1814.
Med alvorsfylt sinn må liungene sikkert ha vandret til Frogner kirke fredag 25. februar 1814 for å kåre sine to valgmenn, som så den 30. mars i Haugsund skulle velge 3 representanter til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Samtidig med valget avfattet de en adresse til prinsregenten. Da denne lierske adresse svulmer både av høystemt patos, glødende patriotisme og ydmyk lojalitet, uttrykt i et lyrisk, men kraftig språk, tar vi den med uavkortet:
«Fra Lier Præstegjelds Menighed inden Buskeruds Fogderi og Amt, til Norges Regent Hans Høihed Prinds Christian Frederik.
Naadigste Prinds!
Efterat vi have udstedt det befalede Vidnesbyrd at Lier Menigheds Indvaanere i Dag, med det høitidelige møde i Frogner Kirke, eenstemmigen have aflagt den Eed «at hævde Norges Selvstændighed og at vove Liv og Blod for det ælskede Fædreneland» - imedens endnu vores hellige Forsamlings Sted gjenlyder af de varmeste Bønner til den almægtige og algode Gud at styrke dette vores Løvte med sin Velsignelse, anser vi det for en ligesaa vigtig Pligt som den er overensstemmende med vore Hjerters Følelse at aflegge Deres Høihed vores underdanigste - vores inderligste Tak for at De, i denne for vort Land saa critiske Tidspunkt ikke har villet unddrage Dem Regjeringens Byrder, men derimod velvilligen har mødt Nationens ønske at forestaa Rigets Anliggender, og at værne om dets Sikkerhed, Orden og Rolighed. Tillidsfulde - med freidigt Mod grundet paa den Vished at den retfærdige Gud, til hvem vi i Dag med barnlig Andagt have opsendt vore Bønner om Held for vort Land, vore Løvter om mandig trofast Idræt ikke vil forlade den retfærdige Sag - gaae vi nu Fremtiden i møde. Vi ere et Folk, vi have en Regent, en Orden i Statsbestyrelsen er indført. Anarchiets vilde Rædsler, Partie-Aandens lumske Kabaler kunne nu ei finde Sted. - Snart skulle Nationens Udvalgte forsamles for at bestemme Regjerings-Formen, og ligesom vi føle og vide at Grundvolden dertil allerede er lagt udi Nationens Kjærlighed - ligesom vi ere forsikkrede om at den vil vorde dannet og antaget til fælleds Held, saaledes fryde vi oss til snart at kunde hilse vores ælskede Regent som «Norges Konge» og at udraabe ham dertil udi Dal, gjennem Strand og over Fjeld! ! ! Til at frembringe denne vores underdanigste Adresse, samt til at møde og stemme ved den berammede Forsamling af Nationens udvalgte Mænd befuldmægtiges herved Foged Johan Collett og Mads Justad, som i Dag udi Kirken, efter Gudstjenesten dertil ere blevne udvalgte.
Frogner Kirke, den 25de February 1814.
Johan Collett
Foged
Lechve
Sognepræst
Casper von Cappelen. S. J. Sax. Hans Enger. Tosten Eeg. Tron Trulssen Guransrud. Peder Ouvei. Mads Justad. Niels Buttedahl. Ole Solstad. Lars Christoffersøn (?). Ole Giellebech. Sven Olsen. Christopher Jensen Sørum.»
Alle disse femten «brave Mænd» har egenhendig skrevet sine navn, noen riktignok på et sånt vis at det muligens er riktigere å bruke betegnelsen: klorte dem ned.
Futen Johan Collett, som nå var konstituert amtmann i Buskerud, og bonden Mads Justad møtte så på Hokksund 30. mars. Collett ledet valget, som foregikk etter regentens befaling av 19. februar samme år. Forsamlingen utpekte prost Frederik Schmidt, Collett og bonde Christopher B. Hoen fra Eiker til å representere Buskerud amt på Eidsvoll. «I tilfelle av disses sykdom eller dødsfall møter: Sekretær Gram (Nes) pastor Holst (Røyken) Christopher Lie». Den siste var valgmann fra Norderhov, Soknedal og Ådal.
Noen herskapelig innkvartering på Eidsvoll fikk hverken futen fra Lier eller de andre Buskerud-representantene. Sammen med bergmester Poul Steenstrup fra Kongsberg ble de først henvist til det «gruelige Grue», en gård som lå tre fjerdingsvei fra verket, hvor riksforsamlingen fant sted. Herberget Ivar både usunt og elendig, men de styrket seg med vin og holdt seg lystige før de la seg ned i de alt annet enn tørre laken.
Johan Collett.
