Andre samfunnsplikter.
Ellers klager ikke bøndene bare over tunge skatter og hardt pliktarbeid, men også over mange andre trykkende ting. Særlig ille lyder ofte jeremiadene over soldatutskrivningen, som føltes altfor streng. Og mange var de liunger som bad om en «forlindring» av den, enten det nå var på grunn av ei kone med mange sultne unger som satt heime i ei altfor mattom stue, eller det var gamle og hjelpeløse foreldre som måtte underholdes. Når så samme supplikant kunne anføre begge disse trøstesløse fakta, måtte nok den mest martialske øvrighet bli mjuk ved hjerterøttene. Således ber i 1664 Mathias Christensen av Lier om å «forschaanis» fra militærtjeneste på Akershus, da han har vært soldat i 10 år. Heime sitter kone med «4 småe børn og en gammel vanfør moder i den tilstundende vinter». Det ville nå være rimelig at en yngre mann i hans legd måtte reise. «Resolusjonen» på denne ydmyke søknaden lyder kort og godt på «Innvilget». Og for å bli hjulpet videre «hafuer hand sig at indstille til første udschrifning.»
Andre ganger derimot gikk det ikke så lett, det fikk «Thommes Jaren aff Liehr prestegjeld» merke. Først hadde en av sønnene vært på vakt i Fredrikstad og deretter blitt utslettet av rullene, men nå da en annen sønn også blir innkalt til samme sted, er faren «begierendes» at hans gutt denne gang må «forskonis efftersom hand ehr forløffvet fra companiet. » Svaret her går ut på at kaptein Rhode «ville ha i akt at de soldater som ved seneste utskrivning ble løsgivne ei besverges med videre tjeneste og oppvartning, mens at kapteinen holder ved dennem som er innført og enrollert til soldater å være. Aggershuus d. 24. april 1663.»
Og det siste punkt i den store supplikasjon fra 1648 er «våres underdanigste begjæring til Eders Excell. om noenlunde kunne være mulig at vi med den soldater-hold til exercitien kunne bli forskånet; ti det faller oss meget besvarlig at vi således dennom (dem) skal miste fra våres arbeid og gårders bruk når de skal forføye seg på Musterplassen; deslikeste så ofte dennom å utrede både med penger og fetalie (mat-varer)». Men på dette punkt er ikke den landsfaderlige stattholder så medgjørlig som ellers og svarer: «Anlangendes utskrift (utskrivning), munstring og exercitie skal forholdes som på andre steder, at deres drenge skulle exerceres på beleilige tider og steder om hellige dager og ved kirken, hvorved deres redere skjer minst bekostning og besværing uten hinder for deres arbeid.»
Med redere menes da her de bønder som måtte skaffe soldater og utstyre (utrede) dem med mat, klær og våpen. Soldatene sto derfor i et slags tjenesteforhold til de bønder som hørte til legda. Og dermed er vi inne på den ordningen som landet fikk ved «Krigsordinants» av 18. jan. 1628. Den bestemte at 4 fullgårder, 8 halvgårder, eller 16 ødegårder skulle underholde en mann, «en ung Karl og dygtig Person, - - - som udi hans Gevær kunde blive exercert og udi Fremtiden dygtig at lade sig bruge imod Rigens Fiender.» Hele landet ble så oppdelt i regimenter og kompanier. «I Tunsberg et Regimente, derunder tre Companier - -- det annet Compagnie af Eker Len - - - og Maria Kirkes Provstie - - - samt dertil Bragernæs og Buskeruds Fogderi af Akershuus Len, til sammen to Hundrede halvfemtesindstyve