Andre «Haandteringer og Flider».
Etter nå å ha omtalt jordbruket i dets forskjellige former, skogsdrifta, industrien og den mangslungne kjøringa skulle vel det aller vesentligste av Liers økonomiske virksomhet i halvsekelet etter 1814 være nevnt. Disse næringene ga levebrød til den alt overveiende del av den arbeidsføre og arbeidsvillige befolkning, skal vi si til noen og nitti prosent av dem som evnet å sørge for seg og sine. Likevel eksisterte da enda noen bisysler, som enkelte dreiv med i ledige stunder, enten det nå mer var til personlig avkopling - for å bruke en av vår tids forslitte gloser - eller det kunne være for å spe på med noen subsidier til det ofte stramme familiebudsjett. Mange av gårdene hadde det som i offentlige dokumenter, skjøter og liknende så flott het «tilliggende herligheter», det som på gammelnorsk mer nøkternt kalles hlunnendi. Disse herligheter - eller lunnende - besto oftest av skog og beitemarker, hvor kanskje rovdyr tasset rundt, dessuten elver og vann, der stundom feit laks og ørret sto i store stimer.
Når det gjaldt jakt på ville dyr og fugler, har vi tidligere hørt at det aldri har spilt noen avgjørende rolle i Liers næringsliv, som f.eks. i enkelte fjellbygders. Ennå ruslet bjørnen rundt i skogene, og ulven kunne fremdeles være nærgående, særlig på Øverskogen, som vel bød på de rikeste jaktmuligheter i bygda. Futen betalte ut premiene for felte rovdyr og fugler, men noen statistikk spesielt for Lier kjenner vi ikke. Derimot foreligger oppgaver for hele Buskerud fogderi, der det i 1855 ble skutt 4 bjørner, 1 gaupe, 10 ørner og 8 hauker. I 1862 måtte 3 bjørner, 3 ørner, 2 ørneunger og 2 hauker bøte med livet. Etter all sannsynlighet hadde jegerne i Lier noen av disse drap på sin samvittighet. Elg slang det også noen eksemplarer av, derimot opptrådte skogsfugl som tiur, røy, århane og århane i så store mengder, iallfall på Øverskogen, at de om vårnettene kunne høre århanene spille i hver ås. Om en bonde der oppe, som visstnok var mer iherdig jeger enn jorddyrker, fortelles at han enkelte vårer kunne skyte opptil 300 storfugl. Han syntes da kanskje at tiur-leiken var atskillig mer spennende og morsom enn den trivielle våronna. Trass i slike enkelte jegerbragder kom jakta likevel ikke til å ha samme bygdeøkonomiske betydning som fisket i sjø, elver og vann. Regnet direkte i daler og skillinger, ga nok laksefisket i sjøen det absolutt største utbytte. I matrikkelutkastet 1865 vurderte kommisjonen fisket i hele bygda til 872 spesidaler; 808 daler i Frogner, 42 i Tranby og bare 22 i Sylling. Omtrent halvparten av denne summen falt på de to gårdene som først og fremst dreiv sjøfiske, Gullaug og Søndre Linnes, med 220 daler på den førstnevnte og 150-200 på den sistnevnte. Her står ikke sjø- og elve-fisket spesifisert, men det finner vi derimot for gården Gilhus, der fjordfisket blir taksert til 25-30 daler, og elvefisket til bare 4-5. Helt ned til ¼ daler gikk kommisjonen i sine fiskevurderinger for den enkelte bruker som eide grunn ved ei elv der det kanskje spratt en og annen fin aure. I Holsfjorden fans nok også litt fisk, og gården Svang har 12 dalers årlig inntekt av den, mener kommisjonen. Ellers er det bare 7 gårder i Sylling som har denne tilliggende herlighet, mens Tranby kan vise til 18 og Frogner til bortimot 50. Av de mange skogsvanna rundt omkring var nok Glitre det mest fiskerike uten dermed å kunne gi levebrød til noen yrkesutøvere. Småaure og abbor utgjorde den vesentligste del av bestanden i de mindre tjerna, og de opptrådte heller ikke i noen mengder å skryte av.
Banketre fra Lierstranda.
I Lierelva foregikk fisket stort sett bare om høsten, for i vårflommen umuliggjorde tømmerfløtinga det, og ellers i året førte elva oftest så lite vann at laks og sjøaure ikke gikk opp. Fangstredskapet her var gjerne «bunden Nætr, eller såkalte ruser, som ble anbrakt i faststående gjerder over en del av elveleiet, står å lese i Formannskapets kopibok. I 1854 forsøkte de å spe på bestanden i Lierelva ved å klekke ut rogn av flere fiskearter, bl.a. laks, i klekkekasser av forskjellig materiale og konstruksjon. Eksperimentet falt heldig ut, fastslo Amtmanns-beretningen fra 1855, og da må en ha lov til å anta at elva iallfall for en stund ble mer fiskerik. Noen år seinere organiserte de også et fast oppsyn for lakse- og sjøaurefisket i Drammens- og Lierelva, samtidig som de fikk bestemte fredningsgrenser og tider. Hensikten var naturligvis å sette en stopper for alt slag rovfiske og dermed prøve å øke bestanden både i fjord og elver. En annen fare for auren og andre fiskesorter var gjedda. Dette rovgriske eksemplaret av arten fant også veien opp elvene i Lier, også fra Tyrifjorden, som lenge skal ha vært fri for utysket.
