypt i gavesekken, som når det gjaldt å skaffe gravkapeller ved alle kirkene i prestegjeldet eller reise et verdig og vakkert kommunehus. Samtidig glemte den heller ikke de fattige til jul og andre verdig trengende. Derfor må en ha lov til å hevde at den ble litt av et samlingsmerke for hele Lier, og det kunne være kjærkomment å ha som en motvekt mot alt som påstos å virke skillende.
Bankkasserer Hans J. Hilsen.
Når en pengeinstitusjon som Lier Sparebank stadig utvidet sitt virkeområde og økte sin forvaltningskapital fra 1875 til 1914 til omtrent det tidobbelte samtidig som den nesten sjudoblet sin formue (fra 43616 til 277387 kroner), kunne en enslig mann med det påståtte blikkskrin ikke styre hele greia. Når sant skal sies, anskaffet banken allerede i 1872 et ildfast pengeskap, noe som sikkert trengtes. Hans J. Hilsen, som den 1. januar 1873 avløste lensmann Alme som kasserer, ordnet bankens transaksjoner helt fram til 1. juli 1903, altså i 301/2 år, da sønnen Nils Hilsen avløste ham. Hans J. Hilsen fikk flere ganger lønnsforhøyelse, i en slags takt med de stigende pengemasser banken forvaltet. Han begynte med 200 daler (800 kroner) og sluttet med 2500 kroner, men da måtte han holde kontorhjelp sjøl. Som anerkjennelse for lang og trofast tjeneste fikk han 400 kroner i årlig pensjon da han fratrådte. I hans «regjeringstid» kom omregningen av mynten fra daler, mark og skilling til kroner og ører. Dette førte med seg så mye ekstraarbeid at herredsstyret påskjønnet ham med 100 kroner for det i 1877. Sommeren 1903 ansatte styret en assistent, Alf Pt. Pedersen, til hjelp for kassereren, og i 1914 avløste han denne da Hilsen måtte slutte, delvis på grunn av sykelighet. Lønnen var da 2500 kroner med 3 alderstillegg a kr. 200 etter 3, 6 og 9 år. Fra 1910 ansatte banken enda en assistent, Henry Larssen, som i 1914 ble forfremmet til bokholder. Omtrent samtidig bestemte herredsstyret at en administrerende direktør skulle stå i spissen for banken. Herredskasserer Tore Strand vant ved loddtrekning over sin hardeste konkurrent, inkassator K. O. Skogen, og var bankens direktør fra 1. januar 1914 til han gikk av etter en menneskealders virke. I førstningen hadde han en lønn av 2500 kroner pr. år pluss 1% tantieme av nettofortjenesten. Om ansettelsen av administrerende direktør også skulle tjene som en skjerpet kontroll av driften, skal være usagt. Iallfall ble like før oppdaget et større underslag på i alt kr. 20820,82 av bankens midler og kr. 1111 av bygdemagasinfondet. Hadde de en årvåken leder i spissen for «pengeinstituttet», unngikk de kanskje lettere slike miserer, mente noen. Men viktigste årsaken til denne kraftige utviding av personalet var den stigende omsetning og den mer forgreinte virksomhet. Ifølge en oppgave fra 1912 over de 22 sparebanker i Buskerud amts landdistrikter lå Lierbanken som nr. 2 både i forvaltningskapital (kr. 2584975), i formue (258824), og i samlet tall innskytere (3890). Bare Ringerike Sparebank lå langt foran med bortimot dobbelt så store tall.
Ikke bare de faste funksjonærer i banken fikk etter hvert mer å gjøre, men også de kommunevalgte tillitsmenn med den flotte direktørtittel. Fra først av var det 4 direktører, men i 1875 kom også en representant fra Åssiden til. I midten av 1890-åra økte forretningene slik at de måtte gå over til faste ukentlige direksjonsmøter, og herredsstyret påskjønnet dette med å fordoble den årlige godtgjøring fra 100 til 200 kroner for hver direktør. Dessuten hadde de rett til gratis «røyk» på møtene, for i 1903 finnes i forhandlingsprotokollen vedtak om at kassereren skulle heve 30 kroner av bankens midler til tobakk for direktørene. En eventuell tom tobakksboks medførte skarp påtale. Men boksen skulle ikke bare være velfylt, den måtte også inneholde utsøkt «Pourtorico»-tobakk. Om noen følte seg fristet til å være styremedlem på grunn av den fine røyken, forteller ikke bankens historie noe om. Fra 1913 måtte de atter utvide tallet på faste møtedager til to pr. uke, da forretningene økte stadig både i omfang og art.