og to Mand sterk» (292). Riktignok ble denne ordinansen litt av en papirbestemmelse, men på en måte skapte den grunnlaget for en norsk nasjonalhær, som Sehested bygde videre på og gjorde effektiv. Fra 1641 måtte 3 fullgårder utruste en soldat. Derfor var soldatutskrivinga ei stri bør for bøndene, særlig under Gyldenløvefeiden 1675-79, da 2 fullgårder og tilsvarende tall mindre gårder måtte stille en soldat ifølge en bestemmelse fra 1666. Fra denne krigen fins også i tingbøkene en kopi av «hans høy Excel. missive» og ordre til hr. Laurits Jacobsen på Bragernes «om 300 mann av de beste av de utvalgte å holde seg ferdig til marsj.» (18. mai 1678). I mer fredelige perioder ble gjerne styrkene redusert, således rundt 1650. Generalmajor G. Reichweins kopibok 1646-57 inneholder liste over «Det Aggershuusische Regimentis Officerer som blir udi Tjenesten efter Reduktionen». (15/1-50). Offiserene interesserer oss mindre, de har for en stor del tyske navn som Stoltz og Kemnitz. Lønnen varierer sterkt fra generalmajorens 1200 daler til tamburens 30. En oberst hadde 600, en major 400, en kaptein 200, en løytnant 150, mens sersjantene måtte nøye seg med 69, korporalene med 50 og gefreiderne med 40. Men det som interesserer oss mest er opplysningene om at Lier sammen med «Røggen, Hurumb, Asche, Agger, Schismo, Gerdrum, Sørum og Nannestad» hørte til 6. kompani. Hvert kompani var gjerne på rundt 300 mann, men tallet varierte såpass sterkt som fra 239 til 351. Kontingenten fra Lier var på 63 mann, står der, mens den ifølge gårdtallet på den tid ikke burde vare mer enn 46-47 soldater.
Fra først av var det fotfolket - infanteriet - som så å si rådde grunnen i hæren, men i 1663 ble også en annen våpenart, kavaleriet, fastere ordnet. De ryttere som hadde tjenestegjort i hæren tidligere, var vervet, men så skulle det også på dette område skapes nasjonale avdelinger. Det ble gjort ved de såkalte «rytterkvarterer», eller dragonkvarterer, som skulle underholde en soldat og hesten hans. Rytteren kunne sjøl bestemme om han ville bo på gården eller bare ha avgift - «service» - av bonden som holdt til der. En slik avgift utgjorde vanligvis 10 rd. Offiserer både i kavaleriet og infanteriet hadde sine «frikvarterer», som de kunne bo på eller få skatter og avgifter av. I «Krigsjordebok over Lier fogderi» fra 1681 finner vi at 13 fulle gårder er utlagt til kavaleriet, «hvorav er assignert: Hr. Major Meyer 2, Kvartermester og kornett Tingschow 1, Gemene ryttere 10. Horn «med underliggende Vefsrud» og Nordal var majorens frigårder, mens kvartermesteren residerte på Tranby og de «gemene» hadde Bergfløt, Eriksrud, N. Gullaug, Holtsmark, Huseby, Linnes, Overen, Svang og Sørsdal (2) som sine gårder. De fleste av rytterne bor andre steder, bortsett fra et par stykker som er sønner av de bøndene som bruker gårdene. Forholdet mellom rytter og bonde ser stort sett ut til å være godt, og det heter gjerne at «bonden har intet å klage» og er ikke skyldig noe til rytteren. Et unntak danner Kristoffer Kristoffersen, som «påbor» Linnes. Han sukker over gårdens høye skyld og kritiserer at rytteren Hans Jonsen «formener ham å kjøre med rytterhesten, men rytteren seg selv aldeles ikke, kjører bord med hesten og siden må bonden fore den opp igjen.»