«Collett og jeg», forteller Schmidt, «ble antipoder, og da våre senger neppe var to alen lange, måtte vi gjøre en konstitusjon om vår sengeforfatning, hvori ble vedtatt og gjort til lov at enhver parts eiende tvende ben skulle følge de gjensidige diagonaler, dog med forbeholdenhet ikke å spenne på de resiproke (hverandres) neser, som sto i en ubetydelig avstand fra den store tås spiss». De fikk nok med denne ene natta, og dagen etter skaffet de seg et litt bedre husvære. Ifølge Colletts eget utsagn kunne heller ikke dette ha vært rare greier, for «sengestedet» karakteriserte han som elendig, og kosten ble de iallfall ikke feite av: «Ingen mat var å få, ingen drikke uten melkeblande».
Representanten fra Lier visste nok å gjøre seg gjeldende i riksforsamlingen. På grunn av sin store innsikt i økonomiske spørsmål ble han sekretær i finansnemnda, og professor Koht mener at han utførte det vanskeligste arbeid i denne. Collett hørte til sjølstendighetspartiet og var visstnok en av de aller strideste der. Den såkalte Eidsvollgarantien hadde i ham en av sine varmeste talsmenn. I den skarpe debatten her sammenliknet han vårt land med U.S.A., idet han mente vi sto langt sterkere: «Skulle Norge med sine forholdsmessigen større ressurser (enn U.S.A.) og sin naturligvis i langt mindre grad pådragne gjeld kunne ha grunn til å befrykte et mindre heldig utfall når handel, skipsfart og industri kan fremmes under fredens milde ly?»
Han finner ikke mye nåde hos Jacob Aall, som var temmelig hard i sin karakteristikk av flere politiske motstandere i riksforsamlingen. Etter Aalls mening syntes Collettt på Eidsvoll «å ha avlagt det vesen som hittil forvervede ham medborgeres aktelse; ti for mine øyne viste han seg butt, hofferdig og støtende i sine uttrykk». Særlig ergret det Aall at Collett hørte til «den krans av giftige vesener der trodde seg beføyede til å overspy deres uselvstendige meddeputerte med edder og galle». Riktignok blir den strenge jernverkseier fra Nes litt mildere i sin dom om herren til Huseby da det lei mot slutten av deres samvær på Eidsvoll, for da viste den sistnevnte seg rimeligere både i ord og oppførsel. Noe visst kort og sjølsikkert var det over Colletts vesen ifølge andres utsagn også, men det kan tenkes at disse egenskapene kom tydeligere fram på Eidsvoll enn ellers. En ting står iallfall helt fast: at han var en drivende dyktig administrator og en særdeles initiativrik mann. Hans reint teoretiske evner måtte sikkert også være i den skjønneste orden, for ellers hadde han vel ikke greid å ta studenteksamen med utmerkelse 16 år gammel i 1791 og juridisk embetseksamen bare to år seinere. Født og oppvokst i Danmark kom han til sin fars hjemland i 1802 da han ble utnevnt til fut i Buskerud, og her slo han seg til ro. Fra 26. august 1814 var han amtmann i Buskerud amt etter å ha vært konstituert i embetet fra 2. mars samme år. På Stortinget møtte han de fleste sesjoner så lenge han levde, således på det overordentlige i 1814 og de ordentlige i 1818, 1824 og 1827. Det sistnevnte år døde han dessverre, bare 52 år gammel.
I 1815 fikk han like mange stemmer som den sistvalgte, men tapte loddtrekningen, og i 1821 var han 1. varamann. I 1818 og 1827 hadde han æren av å være visepresident i Lagtinget. Det var således ingen smågutt som representerte Lier-bygda på Eidsvoll, og at hans kompromissløse sjølstendighetspolitikk vant tilslutning også hos de fleste liungene, er det all grunn til å tro. Om Collett har avfattet den lyriske adresse i samband med valgmannsvalget, er ikke godt å vite, men slett ikke usannsynlig. Dessverre vet vi ikke så svært mye om stemningen i bygda dette begivenhetsrike året. Likevel må vi ha lov til å anta at den har vært sterkt patriotisk. Da det brygget opp til krig om sommeren, gjaldt det å forberede seg til oppgjøret. Noen av «Liers mest hederlige menn» søkte om å få danne en forening som skulle utgjøre et ridende korps med adjungert sorenskriver Kjerulf som formann eller anfører. I den kortvarige krigen fikk vel ikke korpset utrettet noe synderlig, men vi hører om det i november samme år, da kongen har sanksjonert det og samtidig approbert uniformen. Amtmann Collett tror derfor at det ikke kan oppheves uten allerhøyeste tillatelse.