Lier Sparebanks gård.
Akkurat på samme måte som i bankens barndom satt fremdeles flere av bygdas ledende i direksjonen - seinere kalt styret. Ikke få av Lier Sparebanks gård. dem finner vi igjen i formannskapet og noen sogar på ordførerplassen. Således sto Oluf Landfald som styremedlem i 15 år, Reinhart Eriksrud i 7 år og Kittil O. Skogen i 4 år. Andre kjente kommunepolitikere med lang tjeneste i direksjonen var Lauritz Schwencke, Bernhard Helgerud, Anders Enger, Tron N. Enger og Martin Sørsdal. Men også enkelte som ikke ellers deltok i bygdestyret, viste sin store interesse for banken, som f.eks. apoteker Morten Stillesen. Han satt i direksjonen fra 1881-97, de siste 5 år som formann. En kan så spørre om banken greidde å tilfredsstille lånetrangen, som gjennomgående har vært stor i Lier, hevder iallfall administrerende direktør Tore Strand i jubileumsskriftet «Lier Sparebank 1844-1944». Stundom hendte det nok at denne «pengetrangen» kunne bli så stor og opptre så plutselig, at banken sjøl måtte ut på lånemarkedet, som f.eks. i 1877 og 1878. For å skaffe tilstrekkelige midler til utlån fikk den først 2000 daler av Norges Bank og seinere 4000 mot at 3 direktører gikk god for summene. De pinaktige 1880-åra med mange krakk innen handelsstanden rammet ikke Lier Sparebank noe særlig. «Det sees av forhandlingsprotokollen at det ble gitt utsettelse med betaling av noen lån, endossert av grosserere som måtte innstille sine betalinger. Et par Lier-bønder som hadde kausjonert for beslektede bymenn, fikk større tap og måtte søke akkord, men de fikk delvis beholde sine gårder og arbeidet seg snart opp igjen». Stundom ellers og kunne det være vanskelig for enkelte liunger å få de økonomiske endene til å møtes. La oss fremdeles lytte til det Tore Strand kan fortelle:
«Mange bønder og selveiere strevet nokså hardt med å forrente gjelden. En gårdbruker hadde i begynnelsen av dette århundre på samme tid løpende 23 vekselobligasjoner med en rekke endossenter. Mange vil vel si: Stakkars mann. Men si ikke det. Det skal jo være forandringene i livet som gir det sin charme, og denne mann hadde det såvisst ikke kjedelig. Når han om kveldene søkte sine endossenter for påskrift, ble det nok ofte en kopp kaffe og en hyggelig prat, og så byturene som for mange var en behagelig avveksling fra det daglige slit. På torget og kafeene var liv og rørelse og ikke å forglemme den såkalte «Piggen», som var der Lier Brandforsikringsforening nå har sitt kontor i bankens gård, som da ble kalt «Trågstadgården». Der var samlagets utskjenkning i 2. etasje, og der ble avsluttet mangen en handel, mens man tok en dram og et glass øl».
Skulle Lier Sparebank - lik andre forretningsmessige institusjoner - tjene noen penger, måtte den naturligvis ha en høyere utlåns- enn innskuddsrente. Forskjellen var gjerne 1 prosent og lå oftest på 4 for innskudd - eller «innlån» - og 5 for utlån. Stundom svinget den litt ut fra dette noenlunde normale leie, i 1890 ned til henholdsvis 21/2 -31/2 og i 1877 under en ekstra sterk pengetrang helt opp til 51/2 -61/2. Ja, utabygds debitorer måtte sogar «erlegge» 7 %rente for vekselobligasjoner i 1899, mens ekte liunger slapp 1/2 prosent rimeligere fra lånetransaksjonene. I det hele tatt prøvde banken først og fremst å hjelpe bygdefolk med penger i et knipetak eller til en større investering, enten det gjaldt å legge om drifta i jordbruket eller å forsøke nye veier på industriens område. Derfor inntok den en stadig sikrere posisjon blant Liungene, ikke bare før 1914, men også etter den inflasjonsskapende første verdenskrig. Riktignok gikk det litt på skjeve i de økonomisk uberegnelige 1920-åra, men tilliten var ikke mer rokket enn at den fort ble gjenvunnet. Og banken kunne i egen gård ved Bragernes torg (nr. 10), kjøpt i 1920 for 278000 kroner, fortsette sin gagnlige gjerning til glede for virksomme medborgere, enten de hørte til den sparende eller forbrukende typen, enten de bodde i hovedsokn eller anneks.