Tallet på slike rytterkvarterer stiger de nærmeste åra, og ved 1700 er det ca. 50. Samtidig var Linnes frigård for kapteinen, Tranby for løytnanten, Huseby for vaktmesteren, Suttedal og Justad for 2 korporaler og Ila for tamburen. Det er rimelig grunn til å anta at den faste hærordninga gjorde bøndene til atskillig dyktigere soldater enn før 1628, da de stridsføre mannskaper i innlandsbygdene bare hadde plikt til å ha sine gamle «folkevåpen» og forsvare landet med dem. Holdt de ikke sitt krigsutstyr i skikkelig stand, fikk de bøter, «våpenvite». Nå ble etter hvert børse og sabel hovedutrustningen, og det tvungne våpenholdet fortsatte. At ikke alle geværene var like blankpusset eller velsmurt, får vi en begrunnet mistanke om ved å lese i tingbøkene fra 1665. da mange Lier-bønder ble stevnet for ikke å ha sine gevær i orden eller for å mangle dem helt. Dette skulle tyde på at det fremdeles var uvilje og trass mot militærtjenesten og alt dens vesen, og kunne de på en eller annen måte lure seg unna, gjorde de ofte det. Sjølve eksersisen var nemlig både hard og lang og tok de kraftigste karene bort fra livsviktig arbeid heime på gårdene. Her måtte de innordne seg under en streng disiplin, ja det kunne vel hende ikke så sjelden at de også ble hundset og plaget av brummende og brautende offiserer fra sørligere breddegrader. Når de dertil knapt noen gang så en virkelig fiende - svensken - i Lierbygda, var det nok mange som spekulerte på hva militærtjenesten egentlig skulle være godt for. Riktignok hadde svenskene trengt inn over Østlandet under den nordiske sjuårskrig (1563-70), da bl.a en flokk soldater under Mons Svale streifet om i Drammenstraktene og visstnok oppførte seg mer som røvere enn som ordinære tropper. Sannsynligvis var det disse som brente gården Lahell i Lier og muligens Gullaug. Til slutt ble de hogd ned av Iver Krabbe. Men da var det over 250 år siden de hadde våget seg så langt inn på fiendtlig område, nemlig i 1308. Derfor mente nok mange seg noenlunde trygge på disse kanter, og syntes nok det var mye forlangt at de skulle være med og kjempe på fremmed jord og for ukjente mennesker mangfoldige mil unna. At det var landsmenn de vernet ved sin innsats, demret kanskje for de fleste, men noen glødende fedrelandskjærlighet og varm samhørighet var det nok smått bevendt med. Nei, militærtjenesten var en tung plikt de utførte for kongen, akkurat på samme måte som de andre arbeider og ytelser landsfaderen forlangte av sine trofaste undersåtter.
Og dette pliktarbeidet hadde en egen evne til å øke etter som tida gikk og utviklingen skreid framover. Slik var det for eksempel med veivedlikeholdet og skyssen. Fra gammelt av var bøndene pliktige til å holde kongsveiene i stand og skysse kongens karer når de var ute i embets medfør for sin høge herre. Men så lenge både veiene var få og embetsverket lite forgreinet, slapp bøndene noenlunde lettvint fra det. Verre ble det på 1600-tallet med økt veibygging og livligere samferdsel. Nå fartet de rundt både geistlige og verdslige embetsmenn, både bisper, prester, adelsmenn, offiserer, futer og tollinkvisitører. Alle disse - og flere med - hadde friskyss, noe bøndene var lite begeistret for. Derfor fins mange eksempler fra lensregnskapene og seinere fra tingbøkene på at de gjenstridige må bøte «epter lougen». Således måtte 10 Lierbønder i 1619 ut med 2 mark sølv hver fordi de «satt overhørig og ikke ville gjøre Gunde Lange og hans velb. frue og deres folk skyssføring fra Hval og til Bragernes». Og i 1639 må Tor Ask «erlegge» en hel daler «for en gang han lot seg med skyssferd motvilligen befinne». At lysten og velviljen økte ut gjennom åra, er mer enn tvilsomt, .og mang en «skyssferdsnekter» får sin bot for å ha unnlatt å møte etter tilsigelse.