Rokk fra Stillesholmen.
Med sin glupske appetitt gjorde den snart kraftige innhogg både blant aure, røy og andre fiskeslag. Så lurte en ekstra fare på auren de mørke høstkveldene, men den skreiv seg fra vesener som åndet med lunger. «På alle gårder og boplasser langs fjorden (Holsfjorden) fantes et «jøster» (lyster) og «jøstringar foregikk med tyristikker helt opp i dette århundre inntil karbidlyktene kom». Vår forteller her husker spesielt en «særdeles vellykket kveld» høsten 1914. «Vi fikk mange store ørreter. Jeg, åtteårsgutt, greidde ikke å bære fangsten. Begge... gårdene hadde middagsmat langt på vei til en uke. For meg står denne kvelden som et eksempel på den «gamle, gode tida» før jedda kom». Foruten dette farlige våpenet dreiv de fiske med snøre pluss angel og meitemark, garn og hov. Et eget fiske var det som foregikk etter sik i Holsfjorden. Dette, som ofte kunne være svært vellykket, ble stort sett drevet bare av bøndene i Skjæret (Enger) gjennom flere generasjoner. At de prøvde å beskytte og øke fiskebestanden i sjø- og ferskvann ved lover og en viss pleie - om et sånt ord kan brukes - gjorde sikkert sin virkning på lengre sikt. Derfor kunne de seinere i enkelte år fiske atskillig mer enn det som matrikuleringskommisjonen fra 1865 hadde kalkulert med. Men som de fleste slike offentlige takseringsnemnder, sammensatt av bygdas egne folk, hadde de vel vært svært forsiktige i sine vurderinger og anslag, slik at ikke noen skulle lide noe økonomisk tap ved for høye takster.
Når vi ser bort fra laksen og sjøauren i Drammensfjorden og nederste del av Lierelva, inngikk vel storparten av fiskefangsten i bygda i familiens husholdning. Og som vi nylig hørte, kunne auren danne et kraftig tillegg til enkelte gårders sjølforsyning. Dette sjølbergingsprinsippet var fremdeles svært levende i Lier langt utover i århundret både i mat- og klesveien. Enkelte amtmannsberetninger nevner således husfliden. I 1829 heter det om Buskerud fogderi at der «tilvirker almuen med en del unntagelser det fornødne vadmel til bekledning». 11 år seinere synes husfliden å drives best på Ringerike. På samme tid fikk det spinnende og vevende kjønn følgende smigrende attest: «1 det hele synes quinderne langt bedre at benytte deres Tid til nyttige Arbeider ænd Mændene, for hvem de lange Vinteraftener for det meste gaa tabt». Fra midten av århundret så det ut som også de siste tok seg mer sammen og ikke bare lå i en slags døsig vinterdvale. Nå omtales kurvbinderi og stråfletting som «tiltagende», og i 1873 fikk bygda sin første kommunale snekkerskole - eller kurs - med en lærer i «Forarbeidelse av allslags simpelt trebohave». Akkurat samtidig begynte en privat handarbeidsskole for jenter med en lærerinne i søm, strikking og hekling. Søkningen til begge skolene måtte være god, for bare etter et par år hadde hver av dem over 20 elever.
Vugge fra Helgerud.
Sparebanken ga også bidrag for å sysselsette fattige med veving og strikking. Dessuten fikk den aktive, samfunnsbevisste brukseier Hofgaard satt i gang produksjon av «halm - flaskehylser», og denne litt originale form for husflid kunne stundom innbringe rundt 1000 daler årlig.
Ellers kom nok ikke de fleste av husflidsartiklene, enten de nå besto av forskjellige slags klesplagg eller av «simpelt trebohave», utenfor bygdegrensene. De tjente også til sjølforsyning, og om noen hadde mer enn de trengte til eget bruk, kunne avsetningen by sine store vansker. Handelslovgivningen var fremdeles streng, iallfall til 1840åra, og skulle de bli kvitt noe av sin eventuelle overflod, måtte de helst til byen. Riktignok grodde etter hvert opp såkalte landhandlerier rundt omkring i bygdene, men først og fremst i slike som lå langt fra byene. En slik avsides «Økonomisk beliggenhet» kunne ikke Lier påberope seg, og derfor fortsatte folk her å gjøre sine forretninger i Drammen som tidligere. Syllingboerne syntes likevel det hadde vært enklere med et nærmere handelssamband enn med den 2 mil fjerne plankebyen, når de f.eks. skulle skaffe seg ei mark kaffe eller et pund sukker. Derfor hendte det nok at «omløbende kremmere» kunne gjøre god forretning med slike oppkvikkende og forsøtende artikler, hvis de da ikke ble anmeldt og mulktert for sin ulovlige geskjeft. Best var det naturligvis å få en fast omsetningsvirksomhet i lovlige former, og i 1861 søkte Tollef Olsen Svenskerud om å drive landhandel på Svangstrand. Futen mente stedet lå bekvemt til, og en landhandler her «ville formentlig i alminnelighet ta sine varer fra Drammen». Derfor ville ikke byen lide noe tap ved opprettelsen av et slikt landhandleri, samtidig som det sannsynligvis kom til å knekke den fordervelige smughandelen. Som vi skjønner, hersket fremdeles den tankegangen at all handel på bygdene skulle først og fremst tjene byenes interesse; dersom den så skadet disse, burde den forbys.