Under denne håpløse krigen, som varte bare fra slutten av juli til 14. august, fikk alle sokneprestene i Buskerud brev fra amtet, datert 6/8, med beskjed om innsamling av levnetsmidler til landets forsvarere. Maten trengtes straks, derfor måtte det handles raskt. Derimot burde de vente med å sende den planlagte deputasjon til kongen, da ingen visste sikkert hvor han befant seg i øyeblikket. Amtet oppfordret bygdene til ikke å skikke bare bønder av sted, men også embetsmenn. Dagen etter, den 7. august utgikk bud til lensmennene Røhm og Selboe - men ikke til Sax - at på forskjellige steder i Hurum, Røyken og Lier var etablert signaler «til kystmilitære og almuens sammenkallelse i påkommende tilfelle». Major von Siegholt hadde kommandoen over kystvesenet «samt almuebevæpningen på ethvert sted.»
Ikke bare til vanns, men også til lands gjaldt det i høy grad å ta sine forholdsregler. Den 5. august hadde således kammerråd Holst rekvirert 400 hester i hjelpeskyss fra Hurum, Røyken og Lier, og dagen før hadde amtet mottatt en liknende rekvisisjon fra den kongelige kommissariatskommisjon. Dette syntes amtmannen ble noe drøyt, særlig da hestene delvis måtte stå parat med en gang og nesten ingen andre folk enn kystvernmannskapene var hjemme. Derfor tilsa han skyss fra de andre prestegjeld i fogderiet: Eiker, Modum og Sigdal, som også fikk ta sin del av byrdene. Et brev datert 11. august gir den interessante opplysning at noen patriotisk sinnede menn i Lier har «inngitt et andragende» med kraftig oppfordring til menigmann om å ile armeen til hjelp, da fienden nå har inntatt Fredrikstad. Hver
Rast i Paradisbakkene.
frivillig må ta med to ukers proviant. En slik samlet oppslutning kommer til å overbevise fienden om nasjonens enstemmige vilje til forsvar, «hvilket han i sine proklamasjoner antar kun å være enkelte partistifteres utsagn». En eller to mann av hvert prestegjeld bør dra til hovedkvarteret og tilby kongen hjelpen, og majesteten får da avgjøre om den skal nyttes. I et seinere brev står at en deputasjon «formentlig avgår fra Lier den 18. august». Amtet overlater så til sokneprest Lechve å bestemme om kongen bor få en «fortegnelse over de til statens tarv av prestegjeldet skjenkede gaver,» samtidig som han fastsetter hvor disse skal leveres. Om deputasjonen virkelig kom seg av sted, er uvisst, for våpenstillstanden - eller konvensjonen på Moss - var allerede da et faktum. Men ufreden kunne brake løs igjen, derfor måtte folk være beredt. Den 19. august fikk lensmann Sax ordre om at de «fornødne slagsignaler» må bli besørget fra og på Egge og videre gjennom Syllingdalen. Dette varselsystemet besto visstnok av signalstenger med tilsvarende vaktmannskap. Et slikt vakthold kunne sikkert være tidkrevende, det syntes iallfall Abraham Brynjulfsen Egge, som ber om å bli fritatt for det samme. Amtet anbefalte «andragendet», for denne Abraham var pålagt mange ombud som ofte krevde hans nærvær både hos prest og fut. Alle disse samtidsdokumenter peker i retning av en bevisst nasjonal reisning med klar patriotisk offervilje også blant befolkningen i Lier.
Men var ikke liungene - lik andre landsmenn - så utsultet og radmagre etter mange års nød og savn at de ikke kunne tenke på slik åndelig luksus som fedrelandsfølelse og frihetsbegeistring, kan en være fristet til å spørre. Jo, bygda hadde nok hatt sin trengselstid, noe vi delvis har behandlet før. Når nøden og elendigheten ikke nådde enda større høyder enn den virkelig gjorde, kan Lier etter all sannsynlighet takke Johan Collett og andre klartseende, driftige menn for det. Blant historikerne er det vel enighet om at følgene av nødsåra 1807-14 ville ha vært langt uhyggeligere dersom ikke de såkalte bygdemagasinene hadde drevet sin velsigningsrike gjerning rundt omkring i store deler av landet. Og i Buskerud var det sjølveste amtmannen, den unge og høyt begavede Herman Vedel Jarlsberg, som ble primus motor i dette arbeidet. I Buskerud fogderi fikk han så en verdifull medhjelper i den daværende fut, Johan Collett. Men før vi omtaler den reint lokale virksomhet i Drammen-distriktet, bør vi kaste blikket utad og se hele problemet i en litt større sammenheng, i et slags riksperspektiv.