I 1648 kom en «forordning om Skydsferd til Lands og Vands», og den fritok bøndene i Drammensdistriktet for å skysse adelen, bortsett fra stattholderen. Hovedgrunnen var de andre ekstra tyngslene som hvilte på dem. «Ligervis bevilget almuen udi Lier og Dalen (c: Drammensdalen) gjennom Haug sokn og anneks til sølvbjerget, formedelst våres skip å avlade, lasten å nedflåte, så vel som sølvbjergets broers og veiers reparasjon, som de har stor besværing med, å skulle nyte samme frihet som almuen udi Båhus len, etterdi det ellers ville falle dennem fast umulig sådan skyssferd like ved andre, hvor ingen sådan besværing faller, å gjøre og utstå, dog for betaling være forpliktet til å skysse den reisende udi lovlig ærende og oss selv og våres stattholder så ofte behøves, desligeste etter våres stattholders anordning om sølvbjergets veiers og broers reparasjon være tiltenkt årligen deres anpart forsvarligen å holde vedlike, såfremt de og andre deruti forsømmelige ikke vil straffes, som vedbør».
Denne særbestemmelsen står forresten i nær tilknytning til den «resolusjon» stattholderen hadde gitt på punkt 2 i Lierbøndenes «supplikasjon» av 11. juli samme år. Almuen klaget over at futene ikke holdt seg til loven når det gjaldt «den mangfoldige store skyssferd», men at den «overiles imot ordinantsen». Sehested svarer at futene skal «tilholde og forordne» slike skyss-skaffere som forstår seg på de pass den reisende fører med seg. Bøndene var nemlig bare pliktige til å skysse kansleren, bispen og lagmannen «udi deres bestil-lingers forrettelse og kongens foged udi hans ærender, eller ingen uten mitt pass, eller den, som forvalter Slottsløven udi min fraværelse. Skjer noe derimot enten med trusel, hogg eller slag, da klage seg det for fogden, og etter bevislig gjerning å straffes som vedbør etter derom særdeles forordning».
Nå var det ikke alltid noen særlig fornøyelse å kjøre på veiene i datida, enda om de vel på 1600-tallet ble litt forbedret, iallfall i Drammensdistriktet. Tidligere lå de som oftest der lik et «råk» i marka, og veiinspektøren reid avgårde med en 8 alen lang stang forsynt med en vidjehank i hver ende. Var åpningen i lendet, eller skal vi kalle det veibredden, for snau slik at vidjene støtte bort i skog og datt ned, ble det 2 skilling mulkt for «hankefall», og var det så trangt at sjølve stanga også fulgte med, måtte den forsømmelige bonde ut med 8 skilling i «stangefall». På denne tid får vi de første skikkelige veiene i mer moderne forstand, først fra Hokksund til Kongsberg i 1624 og ikke så lenge etter veien mellom Bragernes og Kristiania. Samtidig ordner Sehested postvesenet i 1647 med faste postbønder, som så blir fritatt for den vanlige skyssplikt. Amtsregnskapet fra 1672 gir en fortegnelse over postbøndene i Lier. Signi Sandaker, Lauriz Gommerud og Oluf Haskoll skiftet om å fore posten fra Hafskjold til «Backe i Sanden sogn» (1 ½ mil) og fra henholdsvis Sandaker og Hafskjold til «Stabekk på Askeskogen» (1 og ¾ mil). Det var ukentlig postføring, dermed måtte samme bonde ut hver 3. uke. Videre fra Stabekk til Ramstad i «Berum» (1 ¾ mil) sørget Oluf Rype, Steffen Ulven, Tore Stabekk og Guttorm Heia for postbefordringen, mens Kjell Myre aleine ordnet opp på strekningen Bragernes-Sem på Eiker (2 mil) og måtte derfor kjøre hver uke. Alt dette gjør dermed veivedlikeholdet både viktigere og mer omfattende enn før, og trege bønder får klekkelige bøter. Rodemester Peder Meren tilsa i 1657 Nils Ellevog, Elling Sjåstad, Jon Rød og Halvor Korsrud til veiarbeid. De møtte ikke og måtte for sin gjenstridighet bøte 1 mark hver til kongen. Den samme Nils Ellevog opptrer også i lensregnskapene dette år og da med 1 daler for «forsømmelse på vejernis ferdiggjørelse», men det kan muligens være samme forseelse. Sju år etter må Laurits Drag, Oluf Toverud, Kristen Enger, Laurits Enger, Hans og Erik Tveten punge ut med 1 mark hver da de hadde trosset en befaling fra øvrigheten om å gjøre i stand allmannveien. Dette skulle tyde på at veien over Øverskogen og videre langs Tyrifjorden til Modum var en viktig ferdselsåre på et såpass tidlig tidspunkt.
Ved siden av veiarbeidet og skyss hadde Lierbøndene i et par år en plikt som de syntes var svart urettferdig og tung; nemlig steinkjøring til Akershus festning for å bygge ut denne. I den ofte omtalte supplikasjon av 1648 heter det: «For det femte besværges vi meget med den Stenkjørsel oss pålagt er til festningen Akershus å fremkjøre, hvilket aldri tilforne har vart påbøden førenn for en 2 år siden». Og her er stattholderen atter nådig: «Belangendes stenkjørsel skulle de heretter være fri for, etterdi de har besværing med kongens skip å avlade og give faneved, som før er rørt».
Denne «besværing» med å laste og «utro» kongens skip kom liungene til gode på en annen måte også, idet den skaffet dem en «forlindring» på 2 daler i den årlige store skatt, som dermed ble redusert til 4 daler pr. fullgård ifølge kontrakt av 7. oktober 1648 inngått med Hans Eksellense. Med den store skatt menes sikkert den såkalte kontribusjon, som kom i det kritiske år 1644 og som var en sammenslåing av mange tidligere småskatter. På grunn av krig og kroniske statsfinansielle vansker ble den såpass høy som 12 daler pr. fullgård og tilsvarende for de mindre jordenheter. Når vi tenker på at denne summen svarte omtrent til verdien av 4 vanlige kyr eller 8 tønner god rug, skjønner vi lett at den måtte virke hard og urimelig. Allerede 2 år etter, da krigen var slutt, ble den nedsatt til 5 daler pr. fullgård. Fra 1647 ble den utliknet etter landskylda og var ved slutten av århundret 5 daler pr. skippund tunge. Det går også fram av et skattebrev lest på tinge i Lier 10/7 1671: «at skal give av hver skp. tunge 5 dlr., et skp. salt 3 dlr. 3 ort, et bismerpund smør 1 dlr. 3 ort, 1 hud 2 ½ dlr.».
Siste side av en «skatteprotokoll. fra 1691. Den er undertegnet av «Kongl. maj. Fouged» Peder Iversen og sorenskriver Mathias Pedersen, dessuten «testerer» de 8 lagrettemenn med sine sedvanlige Signeter»: Peder Øxne, Jon Bradstad, Anders Bradstad, Gregers Stoppen, Baard Aarquidtzel, Olle Steen, Torkild Reerstad og Christopher Kiøsterud.
Under de ødeleggende krigene fra 1657-60 ble skattene økt sterkt. og mange ekstraskatter kom ved siden av den faste kontribusjonen. Her vil det føre for vidt å regne opp alle, men de viktigste var odelsskatt, rosstjenesteskatt, munderingsskatt og provianteringsskatt foruten kontribusjonen. Noen av dem ble opphevet en stund etter at krigen var slutt, f.eks. rytter- og proviantskatten i 1670 og skyssferdskatten 2 år seinere. Fra 1. januar 1681 kom en ny skatt eller avgift, konsumpsjonen. Dette var en fast forbrukeravgift av bestemte varer som ble ført inn til byer og ladesteder. Bøndene måtte også betale ved byporten, og liungene la nok igjen mangen skilling - og dalere med - i komsumpssjonsbua på Brakerøya, ja ved Liersund og Landfalløya også. De måtte nemlig betale denne avgifta - eller tollen - på alle viktige levnetsmidler, som korn, kjøtt, flesk, fisk, grønnsaker, øl og kornbrennevin. Satsene kunne vare temmelig høye, således for et slakt 1 ort og 8 skilling, for 1 tønne rug 1 ort og for 1 tønne hvete ½ daler.
Slår vi sammen alle disse skattene, både de faste og mindre faste, både store og små, blir det ikke småsummer Lierbøndene måtte ut med til konge og øvrighet. Professor Andreas Holmsen har for Eidsvolls vedkommende anslått summen av alle offentlige tyngsler - skatter pluss pliktarbeid - til 15 daler pr. skippund. Dette tallet skulle vel være minst like stort for Lier, men regner vi med det, får vi anslagsvis 3000-3500 daler årlig. Tar vi med konsumpsjonen, blir summen sikkert større.
Hvor villige eller vrangvillige liungene var til å svare sine skatter, veit vi ikke, men de klaget stundom - som de fleste andre skattebetalere. Nå var ikke summene på 1500-tallet så store, og derfor hører klagene først og fremst det neste århundret til. Riktignok var det ekstraskatter så pass tidlig også, som f.eks. hjelp til slottsbygging i Danmark både i 1525 og 1528. Det førstnevnte år ga 8 bønder «aff Lieder» hver 1 tylft huggenbord og et par andre mindre kvanta, og det sistnevnte år gikk 5 tønner smør pluss 5 skippund byggmel og 9 ½ tylfter bord fra Eiker og Lier. I 1629 derimot er det bare en mann i Lier som har «gjort hans majestet unnsetning i denne vanskelige tid med sølvforsterkning», og det var sjølveste storkaksen til Huseby, Mikkel Nilsen. Til gjengjeld la han ut hele 504 lodd sølv. Men særlig i 1660- og 70-åra ble skattene så tallrike og tunge at mange bønder sikkert ikke greidde å betale dem hvor gjerne de ville. Derfor finner vi i tingbøkene lange lister over skatterestanser. 1 1666 omfatter listene ca. 150 mann som ikke har greidd sine forpliktelser de 3 siste åra, året etter er lista på 10 sider og i 1673 på 12 tettskrevne sider. Her tales også om besværlige tider og vansker med å skaffe penger bl.a på grunn av «seigladsens mislighet». Samme år forlanger almuen i Lier «bedragelse» med skattene, forskånelse for forhøyelsesskatt og en rimeligere skyldsetting.
En skatt som ofte var gjenstand for strid, var odelsskatten. Futen krevde ofte bønder som sjøl bodde på gårdene sine og derfor burde vare fri for denne avgifta. I 1667 fikk 6 bønder tingsvitne på at det skulle være slik. Samme år er nevnt en egen avgift, julemark, på ½ daler i samband med fortegnelse over landskyldrestanser og andre kongelige rettigheter som er forfalt. Det gjelder bl.a Kjøsterud, Myre, Stein, Lahell, Jensvoll, Kovestad og Li. Julemark var en straffeavgift - vanligvis på 1 mark - som bøndene måtte «erlegge» dersom landskylda ikke var betalt innen julaften.
Ved sida av de direkte skatter hadde de så de indirekte på f.eks. mange forbruksvarer. I lensregnskapene fra 1629 står således oppført «Aksise av malt og øl som Bragernesborgerne har solgt og fortæret til husfornødenhet». Og denne fornødenhet var slett ikke liten når vi hører at Erik sagmester på Brakerøya trengte 5 tønner malt til sitt hus, mens Christen Jensen skomaker anga å ha forbrukt 1 lest og måtte betale ½ daler for det. Anders Hansens kvinne hadde solgt 34 tønner norsk øl, og aksisen av det utgjorde 1 ort.
